Første del 1 til 15 januar Dato 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15
1.
januar Jesus
Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.
Heb 13:8. Dette
roper altså apostelen ut i hebreerbrevets siste kapittel. Og så er da
dette virkelig også en stor trøst i livet, -
et liv der vi bare opplever at alt annet stadig skifter og forvandles.
Men
Kristus lever altså, og er fremdeles den samme - i går og i dag, ja, til
evig tid! Da skal det nok bli en løsning, en god utgang på alt! Skulle
der være noen større trøst kristne mennesker kunne ta til seg nettopp
ved et årsskifte? For disse er jo Kristus
alt i alle. Kunne de finne noe mer passende valgspråk eller feltrop
enn dette: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid?
Hør,
dere som kjenner Kristus, som en gang har smakt at Herren er god! Som
har kjent og sett hvor vidunderlig Herren er! Hvor stor hans nåde
og barmhjertighet er! Hvor trofast han er, og hvor sterk til å
hjelpe! Tenk nå over - og ta dette inn over deg - at han er akkurat den samme i dag og til alle tider. I dag som
i går. I år som det året som nå er gått. Og slik videre i all evighet. Han
vil aldri forandres. Han er «evig Far». Han er totalt uomstøtelig, gjennom
alle turbulente tidsaldre nøyaktig den samme. Det er bare her i vårt
jordiske liv, i våre følelser, tanker og opplevelser, det stadig
skifter og forandres. Mens alt dette skjer, er Kristus hele tiden totalt
uforandret, nøyaktig den samme. Husker
jeg f.eks. hvordan han en gang viste meg at han hadde forlatt synden min
helt uforskyldt? At jeg som totalt ugudelig ble gjort rettferdig av ham,
av bare nåde, på grunn av hans eget fullbrakte verk ? Ja, så gjør han
nøyaktig det samme alle dager. Har
han noen gang trøstet oss når vi ikke var verd å bli trøstet, men heller
hadde fortjent å bli straffet og forkastet? Ja, så vil han like så uforskyldt
også trøste oss i dag. Har
det hendt at han én gang fridde oss ut ifra nød, fra synd og fristelser,
når det ikke fantes kraft hos oss selv til å utfri oss? Så vet vi at han,
i sin tid, fremdeles både vil og kan gjøre det samme. Vi
kan kanskje vitne om da vi selv var fullstendig på avveie, forvirret og
oppgitt, som en fortapt sau. Men at han, den gode hyrden, søkte meg opp,
lot sitt ord komme til meg på ny, og førte meg tilbake. Og,
husk! Da vet vi at han også alltid, i all framtid, vil gjøre det samme!
For han er alltid den samme: Jesus
Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. Han har
så visst ikke ennå vist oss sin siste velgjerning! Det var han som «elsket
oss først». Og slik som han hadde elsket sine egne som var i verden (fritt,
uforskyldt og inderlig), slik
elsket han dem også til det siste. Dette er ikke bare en trøst vi har ut fra vår egen korte og snevre erfaring. Nei, helt fra verden ble skapt, gjennom alle århundrers tidsforløp, har mennesker fått erfare vår Herre Jesu Kristi nåde og kraft. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid! Når
vi ser hvordan han før tok imot syndere og forlot de groveste misgjerninger,
vet vi at han gjør akkurat det samme med oss i dag. Når Skriften forteller
hvordan han taler til en beryktet synderinne som har falt ned for ham
i erkjennelse og gråt, og sier: «Dine synder er deg tilgitt. Gå bort i
fred!». Når
Saulus, som var «en spotter, en forfølger og en voldsmann», blir den mest
benådede apostel. Når David, som den aller største nåde hadde vært utgytt
over, likevel faller i de blodigste misgjerninger, men på ny får motta
Guds nåde og forlatelse. Da vet vi at vår Herre Jesus Kristi nåde aldri
tar slutt. At han fremdeles vil tilgi alt
hos alle dem som søker ham. Vi
ser hvordan han aldri ble trøtt av disiplenes skrøpeligheter. Han irettesatte
og tuktet dem. Men forkastet dem aldri. Da vet vi også at han aldri skal
bli trøtt av oss. Og når vi ser i Skriften hvor villig han var til å høre
bønn, selv når den var så ynkelig som bare en berøring av klærne hans,
-. Da vet vi han også fremdeles hører de mest ynkelige bønnene våre. For
alt dette skal hjelpe oss å huske at Kristus fremdeles er akkurat den
samme i dag: Jesus Kristus er
i går og i dag den samme, ja, til evig tid! Så er da dette sannelig
en ubeskrivelig stor trøst og en sikker festning når dagene i vårt liv
veksler, ja, stormer og mørkner. Da
kan fremdeles den kristne synge med glede: «Jeg sitter i Den Allmektiges
skygge, som jeg setter min lit til. Du, Herre, er min
styrke, min klippe, min festning og forløser, min Gud og min trøst.
Du er den samme, og dine år har ingen ende». 2.
januar Og i den høyre hånden til ham som satt på tronen, så jeg en bokrull som det var skrevet på både på innsiden og utsiden, forseglet med sju segl. Åp 5:1. For
en stor og herlig trøst som ligger i disse ordene! Hvis vi bare fikk åpnet
øynene så vi så den, og i en årvåken tro kunne holde den fast som en virkelig
sannhet, da skulle vi vel en gang for alle kaste alle våre bekymringer
fra oss, og si: Nå vil jeg ikke kjempe lenger selv! Nå får Gud gjøre med
meg helt og holdent som han vil! Ja, nå får alle onde ånder og onde mennesker
gjerne gjøre med meg alt de makter. Jeg frykter ikke lenger for noe! For
la oss se litt nærmere på disse bibelordene. Johannes ser en bok i den
høyre hånden til ham som sitter på tronen. Og hva er innholdet i denne
boken? Jo, akkurat det samme som «den første røsten» fra «døren som var
åpnet i himmelen», talte om; hva
som skal skje etter dette (Åp 4:1). Og
legg nå merke til hva synet skildrer! Boken inneholder altså «hva som
skal skje etter dette» - hva som skal skje med hele verden, og spesielt
med Guds folk på jorden. At
en bok ligger slik i den høyre hånden til ham som sitter på tronen, betyr
ikke bare at Gud i den minste detalj kjenner alt det som skal skje med
oss, på samme måte som alt som er skrevet i en bok ligger åpent for øynene.
Men når boken nettopp ligger i hans
høyre hånd, den hånden han bruker til å utføre sine gjerninger,
da taler det først om at den store, allmektige Gud styrer og regjerer
i alt som skjer. Dernest
viser det at han har så inderlig omsorg for alt som kommer til å hende
oss, at han har skrevet det opp i en bok. For vi vet at når alt som gjøres
føres inn i en bok, så vitner det om den største nøyaktighet og omsorg
for saken. Men
så til vår egen situasjon. Er det ikke akkurat dette med hva som skal
skje i framtiden, som alle våre bekymringer dreier seg om? Hva som kan
hende oss, er det som vanligvis fyller og uroer hjertet og tankene våre.
Du
kan være lykkelig løst fra verdens bekymringer, som fører til åndelig
død. Du kan være blitt en levende kristen. Men likevel har du fått en
ny verden full av bekymring for alle slags viktige ting. Det kan gå på
vår egen sjel, våre synder, fristelser, kamper og farer for fall og avvik.
Eller det gjelder vår familie og andre menneskers sjeler, og hvordan det
skal gå med dem. Det kan gå på menighetens framtid, eller hva som kommer
til å skje med vennesamfunnet. Eller det går på en masse småsaker som
likevel uroer oss ganske voldsomt. De
kristne vil alltid ha en kjærlighetens
omsorg for menneskene, en holdning som bare ønsker det beste for dem.
De har også et våkent øye for betydningen av slikt som andre bare overser.
Men samtidig blir de også alltid skyteskive for alle djevelens gloende
piler. Denne rastløse fienden som snart angriper med fristelser, snart
med anfektelser eller alle mulige falske innskytelser, for å forstyrre
freden vår, så Guds barn ikke får ro verken dag eller natt. Hvor
skal vi da finne hjelp? Er der noe som helst jeg kan få hvile i? Å, måtte
jeg få nåde til å se hva som ligger i dette budskapet vi har foran oss
i dag! Alt som noen gang kan komme til å møte oss er skrevet i en bok
som ligger i den høyre hånden til ham som sitter på tronen. Akkurat
som David så det allerede på hans tid, og synger om det som sitt hjertes
trøst: I din bok var de alle
skrevet ned, de dager som var fastlagt for meg, før en eneste av dem var
kommet. Fremdeles har vi en trofast Far i himmelen. Alt som angår
oss er han i sin kjærlighet så sterkt opptatt av, at han har skrevet det
opp i en bok som han holder i sin høyre hånd. Å,
om vi kunne se og tro denne Guds inderlige omsorg for oss! Tror du ikke
da vi ville få en salig ro og hvile for våre haltende hjerter? Ville vi
ikke da ha en sterk fred og trøst til å møte de dagene som kommer? Men
her kommer nå innvendingene fra hedningen i vårt eget bryst. Vår vantro
og fornuft, vårt mørke hjerte sier: Ja, de store hendelsene på verdensplan,
eller det som vil komme over hele Guds menighet, - det har nok Gud skrevet
opp i sin bok. Men ikke det som angår så små og ubetydelige skapninger
som meg. Ja, selvsagt kan det synes
å være for mye. Selvsagt er det totalt ubegripelig for vår forstand, når
vi sier at han i sin bok også har skrevet alt det som kommer til å skje
med deg og meg. Men hva blir det igjen av argumentene, når den samme store
Herren som sitter på tronen, selv sier han tar seg av ikke bare hvert
enkelt menneske og de
minste ting i livet deres, men også hver eneste fugl på jorden (Mat
10:29-31)! Skulle vi ikke tro det en slik Herre sier? På
den ene siden sier altså vår fornuft: Dette er totalt urimelig, fullstendig
umulig! På den andre siden står til og med hele det synlige skaperverket,
fullt av utallige vitnesbyrd imot oss, og sier med et tusentall stemmer:
Se bare alt Gud har gjort! Se alle storverkene, og se alle de bitte små
detaljene! Og når han en gang har skapt
alle disse bitte små detaljene, så har han vel like lett for å
se dem og vokte
dem - ! Å,
bare vi kunne våkne opp fra vårt ynkelige vantroens mørke! Vi lever midt
i denne uendelige rikdommen som vitner om Guds makt og herlighet, og ser
likevel ikke noe som helst. Det er Herren selv som sier: «Blir ikke to
spurver solgt for en kobbermynt? Og ikke en av dem faller til jorden uten
deres Fars vilje. Dere er mer verd enn mange spurver. Men til og med alle
hårene på hodene deres er telt».
