BLI I HAN!

Marius Jørgensen 

Luthersk Missionsforenings Bibelskoles Elevforening

I kommisjon hos Dansk Luthers forlag 1997

Oversatt fra dansk av Knut J. Hegle, 2018

Forord 

«Disse foredrag ble første gang holdt under et feriekurs, mens Luthersk Misjonsforenings Høyskole var «landflyktig» - på Gilbjerghoved. Tilstedeværende venner ba om å få dem på trykk».

Slik skrev Marius Jørgensen i forordet til denne lille boken, som første gang ble utgitt i 1947. Når den nå utgis igjen i en lett revidert form, skyldes det at foredragene stadig er aktuelle og vedkommende for så vel gamle som nye lesere. Boken tar utgangspunkt i lignelsen om vintreet og greinene. «Ikke les boken for hurtig, men under bønn om klarhet», skrev forfatteren i den første utgaven.

Utgiverne 

Innhold: 

                                                    Renset til liv - renset til frukt 5
                                                    Beskjæring og renselse 17
                                                    Kristus for oss - Kristus i oss 27
                                                    Er Kristus i deg? 39
                                                    Hva betyr det å bli i Kristus? 49
                                                    De visne greinene 59
                                                    Kristus i oss - ved ordet 69
                                                    Bønn i Kristus 79
                                                    Til Faderens ære 89

Renset til liv - renset til frukt 

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt.

Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere (Joh. 15, 1-3). 

Det er verd å legge merke til, at denne dype, forunderlige allegori ble fortalt av Jesus, på det tidspunktet han skulle skilles fra sine disipler. De var kommet til en viss tro på Jesus, så de forsto at de ikke kunne unnvære ham: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord» ((Joh. 6, 68). Men de kunne stadig både se og føle på Jesus og snakke med han. Så troen hadde alle de naturlige sansenes støttepunkter. Egentlig var det ganske umodent. Og disiplene var forferdet over det Jesus hadde talt så åpent om i den siste tiden: Lidelsen og utsikten til at de skulle skilles fra ham. Det er nemlig forferdelig for den som har opplevd Jesu nærhet. Samværet i nattverdsalen er ved å være slutt - se Joh. 14, 31 og 18, 1. Man kan nesten forestille seg at Jesus nå ville sagt noe i denne retning: «Nå skal vi gå til Getsemane, og jeg kan ikke snakke så mye lenger med dere».

Kanskje hadde de allerede brutt opp og sto utenfor salen. Hvem vet om det ikke sto et vintre der, som ga Jesus anledning til å si litt mer til disiplene? Faderen har ikke pålagt ham å si så mye mer nå, men Jesu hjerte er grepet av disiplenes sorg over den forestående adskillelse, og av ønsket om å hjelpe dem til en mer åndelig tro på ham. Derfor driver hans hjerte ham til å bli litt lenger, for å fortelle dem noe mer for å jage forferdelsen på flukt. Og for å lukke øynene deres opp for troens inderlige og åndelige forening med ham. Det Jesus vil si med denne allegori, er: «Vi skilles kun legemlig, men ikke i Ånden. Jeg vil fortelle dere noe, så dere kan komme til å glede dere over denne legemlige skilsmisse. Ved det vil dere nemlig forstå hvor sterk den åndelige forbindelse skal bli. Det er gagnlig for dere at jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen - i Ånden. Dere føler allerede adskillelsen. Men i virkeligheten er det den samme forbindelse mellom meg og dere, som det er mellom et tre og greinene.

De er helt uunnværlige for hverandre. Et tre uten greiner kan jo ikke leve uten at det kommer nye skudd på det. Og en grein er dødsens, hvis den rives vekk fra treet. Jeg er vintreet og dere er greinene. Det er en livsbetingelse for treet at det har greiner, liksom det er en livsbetingelse for greinen å være på treet. Det er et gjensidig forhold. Lyder dette for dristig?

La oss huske på at det ikke er en lignelse, men en allegori vi har foran oss. En lignelse må og kan ikke utlegges i alle enkeltheter, for det kan føre til de mest urimelige ting. Lignelsene skal oftest bare innskjerpe en bestemt læresetning, og de mange enkeltheter som bare hører med til bildet, må ikke gis en selvstendig mening. Men i allegorien kan og må i hvert enkelt trekk, som oftest overføres og forstås som en åndelig virkelighet.

Denne form for bildetale bruker Jesus ganske ofte i Johannes - evangeliet. Jesus sier ikke: «Jeg ligner det sanne vintre, men Jeg er det sanne vintre»! Og hver eneste setning dekker over en åndelig realitet. Det sanne vintre, det er det virkelige, det egentlige vintre. Altså ikke i motsetning til et usant vintre, men i motsetning til en som i alminnelighet regnes for vintre uten virkelig å være det.

Jesus - hele menneskeslektens rot

Her taler Jesus bare om en eneste plante som bilde på hele Guds arbeidsområde som vingårdsmann. Og Jesus selv er det sentrale i dette bilde. Men Guds arbeidsområde må vel være hele den falne slekt. Og når det gjelder den, pleier man å kalle Adam for begynnelse og råd. I Johannes Åpenbaring tales det også om «jordens vinstokk», men Jesus er begynnelsen på hele Guds skapning. Hele menneskeheten er av ham, ved ham og til ham. Ingen ble til før ham eller uten ham, og ingen kan leve et øyeblikk uten ved ham.

Han er hele slektens rot og livgivende kraft, dens begynnelse og ende. Det er ham vi skylder liv og ånde. I ham lever vi, så sant vi overhodet er til. Og det gjelder enten vi er kristne eller ikke. Vi er en menneskeslekt gjennom Adam, men Guds slekt gjennom Kristus. Ikke bare Guds menneskeslekt, men virkelig Guds slekt. Så vidt er perspektivet i vers 1, selv om vi kanskje bare har vært vant til å tenke på Jesus og hans disipler i denne forbindelse.

Den første frukt 

Denne forståelse som vi nettopp viste, er også nødvendig for ikke å komme i villrede med flere andre ting i bildet senere. Blant annet spørsmålet om hva det er å bære frukt. For med den rette forståelse av det, blir det umulig at være et virkelig Guds barn, uten at det også er frukt. Den første frukt er nemlig: «Å bli i ham».

Det kan vi se, fordi i hele bildet nevnes det kun to grunner til, at greinene blir fjernet, nemlig:

1.)  Den, som ikke bærer frukt, og

2.)  Den, som ikke blir i meg.

Det hører altså uløselig sammen, det å bære frukt, og det å bli i Jesus. Hvis du ikke blir i ham, blir det ingen frukt. Men hvis du blir i ham, kan det ikke unngås at det kommer frukt.

Det virker som at det er 3 stadier i spørsmålet om frukt:

1. Greiner uten frukt, det vil si greiner på, men ikke i ham. De blir tatt av på dommens dag og kastet i ilden, for de har ikke hatt levende fellesskap med Jesus i denne tid. De har fått det jordiske, timelige liv fra ham, men ikke det evige liv. De var greiner på treet, men de var uekte.

2. De fruktbærende greiner. Det vil si alle som bar den frukt at de omvendte seg i sannhet og virkelig ble født på ny.

3. De greiner som bar mere frukt. Det vil si de greiner, som ut over det å la seg bli renset til liv og frelse, også lot seg rense til bruk for Herren.

Fortærende ild

Det er bare når bildet blir forstått i sin helhet, at det gir fullstendig mening. På dette sted taler Jesus altså ikke om noen, som virkelig har livet - «det sanne liv», - og så blir tatt av eller kastet vekk fordi de ikke bar nok frukt. Inntil den store skilsmissedag nyter alle mennesker godt av Jesus, både rettferdige og urettferdige. Men mest nyter de troende, fordi han er frelser for alle, men mest for de som tror.

Og hvis det var forferdelig for disiplene å skilles fra Jesus en kort tid, hvor fryktelig blir det så ikke for de som en gang skal skilles fra ham for evig og aldri nyte godt av ham? Det skjer for de som blir kastet i ilden og brennes som en vissen grein. Og Jesus sier at den ild ikke slukkes. Hvorfor kan du risikere å havne der?

Det kan du fordi du har nektet Jesus lønnen for hans smerte. Jesu lidelse og død for deg satte ikke frukt i ditt liv. Det ble gjort forgjeves for deg. Du ville ikke la deg såre av det som gav Jesus sår. Det vil si: Du ville ikke innrømme din synd og skyld. Derfor kom aldri ditt hjerte og din samvittighet i forbindelse med hans sår, så du fikk legedom og liv ved troen på ham. Egentlig er det lønn som fortjent, fordi du har fornektet ditt livs opphav. Du har tatt livet i egen hånd, i stedet for å legge det i hans naglemerkede hender. All hans godhet har ikke greid å lede deg til omvendelse. Hele ditt liv har han båret deg, slik som stammen bærer greinene. Men du takket ham aldri.

Sannelig: Minnene om alt det blir en fortærende ild. Vend hellere om i tide å la deg frelse av ham, så Gud ikke skal ta din del bort fra livets tre, som er i Guds Paradis - det sanne vintre, Kristus. Legg godt merke til disse ord: «Hver grein på meg, som ikke bærer frukt, den fjerner han». Selv ikke Jesus kan hindre det. Det eneste gyldige vilkår for aldri å bli skilt fra Jesus, er at du omvender deg og blir i ham til dine dages ende.

Omvendelsen

Ut fra Luk. 13, 1-9 er det klart nok at Jesus betrakter omvendelsen som den første frukt.

Men da melder det seg et annet spørsmål: Hva er omvendelse?

I Apg. 3, 19 står det: «Derfor skal dere omvende dere og vende om, for at deres synder kan bli slettet ut». Her finner vi begge de greske ord som brukes i Nytestamentet som oversettes med «å vende om». Det ene betyr: «å skifte sinn, få nye tanker». Det andre betyr: «å vende om - å vende tilbake til sitt utgangspunkt». Omvendelse betyr altså både skifte av sinn og skifte av vei for hele livet. I begynnelsen oppfatter de fleste kun omvendelsen som å skifte vei. Derfor begynner de å leve et nytt liv uten å have fått et nytt sinn. Men det kan i beste fall bare føre til et annerledes liv.

Livet blir ikke av en ny kvalitet før sinnet fornyes.

Du som prøver å skifte vei uten å ha skiftet sinn, ser du ikke at du tross alt, er den samme som før i ditt hjerte? Jesus er ikke blitt ditt hjertes skatt og glede, og derfor passer du ikke for himmelen. Alle dine religiøse anstrengelser er egentlig som en tvangstrøye for deg. For på denne måten prøver du på å bære treet i stedet for at treet bærer deg. Det hele blir mer en byrde, enn en bærende kraft for deg.

Det er en svær oppgave å ta på seg, og dessuten er det meningsløst. Det står skrevet: «Husk på, at det ikke er deg som bærer roten, men roten som bærer deg», Rom. 11, 18. Slik er forholdet med de uekte greiner på det sanne vintre. Jesus har båret alle dine synder på sitt legeme opp på treet. Ta derfor imot hans fulle tilgivelse, så får du et nytt sinn over for ham og over for synden.

Da blir du båret i stedet for at du selv må bære. Og så vil du oppleve at skiftet av ditt sinn automatisk medfører et skifte av vei. Der går veien frem, for veiskillet fører ikke til skifte av sinn! Men når du tar imot syndernes forlatelse, så blir du endelig en grein, som har båret den frukt som heter omvendelse - av Guds nåde.

Det er en sak for seg at en ekte grein kan miste livsforbindelsen med Jesus, så den må kalles død. Det er det et eksempel på i (Joh. Åp. 3, 1, og dødsårsaken var: Du glemte å ta imot, høre og bevare ordet om Jesus. Husk det og omvend deg. Så skal hans liv strømme til deg igjen, slik som saften strømmer inn i hver levende grein.

Den nødvendige renselse

Deretter lyder det slik til den omvendte: «Hver grein som bærer frukt renser han, for at den skal bære mere frukt». Og for å forebygge enhver misforståelse tilføyer Jesus med en gang: «Dere er allerede rene på grunn av de ord jeg har talt til dere».

Den fruktbærende skal renses, selv om han allerede er ren! Det ligner en motsigelse, men det er kristenlivets grunnleggende paradoks, og denne saken må vi forstå rett ellers faller vi rett i den fella, at vi mener at vi har livet i fruktene i stedet for å ha det i Jesus!

Det er velkjent at nettopp disse disiplene, kort etter denne tale kom inn i en svær renselsesprosess.

Men det var altså et tegn på at de var fruktbærende, og verd en renselse - ikke det motsatte. I vers 3 må vi gjøre det klart for oss, at det er snakk om to slags renselser og altså to slags renheter. Dermed er motsigelsen ikke lenger noen motsigelse.

Forklaringen har vi fra Jesus selv, i hans ord til Peter: «Den som er badet behøver ikke å vaske annet enn føttene, men er ren over det hele. Og dere er rene», (Joh. 13, 10. Altså først: Ren over det hele.

Det er den tilregnede renhet i Kristus, som gjør at vi til enhver tid kan bestå for Guds domstol. «Han har ikke gjort forskjell på oss og dem, idet han har renset deres hjerter ved troen», sier Peter i Apg. 15, 9. Bibelen sier også: «Hva Gud her erklært for rent, må du ikke kalle vanhellig» (Apg. 10, 15), og «Jesu, hans sønns blod renser oss for all synd» (1. (Joh. 1, 7.

Med dette er vi renset ovenfra, så Gud ser oss rene i Jesus. Så er du renset til liv. Slik må vi forstå 3. vers, og glem ikke at denne renhet er det grunnleggende og stadige. Ellers blir du blind, svaksynt og har glemt at du er blitt renset for dine tidligere synder, 2. Pet. 1, 9).

Ved denne renhet skal du få lov til å bli på treet. For den første frukt er nettopp å bli i ham. Denne renselse er smertefri for deg. Den skjer ved å tro på evangeliet. Men den har kostet smerte for Jesus. For å gjøre renselsen mulig, ble han smertenes mann. Han tok våre smerter på seg. Han ble straffet for at vi kunne få fred. Ved hans sår ble vi helbredet. Prøv nå å holde fast på dette:

«Renset i blod.

Renset fra oven.

Ren over det hele.

Renset til liv.

Renset ved troen»

Den andre renselse

Deretter blir det snakk om å få renset føttene, for å bære mere frukt. Her dreier det seg altså om en renselse nedenfra. Men hva var nå frukten?  Det var omvendelse!  Det var å få et nytt sinn!

Hva er det da å bære mere frukt?

Hvis den først frukt var en gjerning, så var det en Guds gjerning. For han skapte det nye sinn ved sin Ånd. Fra vår side besto frukten i at vi fikk et nytt sinnelag ved at vi tok imot Jesu Kristi gave.

Det er verd å legge merke til at Bibelen stiller frukt i motsetning til gjerninger. Se Gal. 5, 19 og 22. Frukt er altså ikke en prestasjon fra vår side, men sinnelag i hjertets innerste. Den første renselse skjedde i himmelen i Kristus, men denne skal foregå i oss ved Ånden.

Mer frukt betyr at det nye sinn som vi fikk ved gjenfødelsen, får lov til å råde i livets praksis. Derfor heter det og: «La dere forvandle, ved at deres sinn fornyes», Rom. 12, 2. - Altså ikke ved gjerningenes fornyelse, for sann omvendelse må være en frukt av forsoningens gave! Og den som skal bære mer frukt, må til stadighet bæres av Jesus. Han bærer både deg og frukten. Det vil si at både liv og frukt stammer fra ham. Derfor kalles det heller ikke din, men Åndens frukt. «Du skal finne din frukt hos meg», Hos. 14, 9.

Det står at frukt er en gave fra Herren. Dette understreker at det ikke er noen prestasjon fra din side. Og først da kan vi begynne å forstå hva den andre renselsen er: Gud må rense oss fra dette: At vi vil selv. Først tror vi at vi kan selv, og vi mener at vi skal selv.

Men hvis vi for alvor begynner på det, oppdager vi snart hvor rett Jesus hadde da han sa: «Uten meg kan dere slett ikke gjøre noe». Så blir det et evangelium å høre og forstå, at Jesus slett ikke venter at du skal bære frukt av deg selv. «Liksom greinen ikke bærer frukt av seg selv». Du skal ganske visst bære frukt, men vel å merke gjennom forbindelsen med Jesus - det sanne vintre. Ved treets saft og kraft. Kun på den måten blir det rett frukt.

«Det skinner inn i Hjertets natt, så det i sjelen dages,

Og Jesus, den forborgne skatt, i troen favnetages.

Da blir og vår vandring ny, da vil og kan vi synden fly, og følge Jesus etter».

Den første frukt var at han fikk adgang til å frelse deg fra syndens skyld, så du ble hans. Den andre frukt var at han får adgang til å frelse deg fra syndens makt - fra egenviljen.

