Andre del 16 til 29 februar

Dato   16   17   18   19   20   21   22   23   24   25   26   27   28   29

16. februar

Guds rike består ikke i ord, men i kraft.  1Kor 4:20.

Dette er alvorlige ord. Alle må også i sin samvittighet erkjenne sannheten i dette. Og den som til sist vil stå frelst innfor Guds trone, skal ikke i ubetenksomhet skyve denne sannheten fra seg. Men heller påkalle Guds Ånd om nåde til å stoppe opp i alvorlig selvprøvelse.

At «Guds rike ikke består i ord, men i kraft», er en særdeles nødvendig påminnelse. For først og fremst er hvert eneste menneskes hjerte en bedragersk og fordervet ting, fullt av falskhet, løgn, bedrageri og skuespill. Derfor står vi alltid i stor fare for å bedra oss selv med bare en utvortes from kristendom, en munkekristendom, med kunnskap og bekjennelse. Men uten å eie kristendommens sanne liv og kraft.

For det andre er det også all grunn til å frykte for at det ordet vi tar fram her nettopp nå er «et ord i rette tid». Den tiden vi lever i er kanskje slik at de kjære kristne, spesielt enkelte steder, har særdeles stort behov for å stoppe opp for dette: Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Uansett vil det utvilsomt til alle tider og steder finnes noen innenfor den flokken Gud har vekket opp, som kommer til å bedra seg selv. Som er fornøyd når de har mye kunnskap og forstand, pluss en ytre form for gudsfrykt, men som mangler dens rette kraft. Og det skjer også at hele forsamlinger får en slik holdning til ord og kunnskap at det blir svært nødvendig for disse å bli minnet om at Guds rike ikke består i ord, men i kraft.

Vi skal heller ikke glemme hvordan tilstanden var i den forsamlingen apostelen skrev disse skarpe ordene til. Det gjaldt menigheten i Korint. Paulus hadde forkynt for dem evangeliet med Guds råd til frelse, «ikke med overtalende ord fra menneskelig visdom, men med Ånds og krafts bevis». Og de hadde tatt imot det i troens enfold og blitt frelst.

Men snart trengte det seg inn en slik ånd blant dem at nesten all deres oppmerksom bare ble opptatt med læren. Ikke med livet, men med læren, de forskjellige former for lære, og lærerne. De ble opptatt med Paulus, med Kefas og Apollos. Den ene sa: Jeg hører til Paulus, den andre: jeg til Apollos, den tredje: jeg til Kefas, og den fjerde: jeg til Kristus.

Men dermed tenkte de mindre på hvor dårlig det stod til med deres eget indre liv, hvordan læren i praksis fikk virke med kraft i hjertet og i livet. Derfor kunne også helt forferdelige ting skje blant dem, uten at noen bekymret seg videre over det. I tillegg var de blitt selvtilfredse, «oppblåste», sterke og modige, midt oppi denne ynkelige tilstanden i menigheten.

I samme kapittel som vi har hentet vår tekst fra, sier apostelen. «Dere er allerede mette! Dere er allerede rike! Dere har hersket som konger uten oss. Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er vise i Kristus! Vi er svake, men dere er sterke! Dere er æret, men vi er vanæret! Men jeg skal komme til dere om kort tid, om Herren vil, og da er det ikke ordene fra de oppblåste jeg skal lære å kjenne, men kraften deres. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft».

Vel, selv der dette bildet ikke treffer helt, er det likevel sikkert nok at vi er mer rike på ord enn på kraft. Vi er, Gud skje lov, ganske rike på åndelig lærdom, på ord og forstand. Vi har mer åndelig kunnskap enn de største helgener tidligere hadde. Men har sannelig all grunn til å si det biskop Pontoppidan allerede på sin tid bekjente: «Ser jeg på våre forfedre, synes jeg de utrettet mer enn de visste. Men vi vet mer enn vi utretter. De liknet den fruktbare Lea med svakt syn, men vi den ufruktbare Rakel med et deilig ansikt».

Det vi derfor nå trenger aller mest må uten tvil være å anvende denne kunnskapen i praksis. For «Guds rike består ikke i ord, men i kraft».

Men la oss vokte oss for den oppfatningen mange både før og nå har; at det vi har mer enn nok av, er troens forkynnelse. At det vi mangler, det er læren om helliggjørelse. At det første er nok og tilstrekkelig utlagt. Men at manglene i vår kristendom nå først og fremst kan rettes opp ved å forkynne lov og helliggjørelse.

Nei, sannheten er fremdeles at det er bare den foraktede, «dårskapens forkynnelse», «troens forkynnelse», som gir Ånden. Gir liv og kraft og en sann helliggjørelse. Der gudsfryktens kraft og resultater mangler, der mangler også tro og liv i Kristus.

Feilen er at vi ikke tar Ordet til hjertet for straks også å bruke det, iverksette det, leve etter det. Isteden samler vi det bare i forstanden, for å granske det og lage læresetninger av det.

Med andre ord bruker vi hele vår tid på å smi våpnene, polere og registrere dem. Men lar samtidig fienden fortsatt beholde landet, uten å bruke våpnene på den. En har altså oppmerksomheten utelukkende opptatt med læresetninger og begrep.

Men selve saken, det Ordet skulle virke; anger i hjertet, tro og helliggjørelse, hjertets virkelige trøstegrunn, glede, liv, kjærlighet og kjennskapen til Gud i Kristus, - og den virkelige helliggjørelsen, som utelukkende flyter som en elv ut fra alt dette, - blir liksom glemt -!

Og (Merk!), just nå, midt oppi alt dette, står vi i fare for også å miste læren, den ekte, sanne læren! Men i hvert fall mister vi på denne måten selve saken - Guds rike - i oss. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Til toppen

17. februar

Vi vandrer i tro, og ser ham ikke (C. O. R´s bibeltekst). 2Kor 5:7.

Dette er nettopp hele Guds rikes hemmelighet, at det er et troens rike. Et rike som strir mot all fornuft, følelser, syn og menneskelige oppfatninger. Usynlig, underlig, hemmelighetsfullt.

Den som ikke holder dette klart for seg, og stadig, om og om igjen, vekkes opp for denne sannheten, kommer aldri til å bestå i troen.

Vi må huske på at Kristi rike er likt Kristus! At bruden skal likne sin brudgom! At det er den rette kristendommens kjennetegn at vi blir «likedannet med Guds Sønns bilde».

Johannes sier: «Som han (Kristus) er, slik er vi i denne verden». Men hvordan var Kristus i denne verden? Er ikke summen av all kunnskap om Kristus at i ham var de største motsetninger forenet? Største syndepøl (all verdens synd) og største hellighet. Den største fornedrelse og den største ære.

«Han var foraktet og avvist av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom». Men også den mest opphøyde. «Han er avglansen av Guds herlighet og det uttrykte bildet av hans vesen». Han var alle tjeneres tjener, men også alle kongenes Konge og alle herrenes Herre. Han var den fattigste, men likevel den rikeste.

Men som han er, slik er vi i denne verden. Også i de troende er de største motsetninger forenet; den dypeste fornedrelse (helt til det å være en fordømt synder), og den største opphøyelse til kongelig ære (til det å få være selve Guds barn). Den dypeste syndens tilstand, og den største rettferdighet og renhet. Den største fattigdom, og den største rikdom. Den største svakhet, og den største styrke.

Det ene har vi i oss selv, det andre har vi i Kristus. Det ene arvet fra Adam, det andre arvet fra Kristus. Det ene kjenner vi på i alle våre lemmer, fornemmer det i alle våre sanser. Det andre er helt skjult for vår fornuft og alle sanser, og må bare tros utelukkende på Guds sannferdighet. En annen ting er at Kristus en og annen gang hjelper oss i vår svake tro, og lar oss, liksom Tomas, få se og kjenne Guds herlighet.

Men det koster ubeskrivelig mye, før vi kan finne oss i denne blandingen, disse motsetningene; Å tro det vi ikke kan kjenne, tro den skjulte nåden og rettferdigheten, - når vi bare ser og kjenner på det motsatte.

De som har kristendommen bare som en vitenskap, et studium, de kan denne kunsten, dessverre, alt for godt. Men når et menneske begynner å erfare at Guds rike ikke bare består i ord, men i kraft, så han virkelig kjenner syndens brodd, og virkelig tror på sin rettferdighet i Kristus, - å, da får han virkelig kjenne på all den usselhet, urenhet og likegyldighet, og for en skrøpelig tro, for et mørke og frykt det finnes i ham.

Å, for en stor, guddommelig nåde fra det høye, som da kreves! For at vi midt oppe i slik en elendighet kan se og tro at Guds vennskap med oss er uforandret. Kan se den skjulte rettferdigheten, renheten og velbehaget vi der, fram for Guds øyne, har i Kristus!

Spesielt vanskelig blir det når denne elendigheten aldri synes å ta slutt, men blir langvarig, ja, uendelig. Og blir verre og verre. Hvem holder da ennå ut? Å, for en troens kamp det blir!

Om jeg til og med totalt blir fri fra en og annen utvortes synd, så blir bare mitt indre forderv mer og mer forferdelig og nedslående.

«Jo mer jeg ser min dype synd mot nådens sol,
jo nærmer’ kommer jeg den dyre Jesu nådestol».

Johannes sier: «Gud er lys, og i ham finnes det ikke noe mørke». Jo nærmere en sjel kommer lyset, jo mer ser den sin egen urenhet. I tillegg trekker også Gud alltid den følbare nåden tilbake etter som troen vokser og tåler å bli prøvet, eller når et menneske trenger å bli ydmyket dypere.

