Det Gamle Evangelium

 

I.

EN KRISTENS INDRE MENNESKE

Vi vil nå først betrakte det innvortes menneske og se hva som hører til et rett, fritt og sant kristenliv, d.v.s. et åndelig menneske. Det er klart at ingen ytre ting, hva vi enn vil kalle dem, makter å skape eller skaffe til veie den kristne rettferdighet eller frihet, like lite som den kan skape en urettferdig eller en trell. For hva hjelper det sjelen at legemet er sunt og friskt, at det spiser og drikker og lever som det vil? Alt slikt kan jo også den mest ugudelige synder skryte av. Omvendt må en spørre hvilken skade sjelen tar av sykdom eller trengsel, sult, tørst eller et annet ytre onde, for det er jo vitterlig at de frommeste mennesker som har den aller beste samvittighet, til stadighet blir plaget av slikt. Ikke noe av dette når inn til sjelen så det kan befri eller slavelenke den. Det hjelper altså ikke sjelen om legemet blir smykket med »hellige» klær, som prestene og de geistlige, heller ikke at de holder seg på »hellige» steder og blant »hellige» ting. Det hjelper den heller ikke om den legemlig både ber, faster eller avholder seg fra en viss slags mat og drikke og gjør alle slags gode gjerninger ved og i legemet. Det må være noe helt annet som skal bringe sjelen rettferdighet og frihet, for alle slike ting som er nevnt ovenfor, kan også en skurk gjøre. Ved slikt skapes bare hyklere. Men omvendt skader det ikke sjelen om legemet kles i filler og laser, at den må være på vanhellige steder, lar være å be høyt og offentlig eller gjøre alle de ting som også ovennevnte hyklere klarer.

Alt dette tjener ikke til noe, heller ikke at en grubler og mediterer med all sin sjelsstyrke. Her nytter bare en eneste ting: For et kristelig liv, rettferdighet og frihet dreier alt seg om Guds Ord, Kristi evangelium, noe Han selv sier i Joh. 11, 25: »Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn er død.» Og i kap. 8,36: »Og dersom Sønnen setter dere i frihet, da blir dere virkelig fri.» Og i Matt. 4, 4:
»Mennesket lever ikke av brød alene, det lever av de ord som lyder fra Guds munn.»

Vi kan da være ganske sikre på at sjelen kan unnvære alle ting unntatt Guds ord, og at uten dette ord kan ikke noe hjelpe den. Men når den har Ordet, er den rik og trenger ikke til noe annet, men har overflod av liv, sannhet, lys, fred, rettferdighet og alle andre goder som salighet, glede, frihet visdom, nåde, herlighet o.s.v. i stor mengde. Derfor er det at profeten i Salme 119 og mange ganger ellers, sukker og roper etter Guds ord med større lengsel enn etter noe annet. På den annen side kjenner Skriften ingen større plage for mennesket enn den at Gud holder tilbake sitt ord så det blir stor hunger etter det, som vi kan lese hos profeten Amos. Og Guds største nåde blir gitt oss når Han atter sender ordet ut, som det står skrevet om i Salme 107: »Han sendte sitt ord og helbredet dem og rev dem vekk fra undergangen.» Kristus kom til vår jord for denne ene oppgave: å forkynne Guds ord, og slik er alle apostler, biskoper, prester og hele den geistlige stand bare kalt til dette ene formål, å være tjenere for Ordet.

 

(Klikk på avsnittene under)

Guds ord og frelsen.  

Men spør du: Hvilket ord gjelder det og hvordan skal vi bruke det? Det er jo så mange Guds ord! Da vil jeg svare at apostelen forklarer dette i Rom. 1. Det gjelder Guds evangelium om Hans sønn, som ble menneske og led og døde, men ble oppreist igjen og herliggjort ved Den hellige Ånd. At Kristus forkynte, vil ikke si annet enn at Han først gjorde sjelen engstelig, men siden rettferdiggjorde den, så den ble fri og sunn hos alle som tar imot Hans forkynnelse. For bare troen alene er en gagnlig og rett bruk av Guds ord (Rom. 10):
»For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og hvis ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.» Og omvendt: "Kristus er Lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror" (v. 4). Og videre i Rom. 1: »Den rettferdige, ved tro skal han leve.»

