Andre del 16 til 30 juni
Dato 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30
16.
juni Den
som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. 1Joh
5:10. Vi opplever nok at en og annen stiller spørsmål ved om det finnes noe menneske som her i livet kan vite at det er et Guds barn, og om en kan og bør søke noen full forvissning i dette spørsmålet. Dette er vanligvis et av de argumentene de skjuler seg bak, de som egentlig ikke vil omvende seg til Gud, disse som ennå trives best i mørket og uvissheten. Men
hele Skriften bevitner at alle de gamle kristne gjennom troen hadde fått
vitnesbyrd om at de hadde Guds velbehag. Bare i en slik tro var de i stand
til å gå martyrdøden i møte med fryd. Og apostlene sier uttrykkelig: «Ånden
selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn». «Den som tror på Guds Sønn,
har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til
en løgner». Merk deg dette siste! Herren
roper jo uttrykkelig: «Den som vil, han komme». «Om hans synder er røde
som blod, skal de bli hvite som snø». Men
hvis jeg da fremdeles alltid går der uviss på om jeg har syndenes forlatelse,
- hva annet er det enn å gjøre Gud til en løgner? Det er jo det samme
som å si at jeg vet ikke om det er til å stole på, dette som Herren sier.
Og det ville jo være en dårlig bekjennelse for en kristen. «Derfor»,
sier Luther, «skal vi hver eneste dag strekke oss etter å komme ut av
tvilen og til visshet. Og
bestrebe oss på å grundig rykke opp med rot den skadelige villfarelsen
som hele verden er forført i; denne tanken at
menneskene ikke skal kunne vite om de er i eller utenfor nåden.
For hvis vi tviler på Guds nåde mot oss, og ikke holder fast ved at vi
eier Guds velbehag for Kristi skyld, så benekter vi at Kristus har frikjøpt
oss. Og vi kaster over ende alt hans verk og alle de velgjerningene mot
oss som han stadig har vist». Den som er tilfreds uten å eie noen forvissning om at han eier skatten, han setter sannelig heller ikke skatten videre høyt! En annen sak er at vi må søke vissheten i ordet, og ikke i følelsene. Men
nå består jo ikke en kristens fred og visshet i at han anser seg selv
for å være gudfryktig og troende, og er fornøyd med seg selv. Nei, tvert
imot finnes det ingen som kjenner på mer synd hos seg selv enn en levende
kristen. Men
hans trøst og hans frelsesgrunn er denne; at Kristus
har lidd døden for oss syndere, at han er rettferdiggjort
ved tro, d.v.s. av nåde.
Og på denne grunnvoll burde vi jo nå med rette ha en vedvarende og urokkelig
fred. Da
kan vi si at «i meg selv er jeg hvert øyeblikk bare verd fordømmelse.
Men i Kristus er jeg hvert øyeblikk ren og rettferdig, ja, godkjent og
elsket av Gud. Min trøst er bare det som gjelder for
alle, for de største
syndere. For Kristus har virkelig i sin død forsonet hele
verden med Gud. Ikke bare de troende. Jo visst er mine synder
forferdelige, mange og store, så jeg nok var verd å aldri få ha en glad
stund. Men hva skal jeg gjøre når tross alt Kristus var så nådig og tok
mine synder på seg, og led døden
for meg, synderen. Da tør jeg ikke i mismot tvile på dette,
våger ikke la være å tro det og glede meg. Og
jeg er da sannelig heller ikke
døpt til meg selv, så jeg skal måtte leve på min egen rettferdighet.
Nei, jeg er akkurat derfor døpt
til Kristus, for at jeg skal være ikledd ham og hans rettferdighet.
Hvis
Gud ville tilregne synden, hvem ville da kunne bli stående? Ikke en eneste
av våre gjerninger ville være frie for synd. Men hele Guds evangelium
vitner jo om at det var akkurat derfor Gud gav sin Sønn til en soning
for våre synder. Og da våger jeg ikke gjøre dette til en løgn. Riktignok
kjenner jeg noe ganske
annet i mitt hjerte og samvittighet. Der kjenner
jeg ikke noen rettferdighet, men tvert imot synd og elendighet. Men Gud
sier selv i sitt eget ord at denne synden og elendigheten som jeg kjenner
på, er utslettet, betalt, tilgitt og forlatt. Da vil jeg selvsagt la Gud
være større enn mitt hjertes følelser, være en Gud som ikke lyver. Det
Gud har gjort og sagt, er mye mer sikkert enn det stakkars jeg ser og
kjenner. Og
han har ikke bare forsonet meg med seg i Kristi død, og forsikret meg
om dette i sitt ord. Men også i nådemidlene har han gitt meg innsegl og
testamente på hele frelsesskatten. I
dåpen har han på en spesiell måte gitt min person del i Kristi fullbrakte
verk, og med et evig urokkelig testamente stadfestet dette til meg. Om
så jeg i synd og vantro går bort fra skatten min, er likevel ikke skatten
gått bort, liksom også pakten fortsatt består hos Gud. Skulle kanskje
vår vantro kunne gjøre Guds trofasthet til intet? Så langt ifra! Om
jeg er falt ut av arken, er arken likevel ikke gått i stykker. Min trygghet
er der tross alt også akkurat nå - i den samme arken. Arken; dåpen, testamentet,
nåden hos Gud faller og vakler ikke fordi om jeg faller. Men står fast
i evighet. Min
trøst og fred hviler dermed på det som er
hos Gud, ikke hos meg. Det jeg har å trøste meg til, lyder slik:
Kristi blod gjelder mer enn mine synder. Guds ord gjelder mer enn mine tanker og følelser. Dåpspakten,
testamentet gjelder hos
Gud, selv om jeg i lang tid kan ha vært borte fra ham. Mot
Kristi blod er alle mine synder bare som små gnister mot det store, vide
havet. Mot Guds ord er alle mine innvendinger, oppfatninger og følelser
bare som røyk og støv mot et stort fjell. På denne faste grunnvollen vil
jeg trygt både leve og dø».
17.
juni Mitt folk hørte ikke på min røst. Så sendte jeg dem fra meg med sine harde hjerter, til å vandre etter sine egne råd. Sal 81:12-13. Her ser vi hva som blir følgen av at vi ikke kjenner når vi blir kalt av Gud, men står imot og gjør Den Hellige Ånd sorg. Da må den gode og omsorgsfulle Ånden vike fra oss. Og hva annet skulle den barmhjertige Gud vel kunne gjøre? I
sin evige, ubegripelige kjærlighet sendte han sin enbårne Sønn til oss.
Han ble vår bror og stedfortreder. Han tok våre synder og plikter på seg.
Han ble sine tjeneres tjener og oppfylte loven for oss. Og med sin lidelse
og død sonte han for våre misgjerninger og gav oss tilbake arven og barnekåret
i himmelen. Så
sender han oss sitt ord og sin Hellige Ånd, som ømt søker oss opp, rører
ved hjertene våre, og innbyr oss til nådens gjestebud. Men
hvis alt dette bare er forgjeves? Hva så hvis vi stadig bare forakter
både hans advarsler og hans nåde? For vi elsker vår forretning og vår
åker mer enn all Guds nåde. Elsker mer verdens vennskap enn Guds vennskap,
og står derfor alltid imot, og gjør Guds Hellige Ånd sorg. Hva
annet skulle Gud da gjøre enn å overlate oss til vår egen viljes råd,
og si: «Vil dere ikke følge meg, så skal dere følge djevelen og deres
egne lyster!» Så overlater han menneskene til seg selv. Og straks er de
døde og forherdet, så ikke noe Guds ord beveger dem. Da kan de rolig og
selvsikkert fortsette i synden, tro løgnen og falle i all mulig villfarelse,
i synd og skam. Slik
er det det skjer: «De hørte ikke på min røst. Derfor sendte jeg dem fra
meg med sine harde hjerter, til å vandre etter sine egne råd». De skal
synde uten at de reagerer på det. Som også apostelen sier: «Selv om de
kjente Gud, æret de ham ikke som Gud, men de ble ødelagt i sine tanker,
og deres dåraktige hjerte ble formørket. Derfor overgav Gud dem også til
urenhet i sine hjerters onde lyster». «Mens
de påberopte seg å være vise, ble de bare dåraktige». Slik foregår det
når et menneske forherdes. Og
tenk så over hva dette betyr! All evne til å registrere det åndelige opphører.
En blir fullstendig likegyldig og kald, utilgjengelig for hvert éneste
Guds ord. Vårt sinn blir likegyldig og lettsindig. Verken nådens herlige
kall eller lovens piler kan bevege denne forferdelige dødssøvnen. Vi kjenner
ikke lenger noen anger over det som ligger bak, og heller ingen bekymring
for hva som venter oss i framtida. Akkurat
som et dødt legeme ikke kjenner et glødende stykke kull som legges på
brystet. Eller som ingen regndråpe kan trenge inn i et hardt fjell, om
de så strømmer over det som fra himlens åpne sluser. Slik
er det med dem som har fått et forherdet hjerte. Er han i kirken, så beveges
han ikke selv av de sterkeste sannheter. Selv om de hos alle andre virker
«Ånds og krafts bevis». Han kan være tilstede når både dåp og nattverd
forrettes, uten at det får virke noen dypere erkjennelse hos ham. Like
lite påvirkes han av å stå ved et lik. Brett
ut for ham himmelens herlighet, og det rører ham ikke. Hold fram for ham
de fordømtes kvaler, og det vil ikke uroe ham. Før ham til Golgata, og
hold opp for øynene hans ham som blødde og døde for syndere, og han vil
være like ubevegelig, kald som is, hard som stein. Venner
kan bønnfalle ham - men han hører ikke. Forkynnere kan advare ham, og
det rører ham ikke noe som helst. Han er som en stein. En stein kan sprenges
- men smelter ikke, blir ikke myk. Akkurat slik er det med den som er
forherdet. Her må vi gi Guds ord rett, som sier: «Ve dem når jeg vender
meg fra dem!» Å,
min Gud, la meg gjerne bli fattig, ja, en tigger. La meg heller bli syk,
blind og døv. La meg bare ikke bli forherdet! «Kast meg ikke bort fra
ditt ansikt, og ta ikke din Hellige Ånd fra meg!» Men
den derimot som ennå kan bli redd for seg selv, ennå kan beveges av Guds
ord til å stoppe opp eller omvende seg, får kanskje en lyst til å tro
og være Guds barn. Det mennesket har tross alt et bevis i seg selv på
at Gud ikke har overgitt ham til forherdelse. Men
nettopp han må vokte seg for den djevelen som nå sier: «Du vet jo selv
godt at du har synder som stadig følger deg. Og da må du jo også være
gitt opp og forlatt av Gud!» Nei,
at synden forfølger oss, beviser ikke noe som helst. Det er alle Guds
barns nød og klage så lenge de er her i kjødet. Ånden anklager deg, og
du søker å bli løst fra synden. Men holder du deg bare ved nådestolen,
hører evangeliet og søker troen på blodet som renser i evighet, - og trosser
all fornuft og følelser, - da bor ennå Den Hellige Ånd i deg som i sitt
rette verksted. Den er bare opptatt med å oppsøke syke syndere. Ble
du fri fra all synd, da hadde Den Hellige Ånd ikke mer å gjøre hos deg.