Da kjenner en seg tørr, død, kald og svak. Da oppstår en elendighet, en avmakt, en åndelig lammelse, et mørke og en motløshet. Og det gjør igjen at vi  ikke kan tro annet enn at nå må vi være fullstendig frafallen, død, oppgitt av Gud og overgitt til «et udugelig sinn».

Å, for en kamp! Og hvor vanskelig nå å tro, nå kunne trenge gjennom dette tykke, svarte mørket, - og midt inne i synden se rettferdigheten. Kjenne på den åndelige døden, men se Livet. I den sterkt følbare forlattheten se Guds store trofasthet og kjærlighet smile mot oss!

Skal det kunne skje, må vi for alvor lukke øynene for alt det vi ser og føler, og bare se på Guds ord. For alvor tro at det fullstendig er slutt på all vår rettferdighet. At Gud aldri et øyeblikk dømmer etter den, men bare ser på det hans Sønn har utrettet. Slik at vi utelukkende i dette står rene og velbehagelige for Gud, gjort ulastelige i ham, den elskede.

Til toppen

18. februar

Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt.  Ef 1:4.

Her ser vi det uforgjengelige, det veldige som ikke rokkes av noen som helst stormer eller forandringer som skjer gjennom tidene her i denne verden. Det som var fra begynnelsen - det er det evige og uforanderlige!

Å, om vi bare kunne la dette budskapet, denne sannheten, fullstendig innta og omslynge hjertene våre! Å, for en festning mot alle stormer og angrep, for en sterk og urokkelig fred og glede! Selv for en kristen vil livet bli en ørkenvandring, fattig på glede, når disse store, evige sannhetene ikke står klart for ham.

Her sier altså apostelen at vi er utvalgt i Kristus før denne verdens grunnvoll ble lagt. Dermed vil han minne oss om det evige, faste og urokkelige i Guds nåde mot oss gjennom Kristus.

Han sier m.a.o.: Det jeg nå forkynner dere, er ikke noe nytt eller fremmed, men det urgamle budskap. Det er eldre enn selv himmel og jord. For selv før verden ble skapt hadde Gud utvalgt oss i sin enbårne Sønn, og besluttet å sende ham til oss når tidens fylde kom. For å stå fram i vår menneskelige natur, og bli vårt liv og vårt lys.

Ingenting er så uforanderlig som Guds råd fra evighet av! Det Gud «etter sin egen viljes gode velbehag» har besluttet, kan aldri i evighet forandres. «Guds nådegaver og hans kall kan Gud ikke angre på».

Heller ikke kan noen annen makt tilintetgjøre eller forhindre det som Gud har besluttet. Han som har skapt millioner planeter, og ved sitt allmakts ord trukket opp deres uforanderlige baner -, skulle han la sin plan og beslutning fra evighet av rokkes eller bli hindret?

Hans motstander, djevelen, førte menneskene ut i synd og død. Men skulle Gud da bare la dem for evig bli i døden, uten håp og mulighet for redning? Nei, Livet, som var hos Faderen, måtte åpenbares i kjød og bli menneskenes lys, frelse og håp - . Fordi han hadde utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt.

Derfor må vi aldri glemme Guds rådslutning om menneskene fra evighet av, og hvor uforanderlig denne rådsslutningen er. At den står fast med all sin rikdom på trøst og frelse, uansett hva som måtte hende oss, og uavhengig av alt det vi måtte se og kjenne hos oss selv.

Gud har tross alt skapt menneskene i sitt bilde, til sine barn og arvinger. Og før verdens grunnvoll ble lagt, ble grunnen lagt for vår frelse: «utvalgt i Kristus». D.v.s. etter sitt evige råd besluttet å gjenopprette gjennom ham det syndefallet hadde ødelagt. Gjøre ham til vår andre Adam, vår stedfortreder og frelses fyrste. For at hver éneste en som i sin nød vender seg til ham og i tro slipper ham inn, - ikke skal gå fortapt -, men ha evig liv.

Etter at Gud hadde besluttet dette, skapte han menneskene til sine barn og sitt rikes arvinger. Selv om han meget godt forutså syndefallet og all dens synd og elendighet dette skulle føre over menneskeheten.

Han visste godt hvordan dette skulle gjenopprettes. Hans viljes råd skulle ikke være forgjeves. Derfor gjorde han allerede i begynnelsen også i stand himmelens boliger for menneskene. Kristus sier han på den siste dag skal innby sine troende slik: «Kom, dere som er velsignet av min Far, og innta det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt».

Derfor gjorde han også i stand den boligen menneskene skulle ha her i prøvelsens tid på jord, med all kongelig rikdom og prakt. Han gjorde alt for menneskene; bygget, plantet, og pyntet for dem på jorden. Og fylte den med alt både som var nødvendig, og som de kunne fryde seg over. Han sa: «Alt dette har jeg gitt dere! Dere skal ha råderett over fiskene i havet, over fuglene i luften og over hver levende skapning som rører seg på jorden».

Studer denne Guds plan med menneskene, fra evighet av! Det kan ofte styrke et sorgfullt hjerte, og gi det en veldig trøst og glede. Hvordan er ikke mang en kristen, som hadde sunket ned i en dyp fortvilelse, blitt trøstet når bare Ånden har fått minne ham om at: «Du er jo faktisk ennå et menneske! Og Gud har jo tross alt i sitt eget hjerte noen veldige, store nådens tanker om menneskene.

Han har jo en uforanderlig rådslutning og et varmt faderhjerte for dem. I tillegg er han en allmektig Skaper! Da kan jeg aldri synke så dypt at han ikke kan løfte meg opp, og til sin herlighets ære og pris gjøre noe virkelig stort ut av meg.

Våre første foreldre, som tross alt hadde all den styrke de trengte til å holde hans bud, brøt på så tragisk vis disse. Men se den hjertelige omsorgen han viser mot dem, når han likevel forbarmer seg over disse falne barna sine. Han oppsøker dem og trøster dem.

Og når han til og med har gitt oss sin enbårne Sønn som vår bror og Frelser, da kan han ikke være så likeglad med menneskene! Nei, da må han nok ha noen dypere faderomsorg for dem! Hvem vet, ennå kan så stor en Fader gjøre store ting for meg!»

Slike tanker omkring «det som var fra begynnelsen» kan virkelig glede og styrke oss, når vi får nåde til å tenke langt dypere over det.

Til toppen

19. februar

Alt det som ikke er av tro, er synd.  Rom 14:23.

Troen, samvittigheten, det indre og gode hjerteforholdet til Gud, ja, det er hjertet og kilden til livet i det nye mennesket. Mye er viktig i det åndelige livet; kjærlighet, ydmykhet, oppriktighet, gode gjerninger osv. Men bare én ting er livet, er hjertet i legemet! Det er troen, samvittigheten, den indre vissheten om å ha fred med Gud.

Og grunnlaget for det er to ting. Først og fremst at vi gjennom evangeliet og nåden i Kristus er frigjort fra den loviske trelldomsånden. Har fått visshet om at vi har syndenes forlatelse, og nå lever i en evangelisk barnekårets Ånd, i et tillitsfullt vennskap med Gud.

Dette er den første betingelsen og kilden til all sann gudsfrykt, all kjærlighet, lyst og kraft til det gode. Mangler vi denne tillitsfulle barnekårets Ånd, da er alle Guds bud og vilje med oss vanskelig, tung og umulig. Alle gjerninger blir bare trellens tvungne og uvillige tjeneste. Og «så mange som bygger på lovgjerninger (sv: alle dem som omgås med lovens gjerninger), er under forbannelse».

Det andre er at jeg må også være gjort maktesløs. Så jeg selv ikke eier noen som helst kraft til å gjøre det gode, men synden samtidig gjennom loven bare blir sterkere og sterkere.

Når jeg da har fått Skriftens løfter om Guds vennskap, når min Gud taler til meg: «Barn, vær frimodig! Dine synder er deg tilgitt!» - Å, da tennes livet i meg, da brenner hjertet mitt. Da er han og hans åk herlig, og hans byrde er lett.

Når min Gud har talt til meg: Du er min, da går jeg videre med en salig hemmelighet i hjertet; Jeg har en venn, en skatt, en herlighet som ikke kan sammenliknes med noe annet. Da «driver denne Kristi kjærlighet meg» så herlig til å tjene ham i alt. Til ikke lenger leve for meg selv, men for ham som er død og stod opp igjen for meg. Her ser du hva som er hjertet og livet i all sann gudsfrykt!

For at vi skal ha denne tro, denne visshet om at vi har fred med Gud, er det nødvendig at vi også vet at det livet, de gjerningene, jeg bevisst og med vilje gjør, er til behag for Gud. At jeg gjør dem først og fremst fordi det er etter Guds ord og vilje.

Jeg feiler nok daglig i all min svakhet. Men det hører inn under de synder jeg hver dag bærer fram for Gud i «Fader vår», og ber: «Forlat oss vår skyld!». Og som jeg da tror jeg har en evig forlatelse for.

Men det livet som er mitt virkelige liv, det jeg bevisst og villet gjør som min egen gjerning, det må stemme overens med Ordet. Ellers vil det ikke samstemme med troen og med Guds vilje.

Denne bevisstheten, som vi kan kalle troen i gjerningene, er egentlig den troen apostelen taler om i vårt tekstord: «Alt det som ikke er av tro, er synd».

