Bruk denne Tilbake knappen!

Kapittel 9

Guds evige pakt med Sønnen og Hans testamente til oss

1. Pakten

En pakt er en overenskomst mellom to eller flere parter. Partene påtar seg gjensidige forpliktelser, og hver av dem er forpliktet til å overholde sine løfter så lenge den andre holder sine.

Dette forholdet kan ikke fullt ut overføres på forholdet mellom Gud og mennesker. Menneskene er jo, som Guds skapninger, alltid skyldige til betingelsesløst å lyde hans befalinger. Men likevel har Gud flere ganger inngått pakt med menneskene og gitt dem løfter på bestemte vilkår. I sin store barmhjertighet har han på den måten tatt hensyn til menneskene, og med løfte om lønn villet oppmuntre dem til lydighet.

Da menneskene var i sin fullkomne tilstand i Paradis, inngikk Gud pakt med dem, Hos 6:7. Innholdet av denne pakten var på Guds side: løfte om evig vennskap, velsignelse og alle gode gaver, ja, liv, frelse og salighet. Adam skulle på sin side bruke alt det han hadde fått til å bevare den fullkommenhet han var skapt med overensstemmende med Guds hellige lov. Brøt han pakten, ville han hjemfalle til legemlig, åndelig og evig død, 1Mos 2:16 flg.

Adam gikk inn i denne pakten, ikke bare for seg selv, men også på vegne av alle sine etterkommere. Det ser vi klart av dette at straffen for paktsbruddet ikke bare rammet ham, men hele slekten hans. Gjennom hans fall kom alle hans etterkommere under dom og fordømmelse, Rom 5:12-19.

Denne pakten var en lovpakt. Det vil si at Guds løfter i denne pakten var gitt på betingelse av at loven ble holdt. Da Adam brøt pakten med Gud, ble hele menneskeslekten skyldig til evig straff. Den ble helt ute av stand til å fri seg fra straffen, eller å oppfylle Guds lov. For Guds lov var like hellig og uforanderlig som Gud selv, og hvert Adams barn var allerede fra fødselen uren og smittet av synd. Elendigheten var grenseløs.

Men i sin evige allvitenhet hadde Gud forutsett denne elendigheten. I sin store barmhjertighet hadde han medynk med menneskene. Derfor hadde han også, og det før verdens grunnvoll ble lagt, før det første menneskelivet ble sluppet ut i verden fra Skaperens hånd, bestemt at denne elendigheten skulle rettes opp. I sitt evige, himmelske råd hadde han bestemt at menneskeslekten skulle frelses ved at han gav sin Sønn.

Så opprettet Faderen en ny pakt med Sønnen. Denne pakten ble gjort bare med menneskenes frelse som mål. Og for oss var den en nådepakt, en fredspakt. Men i og for seg var den en lovpakt, på samme måte som den Gud opprettet med Adam.

Det var den samme lovpakten som hvert menneske ennå har en svak fornemmelse av i samvittigheten, og som siden, på Sinaifjellet, ble risset inn i stein med sterke og klare ord, for at menneskeslekten skulle bli ydmyket ved den. For Skriften sier: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse», Rom 8:3.

I denne pakten forpliktet Sønnen seg til at han på den tid som Faderen bestemte, skulle bli menneske. Han skulle forene sin evige guddom med menneskenatur. Han skulle bli menneskeslektens andre Adam. Så skulle han som menneskenes stedfortreder skape forsoning og gjenopprettelse. På samme måte som den første Adam var menneskeslektens stedfortreder til dens fall og dom.

Sønnen påtok seg først å oppfylle lovens krav i alle menneskers sted. Så skulle han lide den straffen som menneskene hadde gjort seg skyldige til ved sin overtredelse av loven. Han skulle være lydig inntil døden, ja, korsets død, Fil 2:8. Dette var Sønnens forpliktelse i denne pakten.

Gud gav ham så på sin side løfte om testamente og arv til menneskene, Gal 3:16-19. På menneskenes vegne fikk han løfte om hele den frelse og salighet som var tiltenkt dem fra begynnelsen, men som gikk tapt gjennom syndefallet. Han gav menneskene gaver, Ef 4:8.

Gud skulle overlate menneskene til ham for at de skulle være hans eiendom. De skulle være lønnen for hans møye, Jes 53:11-12, Sal 89:30. Han skulle bevare dem og holde dem oppe til det evige liv, Joh 17:2, 6, 24.

