Herren er min hyrde

Profeten, og ethvert troende hjerte, kaller først Gud for sin hyrde. Skjønt skriften gir Gud mange vennlige navn, så er dog det som profeten her gir Gud, når han sier: »Herren er min hyrde,« sam­tidig et elskelig og henrivende navn. Det er meget trøsterikt, når skriften kaller Gud vår fortrøstning, vår styrke, vår klippe, vår borg, skjold, håp, vår trøst, redningsmann, konge osv. For han beviser også sannelig i gjerning på sine uavlatelig, at han er helt ut slik som skriften avmaler ham. Men en stor trøst er det, at han her, og ellers ofte i skriften, blir kalt en hyrde. For i dette ene ord »hyrde« er rett og slett alt innbefattet, på ett brett, alt hva godt og trøstefullt man priser Gud for.

Derfor sier profeten dette ord av et glad og trygt hjerte, som er fullt av tro og strømmer over av glede og trøst. Han sier ikke: Herren er min styrke, borg, osv., hva der også er meget trøstig sagt, men: »min hyrde.« Som ville han si: Er Herren min hyrde og jeg hans får, så er jeg vel forsørget både for kropp og sjel. Han vil fø meg rikelig, beskytte meg og bevare meg fra ulykke, sørge for meg, hjelpe meg av all nød, trøste meg, styrke meg osv. Kort sagt, han vil gjøre alt hva en god hyrde skal gjøre.

Alle disse velgjerninger, og flere med, omfatter han med dette ene lille ordet »hyrde«, som han selv snart tyder, når han sier: »Meg fattes intet.«

Noen av de andre navn som skriften gir Gud, lyder så herlig og majestetisk og bringer som en angst og frykt med seg når man hører dem nevne. Som når. skriften kaller Gud vår herre, konge, ska­per osv. Av den art er ikke dette lille ordet »hyrde«, det lyder så vennlig og bringer som en tillit, trøst og sikkerhet med seg til de fromme, når de leser eller hører det, likesom ordet »far« og flere andre, når de blir tilegnet Gud. Derfor er dette bilde et av de aller elskeligste og gledeligste og likevel meget alminnelig i skriften, at den sammenlikner den gud­dommelige majestet med en from, tro, eller, som Kristus ·sier, »god hyrde«, og oss stakkars svake elendige syndere med et lite får.

Dette oppbyggelige og elskelige bilde kan man ikke få noen bedre forståelse av enn om man går ut i den naturen som profeten har tatt dette og liknende bilder fra, og gjør seg flid med å lære av den hvordan et levende fårs måte og egenskap er, og hva som er en samvittighetsfull hyrdes oppgave, arbeide og strev. Den som legger nøye merke til det, han kan ikke bare lett forstå denne og andre liknelser i skriften om hyrden og fåret, men de blir ham også så over all måte til glede og trøst.

Et får må blott og bart leve på sin hyrdes hjelp, beskyttelse og flid. Så snart det mister den, er det omgitt av alle slags farer og må omkomme, for det kan slett ikke hjelpe seg selv. Grunnen er: Det er et stakkars svakt, enfoldig lite dyr, som verken kan fore seg eller styre seg selv eller finne fram på den rette veg alene, og heller ikke beskytte seg mot noen som helst fare eller ulykke. Dessuten er det av naturen lett skremt, renner gjerne omkring på måfå og har lett for å gå seg bort, og hvis det bare går litt avsides og kommer fra sin hyrde, er det umulig for det å finne tilbake til ham av seg selv, ja, det løper bare lenger bort fra ham. Og selv om det kommer til andre hyrder og får, så er det ikke til noen hjelp for det, for det kjenner ikke den fremmede hyrdes stemme. Derfor flykter det for ham og løper om på avveger så lenge til ulven tar det eller det omkommer på annen måte.

Men, hvor svakt lite dyr det enn er, så har det allikevel den egenskapen ved seg at det flittig holder seg til sin hyrde, trøster seg til hans hjelp og beskyttelse, og hvordan og hvor hen han fører det, så følger det med, og når det bare kan være omkring ham, sørger det ikke for noen ting, er ikke redd for noen, er sikkert og glad, for det mangler slett ikke noe.

Og ut over dette har det også denne vakre dyd, som vi bør legge vel merke til (for Kristus priser den særlig hos sine får, Joh. 40, 27), at det hører og kjenner sin hyrdes stemme helt nøyaktig og sikkert, og retter seg nettopp etter den, lar seg ikke vise bort fra den ved noe, men følger den straks.

Fremmede hyrders stemme derimot gir det slett ikke akt på, og selv om de lokker og fløyter på det, på den aller vennligste måte, tar det ikke notis av det, ennå mindre følger det med dem.

