|
Din Gud -
Din synd - Din
Gjenløser
«For
det er en Gud og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket
Kristus Jesus,
han som gav seg selv til løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin
tid -.» 1
Tim. 2, 5-6.
Der er en Gud!
Setningen er enkel, men rommer veldig meget, ja rommer alt.
Der er en Gud!
Ta den sannhet bort,
- og alt blir så
mørkt, så mørkt. Du
slukker jo vårt eneste lys! -
Der er en Gud!
Det er det evig ubegripelige, sant nok, men det løser dog livets dunkle
gåte for oss.
Den første trosartikkel begynner derfor helt naturlig med den høyhellige
forsikring:
«Jeg tror på Gud - - »
Det er det første skritt på sannhets vei,
for den som skal søke
Gud, må jo tro at han er til og at han svarer den som ber (Hebr. 11,
6).
Der er en Gud!
Det er hele naturens fornuftige erklæring, alles erfaring og barnets
allmektige tro.
Der er en Gud!
Det kvitrer jo fuglen så yndig
og glad.
Det hvisker hver lilje, det sier hvert blad.
Det vitner alt liv her på jorden.
Der er en Gud!
Det tordenen roper med sterke
skrall.
Det durende mumler hvert fossefall.
Det stormen og synger på flukt over land.
Det bølgene nynner ved strand.
Visst er der en Gud!
For her er jo vi!
stemmer de i,
hver blinkende stjerne,
hver sol i det fjerne,
hvert sandkorn du ser på din sti.
Der er en Gud!
Da han talte, det
skjedde.
Da han bød, det ble.
Som skrevet står i Rom. 1, 20:
«For hans usynlige vesen, både
hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse
av, idet det kjennes av hans gjerninger -.»
Kan den «usynlige»
være synlig? undres du.
Ja, for han har åpenbart seg i sitt verk.
Der er en Gud!
Det er du altså selv et vitne om, menneske. Visst er du
det!
Dine åndedrag og ditt hjertes slag forkynner deg det når du hviler som
når du virker. Du «tilstår» det ved hvert skritt du tar og ved hver
gjerning du utfører. Du «bekjenner» det ved hele din tilværelse:
Der er en Gud, ja, en stor Gud! Han skapte meg!
Din samvittighet, den har også sagt deg det så mang en gang i stille
stunder, når tanke og sinn falt til ro og du fikk summe deg etter
dagens strev, strid eller lek: «Du, der er en Gud!»
Du kan ikke nekte det.
Du ble av og til vakt av din slummer ved den Hellige Ånds kall, og din
sjel skrek i stor smerte: Der er en Gud! Der er en Gud! Jeg vet
der er en Gud! -
Du
fornektet ham kanskje, du syndet og lo, du danset og svor, men stemmen
der inne påsto sitt: Der er nok en Gud - likevel!
Der er en Gud!
Selv hedningen vet det, tross all sin uvitenhet. - -
Men det aller største bevis i denne «sakførsel»
er selvfølgelig Menneskesønnen, for han var jo og er
jo Gud, - «Gud i vårt kjød»
, - og Skriften er den guddommelige tale til oss om ham.
Jo, der er en Gud!
Men de vise og kloke har hatt den ære å opplyse menneskeheten om at
det motsatte er tilfelle: Der er ingen Gud!
Det er som å fryde seg i solskinnet og nekte at solen er til! Det
kaller vi toppmål av frekkhet. Det kaller vi vanvidd, ikke sant?
Ikke å undres over at Skriften påstår den er en dåre som sier i sitt
hjerte: «Der er ingen Gud» (Salme 14, 1).
Kjære sjel: Tvil ikke på det som endog djevlene tror! (Jak. 2, 19.)
Der er nemlig en Gud! Å nekte det er å styrte seg selv fra ærens
trone og ned i et håpløst intet. Det er å nekte sin egen
høye adel og synke i
dypets bunnløse dynn.
- - -
Der er en Gud, og
han kalles «den eneste sanne Gud», all godhets far. Derfor heter det:
«Der er én Gud.» Én,
bare én, - én
og ikke flere.
Der er mange «guder», men bare én
Gud. Det er den Gud som «har skapt meg og alle andre
skapninger» og som holder alt oppe med sin allmakts arm.
