17. desember

Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.  Rom 9:15.

Gud er stor og suveren, vil apostelen her si. Ingen mennesker har noe å kreve av ham. Ingen mennesker kan sette seg opp mot ham og kreve ham til regnskap for det han gjør. Han gir sin nåde til hvem han vil.

Det samme sier også Kristus bl.a. i lignelsen om arbeiderne i vingården. Vi ser det i svaret eieren av vingården gir til ham som klaget over at de som var kommet i den ellevte time fikk like mye som han, som hadde arbeidet hele dagen og hadde båret dagens byrde og hete. Kristus sier: «Venn, jeg gjør deg ingen urett. Du har fått din daglønn. Men jeg vil gi denne like så mye som deg. Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?»

På denne måten avvises her både jødene og alle egenrettferdige mennesker bare med dette korte svaret: Gud selv sier: «Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over».

Tenk for en uendelig dyp og sterk trøst vi her får for alle fattige syndere! Og det er virkelig nødvendig. Vi har alle sammen en natur som ligger hjelpeløst sunket ned i egenrettferdighet.

Hele vår natur er slik at om vi hundre ganger hadde erfart at vi er totalt fortapt med alt i oss selv, men også eier alt fullkomment i Kristus, forsøker vi likevel hver dag på ny å bygge opp en rettferdighet i oss selv.

For hvis vi f.eks. selv får nåde til å leve litt mer hellig, så får vi straks en holdning som om Gud nå skulle være mer nådig mot oss. Men har vi derimot vært mer uheldige og fått erfare utslagene av vår syndige natur, da oppfører vi oss som om Gud nå vender sin vrede mot oss. Da er vi mismodige og redde for Gud. Fullstendig som om Guds nåde var avhengig av vår egen rettferdighet.

Imot denne vår dårskap hjelper ingen opplysning eller erfaring. Det er en sykdom i selve vår natur, som vi ikke blir kvitt. Men det som da skal holde oss oppe, så vi blir i troen, og ikke lar oss dra med av vantroens bølgekraft, er bare Ordet.

La oss da virkelig huske og grunne på dette ordet vi her har foran oss, hvor Herren så sterkt forkynner: «Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over»!

Det er totalt slutt med all menneskelig verdighet, forkynner Herren oss her. Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot. Det er bare min egen frie og uforskyldte nåde når jeg forbarmer meg over en synder. Det finnes ikke noe menneske som er verd min nåde. Dere er alle sammen fortapt, hvis jeg skulle se på deres verdighet. Alt hos dere er fortapt. Alt er syndig og forbannet.

Det jeg gjør, det gjør jeg for min egen skyld. Det sier Herren, vår Gud, klart i Jes 43: «Du har ikke påkalt meg, Jakob.... Du har bare tynget meg med dine synder, du har trettet meg med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min skyld, og dine synder komme jeg ikke i hu».

Så må vi se litt nøyere på grunnlaget som en slik nådens frihet bygger på. Det første er dette at alt som menneske heter er fullstendig fortapt under synden. At «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger», at «det finnes ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste», at «det er ingen forskjell, de er alle sammen syndere».

Den mest hellige kristne bærer ennå de største syndene i hjertet sitt; disse som strir mot de største og første budene. Og i tillegg en masse syndige tanker, lyster og begjær som bryter alle Guds bud. Og når det står slik til med alle mennesker, så var det jo også helt nødvendig at nåden måtte være fri og uavhengig av oss, - hvis noe menneske skulle kunne bli frelst!

For Gud fant ikke ett eneste menneske som han kunne være nådig mot for menneskets egen skyld. Da måtte det jo bli slik som han selv sier det her: «Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over».

Den andre grunnen til at Guds nåde er fullstendig fri og uforskyldt, er den forløsningen som er skjedd i Jesus Kristus. Fordi Gud elsket oss så høyt, sendte han sin evige Sønn for å gjenopprette det som var skjedd i syndefallet. For å ta på seg alle menneskers synder og betale for dem med sitt liv. Med sin lydighet tilfredsstille alle lovens krav, og gi oss en fullkommen rettferdighet.

På denne grunnvollen er Guds nåde så fullkomment fri at Gud aldri ser verken etter fortjeneste eller synder hos noe menneske, når det gjelder den frelsende nåden. Han er alltid fullkomment tilfreds med alle dem som er kledd i Sønnens rettferdighet. Og det gjelder alle dager, både de gode og de dårlige.

For er det bare i Kristi rettferdighet vi er rettferdige for Gud og fri fra loven, da er vi selvsagt også alle dager rettferdige og fri fra all fordømmelse, - så lenge vi er i Kristus.

Skulle derimot Gud fremdeles se etter vår rettferdighet, da var jo ikke rettferdigheten bare i Kristus.

Det er dette Herren sier til oss i dette guddommelige budskapet: «Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig imot, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over».

Til toppen

18. desember

Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.  Rom 14:17.

Vil du vite hva det er som gjør deg til en kristen, så du blir rettferdig for Gud og medborger i hans rike? Da skal du legge merke til hva det er apostelen sier her.

Han sier at det har ikke med mat og drikke å gjøre, eller noe som vi kan foreta oss. Men bare det veldige Gud har gjort for oss; bare «Guds rettferdighet» tatt imot i tro.

«Den som har Sønnen, har livet». Dette er altså den rettferdighet Guds rike består av. Derfor har også Luther sterkt og herlig utlagt dette skriftstedet slik: «Guds rike er ikke verdslig, men åndelig. I Guds rike regjerer Kristus over alle Guds barn. Som en trofast konge beskytter, straffer, leder og regjerer han over dem. De på sin side har tillit til ham, og tar villig imot hans faderlige tukt og straff, og følger ham lydig.

Guds rike består altså ikke i mat og drikke, eller i andre ytre ting. Men bare i rettferdighet, der menneskenes hjerter og samvittighet blir trøstet og tilfredsstilt. Det som skjer er at synden, som skitner til og tynger samvittighetene, i dette riket blir forlatt og tatt bort.

Et verdslig rike består når innbyggerne i fred og fordragelighet kan leve og tjene til livets opphold sammen. På samme måte gir Guds rike alt dette åndelig. Det nedkjemper syndens rike, og er intet annet enn en stadig utslettelse og forlatelse av all synd.

Gud viser sin herlighet og nåde i dette livet ved at han tar bort syndene fra mennesket og forlater dem. Fordi dette er et nådens rike her på jorden. For når synden med sitt hoffselskap; djevelen, døden og helvete, ikke lenger kan anfekte menneskene, da blir det et herlighetens rike og en fullkommen salighet i himmelen». Så langt Luther.

Når vi så er fridd ut fra synden og ikledd Kristi rettferdighet, da fører dette også til ennå en rettferdighet, som vi kaller «livets rettferdighet». Den består i at vi ved troen og Ånden har fått nye hjerter, slik at vi nå i kjærlighet og villig lydighet innretter hele vårt liv etter Guds ord, - hvor ufullkomment det så enn lykkes for oss.

Men vi begynner, og strekker oss etter, å elske og tjene vår neste. Som Kristus elsket og tjente oss. Nå vil vi ikke bare gjøre alt det som er rett, men også alt det som er godt mot vår neste. Og slik bli alle menneskers tjenere, også de svake og problematiske, for å kunne være til nytte og glede for alle.

Når vi slik styres av kjærligheten, og bare ser på hva som er nyttig for våre medmennesker, da er det blitt slik Luther sier; at «en kristens gjerninger har ikke noe navn». Det vil si at han er ikke opptatt med å gjøre bestemte gjerninger, så det blir disse han huskes for. For han gjør ganske enkelt alt mulig menneskene trenger. Det er ikke lenger bestemte regler som driver ham. Bare dette å elske og gjøre det kjærligheten i hvert enkelt tilfelle krever.

Det neste apostelen nevner, er fred. Denne freden består egentlig i det gode forholdet til Gud at vi ikke lenger lever under Guds vrede, men eier Guds fullkomne vennskap og nåde. Vi er hans barn og venner.

Men med denne fredens forlikte tilstand følger gjennom den samme troen  også en salig bevissthet om alt dette. Så vi også har en hjertets og samvittighetens fred, dette som kalles barnekårets Ånd, som gjør at vi roper: Abba, Far!

Barna som gikk tapt i syndefallet, er igjen tilbake i vennskap med Gud, og kan igjen tale tillitsfullt med ham, som barn med sin far. Og dette kan i sannhet kalles «Guds rike», ja, «himlenes rike på jord».

Det tredje han skildrer Guds rike på jord med, er glede (fryd) i Den Hellige Ånd. En kristen har ikke bare fred, men også glede i Den Hellige Ånd. Ja, ofte til og med «glede i overflod midt i all trengsel».

Denne «gleden i Den Hellige Ånd» er helt klart en naturlig følge av den levende troen på evangeliet, som jo forkynner oss «en stor glede», som engelen sa da Jesus ble født.

Men samtidig er den, på samme måte som troen selv, en direkte gave fra Gud, og et så klart Guds verk som ingen kjenner uten den som har fått den.

Og denne gleden og fryden over evangeliets nåde har vi mange eksempler på i Skriften. Vi ser den hos de tre tusen på den første pinsedagen, den etiopiske hoffmannen, fangevokteren i Filippi, og mange flere.

Det mennesket som er blitt frelst, har vært under Guds vrede og er blitt forlikt med Gud, og nå i Åndens lys ser det himmeriket av nåde og frelse han nå lever i, - han må jo nå glede og fryde seg inderlig, - så sant han er ved full bevissthet.

Denne fryden får vi nok som regel kjenne sterkest første gang troens visshet skapes i oss. Og i de første herlige bryllupsdagene, når Brudgommen er merkbart nær oss. Når han ennå ikke i perioder har skjult seg, eller på andre måter har satt vår tro på prøve, slik at prøvelsene er blitt store.

