I Apg 19 leser vi at i Efesus fant Paulus noen disipler og spurte dem: «Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?» De svarte: «Vi har ikke en gang hørt at det finnes en Hellig Ånd». Han sa da: «Hvilken dåp ble dere da døpt med?» De sa: «Med Johannes’ dåp». Da begynte Paulus å forklare Johannes’ dåp for dem. Den var en omvendelsens dåp (v.4) «til den tro som skulle komme, ble åpenbart», Gal 3:23-24.

Selve troen var noe de manglet. Den var ennå ikke født i hjertet deres. Og grunnen var at de ikke hadde fått Den Hellige Ånd. Men da han hadde undervist dem om troen på Jesus, og lagt hendene sine på dem, fikk de Den Hellige Ånd.

Det var sannelig noe vi ikke skulle ha ventet, at disse disiplene ikke hadde fått Den Hellige Ånd, enda de var jo døpt med Johannes’ dåp til omvendelse. Gud hadde sendt ham i forveien for Kristus for å «berede vei», og knuse menneskenes steinhjerter gjennom sin forkynnelse om at de måtte straks omvende seg. At de så var døpt med Johannes’ dåp, betyr at de hadde tatt imot den Åndens forkynnelse Johannes bar fram, og hadde latt seg døpe til denne omvendelsen.

Men denne omvendelsen kunne aldri gi liv, trøst, fred og fryd, et nytt hjerte, Åndens nye sinnelag og kraft. Dette skulle Kristus utrette gjennom sin nådeforkynnelse. Døperen Johannes pleide si det slik: «Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, skal døpe dere med Den Hellige Ånd», Mat 3, Mark 1, Luk 3, Joh 1.

Det å bare være døpt med Johannes’ dåp, betyr altså å leve på omvendelsens og forbedringens vei, men uten å ha fått forlatelsens store trøst og glede i Kristus. Da går du med denne holdningen: Å, bare jeg kunne være, kunne gjøre, kunne kjempe, våke og be som jeg burde - !

Du har ennå ikke fått det sinn som sier: Å, det er bare det Kristus er, det Kristus har gjort, det Kristus har stridd, har bedt, har utrettet - - som holder. Og det er nok for meg. «Jeg døde», jeg kom skammelig til kort med min omvendelse og forbedring. Men tenk, jeg fikk alt på én gang i «ham som elsket meg og gav seg selv for meg». Og «det liv jeg nå lever i kjødet (d.v.s. her på jorden), det lever jeg i troen på Guds Sønn», Gal 2:19-20.

Det er fint å se her hvordan disse disiplene lot seg undervise av Paulus om hva de manglet, og ikke bare avviste det han sa. Derfor ble da dette virkelig en stor gledens dag for dem. Sannsynligvis har de aldri ant at de manglet noe, at det ennå måtte skje noe stort og herlig med dem.

Jo visst er vi døpt til Kristus, og har alle hørt at Den Hellige Ånd er kommet. Men vi ser jo rett for øynene våre at de fleste ikke vet mer om Den Hellige Ånd bor i dem, og Åndens sanne verk, enn disse som aldri hadde hørt at det var noen Hellig Ånd.

For dem som ikke kjenner og sørger over at de ikke har Den Hellige Ånd, er dette vi her snakker om, hard tale.

Noen har nok opplevd en viss oppvekking og herlige følelser. Men de har etter hvert mistet omvendelsens årvåkenhet. Nå har de alt sammen bare i munnen, i kristelige ord og vendinger, som ikke betyr noe som helst for hjertet deres. De har ingen fryktens ånd, ingen nød for å være oppriktig, ingen redsel for hjertets falskhet og syndens bedrag. De kan delta i verdslig selvopptatthet, som Ånden pleier å tukte ærlige sjeler for, men som de nå i stedet unnskylder og forsvarer.

De kan nok tale fint om troen og nåden. Men når denne troen ikke skaper verken glede, kraft eller en ny trang, så viser det seg jo at de i virkeligheten ikke har verken troen eller Ånden.