Kristi rike er et rike for syndere. La
deg ikke føre vill! Det er bare dem som ikke lar seg tukte av Den Hellige
Ånd, som han må forlate. Måtte Gud i sin nåde bevare oss fra at det skulle
skje! Å,
Gud, ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg! 18. juni Voks i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus! 2Pet 3:18. Her sier noen: «Jeg har nå begynt å tro, men kjenner meg likevel ofte så uendelig svak på mange områder. Hvordan skal jeg få mer kraft, og vokse i helliggjørelse?» Å,
så sørgelig at vi på alle områder skal være totalt
avhengige av Kristus! Ja, det synes virkelig den gamle Adam. Men
det nytter ikke å høre på ham. For
den som er ferdig med selvstrevet, som er ydmyket og dødet, nådebarnet
som har funnet sin trøst i Kristus, er denne avhengigheten av Kristus
derimot den herligste trøst. Dette er noe vi alle kan stadfeste. Vi har
erfart at akkurat det som var totalt umulig da vi strevet og kjempet som
mest, ble så uendelig lett når bare Herren fikk slippe til, fikk gitt
oss troen, freden, fryden og kraften. Da gikk det liksom av seg selv.
Og
likevel glemmer vi stadig vekk dette. Den gamle, evige selviskheten i
oss reiser stadig på nytt slangens hode. Igjen vil vi forsøke å greie
oss selv. Vi sier: «Jeg skulle jo, jeg burde jo det ene og det andre.
Men jeg kan ikke tro, for jeg er jo så svak...». Vi vil ikke tro at vi
slett ikke er i stand til å utrette
noe som helst - annet enn det som bare er ondt. Og
dette fører oss ofte inn i forferdelig frykt, i anfektelser, mørke og
villfarelser. Særlig hvis vi i tillegg selv har et ganske annet bilde
av en kristen enn Skriften viser oss, og vi drømmer om en helt annen vei
og kraft enn det Gud har lovet. Om en kraft som er sterk og konstant,
og liksom overlatt i våre egne hender, så vi kan selv eie troen, freden
og styrken. Hvis
en sitter med et slikt oppdiktet bilde av en kristen, og ennå aldri har
funnet noe som likner på dette i sitt eget liv, da ender en snart opp
i fortvilelse og bitterhet. Da knurrer en, og ser slett ikke noen nåde
eller noe Åndens verk over sitt liv. Forvirringen
og fortvilelsen blir bare verre når en i sin bønn ubevisst forteller Gud
både når og hvordan han skal bønnhøre oss. Så tenker en at «Gud har jo
lovet å høre bønn. Og dette som jeg nå ber om, må nødvendigvis være hans
vilje. Han kan jo ikke ville at jeg skal være så svak og full av synd,
ja, rent som en djevelens slave. Når han nå ikke hører meg, forstår jeg
jo at han fullstendig må ha forlatt meg». Da kan det fort skje at en finner
på en eller annen galskap, at en fornekter Herren eller fortviler. Da
er det om å gjøre at vi husket godt på hvordan Herren fører sine på underlig
vis. Hvordan f.eks. Paulus tre ganger ba Herren om å bli kvitt Satans
engel. Men fikk til svar: «La min nåde være nok for deg. For min kraft
blir fullendt i skrøpelighet». Og den lærdommen apostelen tok til seg
av dette: «Derfor vil jeg mest av alt rose meg av mine skrøpeligheter,
for at - legg merke til -
for at Kristi kraft kan bo i meg.... For når jeg er svak, da er jeg
sterk». Legg
merke til dette: «når jeg er svak, da er jeg sterk»! Det er hemmeligheten
med en kristens styrke. Som om apostelen ville si: Den eneste hindringen
for min styrke er at jeg er altfor sterk i meg selv. Jo mer min egen svakhet
blir følbar, desto større Guds
kraft får jeg, desto lettere kan Gud gjøre med meg det han
vil. Et
annet sted forteller apostelen om en like hard prøvelse, og sier: «Vi
ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og
med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi var blitt overbevist om
at vi helt sikkert kom til å dø. Og dette skjedde for at vi ikke skulle
finne noe å trøste oss til hos oss selv, bare hos Gud som vekker opp døde.
Han som også fridde oss ut fra det som så ut som døden for oss, og ennå
daglig frir oss ut». Slik
må altså Gud få bli vårt eneste håp, så vi ikke har noe annet å trøste
oss til enn ham som kan vekke opp døde. Og
da synes menneskene å være i en svært så ynkelig stilling, når de
bare har Gud å håpe på.
Gud er ikke mye å håpe på, synes de! Vi oppfører oss som uforstandige
dyr. Derfor trenger vi nok denne oppdragelsen, hvis den rette
troen og kraften noen gang skal bli virksom i oss. Det
var også situasjonen med Abraham da han gikk for å ofre Isak. Han «trodde
Gud, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som
om det er til. Og han trodde med håp, der det ikke var noe håp». Og i
5Mos 8:16 står denne underlige forklaringen: «Han ville ydmyke deg og
sette deg på prøve, så han til sist kunne gjøre godt mot deg. Ellers ville
du si i ditt hjerte: Min kraft og mine henders styrke har gitt meg denne
velstanden. Men du skal huske på Herren, din Gud, for det er han som gir
styrken». Kort
sagt: Jo før vi mister all tro på noen kraft i oss selv, jo før blir det
bedre med oss. Da ligger vi i Herrens hånd. Og hans barmhjertighet er
stor. Da
sier vi til Herren Jesus: Du ser og vet jo at jeg ikke kan gjøre noe som
helst. At jeg heller tusen ganger må fare til helvete, enn at jeg av meg
selv skulle kunne prestere noen tro eller makte noe bedre liv. Slipper
du meg, faller jeg i synd etter synd, i tvil etter tvil, dårskap etter
dårskap. Det er bare deg jeg kan håpe på. Og du har jo også sagt at «uten
meg kan dere slett intet gjøre». «Jeg, jeg skal gjøre det, løfte, bære
og hjelpe dere». Og
vær du sikker på at da skal vi nok også snart få erfare det. For når bare
Kristus får bli vårt alt,
da kommer forløsningen vi lengter etter, freden og kraften tilbake. Da blir vi bare stående i en salig undring, og sier: Så lett det går nå, det som før var ganske umulig! Jeg skjønner at alt avhenger av at det blir Gud som for lov å gi!
19. juni Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet hun selv har født? Sannelig, disse kan vel glemme, men jeg kan ikke glemme deg! Jes 49:15. Sion, flokken av dem som trodde på Herren, var fortvilet. I verset foran dette hadde de klaget i sin nød: «Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg!» Sions
klager er som mennesker som går alene i en skog og taler med seg selv
- går alene og liksom klager sin nød for fjell og for trær i skogen. Da
blir Herrens svar til Sion som et ekko mellom fjellene. Og Sion hører
en stemme, men ser ikke den som taler. Nå
vet vi jo at et ekko svarer på det siste, og ikke det første ordet. Slik
er det også her. Sion har sagt: «Herren har forlatt meg, min Herre har
glemt meg!» Så griper han fatt i det siste ordet; «glemt meg», og svarer:
«Hva er det du sier? «Glemt meg!»
Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn? Han
svarer ikke på det første ordet; «forlatt meg». For det er vel mulig at
Herren for en viss tid kan forlate - eller rette sagt, gjøre
som om han forlater sine barn, når han skjuler ansiktet sitt for
dem, skjuler seg i nødens tid. Men det er rett og slett umulig at han
et eneste øyeblikk kan glemme
dem. Det
overrasker altså ikke Herren at det blir sagt: «Herren har forlatt meg».
Men at Sion også kan finne på å si at «Herren har glemt meg!», det kan
han ikke godta. Det er for hard tale. Det vil han klart avvise: «Kan vel
en kvinne (egentlig en mor)
glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet hun selv har
født? Sannelig, disse kan vel glemme, men jeg kan ikke glemme deg! Se,
i begge mine hender har jeg tegnet deg!» Med
disse ordene stadfester Herren altså klart at han verken kan
eller vil glemme sitt Sion. Han kan
ikke. Like lite som en mor
kan glemme sitt diende barn, like lite kan han gjøre det. Og om
så hun kunne glemme, så vil
likevel han ikke kunne glemme: «Om også hun glemmer, så kan ikke jeg glemme deg!» Han
viser også grunnen til at han like lite vil
som kan, for han sier:
«I begge mine hender har jeg tegnet deg». Hvordan kan
jeg da, hvordan skulle jeg da kunne ville
glemme deg? Andre steder i Bibelen viser han at han har også en fars
kjærlighet. Men
det er ikke nok. Han har mer, han har en ennå mer øm kjærlighet; han har
en mors kjærlighet: «Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn?» Ja, han
viser at hans kjærlighet er ennå større enn en mors kjærlighet. «Sannelig,
disse kan vel glemme (han anser det altså for mulig at en kvinne kan komme
til å gjøre det), men jeg kan ikke glemme deg». Han viser at hans kjærlighet
er uten sidestykke, for den er til og med større enn en mors kjærlighet. Så
er da dette den dypeste grunnen til all den kjærlighet, nåde og barmhjertighet
Herren, vår Gud, har vist menneskeslekten helt fra skapelsen av; hans
eget vesens helt særskilte kjærlighet.
En kjærlighet som intet menneske ennå har kunnet fatte. Fordi heller ikke
noe menneske noen gang har opplevd noe som likner denne kjærligheten.
For den er akkurat som hele Guds øvrige vesen; umåtelig, uendelig og ufattelig.
I
denne sitt høye vesens kjærlighet skapte Gud menneskene, så fullkomment
utrustet og så rikt omgitt av alt de kunne ha bruk for, noe hele naturen
taler om. Og i denne kjærlighet sendte Gud oss sin Sønn som Frelser, fordi
vi ved våre overtredelser mot Skaperen pådrar oss rettferdig fordømmelse.
Kristus sier: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin enbårne Sønn».
I denne kjærlighet er det han ikke bare mottar de største syndere, men også selv leter etter dem. Slik Kristus viser hvordan faren løp mot sin fortapte og uverdige sønn, falt om halsen på ham, kysset ham og sa: «Nå må vi glede og fryde oss, for denne sønnen min var død og har fått liv igjen». Det er denne guddommelige kjærlighet som taler her: Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn? Men
hvem kan fatte og uttrykke en slik kjærlighet? Johannes var ikke i stand
til å uttrykke seg annerledes enn at Gud
var selv kjærligheten - Gud
er kjærlighet. Så er da dette først og fremst grunnen til at Gud
aldri kan glemme oss eller slutte å tenke på oss. Det
andre forholdet Gud retter sitt fattige Sions oppmerksomhet mot er dette
at barnet er en frukt av sin mors liv. Han sier: «barnet hun selv har
født!» Meningen ville ha kommet godt nok fram bare med ordet «barn».
