Første del 1 til 15 oktober Dato 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15
1.
oktober Forlat
oss vår skyld! Mat
6:12. Denne bønnen: Forlat oss vår skyld, er for det nye menneske det samme som hjertet er for hele legemet. Og som dermed også er det som setter alle livets øvrige krefter i bevegelse. Hvis
hjertet stanser i et legeme, da drives ikke lenger blodet gjennom årene.
Da er livet slutt, da flykter sjelen. Det samme skjer når denne bønnen
ikke lenger er pulserende liv i vårt indre menneske. Når det ikke lenger
er et sukk om forlatelse, når vi ikke lenger trenger å komme til nådestolen,
da er det slutt på nådelivet, da flykter Guds Ånd. Vi
vet jo at hele det åndelige livet avhenger av to vesentlige nådens verk
i oss: omvendelse og
tro. Eller på den ene side en levende erkjennelse av synden,
som driver mennesket inn i bønn både om forlatelse og om hjelp mot synden.
Og på den annen side livet under nåden,
som drar mennesket til nådestolen hvor det begjærer og tar imot denne
forlatelsen. Til
disse to aller viktigste livsfunksjonene i vårt åndelige liv er det Herren
har gitt oss denne bønnen. Vi vet at om alt annet vi trenger til liv og
gudsfrykt finnes hos et menneske, men selve livet ved nådestolen mangler,
så er alt kaldt og dødt. Det
stadfester Herren når han sier til engelen for menigheten
i Efesus: «Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet».
«Den første kjærligheten» er den kjærligheten vi hadde i forlovelsestiden,
den kjærligheten vi får når vi nettopp er blitt benådet. Herren sier:
«Den som mye er forlatt, elsker mye». Dette er det første denne bønnen
vil lære oss. Herren
lærte sine barn denne daglige bønnen: Forlat
oss vår skyld! Da
legger jeg først og fremst merke til at det altså er et kjennetegn
på hans barn; at de alltid
vil ha en trang til å få forlatelse, og altså kjenner
syndene sine, som bekymrer dem. For
han kan ikke ha ment bønnen skulle være et tomt uttrykk for noe som ikke
lenger bekymrer oss. Det er jo et forferdelig skuespill om vi bare fortsetter
å be denne bønnen uten at vi bevisst har noen synd og anger! Må Gud virkelig
gjøre oss alvorlig redd for et slikt hykleri! Så
viser da denne bønnen oss at de sanne kristne alltid
skal kjenne lovens og samvittighetens dom over sine synder, og derfor
også alltid skal ha behov
for vissheten som syndenes forlatelse. Men
det neste vi lærer her, er at det ikke er noe bevis mot at vi har et rett
kristenliv, når vi har synd som bekymrer oss. Det finnes enkelte kristne
som på tross av alt sitt lys over evangeliet, og flittig bruk av dette,
likevel sjelden er virkelig fri i sin ånd. Bare fordi de ikke kjenner
noe av den kraft og utfrielse fra sine synder som de mener den rette
troen skal gi dem. De
vet nok at Guds rette barn også har synd, at kjødet strir imot Ånden o.s.v.,
for det ser de i hele Skriften. Men straks de ser noen virkelig synd hos
seg selv, blir de forvirret. Da mister de straks frimodigheten, fordi
de tenker at slikt ikke skulle forekomme hvis de virkelig var sanne kristne.
Men dette viser jo at innerst inne har de den forestillingen at en sann
kristen ikke har virkelige synder. Hver
gang vi ber denne bønnen: Forlat
oss vår skyld, burde vi vekkes opp fra denne villfarelsen, og
innse at det må også finnes virkelige synder hos de sanne kristne. For vi
behøver da ikke be om forlatelse for synder som ikke finnes hos oss -
! Nei,
når Herren Kristus har lært sine beste disipler en bønn som de og alle
sanne kristne daglig skulle be. Og der har han lært dem å be: «Forlat
oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere!» Da innser jeg at hans
sanne barn alltid har virkelige synder å trekkes med. Gud har ikke tenkt
seg det skulle være noen barn som var fri fra synd. Men tvert imot at
synden alltid skulle plage dem. Det
tredje jeg skjønner, når Herren lærte oss å be denne bønnen, er at han
virkelig vil forlate syndene våre. At hans holdning er alltid
å gi sine barn forlatelse for syndene deres. Tenk;
når den trofaste Frelseren sa: «Derfor skal dere be slik: Fader vår,.....forlat oss vår skyld», da vil
han selvsagt også forlate dem. Her har vi også den veldige trøsten
i dette at Herren har lært oss å be om noe helt konkret. Da vet vi jo
alltid at dette konkrete han selv har lært oss be om, må han i alle fall
ville gi oss. Denne
trofaste Herre og Frelser utgjøt sitt blod til syndenes forlatelse. Så
har han lært oss å be denne bønnen om syndenes forlatelse. Skulle vi da
kunne tro han ikke ville forlate dem, når vi kommer og ber ham om det?
Skulle han i dette mest alvorlige forhold når det gjelder vår sjel ville
holde oss for narr, - han
som i sin store kjærlighet kom til verden og gav sitt blod for oss? Hvem
kan det være som likevel gjør dette spørsmålet så tåkete for oss, som
fyller hjertene våre med uvisshet når det gjelder Guds nåde, så vi nesten
aldri har virkelig fred og visshet om dette? Merker vi ikke at det er
vår sjels fiende? La
oss derfor begynne å stole på Kristi
trofasthet, og hvile trygt på denne forlatelsen! 2. oktober Som vi og forlater våre skyldnere. Mat 6:12. Mange troende oppfatter dette tillegget til den femte bønn som helt uforståelig og forferdelig, så de blir helt motløse. Men det skyldes en misforståelse. For dette tillegget skal tvert imot være med og gi oss en visshet i troen, om vi forstår det rett. For
enkelte falske kristne, som kan leve i uforsonlighet og hat, er det derimot
med all grunn forferdelig. For dem er da dette også den bindenøkkelen
som binder dem til evig fordømmelse. La
oss nå se nærmere på denne tilføyelsen: som
vi og forlater våre skyldnere. Mange har undret seg på om Kristus
virkelig her vil si at bare i den grad vi forlater våre medmennesker,
skal også han forlate oss. De tenker som så; at Gud er jo ikke menneske
og dømmer ikke etter det øynene ser. Hvordan kan vi da noen gang virkelig
være sikker på at vi har full forlatelse, hvis Gud ikke forlater mer enn
vi forlater? Men
vi behøver ikke gå i uvisshet om meningen med denne tilføyelsen. For vi
ser hvordan Herren selv forklarer det, straks etter at han har lært oss
Fader vår. Det
første han da sier, er nettopp å forklare dette ordet. Han sier: «For
dersom dere forlater menneskene deres overtredelser, skal deres himmelske
Far også tilgi dere. Men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser,
da skal heller ikke deres Far forlate dere deres overtredelser.» Og
i Mat 18 forteller Herren en spesiell lignelse for å innskjerpe dette
forholdet. Han taler om tjeneren som var skyldig ti tusen talenter, og
fikk ettergitt alt sammen. Men som like etterpå gikk løs på sin medtjener
og krevde til siste øre den gjelden han skyldte ham på hundre denarer.
Og som på grunn av denne sin ubarmhjertighet på ny ble gjort ansvarlig
for hele sin egen store gjeld, som nå måtte betales til siste øre. Deretter
sier så Herren: «Slik skal også min himmelske Far gjøre med dere, dersom
ikke hver éneste en av dere av hjertet tilgir sin bror hans overtredelser».
Av alt dette forstår vi godt Herrens alvorlige mening med denne tilføyelsen
til den femte bønnen. Men
denne lignelsen viser også at dette punktet slett ikke gjelder verdens
mennesker. Til dem taler dette derimot slik: Et godt menneske, som selv
ikke har gjort opp sitt regnskap med Kongen, d.v.s. ikke ved omvendelse
og tro er blitt forenet med Gud, det mennesket lever fremdeles i sin naturlige,
ugjenfødte tilstand. Og om slike mennesker måtte ha aldri så god samvittighet
om at de ikke har en eneste uvenn på jord, men hjertelig gjerne forlater
ethvert menneske deres synd mot dem. Så blir disse likevel kastet ut i
det ytterste mørke. Bare fordi de ikke for sin egen del har gjort opp
sitt regnskap med Kongen. På
den andre side har vi mennesker som ved Guds store nåde virkelig er dratt
av Faderen, er blitt omvendt av Gud og forlikt med ham. Men så kommer
de etter hvert bort i forskjellige forhold i sin omverden som påvirker
dem. Og det som i omvendelsen var det eneste nødvendige for dem, Guds
nåde og vennskap, blir oppblandet eller utvannet. Så kan f.eks. stor ondskap
eller urettferdighet fra medmennesker føre til at hjertet stivner i hat
til disse, og ikke kan forlate dem. Da
har en slik sjel mistet
den benådningen han hadde hos Gud, og tapt det aller største og viktigste
i livet - på grunn av menneskenes ondskap, - eller egentlig på grunn av
sin egen ånds frafall. Men,
sier du: «Er det virkelig mulig at Gud kan dømme et svakt menneske på
den måten, bare fordi det ikke kan forlate alle onde mennesker?» Ja, det
er ikke bare mulig, men det er helt konkret det Kristus med klare ord
har sagt, og vist oss med nevnte lignelse i Mat 18. Med denne tilføyelsen
i den daglige bønnen har han derfor også villet understreke dette markerte
forholdet. Saken
er nemlig den at ganske visst blir også de urettferdige menneskene som
førte til hatet, straffet. Og ganske visst har Kristi blod utslettet like
store synder som ditt hat. Men det at du lar hatet fange deg, viser at
du er falt. At du ikke lenger lever i den nye fødsels nåde. For «alt det
som er født av Gud, seirer over verden», seirer selv over dens største
ondskap. Slik vi ser når de hellige martyrene med et glad hjerte og uten
hat kunne bli torturert og pint i hjel o.s.v. «Og
dette er den seier som har seiret over verden; vår tro». Da den rette
Guds nåde en gang fikk innta hjertet ditt, ble dine egne synder så stort
et onde for deg, at alle andre menneskers ondskap sammenliknet bare ble
småtteri. Og Guds vennskap var så stort for deg, at alt annet ikke hadde
noen betydning. Derfor
er det klart at dette sinnet har du nå mistet, når du kan overvinnes av
det onde så du blir fanget i hat. I slike spørsmål vil nemlig utfallet
alltid avhenge av hvor stor du
ser din egen synd - og Guds
nåde! Blir
din egen synd virkelig stor for deg, så blir andre menneskers ondskap
ubetydelig. Blir Guds nåde virkelig dyrebar for deg, så kan du med letthet
slippe alt annet. Dette
gjør at de svakeste og mest skrøpelige kristne, som går så nedtrykt over
sine egne synder og svakheter, ganske lett består denne prøven og kan
tilgi andre. Ja, jo svakere og skrøpelige de er i egne øyne, jo lettere
har de for å tilgi andre. Her
ser du hemmeligheten med denne tilføyelsen i den femte bønnen. Å, det
er så skarpsynt formulert, og så skjønt, at det virkelig røper sin Mester!
