1. Ekte og falske frukter

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt», Joh 15. Meningen med disse ordene kan ikke være at noen virkelig kan bli ved troen i Jesus, og likevel være uten frukt og bli forkastet. Herren sier jo like etter: «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt», v.5.

Med ordene «grener i meg» vil Herren fint og skarpt si oss hvor stor likheten mellom de ekte og de uekte barna kan være, sml. Heb 12:18. Hvor mye fromhet, bekjennelse og overfladisk samfunn med Gud og med levende kristne et menneske kan ha. Uten å eie det sanne livet og den kraften fra Gud som viser seg i fruktene. Det er det samme Herren taler om her, som i Mat 25 om jomfruene som var på vei for å møte brudgommen. Men hvor halvparten ikke hadde olje på lampene, og ble utestengt i all evighet. Som Herren sier i Åp 3:1: «Du har navn av at du lever, men du er død».

Så sier Herren om de ekte og gode grenene at vingårdsmannen renser dem. D.v.s. beskjærer, tukter og bøyer dem, og tar bort det som vil hindre veksten hos dem. Lar dem ikke vokse som de selv vil. Men de grenene som ikke bærer frukt, får være i fred for vingårdsmannens kniv. De behøver ikke renses, for de skal til slutt brennes.

Her er det all grunn til å stoppe opp og prøve oss selv på Guds ord. Samtidig må vi også erkjenne at det jo alltid går slik at vingårdsmannens kniv ikke treffer de uekte grenene, men bare de ekte. Vi ser at «de som burde frykte, frykter ikke. Og de som ikke burde frykte, de frykter».

Det er et uhyggelig tegn hos mange at de rett og slett ikke er i stand til å frykte for sin egen tilstand, og ikke en gang prøve seg selv. De er så selvsikre og fornøyde med sine gode følelser og sin kristelighet, at Kristi ord bare stryker forbi dem som en svak vind.

Du håper du er en kristen. Du føler slik en fred, er så tillitsfull i bønnen. Du tror på Guds ord, og har så mange bevis på Guds kjærlighet, at du ikke kan tenke annet enn at du eier hans nåde. Kanskje tenker du slik: Jeg har nå lenge vært blant de kristne. Jeg har brutt med verden og fått oppleve hva det koster å tilhøre Gud. Jeg har også vært aktiv i Guds rikes arbeid. Alle vet at jeg er en kristen, o.s.v.

Alt dette er vel og bra. Mangfoldige tusen kan ikke si dette om seg selv. Men, kjære deg, dette beviser likevel ikke at du er en sann og levende kristen. Likheten mellom de ekte og uekte grenene, og mellom de kloke og de uforstandige jomfruene er så stor, at du på tross av alt dette godt kan være bedratt - !

Du tenker på gode gjerninger du har gjort, og på synder du har sluttet med, og kanskje noen åndelige gaver du har. Du tror at dette må være vitnesbyrd om at du har troens liv. Men Skriften lar deg ikke slå deg til ro med dette. Herren sier: «mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» Mat 7:22-23.

Vi må da prøve oss selv nøye, om det virkelig er troens og Åndens ekte frukter vi har.

De fruktene som de ekte grenene på Kristus bærer, er altså for det første kjærlighet, glede o.s.v. For det andre et nytt åndelig språk; munnens bekjennelse. For det tredje at en ikke er slave under noe, men seirer over verden. Og for det fjerde at en står under en daglig tukt av Herrens Ånd.

Med kjærlighet vil vi først tenke på den innbyrdes kjærligheten de kristne imellom; kjærligheten til brødrene, Joh 13:35, 1Joh 2:9-11, 3:14, 5:1-2 m.fl.. Mange har et eller annet religiøst vennskap, og de elsker disse, uten at de er Jesu disipler. Fariseerne elsker også hverandre som brødre. Det samme gjør sadduseerne. Slik er det innen alle partier.

Mange elsker også sanne Guds barn, uten at de selv er født av Gud.

Legg merke til hvordan din kjærlighet til brødrene er oppstått! Er det fordi de er født av Gud? Eller er det bare fordi de har personlige egenskaper du setter pris på? Oppstod din kjærlighet ved at du selv først søkte Herren, hungret og tørstet etter hans nåde? Du fant denne nåden og fred med Gud, og begynte å elske ham. Og så snart du så eller hørte andre som søkte og elsket Herren, så ble du så glad i dem at du glemte alle deres øvrige egenskaper.

Mangt et kristelig menneske kan også ha en indre fred, uten at den er noen Åndens frukt. Og det er akkurat slik en fred som nå burde begynne å uroes.

