"Ja Herre, men de små hunder eter dog av de smuler som faller fra deres herrers bord." Slik lød det løsen, hvormed den kjære due fra Kana'anitterlandet seierrik svang seg over det siste bolverk, som Jesus stilte i veien for hennes tro. I dette ord: "Ja Herre, men dog." Speiler som solen i duggdråpen, ikke alene evangeliets hele herlighet, men også alle sanne kristnes indre skikkelse seg.

"Ja, Herre!" sier kvinnen først, og hvilket megetsigende "ja" er det. Dette "JA" er fullt av fornærmelser mot vår slekt, og en større dom er ikke blitt uttalt over den menneskelige naturs verdighet, enn den som dette JA besegler. Dere vet at frelseren nettopp hadde talt om hundene, som Han stilte opp mot husets barn, og at Han under denne krenkende tittel innbefattet alt som ennå sto utenfor Hans rike, og ennå ikke hadde erfart den store fornyelse av vann og Ånd, lå tydelig for dagen. Og se da hvor dårlig Kana'anerinnen forsvarer oss mot den anklage.

"Ja Herre!" svarer hun på denne ydmyke ytring, og dermed dømmer og fordømmer hun i samme øyeblikk både seg selv og den hele verden, for så vidt som samme nemlig ikke har opplevd den nye fødsel av Gud.

Men svaret; "Ja Herre!" er ikke alt som hun har å si. Ennå følger et annet ord. "Ja Herre" sier hun, og deretter tilføyer hun "Men dog!" og i dette "Ja Herre, men dog!" avspeiler seg, mine venner, visselig evangeliets herlighet i dets fulle glans. Det er visstnok så at i hennes munn ligger dette "Ja Herre" og dette "Men dog!" meget nær hverandre, men når man betrakter uttrykket nøye, så står det meget imellom, om hvilket alle den guddommelige vredes stormer raser.

Alteret, rød av det helligste blod, som fløt på jorden, står imellom. Lammet som bærer verdens synd, står imellom. Den borgsmann, som påtar seg den straff som var tilveidet oss, står imellom, for Ebals forbannelser var ingen fugleskremmer. Ett marterbilde, som ble gjort til synd for oss, ett av blod vætet lik, i hvis død og undergang den guddommelige vredes gloende piler, som skulle treffe oss, er utslokket, henger imellom. O held oss! Dersom offerlammet ikke hang der, som i sine blodige strømmer druknet vår skyld, da ville det hete; "Ja Herre!" og - et punktum ville slutte meningen. Intet "men dog!" kunne følge. ”Ja Herre!" ville det da hete, vi er hunder og fordømmelsesverdige opprørere!" og istedenfor; men dog!, ville det følge hyl og henders vridning og fortvilelse. Men nå er det annerledes, må vi enn beskjemmede og bevende svare; "Ja Herre!" når Gud uttaler sin fordømmelsesdom over oss, så tillater dog korset på Golgata oss å tilføye et lykksalig; "Men dog!"

Ja vi er hjemfalne vreden og skyldige for rådet; men dog - står en nådetrone oppreist på den forbannede aker, og en evig forløsning er funnet. JA, vi sitter i fengsel, dømte og fordømte til en skrekkelig eksekusjon; men dog - ligger i en gjennomboret hånd en underfull nøkkel, som åpner alle gitter og forjetter oss frihet. Ja, vi har forskyldt en evig undergang, og blodhevneren er etter oss; men dog - står et alter på jorden, hvis horn vi omfatter - hvem våger å antaste oss`? Hjelp er åpenbart for de elendige. Liv for de døde. Nåde for opprørere og rettferdighet for overtredere.

Derfor står nå utropet "JA Herre!" ikke lenger alene. Angstropet oppløser seg yndig - i et som ånder av glede og håp. Evangelium tillater oss å forjage den dypeste og rettferdigste selvfordømmelsens redsler med et fornøyd; "Men dog Herre - men dog!" og det er evangeliets herlighet. "JA Herre, men dog!" hvor disse ord blir uttalt som Kana'anerinnen uttalte dem, i oppriktighet og med bankende hjerte - der er et Guds barn. Utropet "Ja Herre!" når Herren taler om små hunder, er en hard tale, og vil ikke lett frem på tungen. Hvor lenge gikk det ikke før mannen etter Guds hjerte, David, etter det dype fall kunne uttale det. Uavlatelig ropte det: "Du dødens mann! Ekteskapsbryter! Morder!" "Nei Herre,” lød svaret, ”nei, så slemt står det ikke til med meg." Som et hav etter stormen, da overflaten vel er stille og rolig, men det bryter og bølger og bruser fryktelig på bunnen; således var den falske broders tilstand. Innvendig var den forferdeligste heftighet men utvendig en forstilt ro, som om intet var i veien. Og se, først måtte Guds hånd ligge tungt på ham mange dager og mange netter, først måtte hans ben forsmekte under hans daglige hylen, først hans saft hentørres, som når det blir tørt om sommeren, da omsider under skrik og tårer bekjennelsen, "Ja Herre!" "Jeg sa, jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren, og du forlot meg all min synds ondskap!" Se, så fast sitter dette. "Ja Herre!" og så voldsomt må det tvinges ut av det stolte hjerte. Men det øyeblikk, da en arm synder overvunnet, sønderknust, skamrød og med bøyet hode for den evige dommens trone stammer sitt "JA, Herre!" og erkjenner seg skyldig, det øyeblikk er stort og skjebnefullt. Himmel, jord og helvede tar del deri. Det er vendepunktet og det første skritt ut av Satans band.

"Ja, Herre ! " ropte kvinnen, men lot det ikke være med det, for dette rop er ennå intet sikkert kjennetegn på barnerett. Hadde det stått et punktum i kvinnens hjerte etter ”Ja, Herre!”, så ville det ikke ha frelst henne fra fordervelsen. Kain ropte; "min synd er større enn at jeg kan bære den!" Det var et; "Ja, Herre!", men et punktum sto bak.

Judas skrek; "Jeg har forrådt uskyldig blod!", og mistvilte om nåden. Det er et; "Ja Herre'", men et punktum fulgte på, og bak det var helvede. Han gikk til sitt eget sted tross sin selvfordømmelse.

Til de utvalgtes "Ja Herre!" slutter det seg et "Men dog!". Der hvor disse to ord smelter sammen, der er visst et Kristi får. En dyp følelse av sin elendighet, båret av en hjertelig tillit til Guds nåde i Kristus. Det er Gudsbarnets eiendommelige karakter, og med rette kunne vi altså si at i utropet: " Ja Herre, men dog!" speiler seg så vel evangeliets herlighet, som enhver sann kristens innerste skikkelse.