1. Vår egen makt er intet verd

Hvordan skal jeg få kraft? Jeg ser hva jeg burde være og gjøre, men har ingen kraft.

Legg da merke til hva Ordet forkynner: «Bli sterke i Herren og i hans allmakts kraft», Ef 6:10. Dermed har Paulus først minnet oss om at kraften finnes ikke hos oss. Vår egen kraft duger overhodet ikke i denne kampen.

Og her må vi understreke det vi først og fremst må huske i denne formaningen, og gjennom alt Guds ord om kamp og styrke: At alt du selv kan bidra med ikke hjelper noen ting, hvis ikke Herren vår Gud forbarmer seg og sender deg sin kraft! Hvis vi ikke alltid husker dette, kan vi falle i to villfarelser. Enten i overmot og tillit til egen kraft. Eller i mismot og forsakthet, så en fortviler og overgir seg viljeløst til fienden.

Guds ord og all erfaring lærer oss at bare den tanken; at jeg er så godt utrustet med forstand, med kunnskap og med Guds kraft, at jeg behøver ikke frykte, - er akkurat det som fører til de største fall og elendighet. Og da hjelper ingen forsiktighet, klokskap og aktsomhet mot forførelser og fall. Har du bare den tanken at du skal nok ikke kunne forføres eller falle, da må du i snaren.

Gud selv vil stille seg foran deg. For Gud vil ikke gi sin ære til noen annen. Av alt ondt er det ikke noe Gud tåler så lite som at et menneske tror det er noe.

Det er grunnen til at vi kan se de mest benådede og utrustne kristne, når kanskje ganske små fristelser møter dem, går ut i helt overraskende villfarelser og fall. Mens derimot ganske skrøpelige kristne mennesker står fast og går trygt gjennom de største fristelser. Vi ser at det også her går som Ordet sier, at «de siste skal bli de første, og de første de siste». Og hvorfor? Jo, fordi Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Men akkurat som disse ordene: «i hans allmakts kraft», lærer oss å ikke stole på vår egen styrke, lærer de oss også å ikke fortvile over vår egen svakhet. Du sier: «Men jeg kjenner jo at jeg er ikke sterk overfor en bestemt fristelse. Jeg er så ubegripelig svak og står helt maktesløs. Og fiendens makt og knep overmanner meg fullstendig».

Svar: Å, måtte du bare kjenne alt dette ennå sterkere! Ja, kjenne det så overbevisende at du ikke en gang kunne tenke deg at seieren skulle ha noe å gjøre med din egen kraft og hva du kunne utrette. Så den saken var avgjort; at du hvert éneste øyeblikk var avhengig av Guds barmhjertighet og allmakt.

Men har du ennå tanker om din egen styrke og hva du kan utrette, så må du ennå oppleve mange nederlag. Inntil du endelig kommer så langt at du aldri mer regner med deg selv, men bare med Herren.

Og i samme grad som vi lærer å kjenne vår svakhet, begynner Herren å gi oss av sin allmakts kraft, å bevare oss fra fristelsene, eller fører oss gjennom dem på underlig vis. For det er hans lyst å gjøre godt mot de elendige.

Ett er sikkert; de bevares best mot villfarelser og fall, som er mest redd for seg selv, og bare stoler på Herren. Det svake diebarnet faller minst, for det blir båret på mors armer. Dette er løsningen på Paulus’ gåtefulle ord i 2Kor 12:10: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk». Det er som Herren selv svarer ham: Min kraft blir fullendt i skrøpelighet.

I vår tekst viser altså Paulus oss at vi skal bli sterke i Guds allmakts kraft - ikke i vår egen, men i Guds kraft. Dermed har han villet si at den kraften som vi skal seire med, er hos Gud. Gud har kraften hos seg selv, og vil bare i enhver situasjon gi oss så mye han ser er nødvendig.

Så er da hemmeligheten i all vår ynkelige kamp, og når Gud på underlig vis fører sine gjennom fristelser og skrøpelighet; bare at han mer og mer vil døde den dype selvforgudelsen i oss. Den giften var det den gamle slangen fødte i vår natur ved syndefallet, da han sa: «Dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt». Men nå skal Herren bli vårt éneste håp, og vår eneste Gud.

Dom 7 er et godt eksempel på dette. Når Gideon gikk til krig mot midianittene, lå fienden utover dalen «så tett som gresshopper», «og det var ikke tall på kamelene deres. De var tallrike som havets sand», v.12.

Gideon hadde fra først av en ganske bra hær på tretti tusen mann. Men så møter Herren ham og sier: «Du har for mye folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd. For da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst meg». Så tar Herren fra ham nesten alt folket han har med seg. Han fikk bare beholde tre hundre mann.

I tillegg skulle disse ikke utstyre seg med sverd, men bare med en steinkrukke: I den skulle de skjule en fakkel de holdt i den ene hånden. I den andre hånden skulle de holde en trompet. Og så gjorde Herren det underet at alle fiendene i forvirringen selv hogde hverandre ned.

Slik ser vi hemmeligheten med hvordan Gud handler med oss. Det samme sier han til oss i dag: Du har for mye styrke selv. Hvis jeg gav deg seier mens du har så mye egen kraft, så kunne du opphøye deg overfor meg og si: min kraft, min årvåkenhet, min bønn, min kristendom... har hjulpet meg.

Nei, nå skal du gå fullstendig avkledd all egen styrke, og se hvordan Herren gjør under, og lar også i dag fiendene selv drepe hverandre. Og da skal du i salig undring tilbe Herren og si: «Jeg, elendige synder, utrettet intet, jeg gjorde intet. Herren har gjort alt!»

Og slik taler Guds ord om menneskene. Husk hvordan apostelen sier at «vi av oss selv ikke duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud», 2Kor 3:5. Han sier at vi ikke en gang har viljen i vår makt, for «Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag», Fil 2:13. Og han sier vi ikke en gang «vet hva vi skal be om slik vi burde», Rom 8:26.