Guds ord kan ikke pleies og mottas ved noen gjerning, men bare ved troen, og derfor er det klart at sjelen bare trenger til Ordet for å få liv og rettferdighet. Den rettferdiggjøres alene ved troen og ikke ved gjerninger, for hvis den kunne rettferdiggjøres ved noe annet, trengte den ikke til Ordet, og som følge av dette heller ikke til troen. Men denne tro må ikke blandes med gjerning, d.v.s. at du ved siden av troen knytter gjerninger, for det blir å halte til begge sider. Når du derfor begynner å tro at alt som er i deg, bare er synd og skyld og slikt som må fordømmes, som det står i Rom. 3: »Alle har syndet og er uten del i Guds herlighet.» - »Der er ingen rettferdig, enn ikke en, der er ingen forstandig, ingen som søker Gud. Alle har veket fra veien, alle er de fordervet, der er ikke en som gjør godt, nei, enn ikke en», og du har erkjent dette, vil du vite at Kristus er nødvendig for deg. Han led og oppsto for at du som tror på Ham, skal bli et annet menneske ved denne tro, idet du får syndsforlatelse og rettferdiggjørelse ved denne »fremmede» fortjeneste - nemlig Kristi fortjeneste.

Da nå denne tro bare kan herske i det indre menneske, som det heter i Rom. 10: »Med hjertet tror man til rettferdighet», og da det alene er troen som rettferdiggjør, er det klart at det indre menneske ikke kan bli rettferdiggjort, fri og salig ved noen ytre gjerning eller handling, og at ingen av gjerningene influerer på dette. På den annen side er det bare hjertets ugudelighet og vantro - og ikke ytre mangler eller gjerninger - som gjør mennesket skyldig og til å bli en syndens trell.

Derfor må enhver kristen først mistvile på gjerningene og avstå fra villfarelsen så han kan bli styrket alene i troen og vokse i den erkjennelse at ikke gjerningene frelser, men Kristus Jesus. Dette lærer Peter i slutten av sitt 1. brev. Ingen gjerning skaper en kristen, det sier  jo også Jesus selv i Joh. 6. Da jødene spurte ham om hva det var for verk, det arbeid Gud ventet av dem, v. 28, tilbakeviste han deres mange gjerninger som de hovmodet seg over, og anbefalte bare dette ene: å tro på den Gud hadde utsendt, for denne hadde Gud Fader bestemt til å tas imot i tro.

Derfor er den rette tro på Kristus en virkelig skatt, for den fører med seg frelsen og fjerner alt det onde, slik Markus sier det i slutten av sitt evangelium: »Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Derfor så profeten Jesaja (kap. 10) hen til den samme tros rikdom og sa: »Tilintetgjørelse og fast besluttet dom fullbyrder Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, over all jorden.» Troen som gjør en ende på alle bud, rettferdiggjør alle som eier den. Nå kreves ikke noe mer for å bli rettferdig, noe også Paulus understreker i Rom 10: At man tror med hjertet, gjør et menneske rettferdig.

Men hvordan går det til, spør du, at troen uten gjerninger ved sin side kan virke så store ting og bringe alle disse goder, når det jo i Skriften vitterlig kreves mange gjerninger av forskjellig slag, og dessuten både seremonier og lover? Til dette er å svare at man alvorlig skal fastholde at det virkelig er slik at troen uten gjerninger gjør rettferdig, fri og salig, som vi ovenfor har sagt, for vi bygger på Skriftens egne utsagn. Vi skal senere vise dette enda tydeligere.

Til toppen

 

Lovens hensikt.