Likevel gis gleden svært forskjellig, alt etter hvordan Herren oppdrar de forskjellige menneskene. Og da ofte slik at den som har mindre prøvelser, også får mindre av den guddommelige gleden. Mens det derimot etter større prøvelser ofte gis større glede. Slik også alle de helliges historie og erfaringen lærer oss.

Til toppen

19. desember

Han som oppreiste Kristus fra de døde, skal også gjøre deres dødelige legemer levende ved sin Ånd som bor i dere.  Rom 8:11.

Han skal gjøre deres dødelige legemer levende. Disse ordene viser at nettopp våre egne legemer som blir lagt ned i jorden, skal igjen reises opp ved Guds allmakt og bli gjort levende. Men da skal de være så forandret og forherliget at de ikke er de samme som før.

Dette var åpenbart for Job. Han sa: «Etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg i mitt kjød få se Gud». Og profeten Jesaja sier: «Dine døde skal bli levende og stå opp igjen med legemene. Våkn opp og rop av glede, dere som ligger under jorden. For din dogg er grønne markers dogg, og jorden skal gi fra seg de døde».

Hver sjel skal på den siste dag gjenforenes med sitt eget legeme, det han her i livet brukte til å gjøre godt eller ondt med, som han tjente Gud eller djevelen med.

Her i livet var legemet sjelens organ eller verktøy. Da må det også delta i den herlighet eller de plager som venter denne sjelen i den nye verden. Alt etter som hvert enkelt menneske har levd i mørkets rike og tjent synden, eller i Kristi rike og da gjort det gode for hans skyld.

Men så skal altså de legemene som er stått opp, være så forvandlet at de skal passe til det livet de skal gå inn til i evigheten. «Dette forgjengelige skal ikles uforgjengelighet».

Og de som har vært forenet med Kristus og hans ånd, skal da bli lik Kristi forklarede legeme. Her i livet har vi båret bildet av den første Adam, som var av jorden og derfor var jordisk. Men så skal vi i oppstandelsen bære den andre Adams bilde, som er himmelsk.

I Fil 3 leser vi om Kristus: «Han skal forvandle vårt forgjengelighetslegeme så det blir likedannet med hans herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg».

Da Kristus ble forklaret på berget leser vi at ansiktet hans «skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset». På samme måte, etter Kristi egne ord, skal «de rettferdige stråle som solen i sin Fars rike». Å, Herre, øk vår tro!

Oppstandelsens hemmelighet og herlighet er så uendelig mye større enn noe menneske kan fatte. Så den som vil prøve å forstå dette med sin forstand, vil bare bli stående fast i mørke natten av tvil og vantro.

Her er det om å gjøre at vi «vet på hvem vi tror». Vet og tror at Gud er allmektig og sannferdig. For da vet vi også hvordan det vil gå i oppstandelsen. Men det er nok også nødvendig å be Gud mer enn én gang om troens gave!

Ved sin Ånd som bor i dere. For å underbygge budskapet ennå mer, gjentar apostelen her hva de også kan ha som grunn for sin visshet om en herlig oppstandelse; dette at Guds Ånd alt bor i dem.

Han sier m.a.o.: Tenk; Gud har jo alt gitt dere sin Ånd! Legemene deres har jo alt her på jorden vært et Guds tempel, hvor han har bodd og virket gjennom, som han har renset og helliggjort. Så må da dette også vitne om at han tenker å gjøre noe herlig ut av dem!

Det ville være å nedvurdere Den Hellige Ånds makt og ære om disse hans templer, deres legemer, for alltid bare skulle legges i ruiner og bli til intet. Tenk grundig over dette!

Det er vel og bra at du i alle fall tror vi har en udødelig sjel. Men så er  spørsmålet hvordan du forholder deg til alt Guds ord. For det er langt fra det samme om du tror alt Guds ord, eller om du bare tror det du anser sannsynlig, og derimot tviler på alt annet.

For da har du alt gått bort fra troens vei, og kan ikke på Skriftens grunn lenger si at du tror, bare tror på Herrens ord! Du tenker i stedet det du selv vil, det din ynkelige fornuft og oppfatninger dikterer deg.

Vi må huske at det er ikke sjelene, men helt klart legemene Herren så titt gir oss løfter om og sier: «Jeg skal oppreise det på den siste dag».

Du kan nok ikke forstå hvordan et legeme som er smuldret opp i graven eller brent til aske, skal kunne vekkes opp. Eller hvordan havet skal kunne gi tilbake sine døde. Men forstår du da hvordan Gud en gang skapte alle ting av intet, eller hvem som gav ham materialet han trengte til alt dette? Svar ham på de spørsmålene han stilte til Job: «Hvor var du da jeg la grunnvollene for jorden?»

Bøy deg for Den Høye, for Den Evige Majestet, og bekjenn at du forstår ingen ting, og at han er Den Allmektige, som gjør under! Be om et streif av hans lys, og se så på alt han har gjort for oss da han sendte sin Sønn, sitt ord, sine nådemidler, sin Ånd.

Og tenk så etter om ikke alt dette vitner om at han også tenker å herliggjøre oss både til legeme og sjel. Da vil du nok også bekjenne at «han som i kraft av en evig pakts blod førte vår Herre Jesus, sauenes store hyrde, opp fra de døde», - han skal også reise sitt folks legemer opp ved sin Ånd som bor i dem.

Til toppen

20. desember

Uten meg kan dere slett ikke gjøre noe.  Joh 15:5.

Det er all grunn til å legge merke til at grunnteksten har en dobbel nektelse: «absolutt ingen ting». Jeg ber om alltid å huske at Herren selv har sagt: «Dere kan ingen ting, absolutt ingen ting gjøre».

Og så har han også føyd til et bilde som særdeles sterkt understreker dette «absolutt ingen ting», bildet av grenen som er brukket av fra stammen og ligger på bakken og visner. Det er jo umulig at en slik gren kan bære frukt.

Om en slik gren sier Kristus: «Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere bli i meg». All bønn, det største alvor og kamp blir uten frukt før dere er blitt innpodet i meg. Hvis dere ikke blir i meg, kan dere slett ikke bære frukt. Slik taler Kristus her. Og dette sier apostelen: «Vi er ikke dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv».

Tenk da over dette: Når vi ikke en gang er i stand til å styre våre egne tanker, hva er vi da i stand til? Den samme apostelen sier at Gud også må gi oss en god og oppriktig vilje: «Gud er den som virker i oss både å ville og å virke så hans gode vilje kan skje».

Og dette virker han i dem som er blitt ydmyke, som av sin egen fruktesløse aktivitet og anstrengelser bare har lært at de selv ikke makter noe som helst. Men når de så hører hans røst, og lar seg omvende til Jesus, gjør han dem levende i ham.

Vil de derimot selv bare fortsette å virke og kjempe, må også fortsatt alt ondt ennå herske over dem. Dette hadde en gammel kristen lært. Derfor ga han dette underlige svaret til en yngre bror som klaget over sin ynkelige avmakt i åndskampen: «Du kan jo umulig seire, så lenge du bare fortsetter å kjempe».

Men fordi dette jo kunne bli sett på som altfor kjettersk, tilføyde den gamle: «Så lenge du kjemper, mener jeg. Så lenge ditt eget jeg ennå tror det fortsatt kan være noen mulighet for selv å seire».

Nei, du må gi opp alt, må selv bli til intet. Da kommer Herren og sier: Har du ennå noe du selv må forsøke? Er du ennå i stand til å utrette noe selv? Svarer du da av hjertet: Nei, jeg er fortapt, det er slutt med alt mitt. Da sier Herren: Da kan jeg dra deg opp av den gjørmete leiren og sette dine føtter på en klippe, så du kan gå trygt.

Så er da alt liv, all lyst og kraft til å bære frukt, avhengig av at vi blir i Kristus. Å, Herren blir virkelig dyrebar for meg når jeg eier denne salige hemmeligheten i hjertet; at jeg er Guds venn og at Gud har forlatt meg alle mine synder. At på grunn av Kristi fullbrakte verk blir ingen synd tilregnet meg. Jeg lever så fullstendig fri for skyld som om ingen ting lenger var synd, som om aldri noen lov var skrevet, verken med ett eller ti bud.

Å, da blir Herren så dyrebar for meg at jeg ikke ønsker meg noe annet i hele verden. Da vil jeg leve for ham. Da bekjenner jeg ham både med ord og med mitt liv, og gjør nå med glede det som før var så tungt for meg.

Ennå er jeg ikke befridd fra det urene og gjenstridige kjødet. Men i dette troens samfunn med Frelseren ligger den egentlige kraften til å bære frukt. I tillegg kan jeg nå først be rett imot alt ondt. For nå ber jeg i tro, og i Jesu navn. Og ikke med denne egenrettferdige holdningen som tidligere gjorde at Herren ikke kunne høre meg. For da hadde bare mitt selviske jeg fått ny næring.

Nå har jeg alt i Herrens nåde, og ser bare på hva som er hans vilje. Og da gjelder jo dette som Herren selv sier: «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og det skal skje for dere». Og det du ikke får på denne måten, ved bare å bli i ham, det skal du bare overlate til hans visdom og velbehag.

Hvis han ville, kunne han nok gjøre deg fullkommen hellig og ren som englene. Men han vet best hva du trenger mest. Så sier du: «Han som er hellig kan jo ikke ville det onde. Da må selvsagt feilen ligge hos meg, når jeg ikke får den kraften jeg ber om!».

Ja, feilen ligger ganske sikkert hos deg. Nemlig den feilen som Kristus selv taler om her. Du vil f.eks. selv leve i din egen kraft. Og ikke i hans nåde. Det er det som er feilen.

Det var på grunn av slike holdninger at Jesus lot Satan sikte Peter og slå Paulus. For å lære dem å ikke opphøye seg selv. Til Paulus sa Herren: «La min nåde være nok for deg. For min kraft er sterk i de svake». Den gangen var det mer nødvendig for Paulus’ åndelige liv å kjenne sin svakhet, enn å lære å kjenne styrken.