Tenk etter hvordan du har fått din fred, og hver dag får den! Er den virkelig en følge av at du som en hjelpeløs synder fikk trøst av ordet om Kristi rettferdighet?

Og tenk etter om det fremdeles, hver dag, er på samme måten du får denne freden! Eller vokser freden liksom av seg selv i hjertet ditt? Er det tvert imot bare fordi du ingen anfektelser har av dine synder, men bare lever rolig og tilfreds med deg selv?

Den rette freden er fattige synderes fred med Gud i Kristus. Og den får vi ved å høre og lese ordet om ham og hans rettferdighet. Guds ord sier: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus», Rom 5:1.

Langmodighet, mildhet og godhet kan en av og til finne mer av hos noen vantro mennesker enn hos enkelte Guds barn. Det kan ha sin bakgrunn i lynne, oppdragelse o.s.v. Du må undersøke om disse gode egenskapene hos deg virkelig er Åndens frukter. Om de er blitt til på den måten at du fikk nåde hos Gud, og denne nåden begynte å opptukte deg, ofte i strid med ditt kjød og din natur. Ofte er sukk og kamp - hos dem som har en stridbar og sterk natur - bedre tegn enn andres styrke og fullkommenhet.

En annen troens frukt var at vi bekjenner med munnen. Men det går også an å bekjenne med sin munn, tale stort og mye om åndelige emner, om lov og evangelium, om omvendelse, tro og helliggjørelse, - uten at det er noen sann bekjennelse av Kristus, eller noe tegn på åndelig liv.

Pass på om din tale hver dag er et resultat av at du tror, 2Kor 4:13. Og legg merke til hva du taler om! Er det om Frelseren, om dine synder, om syndenes forlatelse, om nåde og barnekår hos Gud?

Hvorfor har du motvilje og frykt for å tale om slike ting? Står det ikke uttrykkelig: «Det hjertet er fullt av, det taler munnen»? Det er da vel aldri tungt å tale om sitt kjæreste emne?

Hyklere og de som lever et fint men loviskt liv, kan nok tale om kirkelige saker og om andres villfarelser og synder. Men ikke om Lammet, ikke om nåden og trøsten i Kristus.

Det du kan tale om, vitner om hva du har grepet med din forstand. Men det du har lyst og trang til å tale om, det er det som bor i hjertet ditt.

Hva er ditt kjæreste samtaleemne? Det avgjør om Kristus er ditt hjertes skatt.

For så å skille Åndens tukt fra nevnte kval, er ingenting bedre og mer pålitelig enn at du legger merke til hvordan forholdet er mellom din indre anger og tukt, og den fred vi har nevnt ovenfor. Om det dypest sett er et fortrolig forhold mellom deg og Gud. Om det er som følge av det at du nettopp har en tuktens Ånd i hjertet ditt, som ikke tillater deg å synde mot din gode venn og nådige Far.

Legg så dernest nøye merke til hvilken retning tukten fører deg. Driver de deg til Gud, så du hver dag og stund må bekjenne synden for ham, be om forlatelse og om nåde til å bli kvitt den? Skjuler du deg i Kristi rettferdighet, så du igjen kan komme i det samme gode forholdet til Gud som før?

Vær så også på vakt for om det bare er utvortes og større synder som gjør deg urolig. Mens du aldri blir anfektet for den indre, «finere» ondskapen, egenkjærligheten, stoltheten, lunkenheten. Ville ikke Ånden tukte også disse tingene - dersom han bodde i hjertet ditt? Rette kristne tuktes ofte mest for disse indre forholdene.

Så vil vi også se på hva det vil si, som Johannes sier: «alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro». Hele ellevte kapittel i Hebr.brevet vitner om det samme: Hva de gamle ved troen har maktet og lidd. For Kristi skyld har de ved troen gitt opp alt som de hadde kjært. Djevelen, verden og kjødet fristet dem til å svike Herren. Men de seiret over alt ved troen. Det er dette som kalles å seire over verden.

Et gjenfødt, troende menneske er ikke trell under noe, verken under synd, verdslig lyst, eller uskyldige ting. Dette betyr ikke at det onde ikke har tak i ham. Heller ikke at han ikke kan overvinnes av dette, og falle. Men han kan ikke bli i synden, ikke gjøre synd, som noe han må fortsette med, ikke kan unnvære eller oppgi. I realiteten er et mennesket slave under synden, når det ikke kjemper og heller ikke ber om å bli fridd ut fra den, men tvert imot unnskylder og forsvarer den.

---------------

Vi skal nå avslutte omtalen av Åndens frukter og bevisene på dette.

Nå må vi overlate til hver enkelt å selv ta vare på sin sjel. For det er klart at du kan bare la være å tro og ta til deg disse Ordets advarsler.

