September Andre del 16 til 30 september Dato 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30
16.
september La
hoftene deres være ombundet og lampene deres brennende.
Luk 12:35. Disse ordene sier i billedspråk det samme som Herren straks tilføyer: «Vær selv lik mennesker som venter på sin herre når han vender tilbake fra bryllupet, slik at når han kommer og banker på, kan de straks åpne opp for ham». Og
når det gjelder den åndelige betydningen av dette ordet, vil Herren si:
Vær hvert øyeblikk forberedt på at jeg kan komme. La meg og tjenesten
for meg være det blikket deres alltid er rettet mot. Vokt dere, så hjertene
deres ikke blir opptatt med noe annet. Så det ikke blir bedratt og behersket
av verden eller av kjødet. Så det ikke kan tjene meg på rette måten og
kan ta imot meg med glede. Jeg er nå ikke synlig
tilstede hos dere, inntil jeg har vunnet min brud (det er hele den menighet,
eller det antall av menneskeslekten som skal bli frelst). Men da skal
jeg komme igjen i stor herlighet, for å dømme levende og døde. Pass på
at dere alltid er forberedt på den dagen! Men
for å være forberedt på den dagen kreves det særlig to ting: Det første
er at vi alltid er kledd i bryllupsklærne. D.v.s. lever i troen og daglig
ifører oss Kristi rettferdighet. Så vi ikke sovner bort fra den syndserkjennelsen
som virkelig driver oss til Kristus. Men at vi alltid har så stor nød
for våre synder at vi ikke kan leve uten Kristus og ordet om ham. Dette
er det aller viktigste for at vi kan møte dommeren med fryd, for «den
som har Sønnen, har livet». Den som lever av hans kjød og blod, d.v.s.
av hans forsoning, han har helt konkrete løfter om det evige liv. Dette
er den første betingelsen for at vi kan være frelst når vi dør, og stå
for Kristi domstol. Men
dernest er det også nødvendig at vi passer på å leve i en frisk kjærlighetens
ånd. «For på denne måten skal det rikelig» - fritt og fredfullt - «bli
gitt oss inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike». Så vi
ikke bare slipper inn «som gjennom ild». Med
lyst og glede skal vi tjene Herren, og strekke oss etter det som er der
oppe. Så ikke våre hjerter blir tynget av dette livets bekymringer, av
gjerrighet og andre synder som binder oss, eller av hat og uforsonlighet
overfor medmennesker. For slike ting hindrer oss i å tre fram med frimodighet
for Gud. At
slike hindringer ryddes av veien, og at kjærligheten får drive oss i tjenesten,
det er den nærmeste betydningen av disse ordene om å «la hoftene være
ombundet» og «lampen brennende». Med
dette vil Kristus spesielt formane oss til å ikke la det kjødelige, selvsikre
og selvopptatte livet på ny ta overhånd. Dette ser vi ennå tydeligere
i det han tilføyer i v.45 og 46: «Men hvis denne tjeneren sier i sitt
hjerte: «Min Herre venter med å komme», og han begynner å slå tjenerne
og tjenestekvinnene og å spise og drikke så han blir beruset, da skal
denne tjenerens herre komme på en dag når han ikke venter ham». Denne
tjeneren skildrer slett ikke bare en likegyldig kristen, men en helt frafallen
kristen. Det ser vi av at den evige vredens dom rammet ham; Herren sier:
Han skal hugge ham i stykker og gi ham sin lodd sammen med de vantro». Og
vi må aldri glemme at det er nettopp denne forferdelige slutt det får,
når en kristen begynner å være så likegyldig og selvsikker at han ikke
frykter for farene, og ikke lar seg advare. En slik selvsikkerhet fører
nettopp til et totalt frafall, til åndelig død, og til evig fordømmelse. Derfor
er det helt nødvendig at vi tar Kristi advarsel alvorlig til hjertet,
hvis vi skal bli frelst. Og hvis vi er begynt å bli verdslige, selvopptatte
og selvsikre, må vi straks bryte opp fra selvsikkerhetens leir. Vi må
søke Guds barmhjertighet og nåde til å komme tilbake til den første gudfryktige
og aktsomme ånden. Den vi levde i fra begynnelsen, da Gud omvendte oss. Fra
første til siste side i Den Hellige Skrift finner vi ikke et éneste sted
som gir et selvsikkert menneske noe håp om at det skal gå godt også for
ham. Det står ikke et éneste ord som sier at Gud er så nådig og trofast
at selv om du ikke bekymrer deg for noen ting og ikke er redd verken for
synden eller djevelen, så skal nok Herren i sin nåde hjelpe deg. Nei,
et slikt løfte finnes ikke i Bibelen. Der
er vidunderlige, nåderike løfter for syndere. Også for dem som har de
aller største fristelser, fall og synder. Men legg merke til at løftene
alltid bare gjelder dem som lar seg tukte og føres til omvendelse, anger,
frykt, strid og bønn. Da er det hjelp å få for alt. Men ikke ellers. Sjelefiendens
hær vil ødelegge de selvsikre. I
dette fiendelandet må vi enten kjempe og leve i stadig frykt, og frelses
bare ved virksomheten av Guds makt. Eller bli selvsikre og uten bekymring,
og da gå fortapt. Slik
er det alltid i en virkelig krig. Slik er det også for den som må kjempe
seg oppover ei stri elv, for ikke å bli ført med ut over fossefallet.
Legger han seg til å sove i båten, vil han straks begynne å drive, og
snart bli ført utfor og omkomme. Og
hele vår natur er jo smittet av et forderv som alltid drar på oss bort
fra frelsens vei. I tillegg arbeider verden og djevelen uavbrutt med samme
hensikt. Alt dette er grunn nok til at vi selvsagt må ta til oss denne
Herrens formaning: «La hoftene deres være ombundet og lampene deres brennende». 17. september Hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. Joh 14:13. Her skal vi legge nøye merke til hva det vil si å be i Jesu navn. Å be i Jesu navn betyr egentlig å be med grunnlag i Jesu stedfortredergjerning. I bønn ved tro påberope oss stedfortrederens rettigheter. Det
er dette som ligger i selve uttrykket; å be i en annens navn, og som er
vel kjent fra det daglige liv. Det er dette som skjer når en rik og vel
ansett mann gir sin kausjon og anbefaling til en bank. For at en person
som selv ikke har sikkerhet nok, kan få det lånet han trenger der på den
andres navn. Med
en kausjon fra en slik vel ansett person, går den som trenger hjelpen
med stor frimodighet til banken. Og banken er da også så trygg og klar
til å hjelpe låntakeren med det han trenger, at låntakerens egen mangel
på formue og sikkerhet ikke betyr noe. Vi behøver ikke mer enn denne kausjonisten,
sier banken. Slik
går det når vi får komme i en annens navn. Dette hjelper oss å fatte hva
det betyr å be i Jesu navn, og som i vår kirkes bønner vanligvis avsluttes
med ordene: «ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre». Og
ser vi på sammenhengen omkring den teksten vi har foran oss i Joh 14,
finner vi vel også dekning for den oppfatningen at det å be i Jesu navn
også innebærer at vi
ber overensstemmende med Jesu
sinnelag. Men
skal vi på rett måte kunne be
med grunnlag i Jesu stedfortredergjerning, og be med Jesu sinnelag,
må der ha skjedd det Åndens verk i hjertet som har gjort oss til
Guds barn og Jesu sanne disipler. Så
dypt ligger syndefallets smitte i hele vår natur, at vi tror Gud ser på
oss og vår verdighet. At han er nådig mot oss bare når vi har vært lydige
og levd et pent kristelig liv. Men at vi ikke kan vente at han skal være
nådig mot oss og høre våre bønner når vi lider samvittighetens kvaler
for synd og fall. Sanne
Guds barn ble i omvendelsen så tilintetgjort og knust av loven at de bare
med stor nød kom gjennom den trange port av bare nåde for Kristi fullbrakte
stedfortredergjernings skyld. Så ble de fullkomment frelst og salig i
denne troen på Kristus alene. Likevel
sitter denne selvrettferdighetssmitten så dypt i hele vår natur, at selv
disse sanne Guds barn tusen ganger, ja, så lenge de lever på denne jord,
igjen og igjen faller i samme villfarelse; at Gud skal være nådig og høre
bønnen deres bare i samme grad som de har vært lydige og fromme. Men derimot
ikke vil høre bønnen deres når de er blitt overrumplet av synden og kjenner
seg uverdige. Men
å komme fram i bønn med den holdningen at Gud skal høre oss i samme grad
som vi selv er verdige, det er akkurat motsetningen til å be
i Jesu navn, eller med all sin tillit til hans stedfortredergjerning.
Å,
hvor mye nød og knusende erfaringer vi må igjennom før vi omsider helt
og fullt mener det når vi i bønn til Gud sier: Bare på Jesu verdighet, bare i Jesu navn, bare for hans skyld,
vær meg nådig og gi meg av det gode, selv om jeg bare har fortjent
alt ondt. Men
når dette er så vanskelig selv for gjenfødte Guds barn, hvor totalt umulig
er det ikke da for et uomvendt menneske å kunne be rett en éneste bønn
bare grunnet på Jesu verk alene! Like umulig er det jo også i den u-gjenfødte
tilstand å kunne be med Jesu
sinnelag. Av hjertet ha den samme trang og bønn som Herren Jesus
selv, som var det andre som hørte med i det å be i
Jesu navn. For bønn skal være uttrykk for hjertets
begjær og trang. Men
tenk for et nådens underverk når jeg oppdager at jeg ved
troen har fått et slikt
hjerte! At også når jeg ikke tenker på Jesu forbilde og eksempel
på bønn, men bare går helt vanlig i mitt daglige arbeid, likevel har den
samme nøden i hjertet, den samme omsorg, ønsker og sukk som jeg kjenner
igjen fra Herrens bønn og andre uttrykk for Jesu sinnelag. Jeg
går og tenker og sukker om at Gud i sin nåde må la sitt rike vokse i mitt
og andres hjerter. Så jeg må ha det sinn at jeg ikke har noen større glede
enn når jeg hører hva Gud har utrettet i et menneskes hjerte, eller når
jeg merker at Guds rike har framgang på et sted, eller Guds navn blir
kjent og æret. For
da har jeg fått samme sinnelag som ligger i de to første bønnene av Fader
vår: «Helliget vorde ditt navn, komme ditt rike». Dette var også summen
av alt det som var Jesu trang og nød her på jord. Det han døde for, og
det han brukte alle krefter på, for å frelse sjeler og utbre Guds rike
på jorden. Du
som går og sukker for akkurat det samme, som har nød for sjelers frelse:
Gled og fryd deg over at du har fått den nåde å ha samme sinnelag som
Jesus! Om da verden virker aldri så mørk og ond for deg, så er det nådens
under som er virket i hjertet ditt, tusen ganger mer verdt enn alt du
kan tenke deg på jord. Når
du, uten å tenke på Jesu forbilde eller på bønnene i Fader vår, kanskje
både dag og natt går med dette sukket: Å, om Gud ville drive sin vilje
igjennom med meg, selv om hans vilje skulle hindre og døde min egen vilje!