3. oktober Kristus stod opp igjen på den tredje dag etter Skriftene. 1 Kor 15:4. Ved å minne om Kristi oppstandelse har apostelen her i 1Kor 15 helt ubemerket lagt det sterkeste grunnlag for hele sin bevisførsel og lære om de dødes oppstandelse. Og det altså før han i det hele tatt har fortalt korinterne hva han var opptatt med, og ville bevise for dem. Dermed
har han for det første oppnådd å føre dem fra
deres egne flyktige tanker og meninger, og over
på den faste grunnvollen for all sann tro: At Gud har talt - at Gud har talt her på jorden. Og det Gud
har talt må ha evig gyldighet, uansett hva våre stakkars hoder og hjerter
måtte ha av innvendinger. Himmel
og jord skal forgå, men ikke den minste bokstav eller en prikk av Guds
ord skal forgå. Dette er viktig å legge merke til her. For hele grunnen
til all vår tvil omkring denne eller andre trosartikler, er utelukkende
dette at vi ikke kan begripe hvordan det kan være mulig. Vårt
lille hode reiser seg mot den store Gud, og vil, som Luther sier: «ta
ham i kragen og spørre hvordan han kan tale slik». I vår blindhet husker
vi ikke på at vi ikke en gang forstår oss på vårt eget legeme og sjel,
som vi har så nær oss. Vi fatter jo ikke mulighetene vi har i våre egne
evner, f.eks. vår hukommelse, vår tanke, vårt syn, vår evne til å tale.
Tenker
vi grundig gjennom de evnene vi har bare i disse sansene, må vi bekjenne
at de virkelig er Guds underbare skaperverk, som vi ikke forstår oss på.
Og likevel vil vi forstå selveste Skaperen, eller mestre ham og gjøre
ham til en løgner straks han sier noe vi ikke forstår. Det
er visst grunn til å spørre: Hvem av oss var Guds rådgiver da han skapte
det første menneskets hjerne? Gud, vær oss nådig og la oss ikke bli dårer? Når
altså apostelen nå begynner med å minne korinterne om hva som er blitt
forkynt for dem etter Skriftene,
vil han straks flytte hele spørsmålet over
fra intellektets utgangspunkt til
Ordets klippegrunn. Troen
skal utelukkende holde seg til Ordet.
Fornuften må ikke forsøke seg på å mestre hellige trossannheter. For
da ville vi snart miste alt sant lys, og ikke tro mer enn bare det vi
ser med øynene og kjenner med hendene. Som at jeg skal tro på de dødes
oppstandelse. At alle mennesker én dag på ny skal bli gjort levende, og
vårt legeme og sjel igjen skal forenes slik som det er nå. Det
kan sannelig ikke fornuften begripe. For den ser bare det vi har foran
øynene våre; at verden nå har bestått så lenge, og den ene etter den andre
dør. At alt sammen går i oppløsning, smuldrer opp og blir til jord i graven.
Og at ennå er ingen kommet tilbake. I tillegg er noen legemer brent opp
og blitt aske, og asken spredd utover. Andre har druknet i havet og er
blitt spist opp av fisk. Hvis
nå fornuften tar for seg å utforske hvordan Gud skal kunne holde rede
på alle disse, og på én dag skape nye legemer av dem, da er et snart slutt
på hele trosartikkelen. Og slik vil det alltid gå når menneskene ikke
vil holde seg utelukkende til Ordet, men forsøker å bedømme en ren trosartikkel
ut fra sin egen fornuft. Slik
er det når jeg f.eks. uroes av mine synder, og loven og samvittigheten
dømmer meg. Da har jeg snart mistet all tillit og trøst i Guds nåde og
velbehag, hvis jeg ikke holder blikket festet på Guds nådepakt i Kristus,
og alle hans løfter om dette. Slipper jeg dette holdepunktet, og driver
over i egne tanker og følelser, da er det snart slutt på troen. Slik
har det også ofte gått med selve læren
om Kristus. Når en har villet forstå
hvordan Gud kunne beslutte å sende sin Sønn som vår forsoner. Hvordan
Guds Sønn kunne bli menneske, kunne gråte, be, lide og dø. Eller hvordan
Gud kunne la en stor del av verden være helt ukjent med alt dette, og
ikke i sin allmakt , f.eks. ved engler, la evangeliet blir mer utbredt
o.s.v. På den måten kan en finne på mange underlige og gale tanker, og
ender opp med at en ikke tror noe som helst. Ja,
slik går det også i dag for mange når det gjelder nådemidlene. I dåpen
ser en, akkurat som et dyr, bare vannet. I nattverden ser en bare at brødet
er brød og vinen er vin o.s.v. Og når en da glemmer at Gud er allmektig.
Eller med munnen kanskje bekjenner det, men i hjertet tenker
at det og det kan Gud ikke
gjøre, -. Da har en snart mistet de herligste trossannhetene, bare
på grunn av at den blinde fornuften har blandet seg inn. «Gud
har sagt...», «Det står skrevet:...». Det skal være nok for oss. For skal
jeg bli bevart i troen på at jeg skal få evig liv med et skjønt og herlig
legeme - etter å være blitt lagt i jorden, er smuldret opp og blitt til
jord, -. Til det trenges det en guddommelig og himmelsk overbevisning
og visshet om dette, som ikke lar seg bevege verken av noe vi kjenner
eller ser. Da må vi bare løfte blikket opp over alt slikt, til
ham som har sagt dette,
og som «er i stand til å gjøre langt mer enn det vi ber om eller forstår». Det
så heller ikke på noen måte ut som om Kristus skulle stå opp, etter å
være drept så grufullt og nå lå i graven, under en forseglet stein. Nå
var det sannelig alt for vanskelig å tro at han skulle være Herre også
over død og grav. Men fordi han har sagt det, - han
som har skapt alle ting, så måtte det skje. Og
på det samme Guds ord skal også vår oppstandelse en dag bli virkelighet.
Så utrolig, ja, utenkelig det enn synes for vår fornuft. Fordi Gud selv
har sagt det. Og han kan ikke lyve! Nå
ser vi klarere hvor viktig det var her at apostelen straks førte korinterne
inn på det guddommelige Ordets klippefaste grunnvoll. 4. oktober Dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Rom 8:13. Her avsier apostelen kort og konsist dommen over alle dem som lever etter kjødet. Med
dette vil han spesielt vekke til ettertanke dem som gir seg ut for å leve
i evangeliets frihet, men bare vil bruke det til å forsvare et
liv i sitt kjøds lyster. For her taler apostelen til en flokk med kristne.
Han vil forsøke å vekke dem opp fra en slik innbilning. Så de ikke, istedenfor
liv og nåde, som de vitner om at de har, skal ende i den evige død. Det
stemmer jo slett ikke, vil han si, at dere som nå er frelst fra synden
og døden, og har fått del i Kristi nåde, skal fortsette i deres tidligere
kjødelige liv. For hvis det er det dere vil, må dere ikke samtidig tro
dere også kan beholde livet og bli frelst. For da er det bare den evige
døden som venter dere. Kristi
fullbrakte verk er til ingen nytte for dem som vil
fortsette med syndene sine. Nei, Kristi fullbrakte verk i hans
død kan bare frelse dem som gjerne vil være fri fra sine synder, men selv
ikke kan befri seg fra dem. Men
vi må se nærmere på hva det vil si å leve
etter kjødet. Hjertet vil nok vanligvis svare på det spørsmålet
ut fra sin egen tilstand. Hyklerne vil da at det bare skal bety et liv
i grov og åpenbar synd. Mens alvorlige og engstelige sjeler er redd for
at enhver skrøpelighetssynd betyr at de lever etter kjødet. Så kan nok også utleggelsen av dette skriftstedet av og til ha vært noe svevende og uforsiktig. Og det er spesielt farlig når forholdet gjelder liv eller død, som her er tilfellet. Hva betyr det så her, å leve etter kjødet? For
det første merker vi oss da at med kjødet
menes ikke noen bestemt synd eller lyst, men hele
vår fordervede natur. Slik vi fra fødselen har arvet den fra far
og mor. Kristus sier: «Det som er født av kjød, er kjød». Men
så er det noen som sier: Å leve etter kjødet er å gi kjødet frihet til
å gjøre som det selv vil. Men dette er så ubestemt uttrykt at det lett
kan misforståes. Det finnes vel ikke noe ugudelig menneske som aldri
strir mot sitt eget kjød. Og da ville disse lett kunne tenke at «jeg gir
jo ikke kjødet all mulig frihet, så jeg lever da ikke etter kjødet». På
den andre side finnes det ingen troende kristen som ikke med anger må
bekjenne at de synder både i ord og i gjerning. Og dette forutsetter jo
alltid at kjødet har fått en viss frihet. Det er derfor nødvendig at vi
får en mer konkret oppfatning av saken. De
som har tolket dette mer utførlig i den kristne ånd, har ofte sagt: Her
vil apostelen si at hvis de kristne blir likeglade og gir etter for kjødet,
så kan det føre til åndelig død. Fordi synden enten fører til søvn og
forherdelse, eller vantro og fortvilelse. Dette er utvilsomt en kristelig
tolking, mens en annen utvilsomt er mer riktig. Apostelens
ord er nemlig langt mer bestemt enn sistnevnte tolking. Å bli likeglad
og gi etter for kjødet, er selvsagt fryktelig farlig. Men fremdeles ikke
helt det samme som å leve etter kjødet. Og ordene; «da skal dere dø»,
betyr etter apostelens måte å tale på noe mer enn dette at den åndelige
døden venter oss. Vi
ser nemlig at andre steder hvor apostelen anvender samme truende taleform
overfor de kristne, så er det når han forkynner den endelige dødsdommen
og taler om den evige døden, og
da som syndens lønn. Akkurat
denne apostelens måte å formulere seg på, er det viktigste grunnlaget
for å forstå budskapet. Så viser da også ordet leve,
at det å «leve etter kjødet» ikke kan bety det å tilfeldig
falle i synd. Men å leve
et liv etter kjødet som vår falne natur vil. Å
leve etter kjødet må altså bety det samme som å «vandre etter kjødet».
