Johannes sier at «Faderen har sendt Sønnen som verdens Frelser». Og videre: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham». Og igjen: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og har sendt sin Sønn til soning for våre synder».

At det var bare Guds kjærlighet som drev ham til å sende Sønnen. Og at dette var det største beviset på Guds kjærlighet. Det sier Herren selv slik: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne».

Og hva annet skulle kunne ha drevet ham til dette, enn Guds egen kjærlighet? En gammel lærer sier: «Jeg har lenge anstrengt mine tanker med all min kunnskap om Gud og om mennesker, for om mulig å trenge gjennom til den dypeste årsaken til at Gud elsket verden så høyt at han sendte sin enbårne Sønn. Men min konklusjon ble til sist bare denne: Gud er kjærlighet, derfor elsket han».

Dag og natt pleier og bærer en mor med utrettelig kjærlighet det syke barnet sitt. Spør du henne hva som driver henne til dette, har hun heller ikke noe annet svar å gi. For det er en lov i hjertet hennes; morskjærligheten, som driver henne til dette.

Slik finner vi heller ikke noen annen grunn til at Gud gav sin enbårne Sønn. Slik var hans hjertes forhold til menneskene. Menneskene var tross alt hans barn, selv om de hadde falt og var vanstelt. Men han gjenkjente i dem barnet som han i begynnelsen skapte i sitt bilde, og som arving av alt godt. Gud elsket sitt falne barn. Det var dette som drev ham.

«Gud sendte sin Sønn». Dette ordet sier oss at Sønnen var til før han ble sendt til verden. Kristus var Guds Sønn også i ordets egentlige mening. Det måtte han også være, hvis det at han ble sendt til jord skulle bli en åpenbarelse av Guds evige og uendelige kjærlighet til menneskene.

Gud har sendt mange profeter og engler til å tjene menneskene. Men vi ser aldri Kristus bruker dette som bevis på Guds store kjærlighet. Bare om at Den enbårne Sønnen ble sendt til jord, ser vi ham si: «Så høyt har Gud elsket verden».

Og i Rom 8:3 kaller Paulus Kristus ikke bare for Guds Sønn, men for hans egen Sønn. Dermed skiller han Kristus fra alle som i en eller annen betydning kalles Guds sønner, og lar oss forstå at han er Guds Sønn i egentlig forstand.

Englene kalles Guds sønner med bakgrunn i hvordan de ble skapt, og deres høye stilling. Israels folk kalles Guds sønner med bakgrunn i den faderlige kjærlighet og omsorg Gud alltid hadde for dette folket. De troende kalles Guds sønner med bakgrunn i deres nye fødsel og samfunn med Kristus. Men ingen andre enn Kristus blir kalt «hans egen Sønn». Eller som hos Johannes: «Den enbårne av Faderen», «den enbårne Sønnen».

Men «denne store gudsfryktens hemmelighet: at Gud ble åpenbart i kjød» kolliderer så kraftig med vår stakkars fornuft, at selv de som nok rent generelt tror Guds ord, anfektes i dette, og fristes til ikke å oppfatte uttrykket «Guds Sønn» i sin egentlige mening.

Tenk derfor grundig over det vi nå har sagt!

Legg så til dette hele Skriftens utallige vitnesbyrd om det samme. Heb 1 minner om hvordan den enbårne Sønnen omtales av Faderen med slike navn og tiltale som ingen av englene ble, - «For til hvem av englene har han noen gang sagt: Du er min Sønn, i dag har jeg født deg?». Og videre: «Sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender til skammel for dine føtter».

Vi ser at han er den som skal tilbes guddommelig. «Alle Guds engler skal tilbe ham».

Skriften vitner om at han er den som skal regjere over et evig rike. For «til Sønnen sier han: «din trone står i evigheters evighet».

Og til slutt nevner vi at Skriften vitner om at han har forestått selve skaperverket: Johannes sier om «Ordet» som ble kjød: «Alt ble til ved ham, og uten ham ble ingenting til av det som ble til».

Ja, føy også til at han var til «før verden ble til», slik han selv sier det i  Joh 17:5: «Far, herliggjør meg hos deg selv med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til».

Dette hadde allerede profetiene forkynt, når det f.eks. i Mika sies at fra Betlehem skulle han komme «som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra begynnelsen og fra evighet».

La oss i stille tilbedelse lovprise Den Eviges underlige råd! Sannelig har han sendt sin egen Sønn til verden!

Til toppen

20. mars

Jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.  Rom 7:7.

Først merker vi oss disse ordene: «Jeg kjente ikke synden uten ved loven». Dette er et vel kjent forhold som Paulus allerede i kap.3:20 omtaler slik: «Ved loven kommer erkjennelse av synd». Men her forteller han oss nå også hvordan og når vi gjennom loven lærer å kjenne synden.

Og dette er et viktig punkt. Først og fremst slår vi fast at selv om vi alle har kunnskap om Guds lov, så kjenner vi ikke alle sammen synden (hele verden sover jo trygt i all sin synd). Dernest skal vi huske på at den som ikke lærer å kjenne sin synd, kan heller ikke søke å bli frelst fra den, men vil til sist «dø i sine synder».

Med all sin kunnskap og visdom og tro på Guds ord er det likevel umulig at noen på rett vis kan få motta Kristus, uten at de får kjenne synden slik at de er slått til jorden av loven, «drept av budet». Først da kan de bli gjort levende i Kristus, bli et nytt menneske, født av Gud. Det er dette hele Skriften lærer.

Så blir det viktige spørsmålet: Hvordan og når lærer jeg å kjenne synden min rett? Det første apostelen sier om dette er at det skjer først når og ved at du lærer å kjenne begjæret. Han sier: «Jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.»

Med dette sier han klart at han kunne ikke kjenne synden, når han ikke kjente begjæret. Og hva han mener med å «kjenne begjæret», det skjønner vi også av hans egen forklaring. Det framgår tydelig at det først og fremst betyr å kjenne begjæret som synd. For han sier: «Begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære».

Her merker vi oss at han i dette legger at han først ble vekket opp for dette at selve begjæret er synd. For det var jo det han lærte når loven sa: Du skal ikke begjære.

Dernest merker vi av verset etterpå at han også sikter til den dypere lærdommen han fikk om begjærets makt over oss, som vi får gjennom den bitre erfaringen. For vi ser han føyer til, som ennå en forklaring på dette, at «synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg».

Nå har vi altså sett at vi kjenner bare synden når vi kjenner begjæret. Men så er spørsmålet: Når og på hvilken måte lærer vi å kjenne begjæret? Fra vi var barn har vi lært dette budet: «Du skal ikke begjære!» Vi hører og leser det ofte. Likevel sover hele verden trygt overfor spørsmålet om begjær er synd. Mange tar nok loven for seg, for å liksom å speile seg i den, og finne sine synder. Men på den måten får de ingen levende syndserkjennelse.

Hvordan og når får vi den da? Apostelen sier det skjer på en helt annen måte enn gjennom et slikt eget foretak og menneskelig blikk på loven.

Slik skildrer han hvordan det skjedde. Han sier: Jeg levde en gang uten lov, og da var synden død. Men da budet kom våknet synden til live.

Hva kan dette bety, at Paulus «levde uten lov»? Det betydde ikke at han ikke hadde, kjente og brukte loven. Han var jo fra barnsben blitt undervist i loven, og var i sin uomvendte tilstand et særdeles nidkjært medlem av det strengeste parti i deres gudsdyrkelse på den tiden. Han kunne vitne om at han «etter den rettferdighet som kommer av loven, var ustraffelig».

Hva betyr det da at han tidligere hadde «levd uten lov», og dernest dette at «da budet kom»? Ikke annet enn at han tidligere ikke hadde hatt loven levende i sin samvittighet. Men hadde sovet på sine gode gjerninger. At han ikke hadde sett, ikke hadde blitt vekket opp for dette budet: Du skal ikke begjære!

At «budet kom» betyr altså at loven ble levende og kraftig i hans samvittighet. Han ble vekket opp av søvnen i synden, og fikk kjenne Guds hellige nidkjærhets øyne rettet mot seg. Dette forfulgte ham og utmattet ham gjennom alt han foretok seg.

Slik er det det foregår, når vi gjennom loven får lære å kjenne synden. Det skjer bare gjennom et stort og nådefullt Guds verk. Det skjer bare når Gud besøker deg og vekker deg opp fra søvnen i synden. Ellers vil du aldri, med all din oppmerksomhet rettet mot loven, lære å kjenne dine synder.

