Meg fattes intet

Det sier han i alminnelighet om alle slags velgjerninger som vi mottar gjennom prekengjerningen, både legemlige og åndelige. Som om han ville si: Er Herren min hyrde, så vil jeg naturligvis ikke mangle noe. Jeg vil ha overflod av mat, drikke, klær, næring, beskyttelse, fred og alt hva der tren­ges til å oppholde dette liv, for jeg har en rik hyrde, han vil ikke la meg lide noen trang. Men framfor alt taler han om de åndelige gaver og goder som Guds ord bringer med seg, og sier: Fordi Herren har tatt meg inn i sin hjord og sørget for meg med sin røkt og pleie, det er, fordi han rikelig har gitt meg sitt hellige ord, vil han aldri la det være noen mangel. Han vil gi sin velsignelse til ordet, så det skal være kraftig og skape frukter hos meg. Han vil også gi meg sin ånd, som skal bistå og trøste meg i alle anfektelser og prøvelser, og som også skal gjøre mitt hjerte trygt og sikkert, så det ikke tviler på at jeg er min Herres kjære lille får, og han min trofaste hyrde, som vil behandle meg varsomt, som et stakkars svakt lite får. Han vil også pryde meg med andre åndelige gaver, og trøste i all nød, høre, når jeg roper til ham, verne mot ulven, det vil si, djevelen, så han ikke kan gjøre meg noe ondt, og endelig fri meg fra ulykke. Det mener han når han sier: »Meg fattes intet.«

Ja, sier du, men hva skal jeg merke det på, at Herren er min hyrde? Jeg erfarer nå vel ikke at han gjør seg så vennlig mot meg som salmen taler om; ja, jeg opplever vel heller det motsatte. David var en hellig profet og en kjær og verdifull mann for Gud. Derfor visste han så godt å tale om tingen, og som han har talt det, kunne han så skjønt tro det. Men det kan jeg nok ikke gjøre ham etter, for jeg er bare en stakkars synder. - Svar: Jeg har ovenfor vist, at et får i særlig grad har denne gode egenskap og vakre dyd ved seg, at det kjenner godt hyrdens stemme, og retter seg mer etter ørene enn etter øynene. Nettopp den samme dyd roser også Kristus hos sine får, når han sier, Joh. 10, 27: »Mine får kjenner min røst.« Og hans røst lyder slik: »Jeg er den gode hyrde og setter mitt liv til for fårene.« - »Og jeg gir dem evig liv og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd,« osv., Joh. 10, 12-28. Denne stemmen må du gi flittig akt på og rette deg etter den. Gjør du det, så kan du stole på at du er Kristi får og han din hyrde, som kjenner deg så godt og vet å nevne deg ved navn også. Men har du ham til hyrde, da vil du sannelig ikke mangle noe, ja, du har allerede hva du skal ha, det evige liv. Likedan, »du skal aldri i evighet fortapes«; der skal heller ikke være noen makt så stor og mektig at den formår å rive deg ut av hans hånd. Du skal bare være trygg, for denne hyrdes stemme svikter deg ikke. Hva ønsker du mer?

Lar du denne stemme fare, derimot, og retter deg etter det som øynene ser og den gamle Adam føler, så taper du den troen og tilliten, du som et får skal ha til ham, som din hyrde. Da faller deg inn snart en og snart en annen tanke, så du ikke kan være tilfreds, men begynner å diskutere med deg selv og sier: Er Herren min hyrde, hvorfor tillater han da at verden så jammerlig plager og forfølger meg uforskyldt? Jeg sitter midt blant ulvene, jeg er ikke sikker på mitt liv et øyeblikk; men jeg ser ikke noen hyrde som vil beskytte meg. - Likedan: Hvorfor lar han djevelen få lov å gjøre meg så meget ondt med skrekk og angst? Dertil så finner jeg meg ganske udugelig, svak, utålmodig, ennå befengt med mange synder, føler ingen sikkerhet, bare tvil, ingen trøst, bare frykt og skjelver for Guds vrede. Når vil han en gang ta til å bevise på meg at han er min hyrde?

Slike og ennå mer forunderlige innfall vil du få, hvis du ikke bryr deg om hans stemme og hans ord. Men henger du fast ved det, så lar du verken djevelens list eller verdens unåde og raseri, eller din egen svakhet og uverdighet anfekte deg. Da går du rett igjennom og sier: La djevelen, verden eller min egen samvittighet sette seg imot meg så heftig de bare kan, jeg vil ikke derfor ergre meg til døde. Det må jo og skal jo også gå slik, at den som er Herrens får blir ikke latt i fred av ulvene. Det kan gå meg som det vil, man kan koke meg eller steke meg, det er min trøst at min hyrde satte livet til for meg. Dertil trøster han meg med en søt, elskelig stemme og sier at jeg aldri i evighet skal fortapes, ingen skal rive meg ut av hans hånd, jeg skal få det evige liv, Joh. 10, 28. Det vil han trofast holde, det kan gå .meg som det vil. Og skulle der enn forekomme synder eller andre feil hos meg på grunn av min svakhet, han kaster meg ikke derfor bort, for han er en vennlig hyrde, som pleier de svake får, forbinder og helbreder dem. Og for at jeg skal være desto sikrere, ja ikke ha noen tvil om det, har han gitt meg de hellige sakramenter her til tegn på det.

Likedan har profeten også gjort mot ham. Han har ikke alltid vært glad, han har ikke alltid kunnet synge: Herren er min hyrde, meg fattes intet. Det har undertiden manglet ham meget, ja så rent altfor meget, så han verken har følt rettferdighet, Guds trøst eller hjelp, men bare idel synd, Guds vrede, skrekk, forsakthet, helvetesangst, osv., som han klager over i mange salmer. Allikevel vender han seg dog fra sin følelse og griper Gud ved hans løfte om den kommende Messias, 'og tenker: Det får være som det kan med meg, så er nå det mitt hjertes trøst, at jeg har en nådig, barmhjertig Herre, som er min hyrde, hvis ord og tilsagn styrker og trøster meg; derfor vil jeg ikke mangle noe. Derfor har han også skrevet denne og andre salmer, så vi skal være av den sikre mening, at i riktige anfektelser er ingensteds ellers råd og trøst å finne. Det alene skal være den gylne kunst, å holde seg til Guds ord og tilsagn og dømme etter det, og ikke etter hjertets følelser, så skal der sikkert komme hjelp og trøst og ikke mangle noe.