Når vi altså både i sinn og liv følger vår gamle natur. Nå
vet vi at frafallet av og til også skjer til den høyre siden, i egenrettferdighet,
i form av lovgjerninger. Som galaternes fall, hvor apostelen sier: «Dere
er kommet bort fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven.
Dere er falt ut av nåden». Og han skildrer denne måten for frafall slik:
«Dere har begynt i Ånd. Vil dere nå fullføre i kjød?» Men
så kan også fallet skje til den venstre siden, når en faller i åpenbare
synder. Peter sier at de som en gang «gjennom kjennskapet til vår Herre
og frelser Jesus Kristus har fått slippe bort fra verdens urenhet, har
så igjen begitt seg ut i den, og er blitt overmannet». De
har nå enten søkt etter en falsk trøst for synden og helt
bevisst begynt å leve i den, akkurat som Judas. Og de har da samme
tegn som ham; at de ikke lenger bekjenner sin synd for Herren og søker
å bli frelst fra den. Men isteden unnskylder og forsvarer de den. Eller
de lever i en skjult fortvilelse. De har «forkastet en god samvittighet,
og dermed lidd skipbrudd på troen». De lever ikke lenger ved nådestolen.
Det
er alt dette som er å «leve etter kjødet». Og er noe ganske annet enn
å bli «tatt til fange under syndens lov som er i lemmene mine», der ånden
kjemper mot synden og ennå kan «takke Gud ved Jesus Kristus, vår Herre». 5.
oktober Hvis dere døder legemets gjerninger ved Ånden, skal dere leve. Rom 8:13. Her viser apostelen oss nå den rette kraften til å seire over kjødet, og til trøst og veiledning for dem som kjenner sin egen svakhet og avmakt i striden. Hvis
vi skal overvinne og døde kjødets sterke lyster, kreves det noe ganske
annet enn menneskelig kraft. Når Luther taler om å døde kjødet ved Ånden,
sier han at vi, når fristelsen møter oss, skal «huske på Guds ord
og styrke oss mot fristelsene ved troen på syndenes forlatelse».
Å,
om vi alle kunne huske dette når det blir mørkt og står ille til med oss!
Vi erkjenner at vi mangler all kraft i striden. Kjenner bare hvordan kjødet
herjer i oss, så vi ofte faller og gjør det som er galt. Vi opplever det
som om Gud var død og forsvunnet fra verden. Å, om vi da kunne huske på
dette! For
det er nå vi skal holde opp med vår egen strid, og straks vende oss i
en annen retning, og bare høre om Guds store nåde i Jesus Kristus. Nå
vende oss til evangeliet og alle nådens hjelpemidler, for å gjenopprette
troens fred som vi nå holdt på å miste. Nå
skal vi vende oss bort fra alle tanker både om vår
egen kraft og om vår skrøpelighet, og bare vende oss til Gud med
dette éne spørsmålet: Gud, får jeg din nåde? Får jeg din forlatelse for
alt? På
dette spørsmålet må vi ha et konkret svar, før vi kan få noen kraft. Men
da gjelder det at vi ikke søker dette svaret i våre følelser, men bare
i Guds eget ord. Og hvis du nå får den trøsten at Gud er din venn og Far,
så overlat da også til ham det å seire over fristelsene dine. Dette
er hemmeligheten med den kraften som seirer. Så lenge du tror at du selv
kan utrette noe, får du stadig bare falle. Så stor nidkjærhet har vår
Far i himmelen for at hans nåde skal forherliges, at han heller lar et
pent rettskaffent liv bli knust, før han gir sin ære til noen skapning.
Den
lærdommen vi høster av all vår kamp for å døde kjødet, blir alltid at
det er bare Herren som har makt til dette. At det er Herren som gjør dette. Selv om det ofte foregår slik at han vekker
en trang og nød i hjertet vårt for at dette må skje. Vekker hos oss en
fattig ånd og tro, villighet og bønn. Men minner oss så om at vi må søke
alt dette bare hos ham. Og
når det er kommet så langt at vi i troen inderlig ønsker all nåde og kraft
bare fra ham, da utfører han alltid sitt verk, og døder kjødet i oss.
Men på den måten han ser
er mest tjenlig for den enkelte av oss. Hører
han bønnen vår, og gir oss nåde og kraft til å vende oss bort fra ugudelighet
og verdslig lyst, da dødes kjødet vårt. Men trekker han sin kraft bort
fra oss, og overlater oss til å siktes av Satan, da dødes også vårt kjød.
Da dødes det dypeste i det gamle mennesket; den sterke innbilningen om
vår egen kraft. Kjødets
gjerninger, som skal dødes,
er alle former for utslag fra vår fordervede natur. Det blander seg inn
i våre tanker, ord og handlinger, og alt som rører seg i vårt sinn. Kjødet
må altså alltid dødes. I
Gal 5 nevnes mange eksempler på «kjødets gjerninger». Men selv om det
ikke alltid er fristelsen til å gjøre grove synder, som frister deg. Så
har du alltid en omfattende, inngrodd selvopptatthet og egenkjærlighet
dypt rotfestet i hjertet ditt. Egne meninger, egen vilje og æresyke, som
du alltid må være på vakt mot. Dette
litt finere indre fordervet blir som regel lettere glemt, enn det utvortes
og mer grove. Men er likevel selve kilden til alt ondt. Derfor må vi alltid
ta dette alvorlig, og være spesielt oppmerksom på det. Og husk alltid
på at det du selv tenker, vil og mener, er det første du bør være mistenksom
overfor. Du må prøve det på Guds ord og døde det med Åndens kraft. Du
fristes kanskje til å bli irritert og utålmodig overfor andre mennesker.
Da er det om å gjøre at du husker på alt det Gud har forlatt hos deg,
og at du da også må kunne tilgi din neste. Kanskje du fristes til å opphøye
deg på grunn av din forstand, dine evner, lærdom, kunnskap og dyktighet.
Husk da på at Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Kanskje
du fristes til fråtseri og urent begjær. Da må du huske på at du er et
hellig tempel for Gud, og at det ikke må bli urent. Men først og sist
huske at du lever i Guds evige nåde og samfunn, og derfor bør leve slik
at du ærer ham. Kanskje du fristes til gjerrighet og egen vinning i handel
og arbeid. Kom da i hu at du er arving til himmelen, som bør være opptatt
med det som er der oppe. På
denne måten er det i sannhet alltid
noe område hvor vi må døde kjødet. Det fører da også ofte til bitre
lidelser, og krever derfor en uendelig tålmodighet. Men salige er de som
holder ut inntil enden! De er Guds barn og himmelens arvinger. Om det
ofte er bittert, så er det et herlig syn for Gud, engler og alle de hellige,
når f.eks. et ungt menneske, som verden og all dens lyst har betydd alt
for, nå for Herrens skyld vender seg bort fra alt dette. Eller
når et menneske, som av natur har vært svært selvopptatt, nå strir mot
seg selv, og lar Guds og sine foresattes vilje gå foran sin egen. Når
et menneske som har vært selvopptatt og hovmodig, gjennom Åndens tukt
er blitt enkel og fordringsløs. Å, for et herlig syn, når den selvsikre
og hissige begynner å tukte seg selv. Og blir forsiktig, ydmyk og saktmodig
o.s.v. Når
menneskene på denne måten for
nådens skyld går rett imot sin egen natur, og kjemper mot seg
selv, da ser vi virkelig hva det er å døde
kjødets gjerninger ved Ånden. Og
disse skal leve, sier
apostelen. Disse skal innta himmelen. Skal, etter en kort tid i kamp med
å døde kjødet, få det evige liv hos Gud, sammen med hans engler og alle
de hellige, i en uendelig salighet. 6.
oktober Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Rom 8:33. «Guds utvalgte» er de som «er i Kristus Jesus». I ham har Gud sitt velbehag, og «i ham har Gud utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt». Disse har han også, her i livet, utvalgt av verden, eller skilt ut som sine barn og medarvinger, som Herren sa: «Jeg har utvalgt dem av verden». Dette
er den éneste sanne og «hälsosamma» anvendelsen vi kan godta av ordet
«utvalgt». Den stemmer med alt Guds ord, og skaper både trøst og gudsfrykt.
Det
er farlig å gjøre seg andre tanker om utleggelse av ordet «utvalgt». F.eks.
at Gud i sin allmakt på forhånd har sett alt om meg, slik at han bestemmer
om han skal «utvelge» eller ikke «utvelge» meg, etter om jeg lever i troen
til min siste dag, eller om jeg ikke gjør det. Dette ville være å bygge
sin trøst eller sin uro på løse tanker og innbilninger, og en altfor lettsindig
tanke av en kristen i så hellig og alvorlig et spørsmål. Det
eneste sikre er at så lenge vi ikke «synder med vilje», eller faller fra,
men frykter for å miste Kristus, så skal ingen ting kunne skille
oss fra hans kjærlighet. Og da er vi til enhver tid «Guds utvalgte». Peter
sier: «Dere er en utvalgt ætt»,
på samme måte som Paulus her omtaler de troende som Guds
utvalgte. Men
han nevner likevel en annen og spesiell grunn for den trøsten at ingen
skal kunne anklage disse; nemlig at «Gud er den som rettferdiggjør». Og
det viser at han i dette spørsmålet ikke bygger vår trøst på Guds allmektige
forutseenhet, som alltid er skjult for oss. «Rettferdiggjøre» står i forhold
til «anklage» som en fullstendig motsatt handling. Når Gud rettferdiggjør,
gjelder ingen anklage. Det er den trøsten apostelen gir oss her. Gud
er den som rettferdiggjør.
Gud er den eneste dommeren. Gud er den vi har syndet mot. David sier:
«Mot deg, mot deg alene har jeg syndet». Når så Gud rettferdiggjør, hvem
vil da anklage? Hva betyr det da om hjertet eller samvittigheten anklager
oss? Det
ligger en særdeles sterk trøst i det forholdet mange overser; at når Gud
er den éneste vi trenger å frykte, er det samtidig Gud som rettferdiggjør.
Gud selv som forsvarer oss. Gud selv som har lagt vår sak på sitt hjerte.
Gud selv som bruker så mange ord for å overbevise oss om hvor klippefast
hans nåde er. Tenk;
Gud selv har helt fra evighet av besluttet, og når verden ble til også
forkynt; at han ville selv gi oss en hjelp mot all vår synd. Og da tidens
fylde var kommet sendte han sin egen Sønn for å oppfylle alt det loven
ikke kunne utrette. Derfor
rettferdiggjør Gud også alle dem som tror på Sønnen. - - Hvordan skulle
da våre synder kunne fordømme oss overfor Gud? Da måtte jo Gud selv ha
forkastet sin egen beslutning fra evighet av, og sin mest dyrebare gjerning. Vi
må aldri glemme dette; at vår rettferdiggjørelse er Guds egen frie gjerning!
