Trelldom
Gal. 5, 1 flg.

"Dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved loven, dere er falt ut av nåden." (v.4).

Jeg har bestemt inntrykk av at vi som samles i de små forsamlinger "mener noe med det". Man kan ramle inn gjennom dørene i en stor kirke blant de mange andre, uten at det betyr noe. Men det er litt annerledes når man søker opp et møtested for få og kjente mennesker. - Å hvor mye kamp og sorg hver enkelt der har med seg!

Derfor må Guds Ånd være så snill å bruke hvert vitnesbyrd her til virkelig positiv hjelp ---

Og nå er det alltid blant kristne, fremfor alt, en åndelig sykdom som må avhjelpes: Det er trellesyken, ufriheten i vår ånd på grunn av vantro. Kan det være noe klarere ord mot den ting, dere alvorlige kristne, enn dette vers i Gal. 5?

At det rent ut er å oppgi Kristus hvis man ikke lever av bare nåde! At lov og evangelium ikke kan blandes sammen uten sjeleforlis! Altså, i den grad gjelder ikke hva vi er, men hva Kristus er blitt for oss! Hvor mye Hans blod gjelder! Hvor høyt Han elsker oss! Hvor meget Han kan og vil være for oss om vi slipper nåden til.

Tenk om vi fryktet trelldoms syken som selve helvete. Om vi tok helt standpunkt i Hans frihet! Må evangeliet bli oss åpenbart i dag.

Jeg vet ikke om du kjenner en mann ved navn Luther. En riktig evangeliets mann. Han sier at: "Loven den er hjemmevant hos meg, evangeliet en sjelden, rar gjest. For hver gang jeg ser på Kristus, ser jeg samtidig ti ganger på meg selv". Er han alene om det?

Trelldommen arter seg på to måter:

Den ene er at man i hemmelighet er nokså tilfreds med seg selv.

Den annen at man aldri blir riktig tilfreds - med Jesus.

Jeg måtte virkelig tenke: Om disse eksemplene det ble preket om, virkelig var nådebarn i den tid de levde, da måtte de vel reise seg i protest mot en slik tale. De måtte vel stå opp og si: Nei, nei stans nå litt med din lovpreken. Vet du ikke at vi er en flokk elendige, vi som du nå roser. Det var jo Kristus, Kristus alene. Det var jo Hans nåde som holdt oss oppe hvert øyeblikk. - Å vi ville være falt tusen ganger på en dag om ikke Han hadde båret oss! Det er da vel nåden i Kristus du må la skinne fram!

Venner, det finnes jo hedninger som ofrer seg for andre. De piner seg til døde, gir avkall på alle livets goder. Vi vet om mange edle buddhister som langt overgår oss alminnelige kristne i "hellighet"? Men de er da ikke kristne!!

Kristendom er det frie evangelium om Kristus, om denne eneste, helligste, reneste Guds Sønn. Han som elsket meg og gav seg selv for meg. Som aldri blir trett av sitt arme får. Som bærer meg hele veien, dag for dag. Han hvis nåde i den grad er "livsluften" for meg, at jeg ikke kan leve, puste et minutt utenfor Ham, i Hans frihet fra synd og lov, dom og død. Blir jeg skilt fra Ham, selv om det er ved Guds ord, ved lovens "du bør, du må, du skal," da er jeg "falt ut av nåden."

Jeg hører ofte tale om "modige kristne." Modige stridsmenn og seirende soldater.

Det er velment, og skal vel gjøre inntrykk på ungdommen for å vinne dem. Men uttrykket er ikke bibelsk. Det appellerer til vår menneskelige side, til forfengeligheten. Det smaker av lov.

Det deiligste navn Bibelen har på oss, det er barn, nådebarn. Det setter meg med en gang på den rette plass, men det roser meg ikke.

Kjære, la oss vokte oss for selvrettferdigheten, når en så "modig" mann som Paulus var så livende redd den. (les v.12).
"Ja, men det skal da være hellighets frukt av kristendommen. Du må ikke bare preke rettferdiggjørelse, men også helliggjørelse. Bare tenk på Jakobs brev. Og på det 13. vers i dette kapittelet i brevet til Galaterne."

Ja vel, kom bare med frukt. Men (NB) la det være nådens frukt. Ellers er det bare innbilning alt sammen. Du ser i denne sommertid hvordan epler og plommer henger og skinner i solen. Er det en eneste liten pære som hagens eier eller gartner har skaffet til veie? Går de å trekker plommer ut av grenene i hagen din?

Men menneskelig sett kjenner man bare denne måten å få fram frukt på: La frukten bli i treet! La den bli i sin frihet uten at du blander deg i det! La solen skinne på den så modnes den i sin tid. Å sjel, bli i Kristus!! Bli i nåden, i ordet om nåden!! 

2. Nå har jeg prøvd å tale litt til den ene siden. Til dem som synes at i grunnen går det nokså bra med veksten. De er noenlunde fornøyd med seg selv; bare det blir litt mer fart eller "kraft" nå så…- Hvor den skal komme fra, enten ved nåden eller ved loven er det samme.

