Vers 10 11 12 13 14 og 15 16 17 18 19 20 og 21
10
: For med hjertet tror en til
rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. Først
legger en merke til hvordan Paulus nå nevner troen og bekjennelsen i deres
rette rekkefølge. Når han i v.9 nevnte munnens bekjennelse før hjertets
tro, var det en følge av rekkefølgen i det han siterte fra Moses om «munn»
og «hjerte». Men her vil apostelen gå mer bestemt inn på selve saken,
og da nevner han hjertets tro først, og munnens bekjennelse etter. Det
har blitt oppfattet litt forskjellig at apostelen her på denne måten skiller,
og sier at vi blir rettferdiggjort ved tro, og frelst ved bekjennelsen.
Noen har ment at dette bare skyldes hensynet til formuleringen, og ikke
selve saken. Slik at det fremdeles bare menes det samme som ovenfor; at
med hjertets tro og munnens bekjennelse blir vi rettferdig og frelst.
Men denne utleggelsen er ikke dekkende, når en ser på de bestemte og uttrykkelige
ordene Paulus anvender her. Og i så fall skulle også bekjennelsen kunne
kreves for at vi skulle være rettferdige, like så vel som troen. Men vi
ser jo at Paulus her, overensstemmende med hele Skriften, sier at bare
ved hjertets tro blir vi rettferdige. Altså må vi holde fast på at Paulus
har en bestemt mening med å formulere det slik, at «med hjertet tror en
til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse». Og da har en
funnet at det er dette han vil ha fram: Troen er noe som er skjult i hjertet,
og som bare Gud ser. Gjennom den er vi nå allerede rettferdige innfor
ham. Men denne hjertets tro må komme fram og vise seg i gjerning og styrke,
hvis vi virkelig skal nå fram til himmelen. Dette skjer så gjennom bekjennelsen,
som liksom blir den synlige veien fram til vi virkelig skal få motta den
endelige frelse og salighet som vi allerede nå bare ved troen har arveretten
til. Og
dette gjelder til alle tider, men har sin særlige betydning for den tiden
som var full av forfølgelse, når Paulus skrev dette. Ikke minst da var
de troendes endelige frelse avhengig av at de holdt ut/fortsatte med sin
bekjennelse. Ved troen i hjertet var de allerede rettferdige for Gud og
benådet. Men at de virkelig skulle nå fram til den evige saligheten, det
avhang av om de kunne stå fast i sin bekjennelse når de for Kristi skyld
måtte lide og kanskje miste alt de hadde kjært på denne jord: ektefelle,
barn, far og mor, brødre, friheten, ja, sitt eget liv. Da gjelder det
at en «med hjertet tror til rettferdighet, og med munnen bekjenner til
frelse» (konf. Hebr. 10:36-38, 3:6). Men
selv om vi ikke blir satt på samme prøve med vår bekjennelse som i de
tidene med forfølgelser, så kan det likevel komme til å stå på vår bekjennelse,
om vi skal nå fram til himmelens salighet. For hvis ikke hjertets tro
får vise sin styrke gjennom bekjennelsen, så kveles nådens verk i sjelen.
Dels gjennom selve den utroskapen som ligger nettopp i dette at vi ikke
bekjenner vår Herre. Dels fordi verden alltid får dobbel makt over oss
når vi ikke vitner om sannheten. Og hvis troen virkelig finnes i hjertet,
så må der nødvendigvis være en indre trang og drift til å ville tale om
den store og dyrebare skatten vi nå har fått i hjertet vårt. Og gjennom
vitnesbyrd om sannheten dokumenterer den nidkjærhet for Herrens ære, og
den kjærlighet til vår neste som følger med troen. Når så menneskene ikke
er lydige, men står imot når Ånden minner og driver, da kveles nådens
verk i sjelen, på samme måte som en ild kveles og slokner, når den stenges
inne så den ikke får luft. Slik
forstår vi da selve hovedbudskapet i at «med hjertet tror en til rettferdighet,
og med munnen bekjenner en til frelse». Både troen og bekjennelsen er
nødvendige for vår frelse, men på helt forskjellig vis. Innfor Gud blir
vi rettferdige og benådet bare gjennom hjertets tro. For troen holder
seg utelukkende til den fullkomne rettferdigheten i Kristus. Slik at hvis
den som just har fått troen, straks etterpå dør, så går han inn til Livet,
før noen bekjennelse er kommet over leppene hans. Men hvis han får leve
en tid her på jord, da er det helt nødvendig at det blir bekjennelse.
Det er nødvendig for åndens liv at det får vise og gi uttrykk for den
nådekraften som bor i hjertet. Her er det viktig å legge nøye merke til
ordene: «med hjertet tror en». Denne troen er den frelsende troen - ikke
den troen som bare finnes i hodet og bare er forstandens overbevisning
om at dette er sant. Men den som bor i hjertet, dvs. er et sjelens begjær,
behov, som det søker og strekker seg etter (for det er dette som ligger
i Skriftens ord: «hjertet»). Derfor skildres også troens liv ofte i Skriften
som hungre, tørste, søke, begjære, påkalle, komme til Jesus osv. Ja,
hva «hjertets tro» er, det kan en f.eks. se i det som skjedde med disiplene
da deres Herre var død. Vi ser dem når forstandens tro eller overbevisning
om ham var knust. Da sa de: «Vi håpet (tidligere) at det var han som skulle
forløse Israel (her fortsetter teksten i C. O. R.’s bibel med et «..,
men..»). Men likevel hang de så fast ved ham i hjertets kjærlighet, at
de kunne ikke la være å søke etter ham og tale om ham. Dette forteller
oss hva «hjertets tro» er, til forskjell fra den kalde forstandens tro.
Og «med hjertet tror en til rettferdighet» sier apostelen. Det vil si
at med denne troen er det vi tar imot Kristi rettferdighet. Derfor kalles
den også «troens rettferdighet» (Rom 4:13). Det er ikke selve troen som
er din rettferdighet, men den setter oss inn i Kristi rettferdighet. Derfor
sies det også her uttrykkelig at en «tror til rettferdighet». Hvordan
vi nå blir frelst gjennom denne troen, det får vi ser mer om i neste vers.
Her vil vi nå se nøyere på ordene om bekjennelsen. Hvorfor
bekjennelsen er nødvendig for vår frelse, det vil vi nok særlig forstå
hvis vi går dypere inn i den sannheten at der troen finnes i hjertet,
der må det nødvendigvis være født noe nytt. Det må være født en indre
trang eller drift til å ville tale om de store skattene hjertet nå har
fått motta. Der må også være en kjærlighetens nidkjærhet for at andre
må bli frelst, og for å opphøye Herren. Denne kjærlighetens nidkjærhet
må også uttrykke seg i ord. Og hvis en levende tro alltid skaper en slik
trang og nidkjærhet, da må også konsekvensen bli at hvis en som tror likevel
ikke bekjenner sin Frelser, så må han stå imot og kvele Åndens tale i
hjertet sitt. Men da kan vi også trekke denne slutning, at de som ikke
kjenner til denne indre trangen til å tale om de himmelske skattene, og
heller ikke har denne kjærlige nidkjærheten for at andre må bli frelst,
ennå ikke kan ha denne levende troen i hjertet. Det første og viktigste
spørsmålet blir da dette: Er det sikkert at den levende troen nødvendigvis
må medføre en indre trang og lyst til å tale om sin store skatt, og denne
nidkjærheten for at andre må bli frelst? Og ettersom denne sannheten avslører
mye falsk åndelighet, vil den også alltid møte store motsigelser. La oss
da prøve disse i lyset av Guds ord! Lykkelig er den sjel som våkner opp
fra sin falske åndelighet, og lar Guds ord få råde! Motstanden
begynner ofte med en sammenblanding av noe sant og noe falskt. Det sies
f.eks.: Mange kan tale vakkert om Gud og Jesus, om troen og nåden. Men
med livet sitt fornekter de ham. Bekjenn ham derfor heller med ditt liv,
så kan du tie med munnen - hvis du da ikke blir konkret oppfordret til
å bekjenne din tro. Da må du jo bekjenne med munnen - ellers ikke. Til
slikt må vi svare at dessverre er det sant at mange taler vakkert om Gud
og Jesus, men samtidig fornekter ham med sitt liv. Og at disse ganske
riktig ville gjort best i å tie. Det er også sant at det er nødvendig
å bekjenne ham med hele vårt liv. Men
fremdeles står det helt fast at den levende troen også må gi seg utslag
i at vi «med munnen bekjenner». Det stadfester både Herren og hans vitner.
Ja, det må føre til en indre lyst og trang til dette. Herren Kristus sier:
«Der skatten deres er, der vil også hjertet deres være», og «det hjertet
flyter over av, det taler munnen» (Mat 6:21, 12:34). Dette sier altså
Herren! Og sannheten i disse ordene bevises i alle mulige forhold. I all
menneskelig tale hører en bestandig hva hjertet deres er fullt av. Du
hører at det kjøpmannen først og sist snakker om, det er varer og salget.
Eller du hører gårdbrukeren taler om været og avling. Da vet du at dette
avslører hva hjertet deres er opptatt med. Nå
sier altså Herren Kristus at dette gjelder også i det åndelige forholdet,
at «det hjertet flyter over av, det taler munnen». Men du foretrekker
altså akkurat her å gjøre et unntak fra den regelen som ellers er allment
godtatt? Vitner ikke dette om at en eller annen sterk åndsmakt binder
sjelen din så du blir «ulydig mot sannheten»? Ja, som gjør at du selv
ennå ikke har opplevd at hjertet blir fylt av de himmelske skattene, som
gjør at en får lyst til å tale nettopp om disse. Kanskje kjenner du også
mange mennesker som gjennom et langt liv ikke en eneste gang talte om
Jesus og de himmelske ting, men nå er blitt så forvandlet. De har fått
sånn indre lyst og trang til å bekjenne, at de kan ikke stanses verken
med trusler eller straff. Der ser du jo med egne øyne hva som ligger i
disse Kristi ord: «det hjertet flyter over av, det taler munnen». Og så
fylt av det himmelske er hjertene deres blitt bare ved troen, den frelsende
troen. For nå har de fått Guds nåde, er hans barn og venner, og skal få
evig liv. Paulus sier: «Siden vi har den samme troens Ånd, etter det som
er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg, - så tror også vi, derfor taler
vi» (2Kor 4:13). Legg
merke til at apostelen sier at det vi taler, det er det bare troen som
virker. Og her har han sitert Davids ord i Sal 116:10. Men der ser vi
av fortsettelsen at dette talte David på tross av at han ble forfulgt
på grunn av sin bekjennelse: «Jeg trodde, derfor talte jeg, jag som var
storligen plågad». Og i Sal 120:7 ser vi David sier: «Jag själv håller
frid, men så snart jag säger ett ord, äro de redo til strids». Og hvorfor
taler han på denne måten? Jo, av dette ser vi at han talte slett ikke
på noen oppfordring, men han sier: «Jeg tror, derfor taler jeg». Jeg tror
så herlige ting at jeg kan ikke tie. Hjertet mitt brenner og blir for
fullt. Jeg tror, selv om menneskene står klar til å angripe meg. I alle
disse ordene Kristus, David og Paulus har talt, sies det uttrykkelig at
det ligger i troens og hjertets natur at en vil gjerne tale om det som
er blitt hjertets skatt og rikdom. At der den sanne troens ånd er, der
må det også bli en indre
lyst og trang både til å tale om sin herlige skatt, og til kjærlig nidkjærhet
for andres frelse og for Herrens ære. Og
noe annet skulle vel ikke være mulig, når det allerede ligger i alle menneskers
natur å gjerne ville tale om det hjertet er fullt av? Nå har sjelen fått
den uutsigelig store skatten og lykken at jeg er forsonet med Gud. Jeg
er Guds barn og har hans løfte om himmelens herlighet. Men hvis en bare
har alt dette i forstanden, da blir det riktig nok ingen hjertets lyst
og trang av det. Hvis det derimot er blitt levende og sant for hjertet,
hvordan kan en da tie om det? Ja, slik står saken: «På tro og tro er det
stor forskjell» (Luther). Paulus taler om en tro som er blitt liv og sannhet
i sjelen. Da må der nødvendigvis bli en indre lyst og trang til å tale
om disse uendelige skattene. La oss tenke oss at noen vil søke lykken
i en annen verdensdel. De håper at der skal de lykkes bedre. De selger
eiendommen sin her de nå bor, her som de har slekten og vennene. Nå skal
de reise til den andre siden av kloden. Er det mulig at de under all denne
forberedelsen, og under selve reisen, ikke skulle tale med hverandre om
dette veldige som de nå gir seg ut på? Nei, tvert imot er det nå ikke
noe annet de taler så mye om som akkurat dette. En
kristen har jo en langt større lykke i sikte, han «söker et bättre fädernesland,
det himmelska». Han skal avlegge all sin gamle syndige tilstand. Han skal
gå gjennom en farlig verden, skal følge sin Herre gjennom mang en kamp,
men også gjennom mye som leger kampens sår. De går framover mot et rike
som er evig. Skulle han tross alt dette aldri tale med vennene sine om
det som lå ham på hjertet? Skulle den nye kjærlige omsorgen som Ånden
virker, aldri vise seg gjennom det han talte? Å, må det alltid være sant
i våre liv, at «det hjertet
flyter over av, det taler munnen». Men
ennå vil det være noen som har innvendinger. De sier: Men det finnes nå
mange fine kristne som aldri har det på den måten at de absolutt skal
tale om det de tror, men viser heller sin tro gjennom sine gjerninger.
Da må vi bare svare: Hvor står det skrevet noe som gir dekning for dette?
Hvor står det i Guds ord at de er kristne, de som aldri har trang til
å tale om Kristus? Men de er så fine mennesker, sier du. Fremdeles spør
vi: Hvor står det skrevet av slike er kristne? Fine mennesker, et fint
kristelig liv, redelighet og omsorg overfor medmennesker kan springe ut
fra mange slags kilder. Det behøver ikke være troens frukt. Hvor står
det skrevet at de som har fått så stor en skatt som Kristus i hjertet,
kan tie om ham? Stilt overfor Skriftens ord og eksempler kan vi strekke
oss så langt at vi kan godta at enkelte svake barn i nåden en
begrenset tid, eller enkelte
perioder, kan være åndelig stumme. Men det har aldri vært Guds
mening at slik skulle de fortsette å være. Til en viss tid kunne Josef
fra Arimatea være en Jesu disippel «i hemmelighet, av frykt for jødene».
For Nikodemus begynte det med at det var bare dekket av nattens mørke
han våget å oppsøke Jesus. Men det kom en tid for dem begge, da de stod
fram med åpen bekjennelse (Joh 19:38-40). Det
er noe ganske annet om vi, på grunn av menneskefrykt eller kjødelig treghet,
en gang iblant tier om Herren. Noe slikt kan også hende med de som tror,
og de lever likevel under tilgivelsen. For i all sin synd og mangler søker
de alltid til nådens trone i bønn om tilgivelse og ny kraft. En helt annen
sak er det når vår tro og åndelighet er av en slik art at det aldri har
gitt noen indre lyst og trang til å bekjenne Jesus. Her må Guds ord selvsagt
gjelde mer enn hva menneskene tenker og mener. Og nå lærer Guds ord altså
at det først og fremst ligger i selve vår natur at vi gjerne taler om
det hjertet er fylt av. Dernest at den sanne troen fyller hjertet med
store himmelske skatter og nidkjærhet for Herrens ære og sjelenes vel,
og at alt dette da må trenge seg på også gjennom vår tale. Videre lærer
Guds ord oss at de troende til alle tider har bekjent Jesus. Ikke bare
med gjerninger, men også med munnen - «det taler munnen» sa Herren Kristus.
«Med munnen bekjenner en» sier teksten vår. Og Skriften lærer at de talte
ikke bare på oppfordring, men av hjertens lyst - «det hjertet flyter over
av, det taler munnen». Alt
dette gir oss tre viktige lærdommer. Den første: Har det ennå aldri blitt
slik med deg at det er blitt en lyst for deg å tale om det åndelige? Og
har du heller ikke den kjærlighetens nidkjærhet for Herrens ære og andres
frelse at du ønsker du kunne tale med dette som mål? La det da være helt
klart at du ennå ikke har opplevd hva den levende
troen er. Uansett om alle andre mener du er en kristen, så lever du likevel
bare i en eller annen falsk og selvgjort kristendom. Så prøver du kanskje
å rette på saken med at du begynner å anstrenge deg for å tale om Jesus.
Så tenker du at nå har jeg da i alle fall det
tegnet på en levende tro. Men i det du da foretar deg, bedrar du
bare deg selv. Skriften taler om en bekjennelse som springer ut fra en
indre lyst og trang, som virkes av selve troen. Ikke en bekjennelse som
bare er noe du har tvunget fram. Nei, la deg nå bare overbevise om at
du mangler selve kilden til bekjennelsen; den levende troen. Kom så fram
for Herren med denne nøden, og gi ikke opp før du har fått en slik tro
som selv skaper de virkningene
som du ser gjennom hele Skriften og til alle tider har vært kjennetegnet
på den sanne troen. Den
andre lærdommen er denne: Ved Guds store nåde har du nå fått en slik tro
på Jesus at du virkelig har lyst til å tale om ham til vennene dine, kan
vitne om ham til hjelp for andre og til hans ære, - selv om du nok også
daglig knuses på grunn av stor svakhet og forsømmelighet nettopp på dette
området. Men legg merke til at bare det er slik at dette er noe du har
lyst til, og du har det slik at når du fornyes i din tro, så får du også
en ny lyst og kraft i bekjennelsen, - så skal du vite at uansett alle
dine fall, så vitner dette likevel om at Herren har gitt deg nåde, og
virket i deg den troen som teksten vår og hele Skriften taler om. I kjøtt
og blod finnes aldri denne lysten til å tale om Jesus, eller denne kjærlighetens
nidkjærhet for sjelers frelse og Herrens ære. Slik skal Guds verk gjenkjennes
på dets frukt, også på «frukt av lepper som lover hans navn» (Hebr. 13:15,
Hos 14:3). Den
tredje lærdommen er: Du har kanskje opplevd alt dette, og du har også
etter din ånd lyst til å vitne om Herren*,
men treghet i ditt kjød, verdens fiendskap eller vennskap, og kanskje
andre forhold holder deg tilbake. Da må du våke og be om at du nå ikke
følger ditt kjøtt og blir ulydig mot Ånden. For da kan Åndens verk igjen
kveles i deg. Tekstens ord står fast: «Med hjertet tror en til rettferdighet,
og med munnen bekjenner en til frelse». Er vi allerede blitt rettferdige
innfor Gud, så skal vi også nå fram til frelsens mål i himmelen - så sant
vi «helt til enden holder fast på frimodigheten og rosen som håpet gir»
(Hebr. 3:6). * 11
: Skriften sier jo: Hver den
som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme. Med
Skriftens ord bekrefter Paulus her det han sa i verset foran, at vi rettferdiggjøres
utelukkende ved troen på Kristus. Allerede i v.4 har han sagt at «Kristus
er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Og i v.5 har
han vist hvordan lovens betingelser er, for å avskjære ethvert håp vi
måtte ha om å nå fram på den veien. Deretter har han, overfor dem som
speider i uvisshet til alle kanter etter Kristus, forklart at bare gjennom
troen på Ordet får vi eie ham (v.6-10). Nå viser han at dette var ikke
noen ny lære. Den stod skrevet i de gamle, hellige skriftene, og var altså,
fra verden ble til, den gamle og eneste veien som menneskene kunne bli
frelst på. For Skriften sier: «Hver den som tror på Ham, skal ikke bli
gjort til skamme» (Jes 28:16). Av
dette ordet, som forekom allerede i kap.9:33, hører vi nå i korte og presise
ord at ved dette ene; at en sjel tror
på Kristus, «skal han ikke bli gjort til skamme». Da blir det
jo veldig viktig for oss om vi har den rette forståelsen av hva denne
troen er, hva Skriften
mener med å «tro på Jesus». Og la oss da på nytt huske på det vi minnet
om under kap.9:30, at den som vil ha en fast og usvikelig oppfatning av
hva den frelsende troen er, må finne det i
Skriftens egne ord. Der
kan vi jo se det med egne øyne. Vi ser det i de mange og tydelige tilfellene
der menneskene fikk høre av Kristi egen munn at de hadde den frelsende
troen. Tenk for en trygghet det er at vi får se hva Kristus selv godtok
som en frelsende tro! Og hvordan var de, disse som fikk dette vitnesbyrdet
av ham? Alle sammen var de jo knuste syndere som hadde gitt opp alle sine
anstrengelser for å søke frelse gjennom loven. Nå var de hjelpeløse og
fortapt. Derfor kom de til Jesus. I ham så de den Frelseren som var lovet.
Hos ham søkte de nå tilgivelse og nåde. Uansett
om de hadde mye eller lite lys over hva han skulle gjøre til vår frelse,
så fikk de alltid høre ham si dette: «Din tro har frelst deg», - bare
dette éne fantes hos dem; at de var fortapt og hjelpeløse under loven,
og søkte alt hos Jesus, slik at de også ble bundet til ham, ble hans folk
som nå bekjente og fulgte ham. Nå mottok de også Den Hellige Ånd med dens
frukter. Men før noen som helst av fruktene viste seg, mens de ennå, kanskje
oppløst i gråt, lå ved Jesu føtter, fikk de høre ham si til dem at de
hadde troen - og med troen tilgivelse og all Guds nåde. På
samme måte skal hver eneste sjel bli frelst, inntil verdens ende. Bare
du, på tross av alle dine egne forsøk på å undertvinge synden og oppnå
Guds nåde, er like fortapt og hjelpeløs, men stopper opp for evangeliets
ord, inntas av dette og dras til Frelseren. Og at du nå søker alt i ham
og blir bundet til ham. Så sier han også til deg: «Din tro har frelst
deg». Da har du også det Skriften mener med «troen på Jesus». Og nå sier
altså vår tekst at hvis du blir værende i en slik tro på ham, så skal
du også en gang virkelig erfare det du etter hans ord hadde håpet på.
For «Skriften sier jo: Hver den som tror på ham skal ikke bli gjort til
skamme»! Skal
ikke bli gjort til skamme,
dvs. at du skal ikke bli bedratt når det gjelder ditt håp om den evige
frelsen du har søkt hos Kristus. Uansett hvor mye mørke og tvil som kommer
inn under vandringen, så skal ditt håp alltid bli stadfestet når du når
målet. Bare du har levd i troen på ham. Dette fatter vi raskt og lett
med forstanden, men måtte Gud vekke oss opp, så vi også ved
troen smelter sammen med det vi hører (Hebr. 4:2). Dette spørsmålet
om ikke å «bli gjort til skamme» er jo avgjørende for evigheten! Det burde
føre til vekkelse hos mange, - og bli til stor trøst for andre. Håpet
på det evige liv kan være både ekte og falskt. Vi skal være klar over
at nesten alle mennesker har et visst håp om evigheten. Men grunnlaget
for menneskenes håp om evigheten er mangfoldig.
Den mest alminnelige grunnen er en blanding av Guds barmhjertighet og
egen fortjeneste. I tillegg har som regel hvert eneste ufrelste menneske
et eller annet spesielt som de, bevisst eller ubevisst, håper skal mildne
skylden deres, - eller til og med innebære noen fortjeneste. Men uansett
hva dette så går på, av alt som noen gang kan oppfinnes, så vil deres
håp alltid bli gjort til skamme på den siste dag. Bare de som etter
Bibelens mening «tror på Sønnen», skal gå inn til den evige frelse
og salighet når Jesus kommer igjen. Men
så er det alle disse som gjennom prøvelsestiden her nede så ofte anfektes
under denne frykten: Bare jeg ikke, etter alt jeg har trodd på Herren
Jesus, til sist likevel blir gjort til skamme. Guds barn opplever mange
og tunge prøvelser. Fordervet som bor i dem er så sterkt. Deres fall og
svakheter bekymrer dem voldsomt. Deres Herres nåde er så underlig og skjult.
Måten han styrer på er så forskjellig og ufattelig. Og til sist: Så voldsomme
er djevelens gloende piler, at mang en troende sjel med uro har tenkt:
Hvem vet om jeg ikke tror og tror, men likevel til slutt møter fordømmelsen?
Den ene har kilden til sin verste anfektelse i en særdeles iherdig fristelse.
På tross av inntrengende bønn og andre nådemidler blir han aldri virkelig
fri, men må alltid dras med den. Den andre ser hele sitt liv fullt av
synd, forsømmelser og utroskap, så han ikke ser noen mulighet for at Guds
Ånd kan bo i ham. Den tredje lider under så stor tørrhet og likegyldighet,
en så stor mangel på alvor, på oppriktighet og nød over synden, på bønn
m.m., at han frykter at han er en hykler, og er åndelig død. Da
blir spørsmålet: Gjelder det også her, dette at bare jeg fremdeles tror
på Jesus, holder meg inn til ham, ikke kan unnvære ham....
er dette nok til at jeg skal få være trygg i all fare? I verset
foran stod det jo også: Dersom du «bekjenner med din munn»? Altså var
der ennå en betingelse. På dette må vi bare ganske kort svare: Ord som
taler om bekjennelsen og alle Åndens frukter innebærer ingen nye betingelser,
men skildrer bare den frelsende troen. Bærer troen din ingen frukt? Har
du ennå ikke fått noen lyst til å tale om Herren Kristus, og heller ikke
noen kjærlighetens nidkjærhet for at andre må bli frelst? Da er alt dette
bare bevis på at du ennå ikke har erfart hva det vil si å tro. Har derimot
din tro båret den frukten at du er blitt et nytt menneske. At både ditt
indre og ditt ytre liv har fått en helt ny kurs i livet, så du kjenner
deg levende igjen når vi taler om denne lysten til å bekjenne, og den
kjærlighetens nidkjærhet. Ja, da har du allerede vitnesbyrd om at din
tro er av det rette og levende slaget. Men hør nå, og legg godt merke
til dette: Likevel kan du kanskje ennå dras med alle de skrøpelighetene
vi har nevnt. Det er en ganske alminnelig villfarelse når menneskene tenker
at den sanne troen og Åndens frukter skal utelukke disse elendighetene
- som om syndfrihet skulle være noe som er nevnt blant Åndens frukter
i Bibelen. Nei,
sier du, jeg mener ikke total syndfrihet. Men jeg trodde jeg skulle ha
så mye hellig kraft at synden ikke så sterkt lenger skulle kunne innta
meg, og så ofte rive meg over ende. Jeg tror jo slikt må være å «gjøre
synd» og være «syndens trell» (Joh 8:34, 1Joh 3:8). Er ikke dette å «synde
med vilje» (Heb 10:26)? Svar: Hvor i Ordet finner du noe som støtter dette?
Hva forteller de virkelig helliges historie? Hvordan klaget og sukket
ikke de? Det er ikke å «gjøre synd», eller å «synde med vilje», når du
ikke er enig med deg selv om synden. Når du isteden, med alt du har forstått
er synd, ligger ved nådestolen, og der lar nåden få gjenopplive den ånden
i deg som ikke aksepterer, men fordømmer kjødets kjærlighet til synden.
Paulus sier: «Men hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger
jeg som gjør det, men synden som bor i meg». Du er ikke «syndens trell»
eller «ligger under for» synden (2Pet 2:19), når du ikke i ditt sinn «ligger
under» for det (Rom 8:5), men isteden skynder deg til din kjære Frelser
med alt som du vet er imot ham, og ber om hjelp og forløsning. Hadde Judas
hatt det sinnet, hadde han ikke gått fortapt. Og
kort sagt skal vi alltid huske at der hvor Åndens frukter er, som jo stadfester
en ekte og levende tro, der kan ingen elendighet som ennå henger ved mennesket,
bevise det motsatte. Selv
om du ved troen er blitt et nytt menneske som fremdeles alltid holder
fast ved Kristus, kan det nok ennå være mye hos deg som du sukker over.
Men gjennom dette ene; at du likevel lever i troen på Kristus, så er du
fremdeles et nådebarn, så skal du også nå himmelen. Selv om du ennå alltid
skulle kjenne en like så sterk strid mellom kjødet og Ånden, som apostelen
taler om i kap.7:15-25. Og selv om du på samme måte må rope: «Å, jeg elendige
menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?», så kan all denne
elendigheten likevel ikke bevise at troen er falsk. Heller
ikke kan det tilintetgjøre den evige nådepakten. I den står du bare ved
troen på Kristus. Og etter den nådepakten ligger all synd skjult under
tilgivelsen. For det er jo «ingen fordømmelse for dem som er i Kristus
Jesus» (kap.8:1). Det er bare dette som gjelder: «Den som har Sønnen,
har livet» (1Joh 5:12). Ja,
apostelen sier at når vi i hjertets tro bygger på den ene grunnvollen;
Kristus, - om vi enn skulle bygge så dårlig på den at hele vårt verk brenner
opp og vi «blir skadet» (grunntekstens ord), dvs. mister lønnen for det
han har bygget, likevel så «skal han selv bli frelst» - «men da som gjennom
ild» (1Kor 3:11-15). Legg merke til at bare på grunn av det éne forholdet;
at han i hjertets tro bygget på den rette grunnvollen, så skulle han likevel
bli frelst. Selv om han altså bygget så dårlig, ja, selv om han t.o.m.
i læren bygget så dårlig (for det er egentlig det Paulus taler om). Og
alle de fall som vi selv (ikke bare ut fra den sanne læren, men også ut
fra prøven på et hellig sinn) tar avstand fra, fordømmer, gråter over
og tukter hos oss selv, skal da i ennå større grad bestandig få være under
tilgivelse. På grunn av Herren Kristi fortjeneste og forsvar, han vi tror
på (1Joh 2:1). Dette
taler Skriften om over alt. Dette er det disse ordene taler til oss: «Hver
den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme». Bare gjennom ham er det vi har en evig nåde, ja, et nåderike, som
skal herske og dekke over alle de fall som ennå henger ved og bekymrer
oss. Det var dette Kristus kom til jorden for, at han skulle være en virkelig
frelser og forsvarer. Og da ikke bare for noen tenkte og innbilte, men
for virkelige synder. Priset være hans navn! «Hver den som tror på ham,
skal ikke bli gjort til skamme». 12
: For det er ingen forskjell
på jøde og greker, for han er den samme Herre over alle, han er rik nok
for alle som kaller på ham. Det
er ingen forskjell.
For videre å utlegge det han nettopp har sagt: «Hver den som tror» osv.,
sier Paulus her at når det gjelder frelse, så «er det ingen forskjell
på jøde og greker» (hedning). Alle sammen er de syndere, og alle blir
like fritt og ufortjent rettferdiggjort av nåde gjennom én og samme tro
på Kristus (kap.3:9-24). Jødene med hele sin religion, og ville hedninger
som ikke en gang søkte rettferdighet, skal like ufortjent benådes, bare
de tar sin tilflukt til Jesu navn. Og på tross av alle de ulikheter som
selv etter deres omvendelse hang ved så forskjellige folk, så ble de likevel
værende i den samme nåden bare ved troen på ham. - For
han er den samme Herre over alle. Alle folk og hvert éneste enkeltmenneske
har én og samme Herre, én og samme Skaper, én og samme Frelser. Da kan
det heller ikke være noen forskjell på den måten de skal bli frelst på.
Alle må de da ha samme adgang og samme løfte hos den eneste felles Herre.
Med «Herre» mener Paulus Kristus, han som ble sendt av Faderen som
gjenløseren og frelseshøvdingen
som var blitt gitt all makt i himmel og på jord. Det ser vi av mange
skriftsteder (f.eks. Fil 2:10-11, 1Kor 1:2,3,7-10). Rik
nok for alle som kaller på ham.
Herren er rik, ja, ganske visst overmåte rik på nåde og kraft. Vi behøver
sannelig ikke tenke fattigslig, som om ikke alle folk og syndere skulle
kunne få så stor og fri nåde. Eller at noen av oss ikke skulle ha mulighet
for å få del i hans nåde og løfter, eller i den himmelske arven. Han er
rik nok på all den nåden vi behøver. Det er ingen vanskelighet for ham
å gi oss alt det vi roper og ber ham om. Ja, selv dette kunne vi nok
ta til oss temmelig lett. Men tror
vi det, når det virkelig gjelder? Tror du Herren med letthet kan
gi deg alt det du behøver? Da den spedalske sa: «Herre, hvis du vil, kan
du gjøre meg ren», så hadde han allerede i denne erkjennelsen en kime
til trøst. Slik ville det også være en stor trøst for oss, hvis vi, når
synden og loven truer samvittigheten, virkelig kunne tro dette, og si:
Hvis du vil, så kan du straks gi meg tilgivelse, selv om min synd skulle
vært tusen ganger større. For så stor forsoning har du fullbrakt. Og hvis
jeg så også, når jeg kjenner syndens og fristelsens forskrekkelige makt
over meg, av hjertet kunne si: Hvis du vil, så kan du i denne stund befale
fristeren å vike fra meg. Du kan befale hellig lyst og kraft å innta hjertet
mitt. Ja, da ville jeg i dette alt ha en stor trøst. Men
i ennå større grad hvis jeg trodde han også var rik på all god vilje, «rik på barmhjertighet på grunn av sin
store kjærlighet», ja, trodde at han også elsket oss mens vi ennå var
døde i overtredelser (Ef 2:4-5). Da skulle jeg nok frimodig si: Du både
kan og vil gjøre det beste for meg. Da behøver jeg ikke fortvile, men
kan være sikker på at om du drøyer med å sende den hjelpen jeg ber om,
så har du en bestemt hensikt med det, i din visdom. Det skyldes ingen
mangel på vilje eller evne hos deg. Ja, dette er det vi skal ta til oss
gjennom ordene om at «Herren er rik nok for alle som kaller på ham». 13
: For hver den som påkaller
Herrens navn, skal bli frelst. Den
påkallelse det er tale om her, er en påkallelse i tro på Jesus. Det forutsetter en levende tro på ham. Det kommer
tydelig fram i neste vers: «Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke
er kommet til tro på?» Altså er det ikke her tale om en hvilken som helst
påkallelse, f.eks. om en påkaller Gud uten at det skjer gjennom Kristus.
Eller på annen måte uten tro, fordi en innbiller seg at en skal oppnå
noe ved å rope på Herren Kristus. Nei, her tales det bare om den påkallelsen
som skjer i troen på ham som
hele forkynnelsen av evangeliet taler om, slik vi ser det omtalt
i de følgene versene, 14-15. Og han som all evangeliets forkynnelse dreier
seg om, er Herren Kristus. Må vi så virkelig huske dette, at å «påkalle
Herrens navn» er i tro å påkalle Jesu navn! Men dette forutsetter at vi kjenner
Gud som en rettferdig Gud, at vi kjenner oss selv som en fortapt synder,
og at vi kjenner Frelseren så mye at det er født et visst håp til ham
i sjelen vår. Da vil det vekkes i oss en påkallelse, et sukk og en bønn
om all nåde. At denne forutsetningen må være tilstede, det ser vi jo av
teksten: «hver den som påkaller Herrens navn» som fortsetter med dette
konkrete løftet at han «skal bli frelst» (konf. v.11). Når
dette er avklart, er også hele teksten klar for oss. Formuleringen taler
med uinnskrenket ordvalg: Hver
den, «hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Ordene
er hentet fra Joel, kap.3, der profeten taler om hvordan Den Hellige Ånd,
etter Kristi fullbrakte verk på jord, skal utgytes. Dette avsluttes i
v.5 med dette majestetiske budskapet : «Og det skal skje: Hver den som
påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Hør på dette, alle verdens ånder:
«Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst»! Hør dette, alle
fortvilte hjerter! Det er den nådeforkynnelsen som går ut til alle syndere:
«Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst!» Hør dette, alle
dere som ennå mener at Herren gjør forskjell på mennesker! Dere som sier:
Bare jeg visste om dette også gjelder meg! Hør dette klare og tydelige
budskapet fra Herrens egen munn: «Hver
den - hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Under
alle tenkelige omstendigheter, med alle mulige synder og fall, med all
mulig mangel på tro, på kjærlighet, på lydighet --- hvis bare denne fattige
synderen på tross av alt dette «påkaller Herrens Jesu navn». Påkaller
- selv om det ikke skjer i noen sterk tro, men likevel med et hjertens
begjær om å kunne tro. Påkaller
- kanskje ikke en gang med en ordentlig bønn, men med «Åndens sukk
som ikke kan uttrykkes med ord». Påkaller
- kanskje ikke med noe fullstendig kjennskap, men med Bartimeus’ rop,
han som ikke ville la seg stanse: «Jesus, Davids Sønn, miskunn deg over
meg!» - så skal han bli frelst. Dette er et ord som står fast, høyt
hevet over alle våre menneskelige tilstander. Det
er en regel uten unntak,
at hver den som påkaller Herrens
navn, skal bli frelst. Du
kan være en sjel som nettopp er vekket opp av Gud. Det kan være smått
stell med din anger, med «den rette» omvendelse, og med din tro. Men du
begynner å påkalle Jesu navn, og da blir du frelst. Likeså hvis en kristen
har falt, men flyr til nådestolen med sin synd og påkaller Jesu navn,
så blir han frelst. Ja, hvis en helt frafallen kristen våkner opp, og
på samme måte som den fortapte sønn vender hjem til Faren som venter,
så blir det også nå bare glede blant Guds engler i himmelen. Hvem du enn
er, og hvordan du enn måtte ha det: Her har du alltid en sikker vei til
frelse. Dette ordet utelukker
ingen. Hvem som helst - «hver den - som påkaller Herrens navn,
skal bli frelst». Priset være hans navn i all evighet! 14
og
15 : Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på?
Og hvordan skal de tro på ham som de ikke har hørt? Og hvordan skal de
høre uten en som forkynner? Og hvordan skal de forkynne hvis de ikk I
det vi har gjennomgått foran av dette kapitlet, har Paulus gått grundig
inn på det han sluttet det niende kapitlet med; nemlig at årsaken til
at så mange i Israel gikk fortapt var deres egenrettferdighet og vantro.
Samtidig har han også vist at frelsen klart og visst gis til «hver den
som tror», «hver den som påkaller Herrens navn». Det som nå tas opp har
som mål å frata jødene den unnskyldningen at de ikke kjente Guds vilje
med evangeliet. Nå vil Paulus velte ansvaret inn over dem, stille dem
selv ansvarlige for deres konkrete forakt,
for deres «ohörsamhet» overfor evangeliet (v.16: «ikke alle var lydige
mot evangeliet»), ohörsamhet overfor Guds nådekall (v.21). Dette
gjør apostelen ved at han skritt for skritt, som i en ubrutt kjede, viser
hvor nødvendig det var for vår tro og vår frelse at Gud sendte oss det
gode budskap om Kristus (v.14-15). Grundig, også med ord fra Skriften,
beviser og understreker han at Herren virkelig har gitt Israel sitt evangelium,
og at deres vantro da følgelig også er deres egen skyld i ulydighet, forakt
og «ohörsamhet» (v.16-21). Dette er sammenhenget av hele kapitlet. Det
vi nå har foran oss i disse to versene, om nødvendigheten av at evangeliet
forkynnes, er egentlig bare et mellomledd i apostelens bevisførsel. Og
hovedemnet er uavbrutt det samme, det vi av de første versene i kap.9
og 10 ser lå så tungt på hjertet hans; spørsmålet om Israels frelse og
salighet. Men
når vi skal gå nærmere inn på den konkrete teksten, ser vi først og fremst
hvordan Paulus i v.14-15 begynner med å vise hvor avhengig vi er av å
høre ordet om Kristus forkynt, for at en skal kunne komme til tro og kunne
begynne å påkalle ham. Derfor sier han først: Hvordan
skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på?
I verset foran har Paulus anvendt profeten Joels ord: «Hver den som påkaller
Herrens navn, skal bli frelst». Men med denne «påkallelsen» som bakgrunn,
tar nå Paulus for seg å vise hvor nødvendig det er at Gud først må ha
sendt oss sitt ord om Kristus, før vi kan bli frelst. For det at vi påkaller
forutsetter jo at vi
tror. Troen forutsetter
igjen at vi har hørt. At vi hører forutsetter forkynnelse, og forkynnelsen
forutsetter at noen er sendt ut med budskapet. Av dette første spørsmålet:
«Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på?», merker
vi først, slik vi viste allerede under v.13, at den påkallelsen som fører
til frelse, alltid må være en troens påkallelse av den Herrens navn som
forkynnes i evangeliet. Ikke en påkallelse av Gud uten å gå gjennom Kristus.
Heller ikke en egenrettferdig eller hyklerisk påkallelse bare med munnen.
Nei, en påkallelse som forutsetter tro. For her (og det i form av et spørsmål
som uttrykker en sterk nektelse) sier Paulus at ingen kan påkalle Herrens
navn uten å tro på ham. Dermed viser han jo at den påkallelsen han taler
om her aldri kunne tenkes uten tro. Det
andre vi lærer her, er at troen ikke bare finnes hos dem som har full
visshet og fryd over at de allerede har mottatt frelsen, men også hos
dem som ennå i nød og i påkallelse av Jesu navn søker frelsen. For det
å «påkalle Herrens navn» skildrer egentlig en nødsituasjon. Dette stadfester
det Luther sier om dem som i stor nød og hjelpeløshet kom til Jesus, og
bare lå der i tårer og bønn for hans føtter. Luther sier: «Hadde de ikke
hatt troen, så hadde de ikke kommet til Jesus for akkurat nå å søke frelsen
hos ham. Akkurat det at de kommer til ham, beviser at de trodde på ham».
Her avdekkes falskheten i den læren om troen som sier at den nødvendigvis
må innebære full visshet om nåden, og at hvis du ikke eier full visshet,
trøst og fred, så har du ingen tro. Her sier apostelen noe annet, nemlig
at bare det at du påkaller Herren Jesu navn beviser at der må finnes en
tro. Han sier: «Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til
tro på?» Og
hvordan skal de tro på ham som de ikke har hørt?
Ja, dette er umulig. Og dette er altså tilstanden for alle hedninger,
så lenge de ikke har fått høre evangeliet om Guds Sønn. Og hvordan skal de høre uten en som forkynner? Det saliggjørende
ordet om verdens Frelser skulle ikke forkynnes direkte av noen Guds røst
fra himmelen, eller gjennom usynlige englevesener. Heller ikke skulle
det inngis oss direkte av Den Hellige Ånd i hjertet, uten noe ytre middel.
Selv om det riktignok var nettopp på slike overnaturlige måter det først
ble overlevert. Men deretter skulle det i all framtid utbres over jorden
ved at «noen av de unnkomne (de som er blitt frelst) sendes til hedningefolkene»
(Jes 66:19). Herren sa selv til disiplene sine: «Som Faderen har utsendt
meg, sender også jeg dere». «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.
Gå derfor ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen» (Mat
28:18, Mark 16:15). Dette er altså den ordning Herren har fastlagt for
hvordan evangeliet skal bli spredt. Følgelig kan ingen få høre evangeliet
uten at noen forkynner det, hvis altså ikke noen evangeliets budbærer
sendes til dem. Med
ordene «uten en som forkynner» mener selvsagt ikke Paulus at det skal
være umulig å komme til troen, bare ved å lese
Den Hellige Skrift, - som om det alltid skulle kreves et menneskes
muntlige forkynnelse. At
det ikke er meningen, ser vi også klart gjennom mange eksempler i Skriften.
Nei, apostelen taler bare om at vi er avhengig av ordet
om Kristus for å kunne tro på ham (v.17). Men samtidig vet vi
jo at evangeliet vanligvis i begynnelsen kommer til folkene og landene
gjennom forkynnere, og at den levende stemmen er et spesielt velsignet
middel til å tenne troen. Og
hvordan skal de forkynne hvis de ikke blir utsendt?
Dette er da siste leddet i den kjeden, - eller egentlig det første. At
Gud sender evangeliets budskap, det er begynnelsen på vår frelse fra mørkets
rike. Gud er opphavet både til vår frelse og til vår tro. «Alt dette er
av Gud. Han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus, og gav oss
forlikelsens tjeneste» (2Kor 5:18). Hvis Herren ikke hadde sendt sine
vitner til oss, så hadde vi blitt værende all evighet i dødens mørke.
Det er egentlig dette Paulus forkynner oss med disse ordene. Å,
måtte vi da virkelig ta inn over oss de viktige lærdommene som ligger
i at Gud har sendt oss evangeliet. Hvor stort, hvor viktig og betydningsfullt
det egentlig er, det ligger nettopp i dette at det er Gud som har sendt
oss evangeliets budskap. Hvis en jordisk konge sender tjeneren sin med
et budskap til oss, og denne tjeneren i seg selv er liten og skrøpelig,
så passer vi oss nok for å la budbæreren og hans persons betydning påvirke
vår vurdering av budskapet. Nei, vi husker straks på hvem det er som har
sendt ham. Og da har budskapet hans også straks stor kraft og betydning.
I Mat 22 taler Kristus om kongen som laget i stand bryllup for sønnen
sin, og «sendte ut tjenerne sine» for å innby. Men der ser vi at når tjenernes
innbydelse bare ble foraktet, så fikk det store og forferdelige følger.
Og det skjedde ikke på ordre fra tjenerne, men fra kongen som hadde sendt
dem. Nå «sendte han ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte
ild på byen deres». Slik er det med et budskap som blir sendt ut fra en
mektig konge. Den som forakter tjeneren, forakter herren hans. Når så
evangeliets budskap er sendt av ham som har «all makt i himmel og på jord»,
da er det meget farlig å ikke åpne seg for dette budskapet (v.16). Dette
vil også apostelen ha sagt oss her. På
den andre side ligger også den største styrke og trøst for alle som tror
nettopp i dette at det er Gud selv som har sendt oss evangeliets budskap.
Det kan se smått og fattigslig ut i det ytre, alt omkring Kristi evangelium,
denne «forkynnelsens dårskap» om en korsfestet frelser og den nåden vi
skal kunne få gjennom ham. La deg bare ikke bedra til å se smått på budskapet
av den grunn! Husk på hvem som har sendt dette budskapet til oss! Er det
gått opp for deg at budskapet er sendt av himmelens og jordens Herre?
Så stol da i trygg forvissning på dette i livet og i døden! Det er på
denne grunnen Paulus bygger betydningen av sin forkynnelse. Se hvordan
han begynner nesten alle brevene sine med å minne om at han er Jesu Kristi
apostel (sendebud). Og spesielt til galaterne bruker han mange ord på
å innskjerpe at han ikke har sitt evangelium fra mennesker, nei, ikke
en gang gjennom noe menneske,
men ved åpenbarelse av Jesus Kristus (Gal 1:1, 8-12). Det er på dette
grunnlaget han taler så sterkt og modig, at han til og med utbryter: «Men
selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium
enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! (v.8-9). Så
stor betydning ligger det i dette at de som forkynner evangeliet er sendt
av Gud. Men nå sier altså apostelen at vi hadde aldri hatt noe evangelium,
hvis ikke Gud hadde sendt det til oss. Har vi evangeliet, så er det sendt
oss av ham som det er utgått fra. Og er det sendt oss av Gud, så skal
vi like sikkert stå ansvarlige like overfor ham for hvordan vi (hörsamma)
tar imot det. Hvis Gud ikke hadde sendt sitt evangelium om Kristus til
Israel, så hadde de hatt en unnskyldning for sin vantro. Men nå hadde
Herren Gud virkelig sendt dem evangeliets forkynnere. Og dette forsterker
Paulus med ord fra Skriften, når han tilføyer: Som
det står skrevet: Hvor deres føtter er vakre som forkynner fredens evangelium,
som forkynner evangeliet om de gode nyheter.
De ordene Paulus anvender her, er fra Jes 52:7 hvor det heter: «Hvor fagre
er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred,
som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud
er blitt konge». Denne profetien bar nok først og fremst fram det frydefulle
budskapet om hvordan folket skulle bli fridd ut fra det babylonske fangenskapet,
og hvordan dette skulle ropes ut av glade budbærere på Judeas fjell. Men
samtidig innebar profetien, slik Paulus også anvender den, i sin dypeste
åndelige mening, et budskap om den ennå større og herligere forløsningen
som skulle komme gjennom Kristus. Spesielt i dette (Jes 52), men også
i kapitlet foran, omtales konkret denne forløsningen ved Kristus. Og når
denne evige forløsningen ropes
ut gjennom evangeliets budbærere, da må det virkelig skildres slik: «Hvor
fagre (sv: ljuvliga) er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud,
som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse». Ordvalget
«hans føtter» antyder at de skal komme som budbærere. I motsetning til
dem som «sitter på Moses’ stol», dvs. foreleser den gamle, kjente lovens
læresetninger, skulle disse være budbærere som kom løpende med et nytt
og herlig budskap. Ja, som aldri skulle stanse opp, men alltid «være på
føttene» (dvs. gå ut i hele verden med budskapet sitt). Og Bengel sier:
«Og er vel føttene (skrittene) deres allerede på avstand ljuvliga, hvor
mye mer da deres lepper på nært hold». Hvor herlige måtte de ikke være
for hedningefolkene? Hjertene deres var tynget under en urolig samvittighet
og brennende anklager. De lever i en konstant frykt for ikke å kunne tilfredsstille
det grusomme guddomsvesenet som de bare kjenner som en som ikke er tilfredsstilt
- ikke som en som er forsonet. Hvor fagre da hans føtter som kommer og
forkynner at Gud er «nådig overfor deres urett, og deres synder og deres
lovbrudd skal han aldri minnes mer» (Hebr. 8:12). Ja, at Gud har elsket
den falne verden så høyt at han gav sin Sønn, den enbårne, til vår frelse.
Hvor herlig dette budskapet er for ulykkelige hedninger, det har vi mange
rørende beretninger om fra misjonsmarkene. Men
hvor herlig er ikke også dette evangeliets budskap blant oss, når det
kommer til et sted eller et menneske som bare kjenner lovens harde bud
som en byrde på sjelen. I langvarig nød og rådløshet har de mange ganger
gitt opp. Så har de på nytt begynt på sine umulige anstrengelser på å
bygge opp sin egen rettferdighet. Men alltid på nytt blitt slått ned av
lovens og samvittighetens anklager, så de ikke vet noe som helst råd lenger.
Hvor herlig er det ikke da å få høre en evangelisk forkynnelse som kommer
og løser fangene, og sier til de fortvilte hjertene: «Vær ikke redde!»,
akkurat «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn
av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse»
osv. «For
Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner
dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss». Hvor
herlig er ikke den forkynnelsen som sier: Gud er forlikt, la dere nå forlike
med Gud!, - som sier: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst».
«For slik som de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes
ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved
den enes lydighet», - som forkynner at «loven kom inn ved siden av, for
at fallet skulle bli større (sv: at överträdelsen skulle överflöda). Men
der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik». Ja, dette
er å «forkynne fred», å «bære godt budskap», å «forkynne frelse». Hvor
herlige, hvor fagre, er ikke deres føtter, deres forkynnelse, som bærer
fram slike budskap! Men
emnet: evangeliets herlighet og betydning for sjelen, har også en alvorlig
side som vi bør tenke grundig over. Gjennom evangeliets betydning for
sjelen åpenbares nemlig mitt hjertes tilstand. Evangeliet er ikke herlig
for alle! For mange er det bare «ussel mat» som de er «inderlig lei av»
(4Mos 21:5). Dette vitner om deres tilstand. Måtte hver eneste én gå til
sitt eget hjerte og spørre: Er evangeliet herlig, ja, uunnværlig for meg?
For slik må det være for alle våkne og fattige sjeler. Og hvis det én
gang har vært herlig og uunnværlig for deg, men nå er blitt en gammel
forkynnelse som du kan godt nok, da har helt sikkert den åndelige søvnen fått makt over
deg. Da er den første kjærligheten borte, og da blir snart lysestaken
flyttet, hvis du ikke omvender deg (Åp 2:5). Den utakknemlighet og likegladhet
overfor evangeliet som ofte oppstår der en har hatt evangeliet lenge,
har nok også Gud råd for. Men det skjer ved at han tar fra de mette sjelene
den rikdommen de ikke lenger verdsetter. Så lar han dem på nytt tørke
inn gjennom lang tid, for at de etter en tid på nytt bedre kan kjenne
hvor fagre budbærerens føtter er. Eller han rammer dem med den forferdelige
straffen at de fylles med fremmede og bedragerske lærer, eller med all
verdens søppel, med synd og skam. Kirkens historie viser oss alt dette.
Måtte vi i tide tenke grundig over evangeliets betydning, - og hvor mye
det betyr for oss selv - -! Men
det er også andre årsaker til at vi bør tenke grundig gjennom denne teksten:
For å vekkes opp til mer kjærlighetens omtanke for våre hedenske brødre
som ennå aldri har hørt lyden av det frelsesbudskapet som vi er begynt
å bli trøtte av. De ville i stor fryd glede seg om de bare fikk smulene
fra de overmette barnenes bord. Du som har smakt evangeliets frydefulle
budskap; tenk på brødrene dine i de hedenske landene! Hvordan skal de
kunne bli frelst uten troen på Jesus? Og hvordan skal de tro og påkalle
ham som de ikke har hørt? Og hvordan skal de høre uten noen som forkynner?
Og hvordan skal noen kunne forkynne hvis de ikke blir utsendt? Hvem
skal så være Guds redskap til å sende nådens budbærere? Er det ikke de
kristne, de som eier den dyre gaven; evangeliet? Og hvilke kristne skulle
spesielt beveges til dette? Er det noen nærmere enn akkurat de som selv
har smakt hvor herlig evangeliet er? Og hvem blant disse som tror skal
så beveges til denne kjærlighetsgjerning? Skulle det ikke også være deg
-, ja, skulle det ikke være hver eneste én? Hvem skulle være unntatt eller
utelukket fra den nåden det er å få tjene sin Herres rike? Det er betenkelig
at enkelte kristne, som forøvrig kan synes å være levende i nåden, ikke
kjenner den indre trangen og driften etter å få være med i en slik hjertesak
for deres Herres rike. Andre derimot, som ennå ikke markert har smakt
evangeliets sødme, er villige til å gjøre ganske mye for at fortapte syndere
skulle få motta dette lyset. Men
vi går tilbake til teksten. Apostelen har hatt en helt konkret hensikt
med å anvende de profetiske ordene fra GT. Med Den Hellige Skrifts eget
vitnesbyrd vil han overbevise jødene om at Herren ikke har latt dem gå
uvitende om evangeliets frelsende lære. Men da må jo det første spørsmålet
bli; hvorfor de likevel ikke tror på Kristus, men ennå søker å bygge opp
sin egen rettferdighet. Dette spørsmålet svarer han nå på, med denne tilføyelsen: 16
: Men ikke alle var lydige
mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde det budskapet han
hørte av oss? Med
dette sukket gir Paulus uttrykk for den egentlige årsaken til menneskenes
vantro og fortapelse. Det ligger ikke i det at de ikke har hørt eller
opplevd Guds kall. Heller ikke i noen slags forutbestemt vilkårlig beslutning
fra Guds side. Nei, sier apostelen: «De hava icke alla hörsammat evangelium»
(«ikke alle var lydige mot evangeliet») - det er deres egen «ohörsamhet»
som gjør dem ulykkelige. Nådens herlige budskap er gått ut til dem, de
er innbudt til bryllupet, de er kalt, og titt minnet om å komme (v.21).
Men de var ikke lydige* overfor (sv:
hava icke hörsammat) kallet. Og denne dommen rammer ikke bare de åpenbare
gudsforakterne som lever fritt i verden og synden, men også mange som
«har nidkjærhet for Gud» og «jaget etter rettferdighetens lov». Og hva
denne ulydigheten mot evangeliet egentlig består i, det sa Paulus uttrykkelig
i v.3: «De har ikke underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet»
- «De søker å bygge opp sin egen rettferdighet». * Her
taler ikke apostelen om det forholdet at vi på alle områder er overtredere
overfor Guds bud, og dermed ikke rettmessig er lydige mot loven. Den ulydigheten
er et allment onde for alle mennesker - «Det er ikke én rettferdig, nei,
ikke én eneste». Men denne tilstanden får likevel alltid være under forlatelse,
når mennesket likevel lyder evangeliets kall, og kommer i anger og tro
til Jesu føtter. Nei, her tales det om den
fordømmende ulydigheten som Herren skildrer slik: «Om synd, fordi
de ikke tror på meg». Ulydigheten mot evangeliet består i at en ikke hører
og tilber Sønnen, ikke bøyer seg for hans nådes kall, ikke vil lyde hans
røst som kaller oss til omvendelse og tro. Det er en åpenbar sannhet at
ikke noe menneske av seg selv er villig til dette. Hver eneste én er død
i synden. Men just derfor kommer Gud først med sin nåderøst til mennesket,
der det ligger fullstendig død i sine synder. I og gjennom sin nåde setter
han deg i stand til både å høre hans røst, og til å søke nåde. Men fortsatt
kan du velge å lukke øret ditt til for kallet. Herren
forklarer selv hva det vil si å være ulydig mot evangeliet, når han sier:
«Dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket
mørket framfor lyset». Det samme taler han om når han sier om de som var
innbudt til nådens bryllup, at når innbydelsen kom så «foraktet de det
og gikk sin vei, en til sin egen gård, en annen til sin forretning» (Mat
22:1-5, Luk 14:16-24). Det er dette som ligger i Paulus’ ord: «Ikke alle
var lydige mot evangeliet». Og at det var dette som ville komme til å
skje der evangeliet blir forkynt, det var også forutsagt av profetene.
Paulus tilføyer: For
Jesaja sier: Herre, hvem trodde det budskapet han hørte av oss?
Med dette klagesukket begynner profeten det kapitlet hvor han tydeligere
og rikere enn noe annet sted viser Kristus i hans lidelse for oss (Jes
53). Og den forutsigelsen om jødenes vantro som ligger i dette, brukte
også Johannes (12:38) til å forklare hvordan de, selv om de så Herren
Jesu mange underverk for øynene sine, likevel kunne bli værende i sin
vantro. Johannes sier at denne vantroen var en tilstand som profetene
hadde forutsagt, og som en derfor måtte vente: «for at profeten Jesajas
ord skulle bli oppfylt, slik han har sagt: Herre, hvem trodde vårt budskap?
Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?» Dette nødens sukk antyder at det
bare ville komme til å bli få av den store massen som ville tro. Bak spørsmålet:
«hvem trodde» ligger denne tanken: Vil i det hele tatt noen komme til
å tro? Og
her taler profeten tross alt om det folket som høyaktet sin hellige skrift
som en åpenbarelse fra Gud!
Denne profetien om jødenes vantro bruker apostelen her for om mulig å
vekke sine vantro brødre. De skulle få se at deres vantro til og med var
noe som var forutsagt av profetene. Og et slikt eksempel på vantro, som
jødenes, er da så forferdelig og skremmende at det burde vekke de vantro
også blant oss i dag. Men nei, den profetiske forutsigelsen vil gå i oppfyllelse
til alle tider. Det vil alltid bare bli få som tror og blir frelst. -
Etter at Paulus nå kort har talt om årsaken til at jødene gikk fortapt,
gir han i neste vers et konsentrat av hva han nettopp har sagt om troens
grunn og kilde. For at han deretter ennå grundigere kan bevise at jødenes
vantro var selvforskyldt. Først sier han: 17
: Så kommer da troen av det
en hører, og det en hører kommer ved Guds ord. Dette verset er en konklusjon på versene foran, 14-15. Der viste jo Paulus at for å kunne tro, måtte en ha fått høre evangeliet forkynt. Og at denne forkynnelsen igjen forutsatte at noen var blitt sendt ut, eller hadde fått Guds befaling om å forkynne. Så sier han nå: «Så kommer da troen av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord». Her står ganske klart: «Ved Guds ord». Det sier oss at vi selvsagt ikke er avhengig av forkynnelsen til enhver tid - hvis Ordet først er blitt forkynt, så vi kan lese eller «høre» det gjengitt på annen måte. For vi vet jo at mange kommer til tro gjennom selve Bibelens ord, uten at noen levende røst forkynner det. Men den muntlige forkynnelsen av evangeliet vil alltid være det primære, det vi først og fremst søker der det forkynnes rent. Men
la oss nå se hva vi lærer av dette verset vårt. Jo, at troen ikke kan fødes uten gjennom evangeliets ord. Hver eneste
én som vil få den frelsende troen, bør tenke grundig over dette. Troen
vil aldri kunne oppstå i et menneskes hjerte uten gjennom Guds nådebudskap.
Riktignok forkynner også Guds skaperverk hans storhet, hans visdom og
godhet. Og loven i vår samvittighet taler nok også om hans hellighet og
rettferdighet. Men selv om menneskene var mer mottagelige for dette budskapet
ut fra Guds natur, enn slik vi ble det gjennom syndefallet, så kunne vi
aldri gjennom dette komme til tro på det eneste navnet som vi kan bli
frelst ved. Vi ville aldri få en tro som omskaper og helliger hjertet,
en tro som gir trøst mot synden og fred i døden. En frelsende og helliggjørende
tro kommer aldri gjennom noen fornuftens beslutning eller andre tiltak.
Kort sagt: Den rette troen kommer aldri fra noen annen kilde enn det guddommelige
ordet om Frelseren. «Troen kommer av det en hører, og det en hører kommer
ved Guds ord». Av
dette burde vi lære hvor dåraktige anstrengelsene deres er, når de strever
for å få hjertet til å tro - bare gjennom sine egne tanker. Likeså hvor
falskt og fruktesløst det er når de, som Luther sier, «setter seg i en
krok og venter på Den Hellige Ånd», men unnlater å bruke de synlige nådemidlene.
Gud har ikke lovet å gi oss troen og Den Hellige Ånd på den måten. Han
har sagt: «Hør! Så skal deres sjel leve!», «Hør på meg! Så skal dere ete
det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter». «Ordet, det
som går ut av min munn, skal ikke vende tomt tilbake til meg» (Jes 55).
Ennå mer ugudelig er sinn og tale hos dem som lever et likeglad liv, leser
og hører alt annet mer enn Guds ord, og likevel sier: «En kan jo ikke
selv ta til seg troen. Det er jo Gud som skal virke troen...». Det er
dette som er å «friste Herren». Disse skal en gang få høre den rettferdige
dommeren tale dette til dem: Dere ville ikke. Gjennom mitt ord ville jeg
gi dere min Ånd. Men det nådemiddelet foraktet dere bare. «Gud lar seg
ikke spotte». Når da troen kommer av det en hører, og det en hører kommer
ved Guds ord, - etter Guds befaling sendt og forkynt for oss -, da er
det virkelig farlig å avvise denne forkynnelsen. 18
: Men jeg sier: Har de ikke
hørt? Jo, sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord
til verdens ender. Her
begynner Paulus mer åpent å gi uttrykk for hensikten med denne delen av
kapitlet. Han vil holde jødene selv konkret ansvarlig for sin åpenbare
ulydighet mot evangeliet. Og det gjør han ved å bevise at de slett ikke
hadde levd under noen mangel på kjennskap om Guds råd til frelse. «Men
jeg sier: Har de ikke hørt?». På det spørsmålet svarer han med et ord
fra Davids nittende Salme, hvor det først tales om at «Himlene forkynner
Guds herlighet. Og hvelvingen viser hans henders verk», og hvordan spesielt
solen går ut over verden og sprer sitt lys over alt. Men for sangeren
er alt dette også ytre bilder på hva han straks etterpå, v.8-12, uttrykkelig
omtaler; nemlig Herrens ord og vitnesbyrd, som «gleder hjertet, er rent
og opplyser øynene». Nå anvender Paulus på evangeliets forkynnelse det
som i v.5 først og fremst sies om hvordan skaperverket taler/forkynner.
Dermed viser han oss Salmens dypere, åndelige mening. Deres
røst (røsten av dem som forkynner Herrens ære) har gått ut til hele jorden
og deres ord til verdens ender. I
dette kapitlet tales det jo gjennomført om Israel (v.1, 19,21). Og Israel
hadde alltid kjennskap til Guds ord, selv da dette folket levde spredt
ut over jorden. Dermed er apostelens bevisførsel her fullstendig uimotsigelig.
Gud hadde stadig åpenbart seg for Israel. Til Israel hadde han sendt profetene
sine. Mens andre folk lå i mørke, hadde Israel både gjennom skrift og
tale, og i mange herlige forbilledlige handlinger, alltid forkynnelsen
om Frelseren som skulle komme. Med all mulig grunn kunne derfor Paulus
spørre: «Har de ikke hørt?». Og han gjentar sitt spørsmål, og underbygger
sin påstand med ennå flere bibelord, for desto dypere å presse brodden
av sin bevisførsel inn i sine vantro brødres hjerter. Han tilføyer: 19
: Men jeg sier: Forstod ikke
Israel dette? Først sier Moses: Jeg vil gjøre dere nidkjære ved dem som
ikke er et folkeslag. Jeg vil egge dere til vrede ved et uforstandig folkeslag.
Meningen
med dette og de følgende versene fatter vi lettest og riktigst når vi
husker på hva som er apostelens hovedlære i disse kapitlene (9-11), og
hva han spesielt vil innprente hos jødene. Han har lært at Guds rike gis
ikke etter fortjeneste eller andre menneskelige forutsetninger, men av
bare nåde til «hver den som tror», enten han nå er «jøde eller greker».
Er så dette en ny lære som Israel uten noen som helst følger for dem bare
kan forkaste? Eller har ikke deres egen Hellige Skrift forlengst forkynt
dem dette? Dette er selve spørsmålsstillingen. Det er dette som ligger
ham på hjertet, når Paulus nå spør: «Men jeg sier: Forstod ikke Israel
dette?» (C. O. R.’s tekst sier: Var vel dette ukjent for Israel?) - hva
er så «dette»? Jo, det som det dreide seg om, var dette avgjørende spørsmålet;
om Guds rike gis bare av nåde til «hver den som tror». Og altså ikke
til jødene bare på grunnlag av at de var Guds eiendomsfolk med all deres
gudsdyrkelse. Men til hver den som tror. Slik at også hedningene, «dem
som ikke er et folkeslag», når
de tror blir frelst, i motsetning til det vantro eiendomsfolket.
Har
ikke Israel fått vite dette? Har ikke Skriften for lenge siden forkynt
dette? Nå kommer det rette svaret på spørsmålet, når Paulus siterer Skriftene
deres: «Først sier Moses: Jeg
vil gjøre dere nidkjære ved dem som ikke er et folkeslag. Jeg vil egge
dere til vrede ved et uforstandig folkeslag». Å, Israels folk:
I disse Herrens ord fra 5Mos 32:21 er det jo forutsagt at hedningene skal
bli så velsignet ved å motta evangeliets lys, nåde og frelse, at dere
blir oppbrakt mot dem i misunnelse. Så stor en nåde skal bli gitt til
hedningene at dere skal vekkes opp. Først til nidkjærhet, sinne og misunnelse.
Senere vil dere uroes, og etter hvert føres til omvendelse og iver etter
å innta riket. Dette som først av alle ble tilbudt dere. Men som nå, på
grunn av at dere foraktet det, ble gitt til hedningene fordi de trodde. Sammenliknet
med Israel var hedningene et «ikke-folk» (grunnteksten). For selv om de
på det menneskelige plan nok var ordnet i samfunn, så var de i åndelig
mening som ville. Sammenliknet med Israel var de også et «uforstandig
folkeslag». For mens Israel hadde lyset fra Guds ord blant seg, så lå
hedningene nedsunket i den dypeste uvitenhet og råskap. Der hersket verken
opplysning, godhet eller verdighet av noe slag. Men et slikt folk, sier
altså Herren, skal bli så opplyst og benådet - framfor dere, at jeg gjennom
dette skal vekke dere opp, «gjøre dere nidkjære», ja, «egge dere til vrede».
Men, (slik vi ser det i kap.11:25-27) denne vreden skal i sin tid gå over
til vrede og sorg over dere selv, ja, til anger og omvendelse. På samme
måte som en hustru som med god grunn er forkastet av sin mann, skulle
Israel kjenne en dyp smerte ved å oppleve mannens forbindelse med en annen
(hedningene). Og på den bakgrunn tennes opp til iver etter å gjenvinne
hans kjærlighet, få gripe evangeliet og bli frelst på samme måte som hedningene
som er kommet til tro. I
denne forutsigelsen ser vi også klart forkynt apostelens store hovedlære,
som han hele veien innprenter; at evangeliets nåde, rettferdighet og frelse
ikke skulle gis etter fortjeneste eller andre ytre fortrinn, men av bare
nåde til «hver den som tror». Her ser vi at dette hadde Moses, den første
av profetene, forutsagt i Israels Hellige Skrift. Altså var det ikke noen
ny lære som de bare kunne forkaste, uten at det fikk noen som helst konsekvenser.
Dette er sterk bevisførsel fra apostelens side. Men han bruker ennå flere
vitnesbyrd fra Skriften. Han fortsetter: 20
og 21 : Men Jesaja er meget
frimodig og sier: Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg. Jeg ble åpenbart
for dem som ikke spurte etter meg. Slik
følger disse versene etter hverandre i Jesaja 65:1-2. «Jesaja er meget frimodig», sier Paulus. Apostelen visste at det krevdes frimodighet til å uttale dette som disse Herrens ord innebærer. Det tales jo om hvordan de mest uverdige mennesker kommer til Guds rike, får nåde og frelse bare ved tro (v.4,11,12). Mens de mest nidkjære gjerningskristne fremdeles bare var et «ulydig folk som tar til motmæle» ( sv: ohörsamt och gensträvigt folk). Jeg
ble funnet av dem som ikke søkte meg. Jeg ble åpenbart for dem som ikke
spurte etter meg.
Her taler Herren gjennom profeten ennå mer tydelig enn det han i mer skjulte
ordelag forutsa gjennom Moses (v.19): At hedningene skulle komme til hans
rike og motta dets nåde og velsignelser. Hos Moses ble disse kalt «et
uforstandig folkeslag» «som ikke er et folk». Her omtales de med disse
ordene: «de som ikke søkte meg, - ikke spurte etter meg». Og nå er det
altså disse Herren holder fram. «Av slike var det jeg ble funnet», sier
han. Men da må det vel også være han som har oppsøkt dem? Ja, akkurat
slik var det. Og dette stadfestet at evangeliet skulle gå ut til hele
verden, skulle forkynnes for «hele skapningen», og altså ikke bygge på
noen som helst fortjeneste eller forutsetninger som jødene mente de hadde.
Dette var da det budskapet Jesaja i Herrens navn hadde stor «frimodighet»
til å forkynne. Men
husk så på den veldige, guddommelige nåden som skinner fram gjennom disse
ordene! «Et uforstandig folkeslag», et folk som ikke en gang «søkte Herren»,
ikke «spurte etter ham». Det var disse som skulle finne ham, og det var
disse som skulle få komme inn i nådens rike, istedenfor dem som utrettet
så mye for sin religion som jødene. Ja, slik er Kristi rike; et nåderike,
et frelsens rike for «det som er fortapt», for «det dåraktige», «det som
blir foraktet», «det som ikke er noe» (1Kor 1:27-28). Her hører vi det
tales om «de som ikke søkte meg, - ikke spurte etter meg». Dette burde
jo lokke fram de stakkars sjelene som sitter i åndelig mørke, og som,
svake i troen, ikke er kommet lenger enn til dette klagesukket: Hvis jeg
nå bare hadde den rette tørst etter nåden, den rette anger, var alvorlig
og flittig i bønn - da kunne nok jeg også håpe på nåde. Men når jeg er
så likeglad og lettsindig osv. ..hvordan kan da Gud være nådig mot meg?
Du: Se nå her hva Herren selv sier: «De som ikke søkte meg, - ikke spurte
etter meg»! Noe ganske annet er det hvis derimot et menneske aldri søker
Herren. Da blir det vel i all evighet borte fra hans nåde. Men da er det
ikke fordi nåden i Guds hjerte var blitt mindre på grunn av dette menneskets
likegyldighet. Vi
skal huske at enten vi kommer
eller ei, så har han dødd på korset for hver eneste sjel. Han «søker det
som er fortapt». Søker dem som ennå ikke søker ham, slik Kristus sier
det: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Joh 15:16).
Men da virker sikkert nok hans nåde at vi også begynner å søke ham. Profeten
sier det slik: «Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne
for dem som ikke søkte meg» (Jes 65:1). At vi begynner å søke og spørre
etter Herren, er bare en frukt av at han først
har oppsøkt oss. Herren sier at «ingen kan komme til meg uten at
Faderen drar ham». Guds kjærlighet drar oss - før vi begynner å søke ham,
og er derfor helt uberørt av noen godhet eller fromhet hos oss. Men når
vi så begynner å søke ham, da får vi kjenne vår store likegyldighet, vårt
kalde hjerte og vår treghet. Da er det om å gjøre at vi husker at nåden
i Guds hjerte er fullstendig uavhengig av om vi søker, eller av hvor alvorlige
vi er, hvor mye vi ber osv. På tross av at Jerusalem ikke ville omvende
seg, så var Jesu hjertelag slik at han gråt over deres tilstand. Slik
er Guds hjertelag. Hør nå hva Paulus også tilføyer: Men
til Israel sier han: Hele dagen lang rekker jeg ut mine hender til et
ulydig folