Endeløs barmhjertighet

«Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evinnelig.»  Salme 106, 1.

Jeg minnes det så godt:
Vi sang lovprisningssalmen: «Min sjel, min sjel, lov Herren -,» og var kommet til strofen «Barmhjertig uten ende og rik på evig miskunnhet». Da fikk jeg et vennskapelig puff fra ham som satt ved siden av mig. Han ville gjerne gjøre mig oppmerksom på dette med Guds endeløse barmhjertighet. Det var nok blitt særlig kjært for ham.
- Ja, tenk så stort: Gud er «barmhjertig uten ende!»
Hør bare hans egen forsikring:
«Da min vrede løp over, skjulte jeg et øyeblikk mitt åsyn for deg, men med evig miskunnhet forbarmer jeg mig over deg.» Jes. 54, 8.
Tenk, evig miskunnhet! Miskunnhet som altså varer evinnelig!   Du, så langvarig!
Den «rekker til himmelen», jubler Israels liflige sanger (Salme 36, 6). Til himmelen! Dit er det jo vi skal, dit - og ikke lenger!
Gud skje lov, at nåden varer ved og rekker frem! Tenk, den tar aldri, aldri slutt!
Dag for dag og år etter år legges i «grav», men Guds miskunnhet fortsetter sitt løp uforandret, like mektig og like stor.

-  -  -

Der er et folk som bekjenner at de har bare Herrens miskunnhet å takke for «at det ikke er forbi» med dem (Klages. 3, 22).

Der er et folk som er så avhengig av denne evige miskunnhet, at hvis det plutselig blev slutt på den, ville det føles som om selve solen gikk ned - for aldri mer å gå opp. Ja, det ville bli som å dø - uten å ha håp om oppstandelse.
Det er det folk som med smerte kjenner sin egen dype fordervelse, som lider av det «langvarige onde,» synden. Den henger så fast ved dem stund for stund.
Det folk kalles «Guds folk». Det er Herrens sanne Israel.
De trenger Guds nåde og de har Guds nåde.
De trenger nåde for syndens skyld, de har nåde for Kristi skyld.
Som solen stiger i øst og bringer ny dag etter hver eneste natt, slik kommer Guds barmhjertighet til dem med livsens lys etter syndesmertens mørke.
Solen er som ny hver morgen, så og Guds barmhjertighet (Klages. 3, 23).
Ny dag - ny nåde!
Er jeg den samme i dag som i går, i år som i fjor - Guds nåde i like måte.
Derfor sier vi med sangeren: «Pris Herren! for han er god, hans miskunn varer evinnelig.»
Jo, nåden kan få gledens strenger i sving! Den kan skape lovsang til Herrens ære - selv i «nødens tider», ja helst da.
Nåde, tenk nåde! Alt var jo nåde, bare nåde. - Halleluja! Pris Herren!