Så er der noen som med en våken samvittighet kjenner og erkjenner sin fordervelse og avmakt. De ser ondskapen i seg, og vil gjerne bli kvitt den. Men de er fullstendig avmektige i sin omvendelse. Der er ingen Hellig Ånd, ingen overnaturlig kraft og ingen fred. Altså ingen ting som vitner om at Ånden bor i dem, og om den sanne helliggjørelsen.

De vil mye. Vil våke, be, kjempe, elske. Men alt stopper bare med viljen, beslutninger og gode forsetter. Der er bare avmakt og død.

De vil så inderlig angre synden. Men kjenner bare på hardhet, hykleri og lettsindighet. De vil elske Gud, men kjenner bare en forferdelig lunkenhet overfor ham. Og elsker i stedet andre ting. De vil be. Men får det ikke til. Bønnen blir tørr, kort, kraftløs og hyklersk. De vil våke og kjempe mot synden. Men sukker i stedet: Jeg er så fryktelig lettsindig at jeg synder så snart fristelsen kommer.

Syndens forderv hersker i dem. De ligger under for de gamle skjødesyndene.

Noen dager går det riktig nok bedre for dem. Og de begynner å håpe at seieren er vunnet. Men så raser hele deres pene kristelighet sammen. Alt er like uhyggelig som før, eller enda verre. De synger på slike sanger:

Disse menneskene ligger sunket ned i Jordans kalde vann. I «Johannes’ dåp til omvendelse». Der er tilstanden så ynkelig.

Og slike tilstander kan også komme til levende Guds barn etter at de en tid har levd i troens frihet. Igjen kan de la seg fange av trelldommens åk, og synke ned i et lovisk sinn. Da har loven igjen samme oppgave som før de kom til troen; å vekke opp synden og åpenbare avmakten.

Men disse som har fått troens liv, og som bare under anfektelse mister Åndens seirende kraft, de skulle jo fra egen erfaring kjenne til det som kan hjelpe dem til igjen å få Åndens liv og fred. Og de som aldri har smakt troens sanne fred og kraft, bør jo av denne elendige tilstanden innse at de ikke har fått Ånden.

For Skriften sier jo: «Der Herrens Ånd er, der er frihet», «Åndens attrå er liv og fred», «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred...», «Alt det som er født av Gud, seirer over verden», 2Kor 3:17, Rom 8:6, Gal 5:22, 1Joh 5:4.

Hvordan skulle det kunne skje at jeg har Den Hellige Ånd i hjertet, uten at den virket noe som helst? Er jeg ikke da fremdeles bare en slave og fredløs sjel som er fremmed for Frelseren?

Men så spør da også en sjel som oppriktig innser dette, i virkelig alvor:

Til toppen

2. Hvordan får jeg Den Hellige Ånd?

Her svarer de fleste: Ved bønn! Og dette er vel og bra. Men tusen urolige og engstelige mennesker sier da at «jeg har bedt dag og natt om Den Hellige Ånd og dens frukter; kjærlighet, glede og fred. Men fremdeles står jeg på samme sted, enda jeg har søkt i mange år. Jeg mangler alt som hører med til en sann helliggjørelse».

Hva kan feilen være her? Gud brenner av kjærlighet, og vil så inderlig gjerne gi Den Hellige Ånd til alle dem som ber ham. Men han verken kan eller vil gi Ånden på noen annen måte enn den han har vist oss i Ordet.

Hele Skriften og all erfaring viser at vi får ikke Ånden uansett hva vi foretar oss. Johannes’ dåp er vel god. Bønn er også bra. Omvendelse og alvor...., alt dette er godt. Men om en så arbeider med dette i førti år, vil en fortsatt være uten Ånd og liv dersom ikke noe annet skjer.

Hør hva det er Paulus sier til galaterne: «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre evangeliet forkynt, som skaper troen?» Gal 3:2.

Her er hemmeligheten med hvordan vi får Ånden: Ved å høre evangeliet forkynt, som skaper troen! Eller som det egentlig heter: Troens hørelse! Slik er det Paulus lærer. Og her tar han galaterne selv til vitner, og tvinger dem til å erkjenne det de selv har erfart.