Da er det samme sinn i hjertet ditt som i den tredje bønnen: «Skje din
vilje!» Våkn
opp med fryd og undring over det underverket som er skjedd med hjertet
ditt; at samme sinn er i deg som i Jesus! For
en nåde, for en herlighet, at samme Ånd bor i oss som i Gud! Er ikke dette
et bevis på at vi har «fått del i Guds natur»?
18. september Lydighet er bedre enn offer, og lydhørhet er bedre enn fettet av værer. 1 Sam 15:22. Her hører vi at overfor Gud er det bare tale om lydighet. Dette skal lære oss at den ene gjerningen er like stor for ham som den andre. En gjernings betydning avhenger bare av Guds bud. Har
Gud befalt noe, da er dette så stort og viktig, om det så var så liten
en gjerning som det å plukke opp et halmstrå. Men hvis Gud ikke har befalt
det, har det ingen som helst betydning i Guds øyne. Om det så var noe
så stort som å vekke opp døde, eller omvende hele verden. Så blir da bare
Guds åpenbarte ord og
bud en lykt for vår fot
og en rettesnor på vår vandring. Måtte
vi da, alle sammen, legge oss på hjerte det
Gud har befalt oss! Hver eneste kristen har alltid to slags plikter
som Gud har pålagt oss: For det første de individuelle pliktene hvert
menneske har der den enkelte har sin plass i hjem og på arbeid. Dernest
de mer allmenne eller tilfeldige kjærlighetsgjerningene overfor våre medmennesker. Om
de førstnevnte sier Skriften: «Jeg formaner dere da til å vandre verdig
det kall som dere ble kalt til. Alle lemmene har ikke samme funksjon.
Slik Herren har kalt hver enkelt, slik skal han leve videre. Det som betyr
noe, er ikke om en er omskåret eller uomskåret, men at en holder
Guds bud. Enhver skal være i det kall han var i da han ble kalt»
o.s.v. Om
de felles pliktene heter det: «Alt det dere vil at menneskene skal gjøre
for dere, det skal dere også gjøre for dem. Du skal elske din neste som
deg selv. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse». Det
er helt klart at det er i din daglige gjerning i hjem og arbeid de fleste
kjærlighetsgjerningene mot vår neste vanligvis blir gjort. Men det er
få mennesker som har klart for seg at det er nettopp her Gud stiller de
første og største kravene til oss. Derfor
bør vi virkelig åpne øynene våre og se hvordan det over alt hersker en
Guds orden og innretning, like fra Guds trone i himmelen og
helt ned til jordens innerste. Gud, som er «ordens Gud», har ordnet det
slik at én skal ha en overordnet, og en annen en underordnet oppgave.
Den éne skal være husets herre, den andre en tjener. Én skal være far
eller mor, den andre barn. Den éne rik, den andre fattig. Den éne gift,
den andre ugift. Akkurat som i legemet ett lem skal være øye, et annet
øre, en tredje hånd, en fjerde fot. Så
er da Guds første vilje og krav at hver enkelt skal skjøtte sin egen stilling.
Den som er overordnet skal styre rett, og den som er en underordnet skal
underordne seg med lydig trofasthet i sitt arbeid. At øyet er opptatt
med å se, men overlater til øret å høre. At foten går, men overlater til
hånden å arbeide. Å,
for et herlig liv det da skulle bli på jorden, hvis alle bare var klar
over at det er Guds første vilje og krav, når det gjelder vårt daglige
liv, at hver enkelt skal utføre sitt daglige arbeid rett. At dette er
en rett og hellig gudstjeneste til Guds ære, når en midt i sitt daglige
arbeid, i de enkleste gjerninger, virkelig står i et hellig tempel og
forretter en gudstjeneste. Men
da trenges det et åndelig øye,
som ikke bare ser det alle kan se, men ser Guds gode ordning og befaling.
Hvis vi med våre legemlige øyne så Gud stå foran oss, og hørte ham be
om en tjeneste, - om det så var det aller minste -, så var det ikke lenger
så ubetydelig for oss. Det ville straks få langt større verdi. Og vi ville
gjøre den tjenesten med den største lyst. Bare fordi vi fikk tjene Gud
selv med dette. Luther
sier: «Hvis Gud og hans engler en dag besøkte deg, og ba deg å feie gulvet.
Da ville du nok bli så glad over dette, - så visst ikke for selve gjerningens
skyld, som i seg selv var svært ubetydelig. Men for hans skyld som hadde
bedt deg å gjøre det». Og
nå har Gud nettopp gitt deg slike befalinger. Han har f.eks. latt deg
bli en tjener eller et barn i huset. Til disse har han så sagt: «Dere
tjenere, vær lydige mot dem som er deres herrer i kjødet», - «hedre din
far og din mor». Altså: Gjør det de setter deg til å gjøre! Dette er altså Guds befaling. Så ser du da at når din far, mor eller arbeidsgiver ber deg gjøre noe, så står Gud bak dem med sitt fjerde bud og sier: Ja, gå og gjør dette! Derfor sier apostelen: «Underordne dere all menneskelig ordning for Herrens skyld!» Merk dette: for Herrens skyld - for Herrens skyld! Dette
betyr jo nettopp at denne menneskelige ordning er en Guds befaling, -
nemlig så lenge den er en ordentlig menneskelig ordning, og ikke et djevelsk
opprør mot et eller annet Guds bud. Den er en Guds ordning fordi det er
Gud selv som har innsatt den. Det
er både viktig og nødvendig at alle kristne legger godt merke til slike
skriftord, og ofte grunner på dette emnet. For Satan angriper oss hardt
nettopp på dette området, og fører den éne inn i treghet og likegyldighet.
En annen inn i den største anfektelse, misnøye og fristelser. Så de ikke
skal trives med sitt daglige arbeid, blir misunnelige på andre og ikke
lenger pålitelige. La oss derfor i alle livets forhold alltid huske disse Herrens ord: lydighet er bedre enn offer!
19. september Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg. Jes 49:16. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, sier Herren. Han
taler til sitt sorgfulle Sion, sitt folk på jorden. Med disse ordene vil
han fullstendig overbevise sine ynkelige barn om at selv om han til og
med ville, - noe han her uttrykkelig avviser -, så kan
han likevel ikke glemme dem. For, sier han, i
begge mine hender har jeg tegnet deg. Hvor
skulle jeg da gjøre av hendene mine, så jeg ikke så dem, om jeg skulle
kunne glemme deg? Du står der jo, innskrevet! Og da som en påminnelse
for meg, like for øynene mine! Men
det er ikke bare dette Herren vil si oss gjennom dette skriftordet. Her
er noe ennå dypere. Herren har ikke bare tegnet oss i sine hender slik
som en bærer sin ektefelles navn i en ring på hånden. Grunnspråket
bruker et ord som betyr håndflaten.
Og Herrens Ånd har allerede i Det gamle testamente, lenge før disse
ordene ble uttalt, latt profetene forutse hvordan Kristi hender og føtter
skulle gjennombores. I Davids tjueandre Salme sukker Messias: «De har
gjennomboret mine hender og mine føtter». Det
er derfor gode grunner for det biskop Hersleb sier, at dette: Se,
i begge mine hender har jeg tegnet deg, sikter til spikermerkene
Kristus fikk etter naglene som ble slått gjennom hendene hans. Disse var
Jesus også spesielt opptatt av å vise sine disipler mang en gang etter
sin oppstandelse. Og
Hersleb fortsetter: «Naglegapene i Kristi hender er derfor en stadig påminnelse
for ham om dem som var årsaken til at han lot seg gjennombore. Der har
han tegnet oss, - ikke med blekk, men med sitt eget blod. Ikke bare utenpå,
som med en penn, men tvert imot helt igjennom, med jernnagler eller spiker.
For at han aldri skulle kunne glemme oss, noe han jo heller ikke selv
vil. Og for at det også skulle kunne sies gjennom David: «Glemmer jeg
deg, Jerusalem, så må jeg glemme min høyre hånd!» Slik
vil også Herren, gjennom det ordet vi har for oss i dag, si oss: «Du behøver
ikke frykte, du engstelige sjel, og være redd for at jeg skal glemme deg,
så lenge jeg ikke glemmer min høyre hånd eller begge mine hender. For
der er du innskrevet. Først måtte jeg jo da ha glemt begge hendene mine,
om jeg skulle kunne glemme deg». Ja,
sannelig er det noe veldig stort Herren legger i disse ordene:
Se, i begge mine hender har jeg
tegnet deg. Og så var det virkelig også stort at Kristus fôr opp
til himmelen med gjennomborede hender. Men
det som er det aller største, det sikreste, og det vi mest trenger, er
at vi alle for evig er innskrevet, eller tegnet, i disse sårene. Og dermed
har del i den forsoning som er fullbrakt i Jesus Kristus. For det at
vi alle har del i dette, det er noe av det Skriften aller tydeligst
har åpenbart. Og
ikke noe som helst, hvor fortvilt og ille det så ser ut for oss, kan hindre
oss i å ha del i denne forsoningen. Selv
om vi er falt fra Herren, og dermed ikke lenger står skrevet i Livets
bok, så står vi fremdeles innskrevet, eller «tegnet», i Kristi forsoningstegn;
hans naglemerker. For
denne forsoningen er likevel skjedd for
oss, og kan aldri utslettes. Den gjelder evig, og gir oss alltid
frelsen så snart vi på ny får motta den. Dette
hadde den evangeliske sangeren sett, som skrev:
Hvordan
kan det være slik? Og hva om jeg så faller fra? Svar: Selv om mitt navn
ikke finnes i Livets bok, vil jeg likevel alltid stå tegnet i Kristi sår,
som én av hele menneskeslekten som denne forsoningen ble fullbrakt for,
den som gjelder i evighet. Dette
er det urokkelige grunnlaget vi bygger på. Og derfor er det at alt kan
bli oppgjort og tilgitt, og at jeg aldri kan bli glemt av Gud. Det er dette det er om å gjøre å holde fast på, uansett hvor fortvilet alt ser ut. Slik skal vi ved makt trenge oss inn i himlenes rike ved ikke å se, og likevel tro! 20. september Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. Fil 4:7. For en kristen er det avgjørende å bli bevart, og få beholde og styrke freden i hjertet. Men skal det kunne skje gjennom alle kristenlivets vekslende forhold, må vi framfor alt flittig og enfoldig ta til oss av fredens evangelium. Dette er den rette kilden til Guds fred. Det
er evangeliet som alltid kan holde oss oppe gjennom alle de anfektelsene,
kvaler og sorger som både fornuften, følelsene, samvittigheten og Satan
uten stans forsøker å trykke oss ned med. Det
er bare Ordet og nådemidlene vi har til vern og mur mot alle disse fiendene.