Derfor
sier også apostelen at «han har gjort oss til sine barn, etter sin viljes
gode velbehag». Herren selv sier: «Jeg, jeg er den som utsletter din overtredelse
for min skyld». Og det er ingen andre som kan sette en synder fri fra
sin skyld og erklære ham rettferdig, enn Gud alene. Det er bare Gud som
rettferdiggjør. Hvordan
skulle da noen anklage kunne gjelde mot dem som Gud rettferdiggjør? Her
taler apostelen i samme trøstende og konsekvente tone som Kristus i lignelsen
om arbeiderne i vingården, der eieren av vingården sier: «Kan ikke jeg
gjøre som jeg vil med mitt eget?» Om jeg vil gi denne en ufortjent gave,
hva har da du med det? På
samme måte vil apostelen også her si: Det er Guds eget frie valg å rettferdiggjøre
hvem han vil. Og nå vil han rettferdiggjøre alle dem som tror på Sønnen.
Han kler dem i guddommelig rettferdighet, og avsier den dom at ingen synder
skal tilregnes dem så de fordømmes. Hans dom går ut på at alle de synder
som ennå plager dem, skal alltid være forlatt. Kan han ikke gjøre som
han vil med sitt eget? Han alene er jo Herre og dommer over menneskene! Om
nå vi ikke helt forstår å verdsette Guds Sønns fortjeneste, eller Guds
rettferdiggjørende nåde høyt nok, så verdsettes det likevel høyt og dyrebart
av Gud selv. Om
mitt hjerte ikke fatter og forstår det Gud har gjort for oss i sin Sønn,
men bare tenker på mine synder og regner med dem, så gjelder likevel ingen
av delene noe som helst overfor Gud. Og når det ikke gjelder overfor Gud,
men bare i mine følelser, i mitt
vantro hjerte og mine meninger, kan ingen av disse anklagene utrette noe
som helst. Det kan bare en stund uroe meg, men kan ikke fordømme meg.
Det
er dette apostelen mener her, når han sier: «Hvem vil anklage Guds utvalgte?
Gud er den som rettferdiggjør». Når Gud selv altså anser denne vår rettferdiggjørelse
som fullkommen, bør selvsagt vi, i salig trøst og forvissning, bare prise
dette hans store nådens verk, og si: Alt er vel, alt er fullkomment! Om
så mine synder var tusen ganger flere og større, så veide de likevel ingen
ting mot den allmektige Guds rettferdighet som han har gitt meg i Kristus.
Lovet være hans navn!
7. oktober Grip framfor alt troens skjold; med det er dere i stand til å slokke alle den ondes brennende piler. Ef 6:16. Skjoldet var en vesentlig del av de gamle krigernes rustning. Det ble båret med venstre hånd og arm, og krigeren kunne innta en stilling bak skjoldet, så det kunne beskytte hele kroppen mot piler og kastespyd. Det
samme gjelder troens skjold, som bare holder fram Kristus og hans ord.
Mot alle Satans anfektelser er det intet annet som hjelper enn å holde
selve Guds Sønn framfor seg, som et skjold, og skjule seg bak ham. Da
er troen et slikt skjold som skjuler og beskytter hele vår person, uansett hvor
mange og store feil og synder vi måtte ha. Hvem
du enn er, du som leser dette og gjerne vil være en kristen, så legg denne
lærdommen alvorlig på hjertet! For du kan være sikker på at uansett hvor
ekte Guds verk måtte være i oss, og hvor alvorlig vi enn ifører oss all
Guds fulle rustning, og våker og ber. Så kommer vi alltid til både å kjenne
og se mye mer av synd og utroskap hos oss, enn av gudsfrykt og rettferdighet.
Så sant vi ikke er bedratt, eller sover - ! Alt
som fremdeles finnes av arven fra Adam, vil jo alltid være et uutømmelig
forderv i oss. Så vi må nok til slutt bli frelst like ufortjent som en
røver, som kommer til Jesus direkte fra sin røverleir. Vi
forkynner nok, formaner, tukter, advarer, ber og oppmuntrer, med det mål
at hele de kristnes natur skal helliges. Og det er ikke noe alle oppriktige
kristne sukker mer om innfor nådestolen enn akkurat dette; at de må bli
fridd ut fra all sin ondskap. Likevel blir det aldri annerledes her på
jorden enn at vi faller mang en gang. Kjødet er fullt av onde lyster og
synd som dessverre ofte slår ut i gjerning. Og alt Åndens verk, troen,
kjærligheten og bønnen er besmittet og oppblandet med karets urenhet. Derfor
vil vi til slutt bare måtte be om uforskyldt nåde, akkurat som andre store
syndere. Be om at Kristus med hele sitt fullbrakte verk må dekke, skjule
og bevare oss. Ellers er vi fortapt, og det til og med når vi lever som
best. Vi
må altså framfor alt holde det tindrende klart og hevet høyt over alt
annet, at vi blir rettferdiggjort utelukkende for Kristi skyld. Det er
bare i Kristus og hans rettferdighet vi kan komme fram for Gud. For
ikke en gang selve troen, som jo er noe Gud selv har skapt i oss, kan
beskytte oss mot Guds vrede. Det er bare troens gjenstand, Kristus,
hans lydighet og hans blod, som er et fullgodt skjold, som kan stanse
og slokke alle Satans glødende piler. Måtte
da alle kristne framfor alt lære å bruke dette troens
skjold. Og bruke det slik at så snart Gud advarer, påbyr eller
forbyr noe, da bøyer du deg i gudsfrykt for dette, og ber ham om nåde
til også å gjøre etter
hans vilje. Men
når du så ser alle dine mangler og svakheter, at du ikke har gjort eller
kan gjøre det Gud vil, - skal du nå,
i det forholdet vi nå taler om, la det være en annen sak. Og igjen bare
holde klart for deg at du er beskyttet mot vreden bare ved Kristi fullbrakte
verk. Nådepakten
i Kristus rokkes ikke. Den står fast i evighet, uansett hvordan det går
med vår lydighet og kristne livsførsel, så lenge vi ennå lever ved nådestolen.
Der er uendelig mange forskjellige grader i lydighet og kristen livsførsel.
Men frelsen ligger i dette éne; at vi ved troen lever i Kristus. Johannes
sier: «Den som har Sønnen, har livet». Uansett
hva som går galt for deg, si derfor straks: Gud, forlat og hjelp meg,
elendige synder! Det er forferdelig, ja, grufullt, at jeg fremdeles er
så skrøpelig. Men Gud, du evige konge, være lovet og priset i evighet
for at jeg tross alt har en annen som er min rettferdighet overfor Gud.
Du
arge Satan, som fyller hele mitt vesen med så mye ondt, du bruker dette
til å forskrekke meg og vil fullstendig fordømme meg. Men det skal en
annen mann, han som heter Jesus
Kristus, hindre deg i. Han er min evige, trofaste Frelser. Min
totale og fullkomne rettferdighet. Er han ikke det, så er jeg og hver
eneste kristen evig fortapt. Du
kan ha rett i at jeg ikke har spent sannhetens belte godt nok omkring
meg. Der er dessverre ennå mye falskhet i hjertet mitt. Men jeg kjenner
en mann som fikk et spyd stukket inn i siden sin. Og bare i ham er det
hjertet som er fullkomment fylt av sannhet. Han
og hans sår er mitt
skjold mot dine brennende piler. Det
er sant, og virkelig fryktelig, at mine gjerninger og daglige liv ennå
er så skrøpelig og uberegnelig. Men jeg har sett en mann med gjennomborede
hender og føtter. I de hendene er mine gode gjerninger, og i de føttene
min rette kristne vandring. Hvis ikke Kristi gjerninger er mine, er jeg
evig fortapt. Det
er sant, og noe jeg hver dag plages av, at jeg ennå har så mange onde
tanker. Men jeg har sett et hellig hode med tornekrone. I det hodet er
mine gode tanker. Jeg
ville så inderlig gjerne at min egen kristendom var fullkommen. Det er
ikke noe jeg har bedt så mye om som nettopp dette. Men når det gjelder
min frelse, da sier jeg bare: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet
enn min Herre Kristi rettferdighet. Min
kristendom holder ikke for Gud. Men det gjør min Herre Kristus. Derfor
er han da også så kjær for meg, så dyrebar og uunnværlig. Ja, slik kan vi bare med
dette skjoldet møte og slokke «alle den ondes brennende piler».
8. oktober Ta på dere frelsens hjelm. Ef 6:17. Hva frelsens hjelm er, ser vi av 1Tess 5:8, der det sies at vi skal sette på oss håpet om frelse som hjelm. Det er altså håpet om frelse, eller et fast og levende håp om evig frelse i himmelen, som er vår hjelm. Hjelmen
var av metall, og dekket for datidens krigere det meste av hodet. Den
beskyttet dermed en svært viktig legemsdel. For et eneste treff av sverd
mot hodet, kunne straks medføre døden, eller sette krigeren ute av stand
til å fortsette kampen. Så
viktig er også vår åndelige
hjelm. Ta bort håpet om
frelse, og all åndelig kraft er borte! Da er det ikke lenger noen
kraft i Guds ord. Da ser menneskene bare «de synlige ting», og duger da
ikke lenger til den åndelige kampen, verken til å stride eller å lide. Hjelmen
som dekket krigerens hode gjorde ham dobbelt modig. Med den rykket han
dristig fram i kampen, og var ikke redd for sverdhoggene. På samme måte
virker også et fast og levende håp
om frelse; vi er ikke så redd for hva som kan møte oss
framover, her i livet. Vårt øye er festet på hva som er Herrens vilje.