Hva er da menneskene selv i stand til å utrette? Tenke, ville og be er vel det vi først og fremst burde gjøre! Men ikke en gang det kan vi, om ikke Gud gir oss det. Hva er da et menneske? Luther sier: «Mennesket kan av seg selv intet annet enn synde og fare vill». Det er bare den gamle slangens gift som innbiller oss at vi selv kan gjøre noe godt.

Til toppen

2. Hva skal formaningene tjene til?

Nå spør noen: Hvis vi ikke er i stand til å gjøre noe, og Gud må gjøre alt, hvorfor formanes så vi til å «bli sterke», «ta på oss Guds fulle rustning», å «stå imot djevelen», «våke og be» o.s.v., som hele Skriften lærer?

Som vi alt har sagt, er alle slike formaninger til oss først og fremst et middel Gud bruker til å vekke oss opp for hvor viktig alt dette er. Dernest får vi jo gjennom vår kamp snart lære å kjenne vår avmakt og store hjelpeløshet. Da stiger det opp fra hjertet et inderlig rop til Herren om hans nåde og hjelp. Da blir han kjent som vår eneste Gud og hjelper.

På denne måten virker da Herren selv i oss alt det han krever av oss.

Når han åpenbarer fiendens makt og list, kan vi ikke dermed selv vokte oss nok for fienden. Men dermed lærer vi å holde oss nærmere inntil den trofaste og mektige hjelperen. Bonden må pløye og så kornet i åkeren, men det er Gud alene som har i sin makt å gi vekst. Soldatene må bruke våpnene, men seieren er i Herrens hånd. Men hvis bonden ikke vil pløye og så, kan Gud ikke få gi ham noen kornhøst. Hvis Gideon ikke i det hele tatt hadde gått ut mot midianittene, så hadde han ikke fått se Guds herlige allmakt.

Og når seieren bare avhenger av Guds kraft, skal vi ikke behøve gi opp om vi kjenner vår skrøpelighet, så lenge Gud selv ikke er blitt skrøpelig. Når det er Gud som skal stride for oss, da er det ingen fare så lenge Gud er både trofast og allmektig.

Slik skal vi da lære å si som Augustin: «Krev av meg, Herre, hva du vil. Men gi selv alt det du krever». Når du gir meg vilje og kraft, da har jeg det. Men hvis du ikke gir, da har jeg ingen av delene. Jeg har bare det du gir. I deg alene har jeg min trøst.

Etter vår tekst i Ef 6:10 følger så noen ord som mer enn noe annet burde vekke oss alle til årvåkenhet i spørsmålet om hvordan vi skal nå frelst fram til himmelen. For her begynner apostelen å skildre den fienden vi har imot oss. Hans ord er korte, men tankevekkende:

Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Å, måtte hver éneste en som leser dette, stoppe opp og få se hvordan hans egen stilling egentlig er midt blant så fryktelige fiender!

Hvem du så er, så har du en udødelig sjel. Du er på vei til den uendelige evigheten. Du er hvert øyeblikk gjenstand for angrep fra slike fienders forferdelige og mest listige angrep. Er ikke slikt verd å ta inn over seg?

Riktig nok kan denne forferdelige fienden ikke skade dem som frykter for ham, og holder seg til den gode hyrden. Men like sikkert vil ikke de som er selvsikre og uten frykt, få slippe ødeleggelsene fra denne fienden.

Det er sant at djevelen ikke kan gjøre oss mer enn det Herren lar ham få lov til, Job 1:12, Mat 8:31, 2Kor 12:7-9. Men like sant er det at Gud ikke kan vike fra grunnregelen for hvordan han styrer; at de som bli ledet og bevart av ham, også må frykte og høre ham. De som ikke lenger vil la hans Ånd tukte seg, blir overgitt til fienden, Rom 1:21,24, 2Tess 2:10-11, Sal 81:12-13.

Gud leder og bevarer oss ikke gjennom hele livet som roboter. Han fører ikke kampen utenfor oss. Han leder oss som tenkende individer, gjennom å tale til oss - gjennom å vekke og opplyse oss om både fienden og hjelperen. Og setter oss på den måten selv inn i striden.

Derfor er det hele Skriften lærer oss opp på denne måten; stadig å advare, vekke, lære, drive og oppfordre oss til å våke, be, kjempe o.s.v. Men samtidig også alltid overbeviser oss om at all kraft og seier bare finnes hos Herren, og avhenger helt av at han gir oss det.

Derfor opplever vi at bare vi en éneste dag blir selvsikre og likeglade, glemmer fienden og hjelperen, og legger våpnene bort, så kan vi regne med at noen djevelens streker eller fall straks står for døren. Til vi igjen vekkes opp til ny årvåkenhet og gudsfrykt. Eller vi ikke lar oss vekke opp, men bare faller tilbake i vår naturlige selvsikkerhet uten frykt. Og da faller helt i fiendens hender, og blir ulykkelig frafalne hele vår livstid.

Derfor er det så viktig å lære å kjenne fienden, og bruke våpnene mot ham.

 Til toppen

3. Troens kamp

Han gjør med disse som han gjorde med Israels barn når han ikke førte dem den korteste veien til Kanaan, gjennom filistrenes land. «For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt», 2Mos 13:17.

Men litt etter litt tar han dem med i striden, og lærer hendene deres opp til å bruke et sverd. Så vokser de i nåden og kjennskap til Kristus, og i erfaring med Satans metoder, og blir somme tider også overmannet. Men gjennom det hele blir de stadig mer årvåkne og gudfryktige. Og erkjenner da klart at vi umulig kan komme lykkelig gjennom dette fiendelandet, hvis vi ikke lærer å kjenne fienden.

Så tenker nok mange som daglig kjenner på kampen med djevelen, at «jeg behøver så menn ikke utdype mitt kjennskap til den fienden. Ham kjenner jeg da nå godt nok». Og det er klart at de fleste Guds barn har nok erfaring i anfektelse og kamp, og dermed bevis nok for at denne fienden omgir oss. Det kjenner vi alle mer enn godt er.