Der bor Talsmannen, vår trøster i liv og død, og taler med oss. Han sier:
Frykt ikke! Vær frimodig! Er du en synder, så er Kristus din rettferdighet.
Nå lever du i det riket der
ingen synd blir tilregnet deg. Nå lever du ikke lenger i et gjerningenes
rike, som regjerer over nåden. Men i et nåderike som regjerer over gjerningene.
Du er for evig forsonet med Gud, og han har sverget at han i all evighet
ikke skal bli vred på deg. Dette
er Guds rikes fredsbasun. Og uavlatelig må denne lyde i våre ører og hjerte
hvis vi skal ha noen fred. Men
gjennom Ordet trenger vi Herren selv. Vi må flittig be Den Hellige Ånd
at Ordet må arbeide på hjertene våre. Prætorius sier: «En kristen bør
hver morgen, straks han våkner og stadig utover hele dagen, sukke til
Gud om at hans fred som overgår all forstand må bevare hans svake hjerte
fra all ufred som djevelens tyranni, verdens ondskap og mye annet kan
kaste mot ham». Å,
hva ville det ikke bety om Guds fred i langt større grad fikk dominere
og styre hjerte og sinn hos alle kristne! For det første er det jo vår barmhjertige Guds inderligste vilje at vi ikke skulle leve alle våre dager i mørke og uhygge, - når vi jo er så dyrt kjøpt. I Guds øyne er vi jo så dyrebare, så herlig kledd, så veldig rike og lykkelige i Kristus. Han ville vi skulle ha fullkommen fred i ham. Apostelen
sier uttrykkelig: «Gled dere alltid, for dette er Guds vilje for dere
i Kristus Jesus». Og Kristus selv sier: «Jeg er kommet for at mine får
skal ha liv og det i overflod». Legg
merke til at denne freden var det endelige, selve hovedmålet for hele
Kristi forsoning. Som det også uttrykkelig står skrevet: «Straffen ble
lagt på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom».
Og videre: «Rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens
frukt er hvile og trygghet til evig tid». Derfor:
Jo mer glad og fredfull noen er i Kristus, jo mer kjært er det for Gud.
Og jo mer æres og opphøyes dermed Kristus, som er hele grunnlaget denne
gleden og freden bygger på. Men
så har heller ikke en kristen ellers så mye glede på jorden. Der opplever
han bare strid og angrep fra kjødet og djevelen, og fra verdens ondskap.
Derfor er det også helt nødvendig at vi står godt rustet med en sterk,
urokkelig Guds fred i hjertet. Som også Jesus sier når han avslutter sin
avskjedstale til disiplene natten før han dør: «Dette har jeg talt til
dere, for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær ved godt
mot! Jeg har overvunnet verden». Det
var altså Frelserens alvorlige vilje at vi skulle ha fred i ham. Samtidig
som ingen visste bedre enn han hvor syndige og uverdige vi er! Når
han da likevel unner oss denne freden - . Ja, med dette som mål lider
og dør for oss, trøster og taler vennlig til oss, for at vi skal ha fred
i ham - . Da var det vel også på tide at vi slo oss til ro, og var tilfreds
på hans regning, som
små barn i sin mors armer? Og
det er jo akkurat denne freden som framfor noe annet styrker og bevarer
våre hjerter i Kristus. Gir liv, lyst og kraft til alt godt. Som det står
skrevet: «Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter
og deres tanker i Kristus Jesus». Og: «Gleden i Herren er deres styrke». Når
jeg i troen har fred med Gud, da kan jeg gjøre og tåle hva som helst.
Da kan hvem som helst være uvennlig mot meg. Når jeg er sikker på at jeg
har Guds vennskap, og gleder meg over den himmelske skatten, da kan jeg
tåle å miste det som er kjært på jorden. Har
derimot hjertet mistet denne Guds fred, da står jeg svakt overfor alt,
åpen for hver éneste fristelse. Det
er derfor en sannhet hver éneste kristen må huske godt: At Guds fred bevarer
hjertet, at gleden i Herren
er vår styrke.
21. september Se, Herrens hånd er ikke for kort, så han ikke kan hjelpe. Hans øre er ikke tunghørt, så det ikke kan høre. Jes 59:1. Det er mange mennesker som i alle forhold forøvrig viser seg som rette kristne, men som går der så tynget av en enkelt bekymring, nød eller vanskelighet. Som om det aldri var hjelp å få for dette. Som om det virkelig fantes en nød der Gud ikke var i stand til å hjelpe. Som om Gud var død, eller hadde mistet all makt til å hjelpe. Og som om det virkelig fantes tilfeller hvor Den allmektiges barn måtte finne seg i å være ulykkelige. Ellers
ser de ut til å ha både tro og forstand nok. Men når det gjelder en bestemt
nød, eller et problem, sukker og sørger de så svært som om de ikke hadde
noen Gud og Frelser. Blir de formant til å stole på Gud, svarer de: «Jeg
vet jo at Gud er både allmektig og trofast. Men her er jo en situasjon
hvor det ikke er mulig at jeg kan bli hjulpet». Ja,
denne bekymringens ånd kan komme til å angripe hvilken som helst kristen.
Men når en kristen anser noen som helst situasjonen så håpløs at det ikke
er mulig å bli hjulpet, da er det mørke, vantro og villfarelse som har
skapt en slik holdning. Dette
er alltid Herrens svar: «Er min hånd for kort til å forløse, eller har
jeg ingen kraft i meg til å frelse?» Eller har jeg ikke lenger noe hjerte
for dere? «Hvor er skilsmissebrevet til deres mor, hvor jeg skulle ha
gitt dere opp og forlatt dere? Til hvem av dem som har noe å kreve av
meg har jeg solgt dere?» Det
er altså bare mørke og villfarelse som står bak den tanken at en kristen
i noe som helst tilfelle behøver å være ulykkelig. For et Guds barn er
aldri ulykkelig. Kan i virkeligheten aldri være ulykkelig. For
det første er bare det å være et Guds barn i seg selv en stor lykke. Ja,
så stor en lykke at enhver ulykke i livet, - selv om det ikke fantes hjelp
for den - i forhold til dette bare blir som et lite sandkorn mot hele
jordkloden. Eller som å miste en tiøre mot det å eie en million. Og
for det andre kan Gud hjelpe i alle forhold. Herrens høyre hånd kan forvandle
alt. Og det Herren ikke vil, eller ikke finner tjenlig å forvandle, bør
aldri gjøre Guds barn ulykkelige. For det er da helt sikkert til deres
eget beste at det får fortsette. Apostelen sier: «Vi vet at alle ting
virker sammen til det beste for dem som elsker Gud». Den
store fordelen som alle Guds barn har framfor andre mennesker, er at uansett
hva som hender med dem, så må det alltid tjene til det beste for dem.
Verden kan nok ha mer gull og sølv, flere hus og hytter, mer mat og klær,
mer skjemt og moro. Men
verdens mennesker kan aldri få det
gode forholdet Guds barn lever i, hvor alle ting virker sammen til
det beste for dem. For de bruker tvert imot alle ting til sin egen skade.
Og når de har det som best og er kommet til topps, har de bare oppnådd
å bli djevelens slaver og medarvinger til den evige ild. Guds
barn derimot kan ha det som verst og er kommet dypest ned i lidelsens
og prøvelsens jammerdal. Job sitter i sekk og aske og skraper sårene sine.
Jeremia ligger i gjørmen på bunnen av brønnen. Daniel ligger i løvehulen,
og den fattige Lasarus ligger i sine sår og filler foran den rikes dør.
Men det er likevel ikke verre med dem enn at de hele tiden får være Herrens
«øyensteiner», hans hjertes glede, rettferdighetens barn, hans hellige
folk, og det eiendomsfolket som til sist skal bæres av engler til «Abrahams
skjød». På
denne måten kan jo aldri Guds barn være ulykkelige. Selv ulykken
må jo til og med virke til det beste for dem. Og det som mer er;
selv synden, som
er det største ondet, skal ikke
fordømme dem. Djevelen skal ikke få overvinne dem, døden
skal ikke skade dem. Tvert imot skal alle disse grusomme fiendene
på Herrens befaling tjene til noe gagn for dem. Her
ser vi da at det finnes ingen nød hvor Gud ikke kan hjelpe. Det finnes
ingen makt som «er i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som
er i Kristus Jesus, vår Herre». Det
finnes ingen fiende som kan rive Kristi sauer bort fra ham. For noen gang
å skulle fortapes, må disse, på samme måte som våre første foreldre,
med viten og vilje gå
bort fra Kristus, med
viten og vilje lukke øret til for Herrens røst, fordi de er bedratt
av slangens gift og syndens bedrag. Her
er grunnen til den viktige sannheten; at ingen kristen går fortapt så
lenge han selv frykter for at det skal skje, holder Guds ord høyt, hører
det, og lar seg tale til rette. Så lenge kan ingen makt skille ham fra
Kristi kjærlighet. Uansett hvor svak han så er, hvor ille det ser ut og
hvor dypt han er falt i elendighet. Vi
kan bli hjulpet i alt, så lenge vi søker hjelpen hos Herren, og på den
måten der Herren har lovet å hjelpe oss. For det er umulig at noen som
har all sin trøst i Herren og i tro påkaller ham, likevel skulle bli til
skamme. Gransk Skriftene og se om du finner noen, fra verden ble til,
som har sin trøst i Herren og påkaller ham, og så noen gang er kommet
til skamme. Nei,
det skyldes nok bare en ynkelig vantro når en kristen i noe tilfelle sørger
som om han ikke hadde noe håp. For Gud kan hjelpe i alle ting. I alle
forhold er han en Far,
en allmektig og trofast Far. Han
sørger for sine barn på alle
områder, tar del i alt som skjer med dem. Han hjelper, advarer
og beskytter, som Skriften sier: «Så
sier Herren, hærskarenes Gud: Den som rører ved dere, rører ved hans øyenstein».