Alt det som ikke strømmer ut fra et slikt hjerte, som først er benådet gjennom den rettferdiggjørende troen på Kristus, og lever i vennskap med Gud. Og for det andre: som anser Guds vilje som lov for sitt liv, og gjør gjerningene sine med den innstilling at de er i pakt med Guds vilje. - Alt det som ikke strømmer ut fra denne kilden, det er synd.

Her ser vi hvordan det første budet er kilden og grunnlaget for at alle de andre budene skal kunne oppfylles. At Gud er hjertets Gud. At hjertet over alle ting tror, elsker og fryktet Gud. Dette er hovedsaken i alt kristent liv.

Det er ikke uten grunn vi bruker så mange ord på dette. For nest etter det store hovedpunktet om hvordan vi rettferdiggjøres ved tro, er dette det største og viktigste lærepunktet; hva som er et rett kristent liv, eller gode og velbehagelige gjerninger for Gud. Derfor har også djevelen gjennom alle tider først og fremst brukt all sin makt til å forvrenge disse to hovedpunktene.

Ser vi på Kristi egen tid, oppdager vi at det var nettopp på disse to punktene læren ble forvrengt. Alt det Herren lærte, gikk først og fremst ut på at intet levende menneske var rettferdig i Guds øyne. At all rettferdighet innfor Gud bare bestod i at «han (Kristus) gikk til Faderen». Dernest at bare utvortes gjerninger ikke gjorde et menneske velbehagelig for Gud. Gud ville ha hjertet!

Den som nå virkelig vil ha det rett med Gud, vandre på hans veier og leve et rett kristent liv, må prøve seg ut fra alt dette. Det er forferdelig for et skuespill som framføres på dette området. For riktignok vil jo mange leve et kristent liv, men glemmer totalt selve hovedsaken og grunnlaget for dette; at vi lever i vennskap med Gud, i troen på at vi har hans velbehag.

«La oss ikke friste Kristus!». Han ser godt hvordan du har det. Han ser etter troen! Hva hjelper det deg om du så virkelig anstrenger deg med din gudsfrykt og kristendom, hvis Herren likevel til sist forkaster alt sammen som hykleri og synd? For alt det som ikke er av tro, er synd.

Til toppen 

20. februar

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal en da salte med? Da er det ikke godt for noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene.  Mat 5:13.

Å, om alle gjenfødte kristne måtte forstå, og virkelig våkne opp for den faren de står midt oppe i, i tider når kristendommen har medvind og blir populær, og verden viser et kristelig og fint ansikt.

Da vil de lett bli sløvet og trukket ned i lunkenhet og verdslighet. Da mister de lett sin åndelige kraft og klare holdning. En slik søvndyssende tid har allerede i forskjellig grad begynt å innta visse steder i landet vårt. Og det er sørgelig å se hvordan saltet der mister sin kraft.

Da lager man seg sin egen, selvkonstruerte, tilpassede, hyggelige kristendom. Som bare består av visse andaktsøvelser og enkelte pene, medmenneskelige kjærlighetsgjerninger som verden kan synes godt om. Men hjertets gjenfødelse, den omvendelsen som er av Gud, - det opptar ikke tankene, det spørsmålet skyver en fra seg.

Men hør nå hva Kristus selv sier: «Dere er jordens salt. Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal en da salte med? Da er det ikke godt for noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene».

En kristen mister Åndens kraft og klare holdning når han lar seg friste til å tilpasse seg menneskene, så han glir inn i hyggelig samfunn med verden. Da dømmer han ikke lenger det onde verken med ord eller holdning, og har ingen klar bekjennelse av Kristus. Da er han ikke lenger til noen som helst nytte, men blir tråkket ned av menneskene.

Han blir så uendelig bøyelig overfor alle mennesker. Lytter til deres høye rop om å være «tolerant», «inkluderende», og aksepterer etter hvert alt. Han blir, om ikke annet så ved sin taushet, en støtte til den syndige, ugudelige ånden i tiden, - som han tvert imot burde refse.

Da har saltet mistet sin kraft, og lyset er skjult under en krukke. Og grunnen til alt dette er at en vil ha fred og vennskap med alle - , nei, ennå dypere ligger årsaken: Der er allerede oppstått et brudd i selve nådelivet, i forholdet til synden og troens liv i Frelseren.

Bare dette blir vekket opp igjen, og Kristus på nytt blir kjær for deg, da blir Åndens og kjærlighetens nidkjærhet sterkere enn alle menneskers vennskap eller hat. Ha salt i dere selv!», sier Herren. Ikke vår egen naturs, eller det kritiske sinnets bitre salt. Nei, her tales det om den sanne kjærlighetens nidkjærhet som bare Guds Ånd virker.

Vær gjerne øm, varsom og saktmodig i dine formaninger. Vokt deg for all grov og upassende framgangsmåte. For dette rører jo ved noe så ømtålig som menneskenes selvfølelse. Ja, la det heller være, hvis ikke kjærlighet og ydmykhet er det som hersker i hjertet ditt, så det kan merkes på hele din framferd.

Men la ikke forsiktigheten og ydmykheten resultere i en kraftløs ettergivenhet, som så ikke utretter noe som helst. Som bare i medlidenhet med de menneskelige følelsene heller lar sine medmenneskers sjeler gå til helvete, uten at du med ett eneste ord har forsøkt å advare dem!

Ha evigheten klart for deg! Elsk din neste som deg selv! La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det som er ondt! Hold dere til det som er godt! Deres tale må alltid være vennlig, krydret med salt.

Men det er ikke bare med vår bekjennelse og den omsorgsfulle, broderlige formaningen vi skal bevise kristendommens kraft og alvor. Det skal skje gjennom hele vårt samfunn med mennesker. En kristendom som ikke svir som salt i verdens øyne, men blir akseptert og populær, den mangler sikkert nok både saltet, kraften og salvelsen.

Tenk på hva Kristus sier: «Ve dere når alle mennesker taler vel om dere!» Det samme sier også apostelen: «Vennskap med verden er fiendskap mot Gud». Å, stans nå opp og tenk over slike ord! Du kan ikke bare vise dem fra deg, - det er Herrens ord!

Om du derimot av og til, og på spesielle områder, får positiv oppmerksomhet fra verden, så er det noe annet. Det kan nok skje for en kristen, noe vi også ser av apostelens ord: «Ved ære og vanære, ved onde rykter og gode rykter».

Men at hele ditt vesens holdning og mål gjennom livet skulle bli akseptert av verden, det er noe som ikke stemmer med Kristi og hans apostlers ord og eksempler.

Stans derfor opp og tenk over dette, så du ikke må «løpe forgjeves». Årene flyr av sted, og døden kommer ofte så uventet. Hvis så ikke en gang selve veien er den rette, er det jo en forferdelig og total ulykke.

Til toppen

21. februar

Ved dette (Guds og Jesu Kristi herlighet og guddomskraft) er de største og mest dyrebare løfter blitt gitt oss.  2Pet 1:4.

Den store Herren Gud skapte i begynnelsen denne underlige slekten, menneskene, etter sitt bilde, til barn og arvinger. Men han har også, helt uberørt av slektens dype syndefall, likevel gitt dem de største og mest dyrebare løfter. Det innebærer ingen ting mindre enn at vi blir «likedannet med hans Sønns bilde». Blir hans evige Sønns «brødre» og «medarvinger» til en evig og uendelig stor herlighet i himmelen.

Med dette store som mål lot han allerede på syndefallets dag menneskene få høre det løftet som vel må kalles «det aller største». I dette er alle de andre løftene samlet som rundt selve «kjernen». Det var løftet om en Frelser, «kvinnens ætt» (sv: kvinnens sæd), som skulle knuse slangens hode.

Det løftet blir gjentatt og gjentatt gjennom hele Det gamle testamente, først til patriarkene, og senere til profetene. Det ble malt for øynene på Israels folk gjennom de utallige blodige ofringene i gudstjenestene deres. Og alle ofringene utgjorde bare ett eneste stort løfte om det store Lammets blod som skulle komme til soning for hele verden.

Løftene vi har i Det gamle testamente om denne Frelseren, omtaler ham ofte med helt konkrete og høyst betydningsfulle og løfterike navn. Tenker vi litt over disse, får vi et klart bilde på hvordan løftene i Det gamle testamente er oppfylt.

Vi leser om «Kvinnens sæd», «han som skal knuse slangens hode», «Abrahams ætt, i hvem alle verdens slekter skulle velsignes», «Isais rot», «Davids Sønn», «Forløseren», «Herren i Israel», «Sions Konge», «Den store profeten», «Spire», «Alle hedningers trøst», «Fyrsten og Læreren for folkene», «Hedningenes lys», «Herrens arm», «Herrens salvede», «Guds salighet fra Sion», «En som forkynner rettferdighet og sannhet i en stor forsamling», osv.

Om dette mennesket som var lovet sies det uttrykkelig at Herren kastet alle våre synder på ham, han bar våre synder. «Du gjorde hans sjel til et skyldoffer», «ved hans sår har vi fått legedom». «På grunn av ditt paktsblod skal jeg sette fangene fri fra brønnen». Han  skulle «føre fanger ut av fengslet». Han var «for helvete en gift, og for døden en plage». «Ved at de kjenner ham, skal min rettferdige tjener rettferdiggjøre de mange, for han har båret deres misgjerninger», osv.

Og så, når tiden var kommet at alt dette skulle oppfylles, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven, for at vi skulle få barnekår.