Hvordan opplever vi ikke mang en gang, alene på rommet, å måtte kjempe og svette i timevis i en åndelig kamp, som ingen synlig skapning er årsak til. Jeg bøyer mine knær for min hellige og gode Gud, og vil be. Men de mest forferdelige tanker trenger seg inn på meg. Eller det i den mest fortrolige krets av nådesøsken på et øyeblikk bryter ut en storm av den mest urimelige misforståelse. Da  trenger vi så menn ikke flere bevis på den ondes nærvær.

Men det er ikke det samme som at nå trenger vi ikke mer kunnskap og kjennskap til tusenkunstnerens fristelser. For han er så stor en mester i sin kunst, at han plutselig kan formørke vår forstand i fristelsens øyeblikk, så vi ikke har den aller minste tanke om at dette er selve fienden som taler med oss. Kunne vi bare alltid ha klart for oss at det er djevelen som påvirker oss, så var jo mer enn halvdelen av fristelsen borte. Han opptrer ofte så skjult «for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig».

Mer og mer lærer vi dybden i apostelens ord om at «vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene...» o.s.v. Det betyr slett ikke at vi ikke også har kamp mot vårt eget kjød og medfødte forderv. Men det betyr at vi i denne krigen ikke har mennesker som våre våpen skal rettes mot. For våre fiender er åndsvesener, som vi ikke kan utrydde. De er usynlige og kan være tett innpå oss uten at vi ser dem, eller i det hele tatt frykter for at de er nær oss. Og bare det må jo skjerpe vår årvåkenhet.

Dernest lar Paulus oss innse at våre fiender langt fra er svake ånder vi ikke behøver ta så høytidelig. Han kaller dem tvert imot makter og myndigheter. Med det antyder han at djevelen har et virkelig rike med sin forfatning og ordninger. Videre kaller han dem «verdens herrer i dette mørke», som jo er et fryktinngytende navn. Så har også Jesus selv kalt djevelen «verdens fyrste», Joh 14:30, 16:11. Og Paulus kaller ham til og med «denne verdens gud», 2Kor 4:4. Dette viser jo tydelig nok at djevelen fullstendig hersker over hele den uomvendte menneskehet.

Vi vet også at fienden vår er av høy herkomst. Han er en fallen engel. Han har et forferdelig mot, når han bevisst våger å kjempe mot selve den store Gud. I Kristi dager på jord gikk han til og med så langt i sitt overmot at han ba Herren selv falle ned og tilbe seg, Mat 4.

Den makt han har over et stakkars menneske, kan en jo fatte, når vi ser i Luk 11:21, hvor han taler om at «den sterke med våpen vokter sin egen gård». Djevelen blir som en husbonde, og menneskene hans hus. Og Peter skildrer ham som en brølende løve, som streifer omkring for å se hvem han kan sluke, 1Pet 5:8.

Alt dette er jo så fryktelige ting at et menneske virkelig kan grue seg for å leve på jorden.

En ting er sikkert når vi tenker på alt dette, at de som ikke i gudsfrykt holder seg nær til Herren, må ganske sikkert være, eller vil komme til å falle i djevelens hender.

«Vår egen kraft er intet verd, vi var nok snart nedhugne. Men én går fram i denne ferd, for ham må all ting bugne».

Hvis Gud bare én eneste time ikke beskyttet og bevarte oss, men lot djevelen få full frihet over oss, så ville han på den ene timen rive oss i stykker og kaste oss i helvete. Hver time i vårt liv når dette ikke skjer, er altså et vitne om Guds trofaste omsorg og nævær. Å, om vi kunne huske dette!

Dette er altså en åndelig kamp hvor det ikke dreier seg om vår makt eller styrke. Den egenskapen hos djevelen vi virkelig må frykte for, er den list som han bruker til å bedra og fordreie oss, så vi ikke i det hele tatt søker Herrens kraft, men villig gir oss over til fienden. Derfor taler da også Skriften mest om denne hans egenskap, og derfor sier også apostelen her: «Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep».

Uttrykket «listige angrep» «anvendes om den krigslist som en bruker for å forsøke å overrumple fienden der han minst venter det» (Starcke). Det er også denne mangfoldige list og sluhet hos djevelen som gjør at han skildres i Bibelen som en slange. Han kunne bedra våre første foreldre, som var skapt i Guds bilde med en klar forstand og et rent hjerte, 1Mos 3. Også i Bibelens siste bok kalles han slangen «som forfører hele verden», Åp 12:9. Men kanskje det ikke finnes noe som sterkere skildrer denne fiendens fryktelige list og bedrag enn ordet fra Kristi egen munn i Åp 2:24: «Satans dybder», eller når apostelen sier han skaper seg om til en lysets engel, 2Kor 11:14.

Må Gud bevare alle mennesker! Mot «Satans dybder» hjelper nok verken menneskeforstand, stor kunnskap eller årvåkenhet, hvis ikke Gud med sin «varetekt verner om min ånd», Job 10:12. Mot «Satans dybder» må jeg bare sette «dybdene i Gud», 1Kor 2:10, og «Israels vokter, som ikke blunder eller sover», Sal 121:3-4.

Så forstår vi nå hvorfor apostelen ikke vet noe annet han kan stå imot djevelen med enn troen: «Stå ham imot, faste i troen», 1Pet 5:9. Fordi troen jo alltid innebærer at mennesket har gitt opp all tro på seg selv, og setter hele sitt håp til Herren alene, hans makt, hans trofasthet og bevarende nåde.

Og det er jo slike han alltid har lovet å bevare: «Som en hyrde skal han vokte sin hjord. I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem», Jes 40:11.

Det er hemmeligheten i alt Guds ord og hvordan Gud alltid fører oss; at vi bare skal bli tilintetgjort i oss selv, bli små og fryktsomme får, som holder seg tett inntil Hyrden, og har sin trøst i ham alene.