22. september Dette er nåde, hvis noen på grunn av sin samvittighet overfor Gud holder ut i smerte når en lider urettferdig. 1 Pet 2:19. I en preken på 15. søndag etter trefoldighet sier Luther: «Det kalles vanligvis for å tjene Gud, når vi gjør det Gud har befalt, og lar være å gjøre det Gud har forbudt. Og på denne måten kunne gudstjenesten finnes over hele verden. Ikke bare i kirken, men også i huset, i kjøkkenet, i kjelleren, på verkstedet, på åkeren, i byen og på landet, - bare vi ville leve slik Gud vil på hver vår plass. For
det er klart nok at Gud har innstiftet og vil opprettholde ikke bare kirken
og det verdslige samfunn, men også familien. Alle kan derfor være med
og tjene Gud, hver på sin plass i samfunnet. Først og fremst far og mor.
Dernest barna, naboer og enhver såvel arbeidsgivere som arbeidstakere.
For det er Guds vilje og befaling. Og slik kunne menneskene i alt sitt
daglige strev være glade og lykkelige. Ikke noe ville bli for tungt for
dem, hvis bare de levde etter Guds vilje i hjem og arbeid. Men
djevelen kjemper med hender og føtter for å hindre oss i å leve i denne
gleden, og gi oss alle en uvilje mot det vi skal gjøre og som Gud har
befalt. For at menneskene ikke skal ha noen kjærlighet til sin daglige
gjerning, og Gud ikke skal få noen tjeneste». Så langt Luther. Det
er altså nødvendig at vi har et villig
hjerte og åndelige øyne, tro
og kjærlighet, og lyst til Guds lov. «Åndelige øyne» vil si at
vi alle, der vi er satt i hjem og samfunn, må se Gud, se Gud foran seg,
se Guds bud og vilje, og ikke stanse opp bare ved gjerningens egenverdi.
For
det andre er det også nødvendig med en utrettelig tålmodighet.
For djevelen prøver alltid å gjøre oss misfornøyde med vårt kall og arbeid.
Å, for en nåde da å ha den kjærligheten til Gud som kan drukne vår misnøye
i hans velbehag. Så vi bare for hans viljes skyld lider og holder ut i
tålmodighet. Apostelen
Peter sier: «Dere tjenere, vær deres herrer underordnet med all frykt,
ikke bare de gode og milde, men også de strenge. For dette er nåde, hvis
noen på grunn av sin samvittighet overfor Gud holder ut i smerte når en
lider urettferdig. Når dere gjør godt og likevel må lide, hvis dere da
kan være tålmodige, finner det nåde for Gud. For til dette ble dere kalt,
fordi Kristus også led for oss og etterlot oss et eksempel, for at dere
skulle følge i hans fotspor». Dere
barn og dere som er arbeidstakere, merk dere disse ordene: Ikke bare de
gode og milde, men også de strenge! Legg også merke til: På grunn av sin
samvittighet overfor Gud - holde ut i smerte når en lider urettferdig,
- dette finner nåde for Gud - til dette ble dere kalt - fordi Kristus
også led for oss. Ja,
dette er godt i Guds øyne, når et barn som tror på Frelseren, lider under
foreldres og søskens vrangvilje, men holder ut i ydmykhet «på grunn av
sin samvittighet overfor Gud». Ikke reiser seg mot dem i tross. Og heller
ikke gir seg over i sorg og oppgitthet, eller går tilbake til verden.
Men lider tålmodig og venter på Herren, og har sin trøst, sin venn og
tilflukt i Frelseren alene. Dette finner nåde for Gud. Det
samme er tilfelle når en trofast kristen som har en ugudelig og vanskelig
ektefelle, «på grunn av sin samvittighet overfor Gud» tålmodig holder
ut i trengselen, lider urett, men viser kjærlighet og lever med sin ektefelle
i tilgivelsens ånd. Det
finner nåde hos Gud når en kristen far eller mor, som har ugudelige og
vanskelige barn, i utrettelig fasthet, tålmodighet og kjærlighet strever
med å oppdra dem, formaner, tukter, forlater og oppmuntrer, men først
og sist legger dem fram for Gud i bønn. Det
finner nåde hos Gud når en lærer i Guds rike, som har en lite fruktbar
arbeidsmark, likevel med kjærlighet arbeider i tålmodighet og ikke blir
trøtt. Nidkjær og kjærlig, offentlig og i det skjulte, i tide og utide
holder på og tukter og formaner med all langmodighet og lære. Og på grunn
av dette villig lider under hele verdens, sine kollegers og alle onde
ånders fiendskap. Men først og fremst selv er opptatt med å øve seg i
gudsfrykt, og bygge opp nådelivet i sitt eget hjerte. Det
finner nåde hos Gud når en kristen skoleungdom tålmodig lever under sine
ugudelige kameraters spott. Selv holder seg usmittet av verden, og tåler
å bli ansett som en dåre for Kristi skyld. Gjerne ofrer sine evner til
Gud, men med ansvar for sin framtid ser det som en plikt å streve med
sine verdslige studier i ulike emner. Samtidig som det som hører himmelen
til hele tiden har førsteplassen i hjertet hans. Det
finner nåde hos Gud når en håndverker «på grunn av sin samvittighet overfor
Gud» er redelig og trofast i yrket sitt. Heller lever i fattigdom og opplever
å miste kunder, enn å skulle benytte seg av triksing og falskhet, som
hans konkurrenter i yrket tjener penger på o.s.v. På
denne måten har alle mennesker hver på sin plass, sine prøvelser og problemer.
Da kreves det tålmodighet og åndelige øyne og hjerter til både å se og
elske det som er velbehagelig for Gud. Bli faste og urokkelige, trofaste
og flittige hver på sin plass. Og på denne måten tjene sin neste, og dermed
gjøre Guds vilje. Dette finner nåde hos Gud, og er den rette måten å leve
på. 23. september Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg, gull som er gjennomglødet og prøvet i ild, så du kan bli rik. Åp 3:18. Merk deg hva Herren sier her: «Kjøp av meg»! Tenk grundig over hva det betyr, hva det vil si at Herren i denne brennende ånd, i majestetisk dyp, alvorlig formanende ånd sier: Jeg råder deg til å kjøpe av meg! ..av meg! Dette betyr jo at han fullstendig avviser all egen innsats fra vår side, alt selvgjort. Det er en sterk understreking av at det ikke er noe som helst som gjelder innfor Gud, unntatt det som Sønnen har gjort. Men
«kjøpe» - ? Hvordan skal det foregå? Jo, Herren sier: «Hør, alle dere
som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom hit, kjøp
og et! Ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling, vin og melk!» Og videre:
«Den som tørster skal komme, og hver den som vil, skal
ta livets vann for intet». Merk:
For intet! Det er denne måten å «kjøpe» på, han her omtaler slik:
«Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg». Det vil si. Jeg råder deg til
å holde opp med ditt eget strev, og bare tror,
bare tar imot av
meg! Riktignok taler han her i en halvt straffende tone, i en alvorlig formanende ånd. Men desto herligere er det når vi ser hva han vil fram til. Det er jo som om han vil si: Jeg forlanger nå at du ikke selv foretar deg det aller minste for å gjøre meg nådig, eller deg selv varm. Jeg forlanger at du slutter med din kristelige aktivitet, din selvvirksomhet, - og bare tar imot. Jeg forlanger nå at du tror at det jeg har gjort er nok for deg! Stans
opp og tenk deg om! Ta til deg disse Herrens majestetiske ord: «Jeg råder
deg til å kjøpe gull av meg, gull som er gjennomglødet og prøvet i ild,
så du kan bli rik»! Så skal du få erfare at det virkelig kan gjøre en
lunken sjel brennende, en som er kald og død; levende og varm. For her
hører vi store og herlige ting. For
det første har Herren like foran dette verset gitt den aller sterkeste
skildring av hvor elendig og
uverdig denne personen er, som så deretter blir tilbudt alt dette.
For at ikke en éneste sjel skal tro at dette ikke gjelder ham. Ikke skal
stå der og tro han ikke kan få del i dette, eller er for uverdig. Dernest
at dette er den allmektige Herrens egne, mest alvorlige råd og majestetiske
ord til en så uverdig synder. Mot disse Herrens ord er alle våre tanker,
meninger og følelser bare som sandkorn mot et gigantisk fjellmassiv. Men
hva mener så Kristus med dette «gull» som han tilbyr oss? Noen har ment
det er troen. Men det er feil, det strekker overhode ikke til her. Troen,
den skildres her med det å kjøpe,
som betyr begjære og
tro. Men gullet som skal kjøpes, og som altså er selve rikdommen, er det troen åpner seg for og mottar. Det er Kristi dyre blod, eller hele hans fullbrakte verk. I all hans pine er det gjennomglødet og prøvet. Peter
sier: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, som sølv eller
gull, dere ble gjenløst fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men
med det dyrebare Kristi blod». Peter vil si: Når noe skal kjøpes tilbake, er det nødvendig med sølv og gull. Men det gullet vi er gjenløst/kjøpt tilbake med, er ikke det forgjengelige, men det uforgjengelige; det er Kristi dyrebare blod. Dette
blodet, eller Kristi fullbrakte verk, er den éneste
rikdommen for en fattig synder. Selve
troen er ikke en rikdom som gjelder for Gud. Det er ikke nok
for Gud at du kommer fram for ham med din
egen tro, eller din
anger, din bønn, din
kjærlighet, din ydmykhet.