Kanskje du heller vil leve et selvopptatt liv i en verdslig ånd, ikke holde deg tett inntil din Frelser. Men vil likevel i egen kraft leve et pent og kristelig liv. Men da er det snart slutt på fruktene. For Herren sier at «grenen kan ikke bære frukt av seg selv». Det samme gjelder om du lever i vantro og trellesinn. Da går det på samme måte; du kan ikke bære frukt.

Av dette må vi lære at selv om det ikke ser ut som om det kan nytte å bli i Herren, fordi det kanskje fortsatt er smått stell med din kraft, så er det ikke noe annet som nytter. Hvor skal du ellers vende deg hen?

Han er den éneste som har all makt i himmelen og på jorden. Han er den éneste som har knust slangens hode, og er kommet for å gjøre ende på djevelens gjerninger.

Vær da bare opptatt med å bli ennå sterkere knyttet til ham, og få en ennå fastere tro.

Til toppen

21. desember

Dette er min pakt (sv: mitt testamente) med dem, når jeg tar bort deres synder.  Rom 11:27.

Her er det den store Herre og Gud som taler. Hør hva han sier! «Dette er mitt testamente», eller min pakt, «med dem, når jeg tar bort deres synder».

Dette er altså Guds testamente eller pakt. Et testamente er den mest uforanderlige pakt, når det er godkjent og bekreftet «gjennom hans død som opprettet testamentet». Dette er hans siste vilje. Og da «er det ingen som gjør den ugyldig eller legger noe til når den er stadfestet», som apostelen sier.

En slik uforanderlig pakt sier altså Herren han også vil gjøre med det frafalne Israel. Og hva består så denne pakten i? Jo, Herren sier selv den består i at han «tar bort deres synder».

Slik beskriver han denne pakten i Jer 31. Her sier han at denne nye pakten skulle ikke være som den første, den som han gjorde med fedrene når han førte dem opp fra Egypt og de kom til Sinai. Nei, dette skulle være en ny og helt annen pakt. Og forskjellen skulle spesielt være den at når i den første pakt loven ble skrevet på steintavler, for uvillige hjerter, så han «måtte tvinge dem». Så skulle loven i den nye pakt skrives i deres hjerter.

Og mens synden etter den første pakten ikke skulle forlates, men straffes. Så skulle Gud i den nye pakt «forlate deres misgjerninger og aldri mer komme deres synd i hu».

Det var altså syndenes forlatelse og en forvandling av hjertet som skulle kjennetegne den nye pakten. Dette skulle være en nådepakt, en fredspakt og en evig pakt, som Herren så titt talte om.

Og en slik pant ville Herren gjøre selv med sitt frafalne Israel. Legg da også her merke til Guds uendelige og grenseløse nåde! Hele Israels historie viser hvor grufullt de hadde syndet. Likevel vil han altså fremdeles opprette en slik pakt med dem der han selv tar bort deres synder.

Riktignok lar han først sin rettferdige straff ramme dem. Dels lar han deres hjerter forferdes. Eller han sender dem mange slags ytre straff eller plager. Jerusalem ødelegges og folket blir spredt utover. Men etter alt dette vil han igjen møte dem med den store nåden den nye pakten lover. Han vil igjen forlate dem. Vil selv ta bort syndene deres, og aldri slutte med å gjøre dem godt.

Slik er Herren, vår Gud. Husk dette; at slik er Gud! Alt dette er skrevet for at vi skal ta lærdom av det. Når Gud benåder et slikt folk, og forlater slike synder som Israels, - hvem vil han ikke da benåde? Hvilke synder vil han ikke da forlate?

De største og aller verste syndene er sikkert dem vi har gjort etter at vi har mottatt så mye nåde. Ikke noe forskrekker oss mer enn hver gang vi må erkjenne at jeg kjente Guds vilje, og jeg har mottatt så stor nåde. Og likevel har jeg igjen syndet!

Men hør nå her! Akkurat slik var det jo med Israel. I tillegg var syndene deres virkelig store. Og likevel vil Herren, vår Gud, forlate dem alt sammen, «hvis de ikke fortsetter i sin vantro». Han vil selv «ta bort deres synder», rense dem i forsoningens blod, og gjøre alt godt mot dem.

Er det ikke her bevist og bekreftet det han sier i Jes 1: «Kom og la oss gå  i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull».

Husk igjen disse ordene: «Jeg tar bort deres synder»! Det er altså han, den de har syndet mot, som selv vil ta bort syndene. Vår tankegang er som regel at vi må selv først bli kvitt syndene, før Herren kan være nådig mot oss. Men her sier Herren, som over alt ellers i Ordet, at han vil selv ta bort syndene våre.

Og det at han tar bort synden, har en dobbel mening. Først tar han bort syndens skyld. Det skjer gjennom forsoningen og forlatelsen, så syndene våre ikke lenger skal fordømme oss. Da skal vi for alltid få leve i et nåderike. Det vil si at alle de synder som ennå finnes i kjødet vårt, og dessverre titt bryter ut, aldri skal bli tilregnet oss. I Guds øyne er de nå ikke lenger synder, men bare sykdommer og lidelser som han vil trøste oss mot. For han «har medlidenhet med våre skrøpeligheter».

Dernest, når han tar bort syndene våre, betyr det også at han tar bort syndens makt. Så den ikke lenger skal få herske over oss, men at vi isteden kan gå en helt ny og annen vei gjennom livet enn resten av verden går. Herren vil selv, med sin Ånd og sin tukt, døde synden i oss og helliggjøre hele mennesket.

Husk at dette er det Herren selv som kal gjøre! Vår tankegang er som regel at om nå Gud for Kristi skyld forlater oss syndene våre, må det i alle fall være vår sak å rense dem ut og døde oss selv.

Men så sier Herren: «Jeg vil gi mine lover i deres hjerter og skrive dem i deres sinn». «Jeg skal legge min frykt i deres hjerte, så de ikke skal vike bort fra meg». «Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag». «Vi er ikke dyktige til å tenke ut noe som av oss selv. Men er vi dyktige til noe, så er det av Gud».

All tukt og formaning til oss skal altså lære oss å søke alt hos Gud -. Så lære å begjære og motta all nåde fra Gud, -. Og så prise Gud for alle ting.  

Til toppen

22. desember

Se, jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt (sv: en fortørnelsestein og en forargelseklippe), og hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme.  Rom 9:33.

Hvordan kan dette skje? Hvordan kan Kristus bli et problem for oss, eller rett og slett skade oss?

Hvordan det skjedde med jødene, det ser vi tydelig i evangelistenes beretninger. Først og fremst tok de anstøt av hans fattigslige vesen og nedverdigende død. Dernest at han lærte og dømte sterkt i strid med deres holdninger.

Og på samme måte skjer det også i dag. For det første vet vi hvordan hele den blinde verden tar anstøt av Kristus og hans evangelium, som en tåpelig forkynnelse. At Guds Sønn ble menneske, og dermed hans dype fornedrelse, læren om forsoningen gjennom hans død, om nådemidlene m.m., er alt sammen helt tåpelig for det naturlige menneske.

Men hva er det som skaper den sterkeste forargelsen («klippen til anstøt»), og som dette tekstordet særlig sikter til, når vi ser det i sin sammenheng? Jo, det er selve den hovedlæren at Kristus benåder og frelser de mest uverdige syndere, og dermed fordømmer de frommeste gjerningskristne.

Dette er den virkelige «snublesteinen» til alle tider. Derfor heter det alltid: «Denne mannen tar imot syndere..», - «hadde han vært en profet, ville han visst hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en synderinne» o.s.v. Kristus skulle ikke ta imot syndere, men bare hellige mennesker.

Og denne «forargelsen», eller anstøtet, vekker evangeliet over alt, også i dag, der det forkynnes i Ånd og sannhet. Og det skjer ikke bare blant de mest likegyldige verdens mennesker. Men også blant mange av dem som brenner av «nidkjærhet for Gud», og «jager etter rettferdighet». Mange som var regnet for gode kristne med stor bibelsk kunnskap, blir nå helt forvirret og tar fullstendig avstand fra det evangeliet som er Kristi eget nåderike ord.

De kaller det for en «ny» forkynnelse. De ser på det som en farlig lære for helliggjørelsen, og blir rett og slett fiender av evangeliet. Det går med dem akkurat som profeten sier: «De skal falle i snaren og bli fanget».

Hadde ikke Kristus kommet iblant dem med sitt evangelium, ville de alltid bare ha fortsatt uforstyrret i sin egenrettferdige kristelighet. Men nå blir de «fanget» og åpenbart som evangeliets fiender. Bare fordi dette nå kommer til dem i et klarere lys, og i kraft med overbevisning.

Og hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme. Vi priser og opphøyer Herrens navn! Det store flertall i Israel og i kristenheten i dag vil alltid ta anstøt og falle på denne steinen. Men det er alltid andre som har fått ham som en «dyrebar hjørnestein», en frelsens klippe. Og i den har de all sin trøst i livet og i døden.

Til disse er det nå dette løftet gis: «Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme». «Ikke bli gjort til skamme» betyr at de ikke skal bli bedratt i sitt håp på Kristus, hjørnesteinen. Det skal ikke slå feil, vi skal virkelig få stole på at vi skal få alt det vi i troen på Kristus har håpet på.

Men når det blir gitt en slik ekstra stadfestelse nettopp av dette, så viser jo det samtidig at Guds barn ofte nettopp anfektes av denne frykten og uvissheten: Er det virkelig sant at jeg eier, og en gang også når fram til og opplever, det ordene sier og lover?

At denne uvissheten plaget de hellige, ser vi over alt i deres historie. Og vi kjenner det samme hos oss selv. Så skjult er livet i Gud, så mange er våre fall og vår skrøpelighet, så svak og ustadig vår tro, at vi ofte ikke vet om vi virkelig er frelst, selv om vi tror på Jesus.