Men denne tilføyelsen: barnet
hun selv har født, skulle rette vår oppmerksomhet mot et særdeles
nærgående forhold for morshjertet. Men
Herren vil jo med alt sammen uttrykke sitt
eget hjertes forhold til menneskene, og det
er ikke ett éneste forhold i bildet som ikke skulle stemme over
ens med det som bildet ført og fremst viser oss. Og
da finner vi her en særdeles markert og trøsterik påminnelse. Menneskene
er den store og kjærlige Guds «livs
sønn». Eller; hvordan er menneskene blitt til? Hva er vi skapt
av? Denne underlige slekten på jord som kalles for menneske,
hvordan er den kommet? Er ikke mennesket født/skapt av Gud? Dette
er nå den dypeste grunnen til at Gud ikke helt kan glemme
oss. 20. juni La oss holde påske, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød. 1Kor 5:8. Her lærer vi at vi ikke må ete det hellige påskelammet, Kristus, sammen med ondskaps og ugudelighets surdeig. Som en advarsel, hvor den forskrekkelige straffen om å bli utryddet av Herrens Israel, hvis vi ikke lyder denne formaningen, holdes opp for øynene våre. Hva
er dette? Det høres forferdelig ut, og ikke akkurat evangelisk! Kan dette
stemme med Det nye testamentes herlige nådeforkynnelse? Ja, ganske visst.
La oss nå våkne opp! Mange
leser apostelens ord om å rense ut surdeigen med altfor stor lettsindighet,
som om det ikke angår oss, men bare Israels barn i Egypt. Nei, dette er
talt til hver eneste en av oss. Hva
er så budskapet? Jo, det forkynner at den som vil holde påske, som vil
motta Kristus og bli frelst, må gjøre det med et oppriktig hjerte. Må
ikke stå fram for Herrens åsyn i falskhet. For
det er egentlig denne falskheten i det åndelige som gjør at en sjel utryddes
av Herrens Israel, slik vi ser f.eks. Ananias og Safira i Det nye testamente
ble utstøtt fordi de hyklet og løy for Herrens Ånd. Ondskaps
og ugudelighets surdeig er
altså egentlig ikke selve syndefordervet og urenheten som hvert enkelt
menneske, enten vi vil eller ikke, har i vårt kjød og blod. Som henger
ved oss, plager og anfekter hver eneste oppriktige kristen. Nei, surdeigen
er egentlig dette falske sinn
som vil blande sammen troen og et liv i synden, Kristus og Belial, Gud
og verden, lyset og mørket. Dette
ser vi først og fremst av ordene i grunnteksten. Det ordet apostelen bruker
for ondskap, betyr egentlig
at jeg ikke bare har en ond natur, men også «gjør synd», lever i urettferdighet
og et syndig liv. Mens ugudelighet
egentlig er en falsk sjel som gjennom alt slags hykleri, hemmelighetsfulle
og giftige triks, forvrenger både læren og livet. Noe
som ennå tydeligere kommer fram av motsetningene til dette: renhets
og sannhets usyrede brød. Ord som Luther forklarer slik: «Renhet
er at en lever og gjør rett og kristelig av et ydmykt hjerte som ønsker
å gjøre godt mot alle mennesker. Ikke er innstilt på å gjøre urett mot
eller skade noen. Men gjør mot alle som en vil de skal gjøre mot en selv.
Mens sannhet er at en
ikke lever i falskhet og svik, bedrag og hykleri. Men med et rettferdig
sinn lærer og lever rett etter Guds ord». Men
det er særlig av sammenhengen og bakgrunnen for disse ordene at apostelens
mening kommer tydeligst fram. Dette leser vi jo i 1Kor 5 der han tar opp
og refser det forferdelige forholdet i forsamlingen i Korint. Hvor de
blant sine medlemmer ikke bare hadde åpenbare syndens treller. Men hvor
noen også levde i hor, og det så grovt at én blant dem levde sammen med
sin fars hustru. Og
ikke nok med det, men også - og legg godt merke til dette - samtidig
til og med var oppblåste, skrøt av sitt åndelige lys og sine apostler,
var selvsikre og ubekymret, som om alt var i orden. Det ser vi av vers
1 og 2, der apostelen skriver: «Det fortelles om hor blant dere, og det
slikt hor som ikke en gang blir nevnt blant hedningene. Og dere er oppblåste,
når dere heller burde sørge, slik at han som har gjort denne gjerningen
kunne bli støtt ut fra dere». Om
dette forholdet tilføyer han i v.6-7: «Det dere roser dere av er slett
ikke noe godt. Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens
derfor ut den gamle surdeigen». Her ser vi sammenhengen. «Ondskaps og ugudelighets surdeig» er altså denne falske holdningen
hvor et menneske vil bli frelst, vil være en kristen, vil holde påske,
motta Kristus og gå sammen med Guds folk til løftets land. Men vil også
ha med seg sine gamle, hemmelige synder på veien. Pynter på, skjuler,
unnskylder og forsvarer dette, og er ikke innstilt på å kvitte seg med
det. Dette er å holde påske med ondskaps og ugudelighets surdeig. Da
sier apostelen: Nei, den som vil la vårt påskelam få innta seg, må rense
ut den gamle surdeigen, på samme måte som jødene oppsporte og ryddet ut
alt usyret brød. Det var forbudt, og de visste at de ville miste livet,
hvis de åt dette sammen med påskelammet. På
samme måte må også den som vil eie Kristus og ha del i hans store forløsning
og frelse, leve med alvor i dette. Oppriktig søke forløsning fra all synd
og urettferdighet - ikke søke syndenes tillatelse,
men syndenes forlatelse,
og få utfrielse fra dem. Det
er det samme som apostelen også sier om den andre påskehandlingen; når presten stenket offerlammets
blod på alteret: «La oss tre fram med et sannferdig hjerte i troens fulle
visshet, etter at vi har fått våre hjerter overstenket og på den måten
blitt renset fra en ond samvittighet, og også har fått våre legemer vasket
med rent vann». Legg
merke til: «et sannferdig hjerte», det er et hjerte som for alvor søker
helt og holdent å bli Guds barn, og vil gi opp alt som ikke behager Gud. 21. juni Herren Gud bød mennesket og sa: «Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø». 1Mos 2:16-17. Det som her er så særdeles lærerikt, er dette at Gud knyttet sin pakt opp mot en så liten og ubetydelig gjerning. Merk deg dette, og lær en gang for alle hvordan den store og hellige Gud dømmer! Når
han ville sette menneskene på den største og mest avgjørende prøven, valgte
han den aller minste gjerning en kunne tenke seg på denne jord. Og dette
var prøven hvor utfallet skulle få konsekvenser ut over hele verden. Det
var et bud, hvor brudd på dette skulle føre til all slags død; legemlig,
åndelig og evig. Og likevel knyttet opp mot en så ubetydelig gjerning
som å spise frukten av et tre -
midt i Paradisets overdådighet av trær og frukter. Med dette første budet har Herren klart og tydelig for all evighet gitt hele menneskeslekten denne lærdommen; at hans øye ser etter hjertet, etter lydighet, ikke etter hvor stor gjerningen er. Og
samtidig har han gitt oss en alvorlig lærdom om at han vil være en Herre
som har all råderett over alle sine skapninger. At han krever lydighet,
fullkommen lydighet, og bare lydighet, overfor sine bud og befalinger. Hadde
han f.eks. sagt til Adam: Du skal ikke drepe din hustru! Eller: Du skal
ikke plage dyrene! Da ville fornuften
straks vært enig i dette, ville godtatt det og rettet seg etter det.
Utelukkende på grunn av det fornuftige
i dette budet. Dermed
hadde selve lydigheten,
den rene lydigheten mot Herrens bud, aldri blitt satt på prøve. Da hadde
menneskene utelukkende blitt opptatt av hva som lå i selve gjerningen,
og totalt oversett det som Gud egentlig ville ha; lydigheten. Men
nå valgte Gud ut den mest ubetydelige gjerning. Noe som ikke straks ville
finne gjenklang hos fornuften, som den kunne kaste seg over, støtte og «videreutvikle». Nå var det et bud som krevde ren
lydighet. Nå skulle fornuften spørre: Kan Gud dømme oss til døden
for en så ubetydelig gjerning? Hele Paradiset er jo fullt av trær og frukter,
og vi er de eneste som skal ta til oss av alt dette. Hvem er det da dette
herlige treet skal spares til? Her
var det dermed ikke gitt noen grobunn for fornuften, her krevdes det utelukkende
lydighet. Det var akkurat
dette Herren helt fra begynnelsen ville lære oss. Og det er ikke mulig
å beskrive med ord hvor mangfoldig og omfattende mye ondt som springer
ut av denne trangen til å se på gjerningens
betydning, og ikke utelukkende på Guds ord og bud. Det er denne trangen
som legger grunnlaget for all kjødelig selvsikkerhet og alt hykleri. Guds
ord om at «du skal ikke slå i hjel, ikke drive hor, ikke stjele», ser
vi på som viktige bud. Men når han sier: «Du skal ikke misbruke Herren,
din Guds, navn», eller: Du skal ikke bli sint på din bror, ikke i omtale
fordreie hans ord og gjerninger. Da ser vi på dette som små og uvesentlige
bud som en kan holde eller bryte etter som det passer. Når
en slik glemmer den allmektige Guds hellige vilje og bud, og bare ser
på gjerningen, da kan en leve i den største selvsikkerhet - midt i det
forferdeligste indre syndens vesen. Bare en utvortes
og på visse områder opptrer kristelig. Av naturen er det slik
alle mennesker oppfører
seg. Men
det er ikke bare i vårt forhold til Guds bud samme trangen til å bare
se på gjerningen, og ikke på den allmektige Guds ord, gjør seg gjeldende.
Det samme går igjen i trosspørsmål,
og gjør så store skader i våre liv. At Gud tar imot et barn i dåpen,
ikler det Kristus med alt hans verk, det er den største dårskap for fornuften.
For den ser bare noe vann og et skrøpelig menneske (presten) som forretter.
Og når vi ser Adams natur slå ut i et barn på to år, kan en ikke innse
at det er hellig i Guds øyne, eller at Guds engler fryder seg over dette
barnet. Eller
et eldre menneske er kommet til tro på Guds Sønn, og blir døpt i dag.
Så får han i morgen kjenne at han ikke har lagt av «kjødets urenhet».
Det er bare overfor Gud han er ren og hellig ved Kristi rettferdighet,
som han er blitt ikledd. Men denne rettferdigheten ser han ikke nå. Nå
ser han bare det han har fra Adam, bare sin synd og urenhet. Da
fristes han straks til å miste motet, og tenker: Nei, jeg er jo slett
ikke ren! Da betyr det plutselig ikke lenger noe som helst, det Kristus
har sagt: «Den som er badet, er (overfor Gud) ren over det hele, og trenger
bare å vaske føttene» (vandringen). Nei, da heter det: «Å, bare jeg kunne
være ydmyk og leve et hellig liv!» At
jeg bare skal ha Kristi rettferdighet, er nå ikke
nok for meg. Og hvorfor det? Jo, bare fordi Kristi fullbrakte
verk ikke er min egen gjerning, og ikke kan sees
eller kjennes, men bare
er et løfte fra Gud til meg. At
Gud har sagt det, betyr ikke noe for meg. Hvis jeg derimot selv hadde
utrettet noe herlig, da var det noe å stole på! Slik betyr det nå ingen
ting alt det Kristus har gjort, lidd og sagt. Ikke noe av dette betyr
noen ting, bare min egen gjerning. Slik er vår natur. Derfor
har det den aller største betydning at vi er våkne og legger merke til
hvordan de mest betydningsfulle ting skjuler seg under det som ser mest
ubetydelig ut, når Herren sier noe. Det
var dette han en gang for alle ville lære hele verden da mennesket på
den aller største prøven ble stilt overfor den aller minste gjerning;
at de ikke skulle ete av frukten på det ene treet. Tenk!
Når en hel verden kom under synd, død og forbannelse gjennom en så liten
gjerning, bare på grunn av Herrens ord. Da må ingen heretter se på hva
gjerningen utretter, men bare på Herrens ord.
22. juni Hvis dere blir stille, da skal dere bli hjulpet. Jes 30:15. Å, for en nød og ulykke at ikke alle mennesker vet hva de har i Kristus, hva som er skjedd i hans død! Faktum
er at de fleste lever i en selvsikker søvn. Lettsindig forkaster de nåden,
og med all rett hører de inn under fordømmelse. En dag skal de se «hvem
de har gjennomboret», hvem de har forkastet. Men
dere som kjenner at deres synd dømmes av loven, og gjerne vil komme til
Gud, men ikke kan, ikke tør på grunn av alle deres mangler - hør! Ja,
hør! At loven og
samvittigheten fordømmer dere, er ikke underlig, for der er ingen mangel
på synd. Dere kan ikke gjøre det dere burde. Ikke en gang angre nok, ikke
be, ikke elske, ikke våke og kjempe. Nei, alt det loven krever, det mangler
dere. Men det loven forbyr, det er det overflod av. Men
hør! All denne ondskapen, denne utillatelige, fordømmelige elendigheten
har Kristus tatt på seg. «Kristus,
som ikke kjente til noen synd, har Gud gjort til synd for oss
- for oss - gjort til synd! - For at vi skulle bli Guds rettferdighet
gjennom ham». «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, da han
ble en forbannelse for oss». Hva
mer skulle han gjøre? Er ikke dette nok? Hvem er det nå som fordømmer
deg, menneske? Gud fordømmer
deg ikke. For han er fullkomment tilfredsstilt gjennom det Kristus har
gjort, og ber deg bare om straks å komme. Heller ikke fordømmer
Frelseren
deg. For han har gitt sitt
blod og sitt liv for å frelse deg, og sier: «Kom til meg, alle dere som
strever og bærer på tunge byrder. Og jeg vil gi dere hvile!» Heller ikke
fordømmer Ånden deg.
For han herliggjør bare Kristus for sjelene, og kaller og innbyr til bryllupet.
Hvem
skulle det da være som kunne fordømme deg? Jo, det er vantroen
som fordømmer deg. Det er djevelen og det falske hjertet som skaper
vantro i hjertet ditt.
Som fordømmer deg, og sier at det er ikke nok, det Jesus har gjort. Vær
på vakt, og frykt for vantroen. Gud har befalt deg å tro! Du trues med
døden, hvis du ikke tror! Be
da Gud om at han vil gi
deg troen. Og slipp ham ikke før han har gjort det klart for hjertet ditt
at det er nok, ja, evig nok,
det Kristus har gjort og lidd. Og
den som i all sin elendighet har fått sitt alt og fått nok i Kristus,
han er frelst, han har troen.
Han er en kristen. Han kjenner Kristus og har evig liv. «Ja»,
sier så mange, «jeg vet jo alt dette om Kristus. Tror også det er sant.
Men jeg kjenner ingen kraft av dette i hjertet mitt. Det virker ikke det
livet, den trøst, fred, glede og kraft som det skulle». Slik
klager mange. Og det er også sant at «det er ikke alle som har troen».
Mange har en viss kunnskap
om Kristus, en historisk betont tro. Men har aldri smakt saften og
kraften som skapes når den sanne, levende troen fødes i mennesket ovenfra. Gjennom
liknende sukk uttrykker derimot andre en tørst etter herlige opplevelser
og skjønne følelser av nåden, av Frelserens kjærlighet og nærvær. Disse
har en virkelig tro.
Har i Kristus sin eneste trøst og skatt, sitt alt. Gjennom troen har de
også fått et nytt sinn. Og de vet å skille mellom den tiden de stod under
loven og nå under nåden. Men de husker også hvor herlig de fra begynnelsen
opplevde dette. Og det tørster de nå etter. Men
akkurat disse må nå bli stoppet opp for at hele Skriften taler bare om
tro, tro på Jesus Kristus. Og aldri om opplevelser og skjønne
følelser. Den taler om å tro på selve Ordet slik som det lyder, og holde
seg til det, enten følelsene er onde eller gode. Deres
innstilling bør være at de skal gjøre det som er den gode Frelserens vilje.
Og være tilfreds også når han finner det tjenlig å skjule seg, og prøve
deres tro, slik som han gjorde med den kananeiske kvinnen. Og huske hvor
kjært det var for ham at hun likevel
trodde, så dette virkelig frydet ham slik vi ser han utbryter: «Kvinne,
din tro er stor! La det skje som du vil!» Og da fikk hun både oppleve
og se hvor herlig han var. La oss glede Frelseren på denne måten! Han
har ingen større glede av oss, enn at vi tror på ham. Det
som altså er helt nødvendig, er å virkelig tro.
D.v.s. i all sin bekymring over seg selv, i all sin elendighet, synd
og anfektelse likevel fremdeles ha all sin trøst i Kristus. I ham ha sitt
anker, sin rettferdighet og fred. Og
kraft til dette må vi få fra Ordet. Gud, som har troens gave
i sin hånd, må få gitt oss en virkelig og levende tro. Men
skal det kunne skje, er det spesielt nødvendig at vi stille og enfoldig
tar til oss konkrete Guds ord, bestemte kjerneord om Kristus. Og sakte,
dypt og alvorlig lar disse ordene få innta oss. For troen kommer av forkynnelsen.
Mange forkaster Guds nåde bare fordi de stadig i tankene søker hit og dit. Kanskje også med åndelige mål for øye. Men kan ikke holde øynene stille festet på Den Korsfestede et eneste sekund. De vil ikke tro det vitnesbyrdet vi finner over alt i Skriften, om at alt, alt skal kunne bli renset ved troen. Derfor
har de så mangfoldige ting de er opptatt med, at Ordet aldri rekker å
synke ned i hjertene deres, og skape troens liv og kraft. Et
stormende hav lar seg ikke varme opp selv av solens varmeste stråler.
Mens derimot en stille havoverflate tar imot solens lys og varme. Slik
er det også med hjertet.
23. juni Herren Gud kalte på Adam og sa til ham: «Adam, hvor er du?» 1Mos 3:9. Her har vi det første eksemplet på Guds kall til en synder på jorden. Dette er første gang en synder vekkes til omvendelse. Herren
begynner med å knuse ham. For i disse ordene: Hvor
er du? ligger, som Luther sier, lovens
tale til samvittigheten, eller lovens krav og siktemål - som er
å overbevise synderen om hans falne og ulykkelige tilstand. Ingen skapning
er usynlig for Herren, men alt er nakent og bart for hans øyne. Når
da Herren likevel roper: Adam,
hvor er du?, vil han med dette ha sagt: «Nå kommer jeg for å spørre
deg ut. Kom nå fram og svar meg: Hva er det som har skjedd med deg? Hvor
er det nå blitt av det herlige Gudsbildet som skulle herske over hele
jorden? Du tror vel ikke at jeg ikke ser deg? Du forsøker jo å skjule
deg for mitt ansikt. Men hvor tror du det skal bli mulig for deg?» Det
er dette som ligger i Herrens spørsmål. Derfor kom nå også Adam straks
fram og begynte å forklare seg. Og
her møter vi denne stemmen som kaller, dette ropet: Hvor
er du? som skal møte hver eneste synder, fra Gud. Dette første
eksemplet vil være det samme gjennom alle verdens tider og for alle Adams
barn. Først
og fremst er det en fars rop
til et Guds barn, når det har syndet. Allerede små barn kjenner ofte
tidlig, når de har syndet, en stemme som taler til dem i deres indre:
Hva har du gjort? - Så lenge ikke den gode Ånd overdøves, og ørene
deres er blitt døve av selvopptatthetens og lystenes fossedrønn. Men
dette er noe som spesielt alle levende Guds barn daglig kjenner på - denne
stadige påminnelsen: Hvor er
du? Når de f.eks. har gjort noe ubetenkt, har syndet og falt,
så ropes det straks et vekkende: Hvor er du? Hva har du gjort? De
har kanskje blandet seg med verdens barn. Har i svakhet, av menneskefrykt,
eller tvert i mot for å tekkes mennesker, deltatt i verdslig talemåte.
Og slik, på en eller annen måte, med ord eller gjerning fornektet sin
Herre. Straks får de, på samme måte som Peter, et gjennomtrengende blikk
fra sin Frelser, som taler i deres indre: Hvor er du? Å, hva har du gjort? Alt
dette er bare vennens inderlige påminnelse, som han bruker for å formane
oss til å vende om. En erfaring som ikke kan verdsettes høyt nok, selv
med hele verdens gullbeholdning. Og stakkars den kristen, ja, stakkars
den som ikke får dette blikket, som ikke lenger hører disse ropene i sitt
indre! For
det andre er dette et
rop for å vekke opp de åndelig døde, som lever uten Gud i verden.
Midt i syndens, ugudelighetens og de verdslige lystenes hage roper det
mang en gang i deres indre: «Hvor er du? Det står ikke godt til med deg.
