Nåde - uforskyldt gunst

Når Gud taler til deg om sin kjærlighet, har du nok den innvending at du ikke er verdig til den.
Vitner han om sin trofasthet, vil du kanskje påstå at din utroskap forbyr deg den slags trøst.
Forkynnes det at han er langmodig og god, sier du muligens at også det i all rimelighets navn en gang må ha en ende, for du er så full av synd og dårskap.
Og Guds hellighet fyller naturligvis din arme sjel med redsel. Du er jo helt igjennom uren for hans blikk.
Men når Herren kunngjør deg sin nåde, kan du vel ikke si imot -? For nåde, ja, det er nå nåde, det, - og nåde er det samme som «uforskyldt gunst.»
Guds nåde er altså Guds uforskyldte gunst mot synderen, mot den som har gjort sig skyld i «lovbrudd» og er blitt «forbryter.»
Nåden favner den som intet godt fortjener -, som altså fortjener bare straff!
Den fester seg ikke til noen betingelse hos deg. Nei, nåde, det er den Høyestes gunst overfor den uforbederlige og uverdige.
Du fikk nåde, fordi du var en synder - «under Guds vredes dom.»

-  -  -

Kjære venn, la derfor nåden være nåde! La den være uforskyldt gunst - guddommelig, kongelig, uforskyldt gunst! Så blir du tjent med den. Så passer  den  for deg.
Og da ser du at alle Herrens egenskaper er deg til trøst - ved hans nåde, - rettferdigheten så vel som kjærligheten, helligheten og nidkjærheten så vel som trofastheten og langmodigheten. For du ser at nåden gjennomtrenger dem alle og stiller dem på din side - til din fordel.
Med andre ord: du ser at Gud er for deg, ikke imot deg (Rom. 8, 31). Du ser deg fullkommen frelst av bare nåde (Ef. 2).
Og nåden er rettferdig, for den er blodkjøpt. Det er «Jesu Kristi nåde.»
Du bør derfor slett ikke ha dårlig samvittighet fordi du tar imot og bruker den - til frelse og fred, fornyelse og helligende kraft!
Guds nåde, det er nemlig uforskyldt gunst - på rettferds grunn.