Da kom engelen med budskap til en jomfru i Israel om denne som skulle fødes, om navnet hans og den gjerning han skulle utføre: «Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder».

Når så den store stunden var kommet da han skulle fullbyrde sitt verk, «Den natten da han ble forrådt», sa han selv om sitt blod: «Dette blir utgytt til syndenes forlatelse».

Senere gikk en stor flokk evangelister ut, og tungene fra den ilden som falt over dem på pinsedagen gav alle ett og samme vitnesbyrd: «Jesu Kristi, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd».

Og så, fra dette store vitnesbyrdet, strømmer så alle de andre veldige og dyrebare løftene til hver enkelt troende. Hver eneste én som nedslått og sønderknust overfor Guds lov påkaller Jesu navn med bønn om syndenes forlatelse, har disse konkrete løftene om at Gud har senket alle hans synder ned i havets dyp, og aldri mer skal komme dem i hu.

Han har løfte om at han i Guds øyne er fullkommen ren, slik at Gud selv sier han er hvit som snø. At synden skal få være «like langt fra ham som øst er fra vest». «Så høyt som himlene er over jorden, så stor er hans nåde mot dem som frykter ham». At Guds barn fullkomment er benådet i Den elskede. At vi ikke lenger er under loven, men under nåden. At selv om loven var en tuktemester for oss, til Kristus, så er vi nå, da «troen er kommet», «ikke lenger under tuktemesteren» osv. Alt dette må vi vel kunne kalle «de største og mest dyrebare løfter»!

Men nå kalles det altså ennå for «løfter», selv om vi allerede har fått det som var lovet. Det er ikke bare et bibelsk språkbruk, men har også en betydning vi aldri må glemme: Nemlig at alt dette som er gitt oss, tross alt ennå er så totalt skjult og fremmed for vår følelse, vår forstand og alle sanser. Slik at det bare er gjennom en fast tillit til Herrens løfter om alt det som er gitt oss, at vi kan beholde vår trøst. For det vi ser og kjenner er bare  synd og følelsen av at vi er under loven, og må være forferdelige og forkastelige i Guds øyne. Og ikke rene og ulastelige.

Hvis du altså vil bli i troen, må du forberede deg på at du stadig bare kjenner og ser det motsatte i deg selv. Og til det mest utrettelige må du holde blikket festet på hva Den allmektige Gud har gjort og sagt. Ellers er du snart sunket ned i din egen elendighet.

Du må ha Guds løfter så sterkt innprentet i hjertet at du tåler å se synden i deg, og likevel kan si: «Jeg har ingen synd. Jeg er fullstendig fri, ren og hellig. All min synd er ingen synd, - innfor Gud - som vet hva Kristi blod har utrettet. «Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Selv har jeg ingen rettferdighet, men er likevel fullkommen rettferdig for Gud - som vet at Kristi rettferdighet gjelder. Alt bygger på Guds eget evige ord om sin Sønn».

Til toppen

22. februar

Hovedsummen av budet er kjærlighet.  1Tim 1:5 (C. O. R’s bib.tekst).

Det er farlig med et galt forhold til loven. Det aller verste og mest tragiske resultatet av dette ser vi hos mennesker som slett ikke forakter Gud, men tvert imot vil være noe ganske annet enn verden. De vil være Guds barn og etterfølgere. Men de lever i et lettsindig og falskt forhold til loven, som gjør at de ikke blir annet enn gjerningskristne, egenrettferdige og blinde fariseere.

Og disse er langt vanskeligere å vekke for Herrens Ånd enn de mest ugudelige syndere. Kristus sa til yppersteprestene og folkets eldste: «Tollere og skjøger kommer inn i Guds rike før dere».

Denne bedragets og forblindelsens tilstand oppstår hos mennesker som har så falskt forhold til Guds hellige lov, at de bare lar den gjelde gjerningene. Bare ser på hvordan de skal leve, og ikke lar loven treffe hjertet, få prøve hjertets kjærlighet, renhet og hellighet. Som jo er det første og det viktigste Gud krever i sin lov.

Isteden konstruerer de opp en viss dagsorden hvor de har lagt inn en del kristelige aktiviteter, - slike ting som de greit kan gjennomføre. De slutter f.eks. med en del klart syndige vaner, og begynner en daglig rytme med Guds ord og bønn.

Og nå lever de straks mer tilfreds med sin kristendom, - som om det bare var dette Gud krever av oss. Fremdeles har de knapt en gang lagt merke til hva Gud krever i det første budet. Langt mindre oppfylt det.

De bryr seg dermed altså ikke i det hele tatt om hva det er Gud aller først krever, og som han selv sier er det første og største budet. Og når de slik glatt går forbi og overser det som er størst i loven, så er jo det hele et falskt skuespill innfor Guds ansikt. Det er jo tydelig og åpenbar spott mot Gud.

For når de ganske enkelt kan omtolke Guds bud, har de dermed bevist at de i sin kristelighet ikke har bruk for Gud, men bare vurderer sin tilstand ut fra den grad de har lykkes i enkelte gjerninger. De har nok med seg selv og sin egen vellykkede kristendom. De søker ikke Gud, hans hellige øyne, hans vilje og bud. Nei, dette spotter og forakter de.

De føler seg trøstet og styrket når de har lykkes i å slutte med en eller annen åpenbar synd. De sverget og misbrukte f.eks. tidligere Guds navn. Nå gjør de aldri mer det. Før pleide de kanskje å vanhellige helligdagen med verdslig arbeid eller hobby. Nå gjør de aldri det mer, men vil isteden ta til seg av Guds ord hele dagen. Tidligere pleide de leve i en usunn overflod av mat, drikke eller klær. Nå er de sluttet med slikt. Ja, kanskje de levde i en eller annen form for last; i hor, eller i uærlighet i handel og arbeid. Nå har de ved Guds nåde lagt av slike synder.

Ser en ikke her den ene seieren etter den andre? Er ikke dette helliggjørelse? Er ikke dette et omvendt menneske, en kristen?

Og de gjør ennå mer. Tidligere pleide de aldri bry seg det minste om andres ve eller vel. Nå tar de hele verdens nød til hjertet, og gir mennesker både legemlig og åndelig hjelp. Er ikke dette Åndens frukter? Ser vi ikke her kjærligheten, som er hovedsummen av budet («budets siktemål»)?

Skulle ikke det mennesket som kan vise fram slike gjerninger ha all grunn til å føle seg tilfreds? Skulle ikke slike ha all mulig rett til å tro, og regne med at de har del i Kristi stedfortredende gjerning?

Men samtidig driver de altså på med et enormt skuespill for Guds åsyn. Bryr seg aldri om hans største og viktigste bud om hjerteforholdet. Stopper aldri opp for hvordan det står til der inne, f.eks. med kjærligheten til Gud, med renhet i tanker og begjær, med renhet fra egenkjærlighet, selvopptatthet, misunnelse, hat ---. Nei, at de er så store hyklere og skuespillere at de ikke bryr seg om synden i sitt indre liv, det ser de ikke!

Og hvorfor ser de det ikke? Grunnen er det blomsterslør av kristelig aktivitet og gode gjerninger de skjuler seg bak. Dette lammer så totalt deres indre liv at de ikke er i stand til å se den ugudeligheten som hersker der inne.

Men dette er jo i høyeste grad å omgås Guds lov på falskt grunnlag! Ikke lar sannheten slippe til om at Gud aller først ser etter hjertet. Hvordan hvert eneste Guds bud aller først krever hjertets fullkomne hellighet. Og at Gud elsker oss i en hellig nidkjærhet som ikke lar seg bedra med gjerninger, men vil ha hele menneskets sinnelag. Herren sier: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig!».

Det var dette hykleriet, dette falske skuespillet med loven, Kristus alltid angrep fariseerne for. Han sa f.eks.: «Dere renser utsiden av beger og fat, men innvendig er de fulle av rov og nytelsessyke. Dere er som hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet. På samme måte gir også dere menneskene inntrykk av å være rettferdige i det ytre, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet. Dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, barmhjertigheten og troen. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes».

Å, må vi nå endelig våkne opp og bli i stand til å innse at dette er Herrens nidkjære vilje med loven! Og at det er på denne måten Gud ser og dømmer over vårt forhold til loven!

Til toppen

23. februar

Husk på hviledagen så du holder den hellig.  2Mos 20:8.

Gud legger særdeles stor vekt på at hviledagen blir holdt hellig. Det understreker han tydelig når han ikke bare pålegger oss at vi skal «holde hviledagen hellig», men innleder med at vi skal «huske på» den. En mindre viktig sak kan en gå direkte inn på, uten først å tenke noe videre over den. En sak som en først må tenke gjennom, må være av en viss betydning og omfang.

Det andre vi blir minnet om når vi leser: «Husk på», er at vi også på forhånd skal legge til rette våre nødvendige gjøremål slik at det blir mulig å holde helligdagen hellig, uten å bli forstyrret av alt annet.

Mange mister helligdagens velsignelse og sjelens hvile i Gud og hans ord, bare fordi de ikke på forhånd husket på hviledagen så de unngikk den slags gjøremål og slike besøk som kunne hindre dem og deres familie fra å holde hviledagen hellig. Mange hindres av problemer som de selv kunne ha ryddet av veien hvis de hadde vært lydige mot Herrens ord: «Husk på hviledagen så du holder den hellig.»