Det kan kalles: Å bli renset til bruk for Jesus. Han kan ikke riktig komme til å kunne bruke oss, så lenge vi mener at der er vi selv som «skal». Men får han lov til å løse oss fra dette, så kan han få komme til. Og det trengs ikke mere enn å la ham komme til!

Det lyder kanskje for lett, men denne lekse er forferdelig vanskelig å lære for oss. Derfor er ordene i vers 2 stadig aktuelle i en kristens liv: «Hver grein, som bærer frukt, den renser han, for at den skal bære mere frukt». Men selv om denne renselse er aldri så smertefull for kjød og blod, så gjelder det stadig at «dere er allerede rene på grunn av de ord jeg har talt til dere» (Joh. 15, 3.  

Og går det smått, ja stundom helt på tvers,

jeg nynner bare på mitt kjære vers

om lammet, som meg renser med sitt blod.

Ja, med den sang jeg går i dødens flod. 

Og det Jesus især vil bruke oss til, er ikke i første omgang gjerning og tjeneste. Men først og fremst til å elske å bære frukt. For når først frukten, sinnelaget er rett, så vil det også komme rette gjerninger av frukten. Slik er hans orden. Vi venter frukt av gjerninger, men han venter gjerninger av frukten. La oss villig lære av ham.

Beskjæring og renselse 

Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt (Joh. 15, 2).

Vi har sett at hvis vi skal bli ekte greiner på det sanne vintre, så må det en renselse til - en renselse i Jesu blod ved troen. Og ganske visst tilhører alle syndere ham med skaperens rett, og alle er kjøpt med hans blod. Så den forståelse vi fikk i forrige kapittel, er rett nok, nemlig at alle på en måte tilhører ham, som greiner på vintreet.

Men det er like sant at alle disse, selv må vende seg til ham for personlig å bli hans.

Ingen når til himmelen bare fordi vi er skapt og kjøpt til ham, men vi må selv, personlig gå inn i dette kjøp for å finne skapelsens mening. For å belyse denne side av saken, kan bildet med poding brukes uten å øve vold på teksten.

Av naturen er vi ville greiner på jordens vintre. Og alle greiner på dette tre er dødsdømte fordi roten, Adam - ble dødsdømt på syndefallets dag. Hvis vi skal reddes fra døden og få livet i Kristus, må vi skjæres av dette jordens vintre før vi kan bli podet inn på det sanne vintre.

Og vekkelsens hemmelighet kan så godt uttrykkes med dette, at vi blir skåret vekk fra. Den sikkerhet som vi før levde i, blir skåret vekk, og evig- hetsangsten holder sitt inntog i sjelen. De gleder man før fant tilfreds- stillelse i blir skåret vekk, så man ikke har noen riktig glede mere, men i stedet en sugende tomhet.

Fellesskapet med likesinnede som man hadde før, blir skåret vekk. For intet gjør et menneske så ensomt innerst inne som en vekkelse. Det står noen ord i Klagesangene som passer godt i denne erfaring: «Det er godt for en mann å bære åk i sin ungdom; Han skal sitte ensom og taus når Herren legger det på ham» (Klages. 3, 27 f).

Den vakte forstår det på en ny måte, når der står: «Utfri min sjel, min eneste fra løvens gap» (Sal. 22, 21-22, gammel oversettelse). For i den ensomhet som Gud nå har satt ham i, har han oppdaget sin sjel. Og nå har han begynt å forstå, at den er det eneste viktige.

Han hører skjelvende Jesu ord: «For hva hjelper det et menneske at han vinner hele verden, men mister seg selv?» (Luk. 9, 25). Før har han ikke tenkt så mye på sin sjel, men nå har Gud avskåret ham fra alt det som fylte ham. Nå blir han alene i sitt hjerte - og lengst inne er et menneske jo alltid alene - da begynner det å demre for ham: Min sjel - evigheten - fortapelsen.

Det nødvendige sårsnitt

Gud holder synderen i denne ensomhet så lenge at snittet kan bli rent og skarpt for den vaktes egen bevissthet. Da taler Gud om synd og skyld, så du blir redd for deg selv. Allikevel tør du ikke betro deg til noe menneske, fordi du tror at ingen vil forstå deg. Det er vekkelsens angstfylte og pinlige isolasjon.

Men det er mer: Den store gartnerens forberedelse til å pode deg på det sanne vintre. Det blir sår ved et snitt eller kutt. Samvittigheten kommer nå til å merke såre minner fra de mange synder. Og i Guds nærhet svir såret, som om det var kommet salt i. Dessuten føler du deg skilt fra Gud, og at det er farligst av alt, for synden skiller oss jo fra Gud. Skåret løs fra Adam. Avskåret fra liv i Gud. Det er ingen vei ut av denne pinen, og så blir man så ensom som man aldri før har vært i sitt liv.

Selv ville du aldri ha funnet på å gå inn i denne tilstand. Og nå ville du helst være fri, hvis du bare kunne se en mulighet for det. Ingen hadde bedt Gud om å bli vakt, hvis de visste hva det betød. For denne angst og pine går ingen frivillig inn i.

Derfor må Gud gjøre det uten å spørre oss om tillatelse. Han skjærer det første snittet uten vår oppfordring! Og så gjelder det om å la han få lov til å skjære rent. - Eller bokstavelig talt: Å holde ut med Gud, hvis podingen inn på det sanne vintre skal lykkes. Denne avskjæring er nemlig «imot naturens orden» (Rom. 11, 24).

Alt i deg reiser seg i protest mot denne behandling fra gartnerens side. Det blir aldri naturlig å ønske seg vekkelse eller å fortsatt være i vekkelse, men det er et guddommelig under.

Og synderen kan heller ikke la være med å være vakt. Du prøver nok å flykte, men det lykkes ikke. For Gud er etter deg, og like før du faller til ro så kommer angsten igjen, og din samvittighet er som et åpent sår. Det er en streng, men sunn opplevelse. Slik blir du modnet til å høre og nyte godt av evangeliet om Jesus. Alt det som nå piner deg, har pint ham før. Når det skal podes så må både grein og stamme såres, så det blir et åpent sår.

Esaias skriver om Jesus: «Han ble straffet for at vi kunne få fred, ved hans sår har vi fått legedom» (Es. 53, 5). Og Peter skriver: «På sitt legeme bar han selv våre synder opp på korset, for at vi, døde fra synden, skal leve for rettferdigheten. Ved hans sår ble dere helbredet» (1. Pet. 2, 24).

Legedommen ved Jesu sår

Såret i samvittigheten kan ikke gi legedom, men det gjør legedommen nødvendig for deg. Såret har nemlig fått din sjel til å rope etter frelse. Nettopp i denne stilling har Gud et ord til deg: «Hvorfor roper du over din lidelse, over din ubotelige smerte? Fordi din skyld var stor og dine synder mange, har jeg gjort dette mod deg» (Jer. 30, 15).

Ja, sannelig. Det var ikke din mening at saken skulle bli så alvorlig, at såret ikke kunne leges ved noen av dine anstrengelser.

Det er ikke legedom i ditt sår, selv om det er et legende snitt som gartneren har skåret i ditt innerste personlige liv. Men skal det føre til fullstendig legedom, så må dine sår legges inn mot Jesu sår. Frelsen ligger i det.

Siden Jesus døde for dine synder, har han - stammen - vært såret, det vil si åpen for poding. Og han har ventet lenge på det øyeblikket hvor du vil la gartneren få lov til å pode deg inn i ham. Det er nemlig også imot naturen, liksom avskjæringen var det.

Men Gud gjorde det så vanskelig for deg å være en avskåret grein, så du villig lar deg pode på det sanne vintre. Og hvis det er i orden for deg, så lyder et nytt ord fra Herren til deg: «Jeg heler dine sår ... Jeg heler deres sår og leger dem, jeg åpenbarer for dem en rikdom av fred og trygghet» (Jer. 30, 17 og 33, 6).

Det er den rikdom som ligger ferdig til deg i Jesu sår. Og du kan rolig tro det - det er sant. Det har vært sant like siden den langfredag, hvor soldaten stakk spydet sitt i siden på Jesus.

Slik går det til at en vill kvist blir hugget av, og podet inn i det sanne vintre. Så er du blitt en ekte, levende grein på Kristus - «vokst sammen med ham» (Rom. 6, 5). - Renset fra all synd i Jesu blod, og ditt hjerte er renset ved troen på hans sår. Ved Guds ubegripelige nåde er du tatt vekk fra Jordens vintre og podet inn på Himmelens vintre, så du har fått del i vintreets eget liv.

Den fortsatte renselse

Dette er begynnelsen på noe enda større og rikere. Guds nåde slutter nemlig ikke med at han vil frelse deg fra syndens skyld, og gi deg fred i ditt hjerte. Jesus fortsetter med å si: «Hver grein på meg som bærer frukt renser han, for at den skal bære mere frukt» (Joh. 15, 2).

Og like sikkert som podningen bare skyldes Guds nåde, så kan vi også takke ham for frukt i samlivet med Jesus: «Alt vi har gjort, har du utført for oss» (Es. 26. 12).

Hvis det skal bli mer frukt enn den, at du tar imot syndernes forlatelse og fred med Gud, så må det en fortsatt renselse til. Den grunnleggende renselsen skjer ved troen på evangeliet. Det sier Jesus i vers 3, og den fortsatte renselse ligger faktisk på samme linje.

Men dette kan se svært annerledes ut ved et hurtig blikk. Hele den fortsatte renselse går egentlig ut på å skape mer og mer plass til Kristus og evangeliet. Den som er renset for Gud i Kristus, skal renses i sin egen personlighet.

Og det er ingen tvil om at de greinene Gud fikk elsket frem de fleste frukter på, var de som Jesus fikk mest makt i. Derfor kan vi si at den fortsatte renselse skjer ved, at Kristus bor i oss.

I vers 5 sier Jesus nettopp dette: «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt». Og her står det: «den renser han, for at den skal bære mere frukt». Ifølge Jesu egne ord er den fortsatte renselse, og Kristus i oss, nøye bundet sammen.

Men så kan vi lett forstå at den fortsatte renselse ikke er noen trussel mot vår forbindelse med Jesus. Dette er viktig å legge merke til når gartneren kommer med kniven. For nettopp da synes vi at nå har vi mistet forbindelsen med Jesus, og tror at vi ikke har fellesskap med ham. Men legg godt merke til at gartneren ikke skjærer i alle greinene. Det gjelder bare «hver grein på meg», som Jesus sier. Den fortsatte renselse skjer fordi du er en grein på ham, og for at du skal bære mere frukt. Forutsetningen for beskjæring er altså, at du er ekte grein, og at du er verd å beskjæres.

Grip fast i denne sannhet: Etter podningen behandles greinen som en del av treet. Det vil si at du er elsket av gartneren som en del av Jesus - se vers 9. - Gud har samme omsorg for deg som for Jesus. Derfor skjærer han ikke i utide, men kun i rette tid, og når det er nødvendig.

For hvis greinen forblør, går det også ut over stammen. Og fordi Gud elsker treet, vil han ikke ødelegge greinen. Tvert imot er den fortsatte renselse et løfte om enda rikere samfunn med Jesus. Det er en lykke å bli beskåret av en kyndig hånd, med det formål for øye.

Og aldri har noen hånd vært mer øm, enn den himmelske gartner når han beskjærer greinen på vintreet. Gud ser grein og stamme under ett, og mener han det godt med Jesus, så mener han det godt med deg også. Ved denne nødvendige beskjæring har du godt av å tenke over disse ord av Jesus: Det jeg gjør nå forstår du ikke, men du skal forstå det senere. Mens man blir tuktet synes det bare som om det er til bedrøvelse og ikke til glede. Men senere gir tukten, de som er øvet, en fredens frukt i rettferdighet.

Og var det aktuelt å «holde ut med Gud» da du ble hugget av jordens vintre, så kan det også bli slik under beskjæringen.

Hvis du bare husker på hvilken rikdom av fred frukten av denne avskjæring ble, så kan du få en lykkelig anelse om den velsignelse som skal komme ut av den beskjæring du nå opplever. For det er forjettelser over den.

Tenk på at det ville være en ulykke hvis du ikke ble beskåret. Tenk om du fikk lov til å passe deg selv og vokse vilt. Hva ville det vitne om? At du ikke var noen ekte grein på det sanne vintre.

Villskudd

Den fortsatte renselse er en levendegjort forjettelse om at Kristus bor i deg. Og han vil sette enda mer frukt i deg til faderens ære, hvis han bare ved denne beskjæringen får mer plass. Dette syn på saken kan nok gi deg litt mer tålmodighet med gartneren. Det kan kanskje en dag gjøre deg glad for både ham og hans rensende kniv.

Det er jo ikke en drepende kniv, men en rensende og legende. I hvert fall er den ikke drepende for ditt kristenliv, bare for ditt selvliv. Og det er da en god gave å få villskuddene skåret vekk i tide, så de ikke tar makten - og frukten.

Villskudd er alt det som vil hindre det inderlige samlivet med Jesus. De er det mange av.

Et av de farligste er hovmod på grunn av Guds nåde mot deg. Dette villskudd vokste både raskt og kraftig hos Guds gamle eiendomsfolk, og er heller ikke så ualminnelig i vår tid.

Så snart du er begynt å erfare nådens forunderlige virkninger i din sjel, vil Djevelen snart komme og fortelle deg at det nok ikke står så galt til med deg. Selv Paulus hørte denne røst.

På et øyeblikk setter det flekker på Guds fineste verk i vår sjel. Selv nådens rike erfaring blir forvandlet til ulykke for oss, fordi vi har glemt nåden til fordel for erfaringen av nåden.

Så kommer den frelsende kniv og skjærer hele erfaringen vekk, så du ikke har annet igjen enn selve nåden. Men nettopp den har du så også. Du kunne ha mistet den om du hadde fått lov til å holde på med å sole deg i din egen erfaring. Og naturligvis er det gartnerens mening at det ikke straks skal vokse det samme villskudd på samme sted.

Derfor hjalp han Paulus ved å gi ham en torn i kjødet. Men Paulus kjente også til en annen medisin mot dette villskudd. Og han anbefaler sine venner i Korint å bruke den: «Hva har du, som du ikke har fått? Men hvis du virkelig har fått det, hvorfor roser du deg da, som om du ikke hadde fått det?» Det er virkelig sunne og tankevekkende ord fra en erfaren mann i Guds skole.

Og hvis Gud kan få skrevet disse tankevekkende ord tydelig inn i våre hjerter, så kan vi «tåle» nådens rike erfaringer uten å lide skade.

Da finner vi omsider inn til den dype hensikt med beskjæringen: Den skal holde oss i en hellig balanse så nåden ikke gir næring til villskudd, men til frukt.

Den skal hele tiden bevare oss i hjertets takknemlighet mot Jesus, som er nådens daglige kilde. Og når først nåden får lov til å strømme fritt gjennom oss, så kommer vi også til å erfare beskjæringens deilige løfte: «for at den skal bære mere frukt». Hvem kan ønske seg noe bedre?

La oss prøve å bli fortrolige med gartnerens hjelpende kniv, for uten vil det ikke lykkes å bære mye frukt.

Kristus for oss - Kristus i oss 

Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg (Joh. 15. 4). 

Til en begynnelse har Jesus stilt oss over for følgende kjensgjerninger: Han er det sanne vintre, Gud er gartneren. Alle ufruktbare greiner blir fjernet, mens de som bærer frukt blir renset av gartneren. De troende kan være like visse på renselse, som de vantro kan være sikre på at dommen kommer. Begge deler blir sagt med samme visshet.

De troende er allerede rene for Gud i Kristus, og det er like sikkert som at de skal renses på føttene. De som er renset til liv, renses på dette grunnlag til å bli brukt. Og måten de skal brukes på, er at Gud sender sin saft og kraft så det kommer frukt. Og frukt er i første omgang sinnelag, som senere blir omsatt i gjerning og tjeneste.

Først må du få det sinn at du lar deg frelse, og deretter kommer «mere frukt», så du vil la ham bruke deg til sine formål. Ren i blodet til liv, - renset ved ånden til bruk. Det er den klare linje som Mesteren selv har tegnet, og nå fortsetter han. Jesus har enda mer å si til den rene som skal renses. For han har enda ikke vist oss hele herligheten i den underfulle forbindelse som det er mellom ham og hans disipler.

Han ville gjerne gjøre denne sak levende for dem, nettopp i denne svære avskjedsstund. «Mine venner! Renhet og daglig renselse hører med til det å bære mye frukt, men det må enda mer til hvis det skal lykkes».

Det kan den kristne erfaring svare amen til. Denne erfaring vet at det lar seg gjøre å ha det rette sinnelag i hjertet, uten at det er gitt at det også makter å omsette det fult ut i det praktiske liv. «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer» (Rom. 7, 22-23).

