Første del 1 til 15 november Dato 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15
1.
november Far,
hvis du vil, så ta dette beger bort fra meg. Men la ikke min vilje skje,
bare din vilje. Luk 22:42. Å, når bare øynene våre blir åpnet så vi får se det Gud er aller mest opptatt av, hans aller største hjertesak: At menneskene må bli frelst! Det som drev ham til jorden som et menneske. Som gjorde ham til et offerlam så han svettet blod, lot seg pine, korsfestes og drepes, -. Da blir det en veldig trøst å få be: «La ikke min vilje skje, bare din vilje!» Framfor
alt er det nødvendig at vi vet og virkelig tror, ja, er overbevist i dypet
av vårt hjerte om at Gud i all evighet aldri vil noe annet enn av vi skal
bli frelst. I dag og i morgen og alle dager er dette hans uforanderlige
vilje. Men
med denne hans aller største hjertesak, din frelse, som mål, kan han måtte
la mange og store prøvelser ramme deg. For at du skal nå målet, det evige
liv i himmelen, lar han ditt utvortes menneske brytes ned. Lar store vanskeligheter
ramme deg. Ja, kanskje det aller vanskeligste, som at du mister noe av
det du har mest kjær på jorden, noe du følelsesmessig var smeltet helt
sammen med, som var kjærere for deg enn ditt eget liv. Da
rykker kanskje døden bort en av dine kjære. Kanskje din ektefelle eller
ditt kjæreste barn. En annen mister plutselig alt han eier. Kanskje onde
mennesker fratar deg det som er ennå mer dyrebart; ditt gode navn og rykte.
En annen rammes av en uhelbredelig sykdom o.s.v. Å, så mange smertefulle
opplevelser denne jammerdalen har for sine vandringsmenn på jorden! Hvis
hjertet vårt da bare blir opptatt med det vi kan se med øynene våre, kan
vi totalt miste motet. Men hvis du, som Asaf, får nåde til å «gå inn i
Guds helligdom», får se det evige målet for livet, evighetens alvor. Får
se vår trofaste Guds omsorg og mål med å sende deg alt dette. Da skal
du få se at det er din sjels frelse han tenker på. Da
vil du i tilbedelse «slå ditt hjerte til ro framfor Gud». Selv det verste
som har rammet deg vil du da se som den aller største nåde. Eller vet
kanskje du hvor store lidelser du må gjennom for at du skal bli frelst
og bevart for himmelen? Vi spør igjen: Vet du det? Stans
nå opp her! Hvis nå Gud har så stor omsorg for deg at han tenker å gi
deg evig liv i himmelen - ! Har du da grunn til å være misfornøyd om han
bruker så smertefulle midler? Du
har kjent på din store treghet og skrøpelighet når det gjelder helliggjørelsen
og det å døde kjødet. Kanskje du da også selv har ropt fra dypet av hjertet:
«Gud, jeg kan ikke våke, kjempe og døde mitt kjød som jeg bør. Gjør det
nå, du! Ja, Herre, knus du mitt kjød, sørg du selv for min helliggjørelse!» Og
så har Herren i sin nåde hørt bønnen din, så har han begynt å døde kjødet
ditt. Og da har han ikke funnet noe bedre middel enn det du nå opplever
som store lidelser. Har du grunn til å være misfornøyd? Å,
nei! Be Gud om en ydmyk og stille ånd, så du i ditt gamle menneskes hardeste
dødskamp kan be: «Far, ikke som jeg vil, men som du vil!» Det er bare
dette som gir grunnlag for å overgi seg, - ja, overgi seg til døden. Si
farvel til dette livet, til all tanke på noen jordisk lykke. Og så vende
hjertet sitt mot evigheten. Denne
bønnen lærer vi i Getsemane. Der presser pinslene og dødens gru denne
bønnen fram fra Jesu gudfryktige hjerte: «Er det mulig, da ta dette beger
bort fra meg». Likevel tilføyer han straks: «Men la ikke min vilje skje,
bare din vilje». Her
lå seieren. Deretter kunne han si med lettet ånd: «Skal jeg ikke drikke
det begeret som min Far har gitt meg?» Har en bare fått gi seg over til
døden, blir også smerten lindret. «Men»,
sier du, «hadde det bare vært min Far som sendte meg denne prøvelsen,
men jeg ser jo at det bare er onde mennesker som står bak dette!» Det
er hedningen i hjertet ditt som sier dette, og som har flere guder. Riktignok
først Skaperen, men så også djevelen, «onde mennesker» o.s.v. Hvis
du isteden trodde det Skriften lærer, at det er bare én Gud som regjerer
over alle andre makter, i himmelen, på jorden og i helvete. Så djevelen
ikke kunne røre Job, uten at han fikk lov til det. Så verden ikke kan
«røre et hår på hodet vårt uten at vår himmelske far vil det», -. Da
ville du få se at selv det onde mennesker gjør mot deg, det har vår allmektige
Far bestemt, selv når det gjelder ondskapens form og omfang. Da ville
du ikke se menneskene, men bare se Gud, i alt som møter deg. Skriften
lærer at det er Herren som sender oss lidelsene. Også når det skjer gjennom
onde mennesker. Det så David klart for seg når den onde Simei forbannet
ham. Da sa han: «La ham bare forbanne, for Herren har sagt til ham: Forbann
David! Hvem våger da å si: Hvorfor gjør du dette?» Det
var onde mennesker som torturerte Kristus også. Likevel sa han det var
Faderen som hadde gitt ham det begeret. Og tenk, når Herren Kristus sier
at vi ikke skal miste et hår på hodet uten at Faderen vil det -! Hva skal
da kunne hende oss uten at Herren vil det? Hva kan være mindre viktig
enn et hårstrå? For
en forferdelig vantro, når vi ikke stoler på slike ord fra Kristi egen
munn! For dermed har han jo sagt at vår himmelske Far har omsorg selv
for de minste ting i våre liv. At ikke det aller minste kan hende oss,
uten at han vil det. Skulle vi ikke da i takknemlig ydmykhet legge allting
i hans hånd, og bare si: «La ikke min vilje skje, bare din vilje!»
2.
november Salig
er den mann som holder ut i fristelse.
Jak 1:12. Dette er det viktig å legge merke til. Derfor vil vi også se nærmere på disse ordene. Mange
gudfryktige nådebarn kan helt miste motet bare stilt overfor selve fristelsen. Og det skjer særlig ut fra denne holdningen. De
sier: «Selv om jeg hadde falt i synd, ville jeg ikke tvilt på at jeg fikk
eie Guds nåde. Men nå kjenner jeg noe hos meg som er mye verre; jeg kjenner
rett og slett at jeg elsker synden.
Og dette er jo helt forferdelig!» Men
da må vi spørre: Er du fornøyd med denne kjærligheten til synden? «Fornøyd
med den! Hvordan kan jeg vel være det? Det er tvert imot det verste jeg
ser hos meg». Da
vet vi at dette jeg-et,
det som hater denne kjærligheten til synden, det er ditt rette
jeg. Det er det nye menneske. Det du da kjenner på kaller ikke
Skriften for å «elske synden». Det du kaller for at du elsker synden,
heter i Skriften «kjødet med dets lyster og begjær». Det
er altså kjødets kjærlighet
til synden du kjenner på. Og hvordan skulle vi kunne kjenne en fristelse,
hvis vi ikke kjente kjødets lyster og begjæringer? Det
er altså en fristelse du
kjenner på. Pass da bare på at du ikke åpner opp for denne fristelsen,
forsvarer den og følger den! Med
troens bønn må du stå imot kjødet og djevelen. Og, uansett hvordan det
går, må du holde deg ved nådestolen og den uforskyldte nåden i Kristus.
I ham har du da alltid det evige liv. Og da kan det se så ille ut som
det bare vil. Ja, om du så skulle føle du er fullstendig overmannet av
det onde, så «djevelen springer over deg med føttene, og tramper på halsen
din», som Luther sier. Eller du opplever det som om djevelen herjer fullstendig
uhemmet med deg, og du synes totalt å ha mistet all kraft, all Den Hellige
Ånds nåde. Å,
nå å få bli stille, og midt i det svarteste mørke bare vente på Herren,
det er de helliges visdom, en vidunderlig nåde. For det Herren gjør med
sine barn i tider når de siktes som hvete, er en dyp hemmelighet. Den
som da bare vil regne med det han selv ser og føler, kommer til å fortvile.
For det er akkurat dette som er noe av målet med disse dyptgående fristelsene
som totalt ruinerer oss, at vi virkelig skal
miste all annen trøst i vår
egen kristendom eller styrke. Derfor
må det gå så langt og bli så helsvart. For at det ikke skal finnes noen
som helst trøst som vi kan se eller kjenne hos oss selv. Så vi bare har
all vår trøst i Herren. Hans egen guddommelige trofasthet og makt skal
bli alt vi har igjen å håpe på. Selv
i slike fristelser gjelder Jakos ord: «Regn alt bare som glede når dere
blir utsatt for alle slags prøvelser (Merk: alle
slags). For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet».
Og videre: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har
bestått prøven, skal han få livets krone». At
apostelen her taler om fristelse til å synde, ser vi tydelig av at han
straks tilføyer: «Ingen må si når han blir fristet: Jeg blir fristet av
Gud. For Gud kan ikke bli fristet av det onde, og selv frister han ikke
noen. Men hver og en blir fristet når han blir dratt bort og lokket av
sitt eget begjær». Men
legg merke til ordvalget: «som holder
ut i fristelse». Som altså ikke blir trett og bare gir seg over
og slipper fristelsen til. Og heller ikke fortviler og forlater nådestolen.
Men bare hele tiden, midt i lidelsen, fast i troen, ber: «Led oss ikke
inn i fristelse!» Det samme lærer vi av Peter når djevelen frister: «Stå
ham imot, faste i troen!» Når
vi ikke lenger tror på Guds nåde, på hans vilje og makt til å hjelpe,
da holder vi opp å be og vente på Herren. Da gir vi oss over til fienden. Skal
jeg derimot vente på Herren,
da må jeg være innstilt på å vente lenge
og tilsynelatende forgjeves
*.
For oss vil det nok fortone seg som uendelig og fullstendig forgjeves,
så vi fristes til å si at «dette går ikke. Det er ikke verdt å vente lenger
på noen hjelp. Jeg kjenner det jo tvert imot som om jeg er overlatt til
Satan». Og
blir det slutten på det hele, da opphører bønnen. Vår sløve natur bidrar
også til dette. Vi blir trøtte av å be når vi ikke straks blir bønnhørt,
eller vi knurrer mot Kristus når han ikke fører oss på den måten vi hadde
tenkt. Men
Gud selv måtte jo være en løgner hvis vi ble bedratt i vår tro, og han
ikke svarte vår bønn på hans løfter. Gjennom hele hans ord sier han jo:
«Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg, og du skal prise meg».