Disse Guds pakter med Adam og med Kristus må ikke forveksles med det en vanligvis kaller den gamle og den nye pakt. Med den gamle pakt menes den forberedende husholdning med loven, som Gud la til rette for sitt folk før Kristi fødsel. Med den nye pakt menes den nådens husholdning som begynte med Kristi komme og hans fullbyrdede forsoningsverk. Det var en husholdning og en tid som han selv lignet med et bryllup som begynte når brudgommen, som de hadde ventet på så lenge, kom hjem.

Guds evige pakt med Kristus var den samme både på Det gamle og Det nye testamentes tid. Den samme nådens pakt ble forkynt for Adam og Eva som for oss: «Kvinnens ætt (eller: sæd) skal knuse slangens hode», 1Mos 3:15.

Abraham ble rettferdiggjort av tro, akkurat som oss. Slik at Abrahams tro og rettferdiggjørelse holdes fram i Skriften som forbilde for oss. Han trodde Gud og hans løfte om Sønnen, og det ble  tilregnet ham som rettferdighet, Rom 4:3. Den samme troen hadde også David: «Salig er det menneske som Herren tilregner rettferdighet uten gjerninger», Rom 4:6.

Det var Guds evige råd, hans pakt og testamente, at Sønnen skulle være vår andre Adam, og være en stedfortreder for hele menneskeslekten. Som en for alle og alle for en, skulle han gjenvinne det som var gått tapt ved fallet.

Dermed var så frelse og salighet gjort ferdig for alle i Kristus, og ble tilbudt alle i ham. Og hver og en som trodde på ham, ble rettferdig, benådet, og fikk evig liv i ham.

Men Gud så at det likevel var nødvendig å opprette ennå en pakt med menneskene; lovens pakt. I tillegg til den erkjennelsen som ennå fantes i samvittigheten, gav han loven på Sinai i uttrykkelige, åpenbare og kraftige ord. Det var nødvendig fordi mennesket etter Adams fall ikke bare hadde et avgrunnsdypt fiendskap mot Gud, men også en grenseløs kjærlighet til seg selv og til de ting som er i verden.

Uten lovens gjerning i samvittigheten ville mennesket enten forakte eller misbruke nåden. Den pakten som ble opprettet på Sinai, var som et varetektsfengsel som skulle lære det falne og likevel stolte menneske å sette pris på nåden og søke den.

Målet med loven var ikke at løftet skulle bli overflødig, og nådepakten i Kristus skulle skyves til side. Mennesket skulle ikke bli rettferdig og frelst ved loven. Det skulle, som Skriften sier, få en tilstoppet munn. Hele verden skulle bli skyldig for Gud, fordi «intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd», Rom 3:19-20.

I tillegg til disse paktene nevner Skriften ennå flere som Gud opprettet med menneskene. Disse skulle enten være forbilder på den frelsen som var lovet, slik som pakten med Noa om frelse for ham og hans hus gjennom arken. Eller de skulle tjene til virkeliggjørelse av den evige fredspakten. Slik var pakten med Abraham om Kristus som skulle fødes i hans ætt, og om Kanaans land som hans ætt skulle få til eie.

Til toppen 

2. Faderens paktsforpliktelser

Guds evige rådslutning om hvordan vi skulle bli frelst, ble gjort i himmelen før verdens grunnvoll ble lagt. Vi skal nå se nærmere på Guds evige pakt med Sønnen, gjennom ord fra Den Hellige Skrift, og med inderlig bønn om Åndens lys over Ordet. Kanskje en lysstripe kunne skinne ut fra disse ordene og nå hjertene våre med evig liv.

Spør noen om hvem som var til stede når denne himmelske rådslutning ble gjort, hva som ble besluttet der og hvem som har kunngjort oss det, så er svaret: Den treenige Gud som fattet beslutningen, har også kunngjort det. «Han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv», Ef 1:9.

I Jes 53 blir profeten i Ånden ført fram til apostlenes tid. Han taler i deres navn og skildrer Kristi person. Han forteller hva Kristus har tatt på seg å utrette, og hva Faderen på sin side har lovt Sønnen som lønn for hans soningsverk, lidelse og død.

Når hans sjel bar fram skyldofferet, skulle han «se etterkommere og leve lenge. Og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden», Jes 53:10-12.

I Salme 89 er det nesten som vi hører Faderen tale om Sønnen og om pakten med ham: Min trofasthet og min miskunnhet skal være med ham, og min trofasthet skal jeg ikke svikte (sammenlign Joh 1:17: «Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus»).

«Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelses klippe. Til evig tid vil jeg holde fast ved min miskunnhet mot ham, og min pakt skal stå fast for ham. Jeg vil la hans ætt bli fast til evig tid og hans trone som himmelens dager.

Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud, dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag. Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal jeg ikke svikte.

Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke endre det som gikk over mine lepper. Ett har jeg sverget ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: Hans ætt skal bli til evig tid, hans trone som solen for mitt åsyn».