Du trenger å omvende deg og bli frelst!» Når
de til slutt blir omvendt til Herren vitner de om hvordan de lenge og
ofte kjente på dette ropet, fordi Herren kalte på dem. Og alt dette uroet dem ofte i synden - særlig «når dagen var blitt sval», når fornøyelsene tok slutt -! Når ensomheten innhenter dem, eller i nattens hvile, da roper det inni dem: Hvor er du? Eller
de hører Ordet, en tale eller innbydelse til skriftemål, de skal tre fram
for Guds ansikt ved nattverdbordet. Da roper det til dem om deres synder,
om at det ikke har blitt noen forbedring, om nødvendigheten av å omvende
seg: «Hvor er du? Tiden flyr avsted. Når har du tenkt å omvende deg?» Og
den som ikke gjennom en hel omvendelse er kommet tilbake til Gud, skal
være klar over at en dag skal han likevel, enten han vil eller ikke, bli
stilt fram for Guds ansikt. Ja,
en gang, før eller senere, her i livet eller i evigheten, skal hvert éneste
menneske høre dette ropet, så det skal gå gjennom marg og ben på dem.
Hvor er du? Hva har du gjort? For
det er totalt umulig for noen som helst synder å unnslippe for den allmektige,
hellige Gud. Vær derfor ikke for sikker! Gud drøyer kanskje med straffen,
og tier, som om han
slett ikke så all din synd. Men én gang skal du likevel høre hans stemme. Og
dette gjelder, som vi tidligere har sagt, alle verdens tider og alle Adams
barn. Hvert éneste menneske må komme fram for Herren og få gjort opp for
sine synder, her i livet. Hvis ikke, skal de møte ham i evigheten. Saken
er den: Vi er alle sammen syndere, - «det er ingen forskjell». Skulle
vi dømmes etter dette, var det ikke ett menneske som ble frelst. Forskjellen
er bare den at det er noen som holder seg borte fra Gud, og
alltid forblir borte. De kommer ikke mens det ennå er nådens tid,
for å søke og motta nåde. Kristus
sier: «Dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden, men menneskene
elsket mørket mer enn lyset, for gjerningene deres var onde». Kommer
vi da på ny til lyset, får gjort opp med Gud for våre synder, da blir
alt godt igjen, selv om vi så var de forferdeligste syndere, slik Herren
selv sier - Å, om vi kunne ta disse ordene til hjertet!: «Kom nå, og la
oss gå i rette med hverandre. Om deres synder er blodrøde, skal de bli
hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som den hviteste
ull». Dette
taler også Kristus om (Mat 18), når han forteller om kongen som kalte
sine tjenere til seg for at de skulle avgi regnskap for ham. Da kom det
en fram som skyldte ham ti tusen pund, men som likevel straks fikk ettergitt
hele gjelden når han falt ned for ham og ba. Slik
vil også Herren møte oss når han kaller oss til å gjøre opp vårt
regnskap. 24. juni Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom, helt til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og er en dommer over tanker og hjertets motiver. Heb 4:12. En skarp kniv kan, rett brukt, være til stor nytte. Men galt brukt kan den gjøre like stor skade. Slik er det også med Guds ord. Det er en livets duft som fører til liv. Eller det blir en dødens duft som fører til død. Guds
ord blir aldri uten noen som helst virkning når det møter dine sanser.
Det får alltid enten sin egen gode, velsignede virkning. Eller det får
en totalt motsatt virkning. Det er som solen. Solens lys skaper trivsel,
glede og vitalitet blant alle skapninger som trives i dagslyset. Mens
nattfuglene bare blir blendet av sollyset. Solens varme gjør vokset mykt,
men leiren blir hard som stein. Så forskjellig virker også Guds ord. Se
for eksempel på jødene! De var blinde og harde allerede før
Jesus kom til jorden. Men da han kom, når solen stod i sin middagshøyde,
ble deres blindhet, hardhet og ondskap virkelig forferdelig. Og
se Judas, forræderen! Den som studerer hans tilstand vil forskrekkes.
Han var en av de tolv. Han hadde hørt, sett og opplevd mye. Men hadde
ikke anvendt det rett. Han hadde ikke latt Kristi ord få innta seg rett.
Og på samme måte foregår det også i dag. Vi
ser jo hvordan mange leser Bibelen hver éneste dag, så de nesten kan den
helt utenat. Men fortsatt sover de i sin synd og selvsikkerhet, eller
i en falsk frelsesvisshet. Andre
har, liksom Judas, levd i Kristi og hans disiplers selskap. Men de har
mistet ethvert nådens liv i hjertet, all Åndens kraft og vitnesbyrd i
selve livet, selv om de fortsatt bruker Ordet. Og disse menneskene er
ikke bare likeså døde som om de aldri hadde hørt noe Guds ord. Men de
er, som Skriften viser, sju ganger verre stilt. Slik kan fruktene bli
av å bruke Guds ord, hvis det ikke brukes rett. Spør
du så hva det vil si å bruke Guds ord rett,
så svarer vi: Det kreves bare at du lar det få innta deg som
Guds ord. At du møter det med den ærefrykt,
lydhørhet og tro som den allmektige Guds ord krever. Guds ord
vil naturligvis ikke bare bli hørt, oppfattet og forstått. Men få slippe inn gjennom ditt øre
til hjertet, bli etterlevd
og bli trodd. Hvis dette
får skje med deg, skal du ikke ta feil av veien. Det
mest alminnelige og farligste misbruket av Guds ord, er å bare gå under
forkynnelsen, bare forstandsmessig
ta til seg Guds ord, men aldri begynne å leve
etter det. Dette var Judas Iskariots vei til fortapelse. Derfor;
så snart du ser noe du bør gjøre, så begynn straks å iverksette det! Så
snart du ser du bør ha noe som du ikke har, søk da straks å få dette!
Du
ser du bør slutte med en eller annen synd. Gjør det da straks! For det
å høre, uten å gjøre, vil forherde hjertet ditt. Og når skal så dette
skje, hvis det ikke skjer nå? Hva
skal Guds ord egentlig tjene til, hvis det ikke skal etterleves? Da kan
du heller holde opp med å lese og høre det, og like godt straks gi deg
over til djevelen, - hvis du aldri vil leve etter det. Og
hvem andre skulle være den som lever etter Guds ord, om ikke akkurat du
- du som jo vil til himmelen. Men det er akkurat dette som er fortapelsens
vei; å la andre ta ordet til seg, la andre
gjøre det, men selv bare samle det opp som gode tanker. Men
sier du at du ikke makter å gjøre Guds vilje, da må vi spørre: Har Gud
krevd for mye av deg? Er han urimelig i sine bud? Er det ikke naturlig
at du elsker ham over alle ting? Eller at du elsker din neste som deg
selv? Det er ikke mer han venter av deg. Og
har du da anstrengt deg alvorlig for å gjøre Guds vilje? Eller kanskje
det bare er ganske lite du har anstrengt deg. Ja, vært selvsikker, hard
og likeglad, så du lettsindig bare har gitt deg ut i synden? Er det ikke
da bare rimelig at du fordømmes, slik Guds lov truer med? Det
er klart at hvis du slik alvorlig tok til deg og grunnet på Herrens ord,
ville du også snart begynne å gjøre
etter det, eller forsøke deg med dine krefter på dette arbeidet. Og da
ville snart selvsikkerhetens stolthet falle. Da ville du snart bli vekket opp av syndens søvn. Du ville få en syndserkjennelse
som det beste legemiddel for hele din åndelige helse. En sorg etter Guds
sinn, som virker omvendelse til frelse. Og
nå, når du i din nød og avmakt fruktesløst setter inn dine egne krefter,
vil du tvinges til å be om Guds Ånd. Og så, dels gjennom denne Ånd, dels
gjennom disse indre erfaringene, får du det rette lyset over Guds ord;
lyset ovenfra. Uten
erfaringen av alt
dette er de mest skolerte og skriftkyndige totalt steinblinde på det åndelige
område. Og uten Guds Ånd lar Guds ord seg aldri gripe. Luther
sier: «Når Gud gav oss sitt ord, sa han: Jeg skal sørge for at det blir
skrevet og forkynt klart og tydelig. Men alltid sørge for at det skal
være avhengig av min Ånd hvem som skal fatte det». Derfor ser vi også
at de som tror at de selv er i stand til å fatte Ordet, og ikke har noe
behov for å bøye seg for Gud, de får også bli værende i mørket. Men
på samme måte som du ble vekket opp ved bare å høre Ordet som et Guds
ord, på samme måte skal du også få eie den rette troen. Når du i din syndenød
ikke kan hjelpe deg selv, og så bare hører det glade budskap om ufortjent
nåde i Kristus. Hører det med den åpne og ydmyke holdning at dette budskapet
gjelder mer enn alle din fornufts innvendinger og motsigelser. Og så gjennom
hele ditt liv lar Guds ord få råde over din fornuft, ditt hjerte og ditt liv.
Alltid ber alvorlig om Guds Ånd hver gang du går for å høre eller lese
det, -. Da skal du vite at du aldri kommer til å bruke det forgjeves.
25. juni Han som gir dere Ånden.... gjør han det gjennom lovens gjerninger, eller gjennom troens forkynnelse? Gal 3:5. Mange taler, tenker og drømmer om helliggjørelsen og om Ånden, men vet ikke hva som er Den Hellige Ånds verk. Det hele er bare som en drøm og en anelse, ingen klar realitet for dem. Men
Skriften taler klart om hva som er Åndens verk. Paulus sier: «Åndens frukt
er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet» osv. Åndens
første frukt er altså kjærligheten.
Og kjærligheten er da også den eneste rette kilde som all helliggjørelse
og alle gode gjerninger strømmer ut fra. Derfor bør vi nå undersøke hvordan
vi får kjærligheten. Kan
en på noen måte gjennom innsats, alvor, bud, lover, kamp og strid tilkjempe
seg kjærlighet? Er det ikke en allmenn regel at kjærligheten
kan ingen kommandere? Det jeg elsker, det elsker jeg, selv om
så Gud forbyr det. Hvordan
skal jeg da få kjærligheten til
Gud? Kristus forklarer dette i
Luk 7. Han sier at denne kjærligheten skapes bare ved at Gud forlater
syndene dine, og du mottar denne store Guds barmhjertighet. «Den som mye
er tilgitt, elsker mye. Men den som har fått lite tilgitt, den elsker
lite». «En mann hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer
og den andre femti. Og da de ikke hadde noe å betale tilbake med, ettergav
han begge to gjelden. Si meg da; hvem av dem vil elske ham mest?» Fariseeren
Simon erkjente selv at den som hadde fått mest ettergitt, ville elske
mer. Men Jesus gjør denne tilføyelsen: «Du, Simon, er så religiøs at du
ikke, som de andre fariseerne, forkaster meg. Du innbyr meg til og med
til bords hos deg. Men denne kvinnen, en stor synderinne, hun vasket føttene
mine med kjærlighetens tårer. Hun tørket dem med håret sitt og holder
ikke opp med å kysse føttene mine. Du, derimot, gav meg ikke noe kyss,
og heller ikke noe vann til føttene mine. Selv
om hun er en stor synderinne, og du gjerne vil være et hellig Guds barn,
er det likevel henne
som har Ånden, og ikke du.
Hun har Åndens frukter,
og du bare lovens gjerninger.