3. januar Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne. Joh 3:16. Legg nå her merke til Guds evige nådevalg! Gud er den eneste vise, rettferdige og barmhjertige. Han er Skaperen, og den eneste som med rette kan kalles Far, høyt hevet over alt som kalles for far i himmel og på jord. Han så i sin evige allvitenhet menneskets utvikling. Gud hadde skapt mennesket i sitt bilde og gitt det mulighet til å bli stående i dette bilde, i kraft av menneskets egen lydighet og rettferdighet. Men Gud så hvordan mennesket, denne edle og fine skapningen, i Adam skulle trekke hele menneskeslekten med seg, og falle ut av sin rene og gode tilstand. Gud så hvordan mennesket skulle miste Guds bilde og styrte seg ut i evig død og fordømmelse, totalt inntatt av den gamle slangens gift, og solgt under synden. Da
besluttet Gud, allerede før han lot denne betydningsfulle slekt gå ut
fra sin skapende hånd, at han ville selv sørge for deres frelse. Han ville
gi dem en Mellommann som skulle ha både menneskets og guddommens natur
uoppløselig knyttet sammen i sin person. Så utvalgte
han oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke
en bokstav eller en prikk kunne oversees eller ettergis i den guddommelige
rettferdighetens lov. Men like umulig var det for den falne menneskeslekten
å oppfylle loven. Den kunne ikke stå fram med noe den ikke lenger var
i besittelse av; nemlig en sann rettferdighet og hellighet. Nå
ville enten Guds plan med å skape mennesket være forfeilet, og hans livs
sønn, hans avbilde og barn, gå evig fortapt, -. Eller Gud måtte selv tenke
ut et råd for å frelse menneskene. Derfor forbarmet Gud seg over oss i
sin egen frie kjærlighet, «etter sin frie viljes råd, til pris for sin
nådes herlighet». Derfor utvalgte han sin elskede Sønn som vår frelse.
Og
av den samme store barmhjertighet og kjærlighet påtok Sønnen seg villig
å bli menneskenes bror. Han var det evige, selvstendige Ordet, som nå
skulle føre dem til frelse. Som selv skulle bli
menneske og gjennom sine manndoms år på jord oppfylle loven og
lide døden. For gjennom dette å gjenvinne det som var tapt, gjeninnsette
oss i det fullkomne, og på ny opprette Guds bilde i oss gjennom ham selv.
Så har Gud elsket verden at han
gav sin Sønn, den enbårne. Han
ble et menneskes sønn («Menneskesønnen»)
for å frelse det som var fortapt. For
slik som fordømmelsen ved
den enes fall kom over alle mennesker, slik blir den enes rettferdighet
til rettferdiggjørelse (frifinnelse) for alle mennesker. På samme
måte som vi alle døde i Adam, slik skulle også alle bli gjort levende
i Kristus. Dette
var Guds eget frie nådevalg.
Og der var ingen annen grunn til dette enn Guds egen frie, uforskyldte
kjærlighet, slik Kristus sier det: Så
(høyt) har Gud elsket verden. Uansett hvor en søker etter svar,
kan en aldri finne noen annen grunn enn denne: Han
elsket, derfor elsket han. Vi kommer ikke lenger. Han
har utvalgt oss i Kristus etter sin frie viljes råd. Ingen ba
ham om det. Ingen fortjente det. Det var hans frie viljes råd. Her
har vi en gullgruve. Vår frelse,
at vi er utvalgt i Kristus, er Guds egen, frie beslutning, og hans egen
gjerning. Skriften sier: Gud gjør alle ting for sin egen skyld (Jes 43:25).
Det er han som har skapt alle ting, og til hans ære er det alle ting er
til. Og så er det han som har besluttet at i og gjennom Kristus skulle
den falne menneskeslekten få være hans barn. Han
har tatt oss til seg som sine egne barn gjennom Jesus Kristus etter sin
frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet. Hva skal vi si til
dette? Når Gud bestemmer seg for å ville utrette noe, hvem er da i stand
til å hindre ham? Hvem kan hindre ham i å gjennomføre sin vilje? Derfor
heter det nådevalg, utvelgelse. Du
synes det er så altfor stort at du skal få være Guds barn. Du er så fullstendig
uverdig til dette. Men uansett hvilken innvending du har, så er jo dette
Guds egen frie viljes råd. Hva
skal en kunne innvende mot Guds vilje og rådslutning? Den ene dagen beslutter
han å skape planeter, så mange som havets sand. En annen gang beslutter
han å skape sine barn på jord, - og samtidig at når de har falt for fiendens
fristelser, gjenopprette dem gjennom en Frelser. Han besluttet å gjøre
dem til sine barn på ny, gjennom en dyrkjøpt gjenløsning, - så fordervet
og uverdige de enn måtte være. Ja, hva har vi å si til alt dette? Alt
er bare Guds frie viljes råd! Han gjør alt for sin egen skyld. Dette
er den veldige trøsten i nådens utvelgelse. Her må jeg da se at Guds nåde
og kjærlighet er fri og totalt uavhengig av oss. Det er dette Paulus taler
om i Rom 9, om utvelgelsen, når han tar som eksempel tvillingbrødrene
Jakob og Esau. «Før barna ennå var født og hadde verken gjort godt eller
ondt, for at Guds plan skulle bli stående i henhold til utvelgelsen, ikke
for gjerningenes skyld, men av hans nåde som hadde kalt, - da ble det
sagt til moren: Den største skal tjene den minste». Det
samme gjelder i dette vi nå taler om. Før vi i det hele tatt var skapt,
ja, før verdens grunnvoll ble lagt, da vi verken hadde gjort godt eller
ondt, utvalgte Gud oss i Kristus til barn og til å arve evig frelse og
salighet. Selvsagt er denne utvelgelsen det veldigste tordenslag fra himmelen over alle gjerninger og hva vi kan fortjene med dem innfor Gud! Selvsagt burde dette tordenslaget få oss til å våkne opp fra vår evige innbilning om at Guds nåde skulle være avhengig av noe hos oss, av vår kristelighet og gode gjerninger. Han har jo utvalgt oss i Kristus allerede før verdens grunnvoll ble lagt! Da kommer vi nok litt for sent med all vår fortjeneste! Tenk: En evig nåde!
4.
januar Så mange som tok imot ham, dem gav han retten å bli Guds barn, dem som tror på hans navn.........de er født av Gud. Joh 1:12-13. En
slik utleggelse av Skriften selv om hvem som er Guds
barn, burde virkelig tenne alle troendes hjerter i glede og undring.
Mens derimot de som i egen frimodighet og selvsikkerhet har tilegnet seg
dette hellige navnet, burde våkne opp og bli redde. Guds
barn, i Skriftens betydning, er født
av Gud. De er et
underverk av Guds nåde. De er nye, åndelige skapninger på jorden, i seg
selv et vitnesbyrd om at de har «fått del i guddommelig natur». Og det
er nettopp dette den sanne, levende troen virker. At
vi av bare nåde, ved troen, blir Guds barn og salig frelst, er så fullt
av nåde og trøst, at vi burde gråte av glede. Men burde vi ikke da også
forstå, og tenke grundig over, at her tales det om denne
bestemte troen som vi fikk da vi ble født av Gud? Eller kan det
tenkes at også en innbilt tro, som aldri har noen sammenheng med at vi
ble født av Gud, like så godt kan frelse oss? Der
er likesom ingen grense for hvor mange som kan pynte seg med den herlige
tittelen at de er Guds barn. Mange som til og med mangler de mest selvsagte
kjennetegn på den nye fødselen, trøster seg også med at de er sanne kristne.
La
dere ikke forføre; Gud lar seg ikke spotte!
Det skal til sist ikke
bli spørsmål om hvor mye vi har i vår forstand oppe i hodet, eller av
ord i vår munn. Men om vår kristendom har vært sann, om vi er blitt født av Gud. Å, det ville være forferdelig om
jeg hadde hyklet meg fram gjennom livet med en selvlaget trøst, istedenfor
en tro som var skapt av Gud. Tenk
om du har bedratt deg selv og andre med en forstandstro som verken har
kraft til å ydmyke hjertet, til å føde det på ny, eller til noen helliggjørelse.
Det består bare i kunnskap og ord, pluss en viss kristelig aktivitet.
Kanskje litt bønn, litt lesing og kristelige talemåter. Men alt sammen
bare noe du gjør i egen kraft, for å falle inn i det kristelige mønsteret,
eller noe liknende. Men
snart er det slutt på dette spillet. Snart kommer Den Store, Den Hellige,
han som har sett hele skuespillet. Han kommer med det endelige budskapet:
Nå er det slutt! Gjør opp ditt regnskap! Så står vi overfor
dødens ansikt og alvor. Da stilles vi avslørt og avkledd fram for Den
Helliges øyne. Å, hvor forferdelig det vil være hvis vi hele tiden bare
har hyklet! Nettopp fordi nåden er så stor og det himmelske barnekåret
så herlig, er det også så veldig farlig hvis ikke vår kristendom er av
sannheten. Legg derfor godt merke til apostelens ord i den teksten vi
har for oss i dag! Først
sa han: Så mange som tok imot
ham, dem gav han retten til å bli Guds barn. Og hva han legger
i dette at de «tok imot ham», det forklarer han med tilføyelsen: dem
som tror på hans navn. Men legg merke til at han går ennå lenger
i å forklare hva som ligger i dette. Han tilføyer at de som ved troen var
Guds barn, også var født
av Gud. Denne
tilføyelsen kan ikke innprentes sterkt nok. Den som skal kunne «se Guds
rike», og som et Guds barn leve i all evighet med Gud, må være født
av Gud. Før syndefallet eide menneskene det guddommelige livet, som
også nettopp var Guds bilde i dem. Det var spesielt dette Gud tenkte på
når han sa: Den dagen
du eter av det (kunnskapens
tre), skal du sannelig dø. Så måtte dette guddommelige livet gjenopprettes
i oss. Og det kunne bare skje ved en ny fødsel. Da blir vi på ny «likedannet
med hans Sønns bilde» - selv om dette bildet ikke blir fullkomment før
vi også blir fridd ut fra den hindringen kjødets legeme alltid er på denne
jord. Kristus
uttalte klart og utvetydig: Den
som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike. Guds rike blir
gitt oss av bare nåde. Det står evig fast. Men du er totalt ute av stand
til å få del i det, det er ikke mulig at du kan leve et liv med Gud her,
og deretter i himmelen, hvis du ikke blir født av Gud, og får del i Guds
natur. Den sanne Gud er en hellig Gud. En vanhellig skapning vil fortæres og pines i Guds nærvær.