Selv det reneste sinn makter ikke av seg selv å bryte igjennom og seire i handling over den iboende synds forferdelige makt - ikke engang i en Paulus. Og det er hverken tilfredsstillende for Jesus eller hans disipler å si: «Det må være nok at jeg har det rette sinn, selv om det ikke kommer til utfoldelse». Det standpunkt vil nemlig få karakteren til å råtne.

Paulus sier ganske visst: «Men så er det ikke lenger meg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg vet at i meg, altså i mitt kjød bor det intet godt. Viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke. For det gode som jeg vil det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men når jeg gjør det jeg ikke vil, er det ikke lenger meg som gjør det, men synden som bor i meg» (Rom. 7, 17 ff).

Den som har nok trøst mot den elendighet disse ord viser, er ikke noen ekte grein på det sanne vintre.  Det er ganske visst en trøst i, at vi alle har det til felles, og stor trøst i at Herrens største apostel også er med i syndernes fellesskap. Men det er ikke trøst nok, for Paulus er slett ikke i gang med å trøste seg her. Han analyserer seg selv ubarmhjertig, og konstaterer et faktum som gir ham usigelig pine.

Ikke fordi han kan være kristen når det står slik til med ham. Men fordi han ser seg ute av stand til å tjene den Herre og Frelser som har tjent ham først. Han finner ingen trøst, før han kan si: «Gud skje takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Med mitt sinn tjener jeg da Guds lov, men med kjødet syndens lov», «Men i alt dette mer enn seirer vi ved ham, som har elsket oss» (Rom. 7, 25 og 8, 37).

For øvrig: Hvem kan du overbevise om ditt nye sinn, hvis det ikke greier å vise seg: «For lysets frukt er lutter godhet, rettferdighet og sannhet» (Ef. 5, 9). I det lange løp vil det til og med bli vanskelig å overbevise deg selv, hvis du får den vane at du trøster deg selv med feil trøst. Som når du siterer Paulus med en falsk ånd, som om vi ikke har ansvar for den iboende synd. Hvis ikke synden er din egen, hvem sin er det da?

Fri fra syndens makt

Hva mer må til for å kunne bære mye frukt? Det må åpenbart være noe som kan frigjøre det nye sinn, så det kan bryte igjennom. Ved troen på Jesus ble vi renset for vår skyld, og dermed er vi i sannhet i ham - uten fordømmelsen. Og under Guds daglige renselse blir vi løst - noen ganger gjennom bitre erfaringer. Erfaringer fra selvtillit og alt vår eget.

Men vi trenger enda mer, hvis våre liv skal bære fullt moden frukt. Hele Guds renselse går egentlig ut på å skape plass til mer i oss. Og når vi begynner å forstå nødvendigheten av det, så blir det plass til det evangelium om Jesus som du nå hører (leser): «Bli i meg, og jeg blir i dere»! (Joh. 15, 4.  Her er alt det vi behøver - også til det å bli frigjort fra syndens makt og til å bære frukt. Sannheten er at vi trenger Kristus for oss, så vi kan ha en frigjort samvittighet. Deretter trenger vi Kristus i oss, så vi kan bli i det nye sinn ved hans kraft og derved ha en frigjort ånd.

Det var vel dette Jesus mente når han talte om; at hvis sønnen får frigjort dere så blir dere virkelig fri. Han som er det nye sinn, kan gjøre fangen fri ved at han selv får være i oss. Bare ved hans tilstedeværelse er det nok hjelp imot den iboende synd. Evangeliet lar oss forstå at den frelser som tok opp kampen med vår skyld, også vil ta opp kampen mot syndens makt i vår sjel.

Da vil hans liv komme til å utfolde seg i oss - og sette frukt. Jesus taler endatil om mye frukt. Og han tilføyer at det overhodet ikke KAN bli noen frukt, hvis ikke han er og blir i oss - «for uten meg kan dere ikke gjøre noe. Hvis vi altså skal frigjøres fra syndens makt og herredømme og bære mye frukt, så må Kristus bo i oss.

Mindre kan i virkeligheten ikke greie det. Derfor kan vi ikke klare oss med noe mindre. Til gjengjeld sier han at han vil bo i oss, like sikkert som vintreet vil sende sin saft ut i hver eneste grein som det er virkelig er liv i.

For liksom greinen trenger stammen for å bli båret, leve og få frukt, på samme måte trenger stammen greinen til å utfolde sitt liv og sette sin frukt på. Det ligger i sakens natur, ifølge det bilde Jesus har brukt her. På denne måten tilhører egentlig både greinens liv og frukt stammen.

Hvis det blir ære til noen da, så er det ubetinget til Jesus alene.

Men hvem kan fatte noe så stort og herlig? Han har bare bedt oss om å tro dette. Hør en gang til hva Johannes skriver til de troende, som en kjent og alminnelig ting: «Dere er av Gud, kjære barn, og dere har overvunnet dem, for han som er i dere, er større enn han som er i verden» (1. Joh. 4, 4).

Å bli i Jesus

Og likevel stiller Jesus samtidig et bestemt vilkår både for hans iboen, og for at vi kan bære mye frukt: «Bli i meg»!

Dette er både begynnelsen og fortsettelsen. Det er kilden til både liv og frukt ja, selve livet er jo den første frukt av det.

La oss endelig ikke komme for raskt forbi denne setning og over til den neste: «Og jeg blir i dere». For resten av verset blir brukt til å understreke dette «bli i meg». Det står mange ganger i denne allegori - i alt fem. Selve ordet «blir» står det mange flere ganger. Og det er det som er nøkkelen til å lukke opp for alle hemmelighetene.

Det sier seg selv at en grein uten forbindelse med treet ikke kan bære frukt. Like sikkert er det, at et menneske ikke kan bære frukt uten Jesus. I hvert fall når frukt betyr sinnelag i overensstemmelse med Guds sinn.

Alt det vi kan prestere ut fra våre egne forutsetninger, kan aldri i evighet bli frukt i den forstand, fordi vår natur er fiendtlig mot Gud. se Rom. 8, 7. Det er den komplette og nøyaktige sannhet om oss. Har du sett og erkjent det? Ellers kommer du nok skjevt inn på saken, til stor skade for deg selv.

I første rekke er frukt ikke å gjøre noe, men å være noe. Ved å være det du er i Kristus, gjør du noe. Det vil si at da skapes sann frukt.

Derfor blir vi aldri ferdig med denne setningen: «Bli i meg» – slik at vi eventuelt kunne flytte bort til den neste: «Og jeg blir i dere». Men får vi bare riktig tak i den første, så har vi samtidig det som den siste lover oss - med usvikelig sikkerhet. Og blir vi ikke solid rotfestet i den første, så går vi helt sikkert feil med den andre. Det straffer seg å snu opp ned på Guds evangelium. Det vil mottas i den rette orden det kommer i. Ellers havner vi i kaos.

Villfarelser

Ordet om Kristus i oss er et svevende og uklart kapitel for mange kristne. Og det er få - om noen områder i Guds ord, hvor det har vært så mange villfarelser og utskeielser. Dette på grunn av en usunn lære som nok har vært delvis bibelsk - men ikke fullstendig bibelsk.

Derfor har dette ord også gjort mange engstelige, fordi de har sett faren ved å ta feil.

Ut over denne falske lære kan og et overfladisk eller uærlig sinn også føre ut på gyngende grunn på dette felt. Så det er sannelig grunn til å være våken, og passe på at både lære og sinn er rett for Gud. Ellers vil Satan snart bedra oss.

Men er det så forsvarlig å la den delen av Guds ord ligge, som forkynner evangeliet om Kristus i oss, fordi andre har tatt feil? Nei, for hvis man skulle la være med å berøre de ord som har blitt misforstått og misbrukt, så kunne man like godt rive ut de fleste sidene av Bibelen og glemme alt om den kristne lære.

Det eneste riktige må være å forkynne sannheten som den er i Kristus, og så ikke gjøre for mye ut av villfarelsene ved å imøtegå dem i alle enkeltheter. De fortjener ikke så stor oppmerksomhet, som man uvilkårlig mener.

Det er kun en ting som vil bli den visse død for dem: Åpenbaringen av sannheten for samvittigheten. Hvis folk får den sannhet de trenger og tar imot den, blir villfarelsen hjemløs.

Men ulykken har vel vært det som Paulus nevner: «De vil være lærere i loven, men forstår hverken det de selv sier, eller hva det er de uttaler seg så sikkert om», 1. Tim. 1, 7. Men hvem er en dyktig lovlærer? Det er den som har sin dyktighet fra Gud. Den som kan høre det som står i ordet, og med hjertet forstå hva dette ordet handler om uten at ta hensyn til mennesker og meninger. Den som Gud åpenbarer det for. Se 1. Kor. 2, 10-12.

Man merker eiendommelig nok aldri, at Paulus var engstelig eller uklar i denne sak. Han er heller ikke redd for å stille andre det spørsmål: 'Vet du ikke at Kristus bor i deg'. Han går alltid ut fra at det er en kjent sak for alle troende, og bygger ofte sine formaninger på denne realitet. Hvorfor skulle vi så bli stumme eller komme på villspor her? Det må da selvfølgelig være en klar vei frem.

For vi har da ikke fått dette herlige evangelium for at vi skulle gå oss vill, men fordi det skal være en hjelp i troens gode strid. Men det er bare den ånd som skrev ned evangeliet i de hellige skrifter, som er i stand til å ta det opp igjen og gjøre det klart for oss.

Vi har vel mest forkynt Kristus for oss, og så latt resten ligge, fordi vi følte oss på usikker grunn. Så ville vi heller tie stille, enn å tale så sikkert om dette som vi ikke skjønte.

Vi har nok også til dels følt det som en mangel som gjorde oss usikre og famlende over for denne forkynnelse, som nesten utelukkende vil forkynne Kristus i oss. - Og så til gjengjeld ikke har så stor innsikt i selve grunnlaget: Kristus for oss.

Men hvilken forkynnelse er nå mest rett, eller mest nødvendig? Begge er bibelsk sett like rett, når de vel å merke forkynnes bibelsk. Og normalt skal de gå hånd i hånd, som de gjør i skriften.

Vi har vel også hatt perioder da vi følte oss underlegne og dømt av de høye toner om Kristus i oss. Og noen av de beste kristne har latt seg lokke over i den andre leir. Men det er oftest blitt til skuffelser for dem, og noen har til og med mistet troen.

Ingen tenkende bibelleser kommer utenom disse problemer, og slik skal det være. Min fasit er til slutt blitt: Skal jeg velge mellom Kristus for oss og Kristus i oss, så velger jeg absolutt Kristus for oss!

Hvorfor?

Fordi budskapet om Kristus for oss kan stå alene og medfører Kristus i oss, selv om der ikke tales så høyt om det.

Men budskapet om Kristus i oss kan ikke stå alene, og det har ofte ført til ubibelske ting i det praktiske liv - «På deres frukter kan I kjenne dem», Matt. 7, 16.

Den ensidige forkynnelse av Kristus i oss kan sammenlignes med det å henge greinen opp i tomme lufta. Den faller ned hvis den ikke er like «oppblåst» som korinterne. Men forkynnelsen av Kristus for oss setter greinen på stammen, og da flyter stammens saft inn i greinen. Det er nøyaktig det Jesus sier: «Bli i meg, og jeg blir i dere».

I hele denne bildetale skjer det aldri, at Jesus stiller opp denne orden: Hvis jeg blir i dere, så skjer det og det. Derimot sier han flere ganger med omsorg: 'Hvis dere ikke blir i meg, så blir dere kastet vekk, og jeg blir ikke i dere. Dere bærer heller ingen frukt og opplever ikke å bli bønnhørt.

Det blir heller ikke noen herliggjørelse av faderen.

Men hvis dere blir i meg, så lover jeg dere alt dette.' Ikke noen plass knytter Jesus sine løfter bare til dette at «han skal bli i oss». Og det er meget viktig at vi legger merke til det som ikke står, for riktig å få tak i det som virkelig står skrevet. Det eneste - absolutt eneste - han pålegger disiplene her er: 'Bli i meg, så sørger jeg for resten.

Likesom vi søkte etter fred i oss selv før vi kom til tro, så har vi også trang til å søke etter Kristus i oss etter vi er blitt troende og er begynt å ane evangeliet om Kristus i oss. Men begge deler fører ut i mørke og nød, for det er å sette saken på hodet. Jesus sier tydelig her at vil du ha Kristus i deg, så grip tak i «Kristus for deg». Lev i hans frie nåde, så lever han selv i deg.

For skal han være i deg, må du først være i ham. «Jeg er vintreet». Det står først. Og deretter: «Dere er greinene». Uten tre kan det ikke være noen greiner med liv i.

Med andre ord: Det er umulig å begynne saken med dette spørsmål: Er Kristus i meg, og hvordan blir han der? Det er like så galt som å spørre: Er stammen i greinen - et unaturlig spørsmål. For så sant greinen sitter på stammen, må stammen jo være der, og bærer naturligvis greinen. Det er naturens orden.

Ifølge Jesu ord tilkommer det slett ikke deg å spørre om noe slikt. - Eller at du selv skal sørge for at Kristus er i deg. Det er nemlig å ta mer arbeid på deg enn Jesus har pålagt deg, og det du kan duger ikke.

Å holde fast på Kristus i deg er det samme som å kvele deg selv for å merke om det finnes liv i deg. Men hvem finner på å begå selvmord for å finne ut av om han lever? Nei, hold fast ved Kristus for deg, så kan du puste fritt og vite, at du har livet.

For den som puster, vet at han lever. Grav ikke etter Kristus i deg, men senk deg ned i ordet om Kristus for deg, og tro det han sier: «Bli i meg, og jeg blir i dere». Det er nemlig en trosartikkel – Ef. 3, 17.

Er Kristus i deg? 

«Bli i meg, og jeg blir i dere» (Joh. 15, 4). 

La oss først slå fast: De troende er rene ved troen på evangeliet - og ikke ved noe annet. Denne renhet er ikke først en følelsessak, men en trossak, som hviler trygt på Jesu egne ord. Senere kan man også oppleve og føle det rene sinn, men bare i samme grad som man stadig hviler i selve evangeliet om Kristus for oss.

Man kan godt glede seg over å ha fått et nytt sinn: «Du har gledet meg ved din gjerning, Herre, jeg jubler over dine henders verk» Herren fører min sak igjennom», Sa1. 92, 5 og 138, 8. Hvem ville ikke fryde seg over det største av alle Guds undere på jord, når dette er skjedd med et menneske, og han vet det?

Men hvis man i uforstand begynner å bygge sin visshet om Guds nåde på dette under, så tilslører Gud det, slik at man ikke kan se det lenger. Og det gjør han for å lære oss at «Kristus for oss» er grunnvollen for all Guds nåde - også den iboende nåde.

Og ellers: Når Kristus for oss, var godt nok til å bygge på i begynnelsen, hvorfor skulle man så etterpå finne på å bygge på noe annet? Hvis huset står på en solid grunnvold, hvorfor så fjerne denne og så starte å bygge på løs sand?

Men nå er den faste grunnvold altså den at «Dere er allerede rene ved troen på evangeliet. Og på denne grunnen skal det bygges videre etter anvisningen: «Bli i meg, og jeg blir i dere».

Ellers varer det ikke lenge før vi begynner å vakle. En av de vesentligste grunner til villfarelser i forbindelse med sannheten om «Jesus i oss», har vært at man har gjort den mer til en følelsessak enn en trossak. Man har latt det komme an på mer mystiske spekulasjoner enn på praktisk realitet.

Men det er først og fremst en trosartikkel, og deretter blir det en erkjennelses sak. Til sist er det en opplevelse man kan ta og føle på, selv om det heller er slik at opplevelsen tar meg. Det er ikke noe jeg er herre over, men noe som vil beherske meg. Slik er saken ifølge Jesu ord og erfaringen.

Og når de to ting følger hverandre, blir der harmoni og balanse i livet. Hør hva Paulus sier om dette: «Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen …... og ber om at han i sin herlighets rikdom, med kraft vil gi dere å styrkes i det indre menneske ved hans ånd, at Kristus ved troen må bo i deres hjerter» (Ef. 3, 14 f).

Dette skrev han til «de hellige som bor i Efesus, de troende i Kristus Jesus» (Ef. 1, 1). Det ville ikke være noen kunst å «tro» på Jesus, hvis vi alltid kunne føle ham i oss. Egentlig ville det ikke være å tro, men i stedet «i beskuelse».

Men skriften sier at vi vandrer i tro og ikke i beskuelse. Merk deg at ved tro bor Kristus i oss, men vi vandrer i tro. Vi kan altså ikke regne med så store erfaringer av «Kristus i oss», at vi for fremtiden kan «slippe å tro» på Kristus for oss.

