Dyrt kjøpt - virkelig fri

«Dere er dyrt kjøpt --.» 1 Kor. 6, 20.

«Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»  Joh. 8, 36.

Der er et guddomsord som har så dys­ter en klang:
«Hver den som gjør synd, er syndens trell.»
Og der er en nødstilstand i verden som burde fylle alle hjerter med gru:
Synderes trelldom.

I.
De religiøse treller.

Der er mange av dem, og de er høyst ulike. Vi stiller dem imidlertid bare i to grupper: de ekte og de uekte.
De ekte er helt «stadfestet» i sin trelldom. De har nemlig fått det til som de vil, de! Det har gått så velsignet bra igjennom for dem hele veien. De har sørget for å få sine forpliktelser «nedskrevet» såpass at de kan «holde forretningen gående»   i eget navn. De går aldri «konkurs, å nei da!»
De har fusket seg til et slags håp og en slags frimodighet ved falsk bruk av loven. De er blitt «født» til religiøs trelldom, kan vi gjerne si. De er «Hagars barn». Derfor har de også natur for å trelle, - fortsette å trelle, trelle uten ønske om nevneverdig forandring (Gal. 4, 24).
De er på en prikk lik ham som stod frem i templet og brystet seg av alt det han var og kunne (Luk. 18).
Deres egenrettferdighet er av «groveste kaliber». De er helt tilfreds med seg selv, for de er helt blinde. - Visst har de det «godt»! - Vær ikke bekymret for oss! Vi har nok i våre idealer og i vårt strev og vår streben.

- - -

Det er kanskje litt forargelig å høre en riktig salt sannhet om synd og frelse og nytt liv? Det stikker muligens i hjertet av og til? - -
Men - de vet råd som leger alle slike sår. De unnskylder sine mulige feil og mangler her og der - og trøster seg med de troendes skrøpeligheter og «Guds nåde»! De synes at de må da kunne stole litt på den, de også! De troende har jo slett intet uten den, og mener enda det skal gå bra!
Kommer andre i himmelen, kommer sikkert vi, tenker de.
Slik «stikker de øynene ut» - på seg selv, og ruser så fremover i blinde - mot evig fortapelse.

-  -  -

Du religiøse hykler: Gå til et grundig gjennomsyn av ditt liv og din innbilte kristendom. Si til Herren: «Ransak meg du!»
Inn under den Eviges hellige «lyskaster» med alt, hører du!
Og spør deg selv: Bærer jeg de frukter som er «omvendelsen verdig»? Er jeg virkelig glad i Jesus og trives jeg blant hans venner? Er jeg skikket for «livet i Det nye Jerusalem?» Kan jeg ta plass blant dem som lovsynger Gud og Lammet i all evighet? Og vandrer jeg på Guds vei? -
Jeg vet du lyver, hvis du svarer ja!

Kan du da ikke innse at det bare er noe betydningsløst pirkeri det du strever med og er så fornøyd over?
Du mangler opplevelsen av Kristus! Og da mangler du selve livet, da mangler du jo alt!
Om du nok «på ditt vis» er uhyre virksom, er du dog fullstendig unyttig for Gud, for du er død, og alt du foretar deg er bare «døde gjerninger» (Hebr. 9).
Du, det er kun livet som bærer livsens frukt.
Se derfor ditt liv og ditt strev som en eneste masse av synd, for det er det jo! Det er bare død.
Der står skrevet et forferdende «forgjeves» over hele din tilværelse. Det er det guddommelige svar på alt du er og gjør. Forgjeves! - Du misbruker loven, så den får ikke drepe deg ved sin dom. Du smyger unna evangeliet, så det ikke får løse og levendegjøre deg ved sin trøst. Du holder ikke mål for fullkommenhetens krav, og du forakter nåden i Kristi blod. Er det da rart at jeg spør:
Hva skal frelse din sjel?
Å, måtte alt ditt ramle i grus! Ja, måtte «stasdrakten» din havne på «skarndyngen» fortest mulig! (Fil. 3).
Det er mitt aller frommeste ønske for deg!