Men hva skal vi så gjøre for å helligholde hviledagen? Hvordan blir hviledagen holdt hellig, og hvordan blir den vanhelliget? Vår lærefader Luther uttrykker dette kort og innholdsrikt slik: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter eller forsømmer forkynnelsen og Guds ord, men holder det hellig, og gjerne hører og lærer det». Dette er i Det nye testamentes ånd det sabbatsbudet krever. Vi skal først og fremst ha et sinn som elsker Guds ord. Da skal vi nok også i liv og gjerning holde hviledagen hellig.

Nå er det derimot en temmelig vanskelig oppgave å skulle sette opp regler for de rent ytre gjerninger, så de passer for hvert enkelt tilfelle og omstendighet. Dernest er hviledagen ikke holdt hellig bare med pene andakter og kristelige gjerninger, hvis alt dette ikke strømmer ut fra gudsfrykt og fra kjærlighet til Gud og hans ord. For uten denne kjærligheten og gudsfrykten er alt dette ikke annet i Guds øyne enn skuespill.

Gudsfryktens og kjærlighetens Ånd må bo i hjertet ditt. Så skal den nok også i hvert enkelt tilfelle fortelle deg hva du skal gjøre eller la være, når det gjelder de ytre gjerningene. Hovedsaken er at vi frykter og elsker Gud så høyt at vi ikke avviser hans ord, men anser det for hellig, og gjerne hører og lærer det.

Det tredje bud forbyr altså å ha et selvopptatt og ugudelig sinn, som forakter Guds hellige ord, og derfor også kan gjøre akkurat det en vil på hans dag. Men kast et blikk ut over verden, og se hvordan det vanligvis står til på dette området. Da ser vi nok ting som er så forskrekkelige og sjokkerende at en kan fristes til å skrike av gremmelse og forskrekkelse.

Vi skal bare peke på étt merkelig forhold. De første ordene vi finner i Skriften om hvordan hviledagen ble innstiftet, er disse: «Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den».

Den sjuende dagen er altså en dag Gud har «velsignet». Og vi må også av hele vårt hjerte erkjenne at denne dagen også ble en velsignet dag framfor alle andre dager i uken. Det ble dagen da Gud på en særskilt måte vil møte menneskene og la sin velsignelse strømme ut over dem.

En velsignelse av så høy, himmelsk og evig karakter at den strekker seg inn i, og slutter først i den evige frelsen. Bare de frelste skarene vil i all evighet lovprise den rett innfor Guds trone.

Videre heter det at Gud helliget den dagen. Den skulle være en hellig dag framfor alle dager, skilt ut som en dag menneskene bare skulle være opptatt med det hellige og himmelske.

Men det blir et forskrekkelig syn vi får se når vi lar tankene gå til hva denne dagen blir for de store, vantro menneskemassene. Den blir jo det totalt motsatte av det hellige og himmelske. Den blir jo den største forbannelse og den mest vanhellige dag blant alle våre dager.

Virkedagene kunne jo kalles hellige, sammenliknet med hviledagen, når en ser hvordan verden bruker den. De fleste verdens barn gjør jo på virkedagene ganske pent bare det lovlige arbeid som kreves i deres jordiske stilling. Men på hviledagen er de opptatt med fornøyelser. Da går det på hjertets begjær, og det er synden eller tilfredsstillelse av kjødet.

Den ene går ut i grovere lyster, som fråtseri eller rusmisbruk, spill, dans og nattlige utsvevelser. Den andre i finere former, bare i lediggang og tidsfordriv, uforsiktige talemåter og lettsindig selskapsliv, skuespill og sport.

Det som de andre dagene var helt uskyldig, som vårt jordiske arbeid, skolegang o.l., blir dermed på denne hviledagen som Herren har helliget, åpenbar synd. Når en altså ser det som vanligvis skjer, må en bare erkjenne sannheten i uttrykket: «Søndagen er syndedagen».

Men at hviledagen blir til en forbannelse, det skjer også på en finere måte, mer åndelig og skjult. Det skjer med dem som nok i det åpenbare holder hviledagen hellig med kirkegang og bruk av Ordet. Men uten et åpent hjerte og hellig frykt for den Herren som taler til dem i Ordet, uten vilje til å omvende seg, og den hjertets lydighet nådens Ånd virker.

De pådrar seg en slik forbannelse over måten de hører Ordet på, at det hadde vært bedre om de bare hadde drevet med verdslig arbeid denne dagen.

Den frukten de har av måten de hører på, er nemlig bare en større forherdelse og forblindelse. For jo mer et menneske fortsetter å høre Guds ord på en slik måte, desto mer sløves og forherdes det.

Den som ikke trer fram for Herren i oppriktighet, villig til straks å lyde og følge hans ord, han blir bare forherdet av å høre Ordet. På denne måten blir den dagen Herren vår Gud velsignet, til en forbannelse for det falske hjertet som ikke vil omvende seg.

Til toppen

24. februar

Herren gleder seg i sine gjerninger. Sal 104:31.

Alle elsker jo vanligvis det de selv har laget. Langt mer må jo dette da gjelde Herren. Alt hans verk er jo bare skjønnhet og fullkommenhet. Tenk grundig over dette forholdet, for det ligger en veldig trøst i dette!

Skulle ikke Gud være fornøyd med det han selv har gjort? Han har da all grunn til å glede seg over sitt eget verk! Men hvor finner vi nå hans verk? Må vi til djevelen i helvete? Gud bevare oss fra å tenke i den retning! Den tilstand djevelen nå er i, har han selv pådratt seg.

Eller kanskje hos englene i himmelen? Nei, ikke her heller. De har, under lovpakten, selv oppnådd sin herlighet og tilkjempet seg sine kroner.

Kanskje hos de egenrettferdige, i deres egne gode gjerninger og det de selv har utrettet? Nei, slett ikke! Alt sammen er bare deres eget verk som de også selv alene må stå til ansvar for på den store dag.

Hvor finner vi da Herrens gjerninger, som han gleder seg over?

Jo, der en toller slår seg for brystet med disse ordene: «Gud, vær meg synder nådig!». Der en Bartimeus roper ved veien: «Jesus, Davids Sønn, miskunn deg over meg!». Der en kananeisk kvinne taler om hundene og smulene, og en sønderknust Magdalena vasker Jesu føtter med tårene sine.

Der en Paulus glad utbryter: «Jeg fikk miskunn!», og en Asaf: «Når jeg bare har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden!». Og der Simon Peter med skjelvende stemme sier: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær».

Der slike ting skjer, der er hans verk, hans gjerninger, som han gleder seg over. Der steinhjertene blir forvandlet til myk leire i Guds hånd, og stålsatte ansikt til voks hvor Gud kan få preget sitt bilde.

Der sjeler som aldri har spurt etter Herren, nå begynner å tørste etter den levende Gud, som hjorten tørster etter friskt vann. Der de gjerningsrettferdige begynner å kurre som duer på ruinene av sin rettferdighet, og de vise begynner å innse at all deres visdom var dårskap.

Der fattige syndere begynner å gråte ved Jesu føtter, og fordømte forbrytere frimodig begynner å påkalle ham som sin forsvarer mot den som anklager.

Der ser vi hans verk, der er hans gjerninger, som er hans lyst.

Det han gleder seg over finnes da altså hos menneskene, blant hans fattige syndere. Hos dem er det hans glede er, det som fryder hans øye. Hvordan fryder ikke en naturvenn seg over en vakker dal. Og den som har plantet en vingård fryder seg over dens blomstring og fruktbarhet.

Slik gleder Herren seg over den vingården han med sitt soningsblod og sin Ånd har plantet på jorden.

Tenk på den gjenfødte, nye skapningen i en synder! Hvor det gleder Guds øye! Han kan ikke se seg mett på dette, for det er hans gjerning. Derfor sier han også til bruden: «La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er yndig, og din skikkelse er herlig».

Men, sier du, dette taler han om sin brud; disse hellige, vidunderlige sjelene. Der kan han nok med god grunn glede seg i sine gjerninger. Men ikke i meg og slike som meg. For jeg er en forferdelig synder!

Hva er det nå du sier? Er det din egen vellykkede kristendom Gud nå skal glede seg i? Skal du nå tekkes Gud med noe du selv har utrettet? Har du allerede glemt den sannheten som er så full av trøst, at «Herren gleder seg i sine gjerninger», at «vi er benådet i Ham, Den elskede»? Ikke i oss selv!

Så sier du: «Hos meg selv finner jeg bare synd og urenhet, og det kan umulig være Herrens gjerninger». Svar: Akkurat det at du bare ser synd og urenhet hos deg selv, er jo Herrens verk, Herrens gjerning! Synden er ikke Herrens verk. Men at du kjenner den i deg, det er slett ikke ditt eget verk, og heller ikke djevelens.

Det den giften slangen én gang sprøytet inn i menneskeheten: «Dere skal bli lik Gud!», har fylt hele menneskets natur med selvforgudelse*.

En sønderknust ånd er derfor nettopp en slik Herrens gjerning og verk at Gud og hans engler gleder seg over det. Det er slike Herrens gjerninger som leder fortapte sønner og døtre hjem til Faderens favn. Som driver synderen til nådestolen, der han kan kle seg og skjule seg i Kristi rettferdighet, «den beste festdrakten». Her ser du Guds hjertes største lyst og glede!

Den som er ikledd Kristus, han er hellig og herlig i Guds øyne. Selv om han i seg selv og i egne øyne er den forferdeligste synder.