Man må ha det klart for seg at hele den hellige Skrift deles i to - nemlig i bud (Guds lov) og i løfter (tilsagnene). Det er riktig at budene krever mange slags gode gjerninger, men dermed er ikke sagt at de også blir utført.  For budene krever handling, men gir ikke kraften eller evnen til også å handle. Budene er gitt oss for at vi skal lære å forstå vår sanne stilling og situasjon, nemlig at vi helt mangler denne evne til å gjøre det gode, og de skaper også tvil på vår egen kraft. Så krever da også budet i GT at du ikke skal ha onde begjær og lyster, et bud som skulle overbevise oss om at vi alle er syndere. For ingen vil vel påstå at han er ren for begjær og lyster? Når mennesket ser sin egentlige situasjon, bringes det til å fortvile over seg selv og søke hjelp et annet sted. Hosea viser dette slik: »Det er blitt til din ødeleggelse, Israel, at du har satt deg opp mot meg, jeg som er din hjelp.»

Når budene endelig har fått brakt oss til å forstå vår maktesløshet så vi mister selvtilliten, forstår at budene krever det umulige, siden de skal holdes til punkt og prikke, ser vi at det ikke finnes håp for oss. Nå er vi endelig blitt små i egne øyne, og Skriften kan få komme til med sin andre funksjon, nemlig bringe Guds løfter og nådige tilsagn. Skriften spør: »Vil du oppfylle Loven og alle budene til fullkommenhet, ønsker du å bli fri alle begjæringer og lyster, så tro bare på Kristus og sett all din lit til Ham. For Han er nåde, rettferdighet, fred og frihet, ja alt. Tror du, så har du. Men tror du ikke, så har du heller ikke. For det som viste seg umulig for deg å makte av egen kraft, det får du som en gave ved troen. I troen har Gud Fader lagt ned og samlet alle ting, slik at den troende har alt, mens den som ikke tror, mangler alt.» - »For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at han kunne miskunne seg over dem alle» (Rom. 11, 32). Så gir Gud oss alt det budene krever, og Han fullbyrder selv Lovens fordringer for at alt skal stå til Ham alene. Når Han befaler, er det også Han som oppfyller og gir. Derfor er Guds løfter den nye pakt, ja de er Det nye testamente.

Og siden alle løftene er hellige, sannferdige og gitt i frihet, er de fylt med fred og alt godt, så den sjel som holder seg dem for øye og henger fast ved Ham i en sikker tro, blir fullstendig mett og tilfreds. Når kvinnen med blodsykdommen kunne bli frisk bare ved å berøre Kristus, hvor mye mer vil ikke sjelen få når Ånden får røre ved den og den griper fatt i Ordet og tror det? Det er slik sjelen blir rettferdig, hellig og sann, full av glede og alt godt, når den altså holder seg til troen alene uten å knytte til lovgjerninger. I Johs. 1 sier Jesus like ut at de som tror på ham, er blitt gitt evne til, og rett til å bli Guds barn.

Av dette forstår vi hvorfor troen kan gjøre så store ting, og hvorfor ingen gode gjerninger, hvor store og mange de måtte være, kan sammenliknes med den. For ingen gjerning er knyttet slik til det guddommelige Ordet som troen. Gjerningen kan heller ikke bo i sjelen. Der er tilholdssted bare for troen og Ordet. Sjelen blir preget av Ordet, slik som jernet blir ildrødt og avgir varme som ilden når det kommer i berøring med den. Så ser vi at den kristne i sin tro har nok av alt, og at han derfor ikke trenger noen gjerning for å bli rettferdig. Og når det nå er slik, behøver han heller ikke Loven. Han er fri endog den. Det er virkelig sant at den ikke er gitt for den rettferdige.  Det er den kristelige frihet, vår tro, som gjør at vi ikke skal behøve å gå ledige eller gjøre onde ting, for den driver til omsorg for nesten og Guds rikssak uten lov og gjerninger.

Til toppen 

 

Om å feste lit til Ordet.