Da må jo hans ære og sanne vesen knuses, hvis han ikke gjør som disse
ordene hans sier. Våkn
derfor opp! Og skriv det dypt inn i hjertet ditt; at det er helt umulig
at det mennesket som har mistet all tro på seg selv, og nå bare roper
til Herren, - ikke skulle bli hørt. Det er helt umulig at en slik ikke
skulle få hjelp, uansett hvor umulig alt måtte se ut. For
her står Herrens eget guddommelige vesen, hele hans guddommelige trofasthet,
sannhet og makt som garantist for at jeg blir hjulpet. *
I det gamle uttrykket «bie på
Herren», betyr ordet «bie» etter grunnspråket
3.
november Vær
faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning.
1Kor 15:58. Du som leser dette har kanskje den store lykke at du er «utvalgt av verden» og er blitt en som følger Jesus. Du gleder deg over å få leve i et inderlig samfunn og forenet med din Frelser. Å, hold fast på det du har, så ingen skal ta din krone! Djevelen
har sverget på at vi skal dø, og går omkring, ofte som en brølende løve,
men så igjen som en lysets engel. Mange som «begynte i Ånden», kommer
til å «fullføre i kjødet». Angrepene kommer titt gjennom verden og lystene,
som på ny fanger sjelene. De blir trøtte i striden og gir seg igjen over
i syndens tjeneste. Noen
møter en sterk og pågående fristelse, og drukner i motløshet. Andre faller
for nye lærers bedragende makt. De forføres bort fra den enfoldige troen
på Kristus, og selve livet slokner. De gjør ikke som David sier, han «fikk
sin sjel til å være stille og tie, som et avvendt barn hos sin mor». Eller
hovmodet, som er en dødelig gift for nådens liv i ethvert hjerte, fører
dem bort. Noen
markerer åpent sitt frafall ved at de rett og slett går tilbake til verden
og synden, og har ikke lenger bruk for Guds ord. Mens andre beholder et
gudfryktig ytre, men de har mistet Guds Hellige Ånd, selve livet. De har
ingen trang etter nåden og evangeliet. De har «den rette form for kunnskap
og sannhet, slik de finner den i loven», men «det hadde vært bedre for
dem om de ikke hadde kjent sannheten... Nå er det siste blitt verre for
dem enn det første». Å,
be Gud at han i sin nåde må spare deg for en så stor ulykke! Og innse
nå alvoret i apostelens: Vær
faste og urokkelige! Vær faste i
troen! Lev daglig i inderlig samfunn og vennskap med din Frelser.
La ikke noe bety så mye for deg som at du hver dag har visshet om at du
eier Guds vennskap. At du alltid har ditt liv og din frelse i Kristus.
Stå
fast i kjærlighet og i gudsfrykt, så du ikke lar deg trøtte ut verken
av menneskers ondskap og utakknemlighet, eller av din egen ondskap. For
da kan du lett bli trøtt og gi deg over til fienden, når kampen blir særdeles
hard og langvarig. Hold
ut ennå en tid med å døde kjødet. Nå gjelder det, nå pågår kampen for
kronen! «Vær tro», sier Herren, «vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg
livets krone». Hold
fast på håpet, vær tålmodig på tross av kors og smerter. Hold ut, nå gjelder
det! Det er bare en liten stund til å kjempe. Det er lett å falle fra.
Men det krever kamp og utholdenhet om vi skal innta himmelens borg. Faste
og urokkelige, sier apostelen.
Hold «urokkelig» fast på det gamle Ordet. La deg ikke forvirres av mange
slags lærdoms vær, som de svake sivene, som svaier hit og dit i vinden.
Vi
lever i en tid da alle slags åndelige nyheter tilbys. En forkynner én
nyhet, en annen noe annet. Og menneskenaturen er slik at det gamle ikke
smaker så godt lenger, mens det nye frister og smaker. Pass deg for å
følge denne naturens tendens. Og vær ikke så selvsikker at du tror du
ikke kan bli bedratt, at du selv alltid skal kunne merke hva som er rett
og galt. Vær
heller ikke så utakknemlig mot Guds Hellige Ånd og sannheten, som har
født deg på ny, at du kunne tro det skulle være noen annen lære som kunne
være bedre. Eller at det skulle være nødvendig med noe nytt for dem som
allerede «er i Kristus». Apostelen
sier vi er «fullkomne i Kristus», og så vil altså du forbedre
denne nådestanden med noen ny, egen gjerning - ! Hva vil du da svare Frelseren
din når han spør: Var du da ikke frelst bare i meg? Vi må ikke, som barn,
la oss oppvigles og drives omkring av ethvert lærdoms vær. Nei,
slik som dere har mottatt Jesus Kristus, Herren, slik skal dere også vandre
i ham - så dere blir rotfestet og oppbygget i ham, og grunnfestet i troen,
slik dere er blitt opplært til, så dere er rike i den med takksigelse. Alltid
rike i Herrens gjerning.
Vær mer og mer ivrig i Herrens tjeneste den tiden du ennå skal leve her
på jorden. Så du ikke, i åndelig dovenskap «lever deg selv», men lar «Kristus
leve i deg, han som døde og oppstod for oss». Vær
ivrig i alt som kan bli til ære for Herren, eller til hjelp for hans dyrtkjøpte
sjeler. Der må du ikke bli trøtt, men tvert imot bli mer og mer ivrig.
Enkelte begynner så lovende. Glade og villige tjener de Gud og nådesøsknene.
Men etter noen år blir de slappe og likeglade. Der er ikke noen drivende
kraft og lyst lenger. Dette
er jo en sørgelig slutt på så fin en begynnelse. Vær våkne! La oss passe
godt på at vår natur ikke bedrar oss! «La oss ikke bli trette når vi gjør
det gode, for vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke blir trette». «Den
som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår
i Ånden, skal høste evig liv av Ånden». Å,
det du utretter i Herren, er aldri forgjeves. Våkn opp! Det som skal komme,
det kommer. Det er ikke smart oppdiktede eventyr vi har forkynt. Alt skal
fremdeles skje slik Guds ord har talt, for «Gud gir evig liv til alle
dem som ved tålmodig utholdenhet i god gjerning søker herlighet, ære og
uforgjengelighet».
4.
november Den
som gjør synd, er av djevelen.
1 Joh 3:8. Her skal du legge merke til forskjellen mellom å ha synd, og å gjøre synd. I 1Joh 1:8 leser vi at «hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv». Og i 1Joh 3:8-9: «Den som gjør synd, er av djevelen.....Den som er født av Gud, gjør ikke synd». At
vi har synd betyr at synden bor og arbeider i en kristens kjød.
At han da også kan overrumples av den i striden, og falle. Men da med
smerte, og med kamp. Vi har da synden som en smerte, ja, som den største
plage, noe vi gjerne vil bli kvitt. Mens
derimot å gjøre synd
betyr at det er noe vi aktivt gjør, som vi bevisst
aksepterer. Det er noe vi slett ikke har tenkt å kvitte oss med,
men tvert imot både forsvarer og har en positiv holdning til. Mange
mennesker kan uttale seg sterkt om hvor farlig synden er. Men selv gjør
de ikke noe som helst for å slutte med den. Tvert imot har de en hemmelig
lyst til å beholde den. Kanskje de bestemmer seg for å slutte med den,
men ikke ennå..... Eller de slutter med mange andre synder, bare for å
ha bedre samvittighet til å beholde den ene de er mest glad i, og som
de da også ofte forsøker å forsvare eller skjule. Men
den oppriktige sjelen søker i Ordet etter råd og hjelp til å bli kvitt
synden sin. Mens de andre søker i Ordet etter noe som kan forsvare
synden deres. Og her går da også skillet mellom å ha synd, og å gjøre
synd, mellom en oppriktig og en falsk ånd. Men
det er her også nødvendig å se forskjell på syndene i seg selv. Det er
nemlig to slags synd. Det ene er slike som det er mulig å slutte helt
med, eller som kan bli drevet ut. Som f.eks. misbruk av Guds navn, misbruk
av helligdagen, misbruk av rusmidler. Eller verdslige fornøyelser som
kristne ikke kan delta i, og synd som hor, tyveri, løgn, uforsonlighet
o.s.v. En
kristen kan aldri drive med slike synder, og samtidig ha en sann tro og
en god samvittighet. En kristen kan riktignok falle i slik synd, det ser
vi også av de helliges historie. Men da mister han også samtidig sin faste
tro og fred. Og den kan da bare gjenopprettes gjennom omvendelse og syndenes
forlatelse. Hykleren
derimot kan fortsette å leve i slike synder, skjule dem, eller unnskylde
dem, og lar det bli en vane. Det er dette som er å «gjøre synd». Og den
som gjør synd, han er av djevelen. Dette er å «leve etter kjødet». Men
«dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø». Og det er slike synder
apostelen omtaler når han sier at «de som gjør slikt, skal ikke arve Guds
rike». Det
andre slaget av synder er de vi bærer med oss i selve kjødet, som frø
og røtter til alt ondt. Disse er vi aldri i stand til å utrydde helt så
lenge vi lever i denne prøvelsens dal. For når disse er totalt utslettet,
da trenger vi ikke våke og kjempe lenger - noe som jo ikke skjer før vi
ligger i graven. Synd
av dette slaget er f.eks. manglende kjærlighet til Gud, feighet i bekjennelsen,
treghet i bønnen og Ordet, misnøye og ulyst i arbeidet der Gud har satt
oss, utålmodighet, sinne, urene tanker og begjær, gjerrighet, vantro,
jordisk sorg o.s.v. Også
når det gjelder disse syndene vil vi se forskjellen mellom det å ha
synd, og å gjøre synd,
mellom en oppriktig sjel og en hykler. Hykleren har lært
at ingen er ren, at vi alle er svake og syndere. Men dette er han tilfreds
med, og bryr seg ikke om verken å våke eller kjempe mot disse syndene.
Han tenker at dette blir jeg jo så likevel ikke fri fra. Og lar derfor
synden bare få fritt løp. Ja,
det kan også være at han egentlig ikke vil disse skal kalles for synder.