For vi vet at når kampen er slutt, venter det oss så stor herlighet, at
all lidelse her i livet ikke betyr noe som helst. Men
det må mer til enn en masse ord og pene tanker, hvis håpet om frelse virkelig
skal bli en slik hjelm for oss, en kraft i kampen. Det trenges en dyp
begrunnelse og en levende tro. Mens solen ennå skinner og alt går lett
i livet, kan en nok tale og synge om himmelens salighet, og akkurat da
ha aller minst bruk for denne trøsten. Men
vær klar over at det kommer nok andre tider, mørke og onde dager, når
du synes ingen i verden kan hjelpe deg. Når hjertet ditt vil sprenges
av ubeskrivelig nød, når du «ville lete etter døden mer enn etter skjulte
skatter» (Job 3:21). Nå ser det ut som om det er slutt på all lykke i
livet, og du holder på å forgå bare med tanken på at hele livet ditt nå
kanskje er slutt. Forbered
deg derfor godt akkurat for dette! Undersøk virkelig alvorlig om vi har
noe sikkert og holdbart grunnlag for vårt håp
om frelse. Be Gud om at hans Hellige Ånd må skrive dette dypt
inn i hjertet ditt, så det blir en levende grunntanke gjennom hele ditt
liv. Har
du et sikkert og fast håp om
frelse, vil det også skape den rette livsvisdommen i alle livets
situasjoner, en dyp og urokkelig trøst i all sorg, og en guddommelig fred
og kraft i alle kamper og prøvelser. Men
dette er ikke et emne for hvem som helst. Det kan jo ikke smake mer enn
som lunkent vann i munnen på dem som vil ha sine gode gaver her i livet,
de som er denne verdens barn. «Himmelen? Hva? Himmelen, - Nei, fortell
oss heller oppskriften på god helse, mat, klær og det å bli akseptert
av andre mennesker», hører du bare fra den kanten, «Himmelen, den kommer
vel i sin tid, den trenger vi ikke tenke på nå». Men
selv blant dem som er begynt å søke det som er der oppe, og lever i samfunn
med Gud, har mange ennå ikke fått bruk for betydningen og kraften av håpet om frelse. De har ennå ikke i noen videre grad blitt
knust, blitt dødet. Det jordiske livet har ennå ikke bedratt og såret,
knust og utmattet dem grundig nok. De har ennå mange vakre tanker og forhåpninger
for dette livet. Men vær klar over at hvis du skal forberedes for himmelen,
da kommer det andre tider, når du ikke finner herligere ord i Bibelen
enn dem som taler om hvor herlig det skal bli å fare herfra til himmelen. Så
sant du tilhører Kristus, skal ditt gamle menneske med dets lyster og
begjæringer være korsfestet.
Og et korsfestet liv er et liv i angst, et liv på korset, der jeg
hele tiden dør. Hva slags glede kan en gi til en som henger på korset?
En kort lindring og hvile kan vel gjennom Guds nåde bli gitt ham, slik
som en engel ble sendt til Getsemane og styrket Jesus. Men denne lindringen
brytes snart av ny smerte, av bitterhet, tårer og skrik. Jo
lenger vi lever som kristne, jo mer må vi gi apostelen rett i at «hvis
det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de
ynkeligste av alle mennesker». Jo
mer tiden går, desto mer stadfestes den gamle Skriftens ord om hele dette
livet: «dets herlighet er bare strev og sorg», og «uro og strev er alle
menneskers lodd helt fra de blir født og til de blir begravet. Det de
tenker på og frykter for, er den dagen de skal dø. Enten de sitter på
en strålende trone, eller det er den minste på jord. Der er alltid sinne,
fiendskap, misunnelse, ufred og dødsfare» (Sir 40:1.4). Ditt
håp om frelse vil bli kraftig styrket hvis du alltid husker
godt på at den uendelige, dype lengselen hos menneskene etter lykke, aldri
fullt ut kan tilfredsstilles på denne jord. At hele dette livet bare er
et stort bedrag. Den rikeste og lykkeligste kongen i Israel hadde i et
langt og herlig liv, hele tiden, gjennom alt som fantes på jorden, - lett
etter lykken. Men han stod til slutt igjen med denne nedslående erfaringen
at alt er bare bedrag, alt er tomhet. Det
finnes ikke noe på jorden som kan gjøre den udødelige sjelen lykkelig.
Den som får mest av jordisk lykke og glede, får alltid samtidig et hjerte
som ikke kan nyte denne gleden. Og i tillegg vil etter hvert den uhyggelige
tanken komme, at snart er det også slutt på alt sammen.
9. oktober Brødre, jeg kan ikke si at jeg selv ennå har fattet det. Fil 3:13. Her ser vi hva det vil si å være frisk og sunn i vårt indre menneske. Her hører du den store apostelen, Paulus, sier han ennå ikke har fattet det. Hva mener apostelen med dette? Har han ennå ikke fått troen, den evangeliske friheten, liv og frelse i Kristus? Å jo, han hadde alt dette. Vi vet at når han skrev dette brevet, var hans forkynnelse alt spredd ut over hele landet. Når
vi vet dette, og likevel hører ham her si: «Jeg kan ikke si at jeg selv
ennå har fattet det», da undres vi ennå mer. Og vi spør: Hvordan hadde
apostelen det da med sitt eget åndelige liv? Eller taler han kanskje på
andres vegne? Kanskje han her gir uttrykk for hvordan en nybegynner i
kristendommen har det, - et menneske som ennå ikke for alvor tør tro han
lever i nåden, eller en som ikke i det hele tatt er kommet gjennom den
trange port? Å,
nei! I dette samme kapitlet, v.1-14, har han nettopp fortalt sin egen
åndelige historie. Der taler han bare om seg selv, og sier da altså her
uttrykkelig: «Kjære brødre, jeg kan ikke si at jeg selv ennå har fattet
det». Disse
ordene taler altså en mann som langt fra er noen nybegynner i kristendommen!
Men som tvert imot lever så på høyden av det evangeliske troslivet, som
langt fra kan sies om noen av oss. Disse
ordene taler den samme apostelen som kunne si: «Det er ikke lenger jeg
som lever, men Kristus lever i meg»! Den samme troshelten som triumferende
kunne rope: «Hvem kan skille meg fra Kristi kjærlighet?» Den samme hellige
mannen som Kristus hadde vunnet skikkelse i, langt mer enn hos noen annen
etter ham, og som til Guds ære i sannhet kunne rope ut: «Mine brødre,
vær mine etterfølgere. Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere
har i oss». Denne mannen bekjenner her fritt og åpent at selv han har
ennå ikke fattet det, eller er fullkommen. Her
vil mang en evangelisk kristen blant oss stusse og undres. Det har du
også all grunn til å gjøre. Men vær nå på vakt, så du oppfatter dette
rett! Når
Paulus her taler om sin ufullkommenhet, taler han ikke
om hva han er i Kristus
overfor Gud. Når han taler om det,
da hører vi noe ganske annet. Da sier han: «Hvem vil anklage...! Hvem
er den som fordømmer..!». «Vi er rettferdiggjort ved tro», «med ett
offer har han for
all evighet gjort oss fullkomne».
Her var Paulus «fullkommen»! Men
når han taler om sin ufullkommenhet, da taler han om sitt
hjertes tilstand, om
sin åndelige stilling
til Herren, om sitt trosliv. Og bare med det
for øye bekjenner han at han ennå ikke har fattet det, ennå ikke er kommet
til målet som han jager mot. Ennå har han ikke det lyset over hemmeligheten
i Kristi forsoning, som han lengtet etter. Ennå ikke den fasthet i troen
og den trøsten av det i sitt hjerte som han sukker etter. «Ja,
ja», sier du, «da er det jo ikke så underlig at han formulerer seg slik
i denne ydmyke bekjennelsen sin. For hvem tør vel, med henblikk på sitt
eget trosliv, anse seg selv fullkommen og allerede har nådd målet!» Si
ikke det! Selvsagt må du tro du selv er fullkommen, eller alt står ved
målet for alt ditt strev, når du ikke søker noe mer, når du er fornøyd
med det stadiet du har oppnådd i det åndelige! Ta
ikke dette ille opp, men prøv det på deg selv, som for Guds ansikt! Vi
har alle et hardt og falskt hjerte. Vi har alle en fiende som har sverget
å ville drepe oss, og er innstilt på å fullbyrde det. Når han ikke lenger
kan holde oss fast i synd og vantro, så setter han angrepet inn fra den
andre siden. Da hjelper han til med å vogge oss inn i en falsk trøst og
fred i hjertet, som like sikkert fører til hans
mål. Han
trøster oss med at «nå er du en opplyst og evangelisk kristen. Nå behøver
du ikke mer, nå er alt
i orden!» Og om han ikke sier det til oss i så klare ord, så blåser han
på sjelens øye med sitt søvndyssende åndedrag. Da sovner du og blir likegyldig,
så resultatet blir nøyaktig det samme: At sjelen er mett og vel tilfreds
med sitt standpunkt, og har ikke lenger noe behov for fornyelse eller
vekst i nåden og i kjennskapet til vår Herre Jesus Kristus. Men
den som virkelig gjør bruk av det evangeliet lærer, og ikke bare har det
i forstanden og munnen, men vil eie evangeliets kraft i tro, fred, glede,
kjærlighet og gudsfrykt, han vil aldri bli utlært. Han vil bare mer og
mer kjenne hvor mye han ennå trenger å lære. Og
her er akkurat årsaken til at vi taler så sterkt om det å være åndelig
«mett». For det er et sterkt vitnesbyrd om noe helt konkret. Det vitner
nemlig om at det er inntrådt en stillstand; selve nådelivet er begynt
å dø ut. Du
lever f.eks. et fint kristent liv. Du har en bibelsk dagsrytme, med bestemte
tider til Bibel og bønn, og til gode gjerninger. Du kan også med rette
bekjenne at «mine synder er forlatt, på det og det tidspunkt i livet fikk
jeg troens visshet om at dette er sant». Og så er du fornøyd. Alt er vel,
du er ved målet. «Ja»,
sier du, «er vi da ikke virkelig også ved målet? Er ikke da alt vel?»
Jo, visst du nå også har fått troen og lever i Kristus, da er ganske visst
alt vel med din rettferdighet overfor Gud. Merk
deg, kjære sjel: I Kristus
er du så fullkommen i Guds øyne, så du aldri riktig kan tro det som
det er. Må Gud gi deg nåde til alltid å kunne holde den saken klar! Men
selv da, - ja, akkurat da, når det er rett med ditt liv i nåden, og fullkomment
vel overfor Gud, da vil du selv kjenne at det alltid mangler noe hos deg
selv. Da må du ha Paulus’ sinn, som sier: «Jeg er ennå ikke ved målet.
Men jeg jager etter det». Da
må du kjenne og erkjenne alt du mangler i ditt liv i nåden, i troen og
gleden i Herren, i kjærligheten og gudsfrykten. Da må du leve i en daglig
hunger og tørst etter rettferdigheten, - slik som du ser det her hos Paulus. 10. oktober Den som eter og drikker uverdig, eter og drikker dom over seg selv. 1 Kor 11:29. En av de verste villfarelsene når det gjelder den hellige nattverden, er den oppfatningen at hvilket som helst menneske, uten videre, eller gjennom en tilfeldig forberedelse kan bli en verdig nattverdgjest uten å være en sann Jesu venn og disippel. Det
er mange som både før og etter de har deltatt i nattverden, gjennom hele
sitt liv har tilhørt den store flokken av uomvendte verdens mennesker.