Det
må skapes en ny natur i mennesket, en natur med Guds slektskapsbånd, et
nytt menneske som er skapt av Gud, før livet blir salig i samfunn
med Gud. «Kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud» og trives ikke sammen
med ham en eneste dag, og langt mindre en hel evighet. Derfor sier Kristus:
«Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny. Det som
er født av kjødet er kjød. Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds
rike». Og
her sier altså Johannes: «de er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds
vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud». Og Peter sier: «dere er
gjenfødt, ikke av forgjengelig sæd, men uforgjengelig, ved Guds ord som
lever og blir». Og Paulus sier det slik: «I Kristus betyr verken omskjærelse
eller mangel på omskjærelse noen ting, bare en ny skapning». Så
er spørsmålet: Hvem andre enn Herren selv skulle du tro på i dette som
avgjør ditt evige liv? Kristus er jo selve kjærligheten og miskunnheten.
Det må jo være Kristus og hans apostler vi må lytte til. Og Kristus og
hans apostler holder sterkt fram, liksom med en munn, at Gud har bestemt
en slik vei til frelse for menneskene; at de må fødes på ny og få del
i Guds natur, hvis de skal komme inn i himmelen. Hvordan kan da du bare
fortsette på din vei
mot evigheten uten å ha dette klart
for deg?
5. januar Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Rom 8:16. For noe stort og herlig! Være Guds barn - vite at jeg er det, og ha den tillitsfulle barnekårets ånd med Gud! Slik taler apostelen her. Slik taler hele Skriften. Og slik taler alle frigjorte kristne om det som er deres herligste erfaring: Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Hvordan
står det egentlig til med dette viktige forholdet blant oss? Du som leser
dette; er du så lykkelig? Kan du si at du har Guds Ånds vitnesbyrd med
din ånd om at du er Guds barn? Du
mener du er en kristen, du elsker Ordet, du lever et fint liv. Men hvordan
står det til akkurat i dette forholdet? Hvordan står det til med hjertet
ditt? Har du samfunn med Gud - et virkelig fortrolig samfunn som kjennetegnes
med at du kan si: Abba, Far? Det er hovedsaken! Hør,
og legg merke til dette! Dette er den store hovedsaken i alt kristent
liv; at hjertet har et tillitsfullt samfunn med Gud gjennom Kristus. At
du lever i samfunn med ham, knyttet til ham som en venn! Å,
dette er selve hjertet og livet
i all kristendom! Dette er det gjenopprettede Paradislivet
som menneskene mistet i syndefallet, et tillitsfullt barnekårets Ånd som
lever i samfunn med sin Gud og taler med ham som barnet med sin far. Og
så er spørsmålet: Er du
også en av dem som har denne tillitsfulle barnekårets Ånd? Skyv ikke dette
spørsmålet fra deg før det har resultert i en dyptpløyende avgjørelse!
Som
sagt er denne tillitsfulle barnekårets Ånd nettopp hjerteslaget i hele
det åndelige livet, som igjen alt godt strømmer ut fra. Og uten denne
er alt bare død og kulde, avmakt og trelldom. Hva skal alt åndelig liv
tjene til, hvis du ikke eier denne troens fred med Gud, dette fortrolige
samfunnet med ham? Kristus har uttrykkelig sagt at ikke noe som helst
annet godt kan frelse, hvis vi ikke har fått dette samfunnet og det inderlige
kjennskapet til ham. Det
er også dette tillitsfulle forholdet til Frelseren som er hele kraften
i all kristendom, både til det som skal gjøres, og til å lide. Ja, som
er selve kilden til alt som er sant og hellig, alt Gud har behag i, i
våre liv. Kristendommen blir en trelldom, blir svak og full av ulyst,
tung og kraftløs, hos dem som ikke eier denne troens visshet og kjennskap
til Gud. De kan ha mange gode meninger, gode forsett og holdninger. Men
de kommer aldri lenger. De er alltid treller under denne verden, og syndene
vil de ikke gi slipp på. De styres fremdeles av djevelen, fanget av hans
vilje. De har ikke Den Hellige Ånd inni seg. Så
finnes det nok noen hvor en virkelig tro er tent, men hvor den ennå er
svak. Disse hungrer og tørster, men er ennå ikke blitt mettet. Og hos
eldre kristne kan troen ha mistet sin evangeliske frimodighet, der kristendommen
er blitt mer tung og lovisk. Men selv hos disse er det avmakt under synden,
som hersker. Og i alle livets forhold blir også disse menneskene svake,
trege og livløse. Bekjennelsen stopper opp, bønnen blir tung og kraftløs,
hjertet kaldt og tomt. Hjertet
har ingen skatt, én som kan fylle det. Ingen som har inntatt hjertet framfor
andre venner. Derfor tørster det snart på nytt etter det denne verden
kan gi. Og i ennå større grad er jo dette tilfellet der sjelen i det hele
tatt aldri er kommet til troen, men ennå er totalt fanget under trelldommens
åk. Men
der hjertet tvert imot har fått en tillitsfull overbevisning om at det
er benådet hos Gud, og står i et tillitsfullt vennskap med Frelseren,
- for et liv, for et lys og kraft, for en glad lovprisning og bekjennelse
en finner der! Og disse menneskene tar straks avstand fra denne verden. Det
er dette Kristus mente da han sa: Slik
som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet,
slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg. Den som
blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. Og slik taler Johannes:
Dette er den seier som har seiret
over verden, vår tro. Og slik taler profeten: Glede
i Herren er deres styrke. Å,
hvor viktig er da ikke dette! Også for at vi skal ha den kraften vi trenger
til helliggjørelse, til bekjennelsen, til ikke å bli dratt med i verdens
ånd, og til tålmodighet og styrke i trengselen! Hvor viktig og nødvendig at vi eier en klar overbevisning om nåden, og står i et inderlig troens samfunn, forenet med Frelseren. Det er helt nødvendig at vi eier - og bevarer - dette barnets ekte, tillitsfulle forhold til Gud, som apostelen kaller sønnekårets (barnekårets) Ånd, som gjør at vi roper: Abba, Far! Skulle
vi ikke stanse opp og spørre oss selv innfor Guds åsyn, hver enkelt av
oss: Har jeg denne tillitsfulle barnekårets Ånd? Har jeg dette vitnesbyrdet
i mitt hjerte, om at jeg har barnekår hos Gud?
6. januar Det var synden, for at den skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt, slik at synden kunne bli grenseløs syndig ved budet. Rom 7:13. Den sanne omvendelsen er lovens rette og gjennomgripende virkning i synderens hjerte. At dette får skje, er så nødvendig, at uten den er alt åndelig strev forgjeves. All tro, et liv i Gudsfrykt, ja, til og med Kristus og hans fullbrakte verk er forgjeves og uten frukt for de sjelene der dette ikke har skjedd. Den som bare kjenner utslaget av synden i sine tanker, ord og gjerninger, og bare ser på dem. Bare arbeider og kjemper med dem. Og ikke gjennom lovens krav på hjertet synker ned i naturens urene hengemyr, så han kommer i nød. Det mennesket foretar bare en avstumpet, hyklersk omvendelse. Han omvender seg nok. Men bare fra et fritt verdslig livsmønster, til sin egen rettferdighet. Han blir en fariseer. Der
er også dem som kjenner ondskapen i sin egen natur, og hjertets urenhet
og forderv, men som bare tar sin tilflukt til å våke, til å be, å kjempe,
til forsakelse og et Gudfryktig vesen. De ser ikke at det ikke er noe
som helst av dette som holder innfor Gud. De håper og håper på seier.
Og det er dette deres øyne, deres forhåpning og trøst er rettet mot. Men
disse blir også bare fariseere. Kommer
du ikke mens det ennå står så dårlig til, - mens du ennå ikke har vunnet
den seieren du lengter etter, men fortsatt ligger over ende i din elendighet.
Kommer du ikke mens du ennå ligger nede i denne fortapte tilstanden, til
Kristus, til nåde, trøst og salighet utelukkende i Kristus, -. Så blir
du aldri en sann kristen. Du
blir bare en bedratt gjerningskristen, som trøster deg i din omvendelse
og gudfryktighet. Eller du blir en utmattet trell som gir opp alt sammen
og faller tilbake i likeglad sorgløshet. Eller faller tilbake i fortvilelse
og fortapelse. Nå
taler vi ikke om dem som åpenlyst og bevisst kan forsvare forskjellige
synder de ikke vil slippe. Nei, vi taler om dem som virkelig søker å nå
inn gjennom den trange port, men ikke er i stand til det. Feilen
med alle disse er at de aldri vil lytte til, - eller også at det aldri
blir rett forkynt for dem -, hva
den rette omvendelse er, hva som er lovens rette virkning, dens egentlige
mål og hensikt. Å,
om de ville legge merke til hva Herren taler i sitt ord! Hør nå! Skriften
sier uttrykkelig : Alt det loven sier, taler den til dem som er under
loven, for at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal
bli straffskyldig for Gud. «Men loven kom inn ved siden av, for
at fallet skulle bli større (sv:
at synden skulle överflöda). Men der synden ble større, ble nåden
enda mer overstrømmende rik» (sv: där överflödade då synden mycket mer). Og
denne sin dypeste virkning må loven få gjøre i ditt hjerte, hvis omvendelsen
skal bli ekte. Det er ikke mer hellig og åndelig du skal bli, gjennom
lovens krav og bud. Nei, det skal du bli gjennom en annen, han som døper
med Ånd og ild. Men
gjennom loven skal du bli «straffskyldig», syndig, ja, «grenseløst syndig».