Selv om det kan være tidspunkter der man opplever Kristus i oss så tydelig, at man slett ikke spekulerer på sin tro, men bare lever. Og dette hadde efeserne opplevd. Men Paulus visste godt at det er noe man må lære at tro. Det går ikke automatisk.

Derfor ber han for dem at Gud vil gi dem nåde til å få lært dette. Jesus sa nemlig ikke: 'Bli i meg så føler dere at jeg blir i dere'. Han sa uttrykkelig: «Så blir jeg i dere». Det vil si at han er der i forveien, og han blir der hvor han er. Han vil stadig være der.

Å tro det

For å få klarhet over om Kristus bor i deg, er det altså nødvendig at du gjør det helt klart for deg om du blir i ham. For hvis du gjør det, så garanterer han for at han både er og blir i deg. Enten du så føler det eller ikke.

Hele saken blir avgjort med spørsmålet om hans ord kan regnes med, selv om du ikke føler det minste. Det som han har sagt må du gjerne tro på. Du kan ikke gjøre noe bedre med hans ord. Jeg tør godt fortelle deg at Jesus har bodd i deg like fra det øyeblikk, da du virkelig ble omvendt og født på ny. Da du torde tro at du var blitt en ny skapning i Kristus. For han sier jo selv, at den som blir i ham er han allerede i.

Det er like sikkert som når han sier til disiplene: «Dere er allerede rene».

Han tviler hverken på det ene eller det andre, men han er helt sikker på begge: 'Kristus i oss' er like sikkert som 'Kristus for oss'. «

Jeg er vintreet, I er greinene». Begge deler blir uttalt med samme sikkerhet. Han sier nemlig ikke: 'Hvis ….. så kommer jeg inn i dere, men Jeg blir der jeg er fra før.'

Og hvis det er vanskelig for meg å være fullstendig sikker på denne saken, så kan jeg allikevel hvile trygt på hans visshet. For den tar aldri feil. Han vet hva han snakker om, og er til å stole på - også i denne sak.

Eller mener du at det er mer smart, og gir bedre samvittighet å regne mer med de skiftende følelser, enn med ham og hans usvikelige ord? Er det virkelig mer ydmykt å gjøre ham til en løgner; ved å mene at du nok tør tro på at du er i ham. Men det er for mye å tro han er i deg. Den slags er nok ikke ydmykhet, men vantro.

Satan er også interessert i at vi ikke skal tro for mye på dette, fordi denne tro på Kristus i oss er en mektig kraft til å unngå hans snarer. Hvis troen alltid var levende bevisst om at Kristus lever i meg, så fikk ikke Satan så veldig mange seirer over Guds barn. Det var derfor Paulus ba om at alle troende måtte lære å tro det.

Og når det da gikk så dårlig som det gjorde i Korint, der utukt ikke ble tatt nøye, hva gjorde apostelen da? Han minner dem bare på deres bevissthet om, at Kristus bor i dem: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds ånd bor i dere?» (1. Kor. 3, 16). Hvis han mente at det sjette bud var bedre egnet til å rette opp på saken, så ville han sikkert ha nevnt det. Men han regnet med at Kristus også bodde i folk med denne slags syndige tilbøyeligheter, så sant de ellers var troende. Hva mener du så er best: Å regne med Jesu ord, eller å være ydmyk i Satans favør? Ja for den ydmykhet som gir deg en viss rett til å tvile på Jesu ord, må du heller bli kvitt så fort som mulig. For den er sikkert blandet sammen i, og av Helvete.

Ånden i oss

Det har vært mange forskjellige påstander om hva mer som måtte til enn troen, for å være en rett kristen - av den «åndsdøpte typen».

Hver påstand har hatt sin særlige skala av høyere og lavere trinn. Disse trinn måtte alle gjennomgå for å bli regnet som et rett eller ekte medlem. Og dette betød vel å merke det samme som «å være ekte grein på det sanne vintre».

Men av og til ble det slakket litt av på skalaene, når en oppriktig sjel ikke helt passet inn i det åndelige system de ville ha vedkommende inn i. Men dessverre var det mange som ikke var så hårdnakket oppriktige. Og så gled de inn i innbilninger og tenkte opplevelser, for å få en menneskelig attest for åndsdåp. På denne måten har mye gudsliv gått til grunne. Det er like sikkert som det er trist.

I Nytestamentet blir åndsdåp bare nevnt sju ganger. Fire ganger i evangeliene, to ganger i Apostlenes Gjerninger og en gang i alle brevene, nemlig 1. Kor. 12, 13. Les det, og se også i kapitel 1. vers to, hvem det er sagt om.

Legg også merke til at Paulus regner seg selv på samme linje som dem. Når jeg har lest bøker av det «åndsdøpte slags», har jeg flere ganger følt at det de egentlig prøver på, er å omvende de som er omvendt fra før. For det de stiller som vilkår for «det høyere liv», har jeg selv tidligere måttet igjennom for å få visshet om å være et Guds barn.

De taler om overgivelse og tro, men man kan ikke bli noen kristen uten det. Hvis noen har ment det, så vet de egentlig ikke noe om hva det er å bli en kristen. Men så kunne de godt ha spart seg å si noe «så sikkert» om det de ikke forstår.

Og de kunne ha spart mange oppriktige kristne for ufruktbare og unødvendige kriser, og anfektelser på grunn av deres uklare tale. Det er ikke blide ord Herren sier til dem som «bringer lidelse over den rettferdige ved deres falskhet, skjønt jeg ikke ville bringe lidelse over ham» (Esek. 13, 22). Midt inn i denne forvirring, som minner mer om Babel enn om pinsedag, ligger det meg på hjertet å si forsiktig, men sterkt fra Guds eget ord: Ordet om Kristus i oss - eller Ånden som bor i oss - ikke er noen spesialitet for særlig flinke, åndelige gymnaster som ofte har store tanker om seg selv.

Nei, med samme tro som du trodde på Kristus for deg og ble rettferdiggjort, FØR du opplevde Guds verk i din sjel og smakte hans salige fred. Med nøyaktig samme tro må du tilegne deg den sannhet; at Jesus bor i deg ved sin ånd. For hvis det er sant at du er rettferdiggjort, så er det også sant at Kristus bor i deg ved samme tro. Nøyaktig fra det øyeblikket da du ble en troende. Se Ef. 1, 13.

Jesus setter ikke opp noen skala på «åndsfylden» her. Men han sier at han regner like sikkert med at han er i oss, som han regner med at vi er i ham ved troen. Han skiller det ikke inn i grader av forskjellig høyde og kraft, men knytter de to ting uløselig sammen.

Her kan det være nødvendig å minne om en uttalelse av Jesus i en annen forbindelse: «Hva Gud har sammenføyd, må et menneske ikke skille» (Mark. 10, 9).

Mon ikke vi da er best tjent med å la de ord gjelde som en ubestridelig kjensgjerning i hele deres deilige fylde: «Bli i meg, og jeg blir i dere». Ja la oss like godt i dette tilfellet kalle det «Bli i meg, og jeg fyller dere». For hva er det egentlig for slags snakk om mere eller mindre åndsfylde. Som om den Hellige Ånd - eller Kristus - var noe i retning av noe utflytende, som man kunne ta litt eller mye av etter behag. Helligånden er en person like så mye som Kristus. Og enten bor han helt i oss, eller så bor han ikke der i hele tatt. «Er Kristus da blitt delt?» (1. Kor. 1, 13). «Den som ikke har Kristi ånd, hører ikke ham til», Rom. 8, 9.

Jesus tar ingen forbehold som f. eks. «så blir noe av meg i dere». Enten er du hans og har hele ånden, eller så har du intet av ånden. Og da hører du ikke ham til. Det er like sikkert som at en levende grein på stammen har stammens saft i seg, og en vissen grein er tom for saft. Det er nettopp derfor den visner.

Men jeg tror at det de kaller å ha åndens fylde, egentlig vil si at ånden eller Kristus har meg fullstendig, og det er noe helt annet. For hvis det snakkes om at jeg har åndens fylde, så er det jo meg som kan disponere og regjere over Helligånden, og det nærmer seg blasfemi. Er det oss som er Kristi herre, eller er det omvendt? (Se 1. Pet. 3, 15).

Men hvis åndens fylde egentlig skal bety at Kristus bor i meg som Herre, så kan det bli mening i uttrykket. For så er det ham som kan disponere og råde over meg. Og det er nettopp det alle sanne greiner på Kristus alltid har vært enige om. Så det er ikke noen ny oppdagelse som de «åndsfylte» har gjort.

Men hvorfor kommer de da og forteller at de har fått en særlig patent på «et høyere liv», når det i virkeligheten bare betyr at de først nå har begynt å forstå det som sann og levende kristendom alltid har forstått? For dette har vi jo alltid ment med sann og helhjertet kristendom.

Jeg har vært naiv nok til å prøve litt på de forskjellige skalaer som man har reklamert for på det religiøse marked. Men uten større hell, for de passet ikke til sjelens tilstand.

Samtidig kunne jeg se at der var for mye stemning i deres beskrivelse av resultatene og for lite virkelighetssans. Men nå er jeg endelig blitt enfoldig nok til å tro meg frem i denne viktige sak. Og jeg er overbevist om at dette er den rette vei - den sanne vei.

For hvis det var riktig at jeg har åndens fylde, så vil «jeg» nok snart både bli stavet med stort J og overbetont - det viser historiens kjensgjerninger også tydelig nok.

Men er det Kristus som har meg, så skal jeg staves med små bokstaver, egentlig overstrykes. Det vil jeg gjerne understreke for klarhetens skyld. «Han skal vokse, jeg skal avta», (Joh. 3, 30. Dette ble sagt av den mann som var fylt av den Hellige Ånd helt fra mors liv.

Med denne innstilling blir det Kristus som staves med store bokstaver, og da blir det god mening med tingene. Hvis jeg har .……., så blir det før eller senere slik at greinen har begynt å spise av stammens frukt. Men det har en vinstokk enda aldri greidd i virkeligheten. Hvis det lykkes, ville det ganske enkelt bli dens visse død.

Derfor må vi heller ikke gå utenfor bildets ramme. Hvis vi tenker på å bli i ham, så må han få æren av frukten. Og stjeler vi den fra ham betyr det døden for oss, liksom for greinen. Like utenkelig må det være for oss at vi vil glitre selv, på grunn av nådens virkninger i våre liv. Hvis noe skal få lyse frem av vårt liv, må det være Kristus og Faderen – Matt. 5, 16 og Joh. 16, 14.

Og det vil skje der hvor det er ham som har meg. Da slipper jeg nemlig å plukke på fruktene. Og de får lov til å modne i fred, inntil han som er den store gartner vil gjøre seg bruk av dem. For egentlig er de jo alle hans, og den frukt som gartneren plukker, blir gjemt til hans formål og ære.

Bare på denne måten kan frukten holde seg frisk, og på denne måten blir det plass til mer frukt på greinen. La Jesus være treet og faderen gartneren, mens du selv er fornøyd med å være en grein på Jesus. Dette skal få skje under faderens kyndige pleie, for slik skal du egentlig være etter sannheten i Jesus. «Jeg er vintreet, min far er vingårdsmannen. Dere er greinene». Alt er like sikkert - også setningen: «Bli i meg, og jeg blir i dere». La dem stå slik i ditt hjerte - det betaler seg.

Hva betyr det å bli i Kristus? 

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt.

Foruten meg kan dere intet gjøre (Joh. 15, 5). 

Det er åpenbart enda et åpent spørsmål som må svares på, før vi kan være helt trygge med emnet: Kristus i oss. Det er den trygghet som kommer av fullt lys over saken i Guds ord, for du kan bare være trygg i dette lys.

Vi har vel - ellers må vi gjøre det nå - bestemt oss fullt og fast for, at vi ikke vil nøyes med egne og andres tanker og meninger i denne saken. - Selv om det kan være nok så godt. La oss være enige om at det kun er ordets lys, som skal lyse for oss på veien fremover. Vi må se lys i Guds lys, for annet har vi hverken mot eller lyst til å prøve oss på.

Innen vi kan gå videre i teksten, er det et alt-overskyggende problem vi må ha klarhet i. Det har stått klart i min bevissthet hele tiden, fordi det er den riktige nøkkel til hele bildets klare forståelse. Og uten denne nøkkel kan alt det vi har sett til nå bli forgjeves. Du har sikkert oppdaget hva det dreier seg om.

Det er spørsmålet: Hva mener Jesus med ordene «Bli i meg»?

Inntil nå har vi brukt de uten noen forklaring, som om det var en selvfølgelighet at vi visste det. Men det er ikke sikkert det er rett.

Hva ville du svare på dette spørsmålet, når du stilles til ansikt med Kristi domstol og evigheten? Ja nå kan vi raskt komme inn på feil spor, for det var jo ikke våre tanker vi skulle finne ut av. Men kan vi få et svar av Jesus her i teksten?

Når dette svar er evig avgjørende for hele saken, ville det ligne ham lite å la oss gå i uvitenhet og mørke. For han har jo selv sagt: «Den som følger meg skal aldri vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh. 8, 12). Dette spørsmål er absolutt det eneste han pålegger disiplene å finne svar på. Her finnes det eneste sted der vi kan begynne å få tak i saken. Derfor må vi ha godt tak i denne nøkkelen, og får vi tak i den må vi aldri slippe den igjen, for hvis vi mister den så mister vi alt uten unntak. Men beholder vi den kan vi få alt, og regne med at vi kan bevare det som vårt.

Når det gjelder Kristus i oss så må vi starte her, og det samme gjelder frukt og bønnhøring. I hele bilde finnes det intet om oss og vår skjebne for tid og evighet, som ikke er uløselig knyttet til disse tre små ord: Bli i meg. Og det som de inneholder, er det eneste vi kan og skal ta på oss. Alt det andre legger Jesus nemlig på seg selv og Faderen. Da begynner vi å ane hvor viktig det er at dette spørsmål besvares. Selve uttrykket «Bli i meg» finnes bare i Johannes evangelium. Og dette er typisk for den disippel som Jesus elsket. Naturligvis elsket Jesus også de andre, men det var allikevel noe særlig mellom Johannes og Jesus.

Også av denne grunn er Johannes skrifter særpreget både i innhold og form. Den samme Guds kjærlighet som blir øst ut i de forskjellige disiplenes hjerter vil gi seg forskjellige uttrykk. Dette er fordi han ikke utsletter personlighetens preg, men lar den nettopp utfolde seg slik som han har tenkt helt fra skapelsen.

Bare i Guds hånd blir et menneske til det som det skal være etter Guds tanke. Guds ånd har formet dette uttrykket i Johannes sjel. Derfor må vi se etter om det finnes en bestemt forklaring på de tre ord «Bli i meg», hos han. Johannes bruker jo nettopp å si hva det betyr. Han vet åpenbart hva han sier, i motsetning til de som Paulus omtaler. Derfor finner du massevis av definisjoner og forklaringer hos Johannes.

Han har heller ikke glemt å gi klar beskjed om det spørsmål, vi holder på med her. Det er endatil forklart mange ganger. Første gang i Joh. 6, 54 ff: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag. For mitt kjød er i sannhet mat og mitt blod er i sannhet drikk. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, blir i meg, og jeg i ham. Likesom den levende Fader har utsendt meg, og jeg lever i kraft av Faderen, slik skal også den som spiser meg, leve i kraft av meg. Det brød som er kommet ned fra himmelen er ikke slik som det fedrene spiste; de døde, men den som spiser dette brød skal leve til evig tid».

Dette er en likeså enkel, som fullstendig forklaring, så ingen behøver ta feil. Vi har talt om det sanne tre, og her tales om sann mat og drikke. Det er åpenbart en indre forbindelse her. Har du fått det sanne liv, må det naturligvis ha den sanne næring. Du fikk jo livet ved å ete hans kjød og drikke hans blod, det vil si: Ved i tro å tilegne deg Jesu liv og død som din stedfortreder. Din sjel var kommet i nød, og du sultet etter tilgivelse og fred. Da lød det: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg skal ikke sulte» (Joh. 6, 35).

Jesus er det brød, som både gir livet og opprettholder det. Maken til brød finnes ikke. Har du smakt at Herren er god?

Og så forteller Jesus her at når livet skal bevares, så skjer det på samme måte som når vi får livet. Du fikk livet ved å spise; du beholder livet ved å fortsette med å spise.

Derfor: Ta næring til deg, for det hører med til din frelse. Det er noe av kampen for tilværelsen. Jesus regner altså med at vi stadig har behov for mere av ham, på samme måte som vårt legeme trenger til mat. Derfor tilføyer han: «Hvis du bare følger din sjels hunger etter meg og fortsetter å spise mitt kjød og drikke mitt blod, så blir du i meg». Og senere forklarer han det slik: «Når du spiser mitt kjød og drikker mitt blod så skal du leve i kraft av meg. Der er like sikkert som jeg lever i kraft av Faderen».