Nå har de blitt forført av falske profeter til å søke rettferdighet og helliggjørelse gjennom loven. Av egen bitter erfaring burde de vite at så lenge de strevde under loven med det de selv kunne prestere, fikk de aldri Ånden. Men så snart de hørte og tok imot forkynnelsen om Guds store nåde i Kristus, og om troen, fikk de Den Hellige Ånd.

Vi har sett at slik gikk det med disiplene i Efesus, Apg 19. Vi finner også et rikt vitnesbyrd om det samme i Apg 10. Der hører vi om Kornelius at «han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud». Likevel kunne han ikke komme inn i Guds rike før det ble sendt bud etter Peter, og han kom og forkynte Kristus for ham. Men da dette skjedde, og ordene om at «hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn» kom inn i ører og hjerter, da, står det, «falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet».

Er ikke dette tydelig nok tale? Skal vi ennå bare stampe mot brodden for å holde på egne meninger? Her bekrefter både Skriften og erfaringen at Ånden og helliggjørelsen får vi bare «ved troens hørelse». Og det skjer ikke ved at vi skal gjøre noe som helst. Men  ved at vi hører evangeliet om Guds Sønn forkynt. Når Ånden åpenbarer dette budskapet om uforskyldt nåde, overbeviser og inntar det selv hjertet vårt.

Å, for et knusende slag dette er mot vår elendige, stolte og selvgode natur. Her kan du selv ikke utrette noe som helst. Vil du ha Den Hellige Ånd og bli hellig, må du bli stille. Du må erfare og erkjenne at du er død og ikke kan utrette noe som helst.

Nå må du bare høre hva en annen har gjort. Og bare gjennom dette å høre, stille og passivt, og motta frelsens gave, miskunnhet og forlatelse, skal du få liv. Da får du Den Hellige Ånd med alle Åndens frukter, kjærlighet, glede, fred.....

Men vil du ikke høre på dette, så må du bare gå. Du kan fortsette å prøve deg både i ti og tjue år med å våke, kjempe og be. La oss så se om du får Den Hellige Ånd på denne måten!

Du kommer til å vansmekte tusen ganger i vantroens ørken, og finne din død der, hvis du tror du kan få Ånden og dens liv med kjærlighet, glede, fred og kraft på lovens vei. Hånden og tungen kan du nok tvinge, og holde vekk fra syndige ord og gjerninger. Men her taler vi om helliggjørelsen, om hjertet og hjertets helliggjørelse.

Og hjertet kan ikke noe menneske tvinge. Hjertet går sin egen vei, og blir alltid det samme, uansett hvor mye en forsøker å bearbeide det. Det jeg elsker, det elsker jeg, selv om jeg sier til meg selv: Dette må du ikke elske! Ja, selv om Gud selv forbyr det.

Og det som jeg ikke elsker, det kan jeg ikke tvinges til å elske, selv om Gud selv sier jeg skal elske det. Når Gud sier jeg skal gjøre det, kan jeg nok ønske at jeg kunne elske det. Jeg kan også si: Ja, jeg vil være lydig, jeg vil elske. Men fremdeles elsker jeg ikke. Hjertet kan ikke tvinges.

Her må vi bare stemme i med sangeren:  

Dette blir helt tydelig når vi tenker på hva Åndens frukt er. Mange taler, tenker og drømmer om helliggjørelsen og Ånden, uten å vite hva Åndens verk er. Det blir bare en drøm og en anelse for dem, ingen virkelighet.

Åndens første frukt er kjærlighet. Kjærlighet er den eneste rette kilde for all helliggjørelse og alle gode gjerninger. Og den kan en ikke få gjennom gode forsetter, alvor, bud, lov, kamp eller strid. Men Kristus forklarer hvordan vi får den. I Luk 7:36-50 sier han at denne kjærligheten skapes når Gud forlater syndene og vi mottar Guds miskunnhet. Den som mye forlates, elsker mye. Den som mindre forlates, elsker mindre.