* Derfor strever alle hyklere og avgudsdyrkere med å gjøre de gjerningene som bare tilhører guddommen, som bare Kristus ene og alene kan gjøre. Med sin munn sier de ganske visst ikke: «Jeg er Gud, jeg er Kristus». Men i virkeligheten gjør de gjennom sine gjerninger krav på Kristi guddom og hans embete. Derfor sier de i praksis: «Jeg er Kristus, jeg er Frelseren, - ikke bare min, men også andres. (Fra Luthers Store Galaterbrevskommentar, under Gal 3:10). Oversetters tilføyelse.

Til toppen

25. februar

Dere barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for dette er velbehagelig for Herren.  Kol 3:20.

Denne lydigheten det tales om her, gjelder altså overfor våre foreldre og alle andre foresatte, som jo også kommer inn under dette.

Og denne lydigheten strekker seg så langt at den ikke tillater mer enn ett eneste unntak; nemlig om lydigheten mot foreldre skulle komme i strid med lydigheten mot Gud. For da heter det at «vi skal lyde Gud mer enn mennesker», og «den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd». Med dette eneste unntaket er regelen denne: «Dere barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for dette er velbehagelig for Herren».

På samme måte formanes alle tjenere til å «være lydige mot dem som er deres herrer etter kjødet, i alle forhold. Ikke med øyentjeneste, som slike som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere som vil gjøre Guds vilje av hjertet. Gjør deres tjeneste med velvilje, som for Herren og ikke for mennesker».

Når det gjelder vårt forhold til myndighetene, heter det like ens: «Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter». «Underordn dere all menneskelig ordning for Herrens skyld, enten det er under kongen som den øverste, eller under befalingsmenn, fordi de er sendt av ham».

Og til slutt, når det gjelder lærere, har Guds ord også sine formaninger og forskrifter: «Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem».

Så husker vi altså også at lydigheten har en viss grense den ikke må overstige. Lydigheten mot foreldre, myndigheter og lærere må ikke føre til ulydighet mot Gud, hans ord og samvittigheten.

Skulle da våre overordnede gå så langt at de forlanger en lydighet av oss som kommer i konflikt med Guds klare Ord og en våken samvittighet, da må vi ydmykt, men bestemt, si vi ikke kan gjøre dette. Så får menneskene kalle det ulydighet, opprør eller hva de vil.

Men innenfor denne grensen som bestemmer hvor langt foreldrerett og myndighetenes makt strekker seg over oss, er vi skyldige til en uinnskrenket lydighet. Og det finnes ikke noe område som det gis så mange alvorlige og hjertelige formaninger om, som nettopp denne lydigheten.

Selvsagt kan denne lydigheten av og til virkelig koste oss. Når f.eks. de som har rett til å beordre oss, misbruker denne retten og krever harde og urettferdige tjenester. Eller en overordnet viser stor uforstand, slik at den som skal utføre ordren ser en langt bedre løsning på denne saken hvor han nå bare skal adlyde og handle. Men så lenge oppdraget vi får ikke strir mot Guds ord og samvittigheten, er vi skyldige til villig å adlyde, «ikke bare de gode og milde, men også de vanskelige».

Det eneste den som skal adlyde kan tillate seg, er i ydmyk og saktmodig ånd komme med sine innvendinger. Men hvis dette ikke endrer situasjonen, da må vi adlyde, selv om vi dermed også må lide urett, og kanskje innser at vi kunne gjennomført samme oppdrag på en langt mer viselig og fornuftig måte.

For Herren har i dette forholdet ikke pålagt oss først å foreta en kritisk vurdering av far og mors vilje med oss -! Men å adlyde, i alle ting lyde dem.

Det som kan se så hardt og vanskelig ut i dette Gud her pålegger oss, blir forvandlet til fryd, og det bitre blir søtt, bare vi får nåde til å huske at på denne måten gjør vi Herrens vilje. I dette tjener vi Herren, og ikke mennesker. Og vår lydighet mot lunefulle foreldre, harde overordnede og urettferdige myndigheter, er godt og velbehagelig for Herren -!

Sier vi ikke at hvis vi bare kunne være sikre på hvordan vi kunne tjene Herren, og gjøre noe som virkelig er godt og velbehagelig for ham, så var vi villige til å tåle de største prøvelser? Bare vi så også kunne si: Nå vet jeg at jeg har gjort noe Gud selv har sagt jeg skal gjøre, og som derfor selvsagt er velbehagelig for ham.

Du, dette kan vi jo alle sammen gjøre hver eneste dag uansett hvor ubetydelig stilling vi har i samfunnet. Bare du lydig utretter det din far eller mor, din sjef eller myndigheter krever av deg. For i dette forholdet har jo Herren klart latt deg vite hva som er hans vilje, at han vil ha det slik. Og en slik lydighet har han  selv sagt, er til hans aller største velbehag.

Derfor, som Luther sier, «om du så bare gjorde noe så smått som å feie gulvet eller ta opp et halmstrå, bare du gjør det i lydighet mot dine foreldre eller andre foresatte, og ellers gjør dette i tro og kjærlighet. Så er disse ytre sett bagatellmessige gjerningene gode og langt større i Guds øyne enn om du uten at Gud hadde befalt deg det kunne gjøre det under å omvende hele verden».

Så skarpt bør våre gjerninger bedømmes ut fra det Gud klart har åpenbart for oss gjennom sitt ord. Der har han latt oss kjenne hans vilje, så vi kan vite om våre gjerninger er velbehagelige for Gud, eller ikke.

Det er altså om å gjøre at det blir ut fra Guds ord vi vurderer vår lydighet mot foreldre og alle foresatte. Da vil nok denne lydigheten bli lett og herlig for ånden; den villige ånden, og for samvittigheten. Ja, en herlig gudstjeneste. Selv om det nok for kjød og blod mang en gang kommer til å koste.

For hva kan vel gjøre mitt sinn mer lykkelig og min tjeneste mer kjær, enn når jeg kan si om det jeg gjør at «dette har Gud selv sagt jeg skal gjøre. Dette er godt og velbehagelig for Ham, det vet jeg helt sikkert»!

Til toppen

26. februar

Så sa Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse.  1Mos 1:26.

Det første og mest bemerkelsesverdige i denne beretningen, er at Herren sier: La oss - la oss gjøre mennesker. Her antydes det at det skjer i et samråd. Herren sa altså ikke: Jeg vil gjøre mennesker. Men: La oss gjøre mennesker.

All den øvrige mangfold ble skapt uten noe slikt samråd, men bare på Allmaktens befaling. Men når Gud ville skape mennesket, da ble det holdt en rådslagning.

Men hvem er det så Herren rådslår med? I dette samrådet var utvilsomt alle tre personer i Guddommen tilstede. Nå skulle den skapningen bli til som ikke bare skulle få et jordisk og forgjengelig legeme, men også en udødelig sjel, skapt av Guds egen Ånd. Og med et evig samliv med Gud i himmelen som mål.

Herren sier: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse». Men den evig forutseende Gud så samtidig menneskets fall, og all den synd og elendighet som skulle strømme ut fra dette. Derfor ville han ikke slippe denne viktige skapningen ut av sin hånd før han hadde holdt rådslagning om dette, og Sønnen, det evige Ordet, hadde tatt på seg å være vår frelse.

Det neste som er bemerkelsesverdig omkring skapelsen av mennesket, er at det ble skapt på en helt annen måte enn alle de andre skapningene, selv de høyest utviklede dyrene. Legger vi merke til uttrykksformen, ser det ut som om Gud ikke handlet ved direkte skapning av disse, men med sitt allmakts Ord isteden virket inn på krefter som var nedlagt i naturen. For når fiskene og dyrene ble skapt, heter det: Det skal vrimle av levende skapninger i vannene! - Jorden skal bære fram levende skapninger!

Når derimot mennesket skulle skapes, da fikk ingen slike naturkrefter være med. Da virker Gud suverent og direkte. Da er det et verk alle personene i Guddommen er forenet i. Da heter det: La oss gjøre mennesker!

Mennesket er altså verken født av vannet eller av jorden, som enkelte hedningfolk tidligere påstod de var dannet av. Mennesket er på en suveren og direkte måte skapt av Gud.

Ennå mer bemerkelsesverdig blir denne skapelsen når vi legger merke til hva menneskets to deler, sjel og ånd, er laget av. Der heter det i kap.2:7: «Og Herren Gud formet mennesket av jordens støv, og han blåste livets ånde inn i hans nesebor. Og mennesket ble en levende sjel».

Legg først og fremst merke til dette: «Gud formet mennesket». Det var Guds eget verk, og ble da også det aller mest underbare kunstverk på jorden. Og Gud formet menneskets legeme til en evig påminnelse om at vi er støv og jordens kryp.

Derfor fikk også det første mennesket navnet Adam, som betyr av jord, jordisk, eller jordbarnet. For at vi aldri skulle glemme hvor forgjengelig legemet og dette jordiske livet er, og alltid søke det som gjelder sjelen og evigheten.

«Og Gud blåste livets ånde inn i hans nesebor». En opphøyet og skjønn opprinnelse! Den udødelige sjelen, evighetsbarnet, som ble formet med et evig liv hos Gud som mål, er så direkte skapt av Gud at Skriften sier at Gud blåste det inn i mennesket.

Her må vi bryte ut, som David: «Jeg vil prise deg, Gud, fordi jeg er formet på underlig vis». Her er grunnen til at Paulus kunne si: «For vi er også hans slekt». Så har vi sett hvordan både legemet og sjelen, jordbarnet og evighetsbarnet, begge er Guds direkte og suverene verk.