Du kan la være å lytte til Åndens røst og prøve deg selv. Men da kan Herren overgi deg til din selvsikkerhet, slik vi ser det i Sal 81:12 -13: «Mitt folk hørte ikke min røst. Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hardhet, for at de skulle vandre i sine egne onde råd». Kong Akab foraktet Herrens advarsel, og fikk så gå i fred mot sin tilintetgjørelse. Les 1Kong 22!

Du synes kanskje det er ille å bli klar over at det ikke er i orden med ditt gudsforhold. Det syntes også den gamle kong Benhadad. Han lå syk, og syntes det ville være forferdelig å få det svaret at han skulle dø. For å få et trøstende svar fra profeten, sendte han derfor rike gaver med sendebudet. Så fikk han da også et trøstende svar, fikk bli i sin selvsikkerhet, - men måtte så også dø i den!

Slik kan også du få det, hvis det er det du vil. Men Gud bevare deg fra slikt! Vær oppriktig mot deg selv mens det ennå er nådens dag! Ta imot den tukt Ånden vil gi deg!

Hvis du ved Guds barmhjertighet har kunnet oppdage at du til nå ikke har hatt det rett med Gud, må du ikke la noe menneske dysse ned eller bagatellisere denne Åndens oppvekkelse. La deg ikke trøste med noe mindre enn en ny drakt, nytt liv og ny fred. Det er tusener som har våknet opp etter å ha levd lenge i selvbedrag, og som nå priser Gud for at han har vekket dem opp.

Dersom du er blitt mismodig og har mistet troen på deg selv, så kom du til Kristus akkurat slik som du er. Dersom du aldri har hatt det godt med Gud, har du aldri før kommet på denne måten. Og har du hatt det godt med Gud før, så kjenner du veien av egen erfaring. Kom da på samme måte til den samme Frelseren.

 Til toppen

2. Tukt og renselse

«Jeg har satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer», sier Herren. Og han gjentar med ettertrykk at disse fruktene skal strømme ut fra, og avhenge av samfunnet med ham. For han sier: «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. Bli i min kjærlighet».

Du har kanskje erfart og lært mye, utrettet og lidd mye. Men disse fruktene som Skriften her nevner, mangler hos deg. Da ser du jo med egne øyne at du er ennå ikke rett forenet med Kristus. Så om du dømmer deg selv og lengter etter en hel forening med ham, så mangler det ennå at du kjenner din Frelser. Du må bli senket ned i hans grenseløse kjærlighet - bli «døpt med Ånd og ild».

Men vil du fortsette som hittil uten å eie de mest avgjørende Åndens frukter, da er du sikkert nok blant de grenene som skal skjæres av. Ja, Herren sier at de skal kastes på ilden, og de brenner.

Men er nå de gode grenene fullstendig rene? De som har kjærlighet og alle Åndens frukter, er de ikke da renset fra alt ondt? Nei, Kristus sier noe annet: «Hver gren som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt». En god gren som bærer mye god frukt, kan likevel ha noen tørre kvister og villskudd, som må skjæres vekk.

En kristen kan være rik på kjærlighet og Åndens frukter. Og likevel ikke bare ha sin del av alle menneskers syndeforderv, men kan også ha feil som stadig følger ham, og som han hver dag må korsfeste. Det må da ikke fordømme deg hvis du daglig plages av synder og feil, så sant du ennå lever i samfunn med Frelseren.

Det er ingen som kjenner så sterkt på synd og urenhet, og lider under dette, som nettopp de beste kristne. De er likevel samtidig rene i Kristus, og velbehagelige grener for Gud på vintreet.

Og disse grenene renser Herren. Det skjer ikke med vann, men med skrape og kniv. Når vi hører Ordet, kjenner vi hvordan det tveeggede sverdet skjærer inne i oss. Det angriper nettopp de synder og feil som henger mest fast ved oss. Og hvordan blir vi ikke skrapet innvendig gjennom Åndens tukt, når vi har vært likegyldige og ulydige i Herrens skole!

Det er den omsorgsfulle vingårdsmannen som går og steller sin hage, som ikke en éneste dag lar oss være fornøyd med oss selv.

«Om natten tukter mine nyrer meg», sier David. Der Den Hellige Ånd bor, kan det ikke bli annerledes. Det er umulig at han ikke skulle finne noe urent hos oss. Og like umulig er det at han ikke skulle angripe og dømme dette - der han bor og virker.

Det som så ikke oppnåes gjennom Ordet og denne indre renselsen, det gjør den trofaste Herren med utvortes prøvelser, som Peter omtaler; at vi «har sorg i mange slags prøvelser, når så skal være». For et himmelens barn skal renses. «Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Og hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt», Heb 12. Legg merke til at det er dette som er målet!

Men «det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn». Han gjør det bare «når så skal være». Han renser den friske grenen for at den skal bære mer frukt. Han vil at en edel og verdifull gren som bærer gode frukter, skal bære ennå mer herlig frukt. Lovet være Gud!

Vi ser jo at dette også skjer hos dem som tuktes. Har vi ikke med sorg mang en gang sett kristne leve et makelig, men også ufruktbart liv. Så ble de plutselig rammet av en dyp sorg eller ulykke, eller en stor indre anfektelse, så vi nesten fryktet for hva som kunne skje med dem. Men når de så kom ut av denne prøvelsens ovn, var de blitt helt andre mennesker. Nå var de blitt mer alvorlige kristne, og mer fruktbare i gode gjerninger.

De som er blitt vant til denne trofaste fadertukten, kan etter hvert selv vite når det er ny tukt i vente. Så sikkert er det at de friske grenene skal renses. Herren har en hellig nidkjærhet for de sjelene han forbereder for himmelen. Han vil omskape dem så de blir mer og mer rene og fruktbare. Mens de andre bare får vokse helt fritt etter kjødets lyster. Som det står på Bibelens siste blad: «La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!»

Vi skal derfor ha klart for oss, det vi allerede har sagt, at denne renselsesprosessen er et viktig kjennetegn på de friske grenene. Og da spesielt denne innvortes renselsen, denne Åndens tukt i hjertet.

Utvortes prøvelser kan også ramme de ugudelige. Men den indre tukten av Ånden, der en aldri får bli fornøyd med seg selv, er noe bare Guds gjenfødte barn kjenner til. De blir stadig dømt og tuktet for sine fall og synd. Men derfor trenger de også alltid å ligge ved evangeliets rike trøst og kilde.

Og dette er et så karakteristisk kjennetegn på de troende, at selv om de da på grunn av all sin skrøpelighet selv ofte ikke ser sin frukt, kan likevel denne tukten røpe at de nettopp hører til de grenene Herren tar seg av.

Så ser vi andre mennesker som også synes å være kristne, og virkelig er ganske annerledes enn et vanlig verdens menneske. De lever likevel et liv så trygt og selvsikkert, fornøyd meg seg selv. Ja, så sterkt og fortreffelig, og lider mer over andres feil enn over sine egne. Men dette er da et betenkelig tegn på at de ikke hører til de grenene som Herren renser, at de ikke har Herrens Ånd.

For det er jo, som sagt, umulig at Guds rene, Hellige Ånd ikke skulle finne noe som han dømmer, hvis han får bo i et hjerte. Og apostelens ord er klare: «Hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner», Heb 12:8.

Må så Herrens Ånd legge inn over hjertene våre det Herren har talt til oss her, så vi aldri må glemme dette! Må Guds barn få en stadig fastere visshet om sitt salige samfunn med Frelseren, 1Joh 4:13! Og må så derimot de som ennå ikke har dette, ikke få noen ro før de er blitt forenet med ham, og så begynner å bære de fruktene Skriften selv omtaler!

Da skal vi, på tross av all den urenhet som fremdeles henger så fast ved oss, likevel ved troens rettferdighet være rene i Guds øyne.

Men vi ser også at det er stor forskjell på de kristne, som også Herren sier om den gode åkerens grøde; noen gir hundre fold, noe seksti fold, og noe tretti fold. Noen kristne er nesten alltid virksomme i kjærlighet og gode gjerninger. Andre er langt mindre fruktbare. Og så til sist disse som er så likegyldige og ufruktbare, at en ikke skulle tro de visste at de var kalt «ikke til å leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem».

Og her står vi overfor noe ganske underlig. For nå taler vi om dem som for øvrig synes å ha liv i Guds Sønns navn. De kan ikke unnvære ordet om Kristus. De drives av sin syndserkjennelse til å søke sitt hjertes trøst i Kristus. Da kan de ikke uten videre utelukkes fra å være Guds barn - «den som har Sønnen, har livet».

Men det underlige er at de likevel bærer så like frukt. De har riktig nok de mest vesentlige kjennetegnene; en ny kjærlighet, både til åndelige brødre og til sine medmennesker. Og de har skilt seg ut fra verden. De er på mange måter blitt andre mennesker enn de var før. Men deres åndelige liv er likevel så svakt, deres kjærlighet så kald og begrenset. De lever for det meste for seg selv, eller for dem de tiltrekkes av den naturlige kjærligheten eller andre egeninteresser.

Alt dette fortoner seg helt annerledes hos andre kristne som kan ha den sterkeste natur, men som ved nåden er blitt bøyd, og så gjennom evangeliet fått se hva det vil si å ha freden og gleden i Herren.

Herren sier: «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre».

Her er årsaken! Du lever ikke i et inderlig samfunn med din Frelser. Du lever enten i en likeglad, verdslig og lettsindig ånd, og har da lettere for å trøste deg selv, og vil ikke tro situasjonen er så farlig. Eller du lever i et lovisk trellesinn. Eller, slik det ofte skjer; i en blanding av begge deler. Kristus sier om de ti jomfruene, altså også de kloke, at de slumret alle inn og sov.

Men nå vil vår trofaste Herre vekke deg opp av søvnen, så du ikke skal sovne inn i døden. Og da er det virkelig en salig stund i ditt liv - om du lar deg vekke!

Herren sier: Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg.

Bare omvend deg! Du behøver ikke gi opp. Så full av nåde avsluttet han den strenge advarselen til den lunkne menighetsforstanderen i Laodikea. Følg da ikke djevelens og din egen natur, som når advarselen rammer deg bare vil skyve fra deg all trøst og tenker: «Jeg er død, jeg er lunken og bærer ingen frukt. Derfor kan jeg like godt slutte å tro på Guds nåde».

Pass deg nå! Dette er en bitter rot fra Adam. Ydmyk deg derimot under Guds mektige hånd. «Når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden», 1Kor 11:32. Pris Herrens evige barmhjertighet for at du slipper å bli fordømt sammen med verden!

Og hør hva det er Herren sier! Han sier ikke: Gå bort fra meg til du har lært å bære mer frukt. Nei, han sier: Bli i meg! Bli i meg! Grenen kan ikke bære frukt av seg selv. Og hør dette ennå en gang: «Dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg!»

Det karakteristiske med dem som derimot lever i åndelig trelldom, og dermed ikke kan bære frukt, er at de bestandig dømmer seg selv. De er nok ikke alltid knust og alvorlig opptatt med Guds rike, men kan av og til være helt lettsindige. Men i deres innerste bevissthet regjerer lov og dom. De ser alltid på seg selv, og sier at de kan ikke tro, for de er så ugudelige, hyklerske og kalde o.s.v. Og så lenge de er slik, kan de umulig ta til seg nåden, som jo «bare tilhører de virkelig rette kristne», mener de.

Disse er i sitt indre ulykkelige mennesker. Selv om de ofte sterkt avviser noe slikt. De bærer på en hemmelig fordømmelse i sine hjerter. Men de venter på bedre tider, når de skal få kraft o.s.v., og «alt blir bedre» -.

Mens andre igjen er falt i grove synder, eller er fanget i sterke og pågående fristelser, og dermed blitt jaget bort fra nådestolen. Så strever de med først selv å seire over sin synd, før de skal tro de er helt benådet. Disse vil først se grenen bære god frukt, før den skal podes inn i vintreet.

Men har så disse kristne, vil noen spørre, en levende tro? Det kommer bare an på dette ene; om deres ånd, samtidig med alt dette, ennå hungrer og strekker seg etter Jesus og har sitt øye festet på ham. Eller om de bestemt avviser denne nåden, og har sitt øye festet på noe annet som de selv først må gjøre og bli. For hvis de er slik, er de bare «Kainske helgener» som til og med er fiender av troens vei. Og slår dermed følge med de mer tilfredse og selvgode lovtrellene, som åpent lærer at en kan ikke tro før en er kommet så og så langt i sin helliggjørelse.

Mens de andre, som selv med sitt trellesinn likevel har sitt øye festet på Jesus, og bare ønsker de kunne tro, er som «rykende veker». Som nok ikke gir noe lys, men med sin røyk likevel beviser at der ennå finnes en gnist av ild.

Å, dere stakkars velmenende sjeler! Hør nå deres Herres ord nettopp til dere: Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.

Det er nå du først må la Herren få overrekke deg den ennå mer overstrømmende nåden, og bli frelst og forenet med Jesus. Og dette må skje før du kan bli et hår bedre, ja, før du i det hele tatt kan få en ren vilje til å bli bedre.

Til toppen

3. Bli i meg!

Det må være noe særdeles viktig i disse ordene, når Herren ikke mindre enn ti ganger etter hverandre sier: Bli i meg!, Bli i meg!....

Da må hver enkelt av oss merke seg det alvor og den nidkjærhet vår Frelser viser for å innskjerpe dette budskapet for oss. Og da må det også være svært viktig at vi oppfatter hva det er Herren vil si oss her.

Tenk da over hvordan han ordlegger seg. Legg merke til at han sier ikke: Bli i min tjeneste, bli min etterfølger Eller: bli i bønn til meg. Nei, han taler om et mye mer inderlig forhold når han sier: «Bli i meg».

Hele dybden i disse ordene lærer vel ingen her i sitt jordiske liv å gjennomskue. Men så mye fatter vi, at det taler om på det mest inderlige å bli forenet med ham. Slik som han også uttrykker det med dette bildet om grener i et tre. Og som han sier det i sin yppersteprestlige bønn: at de alle må være ett, liksom du, Far, i meg, og jeg i deg - jeg i dem og du i meg.

Hvordan vi så kan få oppleve å være forenet med ham, og hvordan det skjer, det antyder Herren med tilføyelsen: Dersom dere blir i meg, og: bli i min kjærlighet. Vi blir i Kristus når vi blir i hans kjærlighet og har hans ord, ikke bare i hodet og munnen, men i hjertet. Slik at det virkelig er vår inderlige trøst.

Dette om du er i Kristus, og om han er i deg, er ofte en skjult hemmelighet. Men legg merke til om du lever på Kristi ord og Kristi kjærlighet. Har du det slik, da lever du i Kristus og Kristus i deg.

Du merker vel med deg selv om dine synder og hjelpeløshet pleier bekymre deg? Og om du da får all din trøst bare i ordet om Kristi kjærlighet, Kristi rettferdighet, Kristi blod. Eller om hjertet ditt har noen trøst i seg selv, eller i noe du selv utretter.

Legg godt merke til om du finner din trøst i det å høre, eller i det å gjøre!

Da merker du om du lever av troen.

Når du med all din kristelige aktivitet aldri kan få den rette trøsten, men bare gjennom å høre evangeliet, da merker du at din trøst kommer av tro.

Dette er så viktig et punkt, at den som ikke vil bli bedratt, blir nødt til å legge godt merke til dette. Har du et hjerte som er avhengig av og lever av ordet om Kristus, akkurat som kroppen lever av legemlig føde, - da blir du i ham, og han i deg. Da kjenner du også at hjertet ditt draes så inderlig til ham, hungrer og tørster etter ham, og bare i ham og hans kjærlighet har sin trøst og sitt liv.

Legg merke til hva det er apostelen sier: «Jeg er ved loven dødd bort fra loven - jeg lever nå i troen på Guds Sønn, han som elsket meg....»

Se her, du fattige sjel, hva du mangler når du er slave under synden! Når du nok kan forskrekkes, ja, fortvile over synden. Men likevel ikke helt kan avsky og hate den, og synden er mektig over hele ditt sinn og legeme. Feilen er at du er ikke dødd bort fra loven. Du er ikke fri og frelst i Kristi kjærlighet, men tvert imot i ditt indre en lovtrell.

Hvordan kan det da være mulig å ha liv og kraft og en hellig vilje? «Bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven». Nei, bokstaven slår ihjel. Loven gjør bare synden levende, og «virker slik i våre lemmer at vi bærer frukt for døden». Se Rom 7:4-11.

Apostelen sa: Jeg er ved loven dødd bort fra loven. Først har selve loven «drept»/knust meg, min selvvirksomhet og selvopptatthet. Det skjedde når den vekket opp «all slags begjær i meg», synden benyttet seg av budet og bedro og drepte meg ved det» - og «jeg døde».

Det var slutten på meg. Nå kunne jeg ikke lenger gjøre, kjenne, tenke eller foreta meg noe som helst. Kunne ikke røre en finger for å bli frelst. Jeg var fortapt, jeg var død.

Men da kom en annen lov, troens lov, og sa: Tro på Herren Jesus! Evangeliet forkynte meg alt Kristi fullbrakte verk; hans død og hans kjærlighet. Og alt sammen for meg! Da ble min ånd levende. Nå, frigjort fra den første mannen, Rom 7:1-3, ble jeg forenet med ham som er stått opp fra de døde (v.4). Og «nå er det ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg». Hvordan da? Jo, «det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn». Hva bygger jeg da min tro på? Jo, på «han som har elsket meg og gav seg selv for meg». Det er selve livet i mitt liv; at Guds Sønn har elsket meg og gitt seg selv for meg. Derfor heter det: «Bli i min kjærlighet».

At vi er frigjort fra loven, er altså betingelsen for en rett og hellig tjeneste i Ånden. Jeg er død fra loven. Jeg vet ikke om noen lov som kan fordømme meg, ingen gjerning som kan frelse meg, ingen synd som blir tilregnet meg. Jeg vet ikke noe annet enn troen på «Guds Sønn, som har elsket meg og gav seg selv for meg».

Det er dette som er hemmeligheten i all sann helliggjørelse, dette som gir liv, lyst og kraft til mitt ellers så iskalde, døde og avmektige hjerte. Jeg kan ikke glemme, og ikke fortie den kjærligheten at Guds Sønn elsket meg og har gjort sitt fullbrakte verk for meg. Så ingen synd nå fordømmer meg, og jeg lever i et nåderike som hersker over gjerningene.

Dette omskaper meg, gir meg liv og driver meg til ikke mer å «leve for meg selv, men for ham som døde og oppstod for oss». «Kristi kjærlighet tvinger oss, vi som har gjort dette klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd», 2Kor 5:14.

Det er slett ikke nok å «bare be». Tusen ulykkelige sjeler ber og kjemper, men får likevel ingen kraft, intet liv. Kristus sier da heller ikke «bli i bønn», men «bli i meg, bli i min kjærlighet». Vi må dø bort fra loven. Først da kan vi bære frukt for Gud.

Hvis du noen gang vil bære mer frukt, har du bare én vei å gå: Du må først komme i et rett, evangelisk trosforhold til din Frelser. Og vel og merke; mens synden ennå ikke er overvunnet. Samtidig som du må si farvel til all tanke på noen kristelighet og kraft hos deg selv. Ja, du må ha dødd bort fra loven så du ikke lenger lar din samvittighet fanges, om så syndene dine var tusen ganger verre.

Du må la det bli din alvorlige erkjennelse at du selv ikke kan annet enn å synde. Kristus må, helt og alene, få bli både din rettferdighet og din styrke, Jes 45:24.

I hodet og munnen har vi nok en rett bekjennelse om at vi er fullstendig hjelpeløse, og at alt må vi få som Guds gave. Men i hjertet gjemmer det seg lenge en innbilning som hvisker: Det er selvsagt jeg som må gjøre det. Og selvsagt kan jeg, bare jeg vil!

Derfor hører vi også stadig dette jeg-et i alt som lovtrellene sier: «Bare jeg var mer alvorlig, bare jeg hadde en mer oppriktig vilje, bare jeg var litt mer inntrengende i bønn...» Det er dette «bare jeg», «bare jeg» - i alt som strømmer ut fra hjertet. Det viser hva som bor der inne.

Da er det noe ganske annet når en hører dette: «Jeg har gitt opp meg selv. Nå innser jeg at jeg ikke er i stand til noe som helst for å seire over det onde. Jeg kan ikke en gang tenke det som er rett. Jeg ser at hvis jeg makter noe som helst, så er det bare en gave fra Herren».

Det er dette Herren vil si oss med disse ordene: «Uten meg kan dere slett intet gjøre». (Og vi skal legge merke til at i gr.teksten står det en dobbel nektelse; slett intet). All bønn, alvor og kamp blir uten frukt til dere er podet inn i meg. «Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag».

Og dette virker han i ydmyke sjeler som har lært av sine egne ufruktbare anstrengelser at de selv ikke er i stand til å utrette noe som helst. Når de hører hans røst, og lar seg omvende til Jesus, gjør han dem levende i ham. Men vil de selv kjempe og virke, da må fremdeles bare alt ondt herske over dem.

Dette hadde en gammel kristen lært. Når en yngre bror kom og klaget over sin totale avmakt overfor synd og fristelser, gav han ham dette underlige svaret: «Det er jo ikke mulig at du kan seire - så lenge du kjemper». Og fordi dette ble oppfattet som altfor uforståelig, føyde den gamle til: «Jeg mener; så lenge ditt eget jeg ennå har noen kraft igjen som du håper skal hjelpe».

Nei, du må bli til intet. Da kommer Herren og spør deg: Har du fremdeles noen resurser du skal forsøke? Kan du fremdeles utrette noe selv? Svarer du da av hjertet: Nei, jeg er fortapt, det er slutt med meg! Så sier Herren: Da kan jeg dra deg opp av den dype gjørmen, sette dine føtter på en klippe og gjøre dine trinn faste.

Så har vi nå sett at alt liv, all lyst og kraft til å bære frukt, avhenger av at vi blir i Kristus.

Når jeg har den salige hemmeligheten i hjertet, at jeg har Guds vennskap, at Gud har forlatt alle mine synder, og at ingen synd tilregnes meg mer. Å, da blir Herren virkelig dyrebar for meg. For nå lever jeg i en så konstant skyldfrihet, som om ingenting var synd, som om aldri noen lov var gitt, verken ett eller ti bud.

 Og nå bryr jeg meg ikke mer om hele verden. Da vil jeg leve for min Herre, da bekjenner jeg ham med ord og eksempel, og «gjør nå med glede hva før falt meg tungt».

Jeg er riktignok ikke befridd fra mitt urene og gjenstridige kjød. Men i dette troens samfunn med Frelseren ligger jo all den fruktbare kraften. Og nå først kan jeg virkelig be imot alt ondt. For nå ber jeg i tro og i Jesu navn, og ikke med disse egenrettferdige hensiktene som tidligere gjorde at Herren ikke kunne bønnhøre meg. For da hadde bare min selvopptatthet fått ny næring.

Nå har jeg alt i Herrens nåde. Og da gjelder dette at «dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det», v.7.

Herren kunne vel gjøre deg fullkommen hellig og ren som en engel. Men han vet best hva som er mest nødvendig for oss. Du sier kanskje at «Herren kan da ikke ville det onde. Det må selvsagt være min skyld når jeg ikke får den kraften jeg ber om».

Og det er helt riktig; feilen ligger hos deg, men i slik en feil som Kristus har omtalt. Du vil f.eks. leve i din egen kraft, og ikke i hans nåde. Det var dette som gjorde at han lot Peter siktes av Satan, og Paulus bli slått av en Satans engel, for å lære dem å ikke opphøye seg selv. Han sa: «Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet», 2Kor 12:9. Den gangen trengte Paulus mer å få kjenne sin svakhet enn sin styrke.

Det kan altså se svært så urimelig ut at du fortsatt skal være i ham, du som synes alt er så elendig med deg. Men det finnes jo ikke noe annet råd. Hvor skal du ellers vende deg? Han er den eneste som har all makt i himmel og på jord! Han er den som er kommet for å gjøre ende på djevelens gjerninger. Søk bare å få et ennå mer inderlig samfunn med ham, og få en ennå fastere tro.

Herren fører deg kanskje fremdeles på underlig vis, og lar deg, som Paulus, plages av en torn i kjødet, og bli slått av en Satans engel. Men din evige frelse avhenger likevel alltid bare av om du blir i ham. Foretar du deg noe som helst annet, da fører det bare til den visse død. For Herren sier videre: «Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner». Legg merke til dette; han visner!

Det er dette som skjer. Hvor titt har vi ikke sett hvordan et menneske ved å handle ut fra sin fornuft er havnet i trelldom! Det kan skje gjennom vårt naturlige loviske sinnelag. Eller vi gjennom loviske lærere blir dratt inn i trelldom.

Så kan mange begynne på egen hånd å be og kjempe, eller bare vente på en større kraft eller dypere anger - før de tror de kan ta imot den store nåden i Kristus. Men de blir bare ennå tørrere, ennå mer kalde og døde. Så de til sist ikke en gang uroes over sin tilstand, men bare lar alt gå som det kan. Og er til slutt totalt døde. Som Kristus har sagt; de visner - som grenen!

Nå vet vi at en gren kan bli podet inn igjen, om den er brutt av stammen - bare det skjer fort! Men får den ligge for lenge, skilt fra treet, så den begynner å visne, da hjelper det ikke å pode den inn igjen. Da er det for sent, da er den død. Derfor er det viktige ord, de David sier: «Derfor, la hver from be til deg den tid du er å finne».

Men det menneske som er redd for at han kan være vissen, som dømmer og tukter seg selv, 1Kor 11:31, han er ikke helt død. For akkurat i denne redselen har han bevist at han er ikke helt visnet.

Men når hjertet er tomt og lunkent, ikke lenger har sin skatt og glede i Frelseren, da står det åpent for alle slags avguder, skatter og lyster. Og da binder djevelen den stakkars sjelen med det ene bandet etter det andre. Det har vi mange sørgelige eksempler på. Og dette er mennesker som en gang var på vei til himmelen - !

Og hvordan begynte det? Jo, de lot seg jage vekk fra nådestolen. De hadde kanskje falt i en grov synd. Dette var jo i seg selv ille, men hadde likevel kunne blitt gjenopprettet - bare de hadde blitt i troen på Jesus. Men de lot i stedet også troen fare, og rømte fra nådestolen, som Adam rømte for Gud når han hadde syndet. De begynte å kjempe i egen kraft, og ville vise Gud en mer fullkommen frukt - før de igjen skulle be om hans nåde.

Men da gikk det som Herren selv sier; grenen kan ikke bære frukt når den ikke blir i vintreet; den visner. De blir mer og mer fanget i synden, mer og mer avmektige, og til sist helt likeglade. Og nå er de døde.

Se da her alvoret i Kristi formaning til oss: «Bli i meg. Hvis noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren, og visner. Og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner».

Intet ord fra Kristi munn mangler den dype betydningen. Hvorfor slutter det da her med at de brenner? Denne antydning er helt forferdelig! Men det er talt av den evige Sannhetens munn. Må Herren bevare alle troende!

 Til toppen