Hun er et sant Guds barn,
og du er et uekte barn. Kort sagt; den som mye er tilgitt, elsker mye.
Dette er den eneste måten kjærligheten kan tennes på i Adams barn; at
jeg forlater dem alt de har gjort. Da elsker de meg». Dette
er Åndens budskap i Jesu tale om hvordan kjærligheten skapes. På samme
måte skjer det med de andre Åndens frukter. Apostelen nevnte videre glede
og fred. Er det vel mulig
å oppnå noen glede og fred, så en blir virkelig glad, gjennom lover, bud
og tvang? Nei, gleden i Gud, gleden i Frelseren kan ingen menneske tiltvinge
seg. En virkelig fred i Gud, hjertets indre mildhet,
eller de andre Åndens frukter, er det ikke noe menneske gitt å ta til
seg. Alt
det som er et Åndens verk
fås aldri på annen måte enn at jeg, som
en synder, og mens jeg ennå ikke er blitt hellig, blir benådet
og blir omskapt gjennom Kristi kjærlighet, over hans tilgivende miskunnhet.
På samme måte som dette omskapte synderinnen. Først da skapes kjærligheten
og andre Åndens frukter i meg. Men
her tenker mange slik: «Selvsagt tror jeg på Kristus, - hvem tror ikke
på ham? Jo, troen er der nok. Det mangler nok heller noe med livet!» Men
disse beviser bare med denne talemåten at de ikke vet hva troen
på Kristus egentlig er. De
tror at de tror på Kristus, bare de tror det
er sant alt det som står skrevet om Kristus. Ja, de anser også
alt det han har gjort for oss, som nødvendig og fullbrakt. Og at alt dermed
er ordnet, og ikke lenger noe de behøver tenke på. Men
all deres oppmerksomhet er tvert imot rettet mot dem selv. Og dermed har
de sin trøst når alt går pent og greit for seg i livet deres. Men når
de faller i større synder, da tyr de til anger, bønn og selvransakelse.
For gjennom dette å liksom få nåde og fred med Gud. Men
dette er jo helt åpenbart bare en hjertets tro på
seg selv, selv om ens bekjennelse forstandsmessig
kan stemme med Ordet. Den
som virkelig tror på Kristus, han har hele sin sjels oppmerksomhet rettet
mot ham. All hans glede bygger på Kristus. Ser på ham og har all sin
trøst i ham. For
en rett kristen er kommet til kort både meg seg selv og all sin egen innsats.
Har lært å se det som søppel og skrap for nå å ha alt, hele sitt liv,
i Kristus. Ja, virkelig alt,
både sin rettferdighet og helliggjørelse. Et
slikt menneske bekjenner da: Selvsagt kommer også disse tankene til meg;
at jeg burde arbeide mer selv,
og ikke bare tro så mye. Ja, jeg er ofte redd for at jeg tror for mye.
At jeg nok igjen heller burde inn under loven, for å bli mer alvorlig,
og dermed også en bedre kristen. Men
når jeg så på ny husker på min tidligere erfaring, så stadfester den bare
det Skriften sier. For så lenge jeg bare drev på med lovens gjerninger,
var jeg i mitt hjertes dyp helt kald overfor Gud. Hadde ingen indre lyst
eller kjærlighet til ham og hans vilje. Samtidig ble jeg også bare fortsatt
en slave under visse synder, mens en fortærende uro fortsatte å gnage
innvortes. Når
jeg derimot lærte å kjenne Frelseren, og kunne tro på hans nåde og løfte
om syndenes forlatelse. Da fikk jeg straks en helt ny lyst og kraft til
det gode. En varm ånd, en kjærlighet og lyst som gjorde alt så lett. Det
som før hadde vært så tungt for meg, gikk nå liksom av seg selv. Og
alt dette gjentar seg fremdeles: Når jeg fanges i lovsinn, blir jeg kald
og svak. Men når jeg har freden i Kristus, får jeg en ny lyst og kraft
til det gode. Dette
er en kristens erfaring. Og denne erfaringen stemmer med Skriften. Et
kristenliv og en ånd som ikke er skapt på samme måte som Skriften lærer,
er ikke et sant kristenliv og en sann ånd.
26. juni Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Apg 16:30. Du spør: «Hvordan skal jeg få eie den nåden som er gitt oss i Kristus? Jeg vet jo at så høyt har Gud elsket verden at han sendte sin enbårne Sønn for å bli vår andre Adam. Til å stå i vårt sted innfor Gud, «en rettferdig for urettferdige». For i vårt sted å gjøre det vi skulle ha gjort, og lide det vi skulle ha lidd. Jeg
skjønner at dette er den dype, uforanderlige grunnvollen for alle Adams
barn, for å bli frelst. For
ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.
Slik har jeg altså store skatter gjennom Kristi fullbrakte verk, som
det også er lovet meg i det
evige testamentet. Men
nå er spørsmålet: Hva skal så jeg gjøre
for å få eie disse nådens skatter? Hva er den rette måten å motta dem
på? For det er jo lett for enhver å forstå at det ikke er alle
mennesker som blir frelst, ikke alle som virkelig kommer til å eie
den store arven. Men bare dem som søker og mottar den på rette måten.
Hvem
som helst innser jo at den som overhode ikke søker denne skatten, eller
som søker den på feil måte,
har ikke mer av den enn om arven aldri hadde vært opprettet for oss. Hvordan
skal jeg da kunne bli helt sikker på hva som er den eneste rette måten
jeg kan få eie dette Kristi fullbrakte verk på?» Svar:
Det hadde aldri her i livet vært mulig å bli sikker på dette, om ikke
Gud i sin evige rådslutning i himmelen også i dette spørsmålet hadde et
avgjort svar, og deretter også hadde åpenbart det for oss i sitt ord.
Men, - høylovet være Herrens navn! -,
Så har han da virkelig fastsatt en helt bestemt måte hvor vi kan komme
til å eie denne nåden som ligger ferdig for oss. Og denne måten han har
besluttet, har han i så tydelige ordelag åpenbart for oss, at han kunne
si: Nå har de ingen unnskyldning.
Den
som derfor bare vil merke seg Guds ord om hvordan vi skal bli frelst,
slik det er åpenbart i Skriften, kan bli like så sikker på veien til frelse
som han noen gang kan bli på at han selv er til. Den
som aldri kan bli sikker på hvordan han skal bli frelst, har ganske sikkert
aldri merket seg Guds evige rådslutning om dette, slik det er åpenbart
i Ordet. Men har isteden bare gjennom eget tankespinn, ved å spørre sin
egen blinde fornuft, gjort seg opp en frelsesvei. Når
et slikt menneske leser i Skriften det lille enfoldige ordet som skjuler
hele hemmeligheten om hvordan vi inntar Guds rike, blir han betenkt over
at det står slik. Ja, han tar anstøt av det. Istedenfor ydmykt og åpent
la Ordet få slippe inn og overbevise seg. Og på den måten vil han bare
forvirres og forblindes mer og mer, og står fast i en evig uvisshet. Tusenvis
av mennesker har nok undret seg over hvorfor det lille enfoldige ordet
tro stadig gjentas i Skriften. Og hvorfor akkurat hele vår frelse
skal være bundet til troen. Tusener har tatt anstøt av dette. Men hva
hjelper det? Den står der enda, denne forargelses klippen, urokkelig fast,
og bygget på Guds evig besluttede vei til fred. Fra
evighet av har nemlig Gud besluttet, og åpenbart i sitt ord, at hans enbårne
Sønn, vår mellommann, av bare nåde skulle legge hele frelsesskatten ferdig
for oss gjennom sitt eget fullbrakte verk. Og skjenke oss den som en fri
gave. Derfor skulle vi ikke behøve gjøre det minste for å fortjene eller
bli verdige til å få den. Vi skulle bare motta den som en ufortjent gave.
Men fordi denne gaven blir delt ut gjennom ord og løfter, kunne den ikke mottas på annet vis enn ved troen. Her
bør det da legges godt merke til at den frelsende troen ikke er noe annet
enn tro, enn å motta gaven
på en måte som harmonerer med måten den blir gitt på. Den blir skjenket
som en gave, og skal mottas som en gave.
Blir gitt oss ved ord, og skal mottas ved tro.
For
oss er det bare å ta imot.
Apostelen sier: «Derfor er det ved tro, for at det kunne være av
nåde, slik at løftet kunne stå
fast for hele ætten». For grunnlaget var: «Av nåde er dere frelst, ved tro, og ikke av
dere selv. Det er Guds gave». Merk deg dette. «Det er Guds gave»! Husk:
Det er en gave! Dette
er grunnen til at samtidig som Kristus forkynte Faderens evige råd til
frelse: «Så høyt har Gud elsket
verden at han gav sin Sønn, den enbårne», så føyde han straks
til den måten og midlet som var besluttet for at vi skulle få eie denne
gaven. Han sa: «for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt,
men ha evig liv». Og
samtidig som han gav sine disipler den store aposteltjenesten: «Gå ut
i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen», så forklarte
han også straks hvem som skulle få del i dette: «Den som tror og blir
døpt, skal bli frelst». Ja, dette var også grunnen til at Jesus selv stadig
tok dette ordet i sin munn: «Din tro har frelst deg», «deg skje som du
tror», «dersom du trodde». Slik
har også alle fedrene i Det gamle testamente blitt rettferdige ved tro,
og har «fått det vitnesbyrd at de var til behag for Gud». Allerede Adams
og Evas andre sønn, Abel, var rettferdig ved
troen. Derfor var hans offer til behag for Gud. Og «ved den
(troen) fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig». «Ved
tro æret Noa Gud, og ble arving til den rettferdighet som er av troen».
Og «Abraham trodde Gud (på løftet
om den velsignede sæden (ætten); Kristus), og
det ble regnet ham til rettferdighet». Og den fromme Tobias sa:
«Vi venter et liv som Gud skal gi dem som blir sterke og faste i troen
på ham». 27. juni La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Kol 3:2. Som om apostelen ville si: Det er ikke her dere hører hjemme. Her er dere bare som pilegrimer og vandringsmenn i et fremmed land. Ja, i et fiendtlig land, der verken deres Herre eller deres øvrige åndelige slekt noen gang har kunnet få ro eller ha noen eiendom. Bare som jagede flyktninger har de vært innom her. Alt
godt som dere får i hendene her på jorden, må derfor bare bli for dere
som et passende herberge for pilegrimen. Han skal jo ikke stoppe opp og
bosette seg her, for han har et annet mål enn vertshuset for reisen sin. Er
du en av disse som vet med deg selv at du er en fortapt synder? Som er
blitt utmattet og dødet av loven, og har mistet all trøst i noe hos deg
selv. Men har fått din trøst, din rettferdighet og ditt liv i Kristus.