Dette var det første vi ville si om troen. Men nå til det andre. For det er jo slik at den som troen setter sin lit til, blir æret og aktet når han blir holdt for å være sannferdig og rettferdig. Vi kan ikke ære noen bedre enn ved å holde dem for å være troverdige, sanne og tillitvekkende og vise dem tillit og tiltro. Eller mener noen at det finnes større ting enn sannhet, rettferdighet og de andre dyder som troen fant i Ham den setter sin lit til? Omvendt kan vi ikke vise noen større skam enn å holde ham for å være en løgner og urettferdig, en vi ikke tør feste lit til. Slik er det også når sjelen holder fast og stoler på Guds løfter. Da viser den at den mener Gud er en man kan stole på og feste lit til, en som står ved sitt ord. Sjelen viser Ham den største ære som tenkes kan. For det er jo nettopp å vise Gud den høyeste ære, å holde Ham for sann og rettferdig. Sjelen bøyer seg inn under Ham og helliger Hans navn, idet den lar ham  handle med seg etter sitt velbehag. Slik blir troen lydig mot Gud i alle forhold. Hvilke bud skulle troen ikke ville holde? Her ser vi forskjellen på gjerningene og troen.  

På den annen side kan vi ikke vise Gud større ulydighet, vanære og opprør enn å tvile på Hans løfter. For det er jo å gjøre Ham  til en løgner, som ikke står ved sitt ord. Det er det samme som å mene at en selv er sann, men Gud en kjeltring. Da gjør man Gud til en avgud i sitt hjerte. Hva gagn vil det da være i alle de gjerninger denne ugudelige øver, om de etterliknet både englenes og apostlenes aldri så mye? Større synd finnes ikke enn vantroen. For den er bare ett av to tilbake: Enten søke barmhjertigheten eller bli fordømt av rettferdigheten til evig straff.

Når Gud ser at man regner Ham for å være sann og at vårt hjerte viser Ham den aller største ære - en ære Han virkelig fortjener - gir han på sin side ære tilbake og gjør oss rettferdige for troens skyld. For troen tar jo imot den sannhet og rettferdighet Gud skjenker, og derfor priser han den så høyt. Det er sant at Gud er ordholden og rettferdig, og det er rett å peke på dette faktum og bekjenne det åpent. Så svarer Gud oss som i 1. Sam. 2: »Den som ærer meg, vil jeg ære, og den som forakter meg, vil jeg forakte.» Også Paulus understreker i Rom. 4 at Abrahams tro ble regnet ham til rettferdighet, fordi den ga Gud så stor ære. Av samme grunn regnes troen oss til rettferdighet, alt etter som vi tror.

Den tredje nådevirkning av troen er at sjelen forenes med Kristus som en brud med sin brudgom. Kristus og sjelen blir ett, og når så er tilfellet, fullbyrdes det mest fullkomne ekteskap mellom dem. Det menneskelige ekteskapet er bare en svak avglans av dette. Nå blir alt av godt og ondt felleseie. Alt som Kristus bringer inn i »ekteskapet», mottar den troende sjel som sitt, mens alt vårt blir Jesu Kristi eie. La oss da se nærmere på dette.

Kristus er full av nåde, liv og salighet, men sjelen full av synd, død og skam. Når nå troen trer imellom, får sjelen nåde og alt annet godt, mens den andre part får skammen. Brudgommen tar imot det bruden har å gi, og gir henne alt han har, alt han selv eier. Når brudgommen gir både livet og seg selv, vil han selvsagt også gi alt annet han eier. Og når han tar imot brudens legeme, vil han også motta alt hun ellers har å bringe.

De er felles om alt: Seier, frelse og forløsning, men også om synd, død og helvete, eller rettere sagt: han gjør mitt til sitt og sitt til mitt. Døden, synden og helvete greidde ikke fange ham, og derfor nødvendigvis heller ikke den troende sjel. For alle disse tyranner overvant han ved sin blodige kamp og seier. Hans rettferdighet overgår langt all vår synd, hans liv er all død overmektig, og hans salighet og frelse makter intet helvete å bestorme. Derfor kan han stille sin brud fram fullkommen ren og rettferdig, for han har selv renset henne i Livets ords bad, d.v.s. ved troen på Ordet. Han trolover seg med henne i trofasthet, barmhjertighet og rett, som han selv forsikrer i Hosea 2.