Har du noen styrke eller noe som helst annet å trøste deg til mot Satans makt og dybder, slik som Peter en kveld trodde han hadde, da blir du snart bare et lettkorn i Satans sold. Da vil du oppleve en kamp som mot en krokodille, som Herren sier til Job: «Kan du dra Leviatan opp med en fiskekrok, og binde tungen med et snøre? Kan du sette en sivline i nesen på den og gjennombore kjeven med en krok? Vil den rette mange ydmyke bønner til deg eller tale milde ord til deg? Vil den gjøre en avtale med deg, så du kan få den til trell for all tid? Kan du leke med den som med en fugl? Prøv å legge hånd på den! Den striden skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!», Job 40.

Nei, den rette årvåkenhet er på vakt mot enhver innbilning om at vi skulle ha noen egen styrke, trofasthet eller årvåkenhet. Og dernest også på vakt mot all mistro til Guds omsorg, trofasthet og makt.

 Til toppen

4. Djevelens listige angrep

Det er viktig at vi virkelig lærer å kjenne Satans måte å kjempe på, så vi fortest mulig kan gjenkjenne ham. Derfor må vi også undersøke hva som spesielt kjennetegner hans angrep og fristelser. Og da begynner vi med det første eksemplet vi har i Bibelen.

 «Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt».

Legg merke til at slangen først sådde tvil om, og dermed prøvde  å føre Evas tanker bort fra Guds ord. Forsøkte altså å få henne til mer fritt å bruke sin fornuft, og tenke etter om det kunne være sannsynlig det Gud skulle ha sagt.

Først taler han uklart og tvetydig, uten bastante påstander. Kaster bare fram et spørsmål, og det går ikke direkte på det forbudte treet, men på alle trærne i hagen. Og straks la han sannsynligvis vekt på dere, dere som eneste eiere av denne hagen, og alene-herskere over hele jorden - - skulle Gud ha gjort noen innskrenking i deres frihet til å ete av alle trærne? Kan det være Guds mening? o.s.v.

Og straks Eva innlater seg i samtale med ham, stiger hans  frimodighet. Nå fornekter han klart Guds ord, og sier: «Dere kommer slett ikke til å dø!»

Å, måtte hver éneste en for all framtid merke seg hva som er selve hovedsaken i djevelens strategi, og det vesentlige punktet alt skal avhenge av! Det avgjør om vi skal bli reddet, eller tvert imot fanges av denne fienden. Det er dette Satan først av alt angriper: Vårt forhold til Guds ord, om vi bestemt skal tro alt Gud har sagt. Eller om vi med vår egen fornuft skal finne ut om vi heller skal tro noe annet.

En gammel kristen hadde i mange tiår kjempet mot Satan. Når han med korte ord skulle si hva som alltid hadde vært det avgjørende for om han skulle stå eller falle, sa han det slik: Det er om jeg har kunnet holde fast på Guds ord. Eller om jeg tvert imot bare har begynt å tenke, tenke helt fritt slik det faller meg inn, uten å tenke på Ordet. Tenke og sveve hit og dit på egne og andres meninger.

Hvordan kan f.eks. en kristen, som fyltes med avsky bare han tenkte på en bestemt synd, - så plutselig både godta, forsvare og leve i den samme synden? Jo, han har i fristelsens time vendt blikket bort fra Guds bud og til synden. Og så begynt bare å tenke - tenke selvstendig over saken, uten å se på Ordet.

Hvordan kan mennesker i kristendommens navn foreta seg de største dumheter, og se på det som gode og hellige gjerninger, slikt som Herren til og med har forbudt? Og på den andre side gjøre til synd slikt som Herren i sitt ord aldri har ment var synd?

Og hvordan kan det skje at en kjempende kristen på grunn av synder og fall mister tilliten til Guds nåde og vennskap, blir fremmed og sky overfor sin Frelser, og bundet i trelldoms ånd - på tross av alt det Guds evangelium sier om Kristus og den evige nåde og frihet fra loven, som han har fullbrakt for oss? Jo, bare fordi mennesket vender øyet bort fra Guds ord og inn mot seg selv. Og begynner bare å tenke og tenke. Og så mener det er helt umulig at det nå kan være Guds barn, når det kjenner seg slik og slik.

Å, om en kunne rope ut så fjellene skalv, denne sannheten inn i alle Guds barns ører og hjerter: Om all Satans makt skal få slippe til over deg, avhenger bare av om han kan få ført ditt øye bort fra Guds ord! All din seier avhenger jo av at du blir i Guds ord! Guds ord, Guds ord, og hva det sier! At du ser etter hva Gud har sagt!

Alt som ikke har sin grunn i Guds ord, er villfarelse og falskt, om det ser aldri så åndelig ut.

Det Gud kaller for synd og forbyr, det er synd og farlig, om så ditt hjerte tusen ganger sier det ikke er så farlig, og om hele verden med alle sine lærde og hellige kaller det uskyldig. Det Gud kaller godt og hellig, det er godt og hellig, selv om du og hele verden kaller det vanhellig.

Hvor sterkt ble ikke dette forkynt for oss i Kristi egen kamp med Satan, slik vi leser det i 4. kapittel i Matteus og Lukas! Kristus kunne selv talt de helligste og reneste Guds ord. Men svarer likevel ikke Satan med ett éneste eget, men bare med Skriftens ord: Det står skrevet - det står skrevet!

Og dette avvæpnet Satan så sterkt at han også  begynte å bruke samme skarpe sverd, og sa til Herren: «Det står skrevet..» - men da unngikk han listig det som ikke passet ham i Guds ord.

Husk dette alle ditt livs dager; at Kristus selv hadde ikke noe annet å si til Satan, enn bare dette: det står skrevet. Er ikke dette et kraftig anslag mot alle våre egne tanker og meninger?