«En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti.... Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest?», Luk 7:41 flg.

Fariseeren Simon innser at den som hadde fått mest ettergitt, ville elske ham mest. Så bruker Jesus dette overfor ham: Du, Simon, er så åpen at du tar ikke anstøt av meg, som de andre fariseerne gjør. Du innbyr meg til å spise hos deg. Men, Simon, - denne kvinnen, denne store synderinnen, hun bader mine føtter med sine kjærlighetstårer og tørker dem med sitt hår, og kan ikke holde opp med å kysse føttene mine. Du, derimot, har ikke en gang gitt meg vann til å vaske føttene mine i. Enda hun er en stor synder, og du en stor og hellig person, så er det likevel henne som har Den Hellige Ånd - og du har den ikke. Hun har Åndens frukter, og du har lovgjerninger. Så er da hun en sann hellig, og du en falsk.

Slik blir altså kjærligheten født: Den som mye forlates, elsker mye. Den éneste måten kjærligheten kan bli tent i hjertene til Adams barn, er at Gud forlater dem alt det de har gjort. Da elsker de ham. Se Jer 31:31-34.

Dette gjelder også de andre Åndens frukter. En sann glede, en virkelig fred i Gud, en indre hjertets godhet, - det kan ikke noe menneske ta seg til. Alt Åndens verk får jeg på den måten at jeg som en synder, før jeg er blitt hellig, blir benådet og møter Frelserens grenseløse kjærlighet. Slik det skjedde med synderinnen.

Men her tenker så noen: «Selvsagt tror jeg på Kristus - som så mange andre. Så det er nok i orden med troen. Det er i selve livet mitt det svikter». Med den holdningen viser de bare at de ikke har noe som helst begrep om hva troen på Kristus er.

De mener de tror på Kristus, når de tror det er sant alt det som står skrevet om Kristus. Og så ser de på alt han har lidd for oss, som noe de ikke behøver tenke så mye mer på. De er hele tiden bare opptatt av - og har all sin oppmerksomhet rettet mot - seg selv.

Derfor har de trøst når alt går greit i livet. Men har de gjort en eller annen grov synd, søker de til anger, bot og bønn. Bevisst eller ubevisst er dette veien for dem til å få nåde og fred med Gud.

Men dette betyr at de i hjertets innerste bare tror på seg selv, samtidig som de både med forstanden og munnen taler som Guds ord.

Den som virkelig tror på Kristus, har hele sin sjels oppmerksomhet rettet på ham. Han har sitt blikk festet på Kristus, og har all sin trøst og glede i ham. En rett kristen har nemlig gitt opp seg selv og alt sitt arbeid, og lært å se på det som søppel og skrap. Han har nå sitt alt i Kristus, virkelig sitt alt, både sin rettferdighet og sin helliggjørelse.

Men da jeg lærte å kjenne Frelseren, og fikk troen på hans nåde og løfter om syndenes forlatelse, da fikk jeg en forunderlig lyst og kraft til det gode. Jeg fikk en kjærlighet og glede som gjorde at det som før var tungt, nå gikk som av seg selv. Og stadig får jeg erfare på ny at når jeg fanges i loviskhet, blir jeg kald og svak. Men når jeg får fred i Kristus, får jeg en ny lyst og kraft til det gode.

Her ser vi hvor langt vekk fra sannheten og fra erfaringen om den sanne troens kraft, de må være som mener at den enkle troen på Kristus er skadelig for helliggjørelsen!

Et sant troende menneske kjenner ingen annen vei til helliggjørelse, enn å søke å få Den Hellige Ånd. Og det er ingen annen vei til å få Ånden, enn ved stille å høre evangeliet om Guds Sønns fullbrakte verk forkynt!