Her ser vi hva det betyr at Kristus er vår andre Adam. Han er vår stedfortreder, og har handlet på våre vegne, Rom 5:11-19. Han er åpenbart for Guds åsyn for vår skyld, Heb 9:24. Han led én gang for våre synder, en rettferdig for urettferdige, 1Pet 3:18. «Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange», Jes 53:11.

«Liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5:19.

Det å bli rettferdige betyr her ikke å bli ansett som rettferdige fordi de er det i seg selv, men erklæres, dømmes som rettferdige. I Salme 89:17 står det: «Ved din rettferdighet blir de opphøyet», - altså ikke ved sin egen rettferdighet.

Denne saken blir særlig klar når vi legger merke til hva Faderen sier han vil gjøre hvis Sønnens barn synder: For å tukte dem vil han hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag, v.33. Men nåden vil han ikke ta fra dem så lenge de skjuler seg i Sønnen.

Pakten mellom Faderen og Sønnen står fast. Derfor vil Faderen tale med Sønnen om nåden, og for paktens skyld ikke la sin miskunnhet vike fra Sønnens barn.

 Legg merke til at når han har talt om at Sønnens barn synder, så sier han: «Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham», v.34. Sønnen behøvde så visst ingen miskunn for sin egen person. Men for barna som syndet, trengte han den. Derfor heter det: Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham.

Dette viser oss helt klart at Faderen ikke forhandler med oss om nåden, men med vår stedfortreder som han har inngått pakten med.

Først når vi ikke lenger er Sønnens barn, må vi selv svare for oss. Det er når vi ikke lenger ved troen skjuler oss i ham, men står i egne klær og går i eget navn. «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:4-5.

Vi må også legge til at når Faderen nevner årsaken til at han bare vil tukte barna når de synder, men ikke vil forkaste dem, da nevner han det løftet han har gitt Sønnen om å la hans ætt bli fast til evig tid. Sønnen kunne ikke ha en ætt til evig tid hvis barna skulle bli forkastet så snart de syndet. Da ville det straks være slutt på hans rike. For det er ikke noe menneske som ikke synder, 1Kong 8:46.

Nå har vi sett hvordan Faderen taler om Sønnen og om pakten med ham. Så skal vi se hvordan Sønnen taler om Faderen og om den samme pakten.

Til toppen 

3. Sønnens forpliktelser

I Jes 53:4-6 leser vi om hva Sønnen har tatt på seg å gjøre: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham».

«Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud», Heb 10:5-7.

«Så har Gud elsker verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16.

«Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Far», Joh 10:16-18.

«Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut. For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg. Og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men oppreise det på den siste dag», Joh 6:37-39.

Og v.51: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv».

Den som vil lytte når Sønnen taler med sin himmelske Far om denne store saken, han skal lese Joh 17. Jesu yppersteprestelige bønn er gjennomvevd av disse tankene. Vi vil også nevne Sak 9.11: «For ditt paktsblods skyld vil jeg også fri dine fanger ut av brønnen som det ikke er vann i». Og Mat 26:28: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse».

Paulus viser hvordan vi skal forstå dette. Kristus er vår annen stamfar. Fra ham arver vi nå rettferdighet og liv like uforskyldt som vi fra den første Adam arvet synd og død.

Vi var alle døde ved våre overtredelser. Men i Kristi død ble vi av Gud regnet som døde med ham. I Kristi oppstandelse ble vi regnet som oppreist med ham, på samme måte som vi i Adams fall falt sammen med ham, og i Adams død døde med ham.

Det var velbehagelig for Gud å stille Kristus fram i hele menneskeslektens sted. Han ville se oss i Kristus, og se Kristus i lydig lidelse inntil døden for oss. Overfor Gud har vi i Kristi død lidd døden. I Kristi oppstandelse er vi stått opp rettferdige, som de som har lidd og sonet straffen, og nå er forsonet med Gud.

Kristus er nå blitt den nye prøvesteinen, det nye treet som vi skal prøves på. Nå skal evig liv eller evig død ikke avhenge av vår delaktighet i Adams skyld, men av hvordan hver enkelts forhold er til Kristus.

Liv og død avhenger av tro eller vantro. Skriften sier: «Men Gud, som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus», Ef 2:4-6.

«En er død for alle, derfor er de alle døde», 2Kor 5:15.

Og «derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. For et testamente blir først gyldig når den som har opprettet det er død», Heb 9:15-17.

Ja, det er sikkert nok en bedre pakt, den som Jesus er blitt garantist for, Heb 7:22.

Dette er oppfyllelsen av Faderens løfte ved profeten: «Jeg vil slutte en fredspakt med dem - en evig pakt med dem skal det være», Esek 37:26.