Og nå lever i en tro og et liv som ikke gir deg noe i verden og synden,
-. Hør, du som har det på denne måten! Det er deg denne herlige formaningen taler til: Søk det som er der oppe, der din Kristus er! La
deg aldri mer forføre til å søke deg et Paradis her på jorden! Det er
bare et innbilt bedrag, når en kristen drømmer om å finne en stor glede
i noe her på jord. Vel og merke; hvis han først har fått sin fred og glede
i Gud! Nei, straks noe annet begynner å bli en større lyst og glede, da
lider straks Åndens liv. Vil
du derfor ha et fredfullt og salig liv på jorden, og få beholde Faderens
kjærlighet, da søk stadig å rette ditt sinn mer og mer mot himmelen. Søk
mer og mer å glemme all annen vinning og lyst, og strekk deg mer og mer
etter det som er der oppe, der Kristus er. Slik at ikke noe jordisk får
innta hjertet ditt. For
så lenge Guds sæd blir i deg og du lever det sanne livet i Gud, vil all
jordisk lykke og glede bare føre deg i frykt og fare. I frykt, fordi Guds
Ånd bor i deg. For da får du aldri ro så lenge du har mer lyst og trives
bedre i noe annet enn Gud. Hvis
du har en større fornøyelse, en kjærere skatt, og trives bedre i noe jordisk,
enn i Gud og hans vennskap, og likevel kan være glad og lykkelig, -. Da
står det ikke rett til med ditt liv i Kristus. Du
skal arbeide og leve ditt liv her nede. Du skal eie og bruke det jordiske.
Men bare med ditt legeme. Hjertet
skal være i himmelen, der Kristus er. Din brudgoms kjærlige nidkjærhet
for din sjel krever det. Når
Gud gir deg noe som smaker deg, ta da imot det i takknemlighet. Men også
i frykt, for at hjertet
ditt ikke skal bli inntatt av dette. Alt
det som ikke er Gud selv og hans nåde, må ikke få bli hjertets skatt og
trøst. En
menneskelig sett god framtid, rikdom, gode kår, anseelse og ære, er åndelige
gaver. Forstand, erfaring, god vandel, brødres tillit, - alt sammen er
dyrebare Guds gaver som du har all grunn til å takke for. - Men med den
rette mistenksomhet og frykt. For at ikke noen av disse gavene skal bli
det hjertet fryder seg i og er opptatt med. Når
altså en kristen på alle områder må ha sin største fred og glede i Gud,
er det ikke mye verd å søke noen jordisk lykke og glede. For oppnår jeg
noe av dette, vil det
bli min fare. Og oppnår jeg det ikke, vil igjen det
plage meg. Blir
noe som helst jordisk en større lykke og glede enn den jeg har i Gud,
er jo det min evige ulykke. Og blir dette ikke
noen større lykke og glede enn den jeg allerede har i Gud, kan det jo
ikke være bryet verd å søke etter det. Når jeg til og med på forhånd har
en større glede. Når
så i tillegg menneskehjertet alltid har en uendelig tørst etter nettopp
å få en annen skatt
eller glede enn den vi har i Gud, må vi bare gi Prætorius rett i at «de
kristnes største lykke er å ikke ha noen lykke her på jord». Og
så må den som virkelig vil innta himmelen, snart komme til denne holdningen;
at han elsker fattigdom mer enn rikdom, forakt mer enn ære, lidelse mer
enn nytelse, ja, døden mer enn livet. Det må være dette Bibelen skildrer
slik: Dere er jo døde, - og: Korsfestet
med Kristus. Å,
for kjødet er dette en altfor bitter tilstand! Her vil hver éneste en
merke at den som skal følge slike livslover, er nødt til å ha noe annet
enn bare sitt naturlige liv. Er nødt til å ha blitt født av Gud, og være
lykkelig i Gud. Ja, eie himmeriket i hjertet sitt. Slik at Kristus er
vårt liv, vår skatt og vår glede. For
dette livet; alltid og i sannhet la
vårt sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden,
vil ellers bli totalt umulig og uutholdelig for oss. Og
selv om en sier dette med munnen, så lyver en mot sin egen sjel, så lenge
en ikke har gleden i Herren, har sitt liv og sin fred i Gud. For hjertet
er vendt mot det som er på jorden; sin egen ære, lykke, rikdom,
Levende
kristne har riktignok også et jordisk, fordervet kjød, som er fullt av
lyst og begjær. Men de er korsfestet
med Kristus. Asaf
bekjenner at han ble opprørt over å se all den medgang de ugudelige hadde,
mens den rettferdige møtte store prøvelser. «Men», tilføyer han, «jeg
blir alltid hos deg, Herre. Når jeg bare har deg, spør jeg ikke etter
noe verken i himmel eller på jord. Om enn mitt legeme og mitt hjerte vansmekter,
så er likevel du, Gud, mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid».
28. juni Fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min nåde skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg. Jes 54:10. «Hvem skulle jeg tro på hans ord om Gud, mer enn Gud selv?» sier Ambrosius. Det er en sørgelig sannhet at alle mennesker, selv dem som er vekket opp og dem som har livet i Gud, forsøker å vurdere sitt frelsesforhold ut fra indre følelser, egen oppfatning eller fornuft. Vi gjør opp våre tanker om Guds forhold til oss ut fra noe vi opplever eller erfarer inni oss selv. Vi
vil ikke vende oss opp mot Gud, ikke se hvordan han
selv har åpenbart sin vilje og sin rådslutning om hvordan menneskene
skal bli frelst. Vil ikke la det tale til oss som Gud har besluttet, det
som står skrevet i Bibelen. Isteden setter vi oss bare ned og sukker,
tenker og liksom bare spør ut i været: «Å, bare jeg visste om Gud mener
jeg er frelst, eller ei!» Hvordan
kan jeg vel få noen rett frelsesvisshet på denne måten? Hva slags visshet
kan jeg få ut fra mine egen tanker, følelser eller meninger? Hva betyr
vel alt dette mer enn høy og strå i vinden, når det gjelder det store,
avgjørende spørsmålet? Det
ene øyeblikket synes jeg Gud er bare nåde og kjærlighet. Det andre øyeblikket
at han er en streng dommer som bare driver på med lov og rett. Det ene
øyeblikket ser jeg Gud i alt som omgir meg. Det neste øyeblikket synes
jeg det ser ut som om det ikke finnes noen Gud. Den
ene dagen synes jeg at jeg er en ganske god kristen. Den neste dagen at
jeg er en totalt uhelbredelig synder. Slik vakler og snur mine meninger
og følelser seg hit og dit. Og det jeg mener det ene øyeblikket, kan være
likt falskt som det jeg mener det neste. Det
er også akkurat samme tilbøyeligheten til å dømme ut fra egne meninger,
som gjør at så uendelig mange tar fullstendig feil av veien til frelse.
Hver og en har sin egen oppfatning, og har ikke tiltro til noe som helst
mer enn til dette. Én tror Guds vilje er det ene. En annen at Guds vilje
er noe ganske annet. Slik
velger menneskene også sin egen frelsesvei. Kjenner de så til og med en
viss lyst i hjertet til akkurat denne veien, dømmer de straks ut fra dette
at det er en god vei, og følger den. Slik
forsøker f.eks. også den ene å tekkes Gud med noen utvortes
lovgjerninger; går til kirke, deltar i humanitært arbeid osv. En
annen med mer indre gjerninger,
som ydmykhet, kjærlighet o.l. En tredje med avhold, bønn og ensomhet.
En fjerde i religiøs virksomhet for medmennesker. En femte er opptatt
med alt dette. Gjennom alt søker de å gjøre Guds vilje og få nåde hos
ham. Og
hva er årsaken til alle disse blindveiene, som folk velger ut etter sine
egne meninger? Jo, rett og slett at de ikke vet, eller ikke lar seg overbevise
av det Gud fra evighet av har besluttet i sitt himmelske råd om hvordan
det falne menneske skal bli frelst. At de ikke vet om den pakten Gud har
gjort med sin Sønn, det testamentet han har opprettet for menneskene.
For
nå snakker vi ikke om dem som med et sovende, hyklersk sinn helt kort
og godt unnlater å søke
frelse for sin sjel. Eller med en innbilt tro «misbruker friheten til
en leilighet for kjødet». Nei, nå taler vi om dem som virkelig søker sin
frelse, men bare på feil måte. Det
samme også når du nok oppriktig søker frelsen utelukkende gjennom troen,
men prøver å finne troen hos deg selv. Du anstrenger deg virkelig for
å tro. Du strever og arbeider med hjertet ditt for å få det til å tro.
Men har øyet ditt hele tiden rettet mot deg selv - mot det du selv opplever
og føler. For å se om du finner noen tro der. Men du får ingen visshet, du svaier hit og dit. Og hva tror du er årsaken? Ganske enkelt at du søker på feil sted, søker ut i været! Du søker nemlig hos deg selv - etter noe som aldri har vært der, det som må søkes i himmelens skattkammer, som er åpenbart oss i Guds ord. Merk
deg at troen fødes ikke ved at du anstrenger deg for å tro. Men ved at
du vender blikket bort
fra deg selv. Bort fra alt du har, hva du føler og er. Og retter
blikket mot det som Gud har
besluttet og åpenbart om vår frelse. Du
har virkelig forsøkt å tro. Du har ropt til Gud om nåde til dette. Men
har aldri ennå fått noen tro, noen fred. Og nå grubler du over hva grunnen
kan være. Grubl
ikke mer! Du vet det kanskje ennå ikke, - og har aldri forsøkt å få vite
det, eller tenkt over - hva det var Gud besluttet i sitt himmelske råd
før verdens grunnvoll ble lagt, om menneskenes store sak. Du
har kanskje aldri visst om eller tenkt nærmere på den
pakten Gud da inngikk med sin Sønn, det testamentet han da opprettet
for menneskene. Å,
hvor nødvendig det er at vi virkelig lærer og kjenner dette. Og så, fra
nå av bare rette seg etter dette, og bare bygge på det! Da står jeg på en fast grunn. En grunn som består både i liv og i død. For det er en evig grunn. Den ble lagt dypere og før jordens grunnvoll ble lagt. For «han har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». Og den består også lenger enn jordens grunnvoll, for «fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min nåde skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg».
29. juni Overgi deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og gjerrighet, som er avgudsdyrkelse. Kol 3:5. Her nevnes egentlig bare to hovedsynder; hor og gjerrighet. Og mang en troende sjel, som var oppdratt for himmelen, som virkelig hadde blitt fridd ut fra verdens urenhet, har så på ny sunket ned i disse grufulle avgrunnssvelgene, og gått fortapt. Men
disse to syndene har likevel denne forskjellen: Den første er grov og
forkastelig, og vil vanligvis bekymre og uroe samvittighetene. Mens den
sistnevnte vil nesten ingen mennesker erkjenne for det den egentlig er.
Den førstnevnte vil menneskene vanligvis beklage, og frykte for. Men en
hører sjelden noen klage eller frykte for den sistnevnte. Den setter vi
tvert imot heller et finere navn på og unnskylder den f.eks. ved å si
at «jeg må jo forsørge meg og mine. Det er ikke gjerrighet, bare helt
nøktern nøysomhet».
