Fordi jeg lever, må jeg dø

Som frelste mennesker eier vi ikke oss selv. Vi «hører Kristus til» - med sjel og legeme. Han har kjøpt oss med sitt blod og har beseglet oss med sin Ånd. Vi er hans eiendom, - hans bolig.
Og han vil eie oss helt.
Kristus Jesus har ingen eiendom til felles med Belial og har intet å dele med verden og synden. Han er konge, ja, han er Gud - og vil råde helt eneveldig.

-  -  -

«Jeg hører Herren til!» (1 Kor. 3, 23.)
For en nåde, ære og - lykke!
- Men kjødet med alle sine dårskaper hører meg til! - (Rom. 7.)
For en skam og pine!
Jeg er i Jesus. - Halleluja!
Men «synden bor i meg». - «Jeg, arme menneske!»

Og så begynner kampen mellom ham som vil eie meg helt   og «synden som henger så fast» ved meg.
Skal jeg døde kjødet «ved Ånden» (Rom. 8) og beholde Jesus, - eller skal jeg miste Jesus, fordi jeg lar kjødet råde.
Skal jeg akte meg som «død for synden og levende for Gud» i Kristus Jesus (Rom. 6) - eller leve i synden og være som en død for Herren?
Ett av to!
Enten må jeg slippe synden, eller sa må Jesus slippe meg! -
- Her blir jeg daglig stilt på valg - foran evige muligheter.

-  -  -

Men jeg kan jo ikke slippe synden og drepe kjødet! Hva da? - Da må jeg rope til Gud «fra det dype»:
«Vær meg nådig!» Og han hører, og forbarmer seg over den elendige (Salme 34).
Striden fører meg til Golgata - seierens valplass.
I syndenøden får jeg bruk for Guds nåde, og i nåden er både en frelsende og helligende kraft.
- En bror i Herren forteller fra sine yngre år:
- Jeg trodde meg frelst, men kunne tross all kamp ikke få seier over min synd. Jeg lå stadig under. - Til sist så jeg bare den evige fortapelse for mitt blikk. For selv om jeg trodde på Jesus, måtte jeg jo gå til helvete, når synden overmannet meg, tenkte jeg.
Da - i den ytterste nød, når jeg «segnet om», kom det velkjente ord: «Så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.»
«Ikke fortapes, ikke fortapes, - men ha evig liv!» Det lød med kraft for mitt hjerte, og jeg ble løst og lykkelig. Og da opplevde jeg en forunderlig kraft også i mitt liv - til seier over meg selv.
- Det var altså selve evangeliet og bare evangeliet som ga ham seieren. Den trøstende nåde gav seirende kraft, kan vi si.
Og nå fatter vi den «mørke tale» av Paulus i 2 Kor. 12, 10: «Når jeg er skrøpelig, - udugelig og elendig, - da er jeg sterk.»
Selvoppgivelsen fører til overgivelse, og overgivelsen fører like inn til evangeliets kraftkilde.
Livet fødes gjennom døden og etter langfredags mørke skinner påskemorgens sol.

-  -  -

Fordi jeg lever, må jeg dø!
- Herre, så ta da mitt liv! Jeg utholder nemlig ikke den tanke å være deg foruten!
- Ta plass på «tronen» og gi synden «avskjed»! Drep meg med din sannhet, så jeg kan leve i din nåde! Refs meg i hellig vrede og brennende nidkjærhet, så jeg kan få smake din ømme kjærlighet!

-  -  -

Jeg vil leve - og må dø!
Denne kamp er livsvarig lang og usigelig trettende. Her trenges derfor stadig «ny kraft», og den er å få i nådens ord.
«Korset til seier er givet.»
Kjære venn: Bli ved korset! Bli der med dine fristelser! Og bli der når «alt er forbi», fordi du har syndet og må gråte bittert over dine feiltrinn! Gå ikke bort, men bli! Ja, kom enda nærmere og treng dypere inn! For har du virkelig synd, så har Kristus virkelig nåde. Er det sant at du har syndet, så er det ikke mindre sant at han døde for deg! - Og kun han som døde for din synd, kan frelse deg fra din synd.
Si til ham: Herre Jesus, jeg vil leve, la meg dø!