«Kristus alt i alle»

«Men Kristus er alt og i alle.» Kol. 3, 11.

«Kristus er alt.»
Det er et stort ord.
Hvorfor er Kristus alt?
Fordi «hele guddommens fylde bor i ham» (Kol. 2, 9).
«Hele Guds fylde!» Det er alt hva Gud er og var, det er alt hva Gud har. Det er - alt!
Og det hører oss til!
«Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.» Joh. 1, 16.
Nåde over nåde! Tror du det blir nok da?

-  -  -

Kristus er alt, også fordi han har gjort alt. Hele Guds lov har han oppfylt, all vår synd har han sonet, hver en synder har han forlikt med Gud i sitt blod. Derfor er han blitt alt.

-  -  -

Kristus er alt. Hva er så vi?
Et pinlig spørsmål kanskje?
Ja vel, og her er det ydmykende svar:
Vi   er - intet!
«Intet, slett intet jeg er eller har -.»
Nynner ditt hjerte med her? Er det slik?
Svar sant!
Er det bare fattigdommen med deg, bare nuller - alt ditt?
- Det står skrevet at «vår ros er utelukket». Vi har tapt «all ære for Gud» (Rom. 3). Og Herren sa: «Uten meg kan dere intet gjøre.»
Kristus er alt og vi intet. Det er en paragraf i gudsrikets grunnlov. Søk ikke å få den forandret!

-  -  -

Det er slemt å være et intet, du har rett i det. Men det er ikke mindre slemt å prøve å bli noe!
Det er sårt å måtte ligge som en orm i støvet, men det er enda mer sårt å kravle opp i selvopphøyelsens stige - for så å falle ned og slå sig til blods gang på gang.
Og det er i grunnen ikke selve fallet som er det sværeste heller, men dette at vi er anlagt slik at det synes umulig å være fortrolig med «nulltittelen».
Jeget er intet, men jeget vil være alt. Jeget er syndig og ondt tvers igjennom, men jeget vil slett ikke erkjenne det. Det påstår tvert om at det tross alt er godt.
-      Akk, herr Jeg, hvor gruelig du tar feil! Og derfor må du dø! -

-  -  -

 Du som er lik null, sett deg ved korset og tro evangeliet: Kristus er alt!
Det er han, han - kun han! Ikke du og han eller han og du, men han alene.
- Det toner et herlig og guddommelig «uforskyldt !» over ditt fattige liv i samme stund som du kryper inn under Jesu kors. Og ditt hjerte blir for første gang stemt for den nye sangen, - sangen om at han er alt og du intet.
- «Jeg, jeg er intet, men Kristus mitt alt.»
For en liflig tone i Guds øre!
For en skurrende lyd for det kjødelige sinn og den hovmodige menneskenatur!
Og tenk for en mislyd i djevelens øre:
Jeget avsatt, Jesus opphøyet, guddommen æret!
Må ikke helvete skjelve av ergrelse?

-  -  -

«Synderplassen» er plassen ved korset. Den som intet har - uten Jesus, har alt i Jesus. Tenk om vi kunne huske det!
- Så sørger vi over oss selv, at vi er så forvendte - og takker for dette vidunderlige som heter nåde (1 Pet. 5, 5).
Intet sted er det slik gråt og slik jubel som ved korset. Der er syndere intet, der er Jesus alt. Der er det bare Jesus, - Jesus alene.
Det verste og det beste møtes og oppleves ved Jesu kors: Synd og nåde, dom og frelse.
Ja, her møtes mennesket og Gud, her opplever mennesket Gud.

-  -  -

La oss da øve oss i å tro at Jesus er alt, og fortsette å erkjenne at vi er intet!
Tanken på oss selv gjør syk og tom. La oss da glemme oss selv for ham! Ja, måtte vi brenne av nidkjærhet «for hans sak og hans ære og gjerne på jord hans forsmedelse bære».
For han er jo alt! -

-  -  -

Kristus er alt og Kristus er «i alle». Han bor ved troen i dem som erkjenner at de er intet og han alt.
Bor han da hos deg?
Fordi Jesus er alt for alle, kan han ta inn hos enhver som åpner sitt hjerte for ham.
Og følgen blir et hellig brorskap, et åndens samfunn.
Vi blir ett - når han blir alt for oss. -
- Tror du på helbredelse ved bønn? spurte en syk som jeg besøkte en gang.
- Ja, naturligvis!
- Halleluja! Da er vi brødre! utbrøt han. - Det er altfor lite å bygge samfunnet på!
Vi må ha selve midtpunktet i troen og erkjennelsen. Vi må ha «Kristus Jesus selv» (Ef. 2, 20). Da har vi alt.
- Jeg er i Kristus - og Kristus er i alle. «Og blir kun Lammet alt og ett, da knyttes søskenkjeden -.»
Møt meg der!

-  -  -

Det er underlig, men det er sant:
Vi som er bare støv, - vi er dog alt for ham!
Vi kostet ham alt den gang vår gjeld ble betalt.
Han så evige verdier i oss og «gav sig selv» i døden for vår skyld.
Og så er vi blitt juveler som pryder hans herlighet. - «Et folk til eiendom,» som det heter (1 Pet. 2, 9).
Den synder som gir seg over til Jesus, gjør ham rik, samtidig som han selv får alt.
For syndere er alt for Jesus, - og Jesus er alt for syndere.

-  -  -

Folkemassen strømmet stadig sammen. Det vokste og vokste til det ble et lite hav av mennesker der nede på kaia.
Tro hva de kom for og hva de speidet etter?
Jeg som tilfeldig kom reisende forbi, undret meg og spurte.
Men plutselig bruste et hyllningsrop fra mengden, og der - oppe på promenadedekket på en av båtene som lå ved kaia, sto han, mandig og berømt - polarhelten!
Visst måtte han æres! Og jeg kritiserer ikke det. Jeg vet bare om en annen, en som våget mer og gjorde større verk - Jesus, helten fra Golgata, han som bærer tittelen «vår frelseshøvding» (Hebr. 2, 10).
- - Og når den himmelske «korsfarerhær» - under sin bloddryppende, seierrike fane - toger inn på Sion og møter sin Fyrste, «da skal vel jubelen begynne». Ja, da skal den bli «grenseløs».
Og aldri skal den opphøre!
Nei, Jesu navn taper ikke sin klang i evigheten lang. Det blir hyllet med usvekket inderlighet og styrke i den evig nye sang.
For Kristus Jesus er «alt i alle».
Ære være vår Gud og ham, det Guds Lam!

Simon Duun