Kanskje han fullstendig overser dem, som om de ikke eksisterte. Som om
f.eks. likegyldighet overfor Gud og ulyst til Ordet og bønn ikke var så
store synder. Den
oppriktige sjelen står derimot alltid i kamp. Han lider
under disse syndene, sukker under dem og er misfornøyd med seg selv. Han
ber og er årvåken overfor det onde. «De som tilhører Kristus, har korsfestet
kjødet med dets lyster og begjær». Da kan nok det «korsfestede» kjødet
ennå leve og vri seg på korset, og rase for å komme løs. Men det blir
hengende der, og får ikke den friheten det ønsker. De
som derimot ikke har
korsfestet kjødet sitt, tilhører heller ikke Kristus, sier Skriften. Men
den oppriktige ånden er ikke bare villig når det gjelder å kjempe mot
alt ondt. Den er også like villig til å strekke seg etter alt som er godt.
I dette skiller den seg da også ut fra den falske ånden. Det
finnes enkelte kristelige mennesker som med sin gudfryktighet, sin bønn,
tro, kjærlighet og gode gjerninger likesom har et visst mål. Når de så
har nådd dette målet, så strever de ikke lenger. De bekymrer seg ikke
med det å vokse i nåden, men synes alt er greit, bare de synes de kan opprettholde
det målet de selv har satt seg. Dette
er en ånd som er død, og ikke er innstilt på noen omvendelse. Den oppriktige
ånden derimot strekker seg alltid etter en vekst i alt som er godt, f.eks.
i ydmykhet, i tro og i kjærlighet, etter mer iver og kraft til å leve
et liv til Guds ære. Der
er også visse gjerninger og troens frukter som blir umulige for en falsk
kristen. Da avdekker den falske ånden seg i at han nok av og til kan rose
og tale varmt om disse, men selv aldri kommer så langt som å forsøke seg
på noe av dette.
5.
november Hvis
hans barn forlater min lov.... da vil jeg hjemsøke deres synd med riset...
men
min nåde vil jeg ikke ta fra ham.
Sal 89:31-34. Hvordan skal vi forstå dette? Her finner vi noe merkelig. Her tales det om når barna synder, og Gud derfor hjemsøker dem med ris og plager. Og så sies det at nåden likevel ikke skal tas fra ham! Hvem er da denne «ham»? Det
ser vi av sammenhengen. I vers 28 leser vi: «Jeg setter ham til min førstefødte».
Det er altså den førstefødte
det tales om her. Og det fortsetter med: «Til evig tid vil jeg holde min
nåde fast overfor ham. Hans ætt skal jeg la vare evig, og hans trone så
lenge som himmelens dager». Og så kommer den teksten vi har foran oss
i dag: «Men hvis hans barn forlater min lov...» Men
her tales det jo om når Guds barn
synder! Hvorfor knyttes da dette opp mot den nåden som var lovet Sønnen?
Jo, fordi den nåden som er over barna,
den har de bare i Sønnen. Pakten, eller kontrakten, som gir barna denne
nåden har Gud opprettet med Sønnen, «den førstefødte». Han
er vår Herre og garantist, vår stedfortreder og forsvarer hos Faderen.
Han har «lagt ut» for oss. Har betalt skylden og tilfredsstilt rettferdighetskravet.
Derfor skal nåden for hans skyld
være urokkelig, selv når barna
synder. Men
legg merke til at det står: Hans
barn. Det er de som «Gud har gitt ham», de som tror på Sønnen
og ved troen er «forenet med ham». Ved troen holder de seg tett inntil
ham, som barnet til moren. For at de i
hans rettferdighet kan ha sin fred, sin trøst og sin rettferdighet. Og
disse har også hjertets barneforhold til ham. De vil ikke gå bort fra
ham. De angrer og bekjenner sine synder for ham, og ville gjerne at de
var ugjort. Det er disse som er «hans
barn». Men
selv disse kan komme til å falle i synd så grusomt som det står her; at
de (akkurat da, når dette skjer) forlater hans lov «og ikke vandrer etter
mine bud» (som det heter videre i v.31). Hva gjør Gud da? Jo, sier han,
da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerninger med slag.
Men ikke ta fra dem nåden. For det ville være det samme som at Gud tok
sin nåde fra ham som kjøpte denne nåden for barnas regning. Luther
sier: «Når det ser ut for meg som om Gud er vred, som om han vil forkaste
meg, da vil jeg svare: Hellige Far: Før du kan forkaste meg, må du først
forkaste din egen elskede Sønn, Jesus Kristus. For han er min mellommann,
min garantist. Han er min «løser», som har betalt for meg. Godtar du ham,
da må også jeg gå fri». Anvender
vi så dette på oss, kan vi si: Du er kommet til Jesus. Du har begynt å
tro på ham og gjerne vil være hans oppriktige barn. Men du ser at du er
så syndig og stadig faller så grovt, at du tenker at Gud vil måtte overgi
deg i en forherdet ånd. Husk da på dette: Det
han vil gjøre på grunn av dine synder, er at han vil hjemsøke deg med
ris og plager. Først innvortes i din samvittighet, så lenge det
er nok for å tukte deg. Og så også med mange slags utvortes prøvelser,
hvis det er nødvendig. Han
vil straffe dine synder med ris og plager, men sin nåde vil han ikke trekke
tilbake. For nåden bygger han
på sin pakt med Sønnen. Om nåden taler han ikke med deg, men med
ham som betalte for den, som er din mellommann, din forsvarer og garantist.
Nåden
bygger på noe annet enn ditt mer eller mindre vellykte kristenliv, og
kan derfor ikke trekkes tilbake på grunn av dine synder. For da ville
det jo heller ikke vært nåde. Når
du så også får oppleve det han har truet med, du får kjenne riset og plagene,
frykten og angsten. Så kan du nå likevel få tro sannheten i hans løfte
om at du eier en evig nåde. Når
du har syndet og han hjemsøker deg med ris og plager, skal du altså ikke
misforstå ham, og tro han er sint på deg. Han har jo sagt det på forhånd;
at han vil hjemsøke din synd med ris og dine misgjerninger med plager,
uten dermed å bli sint på deg. Dette bør du jo da vite, som en avtalt
sak mellom Gud og deg; at du vil falle i synd, og få oppleve riset, men
at nåden du lever under skal
stå fast i all evighet. Når
du derfor kjenner på synden og riset, så treng deg gjennom det tykke mørket,
og si i tillit og trøst: «Nådige Gud: La meg bare kjenne ennå sterkere
og mer langvarig din vrede og ditt ris. Og jeg vil likevel ikke misforstå
deg. Du har forutsagt dette; at du skal hjemsøke synden med ris og plager,
men aldri trekke nåden tilbake. Og da vil jeg gjerne tåle dette». Da har
du den rette, ydmyke kristne holdning og tro. Noe
ganske annet er disse som ikke får kjenne denne faderlige tilrettevisningen
på grunn av synden, dette indre riset og plagene, angsten og frykten.
Som bare lever dager og uker uten bekymring og uten denne redsel og frykten
for synden. Eller kan leve selvsikker og fri i en eller annen bevisst
kjødelig livsform. Men de er jo sikkert nok uekte
barn. De er bare døde hyklere, dårlige jomfruer med en lampe som er gått
tørr for olje. Det
vi taler om under denne teksten er barna.
Disse som ofte har vanskelig for å tro. Som har svake og motløse, ofte
fryktsomme hjerter. Men i Kristus søker de sin tilflukt og sin rettferdighet.
Disse skal vite at de på tross av all sin skrøpelighet får leve under
nåden så lenge deres stedfortreder har nåde. Så lenge deres løsepenge
er godkjent, har de en evig nåde.
6.
november Hva
er et menneske, at han skulle være ren, den som er født av en kvinne,
at han skulle være rettferdig.
Job 15:14. Hvor sterk syndserkjennelsen blir hos deg, avhenger av hvor mye Gud betyr for deg. Står
du virkelig framfor den sanne og hellige Gud, kan synden bli så stor for
deg at du holder på å forgå. Som alle de helliges eksempler vitner om.
Eller finnes det et éneste så hellig og alvorlig kristent menneske at
det bare en éneste time fullkomment oppfyller det som det første og største
budet krever? Vi spør dem som tar kristendommen mest alvorlig og har mest
av Guds Ånd og kraft. Og
hvor langt rekker all mulig fromhet hvis du ikke kan holde det første
og største budet? Det budet krever at du skal elske Herren din Gud av
hele ditt hjerte, av hele din sjel og hele din innstilling. Og i tillegg
at du så helt og holdent setter
all din lit til ham alene, og frykter
ham alene, som hans guddommelige trofasthet og makt fortjener. Ser
du ikke at hvis du elsker Gud slik, av hele ditt hjerte og har all din
tillit bare til ham, -. Så Gud alene er den all din kjærlighet,
din tillit og din frykt
er opptatt med, - . Da vil også din sjel eie en evig hvile og stadig tilfredsstillelse
i dette éneste betydningsfulle gode - som er det éneste du er opptatt
med -; den uforgjengelige Gud.
Da vil du også tro at ikke et hår skal falle av hodet ditt uten at din
himmelske Far vil det. At ikke det aller minste kan hende deg, ikke et
ord, ikke et blikk såre deg, uten at det er din Fars vilje. Og
når du da ikke elsker noe annet enn ham og det som er velbehagelig for
ham, må jo også følgen bli at du hver dag er like rolig og lykkelig, uansett
hva som møter deg. Bare fordi du vet at alt kommer fra din Gud, og du
elsker bare det som er velbehagelig for ham. Men hvor finnes det hellige
mennesket som holder dette budet? Nå
vil vi tale med en slik en. Er du ikke like rolig og lykkelig når noen
tar fra deg det kjæreste du eier på jord? Like rolig og lykkelig om noen
tar fra deg alt du eier, og du sitter igjen i fattigdom og savn? Er du
det hvis noen sørger for at du mister ditt gode navn og rykte, så du blir
sett ned på, og alle mennesker forsøker å unngå deg hele resten av ditt
liv? Er du like rolig og lykkelig om en alvorlig sykdom, ja, kanskje en
morder, forkorter livet ditt? Hvis
det er sant at du elsker Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og
med all den kraft som finnes i deg, og i tillegg tror på ham alene, at
ingen ting hender deg uten at det er hans vilje, -. Da må du nødvendigvis
være like rolig og lykkelig også når slike ting som dette skjer med deg! Men
kanskje det er svært så langt fra at dette er tilfelle? Kanskje du tvert
imot uroes bare det aller minste problem rammer deg? Bare du får
høre om at noen har baktalt deg, eller har omtalt et svakt punkt
hos deg, er det kanskje nok til at du mister freden for lange tider? Ja,
kanskje bare et foraktelig blikk uroer deg? Hvordan
kan du da tro at det bare er Gud og det som er velbehagelig for ham, du
elsker? Kjenner du at du virkelig elsker din Gud så varmt, og at tankene
dine alltid bare er opptatt med ham? Kanskje du tvert imot og mye
sterkere elsker et eller annet menneske? Og når vi ved Guds Sønns blod
er gjenløst fra alle våre synder, fra døden og djevelens makt, - skulle
ikke da vårt høyeste mål for livet være å forherlige ham som har dødd
og stått opp igjen for oss? Er det dette du hvert øyeblikk er opptatt
med? Er
det ikke slik at hvis du elsker Gud av hele ditt hjerte, da ville det
ikke være noe du ville trives så godt med som samfunnet med Gud, i bønn
og tillitsfull samtale med ham? Har
du det virkelig slik, at du alltid har trang til samfunn med ham i bønn?