Å bli i Jesus er å leve i kraft av ham - og ham alene. Likesom greinen lever i kraft av sin forbindelse med stammen og ikke behøver noe fra andre kilder. «Alle mine kilder er i deg» (Sal. 87, 7). Dette skulle være så enkelt og selvfølgelig, at en kristen aldri behøvde at glemme det. Men vi har stadig behov for å bli minnet om det, fordi vi i uforstand og forvirring ofte søker til andre kilder.

Derfor: «Hvis det dere har hørt fra begynnelsen blir i dere, skal dere også bli i Faderen og Sønnen. Og dette er hans bud, at vi skal tro på hans sønns, Jesu Kristi, navn og elske hverandre slik som han har påbudt oss. Den som holder hans bud, blir i Gud og Gud i ham. Og at han blir i oss vet vi av den Ånd som han har gitt oss» (1. Joh. 3, 23 f). Det er den ånd som vil herliggjøre Jesus. Derfor vil han alltid gjøre oss sultne etter livets brød, ved at vise oss våre synder og mangler. Da beholder alltid ordet om Jesus sin liflige smak - det smaker herlig!

La den ånd få lov til å råde, for da fortsetter du å bli i ham.

Avhengigheten

Men hvorfor si så mye om noe som er så lett? Først fordi Jesus her omtaler det fem ganger, og så fordi vi nå har et tilfredsstillende svar på det viktigste spørsmål vi kommer ut for i hele vår tilværelse.

Så vær oppmerksom på at du får tak i denne nøkkelen og aldri mister den - hvis du da har noen interesse i å bli frelst. Eller å ha Kristus i deg, bære frukt og oppleve bønnhørelse.

For dette er nøkkelen til hele gudslivets hemmelighet. Med den i handa og hjertet kan vi gå videre i teksten. «Jeg er vintreet, dere er greinene».

Det vil si: Like sikkert som han er treet - Guds sønn, er du greinen - Guds barn, hvis du lever i ham. «Den som blir i meg» - så langt har vi nå forstått ham. Og så kommer fortsettelsen: «- og jeg i ham, han bærer mye frukt». Det ligner ved første øyekast en gjentagelse av det som står i begynnelsen av vers 4, men det er overhodet ikke det. I vers 4 ville Jesus forsikre oss om, at han bor i dem som blir i ham.

Men her viser han oss at hvis det skal bli til noe med å bære frukt, så kreves det noe mere enn dette at vi blir i ham. Mens Jesus i vers 4 vil understreke vissheten av at han bor i oss, så understreker han her nødvendigheten og vår fullstendige avhengighet av at han bor i oss.

Det er hele treets livsoppgave og formål å bære frukt, og det er også hele denne Jesu tale arbeider for, steg for steg. «Frukt - mer frukt - mye frukt». Vi har sagt at den første frukt bestod i omvendelse og gjenfødelse. Det neste steg, foruten å renses til liv var å renses til bruk.

Det siste steget går enda lenger, nemlig til helt å oppfylle sin bestemmelse med å være grein på det sanne vintre: - Å nå hele Guds nådige hensikt med livet og nåden. Et menneske kan aldri komme til et bedre resultat med livet.

Og det resultat kan nås: «Jeg har stridt den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2. Tim. 4, 7). Hvordan kan dette oppnås? Det er nettopp det som Jesus forklarer oss så omhyggelig her. Altså: Skal det bli mye frukt, er følgende ting nødvendig: Først å være en levende grein, så å være ren og være under renselse – det å stadig bli i Kristus for å beholde livet. Foruten dette blir det ikke snakk om frukt. Men selv om alt er fullstendig i orden, peker Jesus på en ting som er like fullstendig avgjørende for om det kan bli mye frukt. «Den som blir i meg, og jeg i han».

En kristen kan altså ikke bære frukt i kraft av sin nye natur alene. Og det forventer ikke Jesus heller. Han sa jo til sine disipler: «Likesom en grein ikke kan bære frukt av seg selv, men kun når den blir på vintreet, slik kan dere heller ikke det hvis dere ikke blir i meg», vers 4. Og det mente han i fullt alvor. Rent erfaringsmessig blir dette også belyst i Rom. 7, 14 f. Og den som har lært av sine erfaringer er lykkelig, for han har sluttet med å vente frukt fra seg selv og regner i stedet med Jesu ord her.

Troens spenning

Å, så vanskelig det er å lære denne lekse utenat. Og hvor befriende det er ganske enkelt å regne med det som Jesus er innstilt på. For at vi ikke skal glemme det han sa, og tro at han har forsnakket seg i vers 4, gjentar han det med ettertrykk i vers 5: «For skilt fra meg kan dere slett intet gjøre».

Egentlig er det mere hjelp enn dom i disse ordene. Hvis du nå kan finne ut hvor mye «slett intet» er, så vet du ganske nøyaktig hva Jesus venter seg av deg i denne saken som det er snakk om her.

Prøv nå for alvor å være stille for denne mektige og herlige mistillit til alt hva du må og kan. Hvis det er noe du ikke egner deg til, så er det nettopp å bære frukt at deg selv. Dette er et salig evangelium, for det befrir nemlig fra eget slit og angst for hele spørsmålet om frukt.

Det er noe som absolutt blir lagt på våre skuldre, men det er ikke dette å sørge for mye frukt. Når du tar deg av det å bli i ham, så tar han seg av det at du bærer mye frukt.

Her gjelder det i sannhet om å finne den riktige arbeidsfordelingen. Du visste sikkert at din gamle natur umulig kan bære sann frukt, men legg merke til at den nye heller ikke kan det ved egen hjelp. - Like lite som en grein kan det, uten stammens saft og kraft.

En grein er ikke noe som er selvstendig, men noe som er fullkommen avhengig. Veien til indre frigjøring og mye frukt, er å forstå dette med hjertet. Men mange av Guds barn går med noen tanker om hva Gud venter seg av dem. Og fordi de blir brukt feil, er disse tankene en av de største hindringer for å bære mye frukt. Dette trenger ikke være egen- rettferdighet. Det kan også komme av at du er samvittighetsfull. Det er i seg selv prisverdig, og det er ikke er for mye av det. Men allikevel vil jeg gjerne si: Bruk den rett!

Og Gud fri deg fra den samvittighetsfullhet, som hele tiden får deg til å gjøre det som Jesus sier at han allerede har gjort. Som om at han ikke kunne klare det, eller at du var bedre til det enn han. Egentlig skal du slett ikke interessere deg for frukt, men for å bli i ham. Det er nemlig det beste du kan gjøre for at det blir mye frukt.

Der og KUN der ligger ditt ansvar i denne sak, og ansvaret må du ikke flytte rundt på. For hvis du tar hans ansvar på deg, vil du helt sikkert få noe som er verre enn «hekseskudd» - for det kan gå over. Men hvis greinen knekker, så er den ferdig.

Ganske visst skal greinen bære frukt, men den må komme fra stammen. Og det er den som skal bære både greinen og frukten. Vær sikker på at Jesus mente det han sa: Skilt fra meg kan dere slett intet gjøre. Du må altså innstille deg på at du ikke er treet, men bare en grein.

Det hadde døperen Johannes forstått, da han sa: «Jeg er ikke Kristus». Med andre ord: Pass du ditt, så passer han sitt. - Bli i ham, så blir han i deg. La roten sørge for liv, næring og kraft, og la så greinen sitte på stammen og motta alt fritt i en stadig strøm. «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer meget frukt».

Med dette vil Jesus ha sagt enda en ting til forskjell fra vers 4, der han sier hvor sikkert og nødvendig det er, at han må bo i oss for å bære frukt. Men like så sikkert som jeg blir i den som blir i meg, må du være klar over at det at jeg bor i deg ikke er noen selvfølgelighet».

Det finnes et fenomen i treet, som kalles saftspenning. Det kalles også for det osmotiske trykk.

Alle indre livsprosesser avhenger av dette trykk. Stopper saftspenningen, forsvinner alle tegn til liv veldig fort. Denne spenning er betinget av to ting: Greinens behov - sugekraften - og stammens overskudd - trykkraften. Dette er naturligvis populært sagt, men du forstår meningen.

Saftspenningen er uttrykk for greinen og stammens levende forbindelse og avhengighet av hverandre. Og her har vi det fineste bilde på hele troslivets indre spenning. Den er uttrykt med ordene «og jeg i ham». Så lenge en kristen er våken, merker han den i alle livets forhold. Den går tvers igjennom hele Guds ord og åpenbaring, så lenge som det er snakk om å vandre i tro.

Og derfor blir troen en kamp. Det kunne sikkert skrives et merkelig kapittel om denne spenning, hvis Gud ga noen at det ble gjort rett. Denne spenning er selve hjerteslaget og livsnerven i det nye livet. Der denne spenning lever, blir nåden og livet i Gud aldri selvfølgelig. Men forsvinner den så kommer det i det minste en dvale, som over treet om vinteren.

Fra dvalen går det to veier: Enten til død i ilden - eller til fornyet liv ved nådens varme. Eier du denne spenning? Det gjelder om å bevare den, og er du i dvale, så ta deg i akt for at du ikke visner. For de visne greinenes ende blir forferdelig. Det skal vi holde på med i neste kapittel.

De visne greinene 

Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner,

og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner (Joh. 15, 6). 

Jesus ønsker åpenbart ikke at vi skal komme for fort forbi dette med troens spenning. Han vil heller at denne spenning vokser enn at den avtar. Og det er nettopp for å holde den levende, at han nå sier det som står i vers 6 til sine disipler.

Han har sagt forunderlige ting om det å bli i ham. Både om hvordan det går til, og hva det fører med seg. Det fører med seg at han personlig bor i oss, og det er mer enn nærværelse. Hans nærvær kjente de til også i den gamle paktens tid, men i den nye pakt blir det forkynt at Kristus bor ved troen i våre hjerter. Dette medfører også mye frukt, og det er jo formålet med å være grein på treet.

Nå går Jesus over til å belyse saken ved dens motsetning, for at det skal bli enda mer klart for oss. Han sier ikke dette for å snurpe sammen det han har sagt og lovet, men nettopp for å understreke betydningen og sikkerheten av det. «Like sikkert som at alt det vi har nevnt før, er oppnåelig for den som blir i meg, kan også alt mistes og dere selv gå til grunne».

Lina Sandell skrev en gang en liten sang om det:  

Jeg har en krone at forspille. O Jesus tal til meg derom.

Og i det store som det lille, med kraft til meg fra høyden kom.

Jeg har en arv, som kan forspilles, men før meg hjem til himmelen.

Bevar du selv mitt svake hjerte, o kjære Herre, Jesus Krist.

Om fryd du giver eller smerte, gi at jeg kronen får til sist.

Ingen må tro at det ikke er viktig og fortsatt være i Jesus. For like enkelt som det er, like så evig avgjørende er denne ene ting. Her gjelder det - om noensinne: Ett er nødvendig! Hvis vi for alvor legger øre til Jesu ord om de visne greinenes skjebne, så får vi en god hjelp mot den ulykke som Lina Sandell fryktet for sin egen del.

Den beste måte å unngå en fare på, er å bli klar over at den ler der. Hvis man ikke vet noe, kan man heller ikke passe seg. Derfor gir Jesus oss beskjed om den eneste årsaken til at en grein blir kastet bort, visner og brennes. Og han finner det nødvendig bare å peke på denne ene ting. Vi ville sikkert ha nevnt flere, f. eks: Satans makt og list, syndens bedrag, vår egen svakhet i tro og karakter osv. Men selv om Jesus kjente til alt dette, sa han BARE denne ene tingen.

Men så kan du også godt regne med at hele Helvetes makt, og hele syndens bedrag vil bli satt inn på dette ene punkt. For dette punkt er hovednøkkelen til Himmelens trygge festning. Satan kommer til å fortelle deg at du ikke bærer frukt, og derfor skal behandles etter ordene: «Hver grein på meg som ikke bærer frukt, den fjerner han». Og Satan vil få deg til å tro at frukt er det samme som gjerninger. Og på en eller annen måte synes han å ha rett.

Så da begynner du å heise opp greinen med taljer og heisverk for å få fram fruktene. Men dette kommer bare til å ta livet av greinen.

Greinen skulle jo bare bekymre seg om å bli på stammen - stille og rolig. Synden vil fortelle deg at du ikke får lov å være en grein på det sanne vintre mer, og din uverdighet vil inn imellom si akkurat det samme. Men husk da at det ikke var rettferdige, men syndere - ikke engler, men Abrahams avkom som han ville ta seg av.

Uansett hvordan det føles og uansett hvordan det går, så skal du allikevel få lov til å være barn. Din svakhet og avmakt vil si deg: 'Du klarer det aldri.' Men hvem har egentlig bedt deg om å klare noe som helst? Ikke Jesus i hvert fall!

Han ber deg bare om å «klare» å sitte på ham - stammen - og ta imot. Det vil si: bli i ham.

Din svakhet skulle nettopp gjøre det lettere for ham (Se 2. Kor. 12, 9).

Jeg har enda aldri hørt om en grein som var sterk nok til å være oppe av seg selv - uavhengig av stammen. Treet har ikke bruk for den slags greiner, for det er innstilt på å bære sine greiner selv. Og nettopp slik er det med Jesus. Bli i ham så får Satan og synd ikke makten over deg, og Jesu kraft vil bli åpenbart midt i din maktesløshet. Da blir den evig uopprettelige ulykke unngått.

La ikke spenningen mellom tid og evighet, frelse og fortapelse, himmel og helvete dø. For den kan du ikke unnvære før målet er nådd, og Himmelens dør er lukket etter deg. Inntil du når dit, kan det nemlig skje, at den lukkes foran deg.

Den rettferdige fortapelse

Synes du det lyder hårdt når Jesus sier at disse greinene blir fjernet, visner, samles og brennes? Bare den utro og unyttige tjener våget å kalle ham en hård mann. Vantro mennesker stiller ofte det spørsmål: «Med hvilken rett blir den evige fortapelse og pine forkynt?» Og så kjører de på med en hel bunke lettkjøpte filosofiske argumenter mot læren om evig pine. For eksempel at det er uforenlig med Guds kjærlighet. Eller de stiller spørsmålstegn ved hvilken nytte pinen gjør.

Og det kan høres så besnærende riktig og fornuftig ut alt sammen. Det er bare det i veien med det, at de aldri kan begrunne deres argumenter ut fra Bibelen.

Rent umiddelbart kunne man kanskje ønske at det ikke var en evig pine, for følelsen strir imot denne tanken. Men samvittigheten vil komme med innvendingen: «Hva skal man tro om alt, hvis det ikke er rettferdighet til sist? Da kan det aldri bli forskjell på himmel og helvete. Hvis det ikke er noe helvete, så er det vel heller ingen salighet?» Livets alvor og mening ville forsvinne hvis disse folk hadde rett i sine tanker.

Og et liv uten ansvar og mål vil jeg ærlig talt, gjerne ha meg frabedt. Jeg vil stille et par motspørsmål til overveielse: Er det forenlig med Guds kjærlighet at folk som ikke vil omvende seg, skal tvinges inn i en himmel der de aldri vil kunne føle seg hjemme. Dette fordi hele deres natur er stikk motsatt? Skulle de kunne trives godt med Jesus i en hel evighet, når de har flyktet fra ham hele livet?

Nei hos ham kan de ikke ha det godt uten å være god. Himmelen vil bli verre enn helvete for den som ikke er blitt født på ny. Hva nytte ville det ha om man avskaffet Helvete? Hvor skal de gjenstridige dra da? De skal jo ikke leve - for det gjør man bare i Kristus, men eksistere skal de.

Og når Gud til ingen nytte, har prøvd alt som kunne gjøres for å frelse dem, men de har sagt «nei takk», så må Gud la de få sin vilje. På den store dag skal de gjenstridige bli Gud svar skyldig på spørsmålet i Es 5,4: «Hva var det mer å gjøre i min vingård, som jeg ikke har gjort?

Fortapelsen er den naturlige følge av loven om sæd og høst - like naturlig som det er å ta visne greiner av vintreet og brenne de! For de skjemmer, ødelegger og bærer ikke frukt, så de er ganske unyttige for stammen. Det er da rettferdig, at de som mener de ikke har bruk for Jesus, ikke får velsignelse av ham. De mennesker som ikke vil ha noe med Jesus å gjøre her i livet, gjør faktisk ikke annet enn å visne. - Samler ved til den evige ild. Og visne greiner duger ikke til annet enn føde for ilden.

I Esek. 15, 2-5 taler Herren om hva vintreets greiner er verd i seg selv, og hva de kan brukes til. Gjør deg selv den tjenesten at du leser disse vers. Det er det nemlig klar tale om hva som gir et menneske verdi: Forbindelsen med Jesus. Uten den er du like lite verd, som du kan greie å være god uten ham.