Så sant som der er en Gud, er der kun én
Gud: «Den levende Gud,» den evig enerådende over alle ting,
livsens kilde og tidens og evighetens samlende midtpunkt. Den Evige
selv
- - -
Der er én Gud, og det er din
Gud, menneske. Det er ham som du skal møte og stå ansikt til
ansikt med en gang - på evighetens treskel -, og som du da må «avlegge
rapport» for. Det er ham som «vet og kjenner alt». Hebr. 4, 13.
Han er ikke bare din skaper, han er også din dommer.
Ikke sant: Det kjennes som en stille banken på din dør den sene
kveld: «Gjør deg ferdig til å møte din Gud!»
- - -
Du våkner og lytter - -.
Du har hørt evighetens røst, - og du reiser deg for å lyde det
hellige kall. Din lengsel er vakt etter Gud. Du vil bli god. -
Men just da merker du noe svart, uhyggelig like foran deg. - Det er din
egen skygge. Der er deg selv, din synd!
Synet på Bibelens Gud avslører ditt eget indre.
Når Gud stiger frem for ditt blikk, er alltid din skygge imellom, og du
blir så angst.
Det blir natt i din sjel når du kommer inn i den Helliges rene lys.
Du opplever noe av det profeten Jesaja skildrer i kapitel 6 i sin bok.
Du ser deg skilt fra ham som er ditt opphav, og du er deg selv i veien når
du vil nærme deg til ham. Synden er imellom, synden stenger -.
Du finner ikke din Gud. Du finner bare deg selv, din synd, din egen
svarte skygge.
Synd, hva er egentlig det? Er det svakhet, feil og brist her og der?
Ja, men det er mer, det er noe rent forferdelig: «Synd er
lovbrudd,» sier Skriften.
Brudd
av lov, det er synd. Synd er altså rett
frem sagt - forbrytelse. Og da loven i dette tilfelle er Guds
lov, er synden forbrytelse mot Gud.
Og den som ikke er helt fullkommen, har brutt loven. Han er altså
en forbryter, ja, en storforbryter.
Ordet synder har ofte en sånn alminnelig, respektløs klang. Men å være
en synder er å være uten fred - med Gud.
Det å se seg selv, er derfor det samme som å se seg fortapt.
Det er å se seg dødsdømt. Ja, det er å dø.
«Den lønn som synden gir er døden -.» Det er djevelen
som sier det motsatte.
Tror du ham? -
«Så synder vi litt!» heter det. - Det er sannelig ikke noe å le til!
For så sikkert som der er en Gud og en himmel, er der også
en djevel og et helvete, - en orm som aldri dør, en ild som
aldri slukner.
En synder er alltid fredløs, for å synde er alltid ulovlig!
Synden er aldri tillatt! Husk det!
- Synden er alltid farlig og alltid stor!
Synd, det er djevelens sæd og gift. Synd, det er opprør mot Gud. Synd,
ja, det er og blir alltid - synd!
- - -
Din synd er så hatet av Herren
som den er elsket av djevelen. Ditt forhold til den ene og den annen av
de to, bestemmes derfor ved det standpunkt du tar til din synd.
Jeg tenker nå på ditt valg i det livsviktige øyeblikk når Gud kaller
deg.
Velger
du da synden, velger du dermed døden, og du kan da sikkert regne med
djevelens velbehag over ditt liv, for du går mot evig fortapelse skritt
for skritt.
-
- -
Er du blitt vakt, vet
du der er en Gud. Da vet du også at der iallfall er én
synder, én som er fredløs,
fortapt og fordømt. Og denne ene synder, det er du. Ja,
du er blitt den eneste synder på jord. Hele tilværelsen er likesom
inntil videre bare du og din synd og din Gud.
Og du ser at du er så helt igjennom ond at det er umulig å bli god.
Forferdelige tilstand!
Et nødrop høres da i den mørke natt:
- Hvor er frelse for en synder som meg? Hvem kan fri meg fra min synd og
gi meg fred?
Det trenger seg frem fra ditt
indre som et heftig vulkanutbrudd eller lik en stille kilde
som uimotståelig baner seg vei ut fra jordens dyp.
