Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over

Denne andre liknelsen er om oljen, som det ofte blir tenkt på i den hellige skrift. Men det var en kostelig olje, som balsam eller en annen velluktende veske, og man pleide å salve prester og konger med den. Også når jødene holdt sine fester og ville være glade, salvet eller stenket de seg med slik kostelig olje. Som også Kristus viser, Matt. 6, 17, når han sier: »Når du faster, så salv ditt hode og vask ditt ansikt,« osv. Ja, slik var bruken av oljen hos disse folk, når de ville være muntre og glade. Likesom også Magdalena ville gjøre Herren glad når hun helte kostelig nardusvann på hans hode. For hun så at han var bedrøvet, Matt. 26, 7.

Den tredje liknelsen her er om kalken, som de brukte i sin gudstjeneste når de ofret takkoffer og var glad for Herren. Slik vil nå profeten med ordene:  »Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over, « vise den store, rike trøst, som de troende har ved ordet, at deres samvittighet er sikker, glad og vel tilfreds, midt i allslags anfektelser og nød, også dødens. Som om han ville si: Herren gjør sannelig en besynderlig kriger ut av meg, og ruster meg ut mot mine fiender på en nokså forunderlig måte. Jeg mente, han skulle trekke på meg et panser, sette en hjelm på mitt hode, gi meg et sverd i hånden og advare meg, at jeg ikke ble overrasket av fienden. Så setter han meg til et bord, og bereder for meg et herlig måltid, salver mitt hode med kostelig balsam, eller (etter vår skikk og bruk) setter en krans på meg, som om jeg skulle gå til glede og dans, og ikke slåss med mine fiender. Og for at ikke noe skal mangle, skjenker han meg begeret fullt, så jeg straks drikker, glad, i godt humør, og blir drukken. Slik er nå det dekkete bord mitt panser. Den kostelige balsam min hjelm, begeret fullskjenket, mitt sverd. Med det overvinner jeg alle mine fiender. Men er det ikke en underlig rustning, og en enda mer underlig seier?

Han vil på den måten si: Herre, dine gjester, som sitter ved ditt bord, det vil si, de troende, blir ikke bare sterke og tapre kjemper mot alle sine fiender, men de blir også glade og drukne. Altså, du holder et storartet gjestebud for dem, som en rik vert pleier å gjøre for sine gjester. Du gir dem herlig mat, du gjør dem lystige og glade. Og du skjenker dem så rikelig, at de blir drukne. Dette skjer alt gjennom nådens ord. For gjennom det før og styrker Herren, vår hyrde, sine troendes hjerter, så de tør by alle sine fiender tross, og si med profeten, Slm. 3, 7:  »Jeg frykter ikke for hundretusener, som legger seg imot meg rundt omkring.« Og ovenfor, i 4. vers: »Jeg frykter ikke for ondt, for du, Herre, er med meg,« osv. Så gir han dem også ved siden av dette, ja, nettopp gjennom dette ord, den Hellige Ånd, som ikke bare gjør dem modige og tapre, men også så sikre og glade at de blir drukne av den overstrømmende store glede.

Slik taler han nå her om åndelig styrke, glede og beruselse, som er en guddommelig styrke, Rom. 1, 16, og en glede, som Paulus kaller det, i den Hellige Ånd, Rom. 14, 17, og en salig beruselse, da folkene ikke blir drukne av vin, for av det følger uordentlighet, men blir fylt av den Hellige Ånd, Ef. 5, 18. Og dette er panseret og våpnene som vår Herre Gud ruster sine troende med mot djevelen og verden. Ordet, nemlig, gir han dem i munnen, motet, det vil si, den Hellige Ånd, i hjertet.

Med slik rustning angriper de uforskrekket og glad alle sine fiender, og slår og overvinner dem med all deres makt, vishet og hellighet. Slike krigere var apostlene på pinsedagen. De opptrådte i Jerusalem mot keiserens og yppersteprestenes befaling og bar seg at som om de var guder og alle de andre bare grashopper. De gikk alle fram med kraft og glede, som om de var drukne, som da også enkelte hadde til spott og sa »de var fulle av søt vin,« osv., Ap.gj. 2, 13. - Men Peter viste av profeten Joel, kap. 3, 1, at de ikke var fulle av vin, men av den Hellige Ånd, og slår derpå om seg med sitt sverd, det vil si, åpner munnen, preker, og slår tre tusen sjeler fra djevelen på en gang.

Og slik kraft, glede og salig beruselse viser seg ikke bare i de troende, når det står vel til med dem og de har fred, men også når de lider og dør. Som, da rådet i Jerusalem lot apostlene hudstryke, var de glade over at de hadde vært verdige til å lide vanære for Kristi navns skyld, Ap.gj. 5, 41. I Rom. 5, 3 sier Paulus: »Vi roser oss også av trengselen, « osv. Mange martyrer, både menn og kvinner, er også etter den tid gått til døden med et glad hjerte og en leende munn, som om de gikk til vellevnet eller dans - slik man leser om St. Agnes, St. Agatha, som var jenter på tretten eller fjorten år, og mange andre. Ved sin død har de ikke bare tappert og trøstig overvunnet djevelen og verden, men var også hjertens vel til mote ved det, likesom om de var drukne av stor glede. Og det ergrer djevelen i den grad, når man med slik sikkerhet forakter hans store makt og list. Også i våre dager er mange gått med glede i døden fordi de bekjente Kristus.  Slik opplever man også ellers at mange dør hen i sin seng med en skjønn innsikt og tro og sier med Simeon: »Med fred og glede farer jeg hen,« osv., så det er en lyst, og jeg har selv sett meget av det. Alt fordi de, som profeten sier, er salvet med oljen, som den 45. salme, v. 8, kaller en gledens olje, og har drukket av det fulle beger som Herren skjenker.

Ja, sier du, jeg finner meg ennå ikke så skikket at jeg kunne dø med glede. Det gjør ikke noe. David har heller ikke til enhver tid kunnet kunsten, som ovenfor sagt, men har nok undertiden klaget over at han var forstøtt for Guds øyne.

Altså, andre hellige har heller ikke bestandig hatt en hjertelig tillit til Gud, og et evig velbehag og tålmod i sine trengsler og anfektelser. - Paulus beroper seg undertiden så sikkert og trygt på Kristus, at han ikke reiser seg for lov, synd, død og djevel. »Jeg lever ikke lenger selv,« sier han, Gal. 2, 20, »men Kristus lever i meg,« osv. Likeså Fil. 1, 23:
»Jeg har lyst til å dø og være hos Kristus.« Likeså Rom. 8, 32, 35: »Hvem vil skille oss fra Guds kjærlighet? Han som ikke sparte sin egen sønn, men ga ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?« »Skal trengsel, angst, forfølgelse, sverd, skille oss fra ham? «  Der taler han om døden, djevelen og alt ondt så sikker som om han var den sterkeste og største hellige, for hvem døden var et rent lystspill. Snart taler han et annet sted om at han er den største synder på jord, 1. Kor. 2, 3: Jeg var hos dere i skrøpelighet og i frykt og i megen beven.« Rom. 7, 14, 23, 24: »Jeg er kjødelig, solgt under synden,« »den tar meg til fange«. »Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?« Og i Gal. 5, 17 lærer han at i de hellige er det en evig kamp, kjødet mot ånden, osv.

Derfor skal du ikke så snart bli motløs, når du føler deg svak og forsakt, men vær flittig å be, så du kan bli ved ordet og vokse i troen på og erkjennelsen av Kristus. - - -