Den kristnes ansvar

Det er verd å legge merke til at Jesus sa dette om de visne greinene til sine disipler. For var det noen han mente det godt med, så var det vel nettopp dem. Det er altså godt for oss å bli klar over den evige risiko ved ikke å bli i ham. Men når denne forferdelige mulighet står åpen for oss, hva så med de andre? Bruk 1. Pet. 4, 17-18 til et overveiende spørsmål.

Dessuten er det verd å legge merke til at ordet «brent» står i en spesiell form i grunnteksten. Det betyr at de brenner HELE tiden, i en ild som ikke kan slukkes og aldri vil gå ut av seg selv. Var det da ikke klokere å la det spørsmålet ligge, og heller stille et helt annet og mer nærliggende:

Med hvilken rett skulle en troende kristen kunne fortie Guds ord om fortapelse og evig pine? Det ville hverken være kjærlig eller nyttig, for da fulgte han nemlig ikke i sin herre og mesters fotspor.

Og ville ikke de som er på feil side på dommedag, da med rette kunne anklage den kristne og si: Hvorfor har du ikke advart oss? Du fortjener å være på samme side som oss. Hvis Gud er kjærlighet og det finnes et Helvete som kan unngås, så må all kristne tale åpent om dette!

Og det er nettopp det Jesus gjør i denne tekst. Men det behøver ikke å oppfattes som om Gud har noen glede ved den tanken at de gjenstridige går fortapt, og får deres lønn som fortjent – tvert imot (Les Esek. 18, 23 og Luk. 19, 41 f).

Når Jesus taler som han gjør her, er det for å advare i tide. Han sier at det er to muligheter når det gjelder evigheten. Den ene er en frukt av å bli i ham. Den andre er en frukt av ikke å bli i ham. Fortapelsen må ses som en frukthøst, og den blir en uunngåelig følge av et liv i synd.

Hvis loven om sæd og høst ikke gjelder i menneskelivet, så er dette det eneste sted der den er satt utenfor. Men denne lov er ubrytelig. Det kan du godt regne med. Og nettopp denne lov kan spenne en sjel til briste- punktet. Man kan ikke så synd og høste salighet.

Den som gjør opprør mot tanken om evig pine, har kun heftet seg ved den rent juridiske side av saken, og er kommet i strid med Guds hellige rettferdighet. Skriften framholder også dette synspunkt med den straffende rettferdighet, så det er verst for oss selv hvis vi ikke vil bøye oss for Guds ord. Han tar ingen skade av synderens opprørske tanker! Den evige majestet sitter sikrere på tronen enn som så!

Og hvis han kastet hele verden i ilden, gjorde han bare det som egentlig var rett, - for ingen av oss har fortjent bedre. Det må enhver innrømme, hvis hans samvittighet er blitt vekket så mye at han ser klart. Det er slett ikke noe å diskutere foran evighetens domstol - appell er ikke mulig.

Men læren om fortapelsen er ikke bare juridisk. Den er mye mere organisk. Gud er ikke i stand til å frelse deg fra fortapelsen hvis du vil fortsette synden, selv om han gjerne vil. På det punkt er den allmektige avmektig, på samme måte som Jesus var det overfor Jerusalem - han kunne bare gråte over den.

Og hva har han ikke gjort for å vise deg, hvor gjerne han vil frelse deg fra undergangen? «Han, som ikke sparte sin egen sønn, men ga ham hen for oss alle», Rom. 8, 32. «Men Gud viser sin kjærlighet til oss, ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere», Rom. 5, 8. Det er ikke spart på noe for å vise deg sakens evige alvor.

Gudsforlatthet

          På Golgata har vi den mest levende illustrasjon av gudsforlatthet, som kan tenkes på denne siden av dommedag. Dette er fortapelsens gru: Å være forlatt av Gud. Og det med den bevissthet at du var skapt til ham, og kjøpt med samme blod som alle andre som ikke havnet der. Bare fordi de ikke lot Gud få sin vilje med dem. Dette er ormen som ikke dør, og ilden som ikke slukkes. Du kunne ha unngått det, hvis du ville det. Men du ville ikke. Nå vil du, men kan ikke. Hele livet ville du ha din egen vilje, og nå har Gud latt deg få den. Du høster det du selv sådde. Det er selvforskyldt, hvis du havner i fortapelsen! Og når du så vil frelses fra ulykken, så er dette også egentlig din egen vilje som du vil ha.

Det er ikke for Herrens skyld eller til hans ære, derfor er det hele håpløst. For med det sinnelaget kan ingen tåle å være i Himmelen, selv om de fikk lov å prøve det. Man kommer ikke i Himmelen ved hjelp av sin egen vilje, for den slipper aldri inn - da ble jo Himmelen et nytt Helvete.

          Himmelen kan bare bli himmel for de som vil det Gud vil. Gjennom uskikken med å fortsette med og si nei, kommer en synder omsider dit at hans sjel ikke mer vil det Gud vil.

          Livets nei til Gud, blir til evighetens nei. Det er syndens tragedie at du ikke vil det Gud vil, og allikevel vil du til Himmelen. Men det er umulig for den som vil nå målet, og ville bestemme veien. Når den eneste mulighet for å unngå fortapelsen ligger i det å bli i Kristus, så må følgen naturligvis bli, som Jesus sier: «Den som ikke blir i meg, kastes bort». Det er så klart og innlysende som noe kan være.

Greinen kan ikke knekke seg selv vekk fra stammen, og så vente å leve og bære frukt til evig liv. Det er en fysisk umulighet, like sikkert som du sier at fortapelsen er meningsløs og uten formål, for pinen fører ikke til noen forbedring av synderen. Det har du fullstendig rett i. Men kan det bli annen høst av et meningsløst liv på jorden? Et liv uten forbindelse med ham som er alle tings mål.

Det er dårskap å tenke at det nok skal bli god mening i tingene til sist, selv om du bare lever på tvers av hele tilværelsens mening. Det er meningsløst, og derfor blir fortapelsen også meningsløs. Og allikevel er det en selvfølge at det råtne tre bærer dårlige frukter. «Hvert tre, som ikke bærer god frukt, hugges av og kastes i ilden», Matt 3,10.

          Det er en åndelig umulighet å flykte fra sitt livs opphav og så vente salighet allikevel - se Gal. 6, 7-8. Så bær da den frukt, at du vender deg til Jesus og lar deg frelse, så du senere kan høste evig liv. «Og nå, kjære barn, bli i ham, for at vi kan ha frimodighet, når han åpenbares, og ikke skal stå med skam over for ham ved hans gjenkomst», 1. (Joh. 2, 28.

Det ville være meningsløst å fortie denne alvorlige sak. Men det er lurt å overveie den i lyset av Jesu ord, og så handle etter setningen: «Bli i meg».

Kristus i oss - ved ordet

Hvis dere blir i meg, og mine ord blir i dere. (Joh. 15, 7

Etter at Jesus i vers 6 så alvorlig har påvist faren ved ikke å bli i ham, begynner han igjen å forklare velsignelsen ved å bli i ham.

Og nå kommer det en ny side fram. Men la oss enda en gang slå fast hva Jesus har sagt om dette, for det danner grunnlaget for det vi nå skal høre om: Å bli i ham er både livets begynnelse og bevarelse! Samtidig er det også vilkåret for at han bor i oss, og forutsetningen for å bære meget frukt.

Kan man da ønske seg mer? Ja i hvert fall sier Jesus at han ønsker å gi oss enda mer, hvis vi vil bli i ham. Jesus har hittil bare fremstilt saken i all sin herlighet og fylde og sagt: «Vær så god - det er til dere alt sammen. Bli i meg, så blir jeg i dere. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt».

Men nå kommer det en betingelse - et betinget løfte: «Hvis ..». sier han. Det er som om han nå vil at vi skal være aktive, for at den fulle velsignelse kan strømme til oss. Det går nemlig ikke av seg selv. I vers 6 sa han klart hvilke følger det vil få, hvis vi ikke utnytter hans nåde.

Dette skulle åpne vårt sinn for spørsmålet: «Vil dere så ikke gjøre fullstendig bruk av alt det jeg gir dere adgang til ved å bli i meg?» Her ønsker han ikke at vi skal være beskjedne, så vi nøyes med minst mulig! For det finnes en «ydmykhet», som ikke har hans velbehag. Det er den ydmykheten som ikke vil ta imot. Og i virkeligheten er denne ydmykhet en hån mot giveren - eller også bunner den i selv-tilstrekkelighet.

Må Gud selv fri oss fra alt som vi eier av denne slags ydmykhet, for den hindrer nådens omsetning i vårt indre liv. Den gjør at stammens saft og kraft ikke kan strømme fritt igjennom greinen, så livet pulserer og vokser. Den slags ydmykhet virker likesom harpiks i et kirsebærtre. Den lukker karstrengene så treet ender med å dø.

Nei her gjelder det i sannhet om at vi er storforbrukere - jo mere, jo bedre. Gud har aldri klaget over at noen brukte for mye nåde – tvert om.

Tenk om ditt livsprogram ble til at du brukte nåden like mye som den er åpnet for deg i Kristus. Det er her man kan se forskjellen på Guds barn. Det kommer ikke an på hvor mye nåde du taler om at du trenger! Det kommer an på hvor mye du virkelig bruker.

Egentlig har alle vel bruk for like mye nåde, men det er ikke alle som bruker like mye av den. Gud har jo latt oss forstå at han har bruk for oss til å øse nåde i. Han har behov for avtakere (mottakere) - og intet annet. For han har nok!! Han er rik nok for alle.

Det er derfor roten setter greiner på stammen sin, og det er derfor vi er greiner på det sanne vintre. Det er så rotens saft og kraft kan bli omsatt. Er det et spørsmål for ditt hjerte, om Gud virkelig vil fylle deg med liv og overflod?

Mon det ikke på bakgrunn av bildet her, går an å si at han har trang til å fylle deg – like uimotståelig som rotas liv. Roten som må sette greiner og frukt for selv å kunne utfolde seg. Gud når ikke fram til det han vil med vårt liv, hvis ikke vi vil ta imot alt han ønsker at gi oss: For vi trenger alt sammen hvis han vilje skal skje med oss.

Tenk hvis det til sist skulle bli din store sorg, at du i ditt liv har brukt for lite av Guds nåde: Og at dette var den eneste årsak til brist og mangler. Tenk hvor vanskelig det ville bli å gjøre regnskap for all denne ubrukte nåde som du eide, men som ikke ble brukt her i livet. «Hvis noen ikke blir i meg ..» - det var det eneste Jesus bebreidet dem som sto på den venstre side. Og hvis du mener, det er farlig å si nei til nådens begynnelse - syndenes forlatelse – hvor farlig vil det ikke da være å motstå fortsettelsen. Slik at nådens fylde ikke kan komme til i ditt liv?

Det går vel an å si at de på den venstre side måtte gå bort til den evige ild, fordi den ubrukte nåde tok all den plass de skulle ha hatt i Himmelen. Og vil du gjerne ha en trang bolig i Himmelen, så skal du bare la nåden komme minst mulig til i ditt liv. Eller er det ikke sant at Guds tanke er denne: Når Himmelen en gang er tømt for all den frelsende nåde Gud har til oss, så er det blitt plass til alle de syndere nåden fikk lov til å frelse.

Et det ikke slik vi må forstå (Joh. 14, 2-3: «I min fars hus er der mange rom; hvis ikke ville jeg ha sagt dere det. Jeg går bort for å gjøre en plass klar for dere? Og når jeg er gått bort og har gjort en plass klar for dere, kommer jeg igjen og tar dere til meg, for at også dere skal være, hvor jeg er».

Staden er jo gjort klar for lengst – Hebr. 11, 16 - så det er ikke det som får Herren til å vente med sin gjenkomst. Men da er det vel, at den nåde som er lagt inn i hver enkeltes bolig, skal bli tatt i bruk! For når først det er skjedd, kan synderen flytte inn i boligen

Her blir det klart for oss hva det er som forlenger Jesu gjenkomst - hvis den da kan forlenges. La oss ikke nøyes med så lite bruk av nåden, at det blir liten plass i vår evige bolig. Men bruk resten av livet på å bruke så mye nåde, at det kan bli romslig for deg i Himmelen. Det er nemlig ikke ydmykt å bruke lite av nåden, for det står nettopp skrevet: «De ydmyke gir han nåde». Hvorfor? Fordi de har plass til den i sine hjerter.

Og så blir det sant, at like så mye nåde som vi fikk plass til i hjertet, like mye plass vil det bli til oss i Himmelen. Salighetens fylde vil nok være avhengig av nådens omsetning her i livet. Like så mye nåde som du har brukt, like så stor vil salighetens fylde bli, hvis loven om sæd og høst brukes på dette område - og hvilken lov skulle man ellers bruke?

Skal vi så prøve å legge merke til vers 7, og gi plass til dette nådetilbud: «Hvis dere blir i meg, og mine ord blir i dere....». Dette er andre gangen Jesus nevner «ord» i denne tale- se vers 3.

Første gang forbindelsen til Jesus ble knyttet, skjedde det ved ordet - se mer om dette i Rom. 10, 8-17. Siden lød det to ganger: «og jeg blir i dere».

Noen kunne kanskje få den tanke, at når Jesus bor i meg, så kan ordet godt unnværes. Og det er mange som har fart vill på nettopp dette punktet. Svermeriet med «det indre lys», som ble satt høyere enn ordet osv.

Men like sikkert som Kristus kan tale i oss – 2. Kor. 13, 3 – like sikkert er det at han har sagt mye i mitt hjerte, som ikke stod direkte i skriften. Særlig i den tid da jeg ikke kjente Bibelen så godt, som det var nødvendig for meg. Og andre av disse tingene fant jeg senere i skriften, så jeg av og til fikk den opplevelse som Jeremias omtaler i kap. 32, 6-8. Etterpå forsto han at det var Herrens ord som hadde talt til ham.

Men enda oftere har jeg hørt Bibelens egne ord tale inn i min sjel, når jeg satt med den i stille timer for Guds ansikt, så ordet ble levende. Og dette siste kjenner vel alle Guds barn som noe alminnelig og normalt. Han 1ot oss ved Ånden i ordet merke frelserens levendegjørende stemme». Allikevel er det like sikkert at ingen på denne side av evigheten vil få en slik åpenbaring av Kristus i oss, at ordet etterpå kan legges til side. Det ville nemlig føre oss på villspor.

For like sikkert som Kristus taler om at han bor i oss ved ånden, så fastholder han fra først til sist at alt avhenger av hans ord. Det går igjen overalt, likesom barken omslutter greinen og stammen. Tar du barken bort, så lever hverken tre eller grein særlig lenge. For da blir det ingen livsforbindelse, for den går gjennom barkens innerste fine vev. Ta ordet fra sjelen, og den havner i villfarelse, svermeri og død. - Likesom treet dør når barken skrelles av.

På dette sted setter Jesus egentlig likhetstegn mellom seg selv og sitt ord. Det at han bor i oss settes lik med at ordet bor i oss - sammenlign vers 5 og 7. Man kunne få lyst til å si, at dette er det beste, han har sagt i hele talen. Men i virkeligheten er alt her guddommelig godt og klokt.

Følelsenes temperatur

Vi har før sett at dette at Kristus bor i oss ikke er en følelsessak, men en trosartikkel!!

I tillegg sa Jesus aldri: 'Hvis dere kan finne ut om jeg er i dere, så vet dere at dere blir i meg'. Men at han sa alltid først: «Bli i meg, så ...». Med andre ord: Kristus for oss går alltid foran Kristus i oss. Ikke ved opplevelser, men ved troen bor Kristus i sine barn. Det må vi aldri glemme, selv om det også er sant at Kristus av og til kan overvelde hele vårt følelsesliv, så vi knapt vet hvor vi skal gjøre av oss.

Fordi følelsen holder på å ta fra oss makten over oss selv. Men følelseslivet kan ikke tåle å være spendt så høyt i lenger tid, hvis det skal bevares sundt og ekte. Det ville nemlig bli noe lignende som at det plaskregnet på en åker hele sommeren igjennom, så alt ble til søle og mudder.

Det er visse lover for sjelelivets spenning som Gud har satt, og som han selv tar hensyn til i sin behandling av oss. Derfor unngår han omhyggelig det overspente. Det kan gjerne være spenning på, men ikke overspenning.

Faren her er at det finnes en type troende som nærmest må betegnes som åndelige selvnytere. De elsker å få følelsenes rus til å koke til enhver tid. De benytter ordet om Kristus i oss eller Åndens fylde, til stadig å hisse seg opp å gå rundt med konstant overspenning. Og når de bare er fylt opp med sjelelige følelser, tror de selv at det er Åndens fylde.