Det er ikke noe annet som hjelper, hvis du noen gang skal lære hva det
egentlig vil si å «ta imot» Kristus, så et nytt liv kan fødes i hjertet
ditt. «Hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, da
ville rettferdigheten ha kommet ved loven. Men da døde altså Kristus forgjeves».
Loven
utretter sitt egentlige verk bare når den får komme inn i hjertet.
Slipper den bare til på det ytre, kan du bli svært from - i din kristelige
aktivitet og egen innbilning. Du blir en fariseer, som vi har nevnt ovenfor.
Slik en var Paulus inntil «budet kom», før lovens åndelige krav trengte inn på hjertet
hans. Slik
er også mange kristelige mennesker i våre dager. De har den holdningen
til loven, at det er egentlig gjennom den en blir bedre og helligere,
hvis en bare tar seg alvorlig nok sammen og er innstilt på ikke å gi opp,
men fortsette å kjempe, be og håpe. Men
den sanne omvendelsen går dypere. Den hisser opp hjertets ondskap, og
gjør meg ikke bedre og bedre. Men syndig, «grenseløst syndig ved budet».
Så jeg ser hvordan synden er der i alt jeg foretar meg. Jeg synes virkelig
ille både om meg selv og min omvendelse, og får dermed ingen trøst i meg
selv. Legg
merke til at når Kristus begynte å lære sine disipler, var det første
han gjorde å utlegge lovens
krav så høyt at ingen menneske skulle kunne oppfylle det. Se Mat 5:21-48.
Og når en mann trodde han levde etter det loven krevde, var ikke Kristus
fornøyd, men skyndte seg straks å gi ham et bud som ble umulig for ham:
«Hvis du vil være fullkommen, så gå og selg det du eier og gi det til
de fattige». Han forsøkte ikke å gi mannen noen trøst i hans egenrettferdighet.
Derfor,
når noen sier han vil omvende seg og bli hellig og god, da må vi svare
ham: Ja, hvis du først blir en synder og ugudelig. Det vil si: Hvis du
bare først kunne se din egen elendighet, lære å kjenne hva du er for en
fortapt skapning, ugudelig og gjennomfordervet. Så kunne du nok få en
sann tro på ham «som rettferdiggjør den ugudelige». Og så etter hvert
bli helliggjort og god.
7. januar Vi har fått våre hjerter overstenket, og på den måten blitt renset fra en ond samvittighet. Heb 10:22. Hva
vil det si, det vi leser her, å få
våre hjerter overstenket? Hvordan skjer det? Forbilledlig ser
vi i 2Mos 12 at det skjedde ved at et knippe isop ble dyppet i blodet
fra lammet som var slaktet. Med dette isopknippet strøk en så blodet på
begge dørstolpene til huset, og på det øverste dørtreet. Det
isopknippet hjertene våre skal overstenkes med, er evangeliet
som virkelig er dyppet i Guds Lams blod. Og det stenker, der det blir
forkynt, hellige dråper over alt. Evangeliet taler jo først og sist om
en frelse i Jesu blod. Evangeliet taler om «Lammet
som ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med sitt blod. Det
er verdig til å få ære og pris». Evangeliet
sier «I ham har vi forløsningen
ved hans blod, syndenes forlatelse». Evangeliet forkynner: «Om deres synder er blodrøde, skal de bli hvite som snø». Når
en forkynnelse møter hjertene våre med slike vitnesbyrd, blir hjertene
overstenket med Kristi
blod, og på den måten renset
fra en ond samvittighet. Legg merke til: «fra en ond samvittighet»! Vi må overstenkes så mye med Kristi blod at vi får en god samvittighet. At alle syndene våre blir helt og holdent tatt bort fra samvittigheten. Og det skjer når budskapet føder en inderlig tillit i hjertet vårt, til at all vår synd er forlatt i og ved Jesu blod, så vi er helt renset og forsonet med Gud. Da kan vi på ny tale med ham som med en nådig og kjærlig Far. Dette er Guds barns herlige frihet; at ingen synd bli tilregnet dem. At loven ikke dømmer dem. De er jo ikke lenger under loven, men under nåden, og har derfor fred med Gud. Som om de aldri hadde gjort noen synd, men alltid bare hadde vært rettferdige og hellige. Men
det er også utelukkende denne troen som frigjør fra syndens herredømme. Tenk, når jeg som en fortapt synder får eie den sterke og sikre
trøsten; at Gud ikke mer tilregner meg min misgjerning, men har gitt meg
sitt ord: «barn, vær frimodig! Dine synder er deg tilgitt!» Å, da rister
jeg av meg lenkene som holdt meg i trelldom. Da triumferer jeg, jubler
jeg, lovpriser jeg Guds nåde, og forbanner min synd. Nå er det ikke noe
jeg ønsker høyere i verden enn bare å kunne tjene Herren hele mitt liv. Men
skal dette skje, må denne konkrete
overstenkningen først ha foregått. Så du har fått nettopp
denne troen som gir deg
fred i din samvittighet for syndene dine. Du vet, hører, synger
og leser kanskje om denne store forløsningen som har skjedd i Jesus Kristus.
Men likevel bærer du alltid på syndene i din samvittighet, og tenker med
uro på hvordan du skal få fred med en forsonet Gud. Men
dermed forkaster du Kristi blod, som om det ikke skulle vært sterkt nok
til å ta bort syndene! I versene 1 og 2 taler apostelen om at ved de levittiske
ofrene hadde de likevel fremdeles en ond samvittighet. Derfor måtte de
stadig gjenta ofringene. Dette beviser at det
er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder.
«For ville de ikke da ha sluttet med å bære ofrene fram? For de som hadde
del i denne tjenesten, og som èn gang var renset, ville da ikke lenger
ha synd på samvittigheten». Legg
godt merke til disse ordene! Hvis vi på samme måte ennå går med en ond
samvittighet, da går vi jo med samme vitnesbyrd om Kristi dyrebare blod!
Da sier vi dermed akkurat det samme; at Kristi blod ikke kan ta bort synder.
For ellers skulle vi jo ha fred med Gud. Våre synder skulle være tatt
bort - fordi vi èn gang for alle er renset. Stans
opp her! Hva tror du? Har Kristi blod virkelig tatt bort, forsonet, utslettet
alle dine synder? Har Kristi blod utrettet noe mer enn blodet av okser
og bukker? Eller vil du altså konkret ha sagt om Kristi blod at det ikke
kunne ta bort synder? Paulus
markerer forskjellen mellom blodet fra de levittiske ofrene, og Kristi
blod. Når han har vist at de førstnevnte ikke kunne ta bort synder, så
tilføyer han om Kristus: «Men etter at han hadde båret fram ett evig offer
for synder, satte denne presten seg ved Guds høyre hånd», «for med ett
offer har han for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget»,
«og deres synder og deres lovbrudd skal jeg aldri minnes mer. Der det
er tilgivelse for disse, behøves det ikke lenger noe offer for synd».
Og
så fortsetter han: «Derfor, brødre, har vi i Jesu blod frimodighet til
å gå inn i helligdommen. Så la oss tre fram med et sannferdig hjerte i
troens fulle visshet, etter at vi har fått våre hjerter overstenket, og
på den måten blitt renset fra en ond samvittighet». Apostelen vil at det
èn gang for alle må få være avgjort at Kristi blod virkelig har tatt bort
all synd, og at vi derfor nå er frie. Våkn
opp, kjære venn, og tenk over hva du gjør, når du alltid bare ser på deg
selv, og dermed forkaster Kristi dyrebare blod! Som om det ikke skulle
være i stand til å ta bort synder! Vel kan dine synder være grufulle,
store og mange. Men så store og mange kan de umulig være, at ikke Guds
Sønns blod gjelder tusen ganger mer. Be Gud om at han vil gi deg troen. Og la så Kristi blod overstenke hjertet ditt gjennom evangeliet, til du blir helt fri fra en ond samvittighet. Til du får se betydningen av Kristi blod, så du ikke lenger ser på deg selv og alt ditt. Og dermed lykkelig fri kan holde dette opp mot alle dine synder, og mot død, djevel og helvete. Og ha mer enn nok med Kristus, Kristus, død og stått opp igjen for oss, for oss!
8. januar Født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. Gal 4:4-5. Å, du evige Guds kjærlighet som elsket verden så høyt! Hør nå her hvorfor Guds Sønn ble menneske! Hva som var selve det store oppdraget og det endelige målet med at han kom til verden: «Født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven». Å,
du svarte vantroens mørke, som aldri lar oss få lov å beholde dette! Ikke
underlig om de som virkelig tror dette, at Gud har gitt oss sin Sønn for
å oppfylle loven i vårt sted, virkelig elsker en slik Gud og Frelser.