Slike tanker ligger på dypet av alt det Kristus gjorde og led for oss. Dette må en se i Kristi lidelse for å kunne forstå og fordype seg nærmere i den. Den er skildret klart i Herrens paktsbok. Men den er likevel en hemmelighet som han beholder for seg og sine barn, og bare åpenbarer for dem han vil. Og det er for dem som frykter ham og elsker hans pakt, som David sier: «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort», Sal 25:14.

Med dem oppretter han også en spesiell pakt: «Jeg vil trolove meg med deg for evig tid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet», Hos 2:19.

Til toppen

4. Hva Christian Scriver sier om denne pakten

Her vil vi sitere noen ord av Christian Scriver og gamle Guds menn:

«Jeg, den evige allmektige Gud, frelseren Jesu Kristi far, binder, besverger og legger overfor deg sterkt inn over meg med min Sønns aller helligste forsoningsblod, at jeg vil forlate deg alle dine synder, og aldri mer tenke på alle dine misgjerninger - og dette tilsverger jeg alle mennesker på jorden som i erkjennelse av sine synder med en fast tiltro setter sin lit til min Sønn Jesus Kristus.

Jeg sier deg så fri fra lovens tunge forbannelse, så løst fra djevelens store overmakt, så frelst fra min rettferdige vrede, og så rettferdig og frelst for mitt åsyn, som om du selv hadde oppfylt loven og hadde fullført soning for dine synder. Ja, så hellig som om du var født uten synd og ikke hadde begått en éneste misgjerning.

Og alt dette for min Sønn Jesu Kristi skyld, han som har oppfylt loven for deg, som er blitt en forbannelse og et skyldoffer, og som med sitt guddommelige blod har slettet ut dine synder og sonet min vrede. Han har overvunnet djevelen, helvete, verden og døden. Han har brakt en evig rettferdighet for lyset ved evangeliet.

Jeg vil også sørge for at du heretter ved Kristus skal ha et uavlatelig samfunn med oss, med hele den hellige treenighet. Jeg vil være din Far, og du skal i evighet være min kjære sønn, datter og arving. Han min Sønn, din Frelser, skal være din evige stedfortreder og forløser, og du hans gjenløste bror, søster og medarving. Ja, du skal ved Den Hellige Ånds kraft, den som han skjenker deg som sin trolovede brud, for evig være forlovet med ham og forenet med ham i étt kjød.

For å styrke troen din ennå mer, har jeg også trykket Den Hellige Ånds innsegl i ditt hjerte og i din samvittighet. Under det har jeg så satt den nye paktens to kraftige innsegl. Først den hellige dåp, som den nye fødsels nådemiddel. Så den hellige nattverd, som et nådemiddel for det sanne og levende samfunn som du får med min Sønns, din brudgom, din gjenløser, Frelser og Herres legeme og blod.

Dette taler, skriver, lover, sverger, bedyrer og besegler jeg, Herren din Gud, samt min kjære Sønn og Den Hellige Ånd å holde til evig tid. Så sant jeg lever skal jeg mot all fornuft og mot alle helvetes porter oppfylle det på deg i gjerning og sannhet.

Men alt dette er likevel sagt på det vilkår at du heretter så lenge jeg unner deg livet, tjener meg i hellighet og rettferdighet. Du skal leve et rent, rettferdig og gudfryktig liv, og etterfølge din gjenløser, Kristus. Du skal ikke leve for deg selv, men for ham. Mandig skal du stride mot ditt kjød, det som verden og djevelen har sitt tilhold i, og vokse i helliggjørelsen.

Du skal rense deg fra all urenhet på ånd og kjød. Verdig skal du bruke mine nådemidler. Du skal stride den gode strid inntil enden, og bevare troen og en god samvittighet.

Til dette vil jeg alltid gi deg visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham - dersom du med alvor ber meg om det, og ikke motstår meg med fordømmelige synder mot samvittigheten.

Men dersom du i svakhet faller en og annen gang, så skal dette ikke føre deg i fordømmelse, så sant du ved min nåde retter deg opp igjen og ikke bare fortsetter i synden.

Ved daglig omvendelse skal du stadig være i din Herre Kristus, bli sterkere i ham, og alltid vokse i hans veldes kraft. Jeg vil rense deg som en levende kvist på vintreet, så du alltid bli mer og mer fylt av rettferdighets frukt som virkes i deg ved Jesus Kristus, til du av nåde tar imot livets salige krone.

Denne pakten er opprettet i den hellige treenighets hemmelige råd, og åpenbart gjennom vår begges mellommann, Jesus Kristus».