For ikke en gang dette som Den Hellige Ånd har skapt i oss, kan forsvare
oss eller bestå i dommens ild. Det er alt sammen ufullkomment på grunn
av karets urenhet. Nei, den som vil bestå for Guds dom, som den som er «rik», må ha noe som er ennå mer verdifullt. Han må ha det gullet som for lenge siden er gjennomglødet og har bestått sin prøve for Guds domstol. Dette er bare Kristi egen rettferdighet. Og
tenk så grundig over den verdien dette gullet har, som Kristus tilbyr
oss her; altså hans dyrebare blod! Du er svært syndig og hjelpeløs. Du
er skyldig ti tusen talenter. Du har syndet så mange ganger, så grovt
og så utillatelig. Men legg så alt dette i den ene vektskålen, og i den
andre det blodet Guds Sønn har
utgytt for hele verden. Og se hva som gjelder mest! Jo
visst er syndene våre store og utillatelige. Men jeg har hørt fra hans
egen munn: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som blir utgytt til
syndenes forlatelse», og hans apostel som sier: «Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser oss fra alle våre synder».
Å, da er min hjelpeløse, syndige, fortvilte sjel full av trøst og frimodighet.
Da begynner jeg igjen å få nytt liv, ja, å bli brennende i min ånd. For
hva kan være en mer tilstrekkelig forsoning enn Kristi blod? Hvilken synd
hos et forgjengelig vesen kan oppveie verdien av Den Uforgjengeliges blod? Og
her taler altså Kristus til den mest uverdige mannen som har sunket så
dypt, og ikke lenger har den nåden han en gang eide. Han sier til ham:
«Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg,
så du kan bli rik».
Han sier altså at mannen ikke bare skal bli skyldfri, men til og med
rik. Og at det bare skjer
gjennom dette gullet!
24. september La oss kaste fra oss mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen. Rom 13:12. Av neste vers ser vi hva apostelen mener med «mørkets gjerninger». Der nevner han noen av dem; fråtseri, drukkenskap, utukt, misunnelse o.s.v. Og at han kaller slike synder for «mørkets gjerninger», betyr ikke bare at når en driver med slikt, så skyr en det naturlige lyset. For det er ikke det naturlige lys eller mørke det tales om her, men at slike gjerninger tilhører det åndelige mørket, den kjødelige selvsikkerheten og ugudelighetens mørke. I dette mørket lever menneskene fritt i all slags synd og laster. Men
det vi spesielt bør legge merke til, er at apostelen sier: «la oss kaste fra oss», eller «avlegge», disse mørkets gjerninger.
Og dette sier han altså til Guds barn. Av dette lærer vi først at Guds
barn ikke er helt fri fra enhver
grad eller form av slike synder. Riktignok lever vi ikke som verden, som
selv vil synden, og lever i den uten forsøk på å vende seg fra den.
Men vi kan likevel smittes av den. Og i tider hvor søvn eller store fristelser
tar tak i oss, kan vi lett fanges av lystene, som også mange helliges
historie viser. Av
dette lærer vi å ikke straks fortvile eller fordømme oss selv eller andre
kristne når noe slikt får slippe til i oss. Nei, hvis bare hjertet vender
om fra synden, holder seg i tro til sin Frelser, og søker hans nåde til
forlatelse og frigjørelse fra synden, da er det ennå nåden som hersker
over oss. Det har vi all grunn til å takke Herren Kristus for, han som
gav oss en fullkommen nåde over virkelige synder. Men
det andre vi skal merke oss her, er apostelens egentlige formaning: At
vi skal kaste fra oss disse mørkets gjerninger. Vi skal, på grunn av
all den nåde som bare skjenkes oss, virkelig sette alt inn på å slutte
med alt dette. Apostelen
sier ikke: La oss bare kjenne
og erkjenne syndene våre. Nei, han sier: La oss avlegge dem. Her har vi nå det rette kjennemerket på det som skiller
en sann fra en falsk kristen. Den
førstnevnte forskrekkes i sitt hjerte over sin synd. Han søker all Guds
nåde og alle nådens midler for å bli kvitt synden. Mens den sistnevnte
gjør en hemmelig pakt med synden og vil beholde den. Han unnskylder den
overfor seg selv, selv om han nok av og til med sin munn erkjenner synden. Riktignok
kan et Guds barn i prøvelsens stund glemme Gud, og oppføre seg som om
Ånden fullstendig skulle ha forlatt ham. Vi ser det hos Peter når han
tre ganger fornekter sin Herre. Men Peter gikk straks etterpå ut og gråt
bittert. Slik er også hver sann kristen i sin ånd dypt fiendtlig mot sin
egen synd. Men
hvordan kan dette skje, at vi rett og slett avlegger
synden? Det skjer på forskjellig vis. Noen synder kan vi uten videre straks
avlegge. Og da skal vi fryde oss og ikke tale om skrøpelighet, men lovprise
Guds nåde. Men andre synder blir derimot vår tukt og ris gjennom lange
tider, ja, kanskje for hele livet. Hvis det ikke var tilfelle, ble vi
jo fullstendig syndfrie. Selv om det ikke er noe mindre vi etter Ånden
trakter etter. For den godtar ingen synd. Når
vi så kjemper mot de syndene som ennå henger fast i oss, så de ikke får
makt over oss som hos verden, så skjer heller ikke det med vår egen kraft,
men bare ved at vi tar vår tilflukt til «hans veldes kraft». Og
ta på oss lysets våpen.
«Lysets våpen» er motsetningen til «mørkets gjerninger». Mens mørkets
gjerninger besto av synder og laster, består lysets våpen av renhet, avholdenhet,
årvåkenhet. Og framfor alt tro, kjærlighet og håp i hjertet og i vårt
daglige liv. Dette er «våpnene» vi kjemper med mot kjødets fristelser
og mot verdens og djevelens forførelser. Vi
merker oss at apostelen, når han nettopp har talt om «mørkets gjerninger»,
likevel her, som deres motsetning, bruker uttrykket «lysets våpen»,
og ikke «lysets gjerninger».
Med dette gir han uttrykk for at her kommer det til å bli strid
og kamp, her er det nødvendig med våpen,
hvis vi alltid skal kunne bestå i tro og gudsfrykt. Det
kristne livet blir aldri et enkelt og lett liv, slik som de har det, de
som «sover om natten». Det blir ofte en hard, langvarig og farlig kamp,
der det gjelder å kjempe for selve livet, eller å dø og miste alt, på
samme måte som i en krig. En krig er ikke enkel og lett. Der er alltid
uro, livsfare og frykt. Der må en bestandig være årvåkne og være rustet
til ny kamp. Snart
er det troen og samvittigheten som angripes, så vi på ny står i fare for
å bli fanget av «trelldommens åk». Snart det ytre livet, der djevelen
vil styrte oss ned i synd og skam. Så er det kjærligheten som settes på
prøve, hvor vi står i fare for å bli fylt av hat og uvennskap o.s.v. Mot
alle disse farene må vi stå rustet og ikledd lysets våpen. Og her kan
kampen ofte bli hard og farlig, så vi holder på å fortvile. Bare den allmektige
og trofaste Herres «store under» frelser oss her. Derfor taler også Peter
om at «den rettferdige blir vanskelig frelst». Hvordan
skal det da gå med dem som nok vil være kristne, men likevel lever så
uforstyrret og fredfullt et liv, som om de var i det mest skjermede hjemmet?
Som om de ikke har noen åndelig fiende. Som om djevelen ikke lenger hadde
noe ondt i sinne mot dem. Som om kjødet og verden ikke lenger var noen
farlige fiender - ! Både
Ordet og all erfaring vitner om at ingen kristen kommer lykkelig gjennom
dette fiendelandet uten frykt og kamp. Frykter jeg ikke for noe, så er
jeg i stor fare. Å tro en er utenfor all fare, midt blant fiender som
alltid trenger innpå en, er et stort bedrag. Enten
lever jeg i frykt og kamp, og da ved Guds makt blir frelst. Eller selvsikker
og sorgløs, og jeg går fortapt. Derfor
har også vår Herre Kristus så alvorlig formant: «Våk og be» - «og det
jeg sier til dere, det sier jeg til alle: Våk»
25. september La
deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!
Rom
12:21. Ser vi disse ordene i sammenheng med verset foran, synes meningen først og fremst å være denne: La ikke din uvenns ondskap overvinne deg, så du også blir ond. Men overvinn isteden hans ondskap med en strøm av kjærlighet fra deg. Slik at du forvandler ham til din venn. Men
først og fremst er det da nødvendig at du har lært å overvinne ditt eget
hjertes ondskap, så ikke dette får overmakt over den tilgivende kjærligheten.
Den som sitter fast i hat og hevnlyst, har blitt «overvunnet av det onde»,
og det av et dobbelt onde. Det
onde i hans uvenns hjerte og det onde i hans eget hjerte har slått seg
sammen for å friste ham til hat og hevnlyst. Og når han forsvarer og unnskylder
sin egen ondskap, og ikke vil forlate, elske og gjøre godt mot sin neste,
da har de seiret over ham. Når
du er overvunnet av det onde, da er du også på en måte dobbelt ulykkelig.
Ikke nok med at hjertet ditt preges av hat og uvennskap mot et medmenneske,
som fra før i seg selv er i en ulykkelig og fredløs tilstand. Men du er
også på grunn av det samme hatet og uforsonligheten utestengt fra Guds
nåde og vennskap. For
vår Herre Kristus har tydelig uttalt: «Dersom ikke hver éneste en av dere
av hjertet forlater sin bror hans overtredelser, da skal heller ikke deres
Far forlate dere deres overtredelser». Det
har derfor den aller største betydning at vi ikke lar oss overvinne av
det onde og blir sittende fast i hat og uforsonlighet. Ja, det er altså
helt nødvendig hvis vi skal bli frelst. Det
er et helt spesielt forhold i denne ondskapen med hatet.
Det vitner nemlig om hvordan ditt hjertes forhold er til Gud, til synden
og nåden. For bare du sier du ikke kan forlate et bestemt menneske, så
sier du samtidig at du kan selv unnvære Guds nåde og Guds forlatelse av
dine synder. Ja, du kan
selv unnvære frelse og evig liv. Hvis
du derimot klart kjenner din egen synd, og Guds nåde virkelig er uunnværlig
for deg, da kan du selv forlate de aller største urettferdigheter som
påføres deg. Kan
du ikke det, så be Gud forbarme seg over deg og vekke deg opp, så du ser
både dine synder og Guds dyrebare nåde. Da vil du kunne forlate hva som
helst, og ikke la deg overvinne av dette dødelige ondet; det uforsonlige
hatet. Men
overvinn det onde med det gode.