Ikke undres på at de blir brennende i ånden. Blir inntatt av en høyere
himmelsk fred og fryd og kjærlighet. Ikke å undres på at det også tennes
en nidkjærhet i dem mot alt annet som vil påberope seg å være det som
gjør oss rettferdige og hellige. Gud
ville frelse de falne menneskene og forløse dem fra lovens dom. Men hvordan
skulle det kunne skje? Det måtte nødvendigvis skje på en slik måte at
den guddommelige lovens rettferdighetskrav, til den minste bokstav eller
prikk, ikke ble overtrådt. Og det skjedde på den måten, sier apostelen,
at Guds egen Sønn ble sendt under
loven. Han som var lovens Herre kom til jord for å tjene under
loven og oppfylle den i vårt sted. Å, du Guds kjærlighet som overgår alt! Tror
du så dette som hele Skriften vitner om; at det bare er gjennom Kristi
oppfyllelse av loven vi blir rettferdige? Da gjenstår det jo bare ett
eneste spørsmål, for at du kan være fullstendig overbevist og trygg. Dette:
Kan jeg være helt sikker på at Kristus har oppfylt loven så fullkomment
at den evige Far er fullt ut tilfreds? Og
det kan du være trygg på. Kristus har fullkomment oppfylt loven. Han «elsket
Gud av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av all sin forstand». Det
var hans mat å gjøre sin himmelske Fars vilje. Like fullkomment har han
også «elsket sin neste som seg selv». Ja, i den grad at han aldri tok
hensyn til seg selv, gav sitt liv i døden, ble dømt som en ugjerningsmann,
bar hele verdens synder, bad for overtrederne. Han
var lydig helt til døden, ja, til døden på korset. For det at han var
født under loven, innebar også at han skulle ta på seg lovens dom og forbannelse
over synden, slik det står skrevet: «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens
forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss». «Siden barna har del
i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved
døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt - det er djevelen
-, og for å befri dem
som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv». Slik
har han altså gjort alt for oss. Vi lovpriser og opphøyer hans navn! Han
var også den eneste som kunne
gjøre det. «Vår egen makt er intet verd, vi var nok snart nedhugne», sier
Luther, «Vi äro satta av sätet» (Han flyttet oss vekk, og overtok selv
setet). Bare han var i stand til å utføre dette verket. Må
nå bare hver enkelt passe på å gi Kristus æren for dette verket! D.v.s.
at du bevisst erkjenner at denne Herren har gjort alle ting vel. Det er
så tragisk, at noen få ord umulig kan beskrive det, hvordan djevelen forviller
våre sinn. Vi ser jo hvordan vi går dag etter dag som om vi ikke kjente
til at vi hadde noen som helst nytte av alt det Kristus har gjort. Vi
lever, synger og taler om at Gud har gitt oss sin egen Sønn for at han
skulle være vår bror, den som oppfylte loven fullkomment for oss, og vårt
offerlam. Men
likevel viser våre tanker, vår holdning og vårt åndelige strev at vi er
opptatt med selv å leve ustraffelig etter loven, for å kunne bli godtatt
av Gud og være sikker på at vi lever i hans nåde og vennskap. Det
vi gjør, er at vi nok lovpriser og opphøyer Stedfortrederen med både mange
og store ord. Men deretter kaster vi oss av hele vår sjel inn i strevet
med selv å forsone oss med Gud. Mange
har i hele sitt liv ennå aldri hatt noen som helst bruk for, og nytte
av, Kristus. La oss da i alle fall nå stoppe opp og ta til oss det Skriften
sier om den tjenesten og nytten
vi skulle ha av den store gaven, da Gud gav sin Sønn, født under loven.
Hør!
Apostelen sier: for å kjøpe dem
fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. Har du aldri
sett eller hørt disse ordene? Skulle vi ikke nå lovprise den guddommelige
kjærligheten, og la det få være sant - og være nok -, det han har gjort,
han som oppfylte loven for oss? Apostelen
sier her at dette har han ikke gjort for seg selv, men «for å kjøpe dem
fri som var under loven». Vi
ber alle som vil være en kristen om nå å ta dette alvorlig inn over seg.
Dette er jo summen av hele Skriften, og kjernen i selve budskapet: At
Kristus er lovens ende. Kristus
er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror. At det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse.
9. januar Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud (sv: och hava intet att berömma sig av för Gud). Rom 3:22-23. Hvordan
skal vi egentlig forstå disse ordene? For det er jo svært så urimelig
at det ikke skulle være noen som helst forskjell
på menneskene. Vi ser jo tross alt med egne øyne at forskjellen tvert
imot kan være ganske stor. Det ene mennesket kan f.eks. leve i åpenbar
synd. Mens den andre hver eneste dag lever et moralsk fint liv. Legg
nøye merke til hva det er spørsmål om her! Her tales det om vår
rettferdighet overfor Gud! Om
vi har noen som helst ære, noe vi kan rose oss av, overfor Gud når det
gjelder det å bli frelst og få evig liv. I dette forholdet opphører all
forskjell på større eller mindre synder. Der
er andre forhold hvor det avhenger av våre gjerninger. Det er når det
gjelder ulike grader av
salighet eller fordømmelse. Da sier Skriften uttrykkelig at det skal være
forskjell. Da tales det f.eks. om at det skal bli
lettere for Sodomas
og Gomorras land på dommens dag, enn
for byene som ikke tok imot apostlene Jesus sendte ut (altså en
forskjell i domsfullbyrdelsen). Og på den andre side at «en stjerne skiller
seg fra en annen stjerne ved sin glans». Men
straks det er spørsmål om rettferdighet og ære, noe å rose oss av innfor
Gud, slik som i den teksten vi har for oss i dag, da er det kort og godt
«ingen forskjell». For her kommer alle menneskenes gjerninger til kort.
I det forholdet er vi alle så langt fra den rettferdighet Gud krever,
at all forskjell menneskene imellom forsvinner. La
oss bruke en lignelse. Hvis vi taler om høydeforskjellene på jorden, da
har vi all grunn til å si det er stor forskjell mellom de høye fjelltoppene
og de dype dalene. Men taler vi derimot om jordens avstand fra solen,
da blir disse høydeforskjellene på jorden aldri nevnt, aldri tatt i betraktning.
Da sier vi ikke at fra solen til toppen av fjellene er det så og så langt.
Og fra solen til bunnen av dalene er det så og så langt. Nei, fordi avstanden
i dette tilfellet er så enorm at disse ujevnhetene på jorden ikke betyr
noe som helst - «det er ingen forskjell». På
samme måte er det her nede, menneskene imellom, stor forskjell når det
gjelder deres synd, eller gode gjerninger. Men fordi den beste er så uendelig
langt fra den rettferdighet Gud krever, blir det overfor Herren, og i
spørsmålet om å være verdig til evig liv i himmelen, ingen
forskjell. La
oss tenke oss et fengsel hvor bare dødsdømte fanger er samlet. Alle sammen
er forbrytere, mordere og ranere. Hvis disse skulle begynne å trette om
hvem av dem som var mest verdig til en ærefull plass ved kongens side,
ville vi ikke da si: Dere er alle sammen bare verdige til retterstedet.
Her er ingen forskjell! Nøyaktig
det samme gjelder hvis vi begynner å tale om våre kvalifikasjoner som
grunnlag for å tre fram i rettferdighet for Gud. Vi er alle sammen store
forbrytere, som hver eneste dag bryter Guds største bud. De alvorligste
og mest helliggjorte kristne må jo alle sine dager be om tilgivelse for
sin synd. I seg selv kjenner de seg bare verdige til Guds vrede, hvis
han skulle dømme dem etter sin hellige lov. Riktignok
finnes det noen som synes de er blitt litt bedre. Som innbiller seg at
de gjennom nådens midler, gjennom inntrengende bønn, tro, årvåkenhet og
alvor er kommet litt lenger. Så de ikke uten videre kan sammenliknes med
andre skrøpelige kristne. De er liksom i
seg selv blitt et hellig folk. Men
disse er bedratt av løgnens far. For hvis de var åndelig edrue og våkne,
ville de jo måtte erkjenne det samme som den hellige David da han ba:
«Gå ikke til doms med din
tjener, for det er ikke
èn levende som er rettferdig for ditt åsyn».
Og hvis vi taler om uomvendte mennesker, så er selv deres beste gjerninger
bare synd og hykleri, fordi de i sitt hjerte ikke har det rett med Herren
i tro og kjærlighet. Uansett
hvor stor forskjellen så er; Enten menneskene har en høy moral, lever
et godt og fint liv, og blir ansett for en støtte i samfunnet. Som samvittighetsfullt
utfører sine medmenneskelige plikter. Ja, som til og med kan ha nidkjærhet
for Gud, men «ikke med sann erkjennelse», så de strever med å bygge opp
sin egen rettferdighet. Eller de er frekke Gudsfornektere som uhemmet
lever i all slags synd. Uansett så står alle disse under den samme Guds dom, og behøver alle samme nåde -. På samme måte som nåden også tilbys alle, og gis dem like ufortjent, når de søker den ved Kristi føtter.
10. januar Hva samfunn har en troende med en vantro? Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren. 2Kor 6:15,17. Har Kristus i sin store barmhjertighet utvalgt deg av verden og kalt deg til å være hans disippel og venn, til å leve med ham. Leve dette salige, herlige og inderlige samfunnet, forenet med ham. Å, så følg ham da også i alvor, oppriktighet og troskap! Verken han selv, din sjels brudgom, eller ditt evige vel, tillater noe dobbeltliv der du deler deg mellom Gud og verden, mellom Kristus og Belial. Du
må velge! Det er ikke mulig å dele seg. Atskilt er atskilt! Kristus er
Kristus, og verden er verden. Guds vennskap er èn ting. Verdens vennskap
er noe helt annet. Disse kan aldri forenes. Derfor må du altså velge.
Er
det kanskje for tungt å følge Jesus og miste verdens vennskap? Da skal
du heller la det være, og følg isteden verden. Det
er mye lettere og behageligere (for kjødet). Og du oppnår akkurat
like mye med det, som om du forsøker å dele deg. Ja, mye mer. For i sistnevnte
tilfelle mister du begge. Ikke får du fullt ut nyte verden, og heller
ikke Guds vennskap her i livet. Og heller ikke får du oppleve himlens
glede i evigheten. Men hvordan, og på hvilke områder er det vi skal skille oss fra dem som ikke tror? Vi forutsetter at du er født på ny, og dermed allerede skilt ut fra dem i hjertet og måten å tenke på. Da har du andre tanker enn dem i åndelige forhold, og en annen lyst i hjertet enn dem. Du elsker det de hater, og du er redd for, og hater, det de elsker. Men da må jo også følgen bli at du skiller deg fra dem i alt som har med dette indre forholdet å gjøre, eller som virker inn på det. Du
må da skille deg fra deres ytre vesen, i ord
og gjerninger. Ja, fra alt som fører eller frister til synd. Enten
det nå er fornøyelser, selskaper eller andre ting. Du må altså skille
deg fra de vantro i tale, i oppførsel, i handlemåte, i valg av omgangsvenner
og underholdning. Ser
eller hører du f.eks. noen ubetenksomt faller i fristelse til å se på,
høre eller tale om noe som bare er en forlystelse for kjødet. Da bør du
som er Kristi disippel og Den Hellige Ånds tempel, gjøre noe ganske
annet. Du skal la ditt hjerte være en stengt hage, bare åpnet av din sjels
kjæreste. Som Job skal du «gjøre en pakt med dine øyne», om at du ikke
skal se etter det som er en lyst for kjødet. Du
skal ikke delta med tungen din i unyttig og smålig prat. Men heller tale
om Herrens veier og velgjerninger, der det er mulig. Eller tal selv stille
med din Gud. Når andre, som samtidig vil være kristne, uhemmet tramper
på Guds bud, misbruker hans store og hellige navn, eller vanhelliger den
hviledagen han har innstiftet, da skal du være annerledes. Du skal frykte
og elske din Gud så du ikke vil gjøre imot hans bud. Her
taler vi om å gå ut fra verden. Derfor nevner vi ikke de syndene som selv
blant moralsk bevisste verdens mennesker anses som synd, som f.eks. ulydighet,
sinne, hat, seksuell umoral, uærlighet m.m. Men når det gjelder slike
ting som disse anser uskyldig, og forsvarer, så la det være din
regel at du aldri lar skikker eller folkemening, men bare Guds ord, Kristi og de helliges eksempler avgjøre om du
skal dømme en handling som syndig eller uskyldig. En
sammenkomst eller underholdning kan i seg selv synes å være svært så uskadelig
eller uskyldig. Men du kjenner at ånden her ikke er i
pakt med nådens Ånd. Du innser at
din Herre Kristus ikke vil stå sammen med deg i dette. At du ikke
kan be ham med deg til dette, ikke kan gjøre dette eller hint i hans navn.