En evangelisk predikant ble en gang spurt hvorfor han prekte så mye om Kristus, og så lite om helliggjørelsen. Han svarte: «Fordi jeg ikke vet noen bedre måte å forkynne helliggjørelse på, eller rettere; til å skape helliggjørelse, enn den samme forkynnelsen som skaper og opprettholder troen. Når jeg derimot forkynner loven, tenker jeg aldri at dette skal virke helliggjørelse, men syndenød. Og når jeg forkynner formaningens ord, er målet med det bare å kalle til virksomhet en helliggjørelse som alt finnes hos Guds barn.

Vil jeg virke helliggjørelse, da forkynner jeg ham som Gud gav for våre synder, og som også er blitt vår helliggjørelse. Jeg tror nemlig, og har erfart, sannheten i at «nå er vi løsgjort fra loven, døde fra den... så vi kan bære frukt for Gud.... og tjene i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen», Rom 7:4,6.

Og akkurat så mye godt som det ved Ånden strømmer til deg av den store nåden, av troen, av gleden og av kjærligheten, så mye sann helliggjørelse har du.

Alt godt som vi gjør, drevet av lovens krav, er ingen helliggjørelse. Det er ikke noen god gjerning, men «lovgjerninger», i Guds øyne. Og alle, alle de som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse! Gal 3:10.

 Til toppen

3. Selvprøvelse

Men hvordan kan vi så vite at vi har Den Hellige Ånd? Paulus sier: «Kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere?», 2Kor 13:5. Kjenner dere ikke at han skaper det i dere som Skriften sier han vil gjøre?

Det vil for det første bety at du en gang fikk nytt lys over loven, så du begynte å søke frelse. Og nytt lys over evangeliet, så du begynte å hungre og tørste etter den store nåden. Ja, du fikk din fred og glede i Jesus, og fikk et nytt sinn, et nytt liv - og et «nytt språk».

Det betyr videre at du hver dag ønsker å leve i Kristus. Du kjenner dine synder og feil, slik at du ikke kan leve uten å bli overbevist om Frelserens nåde. Du pleier også å få denne trøsten, og får sammen med den en tillitsfull ånd som roper: Abba, Far!

Luther sier: «Du kan kjenne hos deg selv om du i nød og angst får trøst i evangeliet. Og med det får fred midt i tvil og forskrekkelse. Så hjertet ditt får hvile i at Gud er nådig mot deg, og du får frimodighet til å påkalle ham og vente på hjelp fra ham! Dette er det rette vitnesbyrdet i ditt indre. På det kan du merke at Den Hellige Ånd virker i deg».

Og videre sier han: «Den som merker at han som regel har lyst og kjærlighet til Guds ord, så han gjerne hører, taler, tenker og skriver om Kristus, han skal vite at slikt så visst ikke er en frukt av menneskelig vilje eller fornuft. Men at det er Den Hellige Ånds gave. Derimot kan en være sikker på at djevelen bor der hvor en skyr og hater Guds ord».

Det finnes ingen større ære og herlighet på jorden enn å ha Guds Ånd boende i hjertet. Lite av denne herlighet er nok synlig for menneskenes øyne. Men et troende hjerte er en slik helligdom at «en burde reise seg og bukke bare for skyggen av et slikt menneske».

Ja, tenk for en ære og nåde at samme ånd bor i oss som i Gud! Da må visst Gud kjenne godt til alt som tynger oss, når hans egen Ånd bor i oss.

I dette ligger samtidig en alvorlig advarsel mot alt lettsindig og syndig vesen som kan vanhellige det legeme og de lemmer som er Åndens tempel. En kristen må alltid huske på hva for en høy gjest som bor i ham, så han ikke bedrøver og driver bort Den Hellige Ånd gjennom ugudelighet og ulydighet.

«Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og det er dere», 1Kor 3:16-17, 6:15-20, 2Kor 6:16.

Ja, bare det å bli opptatt med mange tomme tanker og ord omkring bagateller, må vi vokte oss for. For da vender vi ryggen til herlighetens Herre, som en i stedet kunne ha samfunn og være opptatt med i sitt sinn. «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg», Ef 4:30.

Måtte alle kristne i denne farlige tiden ikke glemme å be inderlig om Den Hellige Ånd, for seg selv og for hele Guds menighet!

 Til toppen