Kanskje det så langt fra er slik, at du heller er opptatt med hva som
helst annet enn å tale med Gud i bønn? Men hvordan er det da med ditt
forhold til det første og største budet? Og så skulle du også elske din
neste som deg selv. Tenk alltid alvorlig over de største budene Herren,
din Gud, har gitt oss! Hvor
mye hjelper det med all din fromhet, om du ikke først og fremst holder
de viktigste budene? Er
det virkelig sant at du har like mye omsorg for dine medmennesker som
for deg selv? Husk på at med dine medmennesker
menes ikke bare en og annen kjær venn.
Men alle mennesker, venner
og uvenner! Betyr det like mye for deg at det går godt i livet for hvert
éneste menneske, som at det går godt for deg? Er du like sårbar overfor
et éneste nedsettende ord om et medmenneske, som når du hører noen taler
ondt om deg selv? Du
tror jo at hver éneste en som dør uten å være blitt omvendt, blir evig
fordømt. Hvis du da elsker din neste som deg selv, må du jo ha akkurat
samme nidkjærhet og glød for at hvert éneste menneske skal bli omvendt,
som om det stod om din egen frelse eller fordømmelse! Der
er noen få du har nød for. Men kanskje du hver dag ser mange mennesker
uten at du foretar deg noe som helst for at disse skal bli vekket opp.
Hvordan står det egentlig til med din kjærlighet til din neste? Og hvordan
står det til når det gjelder å oppfylle alle de andre budene i ditt daglige
liv? Er det ikke slik at i den aller minste sak er det mye vanhellig som
rører seg i hjertet ditt? Mye som Herren hater og fordømmer; enten sinne,
misunnelse, hat, eller hovmod, egenkjærlighet, urene lyster, eller begjær
etter andres eiendom o.s.v. Og fremdeles taler vi bare om de sanne troende,
som er våkne og kjenner sin synd. Det
finnes ikke noe menneske som sukker så mye over sin synd, som de hellige,
Guds gjenfødte barn. Må ikke de hellige be: «Gå ikke til doms med oss,
for det er ikke én levende som er rettferdig for ditt åsyn!» Dette er
også Skriftens vitnesbyrd: «Selv blant hans hellige finnes ingen ustraffelige».
«Hva er et menneske, at han skulle være ren, den som er født av en kvinne,
at han skulle være rettferdig. Himlene er ikke rene i hans øyne, hvor
mye mer er ikke da menneskene en styggedom og fordervet, disse som drikker
misgjerning som vann!»
7.
november Kristus
er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror.
Rom 10:4. Å, for en uendelig trøst vi har for alle fattige syndere i dette ordet! Du
strever med å omvende deg til Herren, og med å forbedre hjertet og livet
ditt, så du på den måten kan bli rettferdig etter loven og få Guds nåde.
Men dette er ren villfarelse. For
det første blir du aldri, her på jord, i deg selv rettferdig overfor loven.
Dernest var det akkurat dette som «var umulig for loven» som Kristus måtte
oppfylle for oss. Vet
du ikke at nå er det slutt på loven som frelsesvei? Hør nå, og husk at
«Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Kristus,
Guds evige Sønn, har i vårt sted levd under loven, og i vårt sted oppfylt
alle dens bud: Elsket Gud over alle ting og sin neste som seg selv. Og
til slutt lidd under lovens forbannelse i vårt sted. Alt
dette gjorde han så visst ikke for sin egen del. For han behøvde det ikke.
Nei, det var for oss,
- «til rettferdighet for hver den som tror». Dette må vi aldri glemme.
Kanskje
du en gang begynte å tro på ham. Men så fikk du se deg så syndig og dømt
under loven, at du mister motet. For loven er jo også Guds ord, og den
krever mye som du ikke er i stand til. Du skulle f.eks. i det minste elske
Gud av hele ditt hjerte. Du skulle være gudfryktig og alltid ha hjertet
vendt mot Herren. Du skulle være varm og utholdende i bønn. Være oppriktig
takknemlig for all Guds nåde. Være alvorlig opptatt med å døde kjødet.
Men
du finner så mye av det helt motsatte i deg: Likegyldighet, ugudelighet,
lettsindighet. Og da kan du ikke tro at Gud vil være nådig mot deg og
se med velbehag på deg. Men
dette er igjen å streve med din egen rettferdighet, prøve på i egen person
å kunne bestå overfor loven. Dette er villfarelse. I deg selv vil du aldri,
så lenge du lever, kunne bli rettferdig overfor loven. Men Kristus
er lovens ende som rettferdighet
for hver den som tror. I
Kristus eier du nå samme rettferdighet og samme velbehag i Guds øyne som
om du selv var helt fullkommen etter loven. Tenk over dette, og glem aldri
at Kristus er Guds barns rettferdighet. Og at det er slutt på loven som
veien til frelse. Det er bare som en kjær rettesnor for livet, og en nødvendig
tukt for kjødet, at Guds barn ennå har bruk for loven. Men gjelder det
vår frelse, vår rettferdighet eller vår fullkommenhet overfor Gud, da
er det fullstendig slutt med loven. For det er en gang for alle avgjort
at vi i oss selv alltid er fordømt overfor loven. Vår fullkomne rettferdighet
ligger allerede ferdig for alle i Kristus. Men,
å, er dette sant? Da burde vi sannelig også våkne opp for dette! I stor
fryd burde vi løfte hodene våre, og i all evighet prise og opphøye så
stor en nåde og frihet. Og det er slett ikke nok at vi bare forstår
dette. Det må av Guds nåde bli åpenbart for oss. Så må vi bestandig
øve vår samvittighet opp i å bruke
denne frelsende sannheten i vårt daglige liv under nåden og i helliggjørelsen.
Luther
sier: «Med disse ordene vil et menneske kunne verge seg og bestå overfor
djevelens angrep og anfektelser, enten det gjelder synder vi har gjort
eller i øyeblikket fristes til. Slik at en altså skiller disse to tingene
klart fra hverandre: samvittigheten
og vårt ytre liv, tro og gjerning.
Hvis
så loven vil angripe meg og forskrekke mitt hjerte, da er det på høy tid
at jeg avskjediger loven. Og hvis den ikke vil adlyde dette, at jeg da
frimodig avviser dens trusler, og sier: Jeg vil gjerne være opptatt med
å gjøre gode gjerninger der det er mulig når jeg ferdes blant menneskene.
Men her i mitt hjerte, hvor jeg med min samvittighet står framfor Gud,
avviser jeg deg og din tale helt og holdent. La meg få være i fred her,
og tal ikke til meg om hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. Her vil jeg ikke
høre verken på Moses eller på fariseerne. Her skal bare Kristus få herske
og være alt for meg. Men
hva så med det forholdet at jeg fremdeles alltid har synden i meg, - for
det er jo ikke rett? Svar: Ja, det er sant. Jeg er jo en synder og gjør
synd. Men derfor må jeg likevel ikke fortvile eller fare til helvete eller
rømme for loven. For jeg har ennå en rett og en gjerning som står over
Moses. Med
den retten griper jeg ham som har grepet meg, og holder meg til ham som
har tatt imot meg i dåpen og lagt meg i sine armer. Og som gjennom evangeliet
har innsatt meg som rettighetshaver til sin fullbyrdede frelsesgjerning
og hele sitt rike, og som befaler meg å tro på ham. Dette er bare de
kristnes visdom og daglige skole, og hører bare til der Kristus
alene bør regjere, og samvittigheten har med Gud å gjøre. Det forkynnes
ikke for frekke og lettsindige mennesker». Så langt Luther. Og
merk til slutt at det står «hver
den som tror». Det er bare for den som tror Kristus er blitt hans
rettferdighet. Så
tenker du kanskje: «Dette er jo en veldig trøst. Men hvordan skal jeg
kunne vite at alt dette tilhører
meg?» Jo, her står uttrykkelig: Hver
den som tror. Er
du blant dem som enten lever i likeglad selvopptatthet, eller sitter fast
i lovtrelldom, og ennå kan greie deg godt uten Kristus? Da tilhører nok
denne nåden ikke deg. Er det derimot blitt slik med deg at du ikke lenger
kan få hvile i noe av alt det du selv kan utrette, men i all din store
fortapthet bare søker din tilflukt i Kristus og ordet om ham. Da er du
sikkert nok en troende. Og
da gjelder alt dette også for deg. Nå er det slutt på lovens rett til
å dømme deg. Gud skal aldri mer dømme deg etter loven. For «Kristus
er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Priset være hans
navn i all evighet!
8.
november Hver
den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme. Rom
10:11. Hør! Du skal ikke bli bedratt i ditt håp om frelse, du som søker den hos Kristus. Uansett hvor mørkt og usikkert alt ofte kan se ut her i livet, skal du ikke bli gjort til skamme i ditt håp, bare du har levd ditt liv i troen på ham. Dette
er noe vi ganske snart fatter med
forstanden. Men måtte nå Gud vekke oss opp så det virkelig blir
åpenbart for oss! Spørsmålet
om å «ikke bli gjort til skamme», er jo et spørsmål om hvor vi skal tilbringe
evigheten. Som burde vekke opp mange, men også bli til stor trøst for
andre. Og
håpet om frelse og evig liv kan være enten sant eller falskt. Vi skal
være klar over at de fleste mennesker har et
visst håp for evigheten. Men grunnlaget
som det enkelte menneske bygger
sin forhåpning på, er svært forskjellig. Det
mest vanlige er jo en blanding av Guds miskunnhet og egen fortjeneste.