Djevelen kan nok plage oss sterkt når han vekker begjæret i oss, og virkelig pine og utmatte oss. Men det er likevel en liten fristelse, mot når han angriper din tro på Guds ord. Når han vil at du ikke skal ta det til deg slik som Gud har talt, men lar synden få være uskyldig, så du kan leve fritt i den. Flykt da fra Satan så fort du kan og så langt du kan komme. Flykt for ditt liv til Gud, og gjem ditt øye, ditt hode og ditt hjerte i hans ord. Så skal Gud frelse deg og gi deg sin kraft, så Satans list skal bli til skamme.

Satan har alltid to mål med menneskene: Først forføre oss til synd imot Gud. Deretter at vi skal bli i synden, eller i fortvilelsen over synden, og bli hans evige bytte. Derfor sier Kristus at han er «en drapsmann fra begynnelsen», en løgner og løgnens far, Joh 8:44.

I tillegg til sin egen løgn, bruker han alt som finnes i et menneske. Særlig vår falne naturs «lyster og begjær». Derfor planter han i hele menneskeslekten en makt av lyster og begjær som hersker i dem. Å være noe, eie noe og nyte noe, det er alle mennesker opptatt med.

Han skjuler det bitre som synden fører med seg, og lokker med fristende tanker om den sødme og lykke begjæret kan gi. Slik fratar han menneskene all mulig dømmekraft, og de føres som med bind for øynene til slaktebenken, Ord 7:21-22, 9:17-18.

Djevelen begynner aldri med alt han vil oppnå. Han begynner forsiktig og smått, med noe som ikke ser ut til å ha så stor betydning. Men er så det «innvilget», så gjør han som slangen; har den bare fått hodet igjennom, så trekker den straks hele den glatte kroppen etter seg. Han vet at med en liten surdeig kan han syre hele deigen, og med en gnist setter han en hel skog i brann.

For at en synd skal se uskyldig ut, forgyller han den og gir den et pent navn. Lar f.eks. gjerrighet hete «helt nødvendig ansvar for sin eiendom» o.s.v. Han gir deg inntrykk av at du får åndelig utbytte av synden; «du blir så ydmyk, så sønderknust» etterpå. Men det er jo ingen som blir sønderknust av en synd de har begynt å unnskylde.

Og får han deg til å unnskylde synden, eller bare kjempe mot den i lovisk strev, uten tro, da frarøver han deg all frihet. Da er du like lite i stand til å holde opp å synde, som en stein kan stanse av seg selv når den er begynt å rulle utfor et fjell.

Vi ser det med det første syndefallet. Straks synden var fullbyrdet, var det ingen trøst lenger. Da rømte de stakkars menneskene, og gjemte seg for Guds åsyn. Til og med Judas Iskariots forferdelige synd fikk på forhånd utseende av å ikke være så farlig. Han ble lokket med de tretti sølvpengene, og med at «Jesus ville nok ikke bli dømt. Både er han jo uskyldig, og vi har da lov og rett her i landet. Og i verste fall hadde han jo selv makt til å frigjøre seg». Å, om vi en gang kunne lære hvordan djevelen pynter på synden i fristelsens øyeblikk!

Men straks synden var fullbyrdet, da trøstet ikke Satan Judas lenger. Da fyltes hjertet med den mest grufulle fortvilelse. Da trodde ikke Judas det var noen barmhjertighet å få verken hos Gud eller mennesker. Og selv de yppersteprestene som hadde talt så pent til ham, hadde nå ikke noen medfølelse overfor ham da han kom til dem og jamret seg over sin synd. De bare avviste ham med: «Hva kommer det oss ved? Det blir din sak». Slik trøster Satan etterpå. Nå hadde han lykkes i alt. Og Judas gikk bort og hengte seg - «han gikk til sitt sted».

Men det aller verste og mest utmattende av alle djevelens kampformer, er likevel det som omtales som «djevelens listige angrep». Hvordan han stadig skifter taktikk, fra den ene siden til det helt motsatte, og står fram i et utseende som er noe ganske annet enn hans velkjente skikkelse. Noe en ikke så snart vil tro om ham, og som ikke mange forstår.

Dette ser vi eksempler på når Satan frister Kristus i ørkenen,  Mat 4:1-11. Han begynner med naturlige fristelser, slik aktuelle omstendigheter innbyr til; han taler til en sulten om brød. Og til en som kan synes aldeles fortapt i ørkenen, stiller han spørsmålet hvordan denne kan være Guds Sønn (noe Faderen like før fristelsen hadde stadfestet at han var, Mat 3:17). Om han altså lenger kan vente på noen omsorg fra ham.

Den samme fristelsen møter Jesus på korset: «Er du Guds Sønn, da stig ned av korset, hjelp deg selv!», og: «Han har jo satt sin lit til Gud, la nå Gud fri ham om han har behag i ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn». Dette er svært karakteristisk for djevelens ånd.

Men legg så merke til hvordan Satan slår om sin framgangsmåte. Her møtte jo Satan en urokkelig tillit til Faderen, og en sterk og fast holdning til Skriften. Nå vil han friste Kristus til hovmot, og til en tro som ville være å friste Gud. Han fører Kristus til den hellige stad og opp på templets tinder. Og nå vil han, siden Kristus hadde en slik urokkelig tro på Skriften, at han skal kaste seg ned fra denne høyden, og etter Skriftens ord vente seg englevakt, så han ikke skulle støte sin fot mot noen stein.

Se her hvordan Satan skifter mellom rakt motsatte fristelser: En gang til vantro, så til overdreven tro. En gang til mismot, og så til overmot. Han frister til selvsikkerhet, og så til fortvilelse. Slår om til synd, og deretter til egenrettferdighet. Og kan han ikke få oss til å tro at virkelig synd ikke er synd, så skaper han en slik samvittighet at vi også anser noe for synd som ikke er synd, o.s.v.