Dette betyr framfor alt å overvinne din uvenns ondskap med en strøm av
kjærlighet og hjelpsomhet mot ham. På et hardt ord gir du et mykt svar.
Slik demper du harmen. Et uvennlig blikk møter du med et varmt og vennlig
åsyn. Når
du får høre at en nabo har sagt noe ondt om deg, skal du fortelle noe
godt du vet om ham. Så kanskje han også får høre dette, og forholdet kan
forvandles til vennskap. Når han avslår å gi deg den hjelpen du trenger,
pass da du på å få gitt ham en hjelp som han
kan trenge o.s.v. På
denne måten «overvinnes det onde med det gode». Det blir en konstant drakamp
mellom din uvenns ondskap og din egen tålmodighet, din kjærlighet og hjelpsomhet.
Pass da på at ikke det gode hos deg bukker under, men tvert imot overvinner
uvennens ondskap. Og
blir bare ikke det gode hos deg overvunnet, men du alltid får fortsette
i kjærlighet og hjelpsomhet, vil nok din uvenns ondskap i de fleste tilfeller
bli overvunnet. Men om så det ikke skjer, har du likevel overvunnet det farligste ondet når du har overvunnet ditt eget hjerte og bevart kjærligheten. Men også dette ondet, det som rører seg i ditt eget hjerte, kan også bare overvinnes gjennom en annens godhet: Nåden i Guds hjerte. Kjemper
du bare i egen kraft mot ditt hjertes ondskap, blir du snart overvunnet.
Men hvis Guds store kjærlighet, som forlater alle dine synder, blir åpenbart
for hjertet ditt, og alltid får bestemme der, da vil du også alltid bli
drevet til omsorgens kjærlighet mot din neste. Og da er det i dypeste
forstand skjedd i ditt eget liv at «det onde er overvunnet med det gode». Slik
er de kristnes kamper og seirer. Verden kaller det å
seire når den har kunnet hevne seg mot en fiende. Men i Kristi
rike består seieren i at en ikke
hevner seg, men overvinner sin trang til å ta hevn. De
kristne strir først og fremst mot sin egen ondskap. Å nedkjempe den er
deres største seier. Men også når de strir mot andres ondskap, er det
kjærlighet og hjelpsomhet de bruker for å bekjempe den. Måtte
Gud med sin store og evige kjærlighet mer og mer oppgløde oss til denne
kampen - å «overvinne det onde med det gode»! 26. september Deres liv er skjult med Kristus i Gud. Kol 3:3. Legg merke til dette: Vårt liv i Gud er skjult! - og skjult med Kristus! Kristus
er vårt liv. Men Kristus er skjult. Derfor er vårt liv skjult. Det er
dette apostelen forkynner her. Det samme bekrefter også alle de helliges
erfaring. Men vi, vi vil ikke uten videre godta dette. Vi sier: Var det
et virkelig liv med Kristus i Gud, så skulle det vel ikke være så skjult.
Men heller stråle fram, synes, kjennes og oppleves mer. La
oss nå se hvordan det forholder seg med dette. Det er sant at «den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv», at «Guds Ånd
vitner med vår ånd at vi er Guds barn». Det er sant, det Johannes så ofte
gjentar: Vi vet - vi
vet at vi er av Gud, vi vet at vi er Guds barn, vi vet at Gud blir i oss. Et
menneske som ikke har opplevd noen omvendelse, noen vekkelse fra syndens
søvn, noen kamp under loven, noen forløsning i Kristus. Ikke har fått
et nytt liv med Kristus og en ny vandring med ham. Men ennå er ett med
verden - om enn ikke på de verste områdene, -. Det mennesket bedrar seg
selv, det er helt sikkert. Og fremdeles tror en slik at han kan leve det
skjulte livet med Kristus i Gud. Og vil kanskje til og med oppfatte dette
skriftstedet som om livet i Kristus ikke hadde noen som helst konkrete
kjennetegn, og ingen stadfestelse i noen ny kraft i ens liv. Nei,
det står hele tiden fast det Skriften lærer om at det gode treet skal
kjennes på Åndens frukter.
Men når det åndelige livet samtidig er så skjult, så har det følgende
grunner: Først og fremst at vår falne, blinde fornuft dels aldri forstår
seg rett på Åndens verk og frukter, dels ikke legger merke til disse.
For vi vil liksom gripe selve livet med hendene, se og oppleve det. Ofte
er vi ikke fornøyd med Åndens frukter slik Skriften skildrer dem. Vi vil
selv bestemme hvordan det åndelige livet skal ta seg ut. Når f.eks. Skriften,
som de største Åndens frukter, nevner kjærlighet,
glede, fred o.s.v.,
så sier mange: «Ja, men hvor langt strekker nå dette? Riktignok fikk jeg
en ny kjærlighet i hjertet da jeg fikk forlatelse for alle mine synder.
Jeg fikk nok en glede og fred med Gud som jeg aldri før har hatt. Men
hva hjelper det alt sammen, det er jo så svakt, og svinger så sterkt i
meg. Jeg burde jo ha en langt sterkere kjærlighet, glede, fred, saktmodighet»
o.s.v. Eller
vi venter på å få oppleve selve livet i
oss. Og når vi ikke har slike opplevelser, begynner vi straks
å tvile på om vi har livet. For det andre er vårt liv i Gud aller mest
skjult når Gud ikke bare holder følelsene og troens kraft tilbake, men
også lar mye synd og elendighet overfalle oss. Når han tillater Satan
å sikte oss på den mest grusomme måten, frister og plager oss med syndige
tanker, lyster og begjær. Slik at vi også av og til faller. Så Peter fornekter
sin Herre, lyver og banner. Slik at Paulus og Barnabas tretter. Å,
når slike ting skjer med oss, - hvor er da vårt liv med Kristus i Gud,
- tenker vi. Å, nei, å tro at Guds Ånd skulle bo i meg, det er jo det
største galskap. Nei, ikke Guds
Ånd, men djevelens.
Ja, nå er vårt liv med Kristus virkelig godt skjult. I
tillegg lar Gud alle slags vanskelige opplevelser, ulykker og lidelse
ramme oss, ja, skylle over oss som en flodbølge. Som når alle ondskapens
krefter, naturen, mennesker og ånder slo seg sammen mot en gudfryktig
Job. Røvere, lynet og storm tok fra ham alt det han eide, til og med barna.
Djevelen plaget hans legeme, hustruen spottet hans tro, de ynkelige vennene
hans veltet nye steiner til byrden hans, og hans eget hjerte raste mot
Gud så han forbannet den dagen han ble født. Hvor
er nå mannen som var så høyt benådet at det ikke fantes hans like i hele
landet? Hvor er nå det inderlige Guds vennskap som han hadde? Her har
vi et eksempel på hvor uendelig dypt vår herlighet kan være skjult. Men
av alt dette onde som tåkelegger og skjuler vårt liv med Kristus, kan
likevel ingen ting sammenliknes med synden.
Utvortes lidelser er sammenliknet med den bare svake lidelser. Det
er snart å lære seg at disse er et faderlig ris, at «den Herren elsker,
den tukter han». Men når synden og djevelen og hissige syndens lyster
raser i kjødet, da kjenner du deg som død. Da føles det som om Ånden har
forlatt deg, og som om Gud i sin rettferdige dom har forlatt deg o.s.v. Ja,
dette er de virkelige dødsstøtene. Og de går gjennom marg og bein hos
oss. Det formørker vårt liv under nåden. Da er det ikke noe annet som
hjelper enn å slutte med all vår
tanke om vårt eget nådeliv. Og bare se på vår evige og uforanderlige Gud
selv, om ikke han kan frelse og hjelpe oss ut av dette. Men
når det igjen klarner for oss, får vi nok se at midt i det svarteste mørket
skjulte det seg ikke bare et uforandret faderhjerte i Gud, og vår rettferdighet,
som ennå var den samme, fullkomne, i Kristus. Men også et sant, levende,
kjempende nådeliv i hjertet vårt. Det
er den høyeste Guds visdom å kjenne godt til hvordan Gud på underlig vis
fører sine hellige. Hvordan han skjuler livet under døden, rettferdigheten
under synden, nåden under vreden, ja, himmel under helvete. Og
denne høyeste Guds visdom er nødvendig om vi skal holde ut i troen på
denne Herren.
27. september Stå da ombundet om livet med sannheten. Ef 6:14. Dette ordvalget er lånt fra datidens krigføring. Krigeren skulle ha et belte spent om livet sitt. De side klærne de brukte på den tiden, skulle løftes opp, samles og spennes fast med dette beltet, så de ikke skulle flagre og hindre dem i striden. Samtidig skulle beltet også gi kroppen en viss fasthet og holdning. Men selve beltet, som vi skal være ombundet med, hva er så det? Jo, apostelen sier «med sannheten». Å, for en guddommelig visdom! Her taler Herrens Ånd. Vårt åndelige liv skal være ombundet med sannheten. På
samme måte som vår fiendes innerste vesen og kraft er løgnen;
falskhet, løgn og bedrag, - så skal vårt sterkeste våpen mot ham være
sannheten. Men
ordet sannhet har en
dobbelt betydning i Skriften. Først lærens
sannhet, eller Guds ord.
Og det taler da om at vi skal ruste oss med en klar og sikker kunnskap
i Guds ord, så vi ikke lar oss forvirre av mange slags fremmede lærdommer.
Men
dernest betyr dette ordet også sannhet i vårt eget hjerte; d.v.s. oppriktighet
og alvor. At vi i alle forhold bare spør etter hva som er Guds vilje,
for så også å gjøre etter
det. Og vi bør uten tvil stå ombundet med sannhet i
begge betydningene. Det
finnes ikke noe kraftigere middel mot alle djevelens forførelser, enn
å holde fast på det Gud har talt i sitt ord. På samme måte som krigerens klær
skulle holdes samlet av krigsbeltet, så det ikke skulle flagre alle veier.