-  -  -

Hør her hvordan det kan gå:
Konrad var blitt vakt og «holdt på å søke Gud». Og det begynte å gå ganske bra for ham. - Konrad «fikk det til»!
Men så en dag brast det plutselig.
Han var i skogen etter ved, men hadde glemt reipet som han skulle surre lasset med. - Skulle han fare hjem med tom slede? - Nei, det var så forargelig! Han ville prøve å få med seg litt ved iallfall. - Naturligvis ramlet hele greia i første bakken han kom til! Vel, Konrad lesste på igjen og fortsatte. Ny bakke og ny stopp!
- Alt på plass igjen, og så bar det videre nedover skogsveien. Konrad var fremdeles like god kristen. Jo da, en tålmodig mann!
Atter en bakke, og alt ramlet for tredje gang. Da ramlet det også for Konrad: Han satte i en ed! - Og så var alt, alt han hadde «bygd opp,» gjort til intet.
Han sto der i dobbelt forstand uten noe «reip til lasset»! Han kom ingen vei med det. - Han var fortapt. Hele «kristendommen,» det vil si gjerningshelligheten, var gått i fløyten på mindre enn ett sekund!
Men så kom han «på kne.»

-  -  -

Der er noen som det er umulig for Gud å få frelse - tross de «ber». Der er andre som står Guds rike så nær - tross de nok banner.
La meg straks få forklare hva jeg mener med en så uhyrlig påstand.
Du husker hva Mesteren sa til fariseerne: «Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike.»
Fariseerne «ba» og skjøgene syndet. Var det siste mer velbehagelig for Gud enn det første?
På ingen måte!
Fariseerens «bønn» og skjøgens last var like vederstyggelig for Gud.
Men «tollere og skjøger» erkjente ganske fort at de var «langt borte» på grunn av sine synder. Derfor var de også så nær!
- Fariseerne derimot, nei tusen takk! Kom ikke her, ellers myrder vi deg, for vi er gudfryktige, vi - skal du vite!
Ser du forskjellen?
Tenk på fariseeren Simon og synderinnen! Hun angrende, gråtende og offervillig ved Frelserens føtter. Han kald, stiv, kritisk og dømmende (Luk. 7).
Hun så nær, han så fjern.

-  -  -

Men du trenger ikke å «gå ut i synden» for å bli rettskaffent vakt, herlig frelst av nåde og virkelig frigjort fra loven. Du behøver ikke leve umoralsk for å miste din falske gudsfrykt og bli et syndens vrak for Gud. Nei, du behøver bare å være oppriktig i ditt gudsforhold og bruke den Hellige Ånds «øyensalve» (Åp. 3), så blir du en stor synder, selv om du er verdens «beste og fineste» menneske. Du får iallfall se at du er en hykler!