Hvem makter å akte høyt nok dette kongelige bryllup? Hvem kan fatte denne nådes herlighet, når den rike, edle og fromme brudgom - Jesus Kristus - tar til ekte den stakkars foraktede skjøge, ved først å rense henne for alt stygt og pynte henne med sin egen skjønnhet? Nå kan ikke hennes synd fordømme henne lenger, da den jo er lagt over på Kristus, som har gjort opp for den. Nå kan hun frimodig synge: »Om vel jeg har syndet, har ikke min ektemann det, og alt hans er mitt og mitt er hans», som Høysangen sier: »Min elskede er min og jeg er hans.» Det er det samme som Paulus uttrykker på en litt annen måte i 1. Kor. 15,57: »Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» Og i v. 56 »Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven.

Til toppen

 

Troen er oppfyllelsen av Loven.

Av det vi hittil har sagt, forstår vi nå hvorfor troen betyr så mye, for den oppfyller det første bud og gir ære til Ham som den stoler på, og bare til Ham. Om du selv var full av gode gjerninger fra fotsåle til hodeisse, æret du allikevel ikke Gud, og var derfor like urettferdig. For det er Han alene som har gjort seg fortjent til heder og lovprisning. Det å oppfylle dette ene bud, makter aldri gjerningene, kun troen. Ikke ved gjerninger, men utelukkende ved hjertets tro forherliger vi Gud og bekjenner Hans trofasthet og nåde. Derfor blir troen til rettferdighet og oppfyller alle bud. Den nemlig som holder det første hovedbud, vil også holde alle de andre.

Gjerningene derimot, som er døde ting, kan verken ære eller prise Gud, bare seg selv. Men når gjerningene er en frukt av troen, stiller saken seg annerledes (se Matt.5, 16 o.a.). Det er m.a.o. hjertets tro som er vår rettferdighets hode og vesen. (Troen er ikke en ny »gjerning», men den tomme utstrakte hånd som tar imot. o.a.). Derfor er det en farlig og stygg preken å lære rettferdiggjørelse ved gjerninger, for den skjer bare ved troen, som går forut for gjerningene. Disse er jo en følge og frukt av troen, som vi snart skal høre mer om.

For å få større lys over den nåde vårt indre menneske eier i Kristus, bør vi huske hvordan Gud helliget det førstefødte barn i den gamle pakt. Det førstefødte barn av hankjønn ble betraktet som særlig kostelig, og det hadde to fordeler fremfor de andre barna: Herredømmet (kongedømmet) og prestedømmet. Den førstefødte var både som en prest og konge over sine øvrige brødre. Denne ordning var forbilledlig for Kristus som skulle komme, han som var Guds sanne og eneste førstefødte ved jomfru Maria. Han er den virkelige konge og prest. Ikke menneskelig talt, for hans rike er ikke av denne verden, men han hersker over og helliger de himmelske og åndelige ting: Rettferdighet, sannhet, visdom, fred, frelse o.s.v.. Av dette skal vi ikke slutte at han ikke også samtidig er herre over jorden. Hvis han ikke det hadde vært, hvordan skulle han da kunne makte å skjerme og bevare oss mot den? Men selve konge- og prestedømmet består egentlig ikke i dette rent ytre, i vakre klær eller annen prakt, slik tilfellet var med Aron og med presteskapet i vår egen tid. Nei, hans konge- og presteverdighet består som sagt i åndelige ting. I himmelen er det han utøver sitt embete, trer fram for Gud i vårt sted ofrer seg og gjør alt en prest skal gjøre etter Melkisedeks forbilde, som Paulus skildrer det i Hebreerbrevet. Og ikke bare ber han for oss og taler vår sak for Gud, men han underviser i den rene lære. Disse to ting, forbønnen og undervisningen i læren er en prests embeter. Det jordiske prestedømme er et bilde på dette.