Apostelen vitner altså her at det var bare den hellige loven som vekket ham opp, som av Guds store nåde rørte ved hjertet hans, og sa: «Du skal ikke begjære!». Som dermed åpnet øynene hans så han så denne ondskapen: begjæret, som hadde vært skjult for ham.

Og da ble denne «ustraffelige» mannen ganske snart en forferdelig synder. For loven; den store og allmektige Guds hellige bud og krav, trengte seg nå på i hans indre. Nå merket han som tidligere var så tilfreds med sine gode gjerninger, at den store Gud så like inn i hjertet hans, og sa: Du skal ikke ha det aller minste begjær til det onde!

Å, nå var all hans rettferdighet raknet! Han var slett ikke fri for syndige tanker og begjær. Nå forsøkte han å gjøre seg fri fra denne sin indre ondskap. Nå ville han stå imot og fordrive alle onde tanker. Nå ville han også i hjertet sitt være hellig innfor Guds øyne.

Men nå fikk han oppleve en ny og langt sterkere nød enn han noen gang tidligere hadde kjent. For tankene og begjæringene lot seg ikke drive ut, men ble bare verre og verre, jo mer han lærte å kjenne dem og kjempet imot dem.

Til toppen

21. mars

Dette er den tillit vi har til Gud, at om vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss. 1Joh 5:14.

Det er et svært skadelig misbruk når en i bønnen går utenom Ordet. Mange ber, og tror Gud skal gjøre ting han aldri har lovet. Da frister vi Herren og bedrar oss selv.

Som om noen ville be Gud om daglig brød, men ikke vil arbeide. Eller be Gud holde oppe sitt åndelige liv, men ikke vil benytte seg av Guds ord. Be Gud om nåde til et hellig liv, mens en ennå er under loven. Be om kraft til å bære troens frukter, men ennå ikke har fått troen, ennå ikke er innpodet i Kristus. Be om en salig død, men aldri her i livet har gått på den veien som fører til livet. Eller be ubetinget om ting som det kan være uvisst om den eneste vise Gud ser er nyttig for oss osv.

Alt slikt er å «friste Herren», og vi bedrar oss selv. Troen og bønnen må alltid ha et løfte fra Gud å bygge på. Ellers er de nytteløse.

Andre igjen har løfter fra Gud om ting som de sukker etter. Men de benytter seg ikke av løftene. Tenker ikke over dem, tar ikke Gud på ordet. De gir liksom bare opp den veien, uten å ha brukt verken bønnen eller Ordet. Eller de ber, men uten å tro på Ordet. Derfor ber de ut i været, og ber derfor også uten lyst og glød. Dette skjer også iblant med Guds barn.

Skal det bli en rett bønn, kreves det først og fremst at den ikke er ditt eget verk. Den må være grunnet på Guds ord. Du må holde hans formaninger og løfter fram for deg, og si til Herren: «Det er du som har pålagt meg å be. Jeg gjør bare det du selv har sagt jeg skal gjøre». Eller som David sier: «Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord som sier: Søk mitt åsyn. Derfor, Herre, søker jeg ditt åsyn!», jeg gjør bare det du selv har pålagt meg å gjøre.

Dernest må du ikke komme fram for Gud bare med dine egne tanker, ditt eget onde, løgnaktige hjertes oppfatning av ham, av hans hjertelag og hvordan han kan tenkes å ville svare deg.

Men væpne deg med hans egne ord. Grunn på disse og hold dem fram for Gud. Slik at du kan si: «Jeg begjærer bare det du selv har gitt meg løfter om. Gjør det du selv har sagt du vil gjøre! Ja, la din egen natur og inderlige lyst virke nettopp i dette! Du har jo sagt du er «nådig, barmhjertig, allmektig og sannferdig», at «du har lyst til å vise miskunn», at du «lengter etter å få være nådig». Gjør det da bare ut fra din egen natur, din lyst og ditt hjertelag!»

Men et slikt bilde av Gud vil både din fornuft, dine følelser og Satan stadig forsøke å slette ut i hjertet ditt, hvis du i det hele tatt slipper dem til ved den minste innskytelse. Derfor kreves det ofte en hard kamp for å holde fast ved Ordet.

Se derfor verken til høyre eller venstre. Men hold øynene festet på Ordet, og tenk som så: «Er det ikke sant, det som står om Herren, så er det ingen ting som hjelper, uansett hvordan det går med meg».

For det tredje må du aldri komme fram for Gud i egen verdighet, eller i ditt eget navn. Du må alltid holde Stedfortrederen fram for deg. Bare i ham er det Gud har hele sitt velbehag.

Og for det fjerde at du, hvis mulig, former din bønn slik at den saken du legger fram ikke blir liggende på deg og din verdighet, men på Gud og hans ære. At det ikke blir din tro, men Guds trofasthet, ikke troen i din bønn, men sannheten i Guds løfter som settes på prøve. Alt dette skjer ved at du tar Gud på ordet, eller som David sier: «jeg holder fram for deg ditt ord».

Her ser du det som har vært de gamle trosheltenes hemmelighet når de kjempet med Gud i bønn, slik vi ser det i mange av bønnene deres. Vi ser det hos Jakob når han skalv i angst for sin bror Esau som var på vei mot ham med hele sin hær. Nå ba han Herren om hjelp. Han sa: «Å, min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud, Herren som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg skal gjøre vel mot deg. - Jeg ber deg, utfri meg fra min brors hånd, fra Esaus hånd!»

Legg merke til at først sier han: «Du er jo min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud». Med disse ordene ville han liksom minne Gud om de løftene han hadde gitt disse fedrene, nemlig at deres etterkommere skulle bli meget tallrike. At dette skulle bli oppfylt avhang jo helt og holdent av at Jakob og hans barn nå ble reddet. For hvis de skulle bli utryddet, hvordan skulle da løftene bli oppfylt?

Bare i det at Jakob i bønnen henviser til Abrahams og Isaks navn, ligger den tanken at «om jeg er uverdig, så tenk på at jeg er en sønn av dine tjenere Abraham og Isak, som du hadde så kjær».

Videre sier han: «du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg skal gjøre vel mot deg». D.v.s.: Du som selv har pålagt meg å legge ut på denne reisen, du må også selv sørge for meg. Og du har lovet å «gjøre vel mot meg». Nå, Herre, står det om sannheten av dine ord! For hvis Esau får utrydde oss, hvordan skal da dette løftet bli oppfylt: «Jeg skal gjøre vel mot deg»?

Som om han ville si: «Det betyr ikke så mye om jeg blir drept. Men hvordan går det da med ditt løfte, sannheten i ditt ord, ditt navn og din ære!»

Til toppen

22. mars

Det sømmet seg for ham som hadde ført mange barn til herlighet, at han gjennom lidelser skulle fullende deres frelses høvding (sv: skulle gjøre deres frelses høvding fullkommen).  Heb 2:10.

Det var verket som vår frelses høvding, Kristus, fullbyrdet gjennom hans liv her på jord og hans død på korset. Og dette fullbyrdet han gjennom to spesielle egenskaper som før han kom til vår jord var helt ukjente for Guds Sønn, nemlig hans lydighet og hans lidelse.

Dette ser vi av disse apostelens ord: «Det sømmet seg for ham, at han gjennom lidelser skulle fullende deres frelses høvding». Og videre. «Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt (sv: fullkommen)..» - Legg merke til dette! Guds Sønn «lærte lydighet».

Dette var noe fullstendig nytt for Herren, som selv er alle skapningers herre, og den som selv har gitt loven; som en lydig tjener gå inn under den loven han selv har gitt oss.

Selv undrer han seg liksom over dette, når han i den profetiske Salmen sier: «Mange, Herre, min Gud, er dine underfulle gjerninger - offer og gaver hadde du ikke velbehag i, men mine ører har du åpnet. Se, jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt indre».

Legg merke til: «mine ører har du åpnet». Dette skildrer hvordan han ble «født under loven» - ble satt til å lyde. For det er dette som kjennetegner tjeneren; å høre, bare høre og være lydig. Dette var altså en helt ny egenskap hos Guds Sønn. Da forstår vi også hvorfor apostelen sier han «lærte lydighet».

Men Guds lov var jo gitt til menneskene. Å lære lydighet, som et slags helt konkret kall å leve i lydighet innfor Guds lov, det var jo noe Guds Sønn aldri behøvde for sin egen del. Det har han altså helt og holdent gjort bare som vår frelses høvding. Som den andre Adam, som nå som hele menneskehetens stedfortreder skulle prøves i lydighet. På samme måte som den første Adam også ble satt på lydighetens prøve, - men falt. «For slik som de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet».

