1. Den hemmelighetsfulle hjertegleden

For flere år siden kom en dag to unge engelskmenn til en by i Frankrike. Der oppsøkte de et bestemt vertshus for å bo der en tid. Og de ble boende der i flere uker.

Verten var en stor gjerrigknark som på alle måter søkte å få noen ekstra kroner ut av gjestene. Og når han merket at de aldri klaget på det han forlangte, og spesielt gjerne ville bo nettopp hos ham, skrudde han opp prisen så langt han våget. Men de var fremdeles alltid like glade og muntre.

Etter en tid sa de at de nok gjerne fortsatt ville bo lenger hos ham, men bråket på gata forstyrret dem. Hvis de fikk lov, ville de gjerne på egen bekostning få sette opp et lite lysthus i bakgården, der det var roligere. Jo, dette godtok verten. For desto lenger kunne han ha inntekter på dem.

Huset ble bygd. Men etter at de hadde bodd i det nye huset en tid, sa de en dag at de ville reise en tur utover landet, og ville da gjøre opp sitt regnskap med verten, for det var usikkert om de kom tilbake.

Når verten fikk se at de ikke kom tilbake, gikk han inn i det lille huset, og der fant han på bordet et brev adressert til ham. Han åpner det og leser:

«De har vel undret Dem over at vi i vår enfoldighet betalte så villig alt De forlangte den tiden vi bodde hos Dem. Men nå vil vi avsløre hemmeligheten.

Hvis De åpner golvet i det lille huset, finner De der en tom grav. Der gravde vi opp en kiste full av gull- og sølvmynter. Vår far, som tidligere eide dette stedet, gravde denne ned her da fiendens hær nærmet seg dette stedet. Og når vi her hentet opp millioner, var det jo ikke så underlig at vi gjerne gav ut noen hundre».

Dette er en sann, verdslig hendelse, men et virkelig treffende bilde på Guds fred i de kristnes hjerter. De har en skjult skatt. Og den er så stor, at alt det som kreves av dem her på jord, det de lider og mister, er bare ubetydelig mot det de har igjen.

Og er ikke alle Guds barn langt rikere enn disse to engelskmennene, om så alt gullet var deres? Kristus sier: «Himlenes rike er likt en skatt som var skjult i en åker. En mann fant den, og gjemte den igjen. I sin glede gikk han så bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren», Mat 13:44.

Dette er de troendes store, men «skjulte» skatt - himlenes rike, en «dyrkjøpt pris», den evig gyldige løsepengen. En evig nåde og frihet så ingen synd blir tilregnet oss, en evig rettferdighet i Kristus, barnekår hos Gud, arverett i himmelen, og den daglige faderomsorg for alt vi trenger.

Denne skatten er hemmeligheten med Guds barns underfulle fred. For en skam da for den som kan rose seg av denne veldige skatten, men likevel kan la småting få ødelegge denne freden!

Guds fred er også all helliggjørelses liv og kraft. Måtte det da være om å gjøre for hver éneste kristen at de har denne freden! «La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige!», Kol 3:15. Amen.

Til toppen

2. Det skjulte liv

En bekk flyter ofte så jevnt og rolig, at en knapt merker om det er noen strøm i bekken i det hele tatt. Men kaster en bare en stor nok stein ned i bekken, som demmer opp for strømmen, da ser en straks hvordan vannet stiger på den ene siden. Snart bruser og skummer det på den siden av steinen, og er det beste bevis på strømmens retning og fart.

Men bare kast en hindring i veien for dem, hold fram for dem Herrens bud! Har du da truffet på rette sted, så vokser snart bekken og fosser enten over hinderet, eller finner en annen vei og flommer ut over breddene. For noen reiser seg og bruser mot selve budet. Mens hos andre igjen, som prøver å holde budet, blir det bare nytt liv i synden som dermed flommer over sine bredder. For «Loven kom til for at «överträdelsen skulle överflöda», Rom 5:20.

Men synden strømmer av og til gjennom hele deres vesen; hjerte, tanker, fantasi, ord og gjerninger, - uten at de uroes det minste av det. De er rolige, upåvirket, så lenge ikke det hellige stopper dem opp på veien.

Men se så på en annen strøm: En kristens nye, åndelige liv er ofte så skjult for ham selv, og også for andre, at en nesten ikke kan merke noe som helst tegn på at det er der.

Slik er det i tider når livet hans flyter stilt og fint etter Ordet, og uten at noe spesielt skjer. Hans tro består i at Kristus - og bare Kristus - er all hans trøst. Hans gode gjerninger er hans enkle plikt der han er satt i hjem og på arbeid. Han har ingen spesielle opplevelser, verken av synd eller nåde. Og er i så måte ikke så forskjellig fra en navnekristen, eller en hykler.

Men se hva som skjer når en større stein faller i bekken, om ikke vannet da stiger og begynner å fosse over steinen. Men her er steinen ikke Guds bud. For det budet krever, er bare det samme som han selv alltid tenker og mener at han bør være. Og at livet hans oftest flyter i samme retning som budet, er noe han vanligvis selv ikke merker.

Her er steinen i bekken et fall i synd, eller en fristelse til synd. Det er dette som skaper en flom, en kamp og foss. Nå viser det seg også klart hvilken retning den rolige, umerkelige strømmen fløt.

Og nå ser vi også forskjellen på disse rolige strømningene:

De ugudelige lever stadig i og med synden, uten at det uroer dem noe. Men når Guds bud møter dem, da blir det kamp og storm.

Guds barn lever bestandig med budet, men uroes aldri av det. Men når synden kommer, da blir der kamp og storm.

Den éne bekken forstyrres og uroes bare av det hellige. Den må da være en vanhellig bekk. Mens den andre bekken bare forstyrres og uroes av det vanhellige. Den må da være en hellig bekk.

Til toppen