Men da kommer den evige Far her og lover oss: Bygg i trygg forvisning på den steinen jeg har lagt i Sion. Den svikter aldri. Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme.

Å, måtte vi da virkelig merke oss og huske godt på disse ordene: Hver den - her er ingen forskjell, her er ikke ett éneste menneske unntatt -.  Hver den som tror på ham, hver eneste én som har gitt opp all sin egen rettferdighet og alle egne forsøk på å frelse seg selv. Men i denne sin hjelpeløshet hører evangeliet om Kristus og får nåde til å slippe det inn.

Som altså draes til ham og knyttes til ham, slik alle slags syndere ble Guds folk og nye mennesker den tiden Kristus selv gikk omkring blant dem her på jorden. Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme, -.  Kan ikke, får ikke bli gjort til skamme. Men skal få evig liv.

Dette er like så sikkert som at Gud er trofast og sannferdig, og ikke kan bedra sine barn.

Til toppen

23. desember

Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.                         

                                                                                             Luk 2:14.

Den natten Jesus ble født i Betlehem kom det en engel til hyrdene ute på markene og forkynte for dem: «I dag er det født dere en Frelser i Davids by». Og straks var det en himmelsk hærskare sammen med engelen, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag!

Slik synger altså den himmelske hærskaren. Hva så med oss, vi som er den menneskeslekten som denne herlige nyheten gjelder? Burde ikke da vi mye mer fryde oss og synge til Herrens pris?

Alt omkring dette budskapet er jo særdeles kjært og den største glede for alle Guds barn. Her blir Den Evige Gud et menneskebarn. Skaperen selv ligger her i stall og krybbe, og gir seg helt til oss.

Dette er jo i seg selv så stort og herlig at den som virkelig kunne tro dette guddommelige under av nåde og kjærlighet, skulle vel knapt kunne leve lenger med så stor en glede. Ville vel stadig, i en uendelig fryd og glede rope et evig og uopphørlig: «Ære være Gud i det høyeste!»

Ingen på denne jord vil vel noen gang kunne tro dette, og fatte det fullt ut. Men Guds barn har i dette, og i alt Kristus har gjort til vår frelse, så stor en glede som intet annet i hele verden kan gi dem. En glede som aldri noen andre enn de sanne troende noen gang har hatt.

Og akkurat det gjør at dette budskapet også er noe du kan ha stor nytte av når du virkelig trenger å prøve hvor oppriktig og ekte din kristendom egentlig er. For en sann julens glede, på samme måte som all virkelig glede over Kristus og i Kristus, vil alltid kjennetegne en sann kristen.

Det finnes mange former for glede. Julen og rammen rundt den gjør mange mennesker opprømt og høytidsstemt. Mangt og mye er årsak til det. Men å være så glad over selve Frelseren og hans fødsel, at de begynner å elske, lovprise og tale om ham - som en jo gjør når en er virkelig glad for noe, -. Det kan de samme menneskene ikke en halv time.

Og mange går ennå lenger. De kan være svært kristelige, alvorlige, nidkjære, aktive i kristent arbeide. De tenker og taler klokt i åndelige spørsmål. De ber, kjemper og gjør mange gode gjerninger for å bli frelst. Men av hjertet virkelig glede seg over Frelseren, tale med glede om ham, bekjenne og lovprise hans fullbrakte verk, -. Det gjør de ikke et øyeblikk.

Og hva beviser dette? Ja hva annet kan dette bevise enn at Kristus fremdeles ikke er blitt hjertets trøst og skatt for disse menneskene. At de ennå ikke virkelig tror på ham. At de ikke har fått Ånden, som gir liv.

De lever da enten i en innvortes kjødelig visshet midt i all sin kristelighet, som fariseerne. For da betyr ikke Kristus så mye for dem at hjertet kan bli virkelig glad. Feilen kan også være at de er bundet av hemmelige skjødesynder de ikke vil slippe. Eller de strever med å bygge opp sin egen rettferdighet, som jødene, i all sin vantro.

Skriften kan ikke gjøres ugyldig, og den sier: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred..», «Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd». Der det da aldri er skapt noen fred og glede i Den Hellige Ånd, der er ennå aldri Åndens liv eller Guds rike kommet inn.

Og Skriften sier videre: «Jeg tror, derfor taler jeg», «der skatten deres er, der vil også hjertet deres være», «det hjertet flyter over av, det taler munnen».

Følgen av dette er jo at den som ikke vil tale om Kristus, men heller taler om andre ting som nok kan være viktige, er selvsagt mer opptatt av alt dette andre. Har større glede og trøst i dette enn i Kristus. Og da kan nok Kristus være det forstanden og bekjennelsen - men ikke det hjertet - bygger sin tro på.

Følgen av dette er jo at så lenge du aldri er blitt så trøstet og glad i Kristus at du gjerne vil tale om ham, lovprise og bekjenne ham, så har du heller ikke ennå den rette troen. Da er du enten en trell under synden, du føler deg trygg og sover. Eller du lever i trelldom under loven, i et åpenbart eller finere strev med å bygge opp din egen rettferdighet.

Åndens vitnesbyrd om denne tilstanden er alltid den samme som vi hører i de frigjorte israelittenes bekjennelse om sitt babyloniske fangenskap: «Ved elvene i Babylon, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hang vi harpene fra oss, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?»

Og slik er det. Å forsøke å få et ugjenfødt menneske, som ennå er fremmed for Gud og bundet i sin ånd, til å prestere en åndelig glede, er like nytteløst som å forsøke å få is og snø til å brenne.

Synge og tale med munnen kan de nok. Men virkelig glede seg kan de ikke. For det må komme fra hjertet. Det kan en ikke tvinge seg til. Og det å glede seg i Frelseren og spontant lovprise hans fullbrakte verk, det er en Åndens frukt, en Guds ufortjente gave.

På Sions berg synges en sang om Lammet som er slaktet. «Og ingen kunne lære den sangen» - uten de utvalgte. På samme måte kan ingen ha en rett julens glede uten de troende.

Dette er svært godt å prøve oss selv på. Det viser oss hva som egentlig er nødvendig for å få en sann julens glede: Vi må ha lært hva synd virkelig er, og ha funnet forløsning fra synden i Kristus. Det som er nødvendig er med andre ord omvendelse og tro.

Til toppen

24. desember

Ordet ble kjød.  Joh 1:14.

Ordet, det evige Ordet, ble kjød! Guds evige Sønn blir menneske, et virkelig menneske. Bare ikke et syndig, men et rent menneske. Født av en kvinne.

Den som er født av en virkelig, naturlig kvinne, må selvsagt også være et sant og virkelig menneske. Så er da også Guds evige Sønn blitt én av vår egen slekt. Hans avstamning og slektninger regnes derfor blant Adams etterkommere, som også den første siden i Det nye testamente viser.

Guds Sønn er vår slektning, knyttet til oss med blodets bånd, «lik sine brødre i alle ting», men uten synd. Så ufattelig Guds kjærlighet er, som fattet et så forunderlig og nådig råd for å frelse oss!

Men her svartner det rent for fornuftens øye. Guds evige Sønn er med blodets bånd blitt vår slektning, ja, bror! Er det sant? Er det mulig? Her begynner jeg, og her stopper jeg opp, - og kommer ikke lenger. Er det virkelig sant? Er det mulig? Jeg kan ikke begripe det, men kommer heller ikke utenom det. Tankene mine snøres sammen som i et nett av det evige uforståelige, men også uomtvistelige Skriftens vitnesbyrd.

Og dette spørsmålet har avgjørende betydning. Med det står eller faller hele kristendommen. Og med det hele våre frelse og salighet.

På den ene siden er det altfor stort og herlig at vi stakkars, falne menneskebarn skulle være så høyt aktet og æret at Guds evige Sønn skulle være vår bror. Det er jo så stort at jeg ikke kan tro det av den grunn.

På den andre siden er denne anstøtssteinen for stor til å velte vekk. En hel verden vitner om ham. Først en hel tidsalder med profetiske forutsigelser om ham som skulle komme. Så en ny tid med markerte oppfyllelser, ja, av de mest vidunderlige og punktlige oppfyllelser av alt som var forutsagt.

Kan jeg da ganske enkelt forkaste den personen som er selve midtpunktet i alle disse forutsigelsene og oppfyllelsene? Den steinen som bygningsmennene forkastet, men som Gud gjorde til hovedhjørnestein ---, skal nå jeg også forkaste ham?

Eller kan jeg bortforklare alt det jeg hver dag ser med mine egne øyne av hans rike på jorden? Og kan jeg bortforklare alt jeg selv har erfart i samfunnet med denne trofaste Herren?

Å, nei, han er en levende Gud som er nær oss. Vi kjenner ham jo. Men bare slik han ble åpenbart i kjød, for «ingen kjenner Faderen uten Sønnen».

Men kan jeg da på den andre siden tro alt det store og herlige som ligger i dette at Gud ble åpenbart i kjød? Det er jo så altfor stort og herlig! Og likevel er det en evig og guddommelig sannhet. En sannhet som er like sann og guddommelig om så alle mennesker brøt fornuften i stykker på den.

Ja, lovet være Gud for at vi ikke kan begripe dette. At vi altså ikke har så liten en Gud at vår ynkelige, blinde fornuft kan følge ham. Gud bevare oss fra å lage oss en Gud som ikke går ut over fornuftens grenser!

Men så er heller ikke det stakkars, falne og trange hjertet i stand til å holde fast på denne himmelske skatten og gleden. Og det er en stor plage som en nok kunne ønske en snart kunne bli løst fra. Tenk at Guds evige Sønn er forenet med oss med blodets bånd, er vår bror! Kunne jeg bare beholde dette herlige budskapet levende i hjertet mitt, da ville jeg ikke ønske meg noe annet. Da hadde jeg nok. Ja, nok både for livet her og for evigheten.

Da ville vel dette gjøre at ikke en éneste tung tanke kunne slippe til i hjertet mitt. Nei, da ville vel heller mitt fattige hjerte sprenges av en altfor stor fryd og glede.

For hvis vår falne og fornedrede slekt er blitt hedret så høyt at Guds evige Sønn har gitt seg selv inn i vår slekt, er blitt en av oss, blitt vår bror, -. Å, da har jeg ikke bruk for noe som helst mer i hele verden.

Da er sannelig vår slekt blitt så æret og opphøyet over alle englers troner, ja, opp til selve himmelen. Da er sannelig all den skade og fornedrelse som ble påført oss i syndefallet mer enn rikelig gjenopprettet og erstattet. Slik at det nå er den aller største ære å være menneske. Ja, så de helligste engler sannelig kunne ha grunn til å sukke: «Å, om vi bare var mennesker!»

Det er sant, det Luther sier, at etter at Guds Sønn ble menneske, burde det ha den virkning på oss at vi inderlig elsket og gledet oss over alt som heter menneske. Og aldri mer kunne ha en uvennlig tanke mot noen av den slekten.

Alle kristne burde fordype seg mye mer i alt dette, og be Gud om nåde til at det også fikk innta hjertene. Da ville de nok i dette også få trøst og oppmuntring mot livets mange vanskeligheter. Og da ville de nok også i stor undring og glede si: Nå trenger jeg ikke mer, nå har jeg nok: Guds Sønn er et menneske! Da skal nok alt bli godt.

Er Guds Sønn blitt forenet med oss med blodets bånd, da aner jeg en større kjærlighet i Guds hjerte til oss mennesker enn vi vanligvis tenker. Da kan det ikke være slik som vi ofte tenker, at Gud er langt borte og likegyldig med oss. Nei, da må det ligge noe dypt hemmelighetsfullt under, en kjærlig trang til å lære oss noe, når han skjuler seg for oss, så det kan se ut som han ikke bryr seg om oss.

Til toppen

25. desember

Se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede som skal bli hele folket til del. Luk 2.10.

Hva er det for et stort og herlig budskap engelen forkynner her? Å, Gud, vær nådig mot oss, og åpne opp hjertene våre! Det er jo intet mindre enn at Gud er blitt som en av oss. At Gud er blitt menneske! At Gud er blitt vår bror i kjødet!

Hva sier Skriften? «Både han som helliggjør og de som blir helliggjort, er alle av en. Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brødre». Hvem er «den som helliggjør»? Det er Gud, den hellige, den høye, som regjerer over alle.

Hvem er «de som blir helliggjort»? Det er menneskene, de falne, syndige menneskene. Og de er alle av en, hva betyr det? De har begge samme natur, de er begge av den samme slekten. Gud og vi er medlemmer av samme menneskeslekt; Gud er menneske, vi er mennesker.

«Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brøde». Fordi de virkelig er brødre, når de etter kjødet har samme stamfar. Kristus tenker altså: «Hvorfor skulle jeg skamme meg over å kalle dem brødre? De er mennesker, som jeg. Og jeg er menneske som de».

Også i gjerning viste han at han ikke skammet seg overfor noen, verken for sin himmelske Far, eller for noe menneske, over å kalle dem brødre. En gang sa han til sin Far: «Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre. Midt i forsamlingen vil jeg lovsynge deg».

En annen gang er det overfor en kvinne, Maria Magdalena. Han sier: «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, og til min Gud og deres Gud». En tredje gang overfor hele verden: «Alt dere har gjort mot en av de minste av disse mine brødre, det har dere gjort mot meg».

La oss nå ta dette sterkt inn over oss, at dette virkelig er en guddommelig sannhet! Guds Sønn er blitt vår bror! At det altså ikke bare er en velment tittel vi i kjærlighet bruker på ham. Men en sann og stor virkelighet som altså bygger på at vi er alle av én. Da må vi jo være enige om at hvis vi virkelig kunne tro dette, skulle vi vel få en glede og begeistring så vi knapt kunne leve.

Men da må vi jo også slå fast at hjertene våre er blitt så forskrekkelig ødelagt ved Adams fall. Ja, er blitt steindøde, iskalde, gjenlåst og omsluttet av så tykt vantroens mørke, når vi så lite gleder oss, elsker og lovpriser Gud.

Vi skulle jo lengte etter å fare herfra. Trangen skulle drive fram ropet: Når skal det tunge, forferdelige dekket som skjuler Guds herlighet, bli tatt bort? Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?

Og Skriften sier mye mer om dette. Vil noen spørre etter den egentlige grunnen og hensikten med at Guds Sønn skulle bli menneske, så har Guds ord de herligste trøstens ord om dette: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen, og for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv».

Og «derfor måtte han bli gjort lik sine brødre i alle ting, for at han kunne være en barmhjertig og trofast yppersteprest i alt som angår forholdet til Gud, slik at han kunne gjøre soning for folkets synder.»

Legg nå merke til dette! Det var derfor han skulle få del i kjøtt og blod på samme måte som de fortapte barna. Så han med sin død kunne ta makten fra ham som hersket ved hjelp av døden, altså djevelen. Fordi han skulle frigjøre dem som var treller under døden. Han skulle sone for folkets synder. Han skulle være barmhjertig, medlidende og omsorgsfull.

Merk at menneskeskyld skulle betales med menneskeblod. Det var overensstemmende med lov og rett. Et menneske måtte ta straffen for det gale et menneske hadde gjort. «Så tok han blod av kvinnens blod, og gjorde dermed godt alt kvinnen hadde skadet».

Derfor var dette også Guds første løfte; at «kvinnens sæd skulle knuse slangens hode». Derfor skulle Guds Sønn bli født som menneske, og leve under den loven Gud hadde gitt menneskene, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven. Og med det gjøre oss til Guds barn. Gud skulle bli et menneskebarn, for at menneskene skulle bli Guds barn.

Denne frigjørelsen fra loven gjennom dette barnet, hadde Guds Ånd tydelig og herlig forutsagt alt gjennom profeten Jesaja: «Åket som tynget ham, staven over hans skulder, og kjeppen til den som drev ham har du brutt i stykker, som på Midjans dag. For et barn er oss født, en Sønn er oss gitt».

«Åket som tynget ham» er jo akkurat synden og loven, som trykker oss ned som en tung byrde, og som i Gal 5 kalles for «trelldommens åk». Det er loven som er «staven over vår skulder» og «kjeppen til den som drev oss», som henger som en slavedriver over oss. Den driver og plager oss i samvittigheten med våre synder, dømmer oss til døden, overgir oss til djevelen og kaster oss i helvete.

Det var denne Guds vrede, denne fryktelige tilstand under «staven over vår skulder» og «kjeppen til den som driver oss», - som vår Gideon skulle bryte i stykker, som på Midjans dag.

Til toppen

26. desember

Det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse.  Rom. 8:3.

Disse ordene åpner for en hel verden av fryd og glede. Her får det åndelige øye åpenbart denne dyrebare oppfyllelsen av hele Det gamle testamentes utallige guddommelige åpenbaringer, løfter og forbilder av Kristus.

«Den tid som forut var bestemt av Faderen» var nå kommet. Nå skulle Det gamle testamentes lange ventetid, med sin barnelære og formynderskap, være slutt. Nå skulle alle de profetiske ordene og forbildene bli oppfylt.

Over Betlehemsmarkene lød englenes budskap: «Se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. For i dag er det født dere en Frelser». Da hadde Ordet blitt født. Gud hadde sendt sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Da så de med sine egne øyne innholdet i alle Guds løfter.

Der, foran dem i krybben, lå nå den «kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode». Der lå «Abrahams sæd» som alle jordens slekter skulle bli velsignet (d.v.s. frelst) gjennom. Der lå «kongespiret fra Juda som folkene skulle lyde». Der var «Davids sønn», som samtidig også var «Davids herre».

Her lå «kvisten som skulle skyte opp fra Isais rot og spiren fra hans røtter». Her det tegnet at en jomfru føder en sønn, og han får navnet Immanuel; Gud med oss. Her er det «barnet som har fått herredømmet lagt på hans skulder, og som kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste». Som skulle fødes i Betlehem. Men - «Hans utgang er fra fordums tid, fra evighets dager».

Ja, her er det lammet som skulle tas ut av hjorden. Det var hans blod som skulle strykes på dørstolpene og beskytte dem mot ødeleggeren.

Det gamle testamente var jo fullt av slike profetiske forutsigelser og bilder. Å, hva forteller så alt dette? Det forteller at gjennom en fire tusen år lang tidsalder finnes en uendelig lang rekke av forutsigelser om en bestemt stor mann som skulle komme! Som skulle knuse slangens hode! Skulle bære verdens synder! Og i ham skulle alle jordens slekter bli velsignet (frelst).

Her blir mitt hjertes tvil og innvendinger bare som fjær i vinden, mot disse årtusenenes utallige klippefaste vitnesbyrd. Vi lover og takker Herren, vår Gud, i all evighet for hans usigelige gave!

Gud sendte sin egen Sønn! Her har vi selve kjernepunktet i dette bibelstedet og i hele vår kristne tro. Men her er også den sannheten vi aldri riktig kan få inn i hjertet vårt.

Her er det avgjørende budskapet vi virkelig burde konsentrere våre bønner om. I inderlig påkallelse må vi be Gud forbarme seg over oss og åpne hjertene våre. Be om at vi må få se litt inn i de uendelige dybdene i Guds nådeunder; da han gav sin evige Sønn for vår falne, syndige slekt.

La oss se litt nærmere på selve ordene. Det står: «sendte sin egen Sønn». Legg merke til at det står ikke at da ble Guds Sønn født. Men at Gud sendte sin Sønn.

Det barnet som du i ånden ser i krybben, er ikke et barn som har fått så stor del i Guds Ånd og Guds velbehag at Gud av den grunn kaller ham sin Sønn. Nei, det er noe ganske annet Skriften sier. Den sier nemlig at dette barnet var Guds evige Sønn, som «var hos Faderen fra skapelsen, før jorden var til».