I tillegg finner vi det tredje og aller merkeligste forholdet; dette at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Dette har Herrens Ånd spesielt villet gjøre oss oppmerksomme på gjennom en stadig gjentagelse av dette forholdet. For slik leser vi ordene: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse. - Så skapte Gud mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte han ham». Her gjentas det med flere forskjellige uttrykk at mennesket skulle være Guds bilde, eller lignelse.

Selv om vi aldri her i livet fullt ut kommer til å forstå dette Guds bilde, så står likevel dette underlige faktum fast; at mennesket ble skapt i Guds bilde. Og i dette ligger det noe uendelig stort. Derfor kunne også Guds Sønn komme og bli menneske, bli vår bror, lik sine brødre i alle ting, og «skammer seg ikke over å kalle dem brødre».

Han kom for å gjenopprette det gudsbildet som ble ødelagt i syndefallet. Derfor skal vi også gjennom Ham ennå få komme til samme herlighet som vi i skapelsen var bestemt til.

Gjennom den nye fødselen, den nye skapelsen, blir vi straks nye skapninger i Kristus, og får del i Guds natur. Og det nye menneske skal daglig fornyes til kunnskap etter bildet av Ham som skapte det.

Men fullstendig gjenopprettet blir aldri Guds bilde i oss før vi i oppstandelsen får nye, rene og udødelige legemer, og Kristus blir åpenbart i alle dem som tror. Som Johannes sier: «Elskede, nå er vi Guds barn. Og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er».

Til toppen

27. februar

Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd.  Rom 4:8.

Hør! «..det menneske som Herren aldri tilregner synd» - ! Finnes det noe slikt menneske på jorden? Og i tilfelle: Hvor finnes han? Har du sett et slikt menneske?

Erkjenn at vi ikke riktig tror Guds ord!

Et så lykkelig menneske ville jeg gjerne treffe, en som har et slikt forhold til Gud at Gud aldri tilregner ham syndene hans. Og hvem er det som er så lykkelig?

Apostelen sier det er den samme som «den som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger», og den «som har fått sine lovbrudd tilgitt, og som har fått sine synder dekket over».

Men hvordan er et slikt lykkelig menneske? Hva er det som kjennetegner et slikt menneske? Hva kan jeg kjenne slik en på? Det vil jeg jo gjerne vite, for å prøve om til og med jeg kunne være, eller i alle fall bli, så lykkelig et menneske.

Apostelen sier (v.5) at det er en som kjenner seg ugudelig, og derfor ikke finner trøst i kristelig aktivitet og gjerninger, men bare tror på «ham som rettferdiggjør den ugudelige».

Samme kjennetegn ser vi David gir på det salige menneske som Gud ikke tilregner syndene. Han beskriver ham som en som hadde hatt en falskhet i sin ånd, som gjorde at han innfor Herren tidde om sin synd. Men så hadde denne falskheten måtte vike. Og nå var situasjonen den at han kunne si til Herren: «Min synd bekjente jeg for deg, og min misgjerning har jeg ikke dekket over».

Det lærer oss først og fremst at dette ikke er et stolt menneske som ennå ikke er bøyet av Gud. Det er ikke en som ennå har sin tilfredsstillelse i kristelig aktivitet, og ikke har noen trang til nådestolen.

Slike mennesker spiller en falsk kristendom for Guds øyne. Bærer fram for ham sine offer av gode gjerninger, inderlige, daglige andakter, kristen virksomhet, bønner osv.

Men de tier om syndene sine. For de opplever heller ikke disse som noe skremmende. Eller de viker bevisst unna dette spørsmålet, for å kunne fortsette i synden, - slik tilfellet ser ut til å ha vært med David «så lenge han tidde» om syndene sine innfor Herren. - En tilstand han betegnet som «svik i sin ånd».

Det første som ligger i Davids: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren», er at denne falskheten, eller «svik i hans ånd», er drevet bort. Men i denne bekjennelsen ligger for det andre at han søker redningen i Guds nåde.

For den som ikke har noen som helst tro på Guds nåde, han trekker seg unna Gud og tier om synden. Han kommer ikke fram for Gud med sin bekjennelse. Det er dette Kristus vil lære oss gjennom sin omgang med fattige syndere. De kom til ham redde og ofte skjelvende av angst. Likevel sa han til dem: «Din tro har frelst deg!». Det er altså alltid tro i det hjertet som ikke fortsatt kan holde seg borte fra nådestolen.

Er nå dette din situasjon, - er dette skildringen av deg som leser dette? Da er akkurat du det salige mennesket som Herren aldri tilregner synd. Så elendig, syndig og uverdig du enn må være, så lever du i en vedvarende nåde og vennskap hos Gud. Du er et nådebarn som Gud aldri vil dømme etter loven, aldri vil tilregne syndene dine. Han ser dem nok, men sier: Jeg tilregner deg dem ikke, fordi du tror på min elskede Sønn, og jeg har gitt ham som en nådestol for verden.

Det er virkelig alvor i den store guddommelige sannheten; at de som tror er et folk som Herren aldri tilregner synd. Hvis du så kjenner på mye synd, så glem aldri hva denne teksten taler til deg. Her heter det ikke: Salig er det menneske hvor Herren aldri finner noen synd.

Men slik lyder det: «Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd». Her sies det ikke: Salige er de som ingen lovbrudd har begått. Men: «salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt».

Men så gjelder det da at vi med en fast tro holder oss til slike Guds ord, og ikke lar oss forville av hva vi måtte synes eller føle. De sørgeligste opplevelser av syndens herjing med oss, og de frykteligste stormer av innvortes nød eller utvortes angrep, kan ikke tilintetgjøre denne Guds sannhet: At Gud forlater, og tilregner ikke synden. Han lar sine barn få leve under en evig nåde.

Se på den mannen som nettopp uttalte de ordene Paulus siterer her. Se på Davids historie! Se for en nåde han fikk, - men også de fryktelige fallene han fikk oppleve! Se det store kallet han fikk, som Kristi forbilde og stamfar, fra gjetergutt opphøyet til Israels konge og profet. Legg merke til Guds vitnesbyrd om ham (1Sam 13:14), og det som strømmer ut fra hans eget hjerte i Salmene. Han hadde fått stor nåde og et hjerte som brant for Herren.

Men hva hadde han ikke vært gjennom! Satan hadde siktet ham fryktelig. Syndens utbrudd hadde ført ham i fall og overtredelser. Les om den anger og syndenød han kom i, innfor Gud. Se hvordan straffen innhentet ham, og de store ydmykelsene han måtte oppleve. Men se så også hans anger og gråt for Herrens åsyn, - «for mine synders skyld» sier David.

Og likevel forkaster ikke Gud ham helt. «Han anklager», sier David, men «ikke for alltid», og «holder ikke evig fast på vrede». «For så høyt som himlene er over jorden, så stor er hans nåde mot dem som frykter ham».

Til toppen

28. februar

Du skal ikke slå i hjel. 2Mos 20:13

Hvis vi legger nøye merke til Kristi forklaring av dette budet (Mat 5), vil vi oppdage at Guds blikk og tanker går en del dypere enn våre. At Gud ser på det innvortes menneske. At det er vår ånd, vårt hjerte, våre innerste tanker den store Skaperen og åndenes Fader har i tankene.

I disse ordene; «ikke slå i hjel», legger han noe mye mer enn bare dette at du ikke skal ta livet av et menneske. Det er ikke bare hånden din blikket hans er rettet mot. Men mot deg selv, hele ditt vesen, ditt hjerte, hva som rører seg der inne. Det gjelder din tunge, dine øyekast, dine hemmeligste tanker. Ja, din kjærlighet - eller tankeløshet.

For han sier: Du skal ikke slå i hjel. Og hva betyr så dette du?

Det taler sikkert ikke om din hånd, din tunge, eller noen annen bestemt legemsdel. Men ganske sikkert om hele mennesket. Og da først og fremst om sjelen.

For hvis jeg sier: Du skal ikke gjøre det eller det, så taler jeg jo ikke til hånden, men til hele personen. Ja, selv om jeg så formulerte det slik: Hånden din må ikke gjøre dette, så talte jeg jo egentlig ikke til hånden, men til deg selv, til din sjel, din forstand og hjerte, som bestemmer over hånden, og beveger den. For hånden er bare en tjener for sjelen, forstanden og viljen.

Så kan vi da forstå at Gud ser etter det innvortes menneske. Derfor betyr dette ordet: Du skal ikke slå i hjel, det samme som om han sa: Ikke noe av alt som finnes i deg må slå i hjel.

Det finnes veldig mange måter å slå i hjel på. Men uansett hva slag måte det gjelder; det kan være med hånden eller med tungen, med hjertet, med tegn eller fakter, med ergerlige øyekast, eller med ørene som bare lukker seg for andres nød, -. Så kalles alt sammen for å slå i hjel. For bak alt dette finnes et hjerte med en holdning som gjør at du i Guds øyne er en morder.

Skal vi så sammenfatte det som forbys i det femte budet, har vi aller først selve gjerningen, det å slå i hjel. At ikke noe menneske, av seg selv, har rett til å forkorte et annet menneskes livstid. Ikke noe menneske, av seg selv, - det vil si at hvis øvrigheten dømmer ugjerningsmenn til døden, da er dette ikke noe menneskes, men Guds gjerning.

For Gud har gitt uttrykkelige befalinger i sin lov om henrettelse av mennesker, og innsatt øvrigheten til å fullbyrde dette. Det heter om øvrigheten at «den bærer ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner som skal bringe vrede over den som gjør det onde».