Eller du kjenner at ditt indre menneske mer taper enn vinner på dette.
Å, hold deg da langt borte fra slikt! Her gjelder apostelens ord: «Ta
ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller». Når det her tales om omgang med andre mennesker, vil alle innse at det ikke er meningen at du skal bryte med det naturlige fellesskapet som f.eks. ditt daglige arbeide knytter deg til. Der gjelder det bare at vi skal ta avstand fra deres synder. Nei,
spørsmålet dreier seg om hvilken omgang du
selv velger deg. På det området må du «gå ut» fra dem og fra det
som er i strid med din Herre. Men, vil så noen si, er ikke dette å hate
mennesker? Skal vi ikke elske
alle mennesker? Jo, men elske på samme måte som din Herre elsket!
Han elsket ganske riktig alle, og han elsket dem så høyt at han gav sitt liv for dem.
Men han hadde aldri noe fortrolig
samfunn med sin Fars og sitt rikes fiender. Gjør så du det samme! Elsk dem, gjør alt du kan for dem, gjør godt mot alle! Men tro bare ikke det er din plikt å ha noe tillitsfullt samfunn eller enighet på alle områder med din Herres fiender. For en slik enighet på alle områder forutsetter at du skal kalle det gode ondt, og det onde godt. Tenk
om Jesu disipler innimellom hadde oppsøkt sin Herres fiender, de skriftlærde
og fariseerne, og hadde et tillitsfullt vennskap med dem! Hadde dette
vært troskap mot Jesus? Judas gjorde det - og det endte med at han forrådte
sin Herre og overgav ham i deres hender. Men
du synes kanskje at de slett ikke må oppfattes som Kristi fiender, når
de f.eks. er så hyggelige og gode mennesker? Prøv da bare! Hvis disse
vennene dine ikke tåler at du taler varmt om din Herre, da vet du hvem
du er sammen med. De er Herrens fiender! I
slike sammenheng må du enten vitne med hele ditt liv og din tale hvem
du tilhører og tjener. Og da vil du såre slike omgivelser. Eller du vil
med en unnvikende oppførsel fornekte og såre din Herre og din samvittighet.
Vær
klar over dette, du som frivillig trekker inntil Kristi fienders kullild!
(Joh 18:18).
11. januar Elsker du meg? Joh 21:16. Det er Herren selv som taler her, - han som skal dømme på den siste dag. Han som du ber til i din bønn. Å, ville vi ikke krype på våre knær til Jerusalem, hvis vi bare kunne få høre fra hans egen munn hva det først og fremst er han spør etter! Og
nå hører vi altså at det er din
kjærlighet han spør etter. Men vent nå litt med ditt personlige
svar, - til du har klart for deg hva han legger i dette! Legg merke til at det første spørsmålet hans er: Elsker du meg? - Ikke: Tjener du meg? Er du lydig mot meg? Bekjenner du meg? Men: Elsker du? For
det andre sier han ikke: Elsker du mitt,
men meg! Han sier
ikke: Elsker du min kraft og mine nådegaver? Men: Elsker du meg
- meg, som selve gaven
til deg. Meg, slik at
jeg selv, i min person er hele din trøst og din frelse? Når
det gjelder første del av spørsmålet, så føler du deg kanskje trygg på
at du har kjærlighet til Jesus hvis du tjener ham og er lydig mot ham.
For Jesus sier jo selv: «Hvis noen elsker meg, vil han holde mitt ord.
Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord». Og Johannes sier: «Dette
er Guds kjærlighet, at vi holder hans bud». Men vent nå litt. Dette
tar du nok for lett på! Vi skal nok snart få se at det ikke er så sikkert
at du elsker Jesus,
selv om du på en måte tjener og er lydig mot ham, eller gjør de gjerningene
han venter av deg. Nei, å «holde hans bud» er noe mer enn dette. Med
Kristi egne ord skal vi vise at en kan være en særdeles god Kristi tjener,
ha stort åndelig lys, være rik på de mest hellige gjerninger og ha stor
nidkjærhet for Kristi sak, -. Og likevel ikke elsker ham på den rette
måten. For i brevet til «engelen for menigheten» i Efesus sier Herren
uttrykkelig at denne, som var en åndelig leder, ikke bare hadde en vanlig
kristen opplæring og lys over Ordet, men også et fint, prøvende blikk;
«Du har prøvd dem som sier de
er apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere».
Videre
sier han like klart at denne læreren ikke var av dem som bare hadde kunnskap
og store talegaver. Han hadde også kraft og nidkjærhet til hellig virksomhet.
Ja, hans innsats i troskap mot Herren
Kristi navn var så sterk at han også fikk lide for det. Og i alt
dette hadde han «tålmodighet». For
det tredje sier Herren at denne åndelige læreren ikke bare var åndelig
opplyst og virksom med forkynnelse i sin alminnelighet. Men også at han
sørget for rett kirketukt i menigheten sin, og tok kampen opp mot falske
lærere. Oppsummer alt dette. Så vil du virkelig få et strålende bilde av en Kristi tjener, langt ut over det som er vanlig. Og likevel, på tross av alt dette får vi høre at han hadde forlatt sin første kjærlighet. Og dette ene kjennetegnet gjorde at hele hans tilstand var slik at hvis det ikke ble en forandring, så ville Herren brått komme over ham og flytte lysestaken hans bort fra sitt sted. Av dette skjønner vi at det å holde hans bud, er noe mer enn bare å gjøre visse gjerninger etter hans bud. Og om du var en like så åndelig, nidkjær Kristi tjener som denne i Efesus, så har Herren altså fremdeles dette spørsmålet til deg: Elsker du meg? Så
går vi til siste del av ordet vårt i dag. Her sa vi du må stoppe opp for
ordet «meg», - «Elsker du meg»,
ikke «mitt»! For det
er akkurat i dette den ekte brudens
kjærlighet skiller seg fra skjøgekjærligheten.
Mange har en viss kjærlighet til Jesus. Men bare når det går på fordelaktige
ting som han virker i dem eller andre. De er aldri blitt virkelig fortapte
syndere, og så blitt frelst av ham, og inntatt ene
og alene av hans kjærlighet, eller av det
han selv er i sin person. De elsker ham bare, som sagt, for gavene
som smaker så godt. Det er dette som er «skjøgekjærligheten». Nå
taler vi ikke om så grove syndere som Judas Iskariot, som fulgte Jesus
fordi han fikk passe på pengene. Eller Simon som drev med trolldom, og
hvor det var det samme urene begjæret som gjorde at han ville forsøke
å handle til seg Den Hellige Ånds gave for penger. Nei,
vi taler om det usannsynlig fine og hemmelige bedraget i vår egen naturs
trang til selvforgudelse,
som ble plantet i menneskeheten gjennom den gamle slangens forførende
ord: Dere skal bli liksom Gud, og kjenne godt og ondt. For helt fra
den dagen har vi, i tillegg til kjødets lyster, alltid hatt en Adams natur
som vil helliggjøre seg selv.
Det er dette menneskene ut fra sin natur alltid tar sin tilflukt til når
de kjenner på syndens grufullhet. På samme måte som trollmannen Simon ser de at i Jesu navn gis overnaturlig kraft. At i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult, og kraft til hellig liv og gjerninger. Og så blir det trangen etter dette som gjør at vi blir en Jesu disippel, at vi elsker og følger, tilber og påkaller ham. Men hele tiden er blikket festet på denne kraften og gavene. Ikke på hva han har gjort og er i sin person. Det han har gjort og er i sin person kan en nok samtidig erkjenne med sin forstand og lovprise med sin munn. Men hjertet er opptatt med gavene. Hjertets øye er bare rettet mot disse, ikke mot den korsfestede. Å,
måtte vi for Jesu skyld, og for våre sjelers frelse, bli så oppriktige
at vi la nøye merke til hva hjertet
vårt først og fremst setter sin lit til! Er det selve nåden, forsoningsnåden,
renselsen i Kristi blod? Det hjelper ikke at hodet ditt og tungen er kristelig!
Tenk grundig over hva hjertet ditt først og fremst er opptatt med!
12. januar Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen, for at han skulle være Herre både over døde og levende. Rom 14:9. Dette er altså Guds barns salige tilstand til enhver tid; enten de lever eller dør, så hører de Herren til. Og dette er frukten av hele Kristi frelsesverk, hans død og oppstandelse, og at han nå lever som yppersteprest og konge i all evighet. Det var dette som var selve
hensikten og målet med hele hans forsoning; at han skulle kjøpe oss tilbake
fra syndens, dødens og djevelens herredømme. Skulle få makt til å benåde,
til å frelse, og så eie oss som borgere underordnet ham i hans kongerike
her i livet og i all evighet. Ja,
som vi leser det her: «være Herre over oss». Ikke bare mens vi lever på
jorden, men også etter vår død, i det evige livet. Det er dette som menes
med at «derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen, for at
han skulle være Herre både over døde og levende». Her
er en klar parallell i at Kristus både er død og på ny blitt levende,
og dette at både levende og døde skal leve under hans herredømme. Det
er jo helt klart for oss at både hans død og hans oppstandelse var nødvendig
for at noe menneske kunne bli frelst. Og at den som er frelst og benådet,
deretter tilhører Herren, først i sitt liv her på jord, og det samme etter
sin død. Alt bare på grunn av det samme frelsesverket; Kristi død og oppstandelse.