Men så har vi også en annen slags folk. De er slett ikke av de mest overfladiske. Det er de med den stadige anklage i sjelen og samvittigheten. De er i grunnen så fortvilet, de tør bare ikke si det til noen. For da fradømte de seg jo livet, alle sammen. Så går de her og skal synge evangeliske sanger og se glade ut. Men sorgen vises likevel i ditt ansikt. Og når du er alene har du ingen lovsang. Du er ufri, du er bundet.

Akk, visste du bare råd: Kunne det bare hjelpe, så skulle du f.eks. også gå bort å døpe deg om igjen, slik som galaterne gikk og lot seg omskjære. Men du er for opplyst til å tro at det "å gjøre dette" hjelper. For du har jo sett at når man så hadde adlydd ett lovens ord, så var det straks et annet.

Jeg har hørt om en mann som i beste mening skilte seg fra Kristus og falt ut av nåden ved at han ikke torde spise seg mett. "For det kan umulig være rett av meg å spise så godt, når det er tusen omkring meg som sulter" sa han. Og så - ble han gal til slutt.

Venn, denne tekst i dag er til deg som fristes til lovtrelldom, fordi du aldri blir kvitt synden, aldri blir en helt ny skapning og bestandig kommer til kort. Å, Gud gi deg nå å lytte deg til frihet.

Hør; "Til frihet har Kristus frikjøpt oss!" Hvor høyt skal vi ikke sette verdien av Hans blod? Hvor langt rekker nåden? Er det ikke bestandig nåde for bestandig synd? Er jeg ikke kjøpt fri også om det ennå henger synd ved meg? Er dette en farlig lære?

Nå spisser den fortvilte lovtrell øre: Torde han bare tro det. Torde du kaste deg med all din elendighet like i Jesu armer! Men er dette virkelig Åndens mening? Sier sannhetens Ånd at jeg har lov? Ja sjel, hvor skal du ellers gjøre av deg?

Nå taler jeg ikke til dere falske "nådesnakkere" som ønsker nåde til å fortsette i noen synd. Men til ærlige får, som hører hyrdens røst og gjerne vil følge den. Det finnes ingen annen råd på jorden for meg og deg enn bestandig å bli i Jesu Kristi umåtelige fortjeneste! Dette hav av nåde: Kristus har kjøpt også meg fri fra lovens forbannelse, da Han ble en forbannelse på korset. Du må først og sist gjøre alvor av å la nåden være fri nåde. Det er bra at du er redd for synd. Men nå må du være aller mest redd for denne synd: Å blande lov oppi Guds evangelium, så du derved skiller deg fra Kristus. Det er bra du er redd for å falle, men vær mest redd for å falle ut av nåden.

Biskop Pontoppidan sier han har funnet 8 slags tro i Bibelen, men kun en saliggjørende. Hvilken? At et angrende hjerte flyr ene og alene til Kristi fortjeneste. "Bli blott i sårene, frelserens brud, så skal du havne der hjemme." Bli i troen på en aldeles urimelig nåde som overgår all forstand.

Hvor jeg ønsker å kunne preke Kristus, Kristus alene. Kristi nåde for meg selv og for alle. Kanskje det er min eneste unnskyldning for ennå å holde på som predikant. For jeg ser at det ekte, guddommelige evangelium er sjeldent og mistrodd. Og dog er det den eneste kraft til alt godt.
Ikke bare til rettferdighet, men også til sann helliggjørelse og seier. Så man vil Gud og ikke synden. Så man frigjort og frivillig begjærer å tjene Gud i liv og død for Hans egen skyld.

Mer og mer blir det sant for meg de Luthers ord om: "Det siste man kommer til." Vet du hva det er? Det er ikke å bli "så hellig og slikt", men hør nå: "Å være virkelig tilintetgjort, fattig, fortapt, så man virkelig har all sin trøst og rettferdighet, sitt liv i Kristus og Hans forsoning alene, det er det siste man kommer til".

Og vi som trodde det bare var det første! En "start!"

Jeg vil få lov å slutte med noen ord av samme Luther. I hans preken om "den gode hyrde". Alle kristne er visst ikke enige i det, men det får bli en hver sin sak.

1.  Han sier: "Kjenn Kristus vel og forstå: I Hans rike her på jorden er det kun syke og skrøpelige: Dette rike er intet annet enn et sykehus som Han pleier med evangeliet. Dette er det bare noen få som tenker over, også blant dem som har evangeliet og noe av Guds Ånd. For dette er den største kunnskap man kan komme til!

De fleste skjønner ikke Kristi rikes herlighet under vår usselhet. Kristi hellighet under vår vanhellighet og Kristi kraft midt i vår svakhet. Den naturlige klokskap kommer ikke lenger enn til dette, at Kristi rikes herlighet må sees utenpå oss. I Hans rike har man kun å gjøre med hellige, forstandige og fromme folk, ikke med svake dårer."

Ja, nå vet jeg ikke hva du vil gjøre med dette. Men måtte noen fortrykt trell fange inn friheten i dag.

"Så kan jo jeg også likevel være et Guds barn - å, hvor stort. Jeg kunne ha lyst til å synge". Ja, syng du bare!

Å kjære Gud, la noen stakkar gå hjem, syngende i dag om den frihet Kristus har frikjøpt oss til.

Til toppen