Til toppen

 

Troen gjør en til konge og prest.

Den ære og verdighet som Kristus har i og med sin førstefødselsrett, deler han med alle troende iflg. ekteskapsretten». Etter den har bruden del i alt som tilhører brudgommen. Derfor er alle som tror på Kristus, prester og konger, jfr. l. Pet. 2, 9: »Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk . . . og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.»

Dette forklares slik: M.h.t. kongedømmet hever Ånden enhver kristen så høyt at han blir fullstendig herre over alt og alle, så ikke noe kan skade ham. Alt må tjene til det beste.

Det sier Paulus tydelig i Rom. 8: »Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud», og i 1 Kor. 3, 21-22: »Alt er til for dere... det være seg verden, livet eller døden, de ting som nå er eller de ting som skal komme - alt hører dere til.»

Dette må vi ikke forstå slik at de kristne har legemlig makt over alt og kan skalte og valte som de vil. Det ville i tilfelle være en stor villfarelse, som mange geistlige er fanget i. Det er en sak for konger, fyrster og stormenn. Vi skal være de små og forsakte, som både lider og dør. Faktisk er det slik at jo nærmere vi lever Gud, desto mer må vi lide, noe vi kan lære ved å betrakte den høyeste førstefødte, Kristus, og alle brødrene hans, de hellige. Det vi her taler om, er det åndelige herredømme. Det hersker i fiendeleiren og viser seg mektig i forfølgelsene. Ja, det er mektigst og mest kraftfullt i skrøpelighet og svakhet. Alt tjener til min frelse, endog død og kors. Både godt og vondt blir mine tjenere og undersåtter. Når jeg har troen, trenger jeg ikke noe mer, bare det at troen får øve seg så den blir sterk og uovervinnelig. Det blir den nettopp når verden løper storm mot den. Dette er altså den kristne frihet og makt.

Nå er vi imidlertid ikke bare konger, men også evige prester. Det er noe langt mere, for prestedømmet gjør oss verdige til å tre fram for Gud og be og undervise andre i det som hører ham til. Foruten alle de andre kall vi har i Kristus, er vi dessuten også hans medprester som tillitsfullt i den hellige Ånd tør anrope Gud med vårt "Abba, Far" og be for hverandre og gjøre alt godt, slik det synlige presteskap gjør.

Den derimot som ikke tror, har ikke nytte eller gagn av noe. Han er trell under alle ting, for han bruker det til egen nytte, og ikke til Guds pris. Han er da ikke prest, men vanhellig, og hans eventuelle bønner lyder ille for Gud. De når aldri hans ører, for Gud bønnhører ikke syndere (de som ikke vil tro. O.a.).

Hvem kan fatte denne en kristens storhet? Med kongelig makt hersker han over alt, har makt over alt, både død, liv og synd o.s.v.. Ja, ved denne sin prestelige æresstand er det også som han har makt over Gud og formår alt i Ham, fordi Gud jo gjør alt han ber om og ønsker, slik salmen uttrykker det: »Gud gjør etter deres vilje som frykter ham, og han hører deres bønn og frelser dem.» Til en slik ære og heder kommer et menneske aldeles ikke ved noen gjerning, men bare ved troen.

Til toppen

 

Fri og herre.

Nå skulle en vel kunne se hvorfor en kristen er fri og herre over alt og ikke trenger noen gjerning for å være rettferdig og frelst. Troen gir ham jo alt. Og skulle noen være så tåpelig å mene at han kan bli rettferdig, fri, salig eller en kristen ved en god gjerning, ville han miste troen og alle de goder den gir. Denne dumskap kan neppe belyses klarere enn ved fabelen om hunden som sto ved vannet. Den hadde et kjøttstykke i kjeften, men da den så speilbildet sitt - og kjøttet  åpnet den munnen for å snappe det, og dermed mistet den ak, både det virkelige kjøttet og skyggebildet.