Dette
er klart nok hovedsaken. Men med sitt ordvalg har apostelen også vist
oss den veien som først hodet, og deretter lemmene skulle gå. Kristus
skulle først leve på jorden. Så dø. Og deretter stå opp igjen og leve
for evig. Den samme veien skal også vi gå. For hvert skritt skal vi høre
Herren til. Først i vårt liv her på jord, så i vår død, og til sist i
det evige livet. Her
sier apostelen at gjennom sin oppstandelse fikk han rett, eller makt til
«å skulle være Herre», eller «hersker», over oss. Dermed har Paulus også
forklart hvorfor Guds barn aldri mer skal «leve seg selv»*, men i hele
sitt liv og framferd anse seg som hans eiendom og hans tjenere. Han er
vår rette Herre, den som har kjøpt oss fri, og dermed eier oss. Derfor
er det også han som skal regjere over oss. Og det ikke bare her i livet,
men også i vår død og i all evighet. Slik
har vi jo også i vår barnelærdom lært å forstå vår trosbekjennelse om
Kristus: «Jeg tror at Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, er min
Herre, som har gjenløst og kjøpt meg, fortapte og fordømte menneske, fra
alle mine synder, fra dødens og djevelens makt. For at jeg skal være hans
egen, leve under ham og tjene ham i hans rike i evig rettferdighet, uskyldighet
og salighet. Liksom han er stått opp fra de døde og nå lever og regjerer
i evighet». Det
er dette som er meningen med ordet i dag, og summen av hele Guds evangelium.
Og dette er grunnvollen for vårt hellige samfunn med Gud. Det er kilden
alle Guds barns liv og lyst springer ut fra, så vi i alle ting spør hva
som er Herrens vilje, som kan fremme hans navn og ære. Kort sagt: Å leve
for ham. Paulus
sier også: «Han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve
seg selv, men ham som døde og oppstod for dem»*.
Når Kristus døde istedenfor alle, da må jo også alle de han døde for,
ikke lenger leve som selvstendige mennesker, totalt uavhengige og uforpliktende
overfor ham. Men nå leve som lemmer i ham. Som de som tilhører ham. Som
underordner seg ham, og skylder å tjene ham. Derfor er han død for alle.
Måtte Herren åpne hjertene hos oss alle sammen for akkurat dette! Er
det sant at Guds Sønn er blitt menneske for vår skyld? Har ofret sitt
liv for oss gjennom sterke rop og tårer, for at vi skulle leve for ham!
For hans skyld skulle vi få ha en evig nåde, på tross av alle våre synder!
Og til sist arve det evige livs salighet! Skulle
ikke da vi gi hele vårt liv til ham, leve for ham, til hans ære, i hans
tjeneste, til hans velbehag, i alt det vi gjør og foretar oss? Ingen mennesker
har rett til å leve her på jorden uten å leve for ham som har kjøpt oss
tilbake fra den evige døden og fordømmelsen. Det er bare så stor en sorg
at selv de som virkelig ønsker å gi seg til Herren med hele sin ånd og
liv, likevel ikke er i stand til å leve mer fullkomment til hans ære i
hans tjeneste. Men
tenk da hvor mye mer grusomt å ikke en gang ville
leve til hans navns ære, men fullt bevisst bare leve ut sitt eget liv!
Dette er jo helt konkret den ufrelstes liv, som Luther taler disse sterke
ordene om: «Fordømt til det dypeste helvete er det menneske som lever
seg selv». Alle
kan se hvordan verdens barn virkelig lever et slikt fordømt liv, når de
er totalt fri fra tanken på å skulle leve til noen ære og velbehag for
Herren. Når hele livet deres bare går ut på å bruke tanker, ord og gjerninger
til å tilfredsstille sin egen lyst. De «fornekter den Herre som kjøpte
dem», selv om de med munnen bekjenner seg til ham. På samme måte lever
de som er åndelig døde. At
et menneske virkelig lever for Herren, er et underverk bare av Guds nåde
gjennom den nye fødselen. Men de som står imot denne nåden som kaller
dem til omvendelse, vil bli stående under den falne naturens herredømme.
De
lever seg selv, og lever på eget ansvar. Og de som lever på eget ansvar,
de skal også dø på eget ansvar. Skal måtte greie seg selv i døden og i
dommen. Bare de som «lever i Herren», skal også «dø i Herren». *
13. januar For å vise sin rettferdighet, fordi Gud i sin langmodighet hadde båret over med de synder som var gjort tidligere. Rom 3:25. Det som her menes med Guds rettferdighet, det forklarer Paulus straks i følgende vers. Der sier han: «Slik ville Gud vise (som et bevis på) sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus» (sv.: som er av Jesu tro). At han er rettferdig, samtidig som han gjør den rettferdig som tror, det er akkurat denne Guds rettferdighet som skulle bevises ved at han sendte sin Sønn for å bli en blodbestenkt nådestol. Guds rettferdighet er dermed her hans rettferdighet som dommer. Med andre ord den rettferdighet han krever. Men
det var på to forskjellige måter
Guds rettferdighet ble åpenbart og vist fram gjennom Kristi forsoningsdød.
Den første (v.25) var Guds langmodighet gjennom Det gamle testamentes
tid, eller som Paulus sier; at «Gud i sin langmodighet hadde båret over
med de synder som var gjort tidligere». Det andre (v.26) er at han også
fullkomment benåder og «gjør» den synder «rettferdig» som tror på Kristus. Når
det gjelder det første forholdet, synes apostelen å ville si: I den gammeltestamentlige
tid har Gud spart synderne for den rettmessige avstraffingen loven krever.
For hvis Gud uten videre hadde praktisert sin altomfattende og straffende
rettferdighet, og handlet med menneskene etter det de hadde fortjent,
så ville han ha utryddet menneskene på jorden. Ikke bare ødelagt alle
hedningfolk. Han ville også gjort ende på Israel. Men
da ville også den nådens plan han har for hele menneskeslekten, og som
ligger i den måten han fører Israel på, blitt knust. Hele den tiden som
gikk forut for at Gud sendte sin Sønn til jorden, synes han å ha «glemt»
å straffe menneskene etter deres synder. Og hele verden var dekket i skyggen
av hans «langmodighet». Men
når Kristus var kommet, skulle denne overbærenhetens tid være slutt. Da
krever den guddommelige rettferdigheten alle synderes berettigede og fulle
straff fullbyrdet i Den enbårne Sønnens død på korset. Da skulle det bli
åpenbart hva som var grunnlaget for Guds langmodighet. Om
det andre forholdet sier Paulus: «Slik ville Gud vise sin rettferdighet
i den tiden som nå er, så
han kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus»
(sv: som er av Jesu tro). Her er det tale om noe ganske annet
enn bare overbærenhet. Her tales det om den uforskyldte nåden; at han
gjør den rettferdig «som
er av Jesu tro». Hvordan det kan være en guddommelig rettferdighet
å rett og slett rettferdiggjøre
syndere - det skulle Jesu forferdelige og blodige død vise. Å,
for noen frydefulle ord dette er for hjertet vårt! Apostelen sier Gud
har stilt sin Sønn fram som en nådestol i hans eget blod, så han kunne
la alle se at den rettferdighet han krever, er oppfylt, når han rettferdiggjør
dem som har troen på Jesus. Han
har selv gitt en lovgyldig soning, for at han samtidig selv «kunne være
rettferdig og gjøre den rettferdig» som tror. Hvis han ikke selv hadde
satt i verk en fullkommen oppfyllelse og soning for alle våre synder,
så hadde han ikke kunnet rettferdiggjøre syndere, og samtidig selv likevel
være fullkommen rettferdig. For
rettferdigheten krevde at syndere skulle straffes - ikke gjøres rettferdige.
Men nå, når en soning etter loven er skjedd, kan han samtidig selv «være
rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus» (er av Jesu
tro). «Juble,
dere himler! Fryd deg, du jord!». Nå ser vi at synderes benådning samstemmer
med det guddommelige rettferdighetskravet! Og var det ikke slik, så ville
jeg aldri kunne holde ut i troen på Guds nåde. Jeg ville bli overmannet
av tanken på at Gud måtte bli trøtt av mine stadige synder. Men
nå har den store Herren Gud sørget for dette verk som gjør at selve
rettferdigheten krever at vi benådes. For
det ville ikke være rettferdig hvis Gud to ganger skulle kreve oppgjør
for den samme skyld! Hvis det ved Jesu blod er gjort opp for alle
våre synder, så skal dette ikke kreves av oss, - så lenge Gud er rettferdig
og ikke forkaster den løsepengen han selv har bestemt for våre synder. Gjennom
Kristi forsoning proklameres som i et skinnende lys at Guds rettferdighetskrav
oppfylles nettopp i benådning og rettferdiggjøring av syndere. «Aldri
har noen sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart
ham». I ham lyser Guds dypeste egenskaper fram; hans uendelige barmhjertighet
og hans fullkomne rettferdighet. Han
gav rettferdigheten alt det den kunne kreve. For at hver synder som tror
kan være sikker på at de har Guds nåde og salighet. Ikke bare på grunnlag
av Guds barmhjertighet, men nå også på grunnlag av hans rettferdighet.
Nå skal vi innse at Gud ikke bare er nådig. Men også trofast
og rettferdig, så
han forlater oss syndene. Istedenfor
å nøye seg med bare å få en liten del av sitt krav - presset ut av det
siste den fattige hadde -, har Gud vendt seg med sitt rettferdighetskrav
mot den rike garantisten. Og har fått fullkomment oppgjør. Kunne
vi nå virkelig se det fullkomne og store i den personen som foretok dette
oppgjøret, betalte og sonet for oss, - . Da må vi kunne si den guddommelige
rettferdigheten i aller høyeste grad er blitt forherliget gjennom hans
død!