Skriften sier at i Betlehem skulle han fødes, han som «har sin utgang fra fordums tid, fra evighets dager». At i begynnelsen var Ordet, og det ordet var Gud. Slik at gjennom det er alle ting blitt til. Og uten det ble ingenting til av det som ble til. «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som Den enbårne Sønn har fra Faderen, full av nåde og sannhet.

Det er dette som ligger i ordet «sendte» - at Gud sendte sin egen Sønn -. Og altså en Sønn som var til før dette. Men som nå, da tidens fylde var kommet, bare ble send til jorden.

Det samme ser vi Kristus selv sier: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin egen Sønn». «Far, herliggjør meg hos deg selv med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til». «Jeg kom fra Faderen og er kommet inn i verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen».

Og apostelen Johannes det samme: «Ved dette ble Guds kjærlighet til oss åpenbart; at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve  ved ham... Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder». Og Paulus sier: «Det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse».

Det er dette du skal lære deg og ta inn over deg, når du i ånden sitter ved krybben i Betlehem og ser dette underlige barnet. Ser ham som hele den himmelske hærskaren bar fram budskap om for de fattige hyrdene på marken. Han som stjernen ledet vismennene fra Østerland fram til.

All takk og lov, ære, pris og styrke tilhører vår Gud fra evighet til evighet for hans uendelig store gave! Gud sendte sin egen Sønn!

Til toppen

27. desember

Herren har utøst en dyp søvnens ånd over dere, og han har lukket deres øyne.  Jes 29:10.

Legg alvorlig merke til denne situasjonen! Det forferdelige er at det er Gud selv, den allmektige Gud, som er full av kjærlighet, som til slutt straffer dem som forakter ham på denne måten; det er han som forblinder øynene deres så de går evig fortapt.

Dette gjør altså den samme nådefulle Gud som brenner av kjærlighet til menneskene så han gav sin evige Sønn for oss. Og som forlater de mest uverdige syndere all deres misgjerning mot ham, straks de gir Sønnen ære og blir hans disipler. Den samme Gud som alltid forlater de hjelpeløse barna alle deres synder, og til sist vil gi dem evig herlighet, selv om de i seg selv bare har fortjent en evig vrede.

Men denne vår Gud som er så full av kjærlighet, øser så ut over noen andre mennesker en «dyp søvnens ånd», en blindhet og en forherdelse de selv står hjelpeløse overfor. Dette gjør han mot dem som står imot hans nådige kall og hykler som skuespillere innfor ham bare med utvortes gjerninger.

Og denne forferdelige straffedom har han latt ramme selve eiendomsfolket, sin venn Abrahams barn, når de begynte å hykle overfor ham på denne måten.

Her skal vi se Guds forskrekkelige rettferdighet, se at «Gud lar seg ikke spotte». Her ser vi at samtidig som han er overstrømmende nådig mot alle fattige syndere som hører hans røst og lar seg føre til omvendelse og tro, -, er han også en forskrekkelig hevner over alle dem som forakter ham, som står imot hans nådige kall.

Må så ingen tro at det bare var i Det gamle testamentes tid Gud styrte og handlet på denne forferdelige måten! Nei, også den barmhjertige Frelseren uttaler samme dom midt i sin kjærlige nidkjærhet for å frelse sjelene. Og denne dommen gjaldt også nå dem som hørte ham, men ikke var lydige mot hans røst, ikke ville ta imot den så de kunne bli omvendt og få troen.

Tenk for noen forferdelige ord fra den nådige Frelseren, når han (Mat 13) uttrykkelig sier at det er «derfor» han  taler til dem i lignelser, for at noen blant folket ikke skulle kunne fatte det. Han sier «dem er det ikke gitt», «den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har».

Det et slikt menneske «ikke har», det er nettopp evnen til å ta imot Guds ord når det taler til ham. Og det som da skal bli fratatt ham, er selve lyset. Det samme sier også apostelen i 2Tess 2. Der tales det om «den lovløse» som skal forføre dem som går fortapt «fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor skal Gud sende dem kraftig villfarelse, så de skal tro løgnen».

Så langt går altså Guds rettferdige vrede og dom over dem som forakter ham; han ikke bare forblinder dem og trekker lyset bort fra dem. Men sender dem også kraftig villfarelse, så de skal tro løgnen og bli fordømt.

Dette siste kaster lys over en situasjon som ofte bekymrer oppriktige sjeler. Enkelte ganger, særlig når evangeliet blir forkynt med kraft og velsignelse et sted, oppstår nemlig samtidig de verste villfarelser. Ofte blir dette spredd rundt omkring i tale og skrift med åpenbare angrep mot troen på Gud og Kristus. Da blir Guds barn redd med tanken på hvor mange som på denne måten kan bli ført bort fra selve grunnsannhetene, og forvandles til rene fornektere.

Men da må vi være klar over at slike hendelser er Guds straffedom over dem som ikke vil omvende seg. Som på tross av all den Guds nåde som blir tilbudt dem, aldri vil høre, men bare står imot Guds Ånd.

Og vi må ikke overprøve Guds dommer, selv når de viser seg i åpenbar vrede, så han sender kraftig villfarelse over dem som ikke ville tro sannheten. Men det er smertelig, ja, helt forferdelig, å se på hvordan udødelige sjeler virkelig skal forvilles og forherdes så de «skal tro løgnen» og skal bli fordømt.

Vi må også huske at det ikke er noen ubetydelig synd de har begått mot vår store Herre, når de har stått imot og forkastet all hans nåde. De har hørt hans ord forkynt i Ånd og kraft, og til og med sett hans Hellige Ånds verk omkring seg, hvor mange mennesker er blitt omvendt. Likevel har de stått imot den kraftige vekkelsen der er i dette. De har kanskje også selv kjent Gud røre ved hjertene deres. Men likevel forkastet alt og gått tilbake til verden og selvopptattheten.

En så forskrekkelig forakt for Guds nåde må jo bli fulgt av en forskrekkelig dom. Gud er større enn menneskene. Det er ganske visst grufullt at mennesker skal gå fortapt. Men det er ingenting mindre at den allmektige Gud skal bli foraktet og spottet.

Det vil nok også bli et forskrekkelig syn, når Dommeren på den siste dag skal vise de ufrelste bort til den evige pine. Men da vil Gud være så stor og herlig for de rettferdige, at de ikke vil oppleve de ufrelstes ondskap mindre enn den straffen de får.

Selv vil de stå i overveldende undring over at Gud i sin store nåde og langmodighet har frelst dem selv, med all deres synd og uverdighet. Og når det gjelder de ufrelste vil de bare erkjenne Guds rettferdighet og si: «Ja, Herre Gud, du allmektige, sanne og rettferdige er dine dommer».

Dette må vi ha klart for oss når kraftige villfarelser forviller mennesker som har hørt, men foraktet sannheten. Straffedommen er veldig, men ikke større enn den synd de har gjort. Hvis vi synes Guds straffedom er for hard, kommer det bare av at vi ikke anser Gud for å være så stor som han virkelig er.

Til toppen

28. desember

Guds nådegaver og hans kall kan Gud ikke angre på.  Rom 11:29.

Å, for en veldig trøst vi har i disse ordene! Hovedbudskapet i denne teksten er at Gud ikke kan angre eller trekke tilbake en nåde og utvelgelse han har gitt.

Nå har vi et svært tidlig kall og utvelgelse som vi bygger vårt håp om frelse på. Vi har fått de største og mest dyrebare løfter. Og på disse løftene vil vi nå anvende dagens tekst: «Guds nådegaver og hans kall kan Gud ikke angre på».

Gud «utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». Denne Guds beslutning om hvordan vi skulle bli frelst må da være totalt urokkelig - og helt uavhengig av oss. For Gud besluttet dette så tidlig at det ikke fantes noe menneske som kunne ha noen innflytelse på dette.

Det skjedde «før verdens grunnvoll ble lagt», når ikke en eneste dag ennå var kommet, når verken sol eller måne fantes, - mens Gud i sitt evige uavhengige råd tenkte på å skape universet. Tenkte å skape en slekt etter sitt bilde på jorden, til barn og arvinger av alle sine gaver, som skulle se og fryde seg over alt hans verk og hans eget fullkomne vesen!

Da besluttet han også å sette menneskene på en prøve. For at vi skulle lære å kjenne hans guddommelige rettferdighet og barmhjertighet. Han forutså hvordan vi, gjennom den falne engelens misunnelse og list, skulle forføres og falle så vi ble ødelagt. Ja, Gud forutså all den ødeleggelse og elendighet som dette fallet skulle føre med seg.

Men da fattet han denne beslutningen om hvordan vi skulle bli frelst, om å gi sin evige Sønn som mellommann og stedfortreder for oss. Han skulle stige ned til jorden, ikle seg vårt kjød og ta vår sak på seg. Skulle oppfylle loven og lide straffen i vårt sted. For at hver den som i sin syndenød tar sin tilflukt til ham, og i tro holder seg til ham, ikke skal fortapes men ha evig liv.

Dette var Guds egen frie beslutning om hvordan vi skulle bli frelst, Guds evige nådes valg som apostelen omtaler slik: «Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». «I kjærlighet har han forutbestemt oss til barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet».

Dette sitt råd, sin evige beslutning, forkynte han selv alt på syndefallets dag. Og senere lot han stadig sitt løfte bli gjentatt gjennom mange profetiske vitnesbyrd, og gjennom millioner forbilledlige offer. Inntil alt i tidens fylde ble oppfylt gjennom Jesu fødsel, lidelse, død og oppstandelse.

Da vitner døperen Johannes: «Se! Guds Lam bærer bort verdens synder». Da vitnet Herren selv: «Mitt blod blir utgytt for dere til syndenes forlatelse». Og da vitnet en stor skare av evangelister at bare i ham er frelse, og at hans blod renser oss fra alle synder.