Og så tror de at de i denne tilstand skal kunne gå «verdig» til Herrens
hellige nattverd. Å, for en forferdelig villfarelse! Det er så hårene
kunne reise seg på hver gjenfødt kristen. Hvor
finnes det ett eneste ord i Skriften med antydning om at også slike som
disse bare kan komme til Herrens nattverd, eller etter en tilfeldig forberedelse,
- uten at de er blitt omvendt til Herren, er blitt Jesu venner og disipler,
og hver eneste dag gjennom hele livet lever av
Kristus og med Kristus? Å,
måtte nå alle som har øre også høre,
og alle som har stemme nå rope
ut at dette er en forferdelig villfarelse! Eller
tror du kanskje Kristus lar seg bedra med en tilfeldig
forberedelse, med en kristelighet som passer for situasjonen, så
han på det grunnlaget godtar deg som hans venn? Tror du Den Hellige lar
seg bedra av en påtatt og selvgjort kristelighet, anger, syndsbekjennelse
og bønn? Og godtar at du så straks går tilbake til det samme selvopptatte
livet som tidligere, når bare du har gjort unna ditt årlige besøk ved
nattverdbordet? Forbarm
deg over oss, Gud, og vekk opp fra søvnen alle forkynnere som ikke ærlig
forkynner menneskene sannheten! Klart
og utvetydig skulle de jo forkynne at det bare er spørsmål om en éneste
ting for at du skal være en verdig nattverdgjest: Om
du er en Jesu venn og disippel! Eller i alle fall er
vekket opp og har fått nød for å bli det for resten av livet
ditt. Ingen
blir en verdig nattverdgjest uten videre, og heller ikke gjennom en tilfeldig
forberedelse. Men bare gjennom en Guds
omvendelse, der du er blitt en Jesu venn og disippel for
hele ditt liv! Er du det, da er du en verdig nattverdgjest. Er
du det ikke, da er du uverdig. Det
nytter ikke å anstrenge seg med noen tilfeldig forberedelse. Du må være
klar over at du da bare «eter og drikker dom over deg selv». Selv om du
ikke bare holder på et døgn, men kanskje både en uke og gjerne en måned
kjemper med tårer i bønn på dine knær, i nidkjær forberedelse før nattverden.
Du
er fremdeles en uverdig nattverdgjest, du eter og drikker dom over deg
selv. Så lenge du bare er opptatt med å bli en verdig nattverdgjest, og
ikke for hele ditt liv trenger å bli Guds barn, og bli og leve under ham
i hans rike. Det er saken! Kristus
innstiftet dette dyrebare måltidet for sine venner. I nattverden skjer
det en inderlig forening mellom Kristus og de troende. Det er dette han
samme kvelden som han innstiftet nattverden talte om i sin bønn: «Jeg
i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett, slik som
du, Far, i meg, og jeg i deg!» Om
denne bønnen sier han: «Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men
for dem som du har gitt meg». Og
det var jo umulig at han kunne be denne bønnen for verden! Det var jo
ikke mulig at han kunne be verden være med og feire minnet om hans død,
be dem som foraktet ham om å ete hans kjød og drikke hans blod! Det
er også forskrekkelig å tenke på hva det vil si at mennesker som hver
éneste dag «lever uten Gud i verden», og klarer seg svært så godt uten
ham, en gang om året skal stå fram for Guds ansikt. Skal delta i dette
hans venners hellige kjærlighetsmåltid. Og der liksom gå inn i det inderligste
vennskap med ham. - For så like etterpå å gå tilbake til det samme selvopptatte
og ugudelige livet som tidligere - ! Er
ikke dette akkurat det samme som når Judas stod fram for Jesus i Getsemane,
hilste ham: «Vær hilset, Rabbi!», og kysset ham? Skal ikke Herren også
til slike nattverdgjester si: «Min venn, hvorfor er du her? Forråder du
Menneskesønnen med et kyss?» Skulle
du ikke skjelve i hele din sjel og ditt legeme av skrekk for å stå fram
for Gud med et slikt sinn? Forstår du ikke at den store, hellige Herren
da kommer til å si til deg: «Du hykler, jeg kjenner til dine gjerninger!
Du er ikke min, men verdens
venn. Hvorfor kommer du her, hvor mine venner feirer minnet om min død?
Jeg vet at i morgen går du tilbake til et liv i verden og synden, som
før. Gå bort, du hykler!» Måtte
du ikke vente deg et slikt svar fra Den Hellige, han som har øyer som
luende ild, - . Du som bare uten videre, eller etter en selvpåtatt forberedelse
kommer til Herrens nattverd. Men som alle ditt livs dager ikke bryr deg
om å tilhøre ham og følge ham?
11.
oktober Vær alltid glade! 1Tess 5:16. Her sier noen: «Glede i Herren er en troens og Åndens frukt. Den kan en ikke bare ta seg til før den blir gitt. Den kan ikke skapes gjennom formaninger». Det
er sant. Men kjærlighet, ydmykhet og vennlighet er også troens frukt.
Og apostlene formante også til dette. På samme måte formaner de oss også
til å ha denne Åndens frukt; gleden i Herren, og sier: «Vær alltid glade,
for dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus», og «gled dere i Herren
alltid». Og
så bør da vi strekke oss etter denne gleden, og anvende alle nådens midler
for at det kan skje. Mister vi troens glede, da mister vi også alle andre
gaver og krefter. Så
er det noen som sier: «Glede er jo et resultat av omstendighetene. Når
jeg har grunn til å glede meg, så blir jeg glad. Men hvordan kan jeg glede
meg når jeg bare opplever sorg og nød?» Dette er en rett skildring bare
av den menneskelige og kjødelige gleden. Men apostelen sier: «Som sorgfulle,
men likevel alltid glade». Han sier også: «Jeg er overlykkelig midt i
all vår trengsel», og: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled
dere!» Er
du ennå et vantro menneske, kan du nok ikke glede deg i Herren. Og da
er din glede avhengig av din daglige situasjon. Men et Guds barn har en
dyp og inderlig fred som gjør at han kan glede seg midt i trengselen.
Likevel
må ingen oppfatte dette som at de ytre omstendighetene ikke virker inn
på et Guds barns hjerte. For så lenge de lever i denne hytten, kjenner
de nok hvordan det svir. Asaf bekjenner at «mitt hjerte ble fylt av bitterhet,
og det stakk meg i mitt indre. Jeg var som en dåre og et villdyr overfor
deg». Men
hør om den gledens kilde han fremdeles har. For han tilføyer: «Likevel
blir jeg alltid hos deg. Når jeg bare har deg, har jeg ikke lyst til noe
på jorden. Om enn mitt kjøtt og mitt hjerte svikter, så er du, Gud, mitt
hjertes klippe og min arvedel til evig tid». Det er et slikt hjerte vi
taler om her. Et
vantro menneske har ikke noe som helst grunnlag for å glede seg i Herren.
Enten er de opptatt med alle slags avguder, lettsindig og totalt jordisk,
eller de er fanget av loven, i trelldom og redd for Gud. Å oppmuntre slike
til glede i Herren, ville være det samme som å forsøke å få vannet til
å brenne. Et
vantro menneske har da heller ingen grunn til glede. Det er bare det ynkeligste
vanvidd at et verdens barn et éneste øyeblikk kan le. Det lever jo under
Den Allmektiges vrede, og er på vei til den evige døden -! Så er det da
heller ikke noen apostel som har oppfordret slike ulykkelige mennesker
til å glede seg. Til dem sies det derimot: «Gråt og klag på grunn av alle
de ulykkene som skal komme over dere!» Nei,
her tales det til de gjenfødte nådebarna, den allmektige Guds venner.
Og disse har virkelig grunn, ja, all mulig grunn til alltid å glede og
fryde seg, selv når de verste jordiske ulykker og sorger rammer dem. De
er bestandig lykkelige. Om de ikke alltid er glade, er de likevel alltid
lykkelige. Derfor bør de da også alltid glede seg. Men
ingen kristen mestrer ennå den kunsten å alltid glede seg. Følelsene går
sine egne veier, og veksler som skyene på himmelen. Likevel har de alltid
grunn til å glede seg, fordi de alltid er lykkelige. «Se, dem som holder
ut priser vi salige». For
det andre finnes det også en dypere glede enn den følelsene gir oss; en
samvittighetens, en troens glede, som sier: «Jeg er likevel glad! - selv
om jeg akkurat nå ikke kjenner
så mye til gleden, er jeg likevel glad for at jeg har en Herre som er
min venn. En skatt som langt overgår alt annet». En
slik glede er det de kristne bør ha. Det er dette apostelen formaner til
når han sier: «Gled dere alltid!» Men han oppgir også grunnen til dette,
for han tilføyer: i Herren.
Legg merke til dette: I
Herren. Ikke i gull eller sølv, ikke i selvsikkerhet og oppvisning,
ikke i helse eller styrke, ikke i kunst eller visdom, ikke i makt og ære,
ikke i vennskap og popularitet. Ikke en gang i gode gjerninger eller hellighet.
For
alt dette vil bare bli en bedragersk og falsk fryd. Dette er ikke noe
dere skal få glede dere i lenge, hvis dere er ekte barn som lever i Guds
Hellige Ånds skole. Dette er også en farlig glede, som drar hjertet bort
fra Herren. Og han vil være sine barns eneste
glede og skatt. Alt dette gir også en kort
glede, selv for verdens mennesker. Hvis
dere derfor vil glede dere «alltid», ja, i all evighet, må deres glede
være «i Herren». All annen fryd, selv over Herrens gaver eller over sin
helliggjørelse, kraft eller gode gjerninger, er en farlig fryd. Det får
vi en tankevekkende lærdom i gjennom vår omsorgsfulle og våkne Herres
raske advarsel til disiplene når de opprømt forteller hvordan de i Jesu
navn hadde drevet ut djevler: «Gled dere ikke over at åndene er dere underlagt.
Gled dere heller over at deres navn er skrevet opp i himmelen». Herrens
Ånd advarer oss på samme måte gjennom profeten: «Den vise skal ikke rose
seg av sin visdom, den mektige skal ikke rose seg av sin makt, den rike
skal ikke rose seg av sin rikdom. Men den som vil rose seg, skal rose
seg av at han har forstand og kjenner meg». Herren
har en brennende nidkjærhet. Han tåler ikke at hans brud har sitt hjertes
glede og skatt i noe annet enn i ham.
12. oktober Synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden. Rom 6:14. Apostelen sier her at de som lever under nåden, og ikke under loven, over dem skal ikke synden få herske. Dette er jo en underlig forsikring. Men
hva er så grunnen til nettopp dette; at synden ikke skal få herske over
oss, fordi vi ikke er under loven, men under nåden? Jo, det har sin grunn
i to forhold. Den
første grunnen ligger i det hjertet som er født på ny av nådens evangelium.