Men i tillegg har ethvert vantro menneske vanligvis også noe spesielt
som de håper på, en trøst som de «tar med i beregningen». Noe som skal
forminske deres skyld, eller til og med være en «fortjeneste». Men uansett
hva denne trøsten måtte være, så vil alltid dette deres håp bli gjort
til skamme på den siste dag. Bare
de som i Bibelens mening «tror på Sønnen», skal få evig liv når han kommer
igjen. Men så er det akkurat disse som i prøvelsens tid på jord så ofte
anfektes med denne frykten: «Bare jeg ikke likevel, etter alt jeg har
trodd på Herren Jesus, til slutt skal bli gjort til skamme». For
Guds barns prøvelser vil alltid være både store og mange. Så sterkt er
fordervet som bor i dem, og så bekymringsfulle deres fall og svakheter.
Så underlig og skjult er Herrens nåde. Så vekslende og ufattelig den måten
han fører oss på. Og til slutt: Så fryktelig er djevelens glødende piler,
- . At mang en troende sjel urolig har tenkt: «Hvem vet om jeg ikke tror
og tror så lenge at det ender med at jeg blir fordømt?» Den
ene har kilden til sin verste anfektelse i en eller annen iherdig fristelse.
Med all sin bønn og alle nådens midler blir han aldri virkelig utfridd,
men må alltid trekkes med den. En
annen ser hele sitt liv er fullt av synd, forsømmelser og vantro. Han
synes ikke det kan være mulig at Guds Ånd bor i ham. En
tredje bekymres over at han er så forferdelig tørr og likegyldighet, har
så stor mangel på alvor, på redelig vilje, sorg over synden, bønn o.s.v.
Han er redd for at han er en hykler, er sovnet inn og er åndelig død. Da
blir spørsmålet: Kan bare dette at jeg ennå tror på Jesus, klynger meg
til ham og ikke kan unnvære han, være nok mot all fare? Da
er svaret: Ved troen er du blitt et nytt menneske som alltid klynger deg
til Kristus. Likevel kan det ennå være mye hos deg som er galt, som kan
beklages og som du må rette på. Men ved
det ene at du ennå lever i troen på Kristus, er du tross alt et
nådebarn, og vil
også nå fram til himmelen. Fremdeles vil du likevel alltid kjenne en så
sterk kamp mellom kjødet og Ånden, som apostelen taler om i Rom 7:15-25.
Så du som han vil måtte rope: «Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri
meg fra dette dødens legeme?» Likevel
er all denne elendigheten ikke noe bevis på at troen er falsk. Og kan
heller ikke sette ut av kraft den eviggyldige nådepakten. For i den står
du jo bare i troen på Kristus.
Og i ham er jo all din synd og elendighet forlatt! Det er jo «ingen
fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Det er bare dette
ene avgjørende: «Den som har Sønnen, han har livet». Ja,
apostelen sier til og med at hvis noen av hjertet i sin tro bygger på
den éne grunnvollen som er lagt, Kristus, så skal han bli frelst. Og det
selv om han har fortsatt så galt at han har bygget videre bare med høy
og strå. For dette skal brenne opp så «han lider tap», d.v.s. at han mister
sin lønn for sitt byggverk. «Men selv skal han likevel bli frelst, men
da som gjennom ild». Legg
merke til dette! Bare på grunn av dette éne; at han med hjertets tro bygget
på den rette grunnvollen, skal han likevel bli frelst. Selv om han altså
bygget så galt. Ja, til og med i
læren bygget så galt. Da
kan vi jo være ennå mer sikker på at alle de fall vi (ikke bare ut fra
den sanne læren, men også ut fra et hellig sinn) selv forkaster, fordømmer,
gråter over og tukter oss selv for, - alltid skal få være under en stadig
forlatelse. På grunn av ham som vi tror på, vår Herre Kristus, hans fortjeneste
og forsvar. Dette
vitner Skriften om over alt. Det samme sier jo også teksten vi har for
oss i dag: «Hver den som tror
på ham, skal ikke bli gjort til skamme». Bare
i ham har vi en evig nåde,
ja, et nåderike, som skal være mektig over de fall som ennå rammer og
bekymrer oss. Det var dette Kristus ble sendt til jorden for. Han skulle
være en virkelig frelser og forsvarer. Og da ikke bare for noen tenkte
eller innbilte, men for virkelige
synder. Lovet
være hans navn! «Hver den som tror
på ham, skal ikke bli gjort til skamme».
9.
november Se,
jeg gjør alle ting nye. Åp
21:5. Vi vet at alt det nye Herren virker i oss gjennom evangeliet, er det klare beviset på at det virkelig er skjedd en ny fødsel ved Den Hellige Ånd. Der er blitt en helt «ny skapning». Men
da er det også svært viktig at vi ser nærmere på alt dette nye
som viser seg hos hvert menneske som er født på ny. Det er ikke bare et
nytt åndelig syn og en ny hørsel vi da har fått, men også et helt nytt
hjerte og nye tanker. Nå taler og lever vi også på en helt ny måte, vi
har fått et nytt forhold til hele verden. Når
vi tidligere så og hørte f.eks. Guds befalinger og løfter, var det likevel
som om vi slett ikke så og hørte dem. Og det på tross av at vi jo anså
Ordet for å være Guds eget ord. Vi
så med øynene hva det talte om, vi hørte det med ørene. Men vi oppfattet
det liksom ikke. Vi kunne se og høre ord som talte om dommen over oss
til evig død og fortapelse. Men kunne likevel straks glemme det. Kunne
ete, drikke og legge oss til å sove. Og samtidig mente vi dette var Guds
ord - ! Nå,
derimot, ser og hører vi så det virkelig griper fatt i oss. Vi blir både
vekket opp og trøstet, både urolige og glade. Ja, det avgjør hele vår
livskurs. Tidligere
kunne vi ha våre egne, uavhengige meninger i åndelige spørsmål. Nå, derimot,
er det alltid Guds ord som
er den avgjørende rettesnor for alle våre meninger. Tidligere
kunne vi ha mange gode tanker om oss selv, og ha trøst og frimodighet,
- uten å livnære oss med evangeliets ord. Nå blir vi alltid knust når
vi tenker på oss selv, og har bare vår trøst i evangeliet. Men
det er ikke bare syn, hørsel og tanker som er forandret. Det gjelder også
selve hjertet. Nå har vi større lyst og glede i slikt som før virket
ubehagelig og nærmest frastøtende. Mens vi derimot nå lider og sukker
under slikt som før var vår største forlystelse og kjæreste underholdning. «Det
hjertet er fullt av, det taler munnen». Tidligere kunne vi tale millioner
av ord om fullstendig unyttige ting, og det med stor lyst og letthet.
Men kunne ikke gjennom mange år tale en éneste halvtime om Frelseren og
alt vi eier i himmelen i ham. Vi var åndelig stumme. Nå
er det derimot ingen ting som er mer kjært for oss å tale om enn nettopp
Gud, hans ord og hans nåde. Men
så er også livet vårt
forvandlet. Før kunne vi leve helt fritt, etter vår egen trang og egne
lyster, - så langt alt var til vår egen fordel. Nå har vi fått både en
hellig trang og en hellig frykt over hele vårt liv. Kort
sagt: Vi er kommet inn i en helt ny verden, med nye sorger og nye gleder,
med nye mål og nye bekymringer. Vi er kommet i et nytt forhold til Gud,
til oss selv, og til alle mennesker. Til
Gud: Mens han før var en
ukjent Gud eller en dommer vi fryktet for, er han nå vår kjære Far. Til
oss selv: Mens vi
før var enig med vårt eget kjødelige hjerte, har vi nå en stadig kamp
med dette. Til
verden: For mens vi før
hadde et tillitsfullt forhold til den, frykter vi den nå som en fiende.
Som også Ordet lærer oss; at den er en av de tre hovedfiendene, «djevelen,
verden og vårt eget kjød». «Det
gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt». Og dette er det da også uendelig
stor grunn til å tenke over og trøste oss med. Tenk,
at vi med egne øyne kan se slike nye skapninger! Ja, se at selve
hjertet må være blitt omskapt. Noe ingen menneskemakt i hele verden ville
kunne få til. Burde vi ikke våkne opp og lovprise den store, nådefulle
Gud, som gjør noe slikt blant oss? Du
som ikke har opplevd denne åndelige omskapelsen, men kanskje ser den hos
andre: Burde du ikke begynne å ane at det er akkurat denne åndelige omskapelsen
som er nødvendig for hvert éneste menneske, hvis de skal bli frelst? Og
alt dette nye ble ganske enkelt født i oss gjennom nåden, gjennom evangeliets
løfte. Loven kunne ikke utrette dette. Apostelen spør: «Han som gir dere
Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger,
eller ved å høre troen forkynt?» Nei,
det var bare løftet som fødte dette nye i oss. Og det akkurat når vi hadde
gitt opp oss selv og all vår egen innsats. Derfor kalles vi også med god
grunn «løftets barn». Og bare
disse er da Guds barn,
sier apostelen. Det
er dette han over alt innprenter som bevis på at Gud er trofast ut fra
sitt ord, selv om de vantro forkaster det. For Guds løfter gjelder bare
de sanne israelitter, og ikke dem som bare «etter kjødet er Abrahams sæd».
Men
«om noen er i Kristus, da er han en ny skapning». I det første kapitlet
i sitt evangelium sier Johannes det samme om Guds barn: «De er ikke født
av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av
Gud.»
10.
november Da
sa Adam: Kvinnen som du gav meg til å være sammen med meg, hun gav meg
av treet, og jeg åt.
1 Mos 3:12. Her kommer Adams forderv og ondskap klart opp i dagen. Han har fått et konkret spørsmål om han har syndet. Derfor kan han ikke unngå å tale om selve saken. Men hva gjør han isteden? Ikke
med ett éneste ord antyder han noen sann erkjennelse, men søker bare å
unnskylde seg: «Kvinnen som du gav meg, var hele årsaken til at jeg åt».
Dette er det første som kjennetegner mennesker som har falt: De vil ikke
vedkjenne seg synden, men forsøker å bevise sin uskyld. Så
vender Herren seg straks til kvinnen og spør: «Hva er det du har gjort?»