Denne Guds beslutning om hvordan vi skal bli frelst er altså gjort svært tidlig, og rikelig forkynt. Skulle så Gud nå angre og trekke tilbake dette sitt evige kall og sin gave? Skulle han nå isteden begynne å kreve en fullkommen rettferdighet hos oss, og dermed behandle oss etter våre synder?

Er ikke den store Herren, vår Gud, trofast og uforanderlig i sin beslutning og råd? Går han fra sine mange og dyrebare løfter? Skulle han noen gang ville forandre det han selv har besluttet og forkynt -. Og som, vel og merke, var «etter hans egen frie viljes råd»?

Noe slikt tenker vi ikke om den store, allmektige Gud. Bare når vår synd forskrekker oss, tenker vi at Gud vil vel handle med oss etter våre synder. Men la oss da endelig huske at det var jo just for vår synds skyld Gud gav oss sin Sønn som vår Frelser.

Skulle han da nå bare se på våre synder, og på grunn av dem ikke lenger være nådig mot oss, - oss som tross alt tror på Sønnen, og bare i ham finner vår frelse? Skulle han likevel, bare på grunn av synden vår, bli trøtt av oss og forkaste oss?

Da stod jo ikke lenger hans eget evige råd og beslutning ved makt! Men dette kan aldri i evighet skje. «Guds nådegaver og hans kall kan Gud ikke angre på». Lovet være Gud i all evighet! Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, og besluttet å være nådig mot oss bare i ham. Og denne sin evige rådslutning vil han aldri angre på. Dette er det første vi her burde huske.

Men han har også svært tidlig gjort en spesiell pakt med hver enkelt av oss. Det skjedde i dåpen, som er «en god samvittighets pakt med Gud». Da tok han oss til seg som sine barn og «ikledde oss Kristus», for at vi bare i ham skulle være rettferdige og «fullkomment rene».

Skulle så Herren, vår Gud, noen gang ville oppheve denne pakten, og så begynne å dømme en troende sjel etter hva han er i seg selv?

Er jeg derimot en vantro og frafallen, da er jeg selvsagt, akkurat som en vantro jøde, en «avbrukket gren». Da kan jeg ikke lenger få del i stammens saft og næring, av Kristi nåde. Men Herren, vår Gud, «husker sin pakt til evig tid», og vil bruke all sin nåde for å føre meg tilbake.

Kort sagt: Vår troløshet kan ikke gjøre Guds trofasthet til intet. Herren, vår Gud, kan umulig endre og oppheve sin pakt. «Guds nådegaver og hans kall kan Gud ikke angre på»!

Til toppen 

29. desember

Gud, som gir håpet, skal fylle dere med all glede og fred i troen......ved Den Hellige Ånds kraft.  Rom 15:13.

Apostelens inderlige ønske for vårt kristenliv er ikke at vi bare skal ha litt av håp og trøst, men tvert imot en full troens visshet, ja, til og med «glede og fred». Han sier «Gud, som gir håpet» (eller «Håpets Gud») «skal fylle dere med all glede og fred i troen». Han sier «fylle dere», og «med all glede og fred». Uttrykket «all glede og fred» leder tankene våre til all den gledens kilde vi har i at vi er forenet med Gud.

«Glede og fred», sier apostelen. Vi understreker at her er det ikke tale om en glede som springer ut fra ytre omstendigheter. Eller av at vi synes vi selv er så gode og kristelige at vi derfor har grunn til å glede oss. Nei, her er det bare tale om en glede i troen, en tillit til Guds ord og løfter. Samtidig som vi hos oss selv bare ser grunn til sorg og gråt.

Å tro er å ha all sin trøst i noe som ikke synes. Og da ikke i hva som helst noe, men utelukkende i Guds løfter. Det er den frelsende troen på Kristus det tales om. Det er bare den som kan og skal fylle oss med «glede og fred», som altså skjer «ved Den Hellige Ånds kraft».

Denne troen er bare en gave fra Gud, som vi også skal be om. Den skapes bare gjennom forkynnelsen av evangeliet, når dette treffer fullstendig fattige og hjelpeløse syndere. Da fødes troen.

Men det vi da ser og kjenner hos oss selv er så ille at det bare kan friste oss til å gi opp. Så skal da også troen gjennom all mulig anfektelse bare være vår tillit utelukkende til Guds ord - mens vi ser og kjenner bare på det som truer og anfekter oss.

Men hvordan skal vi da kunne ha glede og fred? Jo, akkurat nå vil Gud selv skape en overnaturlig glede og fred. Da først blir gleden virkelig bare et Guds verk. Og slikt et Guds verk er det apostelen her virkelig ønsker oss. Noe vi ser klart i det han så tilføyer:

Så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. Den siste og herligste frukten av alt det gode Gud har gjort, og gjør, er at vi har et fullkomment sikkert håp om frelse og evig liv.

Og dette håpet er den største kraften i hele vår kristendom. Dette håpet gir lyst og kraft til å løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss. Det gir mot og styrke til å gjøre, lide og holde ut i alt som vil møte oss i denne kampen.

«Gleden i Herren er deres styrke», og «håpet om frelse er vår hjelm» i striden. Hele livet er dessuten så fullt av sorg, prøvelser og annen elendighet, at vi nok trenger et fullkomment håp om den frelse og herlighet Gud skal gi oss. Hvis vi ikke skal gi opp på veien og bli trøtte og likegyldige, men får holde ut i tålmod og troskap.

Men så har vi da virkelig også den aller sterkeste grunnvoll å bygge dette håpet om frelse på. For det evige livet er vi skapt. Og til det evige livet er vi så dyrebart gjenløst.

Det var for det evige livet, og ikke for det jordiske, Kristus gav seg selv som et sonoffer. Det er for det evige livet Gud har gitt oss helligdagen, Ordet, sakramentene og Den Hellige Ånds verk i hjertet vårt. Er vi Guds barn og venner, da er vi sikkert nok også hans arvinger. Da skal han sannelig også en gang gjøre sine venner virkelig glade og lykkelige.

Men selv om grunnvollens løfter er så faste og usvikelige, er likevel hjertene våre så fulle av tvil og ustadige på grunn av vår falne natur. Derfor er det umulig for oss å holde fast på dette frelsens håp, hvis ikke Gud selv gir oss denne dyrebare gaven.

Et håp som bygger på noe av våre anstrengelser og vår egen tenkning, er alltid svakt og usikkert. Men når Gud selv ved Den Hellige Ånd gir oss vissheten, og fyller oss med all glede og fred i troen, da får vi det fullkomne håpet som apostelen taler om her. Derfor er det han tilføyer disse ordene: ved Den hellige Ånds kraft. Her nevner altså apostelen nå den tredje personen i guddommen, som er virksom for å gi oss en fullkommen trøst.

Den evige Far, som her kalles «Gud som gir håpet» (eller: «Håpets Gud»), skaper i oss et fullkomment håp ved Den Hellige Ånd, og fyller oss med glede og fred i troen. Og med denne tilføyelsen: «ved Den Hellige Ånds kraft», ville apostelen på ny minne oss om at vi selv ikke er i stand til å gjøre eller ta noe i denne forbindelse. Men at alt sammen må bli gitt oss ovenfra!

Å, hvor viktig det er å ha en dyp erkjennelse av at all nåde og kraft avhenger av at Gud gir oss det! Det blir verken fred eller åndelig vekst hvis vi innbiller oss at vi selv er i stand til å utrette noe som helst. Vi kan kanskje rent utvortes bruke de rette midlene, og når vi hører formaningen virkelig ønske å leve etter den. Men vi skal nok snart få oppleve at vi av oss selv ikke er i stand til dette.

Og likevel sitter innbilningen om alt vi selv skal kunne utrette så dypt i vår natur, at den er det største hinderet for at Gud kan få utrette noe i oss. En frukt av dette er all den vantroens aktivitet i kristenhetens navn, og som stadig hindrer at Gud selv får komme til i og blant oss. Så må Gud stadig slå ned denne innbilningen, og det gjør han ofte ved å overlate oss for en tid til vår egen avmakt.

Men så blir da også hjertet både villig og varmt når vi kjenner og tror at alt godt kommer som en gave fra Gud. Det vitner også disse bibelstedene om: «Uten meg kan dere slett ikke gjøre noe», «vi er ikke en gang i stand til å tenke ut noe som av oss selv», «det er Guds om virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje».

Det er dette apostelen ville si oss med disse ordene: «ved Den Hellige Ånds kraft».

Til toppen

30. desember

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?  Rom 8:35.

Her møter apostelen oss med det store spørsmålet som stadig bekymrer Guds barn: Hvordan skal jeg kunne bli bevart i Kristi kjærlighet?

Tidligere i kapitlet har apostelen styrket vår tro på den nåden vi står i, som trøst mot samvittighetens anklager og frykten for Guds vrede. Nå vender han seg mot bekymringene for de mange farene som vil ødelegge det åndelige livet. Han vil overbevise oss om at ingen ting som noen gang kan møte oss gjennom livet skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Og på samme måte som tidligere, ordlegger han sin trøst i den triumferende spørretonen:

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Selve spørsmålet uttrykker jo en sterk tro og frimodighet hos apostelen. Men bare det at dette spørsmålet tas opp, og at et så utførlig trøstens svar her blir gitt, taler sitt klare språk. Det er tydelig at bekymring nettopp omkring dette; om vi skal kunne bli skilt fra Kristi kjærlighet, pleier uroe de troende, så de virkelig trenger denne trøsten.

Vi må altså ikke tro apostelen skriver dette for å markere sin egen frimodighet i troen, uten noen som helst tanke på også å skulle trøste noen som trengte til en slik trøst.

For dette er helt klart en vel kjent bekymring hos alle sanne Guds barn. Ja, et markert kjennetegn på den sanne nåden i hjertet; at de frykter for at de ikke skal bli bevart i Kristi kjærlighet. Det er ikke nok for dem at de i øyeblikket har Guds ords trøst på at de lever i nåden. De er også opptatt med det å bli bevart i nåden til sin siste stund.