-  -  -

De uekte religiøse treller.
De strever og sliter for å bli og være det de bør og skal, men - får det aldri til. Det er så ugreit alt i hop, bare floker og vanskeligheter.
Kristendommen blir kun et svelg av krav, krav og atter krav, - uoppfylte og uoppfyllelige krav. Den gir slett ingen kraft, ingen fred og lykke.
Og dagene er skygrå, triste og tunge. - Slik er det å være vakt, men ikke frelst, - søkende, men ikke løst.
Disse treller prøver blant annet å «få seg til» slik at det kan passe å tro nåden! De skal likesom gjøre den gyldig for seg ved sin «forbedring».
En må da være i noenlunde «antrekk» når en skal «møte frem»! Det er jo en fornuftig slutning!
Men «drakten» er dessverre bare filler. De synes likevel ikke å ha hjertelag til å skille seg av med den, for der er da en knapp eller kanskje to som er nokså bra! Og så driver de på og lapper, lapper - for å kunne «beholde den gamle stasen» og bli «pen» nok i den «med Guds hjelp».
Her er en som særskilt er innstilt på å gjøre det og det som Gud skal synes godt om. Der er en som mest er opptatt med sitt hjerte, - med sine følelser, sin tro, anger og innvortes bedring.
Så treller de! - Gir opp og tar fatt igjen. Faller og står opp på nytt. Blir motløs og ser det håpløst, ja, fortviler nesten, men kan likevel ikke få seg til å slutte.
Og forsøker du deg med en hjertelig lykkønskning på grunn av de mislykkede anstrengelser og det dårlige resultat, så vil de sikkert misforstå deg! De tror du spotter dem på det blodigste.
De kjemper nemlig ikke for mindre enn den evige krone, mener de.
De strir i vantro for å livberge sitt «religiøse jeg» som er det uunnværlige midtpunkt i deres liv, men de innbiller seg at det er «troens gode strid» de fører.
At frelsen på dette vis blir gjort avhengig av finfine, nesten «usynlige» lovgjerninger som skygger fullstendig for Kristus og hans verk, forstår de ikke.
De enser ikke det avgjorte grenseskjell som er satt mellom nåde og gjerninger.
«Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger, ellers blir nåden ikke mer nåde» (Rom. 11, 6).
Enten nåde eller gjerninger, ikke blanding og fusk! lyder den guddommelige regel. Er det nåde, så er det bare nåde. Er det gjerninger, så er det bare gjerninger.
Men de blander likevel - og fusker. «Visst er det av nåde, ja, av bare nåde, hvem vet vel ikke det, - men det er jeg altså, det er jeg som - -,» hører jeg en innvende.
Å ja, du trenger ikke si mer! Jeg forstår deg så inderlig godt! Feilen er at du ikke vender øyet bort fra deg selv og til nåden alene og fra nåden alene til Kristus alene, - han som er nådens eneste og evige opphav.
Du er bare opptatt med å søke etter nådevirkninger i ditt eget hjerte og liv, før du har tatt imot og virkelig trodd nå den!
Kan du da undres over at himmelen fryder seg over dine skuffelser?
Merk, at er du nær på å «gi opp», da er du nær på å tro nåden og bli salig.

Akk, hvor den arme sjelen
likevel bedrager deg
som tror deg kunne blive nåden verdig.
Som først vil døde synden
og siden tro på deg
når bedringen en gang blir riktig ferdig.

Mange av dem som har «tatt skrittet» og «bestemt deg for Gud», står på denne linje. De blir naturligvis regnet som gode kristne og nidkjære, nyttige «arbeidere i vingården»!
Og selvfølgelig blir de formanet til å fort­sette striden og holde trofast ved med strevet!
Vær tro på din post, gi aldri opp! heter det.
Du kan vite de forstår deg godt på den slags «oppmuntringer», forgiftet som de er av en lovisk trelldomsånd. Men evangeliet er som en «lukket bok» og som en forseglet hemmelighet for dem.

-  -  -

Kjempende trell, hør disse fire ord:
«Dere er dyrt kjøpt.»
Du undres og spør: Hvem?
- Dere, står det her. «Dere er dyrt kjøpt.»
- Men «dere» - hvem er det da? De troende i Kristus?
- Ja!
- Bare dem?
- Nei, all verden, - den hele slekt.
«Gud i Kristus forlikte verden med deg selv -.» 2 Kor. 5, 19.
Kristus er «en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens». i Joh. 2, 2.
Altså, du er dyrt kjøpt.
- Jeg, er jeg kjøpt?
- Ja, og du er «godt betalt»! Hør bare:
«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss» (Gal. 3, 13).
Du har fortjent Guds forbannelse, fordi du er det du ikke burde være, og ikke er det du skulle være. Men denne forbannelse rammet Jesus.
Derfor er du «dyrt kjøpt» og kan bli virkelig fri - fra lovens dom og kraft.
La ham som kjøpte deg fri, gjøre deg fri! Gjør Guds vilje, du bundne trell! Du kan nemlig det! - Hør evangeliet! Tro på Sønnen! La deg frelse, la deg løse!