Den andre grunnen ligger i Guds hjertelag og hans måte å styre på. Når
en sjel «gjennom loven er død fra loven», og nå lever av bare nåde, har
han dermed også fått et helt nytt hjerte som inderlig elsker Gud og hans
vilje, og virkelig hater synden. Tidligere
gikk dette mennesket under lovens trelldoms åk. Han eide ikke syndenes
forlatelse, men så bare Guds trusler på grunn av syndene sine. Han kunne
ikke elske Gud og hate synden. Guds
bud og trusler kunne nok gjøre at han ble redd og trykket av synden. Men
virkelig hate og forbanne den kunne han ikke. Hans forhold til synden
er den samme som en frier som er blitt jaget vekk, og trekker seg motvillig
bort fra den han elsker, - men bare på grunn av farens strenghet. Så
lenge Gud bare stod truende med sine bud, for hans indre øye, kunne han
ikke få kjærlighet, lyst og glede i ham. Hans kjærlighet var knyttet til
den synden Gud fordømte. Det
er ganske riktig som en Åndens mann har uttalt, at «synd som ikke er forlatt,
blir elsket. Bare forlatt synd blir hatet». Kjærligheten er den sterkeste
makten i mennesket. Det jeg elsker, det har makt over meg. Når
en sjel fries ut fra lovens trelldom og settes over i nådens rike, skapes
det i ham en kjærlighet og glede i Herren, og hat til synden. Det er da
ikke bare en naturlig gjenkjærlighet til en som har elsket oss. Det er helt
konkret «Guds sæd» i hjertet til det mennesket som nå er født på ny. Guds
Hellige Ånd tar bolig i hjertet hans. Og
det er utelukkende denne Guds sæd som overvinner, behersker og døder synden.
Ja, som til og med gjør at vi «kan ikke synde», som Johannes sier. Vi
kan ikke lenger trives i synden, og kan derfor ikke «stille lemmene fram
til tjeneste» for den. Da hersker heller ikke synden over oss. Dette er
det første vi skal legge merke til for å forstå vår tekst. Men
her er også en annen hemmelighet. Når apostelen sier at «Synden skal ikke
få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden», så
har dette løftet sin grunn i noe mer enn vårt nye, hellige sinnelag. Det har sin grunn i Gud selv! Når
et menneske «gjennom loven er død fra loven», og har fått all sin trøst
i Gud og hans nåde, da lever det i det svake og barnlige avhengighetsforholdet
som Gud har lovet å ta ansvar for. Apostelen sier i 2Kor 12: «Når jeg
er skrøpelig, da er jeg sterk». Og der uttrykker han nettopp hemmeligheten. For
dette bygger på det Herren like før hadde sagt til Paulus: «Min kraft
er sterk i de svake». Gud viser sin kraft bare i de svake. Gud vil ikke
gi sin kraft til de sterke, til dem som ennå tror de selv har noen kraft.
Bare til dem som har gitt opp alt sitt strev og sin
kristendom, og derfor nå lever bare av nåde. Men
de som er under loven, som ennå ikke er blitt utmattet og knust, men ennå
tror de kan selv gjøre noe for at synden ikke skal få makt over dem, de
kjemper ennå i egen kraft. Riktignok
ber disse også ofte Gud om å få hans kraft. Men det ville være i strid
med Guds visdom og hele hans frelsesvei med menneskene, som alt sammen
er av bare nåde uten noen som helst fortjeneste. Det kan han ikke gi dem
i den tilstand de nå
er i, hvor de ennå håper på å makte noe i sin egen kraft. De er jo ikke
dødet av loven, de lever ikke bare på nåden. Den
som ser mer på det ytre
livet hos et menneske som er sterkt i seg selv, kan nok ta feil og synes
at også denne eier Guds kraft mot synden. Men Herren sier dette bare er
en utvortes renhet og skjønnhet, som de hvitkalkede gravene Jesus sammenliknet
med. Selve
syndens makt over det indre
livet er ennå ikke blitt åpenbart for dem, når de ennå kan feste noen
lit til egen kraft og vurderinger. Kraften i det
indre fordervet er derfor ennå ikke brutt ned. Ganske
annerledes er det med dem som har gitt seg selv fullstendig opp, og har
all sin rettferdighet og styrke bare i Kristus. Slike tilintetgjorte sjeler,
disse svake barna som er blitt totalt avhengige av Herren, akkurat disse
er det Herren selv tar seg
av. Disse trøster han, og sier: «La min nåde være nok for deg; min kraft
er sterk i de svake». Så
er dette den andre grunnen til at apostelen kan love oss at «synden ikke
skal få herske over dem som ikke er under loven, men under nåden». Men
dette er jo en hemmelighet som er skjult for all vår fornuft. Derfor trenger
vi spesielt å ta inn over oss den lærdom apostelen gir oss her;
at det bare er mulig å herske over synden når vi ikke er under
loven, men under nåden.
13. oktober Den som holder seg til gjerningene, får ikke lønnen regnet som nåde, men som noe han har fortjent. Rom 4:4. I grunnteksten heter det egentlig: «Ham som virker, som arbeider». Eller som Luther så treffende gjengir det: «som omgåes med/er opptatt av gjerninger». Meningen
er uten tvil den teksten vår (C. O. R’s) Bibel gjengir: «Den som holder
seg til gjerningene». Ordet «virker», eller «arbeider» i gr. teksten,
har fått en god oversettelse i vår tekst, der det klart viser at hjertet
har sin trøst i gjerningene. Det framgår bl.a. klart av det apostelen
skriver i neste vers, og hvor han uttrykker det motsatte: «Men den som
ikke virker, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige..» Der merker
vi at ordet «virker» her betyr at hjertet har sin trøst i virksomheten,
eller gjerningene. Dessuten
forstår vi at hvis hjertet var frigjort, var dødet fra loven, og i troen
forenet med Kristus, da var virksomheten og gjerningene ikke noe hinder
for rettferdigheten overfor Gud. Da var den tvert imot en frukt og en
stadfestelse på at de levde i denne rettferdigheten. Saken
er at uansett hvordan din oppfatning og din bekjennelse er, så kan hjertet
ikke ha sin trøst i noe annet enn i ett av disse to mulighetene: 1: Enten
i din egen virksomhet, det du er og gjør. Eller, 2: I ham som rettferdiggjør
den ugudelige. Det
vi fortjener ut fra vår egen virksomhet, og Guds nåde gjennom Kristus,
er rake motsetninger. Har jeg satt mitt håp til noe jeg selv kan utrette,
så kan jeg umulig samtidig
ha satt mitt håp til Kristus. For da kretser ditt hjertes tanker
bare omkring dine gjerninger
og virksomhet, uansett om din forstand og munn sier noe annet. Og da er
du en «som holder seg til gjerninger». Av Gud får du da bare etter det
du har fortjent, «det som er ditt» (Mat 20:14). Han
får ikke lønnen regnet som nåde, men som noe han har fortjent. Legg
merke til dette: Den som arbeider får «lønn» - ikke nåde, men «lønn».
Har han helt og holdent utrettet alt slik vingårdsmannen forlangte, så
får han den avtalte lønnen, og behøver ikke takke for den, som for noen
nådegave. For det er jo bare det han selv har fortjent. Og
skulle han på den andre side ikke fullt ut ha gjort sin plikt, så blir
han straffet. Han får ikke noe som helst av nåde. Slik er loven. Den som
holder seg til lovens vilkår, blir også dømt bare etter disse. Slik har
vi også sett det forklart av vår Herre Kristus i lignelsen om arbeiderne
i vingården. I
Guds rikes vilkår gjelder en urokkelig regel, der gis det ingen skånsel:
Den som holder seg til gjerningene, skal lønnes bare etter det han selv
har fortjent, og får ikke noe som helst av nåde. Dette kan synes svært
hardt, når kanskje et slikt menneske har gjort mange flere gjerninger
enn den som ber om og får nåde. Men det hjelper ikke. Det ligger en streng
og ubevegelig tone i Skriftens ord på dette området. Når
en av arbeiderne klaget, gav ikke vingårdsmannen etter, men svarte: «Ble
ikke du enig med meg om en bestemt dagslønn? Ta det som er ditt og gå
bort!» Samme knusende tonen bruker apostelen også i Rom 9. Der er det
jødenes ubøyelige egenrettferdighet og den fordømmelsen som dermed hviler
over dem, som driver ham når han sier i den samme tonen: Det hjelper ikke
hvor mye dere arbeider og løper for å bli rettferdige. Dere har Guds utvelgelse
mot dere. Gud har utvalgt bare den som tror, og har forkastet dem som
er opptatt med gjerninger. Alt
avhenger av Gud selv. «Det kommer ikke an på den som vil, heller ikke
på den som løper, men på Gud som viser barmhjertighet», når det gjelder
hvem som skal bli frelst. De som har strevet etter rettferdighet, har
ikke fått den. Men de som ikke søkte rettferdigheten, har fått den. Og
hva var grunnen til det? Jo, fordi de første søkte rettferdigheten gjennom
gjerningene, - de fikk den ikke. Mens de andre derimot, som tok imot den
i tro, de fikk den. På
samme måte taler han i Gal 4. Der skiller han dem som søker frelse i to
flokker. Som bilde på disse to flokkene bruker han Abrahams to sønner,
trellkvinnens sønn og den frie kvinnes sønn. De er dermed altså
treller eller
barn, som han senere også kaller «løftets barn». Og der forkynner
han uten skånsel: «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens
sønn skal ikke bli arving sammen med den frie kvinnens sønn!» Dette
høres jo hardt ut. Når de har arbeidet og trellet i lang tid, skal de
likevel til sist drives ut! Mennesker som har vært med i himmerikets bryllup
på jorden (Mat 22), og virkelig lagt vekt på gode gjerninger og et rett
liv (skildret med «hender og føtter). Men dette har blitt hele deres kristendom,
så de til slutt ikke har «bryllupsklærne» på seg. Derfor sier Jesus at
de skal «kastes ut i det ytterste mørke». Så
glødende er altså Herrens nidkjærhet for rettferdigheten etter sin lov,
og for sin Sønns ære! Å,
måtte alle mennesker som vil være eller bli kristne, tenke grundig over
dette; at det i dette spørsmålet ikke går an å sveve hit og dit med sine
egne tanker. Og selv stake ut en vei til frelse som de
synes passer! For
her står vi overfor en urokkelig Guds domsslutning, som ikke noe menneske
har funnet opp, og som ingen mennesker kan endre. Det er den allmektige
Guds egen rådsslutning at den som vil bli frelst, kan bare bli det som
en fattig, fortapt synder. Som har gitt opp all sin egen rettferdighet
og muligheter, og søker sin frelse bare i
Kristi rettferdighet.