- Hva skal jeg gjøre for å bli
frelst?
Det er evighetsspørsmålet i tiden.
Og hør: «Det svarer ovenfra!»
- - -
Der er én
mellommann mellom Gud og mennesker.
En mellommann? En som er gått imellom?
- Ja, like så sikkert som der er en Gud, er der en mellommann.
Og denne mellommann er for alle. - Så herlig enkelt
og så overmåte velsignet!
Og like så sikkert som der bare er én
er der bare én
mellommann. Én - ikke
mange, én,
bare én.
- Én mann
i alles sted. Én i
ditt sted. - Én! -
Det er nok med én,
for han fyller plassen og utfører verket helt alene. Han gjør alt
for de alle. Han kalles her «mennesket Kristus Jesus». Han var Gud,
men ble menneske. Ja, han ble mennesket - for alle
mennesker. Mellommannen måtte nemlig være menneske, for det var
mennesket som hadde fått og som hadde brutt loven, og det var mennesket
som skulde dø.
Menneskesønnen påtok seg å være deg og meg innfor
Gud. Han ble mellommannen, og derfor måtte han dø,
- dø vår død.
Mellommannen var den ansvarlige for alle. Hele slekten ble
stilt bak hans rygg. Han gikk imellom oss og Gud for å hele bruddet og
knytte forbindelsen på ny.
Han gikk imellom vanhellige syndere og en hellig Gud, mellom oss som
forbrøt alt og ham som krevde alt, - og alt ble ordnet ved ham.
Han hadde oppgjør med rettferdigheten for våre synder.
Han gav seg selv for alle. Det er Golgatas evangelium.
Kristus Jesus er stedfortreder. Og han er mer. Han
er «Den siste Adam». Han er stamfar til en helt ny slekt. Det han er,
det er alle - i ham. Det han gjør og lider, det gjør og lider alle, og
det han fortjener og får, det fortjener og får alle - i ham.
Mennesket Kristus Jesus er «himmelstigen», den «levende vei», og
alle synderes representant hos Gud.
I ham nådde Gud ned til oss og vi opp til Gud.
Han la den fortapte slekt i Faderens favn på nytt - forlikt.
Tenk på det, du skjelvende synder som stirrer angst på din egen «skygge»,
- din synd.
Ser du ikke mellommannen just i «skyggen»? - Og lysner det ikke? Ser
du ikke veien åpen og fri, veien til din Gud - gjennom ham som døde
for deg?
Jesus betalte vår skyld. Han gav seg selv som løsepenge
for oss. Han betalte altså skylden helt «personlig» i dypeste
forstand. Han betalte nemlig med seg - selv!
Han ble en soning for våre synder. «Gi meg et glimt av min Jesus!»
ber en sanger.
Ja, la oss få se ham, vår forsoner! La oss få se ham selv! -
Han ligger i krybben. Under over under!
Ingen tvil er mulig: Det er ham selv som vi ser der. Han har «gitt seg
hen», gitt seg bort til oss, for oss. -
Gud, du er kjærlighet!
Vi
ser ham glimtvis som Menneskesønnen i dal og på fjell når han
vandrer om og tjener. Det er ham selv. Det er ham
personlig, ham og ingen annen.
Stille, stille! - La oss få se ham en gang til! -
«Han som gav seg selv.»
Han henger på et tre, såret og blødende.
Han bærer vår synd og soner vår straff. Det er ham selv - med legeme
og sjel overgitt i dødens vold. Han er gjort til synd, dømt av loven,
forbannet av Gud. Og han er Gud! - Her ser fornuften
intet. Her øyner troen
alt.
Kristus gav seg selv for oss alle. Han gav seg som vårt offer.
Og han gav seg helt frivillig!
Det er det fullkomne og det er det sonende ved hans hengivelse. Ja,
det er det ufattelige, for det er det guddommelige.
- - -
Så er «skyggen» borte!
Den falt på mellommannen og forsvant.
Han «tok bort synden ved sitt offer».
«Det svarer ovenfra,» fra korset og fra tronen.
Vi kjenner Guds ømme favntak og hvisker: Far!
Og
har du opplevd frelsen, vil treklangen, din Gud, din synd, din gjenløser
være uutslettelig preget i ditt sinn.
|