Men livet har i sørgelig grad vist, at dette før eller siden blir til en åndelig søleblanding - ja enda umoral av og til. Der hvor følelsene får sitt formål i selv selvnytelse, - blir det bare til ufruktbart føleri som eter opp hele karakteren. Men Guds mening var at følelsene skulle tilføre viljen ny handlekraft, slik at de kom til å tjene hans formål og ære.

På denne linje blir følelsene hverken vårt formål eller vår herre, men Guds tjener. Og det er den bestemt til å være.

Det gjelder ikke om å føle seg beveget av, men det gjelder at følelsene blir beveget til å leve det praktiske liv med Gud nøkternt.

«Hvis noen elsker (følelse) meg, vil han holde mitt ord (handling)». Der ligger den sunne linje. For nå å bevare oss fra feiltagelser på dette vanskelige område, er det at Jesus tilføyer «og mine ord blir i dere». Her ligger hjelpen mot følelsenes tyranni - også for den som synes han slett ikke har noen følelser!!

For nå skal vi legge merke til, at like så visst som Kristus ikke bor i oss i kraft av visse fornemmelser, men ved tro, så henger troen aldri i tomme luften. For troen er aldri til stede uten at ordet også er der. Det går aldri an å skille troen fra ordet, for de to hører like så naturlig sammen som barken og karstrengene der livet pulserer. Og karstrengene fungerer bare så lenge de sitter inne i barken. På samme måte lever troen av ordet.

Merk, ikke i deg selv - hør Jesus sitt svar

Og ved troens ord bor Kristus i sine barn. I dette ligger det hjelp og klarhet for deg som stadig kommer i tvil med denne saken. - Enten du har for mange eller for få følelser.

Det er slett ikke så lett å unngå feil når det gjelder Kristus i deg, så lenge du mener at det om han er i deg avgjøres ved hjelp av følelsenes temperatur. For temperaturen er svingende hos alle Guds barn - og mest svingende hos de som graver mest i sine følelser.

Men ut fra dette ord av Jesus selv, blir saken mye mer enkel. Da kan man finne trygghet i hans ord, i stedet for at søke den i de vekslende stemninger.

Det spørsmål som du så gjerne vil finne svar på, lyder slik: «Har jeg Den Hellige Ånd, og bor Kristus virkelig i meg?» Og Jesus besvarer det på to måter: «Jeg blir i dere» og «Mine ord blir i dere». Etter Jesu mening ser det ut til at det er en og samme sak om han blir i oss, eller om hans ord blir i oss.

Og hvis det er vanskelig for deg å vite om Jesus er i ditt hjerte, fordi du ser så mye som slett ikke ligner ham der inne. Eller han er skjult for dine øyne - likesom vintreets rot er skjult for greinene, så kan han allikevel godt være der. «Deres liv er skjult med Kristus i Gud» (Kol. 3, 3).

Selv om roten er aldri så skjult, bærer den allikevel greinene! Og barken går like fra roten ut til den minste grein.

Så hør nå hva du kan være klar over i denne sak: Er hans ord i deg? - De kan du bedre ta og føle på, enn dine fornemmelser. Og Jesus har selv sagt om sitt ord: «De ord som jeg har talt til dere, er ånd og liv». Hvis det er ordet om ham som er den bærende kraft i ditt liv, så er han selv i deg ved sitt ord!

Og ved samme ord er hans Ånd også i ditt hjerte. I vers 3 lød det: «Dere er allerede rene på grunn av det ord, jeg har talt til dere». Og her sies det nå: «Jeg bor selv i dere ved det samme ord, som kom inn i dere ved min tale» - se Jak. 1, 21: «Ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere». Og Kol. 3, 16: «Lev i hans ord, så lever han selv i deg». Her skal vi også minnes Jesu egne ord i Joh. 8, 31-32: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere sannelig mine disipler, og dere skal lære å kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere frie».

Det er nettopp en herlig frigjørende sannhet, at Jesus ved sitt ord bor i de troende. Det vil si at like mye plass som ordet får i deg, like så mye plass er det til ham i deg. Derfor er det sant at en kristen som legger Bibelen på hylla, begår åndelig selvmord og jager Kristus ut av sitt liv. Men kan noen være så tåpelig?

«Den som legger Bibelen bort, og stadig tror at han er en kristen lever på en løgn», sa Ludvig Hope. Og ja det er folk som synes å mene, at deres åndelige liv vokser best når de omhyggelig forsømmer det, - det vil si at de legger ordet til side. Men det gjelder forhåpentlig ikke deg. Hør nå: «Dere skal la det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Hvis det dere har hørt fra begynnelsen, blir i dere, vil også dere bli i Sønnen og i Faderen» (1. Joh. 2, 24. Gjør det som Esekiel fikk beskjed om: «Menneske la din munn ete denne rull som jeg gir deg, og fyll din mage med den!  Derpå spiste jeg den, og den var søt som honning i min munn» (Esek. 3, 3).

Bønn i Kristus 

Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, så bed om hva dere vil, og dere skal få det (Joh. 15, 7). 

I begynnelsen av vers 7 ser vi den sannhet, at Kristus bor ved ordet i de troende. Det gir klarhet, for man kan vite med seg selv - om ordet er kommet inn i ens hjerte og blir der inne. Du kan selv lese og høre hans ord, og derfor sier han: «Salige er de som hører Guds ord og bevarer det».

Sannheten om Kristus i oss kan vel neppe bli mer håndfast, og det er så enkelt at alle kan skjønne det. Saken blir kanskje enda mer klar for oss, når vi minnes (Joh. 1. 3, om Kristus som det evige ord. Ordet ble menneske. Kristus er derfor i sitt ord, som saften er overalt i stammen.

Derfor er det helt sikkert at den som har ordet i sitt hjerte ved troen, han har Kristus i seg.

Men dette at vi blir i ham og han i oss, har en enda større betydning. Det gir ikke alene lys over emnet Kristus i oss, men det er også av grunnleggende betydning for vårt bønneliv med Gud. Og uten det har han ikke lovet oss, at bønnen fører til bønnhørelse.

«Hvis…» sto det til å begynne med. Det er dette vilkåret som fører til «…så be». Bønn uten forbindelse med at han blir i oss, har ikke store sjanser hos Gud. Inntil nå har vi egentlig bare hørt om hva stammen leverer til greinen. Men hvis bildet skal utnyttes helt, må det også tales om hva greinen gir stammen.

Det kommer nettopp nå, ved omtalen av bønnens samfunn med Gud. Det er også en velsignelse som begynner med, og følger av det å bli i Jesus, så denne setning utgjør hele alfabetet fra A til Å i en kristens liv. Derfor gjelder det for enhver pris at vi aldri noensinne slipper det.

La oss nå se på de to forutsetningene for bønnhørelse som Jesus kommer med her, og legge godt merke til dem. - Hvis det da ellers har noen interesse for oss å finne fram til et fruktbart bønneliv med Gud.

Ja er det ikke nettopp en pine for deg, at du oppnår så lite i ditt bønneliv?

Du ber nærmest i rykk og napp. Mest når det kniper, og på den måte ber du deg tom.

Når det går greit for deg, ber du nærmest av vane og forventer egentlig ingenting av Gud. - I hvert fall ikke noe bestemt. Derfor har du etter hvert også fått stor øvelse i å finne på forklaringer på ditt ufruktbare bønneliv. F. eks.: «Vi forstår ikke hva som tjener oss best», « Gud gir et annet svar», « Han svarer usynlig» osv.

Tenk nå over om det ikke i virkeligheten er slik, at når Gud ikke svarer så prøver du selv å lage svar. For du vet at det hører til med svar. Og du vil nødig bli stille før du både er kommet inn på rollen som den som ber og som bønnhører.

Du mener at det ikke kan være noen rett forbindelse mellom deg og Gud når du ber. Hvis det var det, så måtte det vel komme noe mer ut av bønnelivet. Det står da i hvert fall tydelig nok i vår tekst: «…. så be om hva dere vil, og dere skal få det». Her er det ikke mulig å få øye på noen som helst begrensning! Hverken i hva vi har lov å be om, eller i hva vi kan vente å få som svar på bønnen. For dette er et løfte uten grenser av noen art, og den slags løfter er det enda mange av i Bibelen.

Hvordan kan det så ha seg, at vårt bønneliv er så fattig på bønnhørelse? Her er vel et av de områdene der vi mest har latt være med å utnytte Gud! Og den som finner inn i dette, vil sikkert kunne bli til mye velsignelse. Det er noe alle kristne er klar over. Men hvorfor er vi klar over det, uten at det blir lukket opp for oss? Er det fordi vi har vennet oss til at det er nok å ha klarhet over sine mangler.

Det lyder jo så veldig ydmykt når vi snakker om våre mangler. Men det hjelper oss IKKE til å bli kvitt dem. Det finnes en måte å stille sitt hjerte tilfreds på som minner mer om søvnighet enn om troskamp. Man venner seg til å resignere, og er fornøyd med sin fattigdom i stedet for i troen å tilegne seg Guds rikdommer.

Visst er det noe om at vi ikke forstår vårt eget beste, eller at Gud svarer annerledes enn vi hadde tenkt. Men pass allikevel på at du ikke får skrevet for mye på den kontoen. For hvis du gjør det, kan du risikere at ditt bønneliv blir kaldt på grunn av for mye ydmykhet.

Det er en tærende sykdom å være klar over hvor galt det står til, uten å få gjort noe for at det skal bli bedre.

Og denne sykdom er så fortvilende alminnelig blant Guds barn. Her går den sikre vei til stagnasjon og vanekristendom uten liv og kraft. 

Guds godhet

Nå er det klart at det ikke er løftet som det er noe i veien med. Men da må det åpenbart være forutsetningene vi ikke har fått riktig tak i. Vi skal legge merke til at det ikke står: «Be om hva som helst».

Vi må gå inn i første halvdel av vers 7, før vi kan gå til det siste. Og det finnes ingen bakdør, så vi må gå inn av framdøra hvis vi vil inn. Og det skulle nok være verd umaken.

Tenk å kunne be om hva som helst - og så få det!!! Det er uendelige muligheter som står til vår rådighet. Ut fra vår erfaring hittil kan vi knapt nok ane hva, men ut fra hans usvikelige løfte står saken fast.

Tenk om erfaringen kom på høyde med løftet, så vi kom ut av det skrikende misforhold mellom bønn og bønnhørelse.

Hvis det skal lykkes, må vi nøye prøve oss på bønnhørelsens forutsetninger. Vi har sett hva det betyr for oss selv, at vi blir i ham. Det er liv av hans liv at han selv bor i oss og setter frukt. Men nå vil vi se på hva det betyr for Gud, for å finne inn til grunnlaget for et fruktbart bønneliv. Hva vil det egentlig si i denne forbindelse, at vi er og blir i ham? Ganske enkelt det Jesus sa i vers 3: At vi har samme renhet for Gud som Jesus har. Vårt liv er skjult med Kristus i Gud. Er vi i Kristus, så anser Gud oss ikke ut fra noe av vårt - til fordømmelse. Men han ser oss, som Jesus er - til frikjennelse.

Guds øyne kan trenge igjennom oss fordi vi er urene i oss selv. Men Jesus er ugjennomtrengelig for de øyne som er som flammer, fordi han er fullkommen ren. Og når vi kom inn i Jesus, gikk det til på den måten at han renset oss fra all synd, så vi selv er skjult i ham - dekket bak hans renhet, så sant vi fortsetter å bli i ham.

Men er vi i denne stilling, så har ikke Gud noen grunn til å nekte oss mer enn han kan nekte Kristus noe. Hold bare fast på det, for det er nettopp derfor Gud har satt oss i denne stilling. Det var for at han, i de kommende tider kunne komme til å vise oss sin nådes ufattelige rik -dom ved godhet imot oss i Kristus Jesus. Så prøv da på deg selv om du virkelig er i Jesus, og tenk over følgene av dette, i lyset av Guds hensikt med å sette oss i Kristus. Det skulle nok kunne gi deg mer tro på at Gud vil høre din bønn.

Dette var den første forutsetning for ubegrenset bønnhørelse: Det at Gud ikke har mer mot sine troende, enn mot sin enbårne sønn, når vi er og blir i ham.

Løftenes betydning

Vi går nå til den andre forutsetningen som er nevnt i teksten: «Hvis mine ord blir i dere». Også på dette punkt har vi sett inngående på hva det betyr for oss selv. Nemlig at Jesus med sin ånd bor i oss ved troens ord. Og denne enkle sannhet ga oss en deilig befrielse fra hele det virvar som har hersket rundt dette med «Kristus i oss».

Nå vil vi prøve å få øye på hva denne sannhet betyr, når saken sees fra Guds side. Først er det naturligvis det, at vår bønn må holde seg til Guds ord og løfter. For bønn uten løfte er som å prøve og puste uten å ha lunger å gjøre det med. Det blir ikke til så mye, selv om det er luft nok. Derfor må troen tilegne seg løftene, før hjertet blir i stand til å be som David så fint har uttrykt det i den gamle oversettelse av 2. Sam. 7, 27: Derfor har din tjener funnet sitt hjerte til å be denne bønn til deg». Uten troens tilegnelse av løftet er hjertet ikke hjemme i bønnens helligdom.

Da er det nemlig ute for å søke etter andre grunner for bønnhørelse enn Guds løfter. Og med andre grunner enn det kan man ikke finne inn til Gud hjerte. Derfor gjelder det i sannhet, at om du tilegner deg løftet og lar hans ord bli i deg.

Da vil du finne at ditt hjerte ber, og finne Guds hjerte åpent for bønnhørelse. «Hvis mine ord blir i dere, så bed om hva dere vil». Denne setning betyr også at Kristus selv er i oss med Ordet. Hva betyr så denne kjensgjerning for bønnhørelsen? Svært mye. Den betyr egentlig alt, for hvis vi får øye på dette, vil troen på bønnhørelse få ørnevinger. Vi har jo mer enn en anelse om, at årsaken til så lite bønnhørelse egentlig er for lite tro. - Eller sagt rett ut; vantro. Og derfor er det vantroen vi må komme til livs.

Det får vi ved å få hjertet fylt med levende tro. Vantroen fikk forhåpentlig et ordentlig skudd for baugen, da du hørte og forstod hvorfor Gud ikke lenger har noen grunn til å avvise deg mer enn han kan avvise Jesus.

Men nå skal den få et skudd til hvis du hører riktig godt etter, hva dette ord egentlig inneholder. Så hør da: At du er i Kristus er så stor en sak, at Gud for hans skyld sier: «Jeg har intet imot deg. Den stillingen har jeg selv gitt deg av fri nåde». Men at Kristus er i deg ved troens ord, betyr at Gud har like mye lyst til å gi deg gode gaver som Jesus. Kristus for oss betyr noe tilregnet, en stilling.

Men Kristus betyr mer, han betyr en personlig virkelighet. Og er han i oss, så er det jo hans sinn vi ber etter, og det er hans trang som bor i oss. Derfor sa Jesus: «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, så be om hva dere vil!! – For så var han helt sikker på at det kunne nytte. Han visste nemlig at Gud ikke hadde noe imot ham, men at Gud ville gi ham alt - (Joh. 16, 15.

Derfor lærte han oss å be på denne måten. Hva tror du Gud vil nekte Jesus? Finnes det noe som han ikke har lyst til å gi ham? Det er dette syn som lukker opp til den ubegrensede bønnhørelse, så vi kan makte å tro på saken. Den blir forståelig i Jesus. Det kan simpelthen ikke være annerledes, når vi er i ham og han i oss.

Med Kristus for deg kan du fritt komme og be, og med Kristus i deg må du komme. Slik kan du få svar like sikkert som Jesus kunne. Fordi det virkelig er slik, så er det jo sant at når du ber i ham, så ber han i deg. Det vil si at for Guds øre er det Jesus selv som ber, når du blir i ham med din bønn. Har du nå fått tak i disse to herlige forutsetningene for bønnen?

Merket du ikke at vantroen måtte skamme seg og forsvinne for dette syn? La så være med å løpe etter den og fange den inn igjen, men bli i stedet i Jesu ord om denne sak. Nå kan du bedre forstå hvorfor Satan synes at vi ikke må tro for mye på ordet om Kristus i oss. Og han gjør alt for at ødelegge dette ord, hvis noe gir seg til å bære det frem.

For dette budskapet er alt for fullt av velsignelse og befriende kraft til, at han kan la det være. Men nettopp derfor skal det frem så klart og nøkternt, som det på noen måte er mulig. Og det klare her er at nå hviler vår tro og visshet om bønnhørelse på Jesu egen tro og visshet. Kan han nå Guds øre med sin bønn, så kan du også, når du bare er i ham. «Så be om hva dere vil». Ja når bønnhørelsen har så mektige forutsetninger, kan bønnen ikke innskrenke seg til underholdning.