14. oktober Han ble ikke svak i troen. Rom 4:19. Ikke svak i troen. Dette er en vanlig måte å uttrykke det motsatte på, og sier oss altså at Abraham hadde en svært sterk tro. Men må samtidig ikke oppfattes som at Abraham aldri måtte kjempe med vantroen, eller at han aldri kjente på at han var svak i troen, som jo alle de hellige lider under. Apostelen
kjente nok til det som står i 1.Mosebok 17 om da Gud kom og fornyet løftet
sitt til Abraham. Da kunne Abraham ikke la være å tenke på både sin egen
og Saras høye alder. Det ser vi tydelig av at Abraham lo, og sa i sitt
hjerte: «Kan det bli født barn til en mann som er hundre år gammel?» Og
så begynner han å tale til Gud om Ismael som sin arving. Akkurat som han
første gang talte til Gud som om det måtte bli tjeneren Elieser som skulle
bli arvingen hans. Men
når apostelen likevel sier: «Han ble ikke svak i troen», gir han oss dermed
en nyttig lærdom om troens natur, dens styrke og svakhet. Vi tror nok
oftest at troens styrke skal vise seg i en konstant glede og frimodighet.
Og, på den andre side, at når vi føler oss svake og bekymret, skal det
være tegn på en svak tro. Men
her kan vi nå lære noe annet. Abraham har hatt en sterk tro. Og kunne
likevel oppleve frykt og engstelse. Sannheten er at troens styrke viser
seg i tider med mørke og anfektelser, - ikke i glade og lyse dager. Et
muntert og frimodig sinn kan ofte bety at vi lettsindig overser hellige
plikter og truende farer. Eller at Gud i sin nåde lar oss oppleve spesielt
følbar velsignelse.
Men å holde fast på Herrens løfter, og på grunn av disse være frimodig og glad - selv når vi klart
ser problemene tårner seg opp, og all følbar
nåde er borte, - det er et tegn på en sterk tro. Men
selv om vi ikke kan være frimodige og glade i mørke og kamp, men likevel
kan få nåde til å holde fast i Guds allmakt og trofasthet, så er dette
likeså mye et tegn på en sterk tro. Når
det blir sagt at Abraham ikke var svak i troen, vil det si at han ved
Guds kraft seiret i kampen med sin fornuft, som ville røve fra ham håpet.
At han holdt ut i kampen og holdt Guds løfte og håpet fast i hjertet sitt.
Og, på tross av hvor usannsynlig det kunne se ut, ventet han hele tiden
på at løftet skulle bli oppfylt. Helt til fornuftens latter ble avløst
av en befriende salig latter da Saras barn lå der foran ham, og den lykkelige
moren utbryter: «Gud har gjort det så jeg må le; alle som hører dette,
vil le av meg». Men
apostelen fortsetter å utdype hva Abrahams trosstyrke viste seg i. Han
sier: «Han var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var dødt, for
han var snart hundre år. Og heller ikke av Saras
døde morsliv». Han har nok kjent på sitt halvdøde legeme og sine
hundre år. Fienden og fornuften har nok minnet ham om Saras ufruktbarhet.
Men
hans trosstyrke var at han ikke «var opptatt» av dette. Ikke lot øynene
sine stoppe opp ved disse nedslående tilstandene. Ikke lot seg ta til
fange av dette. Selv om han nok måtte kjempe mot tankene nettopp på disse
«murene». Han
holdt alltid Guds allmakt og sannferdighet opp mot fornuftens innvendinger.
Hans styrke var dette: Gud har
sagt det!, «han som gjør de døde levende, og omtaler det som ikke
finnes, som om det finnes». Gud
har sagt det, han som har
skapt hele verden av intet. Og han kan ikke lyve. Dette gjelder mer enn
Abrahams og Saras utdødde legemer. Det var ikke på disse utdødde legemene,
men på Guds allmakt og sannferdighet han trodde. Å,
for et herlig eksempel på tro! Måtte også vi snart lære å leve dette gudslivet
i tro! Og den som vil være en kristen, og holde ut i troen gjennom alt Gud fører ham inn i, skal nok få all mulig grunn til å øve seg i dette. Han må lære å ikke bli opptatt med sin egen kristendom, sin tro, sin kjærlighet, sin bønn. Men uten stans feste blikket på noe som er utenfor oss; på Gud, på alt det Gud er, og på hans løfter og ord. Se
derfor ikke på din halvdøde tro, men på Guds
trofasthet. Ikke på din
halvdøde kjærlighet, men på Kristi
kjærlighet. Ikke på din
kalde og skrøpelige bønn,
men på Guds faste løfter. Ikke på din kraftløse strid i fristelser, men
på «Guds mektige kraft», Guds trofasthet, «som ikke skal la dere fristes
over evne». Men
vær klar over at dette kommer ikke til å gå lettvint for seg. Det kreves
en hard kamp for å døde fornuften, som stadig vil bygge på det vi selv
er, gjør eller er i stand til. Derfor er det ingen tvil om at i dette spørsmålet har troen og fornuften stått hardt mot hverandre i Abrahams hjerte. Men til slutt har troen gått av med seieren, beholdt stillingen og slått til jorden den farligste og mest skadelige Guds fiende; fornuften. Det
samme må også alle levende Guds barn gjøre, om de, som Abraham, vil gå
inn i troens ukjente og skjulte mørke.
Og på denne måten gir vi vår Herre og Gud det offer og gudstjeneste
han aller mest ønsker seg.
15. oktober Slik som mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Rom 5:19. Alle Adams barn er dømt og erklært som syndere, bare på grunn av hans ulydighet. Men på samme måte erklæres også «all Kristi sæd» å være rettferdig, bare på grunn av den enes lydighet. Ved
den enes lydighet. Her sier
nå apostelen uttrykkelig hva
Kristi rettferdighet består i. Han sier det var hans lydighet,
hans egen personlige fullkomne oppfyllelse av all Faderens vilje. På samme
måte som syndefallet besto i «ens ulydighet», slik skulle også gjenopprettelsen
skje gjennom «ens lydighet». Hele
Kristi liv på jorden, helt fra krybben til korset, var lydighet. «Kjærligheten
er lovens oppfyllelse», sier apostelen. Kristus hadde en fullkommen kjærlighet
både til sin Far og til oss mennesker. Av kjærlighet til oss og lydighet
mot sin Far kom han til jorden og ble vår bror. I samme kjærlighet og
lydighet gikk han omkring og
gjorde vel og hjalp alle. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin Far
ville han også «smake døden for alle». Og han ble «lydig helt til døden,
ja, døden på korset». Det
var ikke noe som helst mindre enn en så dyp og fullkommen lydighet som
kunne frelse menneskene fra den fordømmelsen som gjennom den enes ulydighet
var kommet over oss. Men se nå her, hvordan det er denne Kristi fullkomne
lydighet som dekker over all vår daglige ulydighet! Alle de helliges åndelige
nød og sukk er alltid dette at de ikke er i stand til å lyde Gud på rett
måte, men tvert imot alltid gjør ham imot. Der
ånden er villig og hellig, der er det medfødte fordervet bare ennå mer
følbart og trykkende, og oppleves alltid som ulydighet.
All synd i hjertet eller i livet, i tanker, begjær, ord og gjerninger,
er alltid det samme som ulydighet mot Gud. For i sin hellige lov forbyr
han jo all denne ondskapen. Og da blir Guds barn engstelige og sukker
over sin ulydighet mot Gud. Men
se nå her! Imot all denne vår ulydighet har Gud satt sin Sønns lydighet.
Hans lydighet skal være vår
lydighet. Det sier denne teksten, at gjennom
ens lydighet blir mange rettferdige. Det var akkurat derfor Gud
sendte sin Sønn under loven,
for at han skulle kjøpe dem fri
som var under loven. Gud
så fra evighet av alle mennesker som falt under loven og
dommen, og så fulle av synd at ikke en éneste fullkomment kunne
lyde eller oppfylle loven. Derfor besluttet han i sin evige barmhjertighet
at han ville selv gjenopprette alt dette. Hans Sønn skulle bli et virkelig
menneske, men med fullkommen lydighet.
Som en ny stamfar for oss, skulle han oppfylle loven og gå inn i lidelsen under dens forbannelse. For at slik som vi var blitt syndere gjennom den første stamfarens ulydighet, slik skulle vi også bli rettferdige bare gjennom den andres lydighet. Og
det er akkurat denne Kristi fullkomne lydighet som egentlig er
selve rettferdigheten som vi kan bestå med for Gud. «Derfor»,
sier Konkordieformelen, «ser troen på Kristi person slik han i vårt sted
er født under loven. Han har båret vår synd. Og når han så gikk til Faderen
for oss, fattige syndere, har han vist sin himmelske Far den fullkomne
lydighet, og dermed skjult all den ulydighet som bor i vår natur og stikker
fram i dens tanker, ord og gjerninger. Slik at denne vår ulydighet ikke
skal tilregnes oss til fordømmelse, men av ren nåde bare for Kristi skyld
bli tilgitt og forlatt oss». Derfor
må vi si til hver éneste en som gjerne vil være en kristen og tro Guds
nåde, men som holdes tilbake og blir nedtrykt av sin egen mangfoldige
ulydighet: Grip med alvor denne trøsten og si: Kristi lydighet er min
lydighet. Med min egen lydighet og rettferdighet er jeg fullstendig fortapt.
Jeg ville totalt fortvile, og aldri mer tenke på å bli frelst, hvis jeg
skulle dømmes etter loven. Men akkurat derfor har Kristus vært under loven
og vist en fullkommen lydighet, for at han gjennom det skulle «kjøpe oss
fri som var under loven». For
han behøvde så visst ikke være under loven for sitt eget vedkommende.
Han gjorde det jo alt sammen for oss, i vårt sted så det skulle tilregnes
oss. Så er da dette min éneste rettferdighet: Ikke min lydighet, men hans lydighet. For selv når mitt nye menneske vil være lydig, er likevel den gamle naturen i meg full av ulydighet. Derfor er det nå min éneste trøst at Kristus var lydig for oss. På
denne måten skal vi ta til oss denne teksten som er så full av trøst.
Sier så noen: Hva hjelper det meg at Kristus var lydig, når jeg selv ikke
kan være det? Da svarer vi: Hvis ikke Kristi
lydighet er din lydighet,
da er du evig fortapt! Her
forkynner apostelen til oss at det er bare «gjennom den
enes lydighet vi blir rettferdige». Derfor må vi virkelig alvorlig
innprente disse ordene i hjertene våre: «gjennom den
enes lydighet»! Ellers vil følelsenes, samvittighetens og vantroens
vær bare blåse oss hit og dit, som agner på det ville havet.
|