Videre forbyr Gud også hver eneste, minste begynnelse til drap. Om så ugjerningen aldri fullbyrdes. Hjertets opphisselse og sinne kan vanligvis ikke skjules. Det avdekkes i alle fall som regel gjennom et mørkt ansikt, eller bitre ord og utfall. Men selv dette er ikke bare syndig i Guds øyne, men er også i virkeligheten et påbegynt drap.

Kort sagt: All tanke, tale eller gjerning overfor vår neste, som er sprunget ut fra et bittert, hatefullt, misunnelig, hevngjerrig sinn, et sinn som mangler kjærlighet, - det er i Guds øyne drap.

En far straffer f.eks. i ubehersket sinne barnet sitt. Det er ganske riktig ham som har rett til å straffe barnet. Men han gjør det ikke i kjærlighet. Det er ikke i omsorgens nidkjærhet for en best mulig oppdragelse han gjør det. Han gjør det i sinne, i et ubehersket raseri.

Når dette pågår tenker han ikke på den skaden barnet kan få både på kropp og sjel. Han er bare opptatt med å la sitt raseri få fritt utløp. Står ikke denne faren her som sitt barns morder?

Eller en hissig mor lar sent og tidlig sinnet sitt gå ut over et barn. Uavlatelig og planløs banning og straff for stort og smått er dagligdags. Hun tenker aldri på de brennende glørne som dermed blir lagt, og som brenner, både på barnets åndelige og legemlige livskraft. Hva er en slik mor i Guds øyne? Nå taler vi om en mor som bare drives av sitt ustyrlige sinne. Hun er intet annet enn sitt barns morder!

Et annet sted raser en mann i vilt, ubehersket sinne mot sin kone, - henne som han isteden skulle vist all mulig ømhet og forstand, tålmodighet og overbærenhet.

Eller en vanskelig kvinne plager sin mann med bitre og stikkende ord, med et tankeløst, kaldt vesen, - dag og natt.

En gjerrig og ubarmhjertig arbeidsgiver driver sine ansatte langt ut over det forsvarlige osv.

Hva er så alt dette i Guds øyne? Ikke bare innfor Guds øyne, men også i praktisk gjerning er alt dette ikke annet enn påbegynte mord! Og alt dette sinne, denne skånselsløse bitterheten overfor medmennesker, - hvordan skal alt dette kunne behage den nådige, barmhjertige Gud?

Inn under dette som her er nevnt, som rett og slett er påbegynte drap, hører også det å hindre sin neste i å bli reddet. Eller å ikke bidra med hjelp til den som er i livsfare. Skriften sier at den som fratar noen det han skal leve av, han dreper ham. Men dette betyr også at hvis du ser din neste i livstruende fare, men bare lukker hjertet ditt til for ham, og ikke gir ham det han trenger til å bli reddet, da gjør du, i den grad du var i stand til å hjelpe, det du kan for å slå ham i hjel.

For hvis alle som ble stilt overfor dette mennesket oppførte seg på samme måte som deg, da ble dette mennesket som var i livsfare også virkelig drept. Og da har du vært med på det drapet. Like mye som den som ser sin neste holder på å omkomme i brann eller i vann, og ikke gjør noe for å redde ham.

Til toppen

29. februar

For er vi blitt forenet med ham (sv: er blitt plantet inn med ham) ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.  Rom 6:5.

Egentlig: «Sammenvokst til hans døds og oppstandelses likhet». Disse ordene kan vi best forklare med et bilde Kristus bruker. Han sammenlikner seg selv med et hvetekorn som må dø og graves ned i jorden, før det kan bære frukt. På samme måte må også vi først dø og begraves med all vår egen evne og dyktighet. Før vi kan få et nytt, himmelsk liv, og bli et hvetekorn av det slag som den himmelske innhøsteren er fornøyd med, og som han samler i sine låver.

Så lenge mennesket selv ennå er og kan noe, er alt det det gjør, selv dets mest kristelige liv, «født av kjødet», og dermed avskyelig for Gud. Selv når det er på det beste, er det smittet av selvforgudelsens arvelige belastning, og i tillegg med all vår forgiftede naturs styggedom.

All vår egen kraft og evne, klokskap og aktivitetstrang må derfor bli slått ned og knust, hvis Gud skal få åpenbart sin kraft på oss. Det må komme til det punkt at synderen ligger der fullstendig fortapt, skyldig, fordømt, avmektig og rådløs. Og i denne sin fortapte tilstand får høre Guds Sønns stemme tale til ham utelukkende om barmhjertighet og nåde. Først da begynner det nye, sanne livet i ham.

De egenrettferdige lovtrellene forstår ikke noe som helst av dette. For dem er dette bare tåkeprat og dårskap. For de tror at når vi bare virkelig går inn for det, så blir vi hellige og gode kristne. Kristi ord om at «uten meg kan dere slett ikke gjøre noe», skyver de bare fra seg.

Eller de oppfatter det bare som at vi er avhengige av å be om hans hjelp til alt vi skal utrette. Men Herren sier ikke «uten at dere ber til meg». Han sier: «Uten at dere blir i meg, som grenen i vintreet, kan dere slett ikke gjøre noe. Bli i min kjærlighet».

Riktignok er det nødvendig med bønn. Men med all vår bønn blir det likevel ingen sann helliggjørelse, hvis ikke det skjer på den måten Skriften selv lærer oss: At du dør, blir fortapt og hjelpeløs i deg selv, og får ditt liv og din frelse utelukkende i Kristus, sammenvokst til hans døds og oppstandelses likhet. Nei, det må skje på den rette måten. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare alene igjen. Men hvis det dør, bærer det mye frukt».

Men da er nok derimot den rette helliggjørelsen begynt i hjertet ditt, når dette har skjedd med deg at du sier: Uansett hvor inderlig jeg anstrengte meg og strevde for å oppnå den rette rettferdighet og helliggjørelse hos meg selv, står jeg bare igjen og skjemmes over alt mitt strev. For til slutt fant jeg både min rettferdighet og helliggjørelse i en annen, - bare i min Herre Kristus.

Jeg var innstilt på å gjøre mye. Jeg kjempet, jeg bad, jeg stilte store krav til meg selv. Men ble bare mer og mer ulykkelig, syndig og dømt. Inntil jeg innså at alt mitt strev var ubrukelig, og lå der helt fortapt. Da kom Herren og gjorde meg levende. Jeg ble frelst og salig utelukkende i hans nåde.

Men ofte falt jeg på ny ned i den gamle innbilningen om at det finnes noen kraft og dyktighet hos meg selv. For jeg tenkte at dette var nå tross alt noe jeg selv måtte ta meg av, det med helliggjørelsen.

Så begynte jeg igjen med eget strev. Jeg måtte ha en viss tro, jeg måtte be og kjempe. Og dette trodde jeg at jeg hadde nok kraft til selv. Men så ble jeg på ny ubehjelpelig og fortapt. Kunne ikke tro, ikke be, ikke en gang tenke - mer enn det Herren hvert enkelt øyeblikk virket i meg.

Når jeg slik på nytt ble knust og død, så kom Herren igjen med sitt evangelium, og førte meg på ny inn på den faste grunnen som jeg hadde bøyd av fra, tilbake bare til hans nåde. Og da fikk jeg på ny lyst og kraft til alt godt.

Har du det slik, du som leser dette? Har du erfart dette, og på denne måten funnet både din rettferdighet og din helliggjørelse utelukkende i Kristus. Slik at du erkjenner at du hvert øyeblikk og i alle ting er totalt avhengig av ham. Da foregår det en sann dødelse av ditt gamle menneske.

Og da blir ikke bare synden bremset når det gjelder dens utbrudd. Da dødes også menneskets indre, selve hjertet og livet i det gamle menneske; den dype, uendelige selviskheten, innbilningen om at det finnes noen som helst kraft og dyktighet i oss selv.

Det er denne dype selviskheten og innbilningen som er selve livet og hjertet i det gamle mennesket. Og fra denne kilden strømmer så en fryktelig syndeflod ut i hele vår natur, slik som hovmod, gudsforakt, kjødelig trygghet, vantro, likegyldighet, ulydighet, egenrådighet, fråtseri, sinne, utålmodighet, falskhet, løgn, og liknende synd og styggedom.

Skal så denne gamle slangens gift kunne bekjempes og drepes, da må nok først og fremst egoismen, som sitter så dypt i oss, brytes ned; innbilningen om at det finnes noen som helst kraft i oss selv. Og det må nok ikke skje bare én gang, i selve omvendelsen. Men gjennom hele livet vårt, i den daglige omvendelsen. På samme måte som loven første gang fikk knust oss, så vi bare skjemmes over alt vårt eget.

Slik må vi også fremdeles, om og om igjen, bli knust og ydmyket så snart vi selv vil gjøre noe, bli noe, eller oppnå noe. For at vi aldri skal få vår trøst og glede i oss selv eller noe som helst vi har deltatt med, - men bare i Herren Kristus selv.

Men så er også faren der for at vi bare skal bli liggende i vår elendighet, eller stoppe opp i trelldom og avmakt. Derfor er det like nødvendig at det nye mennesket hele tiden næres og styrkes, «Åndens sinnelag er liv og fred». Gjennom evangeliet må vi også hele tiden bli trøstet og renset i vår samvittighet, frelst og lykkelige i nåden. På denne måten blir det alltid en sann og levende helliggjørelse, virket av Ånden. Ikke bare noe selvgjort, dødt og utvortes.