Det er godt å leve i Guds fortrolighet, og dele hele vårt liv med ham gjennom bønnen. For dette liv helliges ved Guds ord og bønn. Men Gud vil også gjerne at vi ønsker mer bestemte bønnhørelser. På den måten kan vi nemlig bli klar over, om vårt bønneliv virkelig betyr noe. Dessuten blir vi Guds medvitere om hva som skal skje på jorden. Men en av de største hindringer for bønnhørelse, er nok at vår vilje ikke riktig er med i all vår bønn.

Det står nemlig ikke: 'Be om det dere kunne tenke dere - eller ha lyst på - eller drømme om.' Den slags ber man ikke riktig om. Men slikt noe nevner man bare i farten, og så ligner man mannen som ser seg selv i et speil, og straks han går bort, glemmer han hvordan han så ut.

Svar deg selv på hvor mye du kan huske av det du har nevnt i tidens løp - eller bare i dag. Kan Gud i det hele tatt bli klar over at du vil ham noe med din bønn? Hvorfor skulle han ellers bønnhøre deg? Ville du ikke bli veldig overrasket hvis du virkelig fikk oppfylt din bønn? Du hadde jo ikke for alvor regnet med det. Den slags er jo ikke noen bønn med vilje i. Her mener jeg selvfølgelig ikke egenviljen, men den viljen som fødes der hjertet er i samklang med Jesu sinnelag. Da blir Guds vilje all din bønns innerste formål og ønske.

Nå er det ikke vår medvilje som skal gi bønnen kraft, for den har kraft nok hvis vi er i Jesus og han i oss. Men viljen må være med for at troens forventning om bønnhørelse kan skapes i hjertet. Hvis min sønn kom- mer og forteller en masse om sine opplevelser, kan han naturligvis si: Nå vet far om alt - og det er godt med fortrolighet. Men han venter ikke at jeg gjør noe, hvis han ikke har bedt meg om noe.

«Be om, hva dere vil, og dere skal få det». Vil du noe i Jesus, så gjør Gud noe.

Han lar deg få. Så er det åpent for den fullstendige bønnhørelse. Bli i hans ord om bønnen, så vil du komme til å erfare noe. Det skal det ikke skrives noe mer om her, men jeg overlater til deg selv å oppleve rike bønnhørelser.

Til faderens ære 

I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler (Joh. 15, 8). 

På bakgrunn av det Jesus nå har sagt, kan det ikke være mye uklarhet igjen rundt dette med vår stilling i ham og hans stilling i oss! For det er forunderlige klare og sikre ord som HAN har sagt hele tiden - også ordene om bønnhørelse. Så la oss da sette noe inn på, at vi utnytter disse rikdommene og få dem omsatt. Det skulle helst ikke bli en død kapital, som med så mye annet som vi er tilfredse med at vi vet. Det skal omsettes så det gir store renter. Men hva er nå det endelige formålet med vin -treet og greinene? Noe så stort og merkelig må jo ha et høyt og herlig formål. Du har sikkert allerede gjettet: Frukt - mye frukt.

For det har Jesus talt om så mange ganger, og det svaret er for så vidt rett nok. Men det er ikke alt. Det kan være god grunn til å se enda en gang på dette med frukt, selv om vi har berørt det flere ganger tidligere i dette heftet. Og Jesus har jo selv nevnt det fire ganger før denne siste.

Vi så at frukt først er omvendelse og gjenfødelse Mer frukt er at det gjenfødte sinn forsterkes og får råderom i vårt liv. Og at frukt etter sin opprinnelse ikke har noe å gjøre med gjerninger, men det betyr sinnelag - se Fil. 2, 5 og 1. Kor. 2, 16.

Ut fra Paulus sine brev ville det være lett å bevise hvordan Kristi sinnelag stråler frem av hele hans rike Kristus-fylte liv. Det skal vi ikke gjøre her. Men husk at han lærte oss at det nye sinn av seg selv ikke har kraft til å sette ny frukt, slik at den indre frukt blir til gjerning. På dette punktet er vi - som i alt annet - fullstendig avhengige av Jesus.

Og endelig kan vi si hva det menes med mye frukt. Det er nemlig ikke bare at det nye sinn får plass i vårt liv, men at Jesus selv blir helliget som herre i vårt hjerte. Det nye sinn egner seg fortreffelig til å underordne seg han som konge.

Og mye frukt er det sikre resultat av at han fullt ut får lov til å være den som han er for oss og i oss. «Jeg er vintreet, dere er greinene». Det er helt sikkert etter hans egne ord. Det er to ting som er sikre sannheter i Jesus:

1. Så lenge du blir i ham, er du også hans. 

2. Så lenge han blir i deg, bærer du mye frukt.

Å se frukten

Og det skal nok stemme, selv om du ikke ser det. En grein har som kjent ingen øyne, men det har gartneren, og han ser det. Slik er det også best, for da slipper du fristelsen til å hovmode deg over frukten din. Er det ikke glimrende innrettet? Allikevel er det sant at vi kan se den første frukt - omvendelsen. Det samme gjelder det nye sinn.

Men de to fruktene kan kalles en slags sommerepler, og de skal spises mens det er sommer. Dem kan vi nyte selv, med takk til Gud.

Det er som når greinen selv kan føle at den er på stammen og tar imot saft og liv derfra hver dag. Du forstår nok meningen, selv om det naturligvis ikke vokser epler på et vintre. Uten å bruke noe bilde vil det si, at en kristen selv kan vite at han er gått fra døden til livet - og vite at dette liv fornyes og oppholdes ved at Kristus bor i oss. Vet ikke den kristne det, så går det nemlig i stå for ham. Og derfor har Gud gitt oss den nåden at vi kan eie visshet om vår gjenfødelse og frelse i kraft av hele Jesu innsats for oss!!

Hele æren for dette tilkommer den treenige Gud, Fader, Sønn og Helligånd. Men dette er ikke noe andre uten videre kan se, for «Guds rike kommer ikke så man kan se det. «Man vil heller ikke kunne si: «Se her er det! eller: Se der»!, Luk. 17, 21.

Det er jo en alminnelig sykdom hos oss, at vi ser etter frukt i stedet for å se etter Jesus! Når vi da ikke ser noen frukt, så mener vi at vi er døde eller visne greiner. Her kan det være godt å minnes Jesu ord i Luk 13,6: «Han kom og lette etter frukt». Altså ikke treet, men gartneren. For greinen kan ikke i den henseende se, den kan bare merke - føle seg bes -været av fruktens tyngde.

Derfor kommer en virkelig fruktbærende grein aldri til å stritte riktig høyt i været i hovmod. Det du mener er frukt og som du fristes til store tanker om, er ikke andet enn blader. Derfor trenger du å lære forskjellen på blader og frukt - Hebr. 5, 14.

Bladene vifter og svaier for verdens vind. De lufter seg. Men frukten tynger så mye at greinen ikke kan bære seg selv, men må støttes. Og det skjulte liv i Gud er så merkelig at den type greiner som ikke ser noe frukt, men føler seg bøyet til jorden, ofte dømmer seg selv fra livet. Men det er fordi de, uten selv at forstå det, har trengt seg inn i det feltet som gartneren har forbeholdt seg selv. Det er han som framelsker frukten gjennom roten og greinene. Men det er også bare han som kan taksere om det er frukt, og hvor mye frukt det er. Og frukten er ikke bestemt for greinen, men for eiermannen.

Du kjære grein på det sanne vintre! Du trenger til å høre og bevare den sannhet, at greinen ikke lever av å bære frukt. Frukten er ikke det første livstegnet - den er et livsresultat. Du har ikke livet i fruktene, men i det du fikk av Jesus! Og du må stadig ha det i ham. Det er da ikke skjult hvor vi har livet fra, selv om livet er skjult dypt i Kristus.

Glem ikke at han sa: «Du skal leve i kraft av meg». Derimot lever greinen for å bære frukt. Men da må du først interessere deg for å leve av Jesus. Ser du etter frukt og eventuelt finner den, blir det bare til hovmod eller død. Men ser du Jesus, så blir det til ydmykhet og som en følge av det blir det til frukt. Det som hører inn under «mye frukt», tilhører eieren! Og det hører evigheten til, at greinen får se frukten. Her kan den neppe tåle det uten at det i forveien, eller samtidig har vært en tung skole.

Og hvis vi skal bruke bildet med sommereplene igjen, så er mye frukt ikke sommerfrukt, men høstepler! – Epler som skal gjemmes og lagres, og det er gartneren som skal gjemme de. Hvis treet skulle plukke dem, ville de hurtig råtne. Men når de er modne plukker gartneren dem, og gjemmer dem i evighetens lagerrom. Da kan det også bli plass til mer frukt på greinen. For hvis frukten fikk lov til å sitte for lenge, ville den råtne og bli full av sykdommer som kunne ødelegge både greinen og den neste frukt.

Derfor plukker han frukten i tide, så av og til må det være en tid uten frukt - ja, enda uten blader. Det er harde tider for en våken kristen, hvis han ikke har fått tak i livets lov om vår, sommer og høst. Deretter kommer vinteren ifølge Guds eldgamle ordning. Men så må du være fornøyd med å hvile i dette: «Bli i meg». Så skal nok våren komme igjen ved neste vårjevndøgn.

Legg også merke til at greinen ikke mister livet, fordi frukten plukkes og gjemmes - heller ikke om bladene faller av. Alt det hører nemlig til livets normale gang, og fører bare inn i en nødvendig hvileperiode for hele treet. Bli i ham - også i hvileperioden. Saften begynner igjen å stige opp til våren, og så kommer det nye blader og frukt. «Gi tid» står det i en liten dansk vintersang.

Så mye om frukt. Det kunne sies mye mer, men det skal også være plass til at Guds ånd kan fylle ut. Så la ham tale videre med deg om denne herlige sak.

For å herliggjøre Gud

Frukt er altså det foreløpige formålet med tre og greiner! Men det var jo det endelige, evige formål vi skulle frem til i dette vers. Og det er meget klart i versets begynnelse: «Derved herliggjøres min far, at dere bærer mye frukt». Her får vi den dypeste forklaring på hvorfor Jesus vil være det sanne vintre, og vi må være greiner på ham. Her er den enkle grunn til at Jesus har påtatt seg alt for oss. Det var formålet med hele hans liv: Å herliggjøre Faderen. Det er dette mål han var siktet på fra begynnelsen i krybben til enden på korset, og det er dette mål han lever for til dagenes ende. Derfor viste han så ofte bort fra seg selv og hen til faderen: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære intet verd. Det er min far som ærer meg», (Joh. 8, 54. «Jeg kan intet gjøre av meg selv. Det som jeg hører dømmer jeg, og min dom er rettferdig, for jeg søker ikke min egen vilje, men hans vilje, som har sendt meg», (Joh. 5, 30.

Det vil si: Ovenfor Faderen stiller Jesus seg selv i samme forhold, som vi står i til ham. Og fordi Jesus hadde og beholdt denne innstilling til faderen, bar han så mye frukt som faderen ønsket. Derfor er det nok den dypeste hemmelighet ved å bære meget frukt, at vi lever i fullstendig avhengighet av Jesus, og ikke søker vår egen vilje, men hans. Så er det mulighet for å bære så mye frukt i våre liv som Jesus ønsker. Så blir faderen herliggjort i vårt liv, og så gleder Jesus seg. For det er hans hjertes dypeste ønske og bønn - et ønske så stort, at Jesus gikk i døden for å få det oppfylt.

Her får vi den siste forklaring på hva mye frukt er. Det er alt som kan herliggjøre faderen. Nå er jo Gud herlig i seg selv - «herlighetens fader» (Ef. 1, 17), - så det lyder merkelig at han kan herliggjøres. Men nøkkelen til å forstå det får vi i Joh. 17, 4: «Jeg har herliggjort deg på jorden, ved å fullføre den gjerning du har gitt meg å gjøre» det vil si blant mennesker. Så er vi med det samme ført inn på det rent praktiske kristenliv som flyter frem av livsforbindelsen med Jesus - likesom selve livet flyter fra ham til oss. Jesus sa engang om dette: «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de ser deres gode gjerninger og priser deres fader, som er i himlene» (Matt. 5, 16).

Det indre skjulte liv kan man ikke vise, like lite som man kan se saften sige inn bak barken. Men frukten kan ses. Kanskje ikke så godt av oss selv, men den kan sees av andre - i hvert fall en del av dem. Selv om det er Gud som i siste instans er den rette fruktkjenner. Men det kan altså la seg gjøre å leve et kristenliv, så mennesker kan se dine gode gjerninger, og forstå at du eier et liv og en kraft som de mangler. Og det stammer kun fra herlighetens fader.

Lysets retning 

Her skal vi nemlig bemerke at ingen må la lyset skinne slik at de ærer deg for din frukt. For da er det ikke frukt, men viftende blader. Så ligner du i betenkelig grad hyklerne i Matt. 6. 2, som gir almisse «for å æres av mennesker».

Det skal med andre ord ikke lyse fram av ditt liv at du er en fortreffelig kristen. Men at du har en fortreffelig Frelser, og ham har du fått av Gud, som er din herlige far.

Noen sa en gang om en predikant som hadde holdt en preken, at han var en herlig mann. Og da predikanten hørte det, gikk han nedtrykt og fortvilet hjem og falt på kne for å be om mer nåde, fordi lyset var kommet til å skinne på feil sted. Det hadde lyst på han i stedet for på Gud.

Neste gang lød det etter prekenen: «Ja hvilken herlig Gud! Det er ham vi trenger mer av». Og da ble predikanten trøstet. Det nye sinn lider nemlig, hvis du stjeler Guds ære - enten det skjer bevisst eller ubevisst. Det er en gang blitt sagt: «Det har vært så forunderlig godt, for det var som om predikanten forsvant, så vi bare så Jesus». Bedre vitnesbyrd kan en predikant ikke ønske seg, for da er lyset falt den riktige vei - på Kristus.

Hvis dette kunne lykkes hver gang, så skulle ingen forkynner ønske noe større. Det gjør ingen fortred å få slik et vitnesbyrd, for det forplikter bare enda mere til å la lyset skinne rett.

«La ikke dem som håper på deg bli gjort til skamme ved meg, Herre, Hærskarenes Herre! La ikke dem som søker deg, bli til spott ved meg» (Sal. 69, 7).

«De rettferdige samler seg om meg, for du handler vel imot meg» (Sal. 142, 8).

Disse ord taler om hellig ansvar for ikke å skjemme de som holder øye med forkynnerens ord og ferd. Og her ligger grunnen til at det i lengden ikke er nok med livets tause vitnesbyrd. Det må også en åpen bekjennelse til for å utelukke misforståelser, så lyset skinner riktig.

Folk er ofte så uforstandige at de skamroser et menneske for det som Gud har æren for! Og det er blitt sådd mange giftige frø på den måten. Hvis mennesker ærer deg på grunn av ditt kristenliv, og ditt hjerte er rett for Gud, så må du si dem det som er sant: «Hvis der er noe rosverdig i mitt liv, så skyldes det ene og alene at jeg er en grein på det sanne vintre ved Guds nåde og makt».

Hvis du ikke bekjenner det, så venner du deg snart til at du stjeler Guds ære. Og da ender du som ei vissen grein. Fortell dem hvor du har ditt liv og din kraft ifra, for på den måten herliggjør du din far, sier Jesus. «Dere ..... blir mine disipler», sier Jesus til sist. Hva er nå det? Var de ikke hans disipler allerede. Jo det var de for så vidt, men de hadde ikke vært særlig lærenemme. Av og til prøvde de enda til å belære Jesus.

Det kan være stor forskjell på å være Guds barn og Jesu disippel. En del blir bare barn uten at det blir til noe med det å være disipler. Derfor vokser de heller ikke så mye, og de får ikke lært så mye i hans skole. De lever et fattig kristenliv.

For å unngå dette sa Jesus: «Lær av meg», og det ligger gjemt store muligheter for den som følger oppfordringen. På den vei lukker han opp for sin nådes fylde. Det er ikke godt å være barn uten å bli disippel, men det er allikevel fattigere å være disippel uten å være barn. Det blir til trellekår. Det beste er å bli barn, og derav få sinn til å gå i lære hos Jesus! For barnekår og disippel-stilling hører naturlig sammen.

Og hvor de to ting forenes, der blir Faderen herliggjort. Og der blir en kristen helt sikkert til velsignelse for andre, så det blir rik frukt til et evig liv.

«Alle som har hørt og lært av Faderen, kommer til meg» (Joh. 6, 45). Slik sa Jesus. Prøv deg nå selv på disse ord, for du skulle nødig være fornøyd med bare å høre om dette forunderlige vintre. Det betaler seg å lære av det du nå har hørt, så du kan få den fulle velsignelse, ved å finne inn i vintreets hemmeligheter med hele ditt liv.

oOo

Til toppen