Slik skal våre tanker, som ofte flagrer alle veier, strammes hardt sammen
med sannheten. Så vi
alltid møter fristeren med: Dette har
Gud sagt i sitt ord. Og «himmel og jord skal forgå, men mine ord
skal aldri forgå», sier Jesus. Det Gud selv har talt, det står urokkelig
fast, og det vil jeg tro på. Å,
for en salig trygghet, å få binde om seg Guds egen sannhet! Og dette er
det første og det viktigste, hvis vi skal kunne stå fast i prøvelsens
time. Men
hva hjelper det med all mulig fasthet i læren, hvis Guds Ånd ikke har
fått skapt det rette alvoret
i hjertet, så vi bare ønsker å få vite hva det er Gud vil i hver
enkelt sak, for så å gjøre etter det? Hva
hjelper krigerens våpen, hvis det ikke finnes liv og kraft i legemet hans?
Da faller sverdet av seg selv ut av hånden hans. På samme måte glir Ordets
sannhet ut av seg selv, hvis vi ikke beholder den sannheten og oppriktigheten
Gud har virket i hjertet vårt. Hvert
éneste menneskes hjerte er av naturen fullt av hykleri og falskhet, -
hvert menneske er en løgner! Det er bare gjennom den nye fødselen
Herrens Ånd skaper dette hellige alvoret i hjertet vårt, som gjør at vi
sier: «Jeg må vite hva som er Guds vilje, hvordan han vil ha det, koste
hva det koste vil, ja, om det så skal koste meg livet. Hans vilje skal
være min rettesnor». Da
vil jeg ta inn over meg alt Guds
ord. Da velger jeg meg ikke ut bare enkelte gjerninger og oppfatninger.
Da er jeg på vakt overfor det innerste i hjerte, tanker, begjær og hemmelige
tendenser, som ingen mennesker ser. Da blir jeg nok på alle områder tuktet
og nedslått over meg selv. Men da blir også Kristus herliggjort for min
sjel, og jeg har forlatelse for alt, så jeg fryder meg over en evig nåde. Men
da får jeg også en inderlig kjærlighet
til alt det Gud vil. Og da er det sannhet
i min gudsfrykt, når jeg gjør det gode av hjertens
lyst, og ikke av tvang. Nå vandrer jeg for Guds åsyn med både
mitt indre og utvortes menneske. Og da blir jeg stadig mer og mer renset,
oppriktig og sann i tanker, ord og i hele mitt vesen. Dette
er helt og fullt et verk av Herrens Ånd. Og fordi han virker sannhet
i vårt vesen, kalles
han også for Sannhetens Ånd.
Det er hele den nye fødselens verk som gjør at vi er
av sannheten og vandrer i sannheten. Men
alt Gud har virket i oss vil djevelen ødelegge. Dette arbeider han stadig
med. På ny vil han gjøre hjertet vårt falskt og likegyldig, så det ikke
skal være så nøye på hva som er Guds mening og vilje. Da
er det om å gjøre at vi ved den nåden vi har fått virkelig frykter for
djevelens bedrag. At vi virkelig er nøye på alt, ikke slipper noen falskhet
til i hjertet vårt. Straks vi merker det minste til djevelens bedrag,
må vi rope til Gud: «La heller alt mulig ondt skje med meg, bare jeg ikke
må bli falsk i mitt forhold til deg! Bruk heller de bitreste ting, Gud.
Bare jeg får være oppriktig overfor deg!» På denne måten spenner vi også
sannheten om vårt sinns hofter. Og
glemmer vi dette, så er alt tapt. En kristen kjenner fremdeles slangens
gift strømmer på i sin natur, i alle slags tendenser, også som falskhet.
Men det fører ikke til døden, så lenge den oppriktige Ånden kjemper imot,
forbanner denne slangens yngel og påkaller Gud. Men
den som ikke merker noen som helst falskhet i seg, men tror han er helt
ren for slikt, han er allerede dysset i søvn av den. Og da fører falskheten
til åndelig død når en begynner å forsvare den, inngår hemmelig pakt med
den og vil tjene den. Da er selve ånden og hjertet ditt falskt. En
slik kristen kan ikke kjempe Åndens kamp, om det så bare er i en enkelt
sak. Når han vet med seg selv at han unnskylder falskheten, så står han
maktesløs, er ikke åpen for Gud, blir feig i striden og ustadig i vandringen. Men
der oppriktighet har råderetten i hjertet, kan djevelen ingenting utrette.
For alle fristelser til synd fører der bare til et sterkere bønneliv og
gudsfrykt.
28. september Forakt ikke Herrens tukt! Bli heller ikke motløs når du tuktes av ham. Heb 12:5. Du har fått den store nåde å tro dine synder er forlatt. Du tror du er et Guds barn. Likevel har du veldig lett for å bli utålmodig og misfornøyd over den måten Herren fører deg på i livet. Bare fordi ikke alt har gått slik som du i ditt hjerte har ønsket og tenkt. Det er kanskje noe du spesielt sterkt hadde ønsket deg, og som du ikke fikk. Mens noe du rett og slett fryktet, har derimot rammet deg. Det
er nettopp deg vi vil tale noen ord med i dag. Mange tilfeldige sorger
og prøvelser kan også gjøre hjertet ondt. En forfølges kanskje av mennesker
en viss tid. En annen blir syk, men blir på ny frisk. En tredje har opplevd
et tap, som riktignok ikke hadde betydning for hans framtid o.s.v. Men
slike ting er egentlig bare små prøvelser som en snart finner trøst mot.
De
virkelig dyptpløyende prøvelsene er de som synes å ha avgjørende betydning
for hele ditt liv og din framtid, når du ser ditt livs største forhåpninger
og ønsker slår feil. Du
søkte lykken, men synes å ha blitt ulykkelig. Du er bundet til noe du
ikke kan ha noe håp om å bli fri fra i dette livet. F.eks. en sykdom eller
et menneske du er blitt bundet til for hele livet, og som er et kors for
deg. Eller du har knyttet hele ditt hjertes lykke til en bestemt person,
- og så er denne personen tatt fra deg o.s.v. Du
som nå sørger i det stille, og føler deg ulykkelig: Løft nå øynene dine
opp og se framover mot den uendelige evigheten! Er du nå helt sikker på
at du ikke trenger denne Guds underlige og harde skole for at du skal
nå lykkelig fram? Har
du så fullstendig glemt hvor stor og skjebnesvanger en strid det gjelder,
hvis du skal bli frelst og komme til himmelen? Du vet jo at hele verden
ligger i det onde, og at det
er få som blir frelst, ja, at «den rettferdige vanskelig blir
frelst». Du
tror og erfarer at hele ditt vesen er gjennomsyret av den gamle slangens
gift. For slik er det i sannhet med hvert
eneste menneske. Hjertet ditt er en hissig og lett tennbar ting,
som alltid vil i feil retning. Ditt kjød er fullt av lyster og begjær.
Du tror og ser at hele verden omkring deg er full av fristelser, og hvordan
djevelens makt og list er så stor og omfattende at mangt et stort Guds
menneske er blitt forført og hemmelig bedratt, så de er gått evig fortapt.
Det
er jo forferdelig å se en slik tilstand. Men likevel kan du altså tro
at du er den eneste som skal være fritatt fra all fare! Deg
kan det falske hjertet og den gamle slangen aldri bedra, - tror du.
Er du så overbevist om at det skal nok gå godt for deg å komme igjennom
alle farer i denne verden - ? Vel,
sier du, men hvor vil du da hen med alt dette? At jeg synes jeg er blitt
ulykkelig, er vel ikke det samme som at jeg er så selvsikker at jeg tror
jeg er fritatt for all fare i evighet? Jo,
her er nok en dypere sammenheng enn du tror. Du kan være sikker på at
det er ikke av hjertet Gud plager menneskene, men bare så langt det
er nødvendig for den enkelte. Vær du sikker på at hvis ikke prøvelsene var nødvendige for ditt evige liv, så ville den
uendelige kjærligheten i Guds hjerte heller gitt deg et Paradis på jorden. Og
om dine prøvelser ikke alltid er sendt for å redde deg fra den evige død,
burde det være nok for deg at Herren vil helliggjøre deg ennå mer. Vil
døde ditt gamle menneske og gjøre deg mer rik på åndelig kraft, liv og
ånd, tro, bønn, kjærlighet, årvåkenhet og ydmykhet. Eller
betyr alt dette ingen ting for deg? Er synden og ditt kjødelige sinn noe
du ikke tar så nøye, så det ikke smaker deg at Gud døder dette? Hvor
høyt setter du da Gud og hans vennskap? Hvis Gud vil bli mer æret gjennom
deg, skulle da det ikke smake deg? Er du mer opptatt med din jordiske
trivsel, enn av at Gud blir æret? Å,
tenk da over, du menneske, hvem som har skapt deg til denne verden med
en udødelig sjel! Og ikke bare det, men også sendt sin egen elskede Sønn
til en blodig død for at du skulle bli frelst! Har han da ikke også rett
til å gjøre deg til «et ærens kar», og føre deg slik at du blir til hans
ære? Smaker dette deg tvert imot ikke, så du til og med ergrer deg over
det? «Nei,
langt fra», sier du, «det
har jeg så langt fra noe imot. Tvert imot er det min inderlige bønn at
Gud bare må gjøre meg mer alvorlig og hellig til sitt navns ære. Hvor
ofte har jeg ikke bedt ham døde mitt kjød, når jeg har kjent på at jeg
selv verken gjorde eller kunne gjøre dette. Nei, det at han døder mitt kjød misliker jeg
slett ikke. Men jeg taler om mine bitre prøvelser. Det er disse som gjør
meg så ulykkelig». Du
vil altså bli korsfestet og dødet - men uten lidelser - ! Du vil oppleve
korsdøden leende. Ha nagler gjennom hender og føtter, men uten smerte.