Hvis du nå spør hvilken forskjell det er i menigheten mellom prestene og de øvrige - for alle er jo prester, sier du - blir svaret: Det er vi mennesker som har delt menigheten i to stender, den geistlige og den lege, men Skriften gjør ikke et slikt skille. Ut av den store flokken kaller den de som roser seg av flotte titler som pave, biskop og herremenn, til å være tjenere for menigheten, Ordets tjenere som forkynner og underviser om Kristi tro og om den frihet Guds barn eier i Ham. For selv om det er sant at vi alle er prester, vil ikke det si at alle skal lære offentlig og på menighetens vegne. Det har de ikke lov til, selv om de maktet det. For Paulus sier i l. Kor. 4: »Man skal betrakte oss som medhjelpere for Kristus og forvaltere av de guddommelige hemmelighetene. Nå har man imidlertid av dette forvalterskap skapt et så verdslig, utvortes og fryktelig herredømme, at ingen hedensk eller verdslig makt kan sammenliknes med det, som om lekfolket skulle være noe annet enn kristenfolket! Det er snudd slik på hodet at vi helt har tapt den fulle og hele forståelse av hva nåde, frihet, tro og Kristus er og betyr. I stedet har vi fått en mengde menneskebud og forordninger, og er kommet i et slaveri så forferdelig at vi minnes Jeremias klagesanger om trelldommen under jordens udugeligste mennesker, som misbruker vår elendighet til egen vinning og fordel.

For å vende tilbake til det vi begynte med, mener jeg at det ikke er nok rent overfladisk å preke om Kristi gjerninger, liv og død, som om det dreide seg om en historiefortelling å innrette livet etter - for slik preker de som i våre dager går for å være de høyeste. - For ikke å snakke om at man bare taler om ytre og perifere ting fordi man er så opptatt av lover og kirkefedrenes dekreter. Andre taler så sødmefylt om Kristus at menneskenes følelser kommer i kok. Man vil få hjertene til å føle den dypeste ynk med Kristus. Men dette fører kanskje bare til raseri mot jødene, som man mener slo Jesus i hjel, og forkynnelsen kommer på den måten til å gi næring til barnegriller og sentimentalitet. Men Kristus skal forkynnes slik at en får tro og tillit til ham, og forstår at han ikke bare er Kristus, men min frelser, som arbeider og gjør meg til himmelens barn. Troen vokser og blir bevart når jeg hører hvorfor Kristus kom, hva han brakte og ga og hvordan jeg skal »bruke» og »nyte» ham. Og det kan bare skje når jeg får forklart og lært hvilken frihet han satte meg i, og at jeg er både konge og prest med makt over alle ting, og dessuten lærer å leve i den tillit og fortrøstning at alt jeg gjør, er velbehagelig for Gud og vil få sin bønnhørelse.

Når jeg hører om en slik frelser, må hjertet fryde seg og elske ham til gjengjeld. Så langt vil det aldri komme med det menneske som er under loven. Og hva kan nå skade en slik kristen som elsker Gud og er under hans vern? Om samvittigheten er skremt av synden eller hjertet engster seg for døden, vil en straks søke Kristus, og blir sterk og glad og frykter ikke lenger noe. Han kan tvert om se ned på sine fiender, for han tror at Kristi rettferdighet er hans eiendom, og hans synder er ikke lenger hans, men Jesu Kristi. Apostelen lærer oss å by synden og døden tross, idet han skriver: »Død, hvor er din brodd, død, hvor er din seier? Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved Jesus Kristus, vår Herre.» Døden ble beseiret av Kristus, men ikke bare av ham, men også av oss, som i troen blir ett med ham. Hans seier blir vår.

La nå dette være nok om det indre menneske, om friheten og om rettferdiggjørelsen, som verken trenger til loven eller til gode gjerninger. Nei, for disse bare skader troen, dersom noen fristes til å bli rettferdige ved dem.

Til toppen