Når så Satan ser at han ingenting utretter med de første fristelsene, slår han om til en tredje metode. Han forlater disse mer åndelige spørsmålene, og forsøker nå å gi Herren lyst til verdens herlighet. Han merker at Kristus bare vil være en lydig tjener for Faderens ord og til hans velbehag, så menneskene kan bli frelst. Men da søker han å vende ham bort fra denne lidelsens vei, akkurat som Peters: «Gud fri deg Herre! Dette må aldri skje deg». Nå «viser han ham (ant. gjennom et syn) alle verdens riker og deres herlighet».

Dette kjenner en Herrens tjener til. Etter en tid med lidelser i ørkenens tørke og ensomhet, søker Satan å bedra oss gjennom rikdom og velvære. En tid lar han verden utmatte en Kristi tjener gjennom forakt og forfølgelse. Så forsøker han å gjøre ham lunken og verdslig ved å gi ham høye stillinger og mye rikdom.

 Til toppen

5. Som en lysets engel

De fleste forestiller seg vanligvis Satan bare på én måte. De vil ikke tro han opptrer i mangfoldige skikkelser, og som meget raskt kan forandre seg til noe ganske annet. En kan f.eks. lett tro at Satan er på ferde når en fristes til en åpenbar synd. Men at han også kan bruke uskyldige, ja, til og med himmelske ting til å forføre oss med, det har de fleste vanskelig for å tro.

Det betyr at han da, på den måten vi her nevner, opptrer i en fullstendig motsatt skikkelse av det han vanligvis gjør. Så lenge menneskene lever i verden, uten Gud, gjør Satan alt for å inngi dem en falsk visshet om at de nok har alt i orden. Men straks de kommer til liv i Gud kommer han så med uro, angst og frykt.

Å, dette er vel bevis nok på at vi har en tenkende og nidkjær fiende blant oss. Og samtidig innser vi at den nye fødselen ikke bare er tomme ord, men betyr en helt konkret og spesiell omskapelse. For det samme mennesket som i hele sitt liv i verden og uten Gud, alltid hadde fullkommen fred, er nå blitt så forvandlet at det nå, med alle muligheter for trøst, glede og trygghet, likevel stadig blir anfektet i sin tro, og tilbøyelig til å bli mismodig.

Det store mesterverket har Satan utført som «lysets engel», når han forfører sanne nådebarn, som i sin åndelige fattigdom har hatt sitt alt i Kristus, både sin rettferdighet og sin styrke. Da fører han dem bort fra den sanne nådens og helliggjørelsens vei - til et eller annet eget verk, som gjør at de stopper opp. Enten i en selvvalgt åndelig oppblåsthet, slik det omtales i Kol 2:18-12.  Eller i den trelldommen som omtales i Gal 5:1.

Dette storverket lykkes han særlig i gjennom å angripe eller forringe den helliggjørelsen vi har bare ved troen, kjærligheten og Åndens tukt, ved at vi blir i vintreet. Han får oss til å fullstendig overse Den Hellige Ånds eget verk, som fødte oss på ny. Og fører oss på en helt ny vei der vi selv skal være eller gjøre noe. Der vi ikke så enfoldig bare skal «holde fast ved han som er hodet, hvorfra hele legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd», Kol 2:19.

Han innbiller oss at det går ikke an slik å bare vente alt av Kristus, å bare fly til ham når en faller. Nei, du må foreta deg noe nytt, noen egen innsats med din helliggjørelse! Altså en ny vei der du ikke skal være så fattig og elendig som når du var hos Kristus. Det åndelige livet som Gud selv skapte i deg da du kom til troen og ble frelst av uforskyldt nåde, det duger ikke lenger. Du skal inn på en ny vei, der du skal bli mer hellig enn du noen gang ble på troens vei, en vei der du ikke skal være så fattig og misfornøyd med deg selv.

Her står den skinnende hvite djevelen fram. Her er «ondskapens åndehær i himmelrommet» så fin at ikke noe menneskes øye kan se den. Hvem vil vel tenke på at her er Satan på ferde, når det bare er snakk om å bli mer helliggjort! Det er jo like utenkelig for vår fornuft som om noen ville lære oss å bli redd for gudsfrykt, hellighet og alvor!

Her kan bare Guds Hellige Ånd hjelpe oss, så vi blir bevart i ydmykhet, og holder blikket festet på Guds ord, f.eks. Joh 15:4, Gal 3:2,5, Rom 7:6,12-13, Kol 2:6-10.

Men blant ondskapens finere angrepsformer hører også en annen side ved den englekledde fienden. Han gjør sjeler som har smakt den himmelske manna, lei av dette gamle ordet om Kristus  og «den lære som hører til gudsfrykt». Nå gir han dem lyst på «noe nytt», eller opptatt med å ransake skjulte hellige hemmeligheter.

De blir åndelig oppblåst i en selvsikker og overmodig ånd. De vil ikke lenger høre på hvis noen vil tale dem til rette. For nå er de alltid sikre på at Ånden har gitt dem det riktigste lyset. Og alt som ikke stemmer overens med det de ser, anser de som feil. Mens Gud aldri pleier å gi det største målet av lys til dem som er oppblåst. Og alt sammen har Satan gitt ut for å være en «søking etter sannheten».

De er ikke lenger fullt opptatt med de store, nødvendige hovedsakene: troen, kjærligheten, ydmykheten, gudsfrykten, kjødets dødelse, og å forberede seg for himmelen. Og da forstår vi at de er «vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus».

«Hør, kjære kristen, sier de, du har jo Guds ord. Din egen tro sier jo at Kristus er fart opp til himmelen og sitter ved Faderens høyre hånd. Hva kan da få deg til å tro at han skulle være i brødet og vinen, o.s.v.? Her ser du en listig banking på døren - ikke som om det var Satan, men som ord og sannheter fra Kristus.

Ja, han stiller seg fram så hellig for deg, som om han var Kristus selv i sin majestet, og forskrekker deg som dommeren som krever dine gjerninger av deg. Han fordreier dine tanker om troen på Kristus, så du skal tro at alt er i orden når du lever på din egen kristendom og ikke bare på Kristus», Luther.

 Til toppen

6. Ta Guds fulle rustning på

Legg nå merke til hva det er Paulus sier: «Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt», Ef 6:13.

Han sier: «Ta derfor Guds fulle rustning...». Nettopp fordi vi har en så forferdelig fiende; usynlig, mektig og umåtelig listig og ondskapsfull, så ta derfor hele Guds rustning - ikke din egen, men Guds -. Og ikke bare noe av rustningen, men hele, Guds fulle våpenrustning! Grunntekstens ord skildrer den fullstendige rustning en tungt bevepnet kriger var utstyrt med, og som vi ser Paulus straks nevner det mest betydningsfulle av.

Vi kan nok med Luther si at hele dette livet er «den onde dag», sammenliknet med den frelstes evighets gode dag. Men apostelen sikter nok her sikkert til det Kristus kaller «prøvelsens time», Åp 3:10, eller de spesielt store fristelsens tider, Luk 8:13, Job 1:13-20, Sal 32:6, Mat 7:25-27.

 Stå da ombundet med sannhetens belte om livet. Fiendens egentlige vesen og kraft er løgn og falskhet. Så må også vårt viktigste våpen mot ham være sannhet. Men i Skriften har dette ordet to betydninger.

Først lærens sannhet etter Guds ord. Det betyr at vi må ruste oss med klar og sikker kunnskap om Guds ord, så vi ikke lar oss «føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer».

Men dernest betegner også ordet sannhet i vårt vesen. D.v.s. oppriktighet, alvor. At vi i alt bare vil vite hva som er Guds vilje, for så å gjøre etter det.

Som vi alt har sett, finnes det ikke noe sterkere middel mot djevelens forførelser, enn å holde sterkt fast på Guds ord: «Det står skrevet!» Dette er virkelig et fast belte «om vårt sinns lender». Og det er en virkelig trygghet, å stå ombundet med Guds ords sannhet! Som det første og mest nødvendige, hvis vi skal stå fast når forførelsen kommer. Vi ser hvordan det gikk med Eva når hun ikke lenger holdt seg til det Gud hadde sagt. Og, på den andre side, hvordan selv Kristus ikke brukte noe annet imot fristeren enn: «Det står skrevet».

Men hva hjelper det med fasthet i læren, hvis vi ikke har et alvorlig sinn som Gud alene har virket i oss, så vi i alt bare vil vite hva som er Guds vilje, og vil gjøre etter det! Hva hjelper krigerens våpen, hvis det ikke finnes styrke i legemet hans? Da faller sverdet ut av hånden hans. Slik forlater vi også snart Ordets sannhet, hvis ikke den sannhet og oppriktighet Guds Ånd har virket i hjertet, fortsatt er der. Hvert menneskes hjerte er av naturen fullt av hykleri og falskhet, «hvert menneske er en løgner», Sal 116:11. Bare i den nye fødsel skaper Herrens Ånd dette hellige alvoret i hjertet vårt.

Ikledd rettferdighetens brynje. Her synes de tolkere å ha oppfattet apostelens mening riktigst, når de med «rettferdighetens brynje» mener dette livets rettferdighet. Vi sier ikke at et rettferdig liv her på jord er et vilkår for selve frelsen. For det er jo selvsagt at en kristen først og fremst må eie Kristi tilregnede rettferdighet, og leve ved tro, før han kan ha det som er frukten av dette; helliggjør-elsen.

Og så spør du: Hvordan kan livets rettferdighet være et våpen i den åndelige striden, og samtidig så viktig at det skal være en kristens brynje?

Når vi så er falt i synd, gjør han oss likeglade og tilfredse i synden. Så vi etter hvert forherdes, og hjertet ikke lenger lar seg påvirke av Åndens tale. Du har ikke lenger behov for nådestolen. Men blir bare mer og mer sterk i din selvvalgte tro - jo mer du synder, stadig mer modig og selvsikker. Nå er du ikke lenger redd for synden.

Men Luther taler også om hvordan «djevelen kan plage til og med fromme hjerter så grufullt, selv om de lever i gudsfrykt, og er rike på gode gjerninger. For han leter opp de mangler og forsømmelser som de vet med seg selv at de har.

Men langt mer forferdelig blir anfektelsen når menneskene i tillegg har levd et skjødesløst liv, og virkelig ikke latt kjærligheten drive dem. Når da djevelen og døden går løs på et menneske, da smelter hjertet som snø i solen. Da heter det: Å, jeg har både her og der manglet kjærlighet overfor min neste. Eller: Jeg har ikke vært som jeg burde i den stilling jeg har. Jeg har tvert imot vært opptatt med å utnytte den til min egen fordel. Jeg har levd i langvarig hat til et menneske. Eller: Jeg har ikke gitt mine barn og mine medarbeidere den rette kristne opplæring, og ikke vært det gode forbilde jeg skulle vært for dem. Og nå er nådetiden slutt. Da blir det mye akk og vé og forskrekkelse som farer gjennom hjertet.

Noe ganske annet skjer der troen får vise seg i kjærlighetsgjerninger og gode frukter. Der står mennesket fastere, slik apostelen Peter taler om når vi ved troens frukt «gjør vårt kall og utvelgelse fast.....blir vi også rikelig gitt inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike», 2Pet 1:11.

Riktig nok er det så at noen ved Guds nåde får fare hjem til himmelen ved tro, så fri for omsorg for noen som helst gjerninger som barnet etter sin dåp. De griper om Kristus som røveren på korset, uten å ha noen som helst gode gjerninger.

Men en slik tro er ikke noe ethvert menneske har. Den som har en svak og uprøvet tro, kommer fram for Gud slik, men i den største nød. For når du i din samvittighets anfektelse i dødens stund stilles overfor Guds dom, og dine naboer, sammen med ditt eget hjerte, overbeviser deg om alt du har manglet av kjærlighet, -, da kan du nok komme til å skifte farge, ja, både bleikne og rødme. Hjertet ditt skjelver, du ligger i svettebad.