Å, for en herlig trøst, hver gang vi kjenner vår daglige og uendelige ulydighet -! For hele vår synds grufullhet består jo i ulydighet mot Guds bud. Å, for en herlig trøst det da er å vite at Gud har gitt oss én som skulle leve et liv i fullkommen lydighet, i vårt sted. Den lydigheten vi skylder å oppfylle, men som aldri blir fullkommen hos oss!

«Ved den enes lydighet skal mange bli rettferdige». Det er Kristi lydighet som er den egentlige fullbyrdelsen. Det er den, gitt og tilregnet oss, som er den rettferdighet vi kan bestå med innfor Gud, og er den rettferdighet loven krever - men ikke kunne finne hos oss. Som Paulus sier: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse».

Det var ikke nok at syndene våre ble utslettet med blod. Loven måtte også oppfylles. Og det behaget den barmhjertige Faderen å gi oss en som skulle stilles på prøve for alle mennesker. En ny Adam som skulle bestå prøven, en for alle, og alle i ham.

Derfor har han, selv om han var Guds Sønn, lært lydighet. Og da «han var fullendt», da verket var fullbyrdet og vår frelses høvding fullkommen, «ble han opphavsmann til evig frelse for alle dem som lyder ham».

Altså er det først gjennom lydighet og lidelse han er blitt en fullkommen frelses høvding. Da han ennå lå bare som et barn i krybben, var han altså ingen «fullendt» frelser. Hadde han vendt tilbake til himmelen direkte fra krybben, hadde et slikt besøk fra det høye ikke blitt noen frelse for oss. Han måtte gjennom det som skulle gjøre ham til vår frelse og vårt håp, bli vår frelses høvding.

Det var helt nødvendig at han først, gjennom storm og trengsler, for oss og i vårt sted fullbyrdet all rettferdighet, og oppfylte alt som etter Guds lov var pålagt oss å gjøre. Det var uunngåelig for ham. Han måtte gjennomleve hele den forbannelsen som rettelig tilkom oss. Ja, han måtte selv bli en forbannelse for oss. Han måtte kjempe, lide, blø og bli forlatt av Gud. Han måtte dø. Han måtte vandre gjennom all denne lidelsens uhygge, hvis han skulle bli en fullkommen frelser for oss. 

Og selv dette var fremdeles ikke alt som måtte skje med ham for å oppfylle dette høye målet. Han måtte også stå opp igjen etter døden, som en livets seierherre. Og deretter, ikledd vårt kjød og blod, fare opp igjen til himmelen og få plass ved Majestetens høyre hånd. For at han så skulle kunne sende oss sin Ånd, og reise opp på jord et velskikket folk for Herren.

Først da, når han hadde opplevd brølet fra avgrunnen, hadde drukket av Belias bekker, styrtet seg ned i en avgrunn av dødens forbannelse, sprengt gravens segl, gått gjennom skyene og i menneskelig kjød og blod inntatt plassen ved Majestetens høyre hånd -. Da var han fullt og helt blitt vår «visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning». Da først stod han der - for Gud og for verden - som en fullkommen Frelser og Yppersteprest for sin hær av syndere - og var fullkommen.

Til toppen

23. mars

Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut fra landet Egypt, ut fra trellehuset.    2Mos 20:2.              

Dette er Herrens egen innledning til sin hellige lov, hvor han fortsetter med: Du skal ikke ha andre guder enn meg o.s.v.

Her lar Herren oss forstå hvem han er, han som taler. Og dermed også hvilken rett han har til å kunne påby, befale og dømme slik som han så gjør gjennom budene.

Jeg er Herren. I dette ligger: Jeg, Herren, er selve grunnen til den hellige lovens evige tyngde, og evig bindende gyldighet. Jeg er Herren, jeg er Jehova, den som er i all evighet, som består i egen kraft, urkilden til alle skapninger og all makt.

La oss grunne litt på dette: Hvordan ble mennesket til - det som skal leve i lydighet mot denne loven? Hva er et menneske? Det er jo hans henders verk, det vesen som han selv har skapt! Har han ikke da også all makt og rett til å pålegge mennesket det han vil, sette grense for deres frihet og gi lover for dem?

Dette er det første han taler til oss om gjennom dette ordet. Og la oss da tenke grundig over det! For det er nettopp dette som er grunnen til all ulydighet og forakt for Guds bud: Vi har ikke klart for oss hvem Herren er, han som har gitt loven, og samtidig hva vi er innfor ham. Ja, hvis det virkelig gikk opp for oss hvem han er, han som taler i den hellige loven, så ville vi nok heller gå til grunne og dø, enn våge å gjøre noe mot hans vilje.

Vi sier ikke at dermed skulle vi også ha kraft til å stå imot synden. Det står ikke slik til med oss etter syndefallet, at bare vi hører hva budet sier, kan vi også gjøre det vi vil. Nei, det er tvert imot slik at stilt overfor budet vil vi fortvile og gå til grunne, hvis ikke Gud selv forbarmer seg over oss og frelser oss. Det er langt fra at vi dermed skulle føle oss trygge og selvsikre med alle våre synder.

For tenk på hva det vil si at det er ham som gir loven for menneskene. Han som er den store himmelens og jordens skaper. Som i begynnelsen skapte alt av intet. Som skapte solen, månen, stjernene og jorden med alt som er på den. Og skapte mennesket i sitt bilde, til barn og arvinger, utrustet med sanser til å høre og forstå hans vilje.

Han, han er den som gir menneskene bud og lover. Skulle vi da våge å trosse eller forakte ham? For en forferdelig ødeleggelse som har skjedd med alle våre sanser, når vi ikke en gang er i stand til å ha dette klart for oss! Vi burde nok huske på at Gud når som helst kan knuse oss, som en knuser en flue. At vi er fullstendig i hans hender. At vårt liv og hvordan det skal gå oss her på jord og i evigheten, avhenger av ham.

Ikke et åndedrag har vi i vår makt. Og Gud har utallige måter og midler å straffe dem med som setter seg opp imot ham. Vi ser det rundt oss på alle kanter, hvordan han sender noen en brå død, en annen en forferdelig sykdom, en tredje vanvidd, en fjerde blindhet og frekkhet som fører  i synd og skam.

Det er sant, det Luther sier, at «Gud har snarer og feller på alle kanter for dem som forakter ham, så de ikke har noen mulighet for å slippe unna ham».

Til sist er han også den som kan «ødelegge både sjelen og legemet i helvete». Ja, hvis ikke han vil ta seg av vår fattige sjel når vi dør, og føre den til himmelen, så er den i all evighet fortapt. Og ham skulle vi våge å trosse og forakte!

Tenk så på den andre side også på hvor mye godt Gud kan gjøre, hvis han er nådig mot oss. Hvor mye nåde og velsignelse her i livet, og hvor stor glede og salighet gjennom en hel evighet kan han ikke gi sine venner! Og ham skulle vi våge å trosse og forakte!

Tenk om han bare ville ta sin Hellige Ånd fra deg, og overlate deg til din medfødte naturs mørke, til kjødets lyst og djevelens makt!

La oss derfor virkelig be over dette ordet: Jeg er Herren! Be at vi må få dette ordet skrevet i våre hjerter som med store lysende bokstaver, så det må stå der for øynene våre alle vårt livs dager.

Men det ligger ennå en lærdom i det navnet Gud står fram med her overfor folket: Jehova. For Jehova betyr det evigvarende, uforanderlige. Med det vil Gud vi skal huske at ikke en bokstav, nei selv ikke den minste prikk i hans lov skal forandres, verken her i livet eller i evighet. 

Dette er nemlig noe vi skal merke oss, at selve grunnvollen i Guds hellige lov ikke egentlig er noen tilfeldig, vilkårlig vilje hos Gud. Men noe mye mer. Den er selve hans eget vesens natur. For hvis noen spør hvorfor vi skal være hellige, så svarer Gud selv: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig!» Han sier ikke: For det er min vilje. Han sier: «For jeg er hellig».

Når da selve grunnvollen til den hellige loven ligger i Guds egen natur, forstår vi også hvorfor det er umulig at den noen gang kan forandres. For da måtte Gud selv ha forandret seg.

Derfor kan det aldri her på jord eller i evighet bli tillatt, det som Gud har forbudt i sin lov. Å ha andre guder, misbruke Guds navn, forakte hans ord, eller se ned på sin neste, misunne, hate eller lyve på ham osv., kan aldri sees på som noe uskyldig eller akseptabelt.

Her gjelder ingen formildende omstendigheter, verken vår falne naturs svakheter, eller hva det så måtte være. Det vil alltid vekke Guds vrede. For Guds lov sier oss at det strir mot hans hellige natur. Og hans natur kan aldri forandres. Det er også noe vi skal merke oss når vi leser dette: Jeg er Jehova.

Til toppen

24. mars

Men til og med alle hårene på hodene deres er telt.  Mat 10:30.

Synes du dette er altfor mye, så du vanskelig kan tro det? Åpne da øynene dine, og se deg omkring! Eller er du så blind at du ikke en gang ser det som til og med din fornuft pleier oppdage? At alt det som finnes på jord er skapt for menneskene! At det ikke finnes en eneste stein eller tre som ikke er skapt til bruk for menneskene. Ja, hele massen av dyr er jo også skapt for menneskene, som tar alle i sin tjeneste.

Forteller ikke bare dette deg at Gud har en svært spesiell omsorg for menneskene, - at mennesket ligger ham spesielt på hjertet? Å, begynn da bare å se på all skapningen!

Er du så vantro at du kan gjøre din Frelser til en løgner, så du ikke tror ham, når han sier at alle hårene på hodet vårt er telt? Han har selv minnet oss om skapelsen, for å vekke vår tro på ham (Mat 6:26 flg.).

Og kan du få åpnet øynene så du ser at gjennom hele skapelsen er det menneskene Gud har hatt for øye med alt han har skapt. Da må dette virkelig også bli et veldig vitnesbyrd for deg om hva menneskene betyr for Guds hjerte. Og da vil du forstå at i alt som han sender dem, vil målet for ham være menneskets største behov, deres evige vel; frelse og evig liv.

Se så dine bitreste opplevelser i dette lyset. Så vil du kanskje se bare guddommelig kjærlighet og trofasthet i alt som har hendt deg. Du har kanskje mistet alt du hadde å leve av, og sliter med de største bekymringer for deg og dine. Du kan ha mistet din kjæreste venn på jord, som du ikke kan tenke deg å leve uten. Eller du har plutselig måtte gi opp noe som du i ditt hjerte hadde satt dine største forhåpninger til.

Dette er bittert. Men en gang skal du i evighetens lys se at ikke det minste av alt dette bitre hendte deg uten at det var Guds vilje. Ja, at det til og med hadde hans dypeste kjærlighets hensikt som mål: din udødelige sjels frelse!

Og dette er så stor, og for vårt gamle menneske så vanskelig, en sak, at det umulig kan skje uten at slike dype sår skjæres inn i vårt kjøtt og blod.

Eller du har kanskje opplevd noe som kan være ennå bitrere. Ved Guds store nåde er det kanskje skapt en trang i hjertet ditt, så ditt høyeste ønske bare er at hele livet ditt må få bli til ære for Gud og til velsignelse for mange mennesker. Men så har overraskende fristelser ført deg ut i stor synd og fall. Nå tror du tvert imot du er blitt, eller i alle fall kommer til å bli, til forargelse, og en vanære for evangeliet. Du ville nok langt heller vært død, enn at du skulle oppleve dette.

Å, ro ditt hjerte ned! Selv noe så usigelig bittert lar Gud sine kjæreste barn oppleve. Den mest trofaste disippelen, som sa han gjerne ville dø for sin Herre, og til sist også gjorde det, skulle først måtte gråte bittert over sin forferdelige fornektelse.

Se på den høyest benådede blant kvinner, utvalgt til å være selve Guds Sønns mor. En gang sang hun så henrykt: «Fra nå av skal alle slekter prise meg salig». Men hun fikk oppleve at hun ikke kunne finne dette dyrebare barnet. I tre dager hadde de mistet ham. Hennes hjerte fordømmer henne i hennes store fortvilelse over at hun kunne miste ham. Hun ser seg som den aller største synderinne, som har hele skylden for at verdens frelser er borte. Derfor vil hun nå heller tie om at hun er mor til Guds Sønn!

Det er vårt hjertes dype forderv, dets trang til selvforgudelse og andre synder, som skal brennes bort gjennom slike bitre opplevelser. La oss derfor bare lære å verdsette Gud og hans høye nådes mål med oss: Å føre oss helt fram til den evige frelse i himmelen.

La oss virkelig verdsette hans dype mening med alt det han sender i vår vei. Han vil rense, lutre og stadfeste oss i nåden, døde vårt gamle menneske, helliggjøre vårt sinn, styrke troen, bønnen, ydmykheten og alvoret. Han vil bruke det til å løsrive oss fra det forførende jordiske livet, og gi oss lengt etter himmelen.

Når vi forstår at det er slike høye og hjertelige mål han har med alt det han sender oss, la oss da bare ydmykt og takknemlig lovprise ham for alt det som hender oss. La oss aldri glemme det herlige ordet som står og faller med Herren Kristus selv: «Til og med alle hårene på hodene deres er telt».

Og ser du deg altfor uverdig til så overstrømmende stor nåde, så hør det som høytidelig sies i Åp 5:1-6 om hvor uverdige alle skapninger er innfor Gud. Der står det at «ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden» ikke en gang var i stand til å «se på boken» -.

Likevel skulle ikke Johannes gråte over dette. For der fantes én som var verdig, sa en av de eldste i himmelen: «Ikke gråt! Se, Løven av Juda stamme har seiret!». Og da så Johannes et lam, som om det var slaktet.

Å, måtte det synet gå gjennom marg og bein hos oss, så det alltid står for øynene våre! Så vi aldri glemmer at bare Lammet, som er slaktet, er verdig. Og det gjelder for oss.

For Lammet er jo slett ikke slaktet for egne synder. Men for oss! Og det er for dette Lammets skyld vi betyr så mye for Gud, at til og med alle hårene på hodene våre er telt, og at ikke et hår faller fra hodet vårt uten at han vil det.

Til toppen

25. mars

La dere ikke drive omkring av de mange forskjellige og fremmede lærdommer. For det er nødvendig at hjertet blir grunnfestet i nåden.  Heb 13:9.

Denne formaningen er svært viktig og nødvendig! Vi er ikke ukjent med hva Satan har som mål. Men han vet meget godt at han verken kan røre eller skade oss så lenge Kristus er dyrebar og viktig for oss, er vårt ett og alt. Han vet på den annen side like godt at vi heller ikke har noe som helst å hjelpe oss med, hvis vi har mistet Kristus.

Kristus er den eneste som har makt til å «gjøre djevelens gjerninger til intet». Han er den som har seiret over døden og helvete. Bare jeg kan holde meg til Kristus og det rene «hälsosamma» Ordet, så kan det bli et råd med alt. Ja, også når ikke alt går så riktig og rett med livet mitt som det skulle, så kan da likevel alt rettes opp igjen.

Men kan den gamle slangen få ført oss vekk fra Kristus og et sant kjennskap til ham, da har han vunnet. Da har han oss våpenløse og hjelpeløse i sin hånd. Derfor vil vi alltid få se at alt djevelens strev, makt og list, går ut på å føre oss bort fra Kristus, og holde noe annet opp foran øynene våre.

Det kan gjerne være den største hellighet og gode gjerninger han forsøker seg med. Bare han kan hindre at vårt hjertes enfoldige troens hunger og tillit er rettet mot Kristus alene.

Derfor sier også den store apostelen: «Jeg frykter for at slik som slangen forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus» (sv: ifrån enfaldigheten i Kristus). Faren er altså ikke langt borte fra noen av oss.

I tillegg til denne uavlatelige offensiven fra djevelen, ligger det også i all menneskenatur en forferdelig utakknemlighet og glemsomhet når det gjelder alle Guds velgjerninger og den nød han mang en gang løste oss ut fra. I tillegg bærer vi også alle på et umettelig nyhetsbegjær. Vi blir ganske snart mett av det vi har, og ønsker oss noe nytt. Vi elsker avveksling. Så er dessverre også Kristus og hans evangelium galskap og forargelse for all fornuft.

La oss derfor passe godt på at vi alltid er på den rette veien, at vi har det rette sinn! At det som er størst i himmelen og for Gud, også er størst for oss! Men for Gud er ikke noe stort og betydningsfullt, unntatt Sønnen, ofret for oss! Så må også det samme være det eneste store og dyrebare for oss. Har vi noe som smaker oss bedre, er dette ikke noe godt tegn. Da må vi påkalle Gud, be ham tilgi, og gi oss den rette smaken og sinnet.

Så må vi også ha klart for oss at det ikke finnes noen så forferdelig synd på jorden, ikke noe som i den grad vekker Guds vrede, som utakknemligheten og forakten for hans store velgjerninger. Og nå er ikke noen Guds velgjerning større enn den at han gav oss sin egen Sønn, og det evige livet i ham. Mens vi i all evighet bare hadde fortjent den rette lønn for de synder vi har pådratt oss.

Derfor; «hvordan skulle vi da slippe unna om vi forakter en så stor frelse?» Og spesielt hvis vi en gang har fått se Guds herlighet i Kristi evangelium, ved troen har blitt Guds barn, og fått smake hvor god Herren er. Da ville det jo være en forferdelig utakknemlighet hvis vi oppførte oss som om denne nåden og evangeliet ikke betydde noe særlig, ikke smakte oss spesielt godt. Det er dette Jesus kaller for å ha «forlatt sin første kjærlighet».

Paulus skriver om den første kjærligheten blant galaterne, den gang de satt evangeliet så høyt at de tok imot ham som forkynte det «som en Guds engel», ja, «til og med som Kristus». Han føyer til: «Hvor er det blitt av den velsignelsen dere hadde den gang? For det vitner jeg om dere, at dersom det var mulig, hadde dere revet ut deres egne øyne og gitt dem til meg».

Så høyt satt de den gang evangeliet! Men senere hadde de blitt bedratt, så de ikke var lydige mot sannheten, men «ville bli rettferdiggjort ved loven». Da kaller han dette for at de korsfester Kristus på ny. Han sier de har mistet Kristus, og er falt ut av nåden.

Er det ikke forferdelig at slike ting kan skje, - eller, slik Kristus altså selv klart uttrykker det, at vi «har forlatt den første kjærligheten»? Og dette skjer samtidig med at en likevel hele tiden fortsetter å arbeide og lide for Kristi store sak, er på vakt mot falske ånder og har et skapt blikk som kan skille disse ut! Det har bare skjedd en stille indre utvikling, slik at en dør bort fra det rette daglige omvendelsens og troens liv. For det er dette Kristi tankevekkende ord taler om i Åp 2:2-5.

Til slutt skal vi også merke oss dette: Hvis Kristus alltid skal få være dyrebar og uunnværlig for oss, vårt hjertes ett og alt, og den nye sangen aldri bli for gammel eller for lang for oss, er det nødvendig at vi ikke bare blir bevart i den rette læren, men også i det rette sinn og liv. At vi lever i en daglig omvendelse innfor Gud, i en våken samvittighets erkjennelse av synden. Og daglig har et behov for å vite om en har syndenes forlatelse, nåde og vennskap med Gud.

Da vil Kristus bli mer og mer dyrebar og uunnværlig for oss. Da vil også evangeliets ord bli smakfullt og kjært, og bli et daglig behov for oss. Da vil vi gjerne høre, lese og tale om Kristus.

Til toppen

26. mars

Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss.  Gal 3:13.

Tenk om dette budskapet virkelig fikk innta hjertene våre! For en forsmak på himmeriket det ville gi oss. Tenk for en usigelig, ja, en evig og urokkelig trøst! Vi ville kunne avvise all helvetes makt, og i all vår egen ynkelige svakhet likevel triumfere og rose oss i Herren.

For, tenk for et budskap dette er, for et bilde som rulles opp for oss her! Kristus ble en forbannelse!

At Kristus, Guds egen Sønn, ble en forbannelse, er underlige og sterke ord. Men det er en umåtelig sterk trøst, hvis en tenker over dette. Legg merke til hva dette innebærer! Jo, at Kristus har båret hele lovens forbannelse. Men denne var så stor at apostelen altså sier han ble en forbannelse. Ble helt og holdent bare forbannelse. Ble ikke bare overdekket med mye forbannelse, men så totalt neddynget med forbannelse at han rett og slett kunne kalles en forbannelse.

Nå, synes du dette er svært så underlig tale? Så se at det er akkurat det samme som Johannes sier: «Se! Guds Lam, som bærer bort verdens synd!», noe vi hører synges hver gang vi kneler ved Jesu nattverdbord. Der mottar vi hans legeme og blod, som han selv sier ble «gitt» og «utgytt til syndenes forlatelse».

Og det samme er det vi leser i Jes 53: «Herren kastet alle våre synder på ham», «Han bar deres synder». Derfor er dette et ord vi aldri kan grunne nok på; at Kristus ble en forbannelse.

Det andre vi skal legge merke til i dette skriftstedet, er ordene for oss - for oss, for oss!  På disse ordene; for oss, ligger selve kraften i budskapet. For sin egen del behøvde så visst ikke Kristus bli en forbannelse. For han var i seg selv fullkomment uskyldig, hellig og rettferdig. Men at han ble en forbannelse, det kom av at han tok på seg våre synder.

Etter loven skulle enhver morder henges på forbannelsens tre. Derfor måtte også Kristus etter loven henges på forbannelsens tre. For han hadde trått inn i en synders og morders skjebne. Ja, han hadde tatt på seg å være alle syndere og mordere til sammen. For vi er alle sammen syndere og mordere innfor Gud. Derfor måtte Kristus være innfor Gud det som vi er; syndere, mordere, ugjerningsmenn, som det står skrevet: «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss».

Og på denne måten ble Kristus innfor Gud den aller største synder som noen gang hadde levd, eller kommer til å leve på jorden. For idet han er et offer for hele verdens synder, er han nå innfor Gud ikke uskyldig og uten synd, som Guds Sønn i himmelen.

Nei, nå er han en synder, som også en liten stund ble forlatt av Gud. Han bærer på sin rygg Paulus’ synder, han som var «en spotter, en forfølger og en voldsmann». Og Peters synder, han som fornektet sin Herre. Davids, som drev hor og myrdet. Ja, mine og dine synder, og hele verdens.

For alle de synder som du og jeg og alle sammen har gjort - og daglig gjør - er i så stor kraft og guddommelig alvor lagt på Kristus, Guds Offerlam, som om han selv skulle ha gjort alt sammen. Så virkelig er de blitt Kristi egne synder.

Sannelig, enten må våre synder virkelig være Kristi egne synder, eller også vil vi være evig fortapt!

Og legg merke til at akkurat dette at Kristus så fullstendig tok våre synder på seg, som om han selv skulle gjort dem. At alt det han gjorde og led skjedde så fullkomment i vårt sted, som om vi selv hadde gjort det, -. Dette var det Paulus tenkte på da han sa: «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham». Og videre. «Vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle»! Av dette skjønner vi hva disse ordene «for oss» betyr, når han sier «Kristus ble en forbannelse for oss».

I kraft av Faderens råd fra evighet av, om forsoningen, og i sin usigelige barmhjertighet har Kristus foretatt et særdeles nådefullt bytte med oss: Det vi hadde; som var synden, forbannelsen og døden, - tok han på seg. Og det han hadde, men vi manglet; rettferdighet, liv og salighet, - det gav han oss.

Men det kostet virkelig vår kjære Herre svært mye, sterke rop og tårer, svette og blod, da han ble til en forbannelse. Men slik skulle det skje, og han kom herlig gjennom det.

Og nå sier altså apostelen at Kristus ved dette har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse. Han sier ikke: Skal kjøpe oss fri, - f.eks. når vi blir mer kristelige og hellige, har fått en større tro osv. Nei, han sier han «har kjøpt oss fri» - nettopp den dagen og de timene da han ble en forbannelse for oss.

Her ser vi selve grunnlaget for at de største synderne, når de kom til Jesus for å søke nåde, og bli hans egne i hele sitt liv, straks fikk nåde. Og de ble mottatt som om det ikke fantes noen lov, som om de aldri hadde syndet.

Her er grunnlaget for at vi alle, når vi på samme måten kommer til Jesus, straks blir rettferdige og frelst. Det skjer straks vi ved troen mottar vår store, evige rettferdighet - som er gitt oss. Og som har stått - og står - ferdig, og venter på oss.

Til toppen

27. mars

Hvordan skal vi da slippe unna om vi forakter en så stor frelse? Heb 2:3.

Gud er kjærlighet. Og ingen menneskers eller englers tunger er i stand til å lovprise Guds kjærlighet på fullkommen, verdig måte.

Men hvem har klart for seg at jo større nåden er, desto større er faren - hvis vi ikke daglig benytter oss av nåden, eller forakter eller misbruker den.

Og hvem har klart for seg at ved siden av den uendelige, guddommelige kjærligheten, står en like uendelig rettferdighet og hellighet i Guds vesen!

Nettopp fordi nåden er så stor, er Guds nidkjærhet og Guds rettferdige dom desto mer forferdelig over dem som forakter så stor en nåde, og ikke søker, opphøyer og mottar den! Jesus sier: «Hadde jeg ikke kommet og talt til dem, ville de ikke hatt synd, men nå har de ingen unnskyldning for sin synd».

Og akkurat når apostelen skildrer den store nåde og herlighet verden har mottatt i den siste tiden, at den enbårne Sønnen, som satt ved Faderens høyre hånd, er kommet ned og har talt til oss, -. Så sier han: «Hvordan skal vi da slippe unna om vi forakter en så stor frelse?»

Kristi blod skal og må nødvendigvis få bli vårt liv og frelse, vår visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Eller, i motsatt fall, komme over oss til dom og forbannelse, som over de vantro jødene! «Hærskarenes Herres nidkjærhet skal gjøre dette».

Apostelen sier. «Enhver som har brutt Moseloven, skal dø uten barmhjertighet på to eller tre vitners utsagn. Hvor mye hardere straff tror dere ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønns blod under fot og vanhelliget paktsblodet som han ble helliget ved».

Men å «trampe Guds Sønns blod under fot», betyr at en anser ham så lite betydningsfull at en ganske enkelt ikke bryr seg om ham. Ikke søker ham, ikke opphøyer ham og tar imot ham. Ikke blir hans egen, hans disippel, venn og etterfølger. For det som en anser så ubetydelig at en ikke bøyer seg ned for å ta det opp fra jorden, det tramper en på.

Det var ikke alle jødene som Guds forskrekkelige hevnens dom rammet, som verken hadde forkastet eller pint Kristus. Nei, noen av dem hadde grått når de så hvordan han led. Likevel rammet den samme dommen dem fordi de ikke tok imot ham og ble hans disipler.

Men hva gjør så den hellige, nidkjære Gud med det mennesket som forakter hans kjærlighet, hans Sønns og hans Ånds røst? Han gjør ikke noe mer forskrekkelig med ham enn at han bare overlater ham til seg selv. Herrens Ånd forlater ham.

Han blir ikke lenger vekket eller uroet, sønderknust eller opplyst av Ånden. Han får bare gå sin egen vei, følge sine egne planer, sin egen lyst. Uten tukt, uten noen angst, uten noen bekymring for sin sjel. Ja, han får bli virkelig selvsikker i synden.

Da blir dette mennesket så forblindet og fordreid i sinn og tanker, at det anvender alle ting til sin egen undergang. Alt det Gud har gitt til velsignelse, blir bare til forbannelse for dette mennesket. Det som er gitt til opplysning, fører bare til forblindelse. Det som er gitt til vekkelse, fører ham i forherdelse. Det som er gitt til trøst og frelse, fører bare til evig kval og fordømmelse. Hærskarenes Herres nidkjærhet gjør dette!

En gammel Åndens mann sier: «Å, der er en egenskap hos Gud, en måte han regjerer på, som forskrekker mitt hjerte. Og som har gjort at jeg har ropt meg hes, uten at jeg ennå synes jeg har fullgodt svar. Det er den egenskapen, den holdningen David taler om når han sier: «Mot den rene viser du deg ren. Og mot den falske viser du deg vrang». Overfor de rene, d.v.s. de som har et oppriktig hjerte, når de ydmyker seg for deg, taler du enfoldig, åpent, lett fattelig. Opplyser og leder dem av din rike nåde. Men overfor de falske viser du deg vrang, dem forfører og forblinder du».

Er det noen som synes dette er for hardt talt av Gud, bør han lese den ømme Frelserens egen forklaring i Mat 13:10-15 og 11:25. Der sier han selv uttrykkelig at det er derfor han taler i lignelser; for at den som har, han skal få mer, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har. Og at han har skjult dette for de vise og kloke.

I 2Tess 2 sier apostelen like uttrykkelig: «Fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Av den grunn skal Gud sende dem kraftig villfarelse så de skal tro løgnen, for at alle de som ikke trodde sannheten, men hadde lyst til urettferdigheten, skal bli dømt».

Så forferdelig kan Gud straffe dem som ikke har bruk for ham. Det er farlig å kjempe mot Gud. Det er fryktelig å falle i den levende Guds hender. Det er best å ha et godt forhold til ham som har all makt i himmel og på jord.

Dem som søker, elsker og følger ham, skal han omslutte med barmhjertighet, ja, uendelig barmhjertighet, godhet og trofasthet alle deres livs dager. Men de som løper etter en annen, skal møte stor pine.

Til toppen

28. mars

Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.  Joh 10:14.

Det er ingen lettvint sak å kunne tro den store hemmeligheten som ligger i disse ordene. De forteller oss at det mellom Herren og hans gjenfødte barn er et helt spesielt og inderlig kjennskap. Og alt kommer til å avhenge av dette kjennskapet. Hva kan så dette bety?

Noe begynner vi å ane når vi hører det den samme Herren uttaler når han går til det siste store og avgjørende forsoningsverket: «Dette er det evige livet, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, ham som du har utsendt».

Hør hva det er Herren Kristus selv sier er det evige liv! Bare dette at vi kjenner Gud og Frelseren.

Og videre ser vi når han taler om det fineste selvbedraget i åndelige ting. Der vi er bedratt i vår egen fromhet, kraft og åndelighet, slik at mange på den siste dag skal si: «Har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Da ser vi ham vise dem bort med disse ordene: «Jeg har aldri kjent dere».

Akkurat de samme ordene finner vi brukt i den evige bortvisningsdom over de uforstandige jomfruene. De deltok i bryllupet, de gikk brudgommen i møte, bar lampene sine - men hadde ikke nok olje på lampene. Vi ser Herren bare uttale dette: «Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke».

Tenk for et underlig ord dette kjenne her må være! Og akkurat samme dommens ord bruker han når han forklarer hvorfor de som søkte å komme inn gjennom den trange port, likevel ikke kunne komme inn. De sa: «Vi spiste og drakk framfor deg, og du underviste i gatene våre». Men samme dommens ord uttaler han mot disse: «Jeg sier dere at jeg kjenner dere ikke, hvor er dere fra?»

Å, du som leser og ser dette; hvordan Herren Kristus, han som skal dømme oss alle på den siste dag, i så markert nidkjærhet holder dette fram - : Vil ikke hver eneste én legge merke til at her ligger det en overmåte viktig hemmelighet?

For Guds barn er dette verken underlig eller overraskende. Tvert imot. De gleder seg over dette, som en bekreftelse på at de har oppfattet ham rett.

Men hva med dem som undrer seg over at ikke Herren isteden sier: Dere har syndet mot min lov. Eller: Dere har ikke tatt deres omvendelse og helliggjørelse alvorlig nok. Eller som undrer seg over at ikke Herren holdt fram for dem en klart opptrukket nådens vei, og sa: Dere har mislykkes overfor denne. Hva med alle disse som vil ha det på en av disse måtene, men som til sin undring må høre Herren alltid bare si det samme: Jeg kjenner dere ikke!

Ja, til og med i den store dommedagsteksten i Mat 25, der så mange gjerninger omtales, der blir likevel hele vekten lagt på dette: Dere har gjort det for meg! Det var for min skyld dere gjorde både det ene og det andre mot disse mine minste brødre.

Det var altså Kristus og et inderlig samfunn og kjennskap til ham som har vært kilden alle disse gjerningene har sprunget ut fra. Det var Kristus, Kristus, og ikke deres egen hellighet de var opptatt med, og som deres helliggjørelsesiver siktet mot.

Men disse som altså står spørrende, som hadde ventet disse andre svarene fra Kristus, men ser at Kristus har en sånn inderlig nød for å påpeke nettopp dette forholdet, -. Skulle ikke de nå, for Herren Kristi skyld og sine udødelige sjelers evige vel, stanse opp? Skulle de ikke nå endelig en gang ta til seg av ord fra den Herren som har himmelens nøkler i sin hånd? Når han lukker igjen, er det ikke noe menneske som lukker opp!

Skulle vi ikke alle stanse opp for hans ord, og for alvor ta dem til oss!

Mange alvorlige og gudfryktige menn har etter titalls år i hellig nidkjærhet for Gud og hans rike, endelig våknet opp for dette spørsmålet. De har blitt rykket som brannfakler ut av ilden når de fikk se Guds rikes hemmelighet, - fikk se en stor og hellig mann, blodig, med gjennomborede hender og føtter. Og i ham og hans død fikk de så hele sitt liv, sin fryd og sin lovsang. Slik at sammenliknet med dette så de fra da av på det mest hellige i deres liv bare som tap og søppel.

Ja, slik blir vårt sinn når en lærer å kjenne Jesus rett. Og bare de som har et slikt kjennskap til Kristus, er hans barn og hans venner. Selv om kjennskapet nok kan være av forskjellig grad hos den enkelte.

Luther sier: «Vil du en gang for alle ha et klart og tydelig kjennetegn på hva en kristen er, eller hva som gjør at et menneske kan kalles en kristen. Da må du ikke søke i Mose lov, eller studere de største helgeners hellige liv, men bare feste blikket på disse Kristi ord: «Mine (får) kjenner meg».

Slik at du sier: Det er ikke det som gjør et menneske til en kristen, at han lever et strengt og hardt liv, slik som de alvorligste munker og eremitter. For det kan også jøder og tyrkere prestere. Ja, mange av disse lever mye strengere.

Kort sagt: Ikke noe av det som kan utrettes i oss og av oss gjør et menneske til en kristen. Men hva da? Bare dette ene; at en kjenner denne mann, er glad i ham, anser ham for det han selv vil anses for; at han er den gode hyrde som setter sitt liv til for fårene og kjenner dem. Et slikt kjennskap heter og er intet annet enn troen, som fødes gjennom forkynnelsen av evangeliet».

Til toppen

29. mars

Vårt borgerskap er i himlene, og derfra venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus.  Fil 3:20.

I det andre brevet til korinterne sier Paulus: «Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust, nedslått, men ikke ødelagt, som døende, og se, vi lever, som straffet, men likevel ikke drepte, som sorgfulle, men likevel alltid glade».

Hør disse gåtefulle ordene! Det er da en merkelig og hemmelighetsfull skapning som taler på denne måten! En så underlig skapning er en kristen: Nedslått og likevel triumferende - sorgfull og likevel glad - fattig og likevel veldig rik - syndig og likevel fullkomment rettferdig - elendig og likevel herlig, vandringsmann på jorden, men i samfunn med himmelen, ja, med sitt borgerskap der!

Verden har også sine gleder og fornøyelser, men bare så lenge «blomsten på gresset» ikke visner. Bare så lenge den jordiske velstanden varer. Når det er slutt på den, er det også slutt på gleden. Men for Paulus går solen først opp om kvelden, når det mørkner her nede. Da løftes han opp til Paradisets lys der oppe.

Han har et dobbelt liv. Han er pilegrim på jorden, men hans inderlige samfunn og hans borgerskap er i himmelen. Han hører til i en høyere tingenes orden, og lever med sitt hjerte i dette sitt høyere, sitt rette fedreland.

«Vårt borgerskap er i himlene» sier han. Det er, sier han -. Ikke: det skal bli. Og dermed beskriver han det som en situasjon som allerede eksisterer.

Å, det er noe ganske annet Paulus taler om her, enn det verden mener med håpet om «et kommende liv». Paulus vet at han allerede, mens han ennå går på denne jorden, er en himmelens medborger. Og denne lykken, denne skatten det er å eie slik en visshet, den er så stor at det er det ennå ingen mennesker på jorden som fullt ut har vært i stand til å beskrive.

Men hvor hadde så Paulus denne sin trosvisshet fra? Det må vi jo spørre om. Jo, Paulus kjente Kristus! Det er hele hemmeligheten. I dette jordiske livets mørke så Paulus en mann som gav ham denne vissheten. En stor, hemmelighetsfull mann som sa: «Jeg er gått ut fra Faderen, og er kommet til verden». Han sa han ville gå og gjøre i stand rom for sine venner i Faderens hus. Når de spurte ham om veien dit, sa han: « jeg er veien, sannheten og livet». Og når de sa til ham: «Vis oss Faderen», svarte han: «Den som har sett meg, har sett Faderen».

Ved en berøring av hans allmakt fikk blinde synet igjen, døve hørte, stumme talte og døde stod opp av sine graver. Han drev ut djevler, han forlot synder, han befalte over naturens krefter, og brøt til sist selv dødens bånd når han stod opp fra graven med et forklaret legeme.

Det var etter å ha møtt en slik Herre og Frelser, og lært ham å kjenne, at Paulus kunne bruke denne trøsterike uttrykksformen: «Vårt borgerskap er i himlene». Da visste han at gjennom ham hadde han fått gjenopprettet den barneretten hos Gud og borgerskapet i himmelen, som han hadde mistet i syndefallet.

Hva er så følgen av dette? Jo følgen er at alle som har samme tro og samme kjennskap til Frelseren som Paulus, også har samme nåde og borgerskap i himmelen som han. For de er gjenløst med samme Guds Sønns blod som han, og bør derfor også ha samme tillitsfulle visshet som ham.

Riktignok vil du ikke selv komme til å se og kjenne noe av denne herligheten og dette himmelske borgerskapet hos deg selv. Nei, det er svært skjult og tildekket av hele dette livets ynkelighet, «vårt liv er skjult med Kristus i Gud». Men derfor er det like sikkert og grunnfestet.

Er det natt her nede, så er det evig lyst og klart der oppe. Er veien ujevn og full av torner, så husk at vi er på vei til vårt hjemland. Der er våre venner, som kjenner oss - og der er vår store venn framfor alle andre venner.

Ja, slik er det. Og dette er ikke diktning, men den mest alvorlige virkelighet, bygget på Kristi ord og gjerning, og at han selv gikk inn i det aller helligste for oss.

«Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger», sier apostelen, «men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk». Og dette altså uten hensyn til menneskenes egen betydning. Her er ingen forskjell, alle sammen er jo syndere.

Men hver eneste en som tror på Kristus - for i ham er vi alle utvalgt før verdens grunnvoll ble lagt - hver eneste en som tror på Kristus, d.v.s. som dømmer seg selv og har sin eneste trøst i ham som rettferdiggjør den ugudelige - hver eneste en som har det slik, synderinnen så vel som jomfru Maria, røveren så vel som Paulus, - er like utvalgt, rettferdiggjort og ren for Gud, - bare i ham som Gud har velbehag i.

Hver eneste en som har det slik, er like så sikkert en av disse medborgere med de hellige, og hører til Guds husfolk.

Til toppen

30. mars

Så vend dere nå til festet (Kristus), dere som ligger fanget i et håp.  Sak 9:12.

Hvordan kan jeg vende meg til festet, begynne å tro på Kristus, mens jeg ennå er så full av synd, eller så hard, lettsindig, ugudelig? Slik spør mang en bunden sjel.

Slik er du konstant bare vendt mot deg selv. Men hvis en sier til deg: Du tror ikke Guds ord, du gjør tvert imot Gud til en løgner. Da sier du: Nei, jeg tror jo ordet om Kristus, jeg tror jo at hans forsoning er nok, og hans kjærlighet er stor. Men feilen ligger hos meg. Det er mitt hjertes hardhet, min forferdelige selvsikkerhet og falskhet, min fryktelige kjærlighet til synden osv., som er hele problemet, og som gjør at jeg ikke kan tro.

Men da ser vi jo at du vender deg klart bort fra festet, til deg selv, og tror ikke Guds vitnesbyrd om sin Sønn; Nemlig at det nettopp er som helt fortapte, han skal frelse oss. Men du vil endelig komme som en som først har forbedret seg. Du har ikke klart for deg, og tror dermed ikke det Kristus sier; at du først ved troen må bli innpodet i ham. D.v.s. først som ugudelig bli rettferdiggjort og benådet, fylt med troens fred og fryd, før du i det hele tatt kan begynne å bære frukt.

Så vend dere nå til festet, dere som ligger fanget i et håp. Vi gjentar det ennå en gang. Det er hele din ulykke, at du ikke straks vender deg til festet. Isteden vender du deg til tusen andre kanter. Og tenker, forsøker, venter og håper, - håper på alt annet. Ja, ligger fanget i et håp og en venting på noe merkverdig som ennå må foregå inne i ditt eget hjerte. En slags forløsning som skal skje der, - forløsning fra en spesiell synd, fra onde tanker, fra hardheten, lettsindigheten, maktesløsheten.