Da er det samme holdning hos henne som hos Adam. Vi hører samme ordbruk
hos henne, nemlig at hun var blitt ført vill av en annen: «Slangen forførte
meg, og jeg åt». Denne
holdningen er så karakteristisk for menneskenaturen. Vi finner den til
og med hos de minste barna, straks de har begynt å tale. Når de har gjort
det minste galt prøver de straks å skyve skylden over på en annen. Dette
merker vi hos dem før de kan ha lært det av andre. Det er medfødt. Og
denne vår onde natur viser seg bestandig, i større og mindre saker. Først
overfor mennesker;
ingen vil selv ta skylden for noe. Ingen vil bekjenne sine feil, men skjuler
og forsvarer dem, selv om de godt vet de er skyldige. Dernest
overfor Gud; en vil aldri bøye seg for Guds dom og gi Gud rett,
men vil alltid unnskylde og rettferdiggjøre seg selv. Noe som også er
grunnen til all selvsikkerhet og manglende vilje til å omvende seg så
en kan bli frelst. Begynner
så Guds lov å arbeide ennå hardere på slike mennesker, da stiger bare
ondskapen ennå mer. Da blir de til og med bitre mot Gud selv, som har
skapt oss og gitt oss sin lov. Dette er det neste vi finner i Adams svar.
Han ikke bare unnskylder seg selv, men vil til og med skyve skylden over
på Herren, vår Gud. For han sier: «Kvinnen som
du gav meg... gav meg av treet..» Her
ser vi tydelig at han bebreider Gud som har gitt ham kvinnen. Ellers ville
han bare sagt «kvinnen»,
eller «min hustru», spesielt fordi det ikke fantes noen annen kvinne.
Men han er svært opptatt av å få tilføye: som
du har gitt meg. «Derfor»,
sier Luther, «er disse ordene fulle av vrede og uvilje mot Gud, som om
han ville si: «denne elendigheten har du selv kastet på meg. Hadde ikke
du gitt meg kvinnen, men gitt meg min egen hage, og hun ikke hadde bodd
hos meg, så skulle jeg vel latt være å synde. Men når jeg nå har syndet,
er det din egen skyld, når du har gitt meg kvinnen». Se
hvordan denne forferdelige ondskapen nå har omskapt dette mennesket som
for noen minutter siden var så rent og godt! Adam burde jo ha løpt og
møtt sin barmhjertige Far, kastet seg ned for ham, bekjent sin forferdelig
synd, og bedt om forlatelse. Isteden begynner han først med falske og
unnvikende svar. Så skylder han på Guds røst og det nakne legemet Gud
hadde skapt ham med, - som grunn for at han gjemte seg. Når
så Herren rett fram spør om han har syndet, begynner han å unnskylde seg,
og forakter til og med Gud så han gir ham skylden for at han falt, - fordi
han gav ham kvinnen. Istedenfor
å si: Jeg har syndet, sier han m.a.o.: Du, Gud, har syndet, som gav meg
kvinnen. Her ser vi i Adam hvordan alle mennesker er og oppfører seg når
de har syndet og merker loven taler til dem i samvittigheten. Når verken
evangeliet eller en levende tro ennå har fått slippe til og forandret
hjertet deres. Hvis
Gud hadde kunnet rope ut: «Adam, jeg har tilgitt deg! Jeg vet hvordan
du har syndet. Men jeg har forlatt deg det». Da ville Adam ydmykt angret
og bekjent, og virkelig forbannet synden sin. Han ville sagt: «Jeg har
syndet, jeg har syndet! Barmhjertige Far, forlat meg!» Men
Adam hadde ennå ikke noe håp om å få forlatelse. Han bare kjente Guds
dom over seg, og frykten og redselen. Derfor var hjertet hans stengt,
og hardt og bittert mot Gud. Det
hjelper altså ikke at vi innser at det vi har gjort er galt. Vi er ganske
enkelt ikke i stand til å forholde oss til Gud på noen annen måte
enn Adam her, - så lenge ikke nåden, eller Guds tilgivelse, har varmet
opp og ydmyket hjertet. Eva
så uten tvil hvor dårlig Adam lyktes med sine unnskyldninger, og burde
selvsagt tatt lærdom av det. Hun
burde gitt Gud ære, bekjent synden og ydmykt bedt om nåde og forlatelse.
Men nei. Øyeblikket etterpå gjør hun det samme som Adam. Hun er ikke noe
som helst bedre. På samme måte som han
skyldte på kvinnen, skylder nå hun
på slangen, som jo også var noe Gud hadde skapt. Som om hun ville si:
«Slangen, som du Gud har skapt og latt krype omkring her, var den som
bedro meg». Slik
anklaget de Skaperen og unnskyldte seg selv. Og slik går det alltid fremdeles.
Vantro fører med seg all slags ulydighet med alle våre evner og hele vårt
legeme. Og ulydighet fører med seg all slags unnskyldning for synden.
Synden
vil ikke være synd, eller straffes som synd. Men vil hete ulydighet. Og
når den ikke får lov til det, da beskylder den Gud for løgn. Slik utvikler
det seg fra en menneskelig
til en fullstendig djevelsk
synd. Slik utvikler vantroen seg til gudsbespottelse, og ulydigheten går
videre til å anklage Skaperen. Dette
blir da høyeste grad av synd; det å spotte Gud og gi ham ansvaret for
synden. Som om den skulle ha kommet fra ham. Det er dette vi ser her hos
Adam og Eva.
11.
november Siden
vi har den samme troens Ånd, etter det som er skrevet: Jeg tror, derfor
taler jeg, så tror også vi, derfor taler vi.
2 Kor 4:13. Her tenker kanskje noen at det finnes nå tross alt så mange fine kristne mennesker som aldri har det med å skulle tale om det de tror, men som viser sin tro i sine gjerninger. Da
må vi bare svare: Hvor står det skrevet at dette er rett? Hvor står det
i Guds ord at slike mennesker, som aldri har lyst til å tale om Kristus,
er kristne? «Men de er jo så fine mennesker!» Ja, kanskje det. Men hvor
står det skrevet at de er kristne?
Fromhet, en fin, redelig og human framferd overfor mennesker, kan komme
fra mange kilder uten å være troens frukt. Hvor
står det skrevet at de som har fått så stor en skatt i hjertet, som Kristus
er, skal kunne tie om ham? Med Skriftens ord og eksempler foran oss kan
vi bare strekke oss så langt at enkelte nyfødte og særlig svake barn i
nåden, til en viss tid, eller i
visse tilstander, kan
være åndelig stumme. Men det har aldri vært Guds mening at de alltid skulle ha det slik. For
en tid kunne Josef av Arimatea være en Jesu disippel «i hemmelighet av
frykt for jødene». Vi ser også at Nikodemus i en viss situasjon oppsøkte
Jesus i skjul av nattemørket. Men senere ser vi dem begge to tre åpent
fram med sin bekjennelse. Noe
ganske annet er det om vi i en svekket tilstand, av menneskefrykt eller
kjødets treghet en gang iblant tier om Herren. Det kan mang en gang skje
med Guds barn. Men det vil alltid bli forlatt når vi går til nådestolen
med all vår synd og våre fall, og ber om tilgivelse og ny kraft der. Noe
helt annet er det når vår tro og åndelighet er av en slik art at den aldri
skaper noen indre lyst og trang til å bekjenne Jesus. Her må selvsagt
Guds ord gjelde mer enn
alle menneskers tanker og meninger. Og
nå lærer altså Guds ord, som vi allerede har sett, for det første at det
ligger i selve vår nye natur at vi gjerne vil tale om det hjertet er opptatt
med. For det andre at den sanne
troen fyller hjertet med store, himmelske skatter, og med iver og nidkjærhet
for Herrens ære og for at sjeler må bli frelst. Og at alt dette da også
må komme til uttrykk i vår tale. Guds
ord lærer oss også at de troende bestandig ikke bare har bekjent Jesus
med gjerninger, men også med
munnen. Og Skriften lærer at de talte ikke bare på oppfordring,
men var drevet av det hjertet strømmet over av. «Det hjertet flyter over
av, det taler munnen». Dette sier Herren selv. Alt
dette gir oss spesielt tre viktige lærdommer: Den
første: Har det ennå aldri blitt slik med deg at det er din lyst
og trang å tale om det åndelige? Har du heller ikke den kjærlige nidkjærhet
for Herrens ære og andres frelse at du ønsker du kunne få sagt noe som
kunne tjene nettopp til noe av dette? La det da være helt klart for deg
at du ennå ikke kjenner den levende troen. Om
så alle regner deg for en kristen, så lever du bare i en falsk og selvgjort
kristelighet. Prøver du så å rette på saken ved å begynne å tale om Jesus,
for å liksom ha det tegnet på den levende troen. Da er dette bare et forsøk
på å bedra deg selv. For
Skriften taler om en bekjennelse som springer ut fra en indre
trang og lyst som skapes av den levende troen. Ikke en bekjennelse
som en må ta seg sammen for å få til. Nei,
innse at du mangler selve kilden
til bekjennelsen; den levende
troen. Bær så denne nøden fram for Herren. Og gi deg ikke før
du har fått en tro som selv skaper de virkningene du over alt i Skriften vil se alltid
har fulgt med den sanne troen. Den
andre lærdommen gjelder
deg som gjennom Guds store nåde har fått denne troen på Jesus. Det er
blitt en glede for deg å tale om ham til alle du kjenner, og å kunne vitne
om ham til hans ære og til frelse for mennesker. Er
dette din trang og lyst, selv om du også daglig knuses av all din skrøpelighet
og forsømmelser nettopp i dette? Og har du det slik at når du så fornyes
og forfriskes i troen, så får du også en fornyet og forøket lyst og trang
i bekjennelsen? Da skal du vite at, uansett alle dine fall, så vitner
dette om at Herren bevarer deg i sin nåde og har skapt den troen i deg
som vår tekst og hele Skriften vitner om. I
ditt kjød og blod finnes aldri denne lysten til å tale om Jesus, denne
inderlige trangen etter at mennesker må bli frelst, og å opphøye Herren.
Slik skal Guds verk kunne gjenkjennes på dets frukt, også «frukt av lepper
som bekjenner hans navn». Den
tredje lærdommen er: Hvis det nå er slik du har det, og din ånd trakter etter å vitne
om Herren. Men treghet i kjødet, verdens fiendskap, - eller vennskap -,
og andre forhold, holder deg tilbake. Våk
da, og be at du
nå ikke må følge kjødet, og bli ulydig mot Ånden. For da kan igjen Guds
verk i deg kveles.
12. november Mitt rike er ikke av denne verden. Joh 18:36. Hva et rike av denne verden er, det ser vi med øynene. Det består av utvortes prakt og anseelse, makt, hærstyrker, våpen, ære, titler og alt som trenges for å styrke og fremheve dette utvortes, legemlige livet. Kristi
rike derimot, er et åndelig
og usynlig rike. I menneskers øyne er det foraktelig og elendig, og
er ikke til for vårt jordiske liv, men for vårt evige vel og for en annen
tid. Mot
det aller største onde; en evig fortapelse, kan alle verdens riker ikke
hjelpe oss. Synden bøyer
de mektigste fyrstene under sitt herredømme. Djevelen,
«denne verdens fyrste», tvinger alle konger og fyrster til å tjene seg,
hvis de ikke har tatt sin tilflukt til Kristus og er blitt forløst av
ham. Overfor
døden må enhver fyrste
legge ned sitt septer, og la seg bli båret stille bort. Ja, den evige
fordømmelsen rammer like sikkert en konge som ikke vil omvende
seg, som et hvilket som helst annet menneske. Nei,
mot denne evige ondskapen har denne verdens riker ingen hjelp. Men det
er her Kristi rike skal være vår hjelp. Riktignok har Kristi rike ingen
anseelse i verden. I menneskers øyne er det elendig og jammerlig, - som
deres gudsendte konge var da han stod spottet og forslått framfor Pilatus. Hans
rike ser altså høyst elendig ut, og beskytter oss ikke mot forakt fra
verden, ikke mot angrep fra mennesker, ikke mot kors og lidelser. Ikke
en gang mot fristelser og anfektelser fra synden og Satan. Nei, det fører
snarere alt slikt over oss. Men
mot Guds vrede og en evig død beskytter det. Fra synden, både dens straff
og dens herredømme, befrir det oss. Fra hele djevelens rike og overmakt
frelser det. Og mot helvete og den evige ild bevarer det. De
menneskene som tror på Kristus og lever i hans rike, skal aldri i evighet
dø. For når den legemlige døden gjør slutt på det elendige jordiske livet,
da først skal de virkelig begynne å leve. Liksom Kristus gikk inn til
sin herlighet først når han led døden. Slik er Kristi rike, og dette er
hans mening med disse ordene: «Mitt rike er ikke av denne verden». Men
dette burde vi først og fremst lære og innprente i oss fra forbildene
kongen selv gir oss. Kristi dype fornedrelse og lidelse er stilt
så åpenlyst til skue i gripende trekk for våre øyne. For at Guds barn
til alle tider i ham skulle se et forbilde for deres egen vei gjennom
livet. At den må gå gjennom lidelse til herlighet. Og
så nedslående og underlig blir ofte den veien, eller Kristi rike på jord,
for oss, at selv dets mest opplyste innbyggere stadig står rådville og
spørrende. Derfor må du studere kongen flittig og grundig, som et bilde
på hvordan livet er i hans rike. Og
øv deg da spesielt på å se
sammenhengen mellom de store motsetningene hos Kristus. Motsetningene
mellom den han virkelig er, og det han etter sitt ytre ser ut som. Se
denne store og herlige personen, og den dype fornedrelsen og det ynkelige
utseendet! I sin person og virkelighet er han den store «ærens Konge»,
Faderens enbårne Sønn. Selv i menneskes skikkelse har Faderen «gitt ham
all makt i himmel og på jord», og «gitt ham navnet som er over ethvert
navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen,
på jorden og under jorden. For at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus
er Herre, til Gud Faders ære». Slik er denne kongen i virkelighet. Men
se hvor mye av dette som synes på ham! Han ble født i en stall. Gjennom
hele sitt liv var han den mest «forlatte og foraktede av mennesker», «full
av lidelser og sykdom». Så fattig at «revene har huler, og himmelens fugler
har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted der han kan hvile hodet
sitt». Og
når han holder sitt viktige inntok i Jerusalem, slik profetene hadde forutsagt,
da rir han på et arbeidsesel de har lånt. Og de fattige disiplenes klær
er hans sadel. Er
dette den store ærens konge, som profetene har sunget om fra verden ble
til? Ja, han er den samme «herlighetens konge, sterk og mektig i krig».
Men så lite ser vi av alt dette at det ikke er så underlig om menneskene
fristes til å hånle av hans kongsnavn og si: Da må han jo være en tiggerkonge. Ta
så også med det vi skal lære av dette: At slik
som kongen er, slik er også hans rike, - altså et rike som består
av de skarpeste motsetninger: Den største ære og herlighet overfor Gud.
- Men i den største usselhet overfor oss selv og alle mennesker. Hans
rike er rettferdighetens og
fredens rike. Men da er der også bestandig synd, kamp og uro.
Hans barn får eie den aller største nåde og ære hos Gud, og er ikke noe
som helst mindre enn Guds barn,
«mine sønner og døtre, sier Herren, den allmektige». Ja,
vi er Kristi brødre og medarvinger, som skal «stråle som solen i vår Fars
rike». Og likevel går vi her på jord som om vi skulle være fullstendig
forlatt av Gud. Som om vi var under Guds vrede på grunn av våre synder.
Da
skal vi komme i hu vår konges virkelighet
innfor Gud. Og at just slik er det i hans rike: Den store nåden og
herligheten skal være skjult under all jammer og usselhet her i livet.
For at troen alltid skal holdes levende.
13. november Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Sal 119:105. Tenk hvor grusomt de behandler sine sjeler, disse som totalt avviser dette guddommelige lyset; Guds ord. I sin store nåde har Gud sendt oss fra himmelen dette synlige midlet der han selv bor og virker gjennom. Og som hele vårt evige liv avhenger av at vi flittig og rett bruker. Vi
ser den blinde og frekke verden forakte og trampe på disse perlene. Men
det som er ennå mer forferdelig, er å se dem som en gang har smakt det
gode Guds ord, og blitt opplært av dette, ofte lar verden og kjødet hindre
seg, så hele dagen, ja ofte uker, går uten at de bruker tid på at sjelen
får mat. Eller
de setter seg en stund med Ordet. Men tankene og hjertet er så fylt av
verdslige ting at de umulig kan ta Ordet til seg. Det er umulig at et
stormfullt og brusende hav kan bli varmet opp av solens stråler. Hele
frukten av et slikt forhold blir bare økt likegyldighet med Ordet. Vi
må møte Ordet med en stille og mottakelig ånd, hvis det skal kunne varme
opp hjertet. Hindringene
er alt det jordiske. Jesus talte om «tornene som kvalte sæden», om «dette
livs bekymringer, rikdom og vellyst». Det er kjødelighet, treghet og alle
slags bekymringer og gjøremål som nå er blitt viktigere for den bedratte
sjelen enn det himmelske. Nå
sier han: «Jeg har ikke tid til å være opptatt med Ordet så mye nå, for
det og det må gjøres». Og legg merke til at dette som må
gjøres, er noe jordisk. Mens det som kan unnlates, er det himmelske,
som nå betyr mindre. Slik er sjelen blitt bedratt og forblindet. Du
sier: «Det er en hellig plikt å være opptatt med sin jordiske livsoppgave.
Den må ikke forsømmes. Og den som ikke forsørger sine egne, er verre enn
en hedning». Men Jesus sier: «Det ene skulle gjøres, og det andre ikke
forsømmes». Din
trofasthet på arbeidsplass og overfor din familie kan være den mest fullkomne.
Men lar du nådens liv dø ut, kan din trofasthet på arbeidsplassen ikke
frelse deg i døden og dommen. Og
det er bare bedrageren, den gamle slangen, som innbiller deg at det kan
gå ut over din familie eller ditt yrke, om du bruker den nødvendige tid
på Ordet og bønn. Det er hedningen i ditt eget hjerte, vantroen, som ikke
kjenner til Guds velsignelse. Som ikke bryr seg om det himmelske. Som
heller tøyser eller prater bort ti timer, enn å bruke én time til å studere
Guds ord. Å,
for en hedensk forakt for
Gud og din udødelige sjel! Her har du adgang til det salige, dype og ærefulle
samfunnet med himmelens og jordens Herre, din frelser, og få høre ham
tale. For det skjer i Ordet. Og å tale til ham, som skjer i bønnen. Og
så sier du at du har ikke tid til dette - ! Men å høre og tale om unyttige
ting, det har du tid til! Dette må da kalles for å være bedratt av djevelen.
På grunn av alle dine «viktige» gjøremål har du altså ikke tid til å bruke
en éneste av døgnets tjuefire timer på at sjelen skal få næring - ! Tenk
om Gud lar deg ligge syk et år! Verden består likevel. Hvem takker deg
da for din store innsats her i verden? Det kan ikke hjelpe deg nå. Og
Gud og hans ord har du jo ikke hatt videre bruk for - så noe så lite betydningsfullt
for deg vil du vel ikke vente noen hjelp fra nå heller - ? Du
klager kanskje over svakhet og fristelser som du ikke er i stand til å
overvinne? Men hva er grunnen til dette? Bare den at du har forsømt Guds
ord. Noe som alltid fører til at ditt indre menneske mister sin kraft.
Troen, gudsfrykten og alle nådens krefter svekkes. At du skulle kunne
seire over det onde i deg uten nådemidlene, det venter verken Gud eller
mennesker. Nei,
kraft til dette finnes ikke i menneskets natur. Derfor er det Gud har
gitt oss dette nådemidlet fra himmelen. Hvis du derimot virkelig bruker
dette nådemidlet rett, vil ingen ting som du trenger til liv og gudsfrykt
være umulig for deg. Sier
du at du har forsøkt å lese Guds ord, uten at det er blitt bedre, da må
det skyldes en av disse årsakene. Enten forstår du ikke hva omvendelse
vil si. Du trodde du i en fart skulle oppnå en viss kraft, gudsfrykt og
hellighet. Men du visste ikke at veien dit gikk gjennom fornedrelsens
og ydmykelsens dal. Og at du da ikke vil oppleve å se at du selv blir
bedre og bedre. Men tvert imot. Eller du er faktisk fremdeles en slave under synden, og har ennå ikke fått nytt liv, en ny trang og åndelig kraft. Da har du nok ikke brukt Ordet på rett måte. I
tillegg har du kanskje vendt opp ned på Guds rekkefølge. Du har først
forsøkt å overvinne det onde i deg, før du tenkte på å ta imot Kristi
fullbrakte verk. Først ville bære frukt, før du skulle innpodes i Kristus.
Begynn
nå å adlyde Ordet! Det sier:
Vend
deg bort fra den dype egenrettferdigheten, og kast deg, akkurat som du
er, med alle fall og innvendinger, i nådens favn. Da
skal du få erfare at «der synden «överflödade», der «överflödade» da nåden
langt mer». Og så skal denne «överflödande» nåden få glede, smelte og
forvandle ditt elendige hjerte, så det ikke lenger får smak på det onde
som du for kort tid siden var fanget i. Nå vil det gode som du tidligere
ikke maktet, bli ditt hjertes trang og lyst. Dette
lærer Ordet oss. Bruk det, ta det til deg og følg det! Da vil alt du trenger
for å bli frelst, være mulig for deg.
14. november Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet. Kol 3:12. Se disse dyrebare smykkene som skal pryde Guds utvalgte, hellige og elskede! Først
minner apostelen om de troendes høye stilling, og vil vi skal være kledd
i samsvar med den. Som det altså sømmer seg «Guds utvalgte, hellige og
elskede». Den
samme formaningen gir apostelen oss også i Ef 4: «Jeg formaner dere altså
at dere vandrer verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet
og mildhet». Merk: «verdig for det kall dere er kalt med». Det
som er svært så verdig eller passende for verdens barn, kan være fullstendig
uverdig eller upassende for et Guds barn. Det gjelder f.eks. å beholde
alt sitt eget bare for seg selv, være stor på det og selvopptatt, kverulere,
eller ikke kunne styre sin tunge. Alt
dette aksepteres blant verdens barn. Men for lysets barn ville alt dette
være galt. De skal gå den motsatte veien i forhold til verdens barn. Det
passer seg ikke for kongens barn å gå kledd som tiggerbarn. Når dere nå
er Guds utvalgte, hellige og elskede, sier apostelen, -. Så kle dere da
slik som det sømmer seg for slike. Så
vil vi nå se nærmere på selve drakten. Først nevnes inderlig
barmhjertighet, som taler om en inderlig og brennende omsorg i
hjertet. Som igjen fører til inderlig medfølelse. Det gjør at vi forlater
den som gjør feil og hjelper den som trenger hjelp. Og dette er en klar
motsetning til det kalde, selviske sinnet, som bare er opptatt med det
som er til det beste for oss selv. I
de troendes hjerter er dette virkningen av at vi har fått del i guddommelig
natur. Det er også noe av det innerste som mest kjennetegner Gud selv.
Denne Guds inderlige barmhjertighet kommer til uttrykk mange steder. F.eks.
når han sier: «Er ikke Efraim min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn,
siden jeg ennå må huske på ham, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor
blir jeg rørt i mitt hjerte for hans skyld, jeg må forbarme meg over ham,
sier Herren». Og
denne Guds inderlige barmhjertighet gjenspeiles i alle hans barn. Kristus
sier: «Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far er barmhjertig!» Og:
«Slik skal dere være deres Fars barn (eller avbilder). For han lar sin
sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». Den
neste delen av drakten vår var godhet,
eller vennlighet, velvillighet. Dette taler om en indre holdning,
en trang etter å være til glede og nytte for alle mennesker. Og som dermed
er et så skjønt smykke på Guds utvalgte barns drakt, at mange bare på
grunn av denne egenskapen blir dratt til Gud og hans folk. Guds
barn bør jo være de mest vennlige og velvillige mennesker på jorden. Det
ingen forkynnelse har maktet, har denne egenskapen ofte utrettet. Derfor
var også hele Kristi liv på jord gjennomsyret av vennlighet og velvillighet.
«Han gikk omring og gjorde vel og helbredet alle». Den største kunnskap
og de best formulerte ord har ingen virkning, men irriterer bare, når
et falskt og uvennlig vesen virker frastøtende. Å, så sørgelig slikt er!
Nei,
de som skal formidle videre den mest dyrebare kunnskapen, bør bære den
innsvøpt i det varmeste, vennligste vesen. Den
tredje delen av drakten var ydmykhet.
Som alle vil forstå, har dette nær sammenheng med det som er nevnt foran.
Drevet av inderlig barmhjertighet må en kristen kanskje ofte si et advarende
ord for å vekke et medmenneske. Men det er i seg selv en handling som
ofte vil bli oppfattet som åndelig hovmod. Og
det er jo nettopp det som er verdens vanligste beskyldning mot Guds barn,
at de er hovmodige. Mens det i virkeligheten ikke er noen mennesker som
kjenner og sukker så mye over sin egen elendighet som akkurat de kristne.
Men
når da en kristens bekjennelse, hvis han taler av sannheten, vil bli oppfattet
av verdens barn som hovmod, er det jo desto mer nødvendig at vi på alle
mulige måter uttrykker og beviser at våre vitnesbyrd ikke er drevet av
hovmod. Det er nødvendig at vi ikke bare har et ydmykt hjerte, men også
ikler oss ydmykhet. Skulle
det dukke opp hovmod eller innbilskhet i hjertet, og vi godtar dette,
er det stor fare på ferde. Da vil det snart skje et stort fall eller annen
forferdelse. «For Gud står de stolte imot». Og da hjelper det ikke verken
med god forstand eller skarp årvåkenhet for å unngå den fallgraven som
blir lagt i vår vei. Derfor
sier apostelen: «Vær sterkt opptatt med å
være ikledd ydmykhet! Det skal til og med bli vanskelig for dere
å bli bevart i den. Vær ikke selvgode, men anse dere på samme plan som
de hjelpeløse! Vær ikke selvkloke!» Det
fjerde som vi skulle ikle oss, var saktmodighet.
D.v.s. at vi ikke så lett lar oss irritere. Og
det femte, langmodighet;
at vi ikke lar oss trøtte ut i vår tilgivende saktmodighet. Så vi ikke
fristes til f.eks. å unngå vennskap med dem som setter vår tålmodighet
på prøve.
15. november Salige er de tjenere som deres herre finner våkne når han kommer. Luk. 12:37. Salige er de tjenere, sier Herren. Og hvor salige/lykkelige, de er, det antyder han videre i verset slik: «Sannelig sier jeg dere at han skal binde opp om seg og la dem sette seg ned og spise, og herren skal selv komme og tjene dem». Hvor
mye det virkelig innebærer, vil bare himmelens evige herlighet vise oss.
Men noe uendelig stort, og noe like fullkomment og virkelig er det, -
når denne Herren sier det - og til og med understreker det så sterkt med ordene: «Sannelig
sier jeg dere». Himmelens
salighet skildres flere steder i Skriften som et gjestebud, eller et måltid
ved vår Herres bord. Det
er dette bildet Herren også bruker her. Det er sikkert nok at det som
her skildres, er at Herren i sin evige herlighet skal fylle alle Guds
barn med en uendelig salighet og glede med «himmelens herlige gaver». Men
den måten Herren skildrer dette på, bør vi uten tvil også se nærmere på. For der gir han oss alltid dypere
innblikk både i sitt eget hjertelag, og i selve det budskapet han gir
oss med det bildet han bruker. La
oss da først ta opp den innvendingen som har vært gjort mot dette bildet,
der Kristus sier at brudgommen skal la tjenerne sette seg til bords, og
selv binde opp om seg og tjene dem. Der hører vi sagt at dette bildet
overdrives i forhold til virkeligheten i det menneskelige livet. At realiteten
heller er slik det er skildret i Luk 17:7-8, der det er tjenerne som,
selv om de hele dagen har vært ute på all slags arbeid, likevel når kvelden
kommer også må varte opp sin herre ved bordet. Det
har vært oppfattet som å male med alt for sterke farger å si at brudgommen
skal la tjenerne sette seg som herrer ved bordet. For vi ser jo at Kristus
med brudgommen her taler om seg selv, og at altså han skal binde opp om
seg og stelle til for sine
tjenere. Men
mot denne innvendingen har det også blitt gitt et godt og riktig svar.
Og svaret er dette: Grunnen til at bildet overdrives i forhold til virkeligheten
i det menneskelige livet, er at Kristus her nettopp har malt med selve
saken han vil ha fram, for øyet. Og det han vil ha fram, det han vil skildre
er det som skal komme; det himmelske
gjestebudet, og sitt evige råd, etter sitt hjerte, om hvordan han skal
hedre og fryde dem som har vært tro imot ham.
Men
hans hjertelag og hans høye mål med oss overgår jo alt som noen gang er
sett på jorden. Og da er jo det en naturlig årsak til at bildet i
våre øyne kan synes overdrevet. I
den himmelske herligheten skal vi ikke bare vente oss av Kristus det som
ligger innenfor vår tankes grenseland. Men noe som overgår all menneskelig
evne til tenkning. For «det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt,
det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem
som elsker ham». Når
Gud allerede i skapelsen gjorde så allmektige ting at ingen mennesketanke
kan fatte hvordan det kunne skje. Så skal han også bevise sin store og
overmenneskelige allmakt i den nåde og salighet han skal gi alle sine
venner når den tid kommer at han skal forfriske og glede dem etter alle
deres lidelser. Og
særlig når det gjelder dette løftet, at han skal la sine tjenere sette
seg til bords, og selv binde opp om seg og varte dem opp, har Herren selv
gitt eksempler på dette alt da han gikk her nede på jorden. Det skjedde
spesielt i to tilfeller. Det
første var da han for siste gang hadde samlet disiplene sine for å ete
påskelammet sammen med dem. Da talte han med dem om hvordan han en gang,
i sin Fars rike, skulle dele de himmelske rettene med dem. Og så innstiftet
han nattverden. Da
var han den som tjente dem. Han delte ut både brødet og vinen til
disiplene, og de tok imot det av hans hånd. Akkurat som da han bandt linkledet
om seg og gikk fra den ene til den andre og vasket føttene deres. Dette
var alt sammen et ytre forbilde på det han en gang, i den himmelske bryllupssalen,
skal gjøre for alle sine troende. Den
andre gangen var om morgenen ved Tiberias-sjøen. Herren hadde stekt fisk
på stranden til sine sultne disipler. Da ser vi ham også gå mellom dem
og gi dem både av fisken og brødet. På
denne måten har han allerede her på jord villet vise hvordan han en gang,
når den tid vi fornedres i verden er slutt, fullkomment skal fryde og
opphøye sine venner. Når
de på jorden en kort tid har søkt å ære ham, skal han
i himmelen gi dem en evig ære. Når de
i livet her har bundet opp om seg for å tjene ham, skal nå han
binde opp om seg og tjene dem. Når de
i livet her har bekjent ham overfor menneskene, skal nå han
bekjenne dem overfor sin Far og hans engler. Å,
for et herlig bytte! Å, for en ufattelig ære! Og
hvem er så han som har sagt dette til oss? Skal vi tro ham? Kan virkelig
så herlige løfter være sanne? Han
selv, som heter trofast
og sannferdig, har sagt det! Lovet være hans navn i all evighet!
|