Videre hører dette med til en from hyrdes oppgave at han ikke bare forsørger sine får godt med beite og annet som hører til, men at han verner dem også, så der ikke skjer dem noe ondt. Dess­uten passer han flittig på at han ikke mister noen av dem. Hvis ett går seg vill, springer han etter det,. søker det opp og henter det tilbake. De små, svake og syke behandler han varsomt, pleier dem, løfter dem og bærer dem til de blir gamle nok, sterke og friske, osv. Likedan går det og til i den kristelige fåresti, det vil si, i kristenheten. Like lite som et virkelig får kan gjete seg, lede og styre seg, og verne og beskytte seg mot fare og ulykke, fordi det jo er et svakt og dertil ganske vergeløst lite dyr, likeså lite kan vi stakkars svake, elendige mennesker vokte og styre oss åndelig, vandre og forbli på den rette bane, av egne krefter beskytte oss mot alt ondt, eller skaffe oss hjelp og trøst i angst og nød.

For hvordan skal den vite å styre seg gudelig som ikke vet noe om Gud, som er unnfanget og født i synd (som vi alle er), og av naturen er et vredens barn og Guds fiende? Hvordan skal vi finne den~ rette veg og bli på den, som ikke kan annet, som profeten Jesaja sier, kap. 53, 6, enn å løpe om og forville oss? Hvordan er det mulig, at vi skulle verge oss mot djevelen (som er en fyrste og herre av denne verden, og hvis fanger vi dertil er alle sammen), hvordan skulle vi verge oss mot ham, vi som allikevel med all vår kraft og makt ikke formår så meget at selv et lite blad ikke kan gjøre oss ondt, ja, at vi skulle kunne forby en maktesløs flue noe? Hvordan vil vi stakkars, elendige mennesker rose oss meget av stor trøst, hjelp og råd mot Guds dommer, Guds vrede og den evige død, vi som dog hver dag og hver time grundig erfarer på oss selv og andre at vi i den minste legemlige nød verken kan rå oss, hjelpe oss eller søke trøst.

Derfor kan du fritt dra denne slutningen: Så lite som et naturlig får kan hjelpe seg selv i det aller ringeste, men rett og slett må vente all velgjerning av sin hyrde, meget mindre kan et menneske klare seg selv i de ting som vedrører saligheten, eller finne trøst, hjelp og råd hos seg selv, men må utelukkende vente alt sånt fra Gud, sin hyrde, som er tusen ganger villigere og flittigere til å gjøre alt for sine får som kan gjøres, enn noen samvittighetsfull legemlig hyrde.

Men denne »hyrde«, som profeten har talt om så lang tid i forvegen, er Kristus, vår kjære Herre, som er en ganske annen hyrde enn Moses, som er hard og uvennlig mot sine får; han driver dem bort i ørkenen, der de verken finner beite eller vann, men bare den rene mangel, 2. Mos. 3, 1. Men Kristus er den gode, vennlige hyrde som skynder seg etter det forsmektende får i ødemarken, oppsøker det der, og når han finner det, legger han det med glede på sine skuldre, osv., Luk. 15, 4,,ja, han setter endog livet til for sine får, Joh. 10, 15. Det må være en vennlig hyrde. Hvem ville ikke gjerne være hans får?

Men denne hyrdes stemme, som han taler til fårene og roper til dem med, er det hellige evangelium som lærer oss at vi oppnår nåde, tilgivelse for våre synder og den evige salighet. Det er ikke ved Moses lov, der han bare gjør oss ennå mer redd, villfarende og forsakt, vi som alt på forhånd var mer enn for meget sky, skremt og forskrekket. Nei, det er ved Kristus, han som er vår sjelehyrde og tilsynsmann, 1. Pet. 2, 25, som søkte oss elendige, tapte får og hentet oss fra villmarken, det vil si, fridde oss ut fra loven, synden, døden, djevelens vold og evig fordømmelse. Og ved at han lot sitt liv for oss, ervervet han oss nåde, syndenes forlatelse, trøst, hjelp og styrke mot djevelen og all ulykke, og dertil det evige liv. Dette er for Kristi får en kjærlig, søt stemme, som de hjertens gjerne hører, kjenner godt og også retter seg etter. En fremmed stemme derimot, som lyder annerledes, verken kjenner eller hører de, men unngår den og flykter for den, osv., Joh. 10, 5.

»Beitet«, som Kristus før sine får med, er også det kjære evangelium, hvormed han bespiser og styrker sjelene, bevarer dem fra å fare vill, trøster dem i alle anfektelser og prøvelser, beskytter dem mot djevelens list og vold, og endelig redder dem fra all nød.

Men om hans får ikke alle er like sterke, men for en del ennå er tapt, spredt hist og her, såret, syke, for unge og for svake, støter han dem ikke derfor bort, men viser dem desto mer oppmerksom­het, og sørger flittigere for dem enn for de andre, som ikke har noen slike feil.  For som profeten Esekiel sier, kap. 34, 16, de fortapte oppsøker han, de spredte samler han, de sårete forbinder han og pleier de syke. Og de svake lammene, som ennå er små, sier Jesaja kap. 40, 11, samler han i sine armer og bærer dem, så de ikke blir trette, og lamsauene leier han vakkert og varsomt. Alt dette utretter Kristus, vår kjære hyrde med prekengjerningen og de hellige sakramenter, som det også læres andre steder og med mange ord. Å gi en bredere framstilling av dette med ord, slik som det burde, ville her føre for langt, slik vil også profeten heretter antyde det i salmen.