Men
den gamle tusenkunstneren er også i stand til å fordreie sansene våre
så grufullt at selv utukt, som i seg selv er så grov og forferdelig, i
fristelsens stund slett ikke ser så farlig ut, men bare ganske uskyldig.
Men for en kristen er dette det beste tegn på at djevelen er nær, og at
fristelsens øyeblikk nå er kommet. Ja,
i sannhet er fristelsens stund kommet når den samme synden som i klare
og mer bevisste øyeblikk forskrekker deg så du skjelver bare ved tanken,
- nå plutselig ser helt uskyldig ut, ja, som noe du synes kan unnskyldes.
Da vet du at nå settes du på prøve. Nå er det den gamle bedragerens ånd
og mørkets makt som kan fordreie synet ditt slik. Så,
pass deg nå! Da har du bare én mulighet: Rømme straks, - eller falle!
Og legg merke til at da gjelder det straks
å rømme, - eller å falle i fiendens hender. Om
du så nå bare begynner å overveie hva du skal gjøre, så er du straks fanget.
At Eva i det hele tatt innlot seg i samtale med slangen,
og så på den forbudte
frukten, åpnet veien til fallet. I denne striden seirer en bedre gjennom
flukt enn gjennom kamp. Så
skal du også være klar over at djevelens list stemmer helt over ens med
vårt kjøds medfødte, naturlige holdning - som bærer slangens bedragerske
gift i seg. Og hans råd går på at du selvfølgelig ikke skal falle i synden,
men bare forsøke hvor nær kanten du kan gå, uten å styrte ned i svelget.
Hvis din ånd er frisk og våken forsøker du tvert imot heller å komme så
langt som mulig bort fra kanten. Den
alminnelige regel her er at den som vil slippe å falle i synden, skal
begynne med å holde seg unna fristelsen. Vende seg bort fra den første
tanken. Og så langt det er mulig unngå steder og anledninger som gir grunnlag
for fristelser. Her gjelder Kristi ord: «Hvis ditt høyre øye frister deg,
så riv det ut og kast det fra deg. For det er bedre for deg at ett av
lemmene dine går tapt, enn at hele legemet ditt blir kastet i helvete».
Selv
det som i seg selv er uskyldig, som øyet, må vi altså unngå, når synden
bruker det til å føre deg ut i fristelse. Og selv om det er noe du synes
du har like mye bruk for som øyet ditt, og det å miste det virker like
forferdelig som å skulle rive ut øyet, så flykt bort fra det! Flykt med
din sjel, som med en kostelig skatt! Det
er bedre at du nå en kort stund har bitre lidelser, men likevel redder
din samvittighets fred her i livet og din sjel for evigheten. Enn å leve
en kort stund her i synd og lyst, med en plaget samvittighet, - og helvetes
ild i evighet! Men
alle kristne må vekkes opp til våkenhet, ja, til virkelig skrekk for denne
synden i alle dens utgaver, fra bare tanken og begjæret til syndens utfoldelse
i praksis. Og noe sterkere vekkerop kan ikke tenkes, enn det vi leser
i 1Kor 6. Å, for et vekkende budskap! Apostelen
sier: «Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer? Skal jeg da ta
Kristi lemmer og gjøre dem til en horkvinnes lemmer? Langt derifra! Flykt
fra hor! Enhver synd som et menneske gjør, er utenfor legemet. Men den
som lever i hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at legemet
deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra
Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere ble kjøpt for en høy
pris. Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd, for både legeme
og ånd hører Gud til». Legg
merke til det som kommer fram her! Dere
ble kjøpt for en høy pris med Kristi dyre blod. Dere
tilhører ikke dere selv, så dere kan gjøre som dere selv vil med
deres legeme og deres ånd, deres hjerte og deres tanker! Skulle jeg ta
Kristi lemmer og gjøre dem til en horkvinnes lemmer? Det
andre avgrunnssvelget var gjerrigheten.
Sjelene blir slukt av denne synden mye lettere, for den ser ikke så grov
ut. Den har fått en penere drakt og så mange slags unnskyldninger. Hvem
vil vel vedkjenne seg at de er gjerrige? Nei, en kristen som dette begjæret
får begynne å arbeide med, han vet hva det kan føre til. Men uansett om
han ser på selve begjæret, eller han ser på hva som er formålet med dette, så ser han alt som helt uskyldige saker.
Alt
er jo Guds egne gaver som vi bare bør takke Gud for. Penger og eiendom,
buskap og hjem, mat og klær - alt er jo bare uskyldige saker ----. Hvem
ser da noen grunn til å irettesette ham for den lysten som er i ferd med
å ta overhånd? Det er jo bare graden
av denne lysten som egentlig markerer faren. Og gradene er jo så mange,
og glir så ubemerket over i hverandre. Hvem vil påta seg å avgjøre når
det har utviklet seg til gjerrighet --- ? Å,
det kristne mennesket som ikke skal bli fanget i snaren her, og bli en
Demas, han må ikke drive å vitse og hykle. Han må i skarp oppmerksomhet
være opptatt med sin sjels ve og vel, og merke seg Herrens ord om hva
et oppriktig liv i Kristus er. Og hvordan på den andre side gjerrighet
er og virker.
30. juni Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus. Men deres Far i himmelen gir dem mat. Er ikke dere langt mer verd enn dem? Mat 6:26. For uerfarne «godværsseilere», som ingen nød kjenner, og for levende Guds barn, som har all sin trøst i Ordet, er det ikke nødvendig med denne utleggelsen. Men
når en kristen kommer til det punkt i mørke og anfektelse at han tviler
på alt Guds ord, da viser Herren ham skapelsens verk, - som det ikke er
nødvendig bare å tro, for den kan en se med øynene. Du
har kanskje legemlige problemer. Da sier Herren. «Se på fuglene under
himmelen! Deres himmelske Far gir dem mat. Er ikke dere langt mer verd
enn dem?» Kan du tro Gud sørger for de små, ubetydelige fuglene, men glemmer
å hjelpe menneskene? De er jo hans mest dyrebare og herligste skapninger,
som ble skapt i Guds bilde til barn
og arvinger, og som hersker over både fugler og dyr. Skulle
Gud kunne glemme menneskene? Se på liljene på marken! Salomo, i all sin
herlighet, var ikke kledd som en av dem. Når nå Gud kler gresset på marken,
som bare står i dag, og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke mye
mer kle dere - dere som er «Guds slekt»? Å, dere lite troende! Har
du frykt for onde mennesker, så husk hva Herren sier: «Blir ikke to spurver
solgt for en kobbermynt? Og ikke én av dem faller til jorden uten deres
Fars vilje. Dere er mer verd enn mange spurver. Til og med alle hårene
på hodet deres er telt. Vær derfor ikke redde!» Du
tror kanskje Gud har glemt deg. Det gjelder en spesiell sak hvor du føler
deg fullstendig hjelpeløs. Du har ikke mulighet for selv å løse problemet,
og i hele verden finnes det ingen andre som kan løse dette. Du har ropt
til Gud til du er både hes og trøtt. Men alt synes å være like forgjeves.
Gud: «Hvorfor er du som en skrekkslagen mann, lik en kjempe, men som ikke
makter å hjelpe?» Men
er det riktig at det virkelig står slik til som det ser ut for deg? Forstår
du ikke hva som foregår nå? Bare det at nå skjuler han seg for deg, din
underlige, men likevel trofaste Gud! - Forutsatt at du ikke i kampen samtidig
«strir imot Gud», og mot slik han vil føre deg. Det skjer når du f.eks.
ber om kraft til helliggjørelse før du er blitt født på ny og lever på
uforskyldt nåde. Eller du ber om det du trenger til å leve av, uten selv
å ville arbeide osv. Forutsatt
altså at du søker hjelpen på rett måte, så er det fullstendig umulig at
Gud ikke skulle gi deg alt som er det beste, og til nytte, for deg. Tror
du Herrens arm er blitt kortere, så han ikke lenger kan hjelpe? Han som
har skapt øyet, skulle han ikke selv kunne se - og se din nød? Han som
skapte øret, skulle han ikke selv kunne høre? Han som passer på fuglene,
skulle han ikke bry seg om deg? Tenk
grundig over Kristi spørsmål: Er
ikke dere langt mer verd enn dem? Og Frelserens løfte om at «Dere
er mer verd enn mange spurver». Tenk, dette sier Herren selv! Ja, slik
må også Kristus ha sett det, han som kjøpte oss så dyrt med sitt blod:
«Dere er mer verd enn mange spurver!» Og
nå har han altså all mulig omsorg for spurvene. Skulle han da kunne glemme
deg? Du sier: «Å, jeg har syndet, og nå rammer det meg bare det jeg har
fortjent. Han har med all rett forlatt meg». Men,
kjære deg, er det slik at Gud gjør med oss etter våre synder? Han som
utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Han som i Kristus
forsonte verden med seg selv, mens vi ennå var uvenner, da vi ingen forsoning
hadde, uten at noen ba ham. Skulle han da nå gjøre med oss etter våre
synder? Skulle
vi nå bestå for Gud etter vår egen rettferdighet? Ja, da ble intet kjød
frelst, da ville vi ikke få om det så bare var en eneste dråpe vann vi
ba om. Men
nå er vi tvert imot hvert eneste øyeblikk omgitt av Guds utallige velgjerninger.
Så bør vi da av det vi ser
- lære oss å tro også det vi ikke ser. Med
blikket festet på skapelsens storverk skal vi da også på samme måte forkaste fornuftens frekkhet når den vil trette med Gud, overprøve
hans ord og verk, og setter spørsmålstegn ved alt den ikke forstår. En
av Bibelens fromme menn, som det ikke fantes maken til i hele landet,
falt en gang nettopp i denne fristelsen. Da spurte Herren ham: «Si meg,
er du virkelig så klok? Hvor var du da jeg la grunnvollene for jorden?
Vet du hvem som fastsatte målene for den? Hvor var du da morgenstjernene
sammen lovpriste meg, og alle Guds barn ropte av fryd? Hvem stengte havet
inne bak sine dører da det brøt fram og rant ut fra mors liv? Har dødens
porter noen gang åpnet seg for deg? Eller har du sett portene til dødens
mørke? Hvor er veien til lysets bolig? Og mørket, hvor har det sitt sted?
Kan du binde sammen sjustjernes bånd eller løsne Orions lenker? Kjenner
du himmelens lover? Kan du fastsette dens herredømme over jorden?» Slike
spørsmål bør en prøve seg på når en begynner å ville overprøve Guds ord,
og der er noe en ikke forstår. Da vil en snart foretrekke å la den virksomheten
ligge. Da
sier vi isteden: Tal Herre, din
tjener hører! Da
har vi fått det rette utbyttet av å studere skapelsens under.
|