14. januar Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din kraft, og av hele ditt sinn. Luk 10:27. Dette er det første og største budet. Og hva skulle vel være mer selvsagt enn at vi nettopp skal elske Gud slik? Er
det ikke både sant og rett at hvert pulsslag, hver tanke, all vår kraft,
hele vårt sinn og alt vi kan tenke oss, kropp, sjel og hele vårt liv,
skulle tilhøre ham, alt sammen? Hvert øyeblikk skulle alt være opptatt
med ham! Det
burde ikke gå en time av vårt liv uten at vi med kjærlighetens lengt i
vårt hjerte så på ham, spurte etter hva som var hans vilje, og var oppmerksom
på hvert minste vink fra ham. Noe
mindre burde sannelig ikke kunne forventes av skapninger som fra først
av ble til etter Guds bilde. Og det er dette som ligger i ordene: «elske
Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din kraft,
og av hele ditt sinn». For
dette at du skal elske Gud av
hele ditt hjerte, vil jo nettopp si at du oppriktig
og uten skuespill virkelig
elsker ham. At det er ham
hjertet ditt først og fremst strekker seg etter. Så det overskygger alt
annet, og blir grunnlaget alle andre forhold i livet bedømmes ut fra.
For
vi vet at menneskene er slik laget at de aldri på samme tid kan ha like
stor kjærlighet rettet mot to forskjellige mål. Alltid vil ett av dem
stå høyest, slik vi ser Jesus taler om i Mat 6:24. Og så er det altså
dette mest betydningsfulle
for hjertet ditt, det du aller mest tenker på, inderligst lengter etter
og har din trøst i, det som fryder deg mest, osv. - det er dette Herren
Gud vil være for deg. Det er dette «elske Gud av hele ditt hjerte» taler
om. Det som videre nevnes i dagens tekst er egentlig bare en videreføring
av det første, en utvikling som da alltid følger. Når
vi har tilføyelsen «av hele din sjel», vil det derfor si at når du elsker
Gud av hele ditt hjerte, da gir
du ham også hele ditt liv. Slik at det som smaker deg best, som
er din ære og dine nytelser, ja, selve livet, blir noe du kan unnvære,
- bare du har ham! For
ordet «sjel» skildrer i Skriftens eget språk vanligvis det
legemlige livet og alt som foregår i våre naturlige sanser. Når
altså kjærligheten til jordiske ting, eller til noe i deg selv, begynner
å dra deg. Eller frykt for lidelse vil drive deg bort fra Herren. Da vender
du straks blikket bort fra dette, og sier: La meg miste hva som helst,
og la hva som helst ramme meg, hvis jeg bare må få ha deg, Herre! Da spør
jeg ikke etter mer, verken i himmel eller på jord! Så
heter det videre: av all din
kraft. Det vil si at alle dine evner alltid
er opptatt med Gud. Med å tilbe ham, tjene ham. At dine tanker alltid
dreier seg om ham. At din evne til å lære, ditt sinn bare lar seg engasjere
av det som er av Gud. At dine øyne ser, dine ører lytter bare etter det
som er av Gud. At din tunge alltid vil tale om ham, dine hender strekker
seg etter noe de kan gjøre for ham. Til
slutt heter det: av hele ditt
sinn, eller egentlig «ettertanke». Dette taler til oss om den
kjærlige omsorg som i alle forhold i livet søker etter å leve slik Gud
vil, og tjene ham vi elsker på beste måte. Med andre ord alltid å være
opptatt med hva han som vi elsker,
ønsker og vil. Slik at det som er hans ønske, alltid også er det
som er rett, er det beste, og det som også smaker best
- for den som elsker ham. Legg
altså merke til hva som ligger i dette å elske
Gud av hele sitt sinn! Det er å ikke kjenne noen som helst annen
rettesnor eller norm for hva som er godt, som er rett eller hva som kan
glede, - enn Guds ord og vilje. Slik at bare det er noe Gud
vil, noe han
legger til rette eller sender, om
det så i seg selv er aldri så bittert for meg, blir det likevel straks
kjært og dyrebart for meg. Bare fordi den kjærlige Gud vil dette. Og
sist, men ikke minst: Alt dette må være drevet av din egen lyst! For å
elske av hele sitt sinn er nøyaktig det motsatte av bare å
gjøre noe på kommando, eller av tvang. Om
det da altså koster, om du opplever det tungt, når du skal gjøre eller
lide noe for Guds skyld, så du må kjempe med en motvilje i deg selv, da
elsker du ikke Gud
av hele ditt sinn! For
du skal jo elske Gud i den grad at hva som helst han noen gang sender
i din vei, så er det alltid like dyrebart og kjært for deg. Fordi du vet
dette er hans gode vilje. Selv om det i seg selv var det verste du kunne
tenke deg, f.eks. at det kjæreste du hadde på jord ble tatt fra deg. At
all din jordiske lykke ble ødelagt, eller ditt gode navn og rykte totalt
ble knust, osv. Og når slike ting skjer, er det i
seg selv bittert. Men bare fordi det er din Guds
velbehagelige vilje skal
alt sammen være kjært og godt for deg. Det
er dette vi lærer av budskapet om å elske
Gud av hele ditt sinn. For hvordan skal en kunne elske Gud av
hele sitt sinn, og samtidig ikke elske det som er Guds vilje, men isteden
kjenne på motvilje mot et bud han har gitt, eller mot en lidelse han har
sendt? Hvis
bare du elsker Gud av hele ditt
hjerte - av hele din sjel - og av hele ditt sinn, vil jo alt som
er Guds vilje være like kjært for deg. Enten det smaker godt eller bittert.
Bare han vil det!
15. januar Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham. 2Kor 5:21. Å, for et veldig ord! For det står virkelig ikke gjort til syndoffer, men «gjort til synd»! Og det forkynner at han var så tildekket av hele verdens, til alle tider, syndemasse, at det som fullstendig kjennetegnet ham nå, som var hans navn, var «synd». Biskop
Hersleb sier over disse ordene: «Han ble gjort til selve synden, slik
at Gud så bare synd i ham. Gud gjorde ham så og si til en syndeklump.
For at hele Guds straff, hele hans vrede, all helvetes gru, all Satans
rett til oss, skulle på grunn av den synd som var lagt på ham, rette seg
konsentrert mot og i ham som selve midtpunktet. For nå var all synd samlet
i ham, og hadde liksom sitt hovedkvarter her». Eller
som Luther sier: «Når den barmhjertige Far kastet alle våre synder på
ham, sa han: Du skal være det alle mennesker har vært og er, fra tidenes
begynnelse og til den siste dag. Du skal være den synderen som tok eplet
i Paradis. Du skal være David, som drev hor og deretter drepte. Du skal
være Paulus, som forfulgte, kastet i fengsel og mye mer. Kort sagt; du
skal være det alle mennesker er, som om det var bare du som hadde gjort
alle menneskers synder. Pass derfor godt på at du gjør fullkomment opp,
og betaler for dem». Da
nå Stedfortrederen på denne måten bar hele verdens synd, så kom også hele
lovens forbannelse over ham, d.v.s. all den Guds vrede, unåde
og pine som all verdens synd har fortjent. Denne kampen begynte i Getsemanehagen.
Og den kampen var så hard at den gjennom bønn og tårer presset svette
som blod fra denne sterke kjempen, - som av en svak og avmektig synder
-! Hvordan
Gud tilregner, er ingen spøk, men det aller største alvor. Når Gud kastet
all verdens synd på ham, kunne han ikke en gang klage overfor Gud at han
var uskyldig. Han måtte stå framfor Faderen som den store synderen, og
få oppleve lovens forbannelse. Dette
ble fullbyrdet i døden på korset. Der møtte hele lovens forbannelse ham.
Her stod til slutt også selve kampen mellom døden
og livet. Døden er
en allmektig hersker over hele verden. Den seirer over konger og fyrster,
og alle mennesker. Nå kaster den seg med all makt mot Kristus. Vil til
og med nedkjempe og oppsluke ham. Kan også se ut til å ha lykkes i dette,
når Herren under høye rop og tårer utånder. Men selv da, når han lot døden
overvinne og drepe seg, var det evige livet i ham. Og dette livet seiret.
Det overvant og drepte døden. Gjennom
denne Kristi uskyldige død for all verdens synd ble hele den store seieren
vunnet. Der ble slangens hode knust. Loven
hadde hentet ut alt den kunne kreve av menneskeslekten. Synden var fullkomment avstraffet og sonet. Døden var blitt overvunnet av Livet.
Og det gjorde at djevelen
hadde mistet sitt rov. «Anklageren er kastet ned» og «dømt». Og gjennom
paktens blod ble fangene satt fri fra fengslet. For nå var løsepengen
gitt. Så nå hersket en evig tilgivelse, liv, frihet og rettferdighet for
alle mennesker. Englene og den frelste skare lovpriste og sang: «Æren
og prisen og makten tilhører vår Gud og Lammet». Dette
var den herlige seieren Skriften omtaler slik: «Døden er oppslukt til
seier. Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier? Dødens brodd
er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier
ved vår Herre Jesus Kristus». Så
er da hele verden gjennom denne herlige seieren fullkomment frikjøpt i
Kristus. Likeså sikkert og visst som hele verden er falt og fortapt i
Adam. Og får like så uforskyldt gjennom Kristus det evige liv, som de
gjennom Adam har fått synden og døden i arv. Arven fra Adam ser og opplever
vi stadig i oss og i verden. Men arven i Kristus ser og kjenner vi ikke.
Det må bare forkynnes gjennom evangeliet, og tas imot i
tro av oss. Men
Herren Gud ser Kristus og hans fullbrakte verk for oss. Derfor, like så
sikkert som du ser verden full av synd, like så sikkert ser Gud alle mennesker
fullkomment forsonet, rettferdiggjort og helliggjort i
Kristus. Ja, så fullkomment tilfredsstilt er Gud som da han i begynnelsen så på alt han hadde skapt, og så det var overmåte godt. Hvis
ikke verden var blitt så fullkomment gjenopprettet i Guds øyne, så hadde
ikke Kristus fullkomment utrettet sitt forsoningsverk. Så
gjenstår det da nå ikke annet for at vi skal nå fram til evigheten hos
Gud, enn at vi også gjør etter det evangeliet forkynner: Hyll Sønnen!
Kom
tilbake, dere frafalne barn! Kom la oss gå i rette med hverandre, sier
Herren. Om deres synder er røde som skarlagen, skal de bli hvite som snø.
Den som tørster, la ham komme. Og hver den som vil, skal ta livets vann
for intet. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke
tror, skal bli fordømt.
|