-  -  -

La oss nå lese Rom. 7, 4:
«Derfor døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skulle høre en annen til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.»
Fordi Kristus døde for oss, er vi altså død med ham fra loven.
Loven har ikke lenger noe krav på oss. «Moses» har fått sitt - i «Kristi legeme».
Vi er fri, for vi er døde! Vi døde jo i Jesus!
Vi hører derfor ikke «Moses» til. Vi «hører en annen til, nemlig ham som oppsto».
Hørte våre synder ham til i døden, hører vi ham til i oppstandelsen. -
Vi hører ikke oss selv til, nei, vi er hans. Vi er viet til ham ved hans soningsdød. Han er vår og vi er hans. Vi er ett (Ef. 5, 25 -32).
«- Jeg er hans, jeg er hans!» Det er den nye paktens triumferende løsen og den første kjærlighets jublende fryd.
Og så får vi oppleve at Kristus gir hva loven krevde. Vi bærer livsens frukt til ære for livets Gud.
Men da samles også hele vår «kristendomskunnskap» i den sats:
Helt fortapt - frelst uforskyldt!

II.
Syndetrellene.

Vi  leser Ef. 2, 1- 3:
«-  -  - Dere som var døde ved deres overtredelser og synder. som dere fordum vandret i etter denne verdens løp, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn, - blant hvilke også vi alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre.»
Fryktelige forhold, synes du ikke?
Gjør som du vil og oppfør deg som du lyster! heter det når man vandrer «etter denne verdens løp» - «på den brede vei».
Det er livsførsel etter djevelens «oppskrift». Det er å innrette deg etter hans hjertes ønske - å la ham få det som han vil.
Så synder man «med fritt forsett», - og er samtidig «solgt under synden»! Synes være så fri - og er dog så bundet.
Altså, det er trelldom under skinn av frihet.
Undre deg da ikke over at synden gir lykke kun så langvarig som skummet på vann!

-  -  -

En trell er avhengig av sin herre, vet vi. En syndetrell er altså avhengig av sin synd. Og det vil igjen si at han er avhengig av - Satan. For synden er Satans makt, ja, Satans natur.

-  -  -

Lastens treller (2 Pet. 2, 19).
Drankeren for eksempel er her helt typisk. Han er slave. Det vet andre og det vet han selv. Han må fortsette å drikke, skjønt han vet at drikken er hans ruin. Han er blitt avhengig av den. Det er lasten som rår. Han er ikke lenger sin egen herre, men har solgt seg til djevelen.
Og slik er det med den utuktige. Både kropp og sjel blir ødelagt ved syndens herjende innflytelse, men en greier ikke å si nei til kjødets lyst.
Løgnen og hatet har også sine treller, tyvaktigheten likeså. Og vi kunne vel nevnt enda flere.
«Jeg må, jeg må!» heter det i hjertedypet. Det er syndens makt som presser på. Den vil ut, den vil frem. - «Jeg må lyve, jeg må hate og slå, jeg må stjele! Jeg må -J a, du synes du må, for du er trell.
Lastens herrevelde er noe fryktelig.
- «Den som var fri!»
Det sukket er nok ikke helt ukjent på disse linjer. - Lenkene er jo så grove og rustne. De både skramler og smerter.
For en skam å ikke kunne være herre over deg selv!
- Nå skal det være slutt med slaveriet! heter det fort vekk. Men det blir bare med bestemmelsen.
Det er kjærligheten til synden som er selve syndens makt, - lenken som holder sitt offer.
Syndetrellen elsker nemlig sin egen fordervelse! Det må vel med rette kalles «ulykkelig kjærlighet»!
Tenk at menneskene virkelig «elsker mørket fremfor lyset», fordi de er bundet av sine onde gjerninger! (Joh. 3.)
Fallet var stort, ja, var fullkomment, ingen tvil om det!
Synden fikk Guds 1)1 ass i menneskehjertet, ble kongen på tronen, - og regjerer med uinnskrenket myndighet.
Og inn i syndens skumle fengsel lyder igjen og igjen de alvorstunge ord: «Hver som gjør synd, er syndens trell.» Og: «De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike» (Gal. 5, 21).
 Trellene hører og skjelver. - Ofte blir da synden så heslig og stor at den synes rent utilgivelig, - større enn Guds kjærlighet og nåde.