Å ja, så fordreid kan det hele fortone seg i vår
tankeverden. Men
la det da nå bli klart for deg at det gamle menneske kan
ikke bli overgitt til døden uten lidelse. Hvis du ber Gud døde
kjødet ditt, må du ikke bli overasket om mye lidelse rammer deg. Med en
slik bønn har du selv dratt dette over deg. Gud
hører svært gjerne når du ber ham døde kjødet ditt og la nåden få større
innpass i deg. Men han vet da ingen bedre måte å bønnhøre deg på, enn
gjennom prøvelser, fristelser, kors og problemer. 29. september Etter sin barmhjertighet frelste hans oss gjennom den nye fødselens bad. Tit 3:5. Her ser vi hvor store nådens skatter Herren knyttet til dåpen. Hva og hvor mye vi mottar der. Det som skjedde der er intet mindre enn at vi ble frelst! Å
bli frelst er det samme som å bli befridd fra alle sine synder,
fra dødens og djevelens makt over oss. Og samtidig settes over i det evige
livs uendelige arv og rikdom. På en gang få tilbake all den nåde, det
barnekåret hos Gud, den ære og herlighet vi ved skapelsen var bestemt
til. Som vi mistet gjennom syndefallet, men som Kristus gjennom hele sitt
liv og lidelse, ja, med sin død og oppstandelse på ny kjøpte oss rettighet
til. Å, hvor stor Guds evige, kjærlige rådslutning til vår frelse har
vært! Alt
dette ville Kristus knytte sammen med, og legge ned i, dåpens vann. Slik
ville han med et synlig tegn i sin menighet markere hver enkelt som eier
av all denne nåden. I dåpen ville Gud gi oss den trøst vi behøver, og
hjelpe oss å ta imot hans store, men åndelige og usynlige gave. Dåpens
vann ser svært lite betydningsfullt ut i våre øyne. Likevel er det et
uendelig rikt og dyrebart vann. Det er med det som en stor godseier sa
om en ubetydelig gullring : «Den jeg gir, og som tar imot denne ringen,
han skal eie meg selv og alt jeg eier». Ringen
var i seg selv bare
verd noen titals kroner. Men nå var denne ringen plutselig blitt en særdeles
dyrebar ting. For nå representerte den ikke lenger bare sin egen lille
kroneverdi. Nå var hele denne personen som hadde gitt løftet, pluss alt
han eide, knyttet til denne ringen, og hørte nå med i ringens verdi. Og
hvorfor? Jo, bare på grunn av det løftet
som var knyttet til denne ringen; nemlig at den som fikk, og tok
imot den, skulle få eie alt dette. Slik
er det også med dåpen. Uten Guds ord er det bare vann, og har ingen verdi.
Men gjennom det løftet Kristus knyttet til dåpens vann er det et nådemiddel,
hvor Gud gir oss hele sin frelse og nåde. Det
er lærerikt å se hvordan Gud ofte har knyttet sine usynlige og himmelske
nådegaver til jordiske, og synlige ting og tegn. Vårt svake og sanselige
menneskehjerte har alltid måtte hjelpes på denne måten. Vi har mange eksempler
på dette i Det gamle testamente. Eksempler som nettopp er forbilder på
hvordan vi frelses gjennom Kristus. Når Israels barn skulle skjermes mot mordengelens sverd, skjedde det gjennom et synlig tegn. Påskelammet skulle slaktes, og blodet av dette skulle strykes på husets dørstolper. Og når de på vandringen i ørkenen ble bitt av de giftige serafslangene, ble det laget en serafslange (en av samme slaget, men uten gift) i kobber. Den ble satt på en stang, og når de som var bitt så på den, skulle de få leve. Og her leser vi uttrykkelig at «Den som vendte seg og så på tegnet, ble frelst, ikke av det han så, men av deg, som er alles Frelser. Det var verken urter eller forbindinger som reddet dem, men ditt ord, Herre, som leger alt» (Visd. 16:7,8,12.) I
2.Kong 5 har vi også et treffende forbilde på dåpen, og hvordan vår fornuft
stiller seg til dette. Den syriske høvedsmannen Naaman kommer til profeten
Elisa for å bli helbredet fra sin spedalskhet. Gjennom en tjener mottar
han da bare denne beskjeden fra profeten: «Gå og bad deg i Jordan sju
ganger, så skal du bli frisk». Da
blir Naaman sint og vil bare reise hjem igjen, fordi profeten ikke selv
kommer ut og foretar noen høytidelige seremonier, men bare sender en tjener
med en ganske alminnelig beskjed. Men når Naaman omsider lar seg overtale
til å stige ned i Jordan på profetens ord, blir han straks, på grunn av
løftet, fullstendig frisk. Og hvorfor? Så visst ikke på grunn av noe som
helst spesielt med vannet i Jordan. Men bare på grunn av
løftet som var knyttet til vannet i Jordan:
«Bad der, så skal du bli frisk». Her
ser du et bilde på dåpen, - og på oss. Først ser vi bare en enkel Ordets
tjener «forrette» dåpen, og det med svært enkle og uanselige midler. Bare
vi fikk se Gud selv forrette dåpen i himmelsk høytid, og hørte ham selv
tilsi oss frelsen, da ville vi nok tro det. Da hadde det alt sammen stor
verdi og betydning. Men nå er løftet så gammelt og langveisfra. Nå ser
vi ingenting i dette med våre øyne. Isteden
ser vi på selve vannet og tenker: Skulle ikke f.eks. min angers tårer
bedre kunne rense bort synden, enn dette vannet som bare er hentet fra
brønnen og stenkes på legemet? Men hvis vi bare fortsetter å se på vannet,
og glemmer løftets ord, forakter vi lettsindig både dåpen og Kristi ord,
og blir bare i vår synds spedalskhet. Får
vi derimot nåde til ved troen å se på Kristi
løfte om dette vannet, da kommer vi også til å bli rene og frelst,
akkurat som Ordet lover. For det er jo tross alt ikke verken drøm eller
dikt, men en evig, guddommelig sannhet. Han kan ikke lyve, han som sa:
«Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Når
denne Herren sier et ord, gjelder jo det tusen ganger mer enn alle våre
tanker og meninger. La
oss derfor holde øynene klart festet på Herrens ord, uten noe som helst
øyekast til siden. For ingen ting i hele verden er mer sikkert og pålitelig
enn dette. 30. september Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. Sal 103:10. Disse ordene er fulle av nåde og trøst. Og de er så tydelige at en aldri kan fryde seg nok over dette, aldri kan lovprise og takke, aldri av hjertet ta dette inn over oss nok. Først
og fremst har vi her hele evangeliets
innhold om at Gud ikke gjør med oss etter våre synder, men etter
sin Sønns fullbrakte verk. Herren har én gang gjort med én
etter våre synder, og gjengjeldt på ham etter våre misgjerninger.
For «ham som ikke kjente til synd, har Gud gjort til synd for oss». «Sannelig,
det er våre sykdommer han tok på seg, det er våre smerter han bar. Herren
kastet alle våre synder på ham. Han er såret for våre overtredelser, han
er knust for våre misgjerninger». For «Gud var i Kristus og forlikte verden
med seg selv, så han ikke tilregner dem overtredelsene deres». Her
er grunnen til at han ikke gjør med oss etter våre synder. Og derfor ser
vi hvordan de største syndere får nåde, mens de mest hellige i gjerninger
er blitt fordømt. Men
det er samtidig klart at det er visse mennesker Herren vil forholde seg
til etter deres synder. Det står i Rom 4:4: «Den som holder seg til gjerninger,
får ikke lønnen av nåde, men som fortjeneste». Det vil si at de skal få
etter som de har fortjent. Fordi det var slik de ville ha det, og dermed
ikke i sannhet opphøyet Sønnen. «Men den som ikke
holder seg til gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige,
ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet». Kort
sagt: At Gud ikke gjør med oss etter våre synder, er hele evangeliets
innhold. Men fremdeles sitter denne smitten uutslettelig fast i alle mennesker,
selv i Guds barn; at Gud bare er nådig mot oss i den grad vi selv har
levd et rett kristent liv. Og er mindre nådig mot oss når vi har falt
og syndet. Men
var det slik, da kom rettferdigheten virkelig av gjerningene, og da
er Kristus død forgjeves. «Er det av
nåde, da er det ikke lenger av gjerninger.
Ellers er nåden ikke
lenger nåde! Men hvis det er av
gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller
ikke gjerningen lenger noen gjerning». Men
se nå videre i Salme 103 hvor veldig denne tilregnede rettferdigheten
er. Å, for noen herlige ord: «Så høyt som himmelen er over jorden, så
stor er hans nåde mot dem som frykter ham». Måtte hver éneste kristen
skrive disse herlige ordene dypt inn i sitt hjerte, dette veldige bildet
Herrens Ånd selv bruker! Da vil det skape et himmelsk Paradis i hvert
enkelt hjerte. Tenk:
«Så høyt som himmelen er over jorden» - noe intet menneskelig øye kan
beregne. Og likevel står det her at like
stor er hans nåde mot dem som frykter ham. Nå
er himmelen så høyt over jorden at ikke en éneste av alle de ujevnhetene
som finnes på jorden, vil være synlig på den avstanden. For oss her nede
er det derimot selvsagt stor avstand mellom dalbunnen og de største fjelltoppene.
Vi ser de store ujevnhetene på jorden. Men vær sikker på at ingen fjelltopp
når opp til himmelen, så den får laget noen ujevnhet der. På
samme måte er det med syndene og nåden. For oss tårner ofte syndene seg
opp til store fjelltopper. Men Guds nåde er så stor over dem som himmelen
er høyt over jorden. Slik at syndene våre ikke har mulighet for å lage
den minste ujevnhet i nåden. Og
tenk: Skulle syndene kunne gjøre noen ujevnhet i nåden, slik at vi hadde
Guds nåde når vi hadde gjort gode gjerninger, men ikke hadde samme nåden
når vi hadde gjort noe som var galt. Da kom jo rettferdigheten virkelig
av gjerninger. Og alt evangeliet lærer om forsoningen og nåden hadde vært
falskt. Kjenner
du ikke hvordan både fornuft og følelser rygger tilbake overfor denne
tanken? Hva
så med Kristus, som sier
om de skrøpelige disiplene: «Dere er alt rene», og «helt rene». Og Paulus,
som sier: «Er det av nåde, da er det ikke av gjerninger». Og David, som
sier her at nåden er så stor over oss som himmelen er høyt over jorden.
Da måtte de alle være dårer og løgnere! Så
dypt sitter denne smitten i oss; dette at nåden må avhenge av gjerningene.
Men
den som skal kunne stå fast i en slik troens
kamp, må skrive Den Hellige Ånds ord dypt inn i hjertet, og virkelig
be Gud alvorlig om troens Ånd.
|