Det er et godt tegn at du så levende kjenner din svakhet og ustadighet, kjenner det som vil hindre deg, og fiendens makt. Du frykter for å bli fratatt din dyrebar skatt. - Mens det jo samtidig er en viss svakhet i din tro at du ikke har en tilsvarende trøst i Guds trofasthet og makt - !

Men selve frykten er et godt tegn. For den viser at du ikke bare kjenner din svakhet og fiendenes makt. Det betyr også at selve gaven da er blitt dyrebar og helt uunnværlig for deg.

For slik er nå alltid hjertets natur. I samme grad som noe blir dyrebart og umistelig for oss, kjenner vi straks farer og frykten for å miste dette. Har jeg en svært lite verdifull skatt å forsvare, kjenner jeg svært liten frykt for ranere. Men er skatten verd noen titalls millioner, da ser jeg for meg at all verdens ranere vet om den. Da kan jeg ikke oppspore sikker nok plass å bevare den på.

Den som aldri har noen frykt for å miste sin frelsesskatt i denne farlige verden, kan ennå ikke ha satt noen stor pris på den. Da er det et mye bedre tegn om du har en fryktens ånd, så du nesten bestandig frykter for en åndelig fare, frykter bedraget. Som en gammel lærer uttrykker det: «Når du ser for deg muligheten for at du en dag skulle miste gudsfrykten og troen i hjertet, så gripes du som av dødsangst». Dette er et vitnesbyrd om at Den Hellige Ånd har gjort sin gjerning i hjertet. Har gjort at din nådestand virkelig er blitt dyrebar og umistelig for deg.

Men de som bekymrer seg for å skulle miste Guds nåde, de skal også trøstes med Guds nåde. Det er en hovedregel i alt Guds ord. Og den handler også apostelen ut fra her. Det er akkurat dem som frykter, som han nå vil trøste. Det er disse han nå forsikrer om at de har en så sterk og trofast Herre og beskytter at ingen ting skal kunne skille dem fra ham.

Mange sterke fiender og hindringer vil møte opp på vår vei, «men i alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss». Dette er trøsten apostelen forkynner her.

Kristi kjærlighet. Den nåden ingen ting skal kunne skille oss fra, er her skildret med det korte, men innholdsrike uttrykket: Kristi kjærlighet. Ikke vår kjærlighet til Kristus, men Kristi kjærlighet til oss, som hele sammenhengen viser. For i verset foran har apostelen bare talt om hva Kristus har gjort og gjør for oss.

Og hva vil det så si å bli skilt fra Kristi kjærlighet? Uten tvil må det bety å ikke lenger personlig ha del i Kristi kjærlighet, og dermed fra nådepakten. For den som lever i nådepakten er Kristi kjærlighet hele hans frelse og salighet.

Ikke nok med at vi gjennom Kristi kjærlighet har fått alt vi trenger til liv og salighet; Vår Fars evige nåde, frihet fra all fordømmelse, Den Hellige Ånd i hjertet, barnekår og arverett i himmelen. Men det er akkurat denne Kristi kjærlighet som alt her i livet er de troendes mest dyrebare skatt og glede.

For den ekte bruden er brudsommens kjærlighet mer ved enn alle hans gaver og eiendommer. Et Guds barn sier som Asaf: «Herre, når jeg bare har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden».

Det er også et kjennetegn på et Guds barn, at når det har syndet, er det mest redd for at det har vekket opp Herrens vrede og har mistet hans kjærlighet. Derfor er dette uttrykket «Kristi kjærlighet» som tatt rett ut fra en troendes hjerte.

Så spør nå apostelen: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?» Som vi alt har nevnt, ligger det straks i spørsmålets tone en overbevisende trøst om at ingen og intet skal kunne skille oss fra denne kjærligheten.

Og vi må jo si det er en stor og guddommelig trøst at vi har så stor og mektig en Herre, som skal støtte oss og hjelpe oss lykkelig igjennom alle fristelser og farer, når vi påkaller ham. Selv om vi ikke får den trøsten vårt gamle hjerte gjerne ville ha. For det vil vi skal tro at all fare er over, så vi aldri mer daglig trenger å påkalle Herren og leve avhengig av ham.

Lovet være Herren! I hans makt og trofasthet har vi alltid trøst når vi kjenner vi trenger det. Og bare slik er da også den trøsten Herren så gjerne vil gi oss.

Til toppen

31. desember

Hver dag vil jeg love deg, og jeg vil prise ditt navn i all evighet.  Sal 145:2.

Skal vi bli vekket opp til den rette lovprisning og takk til Herren, er det nødvendig at alt han har gjort for oss virkelig får tale til oss og blir stort for oss.

Tenk! Vi har all den Guds farskjærlighet hele skapningen vitner om! Vi har hele Sønnens stedfortredende soningsverk for oss, og ham som vår forsvarer! Så ingen synd blir tilregnet oss! Ingen lov eller dommer kan ramme oss! Vi har Den Hellige Ånd med all hans nåde, tukt og trøst i hjertene våre!

Eller er det kanskje så altfor lite å bare ha Gud? - bare Gud, hans vennskap og hans rike - ? Å, Herren bevare oss fra å se på dette som lite, - så ikke en slik utakknemlighet skulle føre oss videre i en ennå mer grufull synd!

Hold derfor ikke opp med å be Gud om å få et hjerte som har sin største fryd bare i ham og hans vennskap. Da har du der den dypeste grunn for en evig frelse, fred og takknemlighet.

Så kan hjertet ditt vekkes til lovprisning til Gud gjennom utallige andre bevis på hans nåde mot deg. Se bare tilbake på det gamle året! Hvor mange og store velgjerninger har ikke Herren gjort mot deg, - deg og hele Guds menighet! Hvor mange bevis på hans nærvær og store omsorg har du ikke erfart!

Kanskje du husker mang en dag eller natt da store problemer lå inn over deg. Du kunne ikke se hvordan det ene og det andre skulle kunne løses. Men du ropte til Herren i din nød, og han hørte din bønn og hjalp deg.

Og hvor mange synder har han ikke forlatt! Tenk på hvordan han har voktet din sjel som en trofast hyrde! Iblant sendte han deg nok det som var bittert og tungt, for å vekke og tukte deg når det var nødvendig. Så igjen ny trøst, hvile og glede, når du trengte det. Nei, alle hans velgjerninger kan du nok ikke telle.

Nå vil Gud, for alt dette, ikke ha noe mer av deg enn bare et takknemlig hjerte. Og samtidig blir det til den største velsignelse for deg selv. For Gud lar alltid sin nåde strømme rikelig ut over takknemlige hjerter, og gjør stadig mer og mer godt mot dem.

Kjenner du nå takknemligheten i hjertet ditt, da blir det sikkert også om å gjøre for deg å få vist den mot så god en Gud. Og det takknemlige og glade hjertet du nå har, er akkurat det som behager Gud. Han vil bare du skal huske hans store godhet, og hvor mye hans vennskap betyr for deg. Så du også kan tåle den motgangen livet vil gi deg, og ikke  med én gang bare begynner å klage og sukke, som Israels barn i ørkenen.

Men all hans eget hjertes kjærlighet mot deg bør jo være det beste bevis for deg. Så du tror og holder fast på at det ikke kan hende deg noe ondt, uten at det er sendt av ham til ditt eget beste. Det er først og fremst dette som hører med til takknemlighet; et hjerte som er tilfreds med alt Gud sender i vår vei.

For det andre bør du også i bønn hjertelig takke og lovprise Gud for alle hans velgjerninger. Begynn alltid bønnen med en hjertelig lovprisning for Guds faderlige kjærlighet; at han gav oss sin Sønn. For hele Sønnens fullkomne liv og død i vårt sted, som gjør at ingen synd fordømmer deg. Og så for Den Hellige Ånds omsorg for deg, for tukten og trøsten.

Tal som et barn, og si: Hellige, største og kjæreste Far! Du er verd lovprisning og takk i all evighet, fordi du gjennom din Sønn har fridd meg ut fra syndens og den evige dødens rike, og alt nå har gitt meg det evige livet!

Ja, lov og takk tilhører deg i all evighet for at jeg ikke lenger behøver bære mine synders tunge byrde eller få oppleve helvetes ild, men i all evighet skal få være hos deg i Paradis o.s.v.

Dette er en særdeles hälsosam, forfriskende og styrkende øvelse for hele vårt indre menneske. Noe Guds barn aldri bør forsømme. Og du vil få erfare at alle dine bønner blir ganske annerledes, hvis du begynner med først å takke Gud for alt det gode han alt har gjort for deg. Din ellers så tørre og livløse bønn får  nytt liv, ny glede og ny forventning til at Gud også nå kan gjøre godt mot deg.

For det tredje bør takknemligheten til Gud også bevises i gjerning. Det vil si at du bare på grunn av Guds store nåde mot deg, er villig til gjerne å tjene dine medmennesker. Selv om de ikke fortjener det. Du gjør det bare på grunn av Guds godhet. Du er villig til å gi den sultne brød og den nakne klær. Gjerne vil være med å forkynne og spre ut Guds ord. Villig til gjerne å tåle og forlate det onde, fordi Gud alltid tåler og forlater deg.

Dette er en rett takknemlighet, og dette de virkelig gode gjerningene, som strømmer ut fra den rette kilden. Og dette viser oss at takknemligheten til Gud er den rette livssaften og styrken i hele kristendommen.

Men hvis vi nå ikke bare vil forstå dette, men også gjerne vil leve slik, da skal vi nok få erfare at det trenger vi Guds Ånds nåde og hjelp til. Å, hvor elendig vår medfødte natur er! Den vil bare fryde seg og takke for det som smaker oss godt.

Å kunne lovprise Gud bestandig, selv når han tukter og prøver oss, det er bare et Guds under. Og det lærer vi bare i praksis, i Guds daglige skole, i kamp og bønn. La oss be Gud gi oss all denne nåde for sin elskede Sønns skyld! Amen.