Men den forløsningen som er skjedd i Jesus Kristus, den står skjult i en tåkete bakgrunn. Der er det feilen ligger! Og de er utallige, ja, har ingen grenser, alle de betingelser og forbehold som tankene da er opptatt med, og som en ligger fanget i.

Men at Guds Sønn døde for oss, og at alt dermed er fullbrakt, at nådens kilde strømmer over - langt mer enn syndens flod - og det for alle syndere, - det betyr visst ikke noe som helst for sjelen, det farer en lett over!

Å, våkn da opp! Stopp nå opp for dette eneste som gjelder i all evighet! At all verdens synder allerede er utslettet. At Gud allerede er forsonet og tilfredsstilt, og brenner i kjærlig lengt etter å få gi deg nåde av bare nåde. For det er ingen virkelig nåde, hvis den ikke er virkelig uforskyldt.

Ha da klart for deg at alle de alvorlige ordene som Gud taler, og som krever noe av oss, er lovens ord. Og at disse bare har ett éneste mål, nemlig at hver munn skal bli lukket, og hele verden skal stå straffskyldig for Gud. At alle disse alvorlige ordene, som ofte tynger deg, bare er sagt til de lettsindige og løsslupne gudsforakterne, som aldri har noen tanke for himmelen. Og til de selvsikre hyklerne og egenrettferdige fariseerne, som tror de har alt i orden med evigheten.

Det er slett ikke talt til de stakkars synderne som dømmer og refser seg selv. Som gjerne vil ha både den rette omvendelse og tro, anger og bønn. Men aldri finner noe av dette hos seg selv slik de synes det bør være. Nei, til dem forkynner Guds ord bare nåde, kjærlighet og forlatelse.

«Så vend dere nå til festet, dere som ligger fanget i et håp», sier Herren, «Også i dag forkynner jeg at jeg skal gi deg dobbelt igjen». «Også i dag»! Å, ja, i dag forkynner han samme nåde til deg! Også i dag forkynner Gud forløsning for dem som er bundet!

I disse dager høre vi mye forkynnelse om Kristi lidelse. Vi følger vår Frelser på hans smertes vei. Vi ser ham i Getsemanehagen hvor han svetter blod. Vi hører ham rope ut på korset, det hele Skriften hadde forutsagt om soningsverket: Det er fullbrakt! Og vi ser ham, i kraft av den samme forsoning, straks benåder til og med en røver, og lar ham få del i hele den salige frukten av sin død gjennom det herlige løftet: I dag skal du være med meg i Paradis!

Skulle vi ikke nå snart la vår vantros stadige utsettelser ta slutt, og straks kaste oss i hans armer? Skulle vi ikke gjennom alt dette nettopp se at hans kjærlige armer er rakt ut mot oss alle sammen? Hører vi ikke disse ordene fra hans egen munn: «Også i dag forkynner jeg at jeg skal gi deg dobbelt igjen»? «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og dere skal finne hvile for deres sjeler».

Ja, ennå en gang: Dere som ligger fanget i et håp - hvorfor venter dere med å vende dere til festet? Skal du selv bli mer verdig, eller skal Gud bli mer nådig?

Nei, la det nå skje i dag at du vender deg til festet. Ta det store, viktige skrittet og be om fullkommen benådning, om å bli tatt inn i hans pakt og samfunn, av bare uforskyldt nåde, utelukkende på hans blods grunn!

Å, ta det store skrittet i dag! Og vit at ennå har ingen fattig synder tatt det skrittet forgjeves. Tenk ikke at du først må ha en lang bønn. Se på røverens korte bønn, og hvordan han straks fikk dette trøstens svar: I dag skal du være med meg i Paradis.

Men én ting skal du vokte deg for, som for døden, nemlig å søke svaret i ditt eget hjerte, i dine følelser.

Nei, se svaret i Guds eget ord! Ta svaret her i Guds egne løfter: «Også i dag forkynner jeg at jeg skal gi deg dobbelt igjen» («for alle dine synder» Jes 40:1-2). Han gir nåde av bare nåde. Lovet være Gud!

Til toppen

31. mars

I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse.  Kol 1:14.

Hvis noen spør: «Vi vet jo at det ikke er alle som blir frelst. Hvordan skal så jeg kunne vite om jeg har forlatelse og nåde hos Gud?» Da må vi svare: Du må begynne med å tro på Gud og hans ord. Høre, tro og ta til deg den nåden som alle har, selv de vantro. Så vil du gjennom dette få eie den nåden som ikke alle har.

Nå spør du: «Hva er det for en nåde som alle har, selv de vantro?» Svar: En forsonet Gud, en syndsforlatelse i Jesu blod. Alt dette venter på dem, at de bare skal komme og ta imot det.

Hva er det da som ikke alle har? Svar: Et hjerte som er forsonet med Gud, en tro som tar imot syndenes forlatelse og lever i Gud.

Hvor finner vi dette i Bibelen? Svar: I 2Kor 5 står det: «Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss. Så ber vi nå på Kristi vegne: La dere forlike med Gud!»

Og i Rom 5 står det: «Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død mens vi ennå var fiender». I Kol 1 står det: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse». I Sak 3 leser vi: «Denne steinen (Kristus)...jeg skal hugge den ut, sier Herren Sebaot. Jeg skal ta bort dette landets misgjerning på én dag». I Gal 3 står det: «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre».

Slik taler altså Skriften. Og her står det jo uttrykkelig at Gud i Kristus forlikte - ikke bare dem som tror - men hele verden. Og at denne forsoningen innebar og virket at Gud ikke tilregnet dem deres overtredelser.

Men dette skjedde altså i Kristus, - ikke i vår omvendelse - ! Men nå formaner han menneskene: «La dere forlike med Gud!» Dette er alt som ennå må skje. Her står at vi ble forlikt med Gud gjennom hans Sønns død -. Ikke gjennom vår anger, vår omvendelse, vårt alvor, vår bønn eller tro. For ikke noe av dette kan bidra til forlikelsen, bare til at vi kan ta imot den nåden som allerede er ferdig. For her står: «..mens vi ennå var fiender».

Her står at forløsningen, som skjedde gjennom Kristi blod, er det samme som syndenes forlatelse. Og at våre misgjerninger ble tatt bort på én dag; den dagen den kostbare steinen, «hjørnesteinen», ble hugget ut. Her står at vi ble kjøpt fri av Kristus fra lovens forbannelse nøyaktig den dagen, den timen, da han ble en forbannelse i vårt sted. Og det skjedde da han hang på et tre, på korset.

Å, for en nød at ikke verden vet hva som har skjedd! At de ikke kjenner menneskets historie! Ikke vet at hele menneskeslekten virkelig en gang også ble kjøpt fri. Er blitt forløst, gjenreist og utfridd fra alle synder, fra dødens og djevelens vold - like sikkert som at menneskeheten én gang falt i synd!

Hør nå her: Denne syndsforlatelsen, denne forløsningen vi nå har talt om, den tilhører hvert eneste menneske, - den som lever et hellig liv og den ugudelige, den som tror og den vantro. Du må være hvordan du være vil, uansett så er dine synder tatt bort, utslettet, forlatt, kastet i havets dyp. Og dette skjedde i Kristi dødsstund.

Blir du fordømt, så skjer det ikke på grunn av din synd, men på grunn av din vantro, at du lar være å komme til Kristus. Vil du komme tilbake til Gud, bli hans barn og få eie hans nåde, så er det ikke noe som kan hindre deg i dette.

Hvert øyeblikk er du velkommen. Herren sier selv: «Den som kommer til meg, skal jeg aldri støte ut». Her er ikke noe som helst unntak; Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst. Hvem som helst, den som vil, hver eneste én, om dine synder er røde som blod - slik lyder den store, barmhjertige Herrens egne ord.

Og når det altså ikke er noe unntak, så  kommer det av at all synd er betalt og hele verden forsonet.

Når da noen er i nød på grunn av sine synder, og aldri kan få visshet om at de har forlatelse for disse, så er feilen den at de ikke tror Gud. De anser ikke Gud for å være sannferdig. Vil ikke ta til seg og ha nok med det Kristus har gjort, eller det Gud sier i sitt ord. Ja, de «gjør Gud til en løgner», som jo er ganske forferdelig.

Er det derimot slik at du gjerne vil tro Guds ord, men bare ikke kan få det inn i hjertet ditt, da skal Gud gi deg en større troens gave. Og du skal etter hvert også få vitnesbyrd i deg selv om at all din synd virkelig er tatt bort, at du er ikledd hele Kristi fullbrakte verk, at du er en av Guds elskede barn.