16 dag

Han skal vokse, jeg skal avta. Joh. 3,50.

Noe av det såreste for deg er kanskje det, at du kjenner hvordan det går nedad bakke med deg i allting. Det går nedad med dine legemlige krefter, med hukommelsen, med synet, med hørselen; det minker, synes du, også med åndskraften; og det minker med slekt og venner, den ene går bort etter den annen og du synes, du blir sittende så fattig og enslig og liten tilbake. Å ja, det er nok sant, det er vemod, dyp vemod i det. Og dog - det går an under alt dette allikevel å være glad. Tenk på døperen Johannes! Da det begynte å gå sterkt nedad bakke med ham, var han ennå en ung mann i sin kraftigste alder, og har nok kjent det vemodig. Men glad var han allikevel med en stille, dyp glede. For mens han avtok, var det en annen, som vokste, vokste herlig; og det var Jesus, Frelseren. Derfra kom Johannes' glede. Å, tenk om det kunne bli så også for deg, at jo mer det går nedad bakke, jo mer du blir ensom og fattig og liten, dess mer blir Jesus, din frelser, stor og uunnværlig for deg. Å, hvor da alt skal bli godt og hvor den stille, dype glede i ham skal gi deg vederlag for gledene, som svant. (Landst. no. 118, 10).

(Sogneprest Bomhoff).