-  -  -

Så er der en del finere treller, --de som har finere herrer!
For eksempel de skikkelige verdenstrelller. De er «ærbare mennesker», riktig «alminnelige syndere» sånn! Naturligvis er de det! -
«Småtterier» som dette med uriktig selvangivelse, regner de muligens for en rimelig unntagelse fra moralens grunnlov? Så «blånøye» med ærlighetens krav kan en jo nesten ikke være i disse vanskelige tider! vil de kanskje si? -
Ord for å være kristelige har de muligens heller ikke? Ja, somme av dem ville vel kalle det en fornærmelse å bli «mistenkt» for slikt! -
Verdenstrellene er bundet av verdensånden. Verden er deres alter og gullet deres gud! Deres hjertes hunger er vendt mot jorden, og de blir aldri mett. Mer, mer! Og dess mer de får, dess mer vil de ha, selvfølgelig! Det har seg jo så.
De er rent syke for å få og ha. Syke for jordens skatter!
Det er derfor så treffende når Skriften kaller den slags lidenskap «havesyke»! - Det er rett og slett avgudsdyrkelse (Kol. 3). - «Mammon» gjør krav på all tanke og interesse fra morgen til kveld og i de våkne nattetimer med.
Bekymringer og ergrelser over tap og fattigdom, og planer og spekulasjoner om fortjeneste og velstand fyller hjertet sent og tidlig.
Som hvalfangeren sa: «Om dagen tenker jeg på hvalfiske, om natten drømmer jeg om hvalfiske, - og hvis De åpner mitt hjerte, så finner De nok en hvalfisk der også!» -
Just så!
«Hvalfisken» er blitt selve livet!
Gud? - Der er ikke noe rom for ham - iallfall ikke i hjertet! - Men den som lever bare for å samle her nede, har intet der oppe. Og «hvor skatten er, vil hjertet være». Det bindes til jorden.
«Verden forgår og dens lyst.» Det er kort og godt Skriftens knappe skildring av mammonstrellens fremtidsutsikter. De er just ikke lyse! - Det hele ender med evig rom i alle tilfelle.

-  -  -

Det verste er at verdenstrelldommen blir regnet for noe tillatelig, ja, prisverdig. Den roses i høye toner.
Her er intet avskrekkende skrammel av rustne lenker, her er tvert om finfine silkesnorer! Men du hvor de binder! -

-  -  -

De siste jeg vil nevne, er mennesketrellene (1 Kor. 7).
De tyranniseres av menneskefrykten og tilber menneskegunsten. De underkaster deg andre menneskers mening og vilje.
«De andre» er mennesketrellens gud. De dyrker, frykter, elsker og setter sin lit til - «de andre».
Mennesker er altså kommet på den plass i bevisstheten som tilkommer Gud alene.
Der skal tas «beregninger» i øst og i vest, hva det så enn gjelder. Det er overordnede og det er venner, det er ens egen familie og fjernere slektninger, folk i nabolaget osv. «Hva vil den si, og hva vil den tenke?»
Gud og min samvittighet og min sjel?
Slikt går det ikke an å ta hensyn til, naturligvis! Hvordan skulle det bli med mitt navn og min ære, med min stilling og velferd, hvis jeg gjorde det? - For en trelldom! For et utslag av Satans makt og «kunstgrep»!
Hensyn til «de andre» er i mange tilfelle det samme som hensyn til selve djevelen. Og alle hans linjer løper mot helvete, selvfølgelig. -
- Ve dem som selger sin helligste overbevisning og sin hjertefred for de andres gunst - etter sjelefiendens påfunn! Ve de veike og redde som alltid må nynne på omkvedet: «Enn de andre da?»
Kjære venner, kan andre mennesker fordømme oss eller frelse oss?
- Nei!
Men hvorfor frykte eller «tilbe» dem slik da?
Hør hva Herren sier:
«Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel, - men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Matt. 10, 28.)
Og med veldig tyngde lyder den guddommelige advarsel i Jer. 17, 5: «Forbannet er den som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, og hvis hjerte viker fra Herren.»

-  -  -

Nå synes jeg det passer godt at vi synger:

Akk, visste du som går i syndens lenke,
hvor hårdt det er, det Satans slaveri,
du skulle deg ei minste stund betenke,
men søke ham som deg kan gjøre fri.

Du vet kanskje hvor hårdt dette «Satans slaveri» er? Du har muligens prøvd å slite dine lenker! Men - de holdt, og du gikk «i stykker».
Du greide det ikke, merkverdig nok! Det var i grunnen mer elendig med deg enn du egentlig trodde.
Du kjempet og tapte. - Din synd ble stor, - og du liten. Den ble sterk, - og du veik. Den livnet til som aldri før, - og du døde (Rom. 7)
Jo dypere du så, dess mer synd ble du var - i hjertets dyp og i ditt liv. Jo nøyere du tok det, dess hesligere ble du, ikke sant?
Selve roten, ditt uforbederlige «jeg» forskrekket deg? Er jeg virkelig slik da - en syndetrell?
Forferdelige oppdagelse!
Må jeg likevel få lov å uttale min store glede over den!
For du må nemlig være forsakt over deg selv, hvis du skal bli glad over det budskap jeg nå vil forkynne deg:
Du er dyrt kjøpt!
Jesus sonet all din synd da han døde for deg. Han kjøpte deg med sitt blod, kjøpte deg fra «dårlig ferd» og trellestand, kjøpte deg til sin evige eiendom (1 Pet. 1).
Han har altså selv skaffet deg «eiendomsretten» til deg. Du var med i det store kjøp på Golgata, derfor er du hans.
Men «bruksretten» skal du skaffe ham! Vil du det?
Å, la ham få deg slik du er!
Ta imot ham, og du er løst (Joh. 1, 12). Gi ham deg selv, og du er fri.
Betro Jesus dine lenker, du bundne sjel. Du er helt avhengig av Jesus, hvis du skal bli fri.
Det er bare han som kjøpte deg, som kan løse deg. Det er bare han «som kan noe med det» - å frelse syndere.
Erkjenn det! Erkjenn sannheten og sannheten skal frigjøre deg (Joh. 8).
Tilstå at du er helt hjelpeløs. Si det til ham just nå.
Se opp til korset, du sukkende slave!
Se på ham som lot deg binde for din skyld, - for å kunne løse deg.
Han bar all den synd du plages av.

Ja, de synder du lider av,
de er senket i glemsels hav.

Du er kjøpt, du kan bli fri. Fordi du er frikjøpt med blodet, kan du bli frigjort ved troen på blodet.

-  -  -

«Får da Sønnen frigjort dere -,» sa Herren.
Får? - Er da også han avhengig? Og er han avhengig av den som er - bundet?
Ja, han er.
Når han kaller, kan du møte ham med et ja eller et nei.
Du kan si: Nei, Herre Jesus, du får meg ikke. Jeg vil ikke bli fri. Jeg elsker synden og vil fortsette å leve i den, jeg.
Da nekter du den Herre som kjøpte deg, nekter ham deg selv, nekter ham å løse deg.
Eller du sier: Forholdene er slik at det går slett ikke an for meg - nå. Jeg får sette ut til senere.
Men «senere» blir du enda mer trellbundet av synden. Senere passer det ikke bedre å vende om. Ja, senere kommer du i helvete. -
- Jeg tør ikke tro at Herren kan løse meg. Jeg er så syndefull og avmektig - at det nytter visst ikke for meg. - Det er en alminnelig innvending.
Til det vil jeg svare: Nekt ikke din Frelser den glede å vise hvem han er og hva han kan. Han er jo «ansatt» til å redde syndere.
Å, nekt ham ikke din synd og din sjel! Men la ham få rense deg fra din synd og gjøre deg til sin.
Vil du ikke synge:

Han har gjenløst meg med sitt blod
fra Satans tyranni.
Nå står jeg her ved korsets fot,
rettferdig, frelst og fri.

Fri! Ja - «virkelig fri»! Dyre ord og herlige forsikring
Ikke syndfri, men skyldfri! Ikke fri følelsen av synd, men tjenesten i synd.
- Og den som blir «virkelig fri», blir «Jesu Kristi trell».
«Jeg er bundet fast til Jesus, bundet fast med evig bånd,» synger vi jo.
Det ble et inderlig troens og kjærlighetens avhengighetsforhold.
Du kjøpte meg, Herre. Så vil jeg være din! Og jeg er din, så før meg og bruk meg som du vil!
Det er sann frihet. Det er å være «virkelig fri».