Men dette betyr riktignok ikke at du av den grunn blir fordømt. Du må likevel sette all din lit til Kristus, og hos ham få tilgivelse for all din synd og mangler. Men det vil nå skje gjennom stor frykt og svakhet. Du må tåle den pinen å ha en stikkende torn i ditt hjerte og samvittighet» (så langt Luther).

Å, måtte alle kristne være på vakt, og alltid være sterkt opptatt også med denne rettferdighetens brynje! Den skal beskytte oss mot djevelens dødelige skudd mot selve hjertet, som han får sette inn etter et skjødesløst liv. Det vil han bruke til å bevise at vi ikke kan ha liv i Guds Sønn.

Men vi har sett at dette dreier seg bare om troens frukter, og ikke om vi dermed er blitt uverdige til Guds nåde, eller overfor lovens fordømmelse. For der gjelder noe ganske annet enn vår tro og rettferdige liv. Der gjelder intet mindre enn en fullkommen rettferdighet - hans rettferdighet som «ble gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham», 2Kor 5:21.

Til sist vil vi nevne at et uklanderlig liv også er en viktig brynje i striden for Kristi ord og sak overfor mennesker som er Ordets fiender. Du vil jo bli stående ganske taus og tilintetgjort hvis de kan slå deg i ansiktet med ditt eget dårlige liv! Og ingen ting kan gi verden sterkere støtte for sitt ugudelige liv og forakt for sannheten, enn når sannhetens talsmenn selv lever et dårlig liv.

Hvor sterkt virker det ikke derimot, når de som kjemper for troens og den uforskyldte nådens vei - imot gjerningenes vei, selv er rikest på kjærlighet og gode gjerninger. Dette våpenet brukte Paulus spesielt overfor de falske apostlene og det de hadde å rose seg av, og mot alle som angrep hans evangeliske forkynnelse, se f.eks. 2Kor 11 og 12, Fil 3 og 1Tess 2 m.fl.

Dette burde også enhver kristen, om enn ikke med samme tyngde, kunne si til mennesker. Som profeten Samuel sa til det gjenstridige folket: «Vitne nå mot meg for Herren og for hans salvede: Har jeg fratatt noen hans okse eller hans esel? Er det noen jeg har gjort urett mot eller undertrykt?» o.s.v., 1Sam 12:3. Det er som en lærer har sagt: «de troendes ord er spiker. Men deres gjerninger er hammerslagene som driver spikeren inn».

Det er dette som er å være iført rettferdighetens brynje. Må Gud gi oss alle nåde til dette. Alt sammen må bli gitt oss som nådegaver. For også om livets rettferdighet gjelder det til sist at «så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn».

Tror vi på oss selv, da går det helt galt. «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde». Bare Guds barmhjertighet må være vår trøst og vår styrke.

Etter at apostelen har nevnt det rustningen for øvrig består av, blir vi minnet om å «be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse». Det eneste som nå er nødvendig, er ikke bare at vi leser, hører og forstår dette. Men også i lydighet virkelig ikler oss disse våpnene og bruker dem. Da vil vi ganske sikkert også få kjenne på stor skrøpelighet, kamp og redsel. Slik det alltid skjer i en krig.

Men vi har et sikkert og fast løfte om at vi aldri skal helt forgå, men til slutt frelses, om nødvendig som gjennom ild. For vi må ikke glemme det vi har sagt helt fra begynnelsen, at det er i Guds allmakts kraft vi skal bli sterke. Seieren avhenger altså ikke av vår, men av Guds kraft. Det er Guds kraft og trofasthet som gjør at ikke en éneste skal gå fortapt av dem som tar sin tilflukt til ham.

Apostelen har altså ikke nevnt bønnen som noe spesielt våpen, men bare til slutt tilføyer her: «med all bønn og påkallelse». Dermed har han latt oss forstå at bønnen og Guds hjelp er vi avhengig av i bruken av alle rustningens deler. 

Bønnen er den luften hele striden må føres i. Bønnen er de kjempendes åndedrett. Uten den er all kraft og liv utenkelig.

Legg merke til hvordan apostelen begynner og slutter med å gjøre alt avhengig av Gud. Han begynner med å tale om Guds allmakts kraft, og slutter med å henvise oss til bønn og påkallelse. Og slik er det. Den beste rustning er ubrukelig, hvis Gud trekker sin Ånd fra oss. Du må tigge om hver nådesmule hos Gud, når du vil bruke disse våpnene.

Skal du stå ombundet med sannhetens belte, så må du tigge og be om «sannhetens Ånd». Ellers er du snart bedratt. Vil du være iført rettferdighetens brynje, så må du be til Gud som er den eneste  som «virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag».

 Å, hvor vi må be for alt denne rustningen omfatter! Og det gjelder all slags bønn, alene og sammen med andre, i stille sukk og i uttrykkelig påkallelse. Alltid påkalle det éneste dyrebare navnet som gjelder overfor Gud. Bare i det navnet er det alle bønner blir hørt.

Vi må våke med all utholdenhet i bønn for alle de hellige. Har vi forstått hvor farlig en fiende vi har, da må vi ikke sove i selvsikkerhet. For fra alle kanter står djevelen klar med all sin list. Derfor må vi alltid påkalle Herren, og være rustet med våpnene. Som også Kristus så inderlig formante oss: «Våk og be, for at dere ikke må komme i fristelse» - og hvor han et annet sted tilføyer: «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!»

La oss huske Paulus’ formaning til bønn for alle de hellige, og særlig for evangeliets vitner - hvor han tilføyer: «og be også for meg». Når denne store apostelen trenger til forbønn, da kan vi lett regne ut hvor nødvendig det er for oss, svake og søvnige kristne.

 Til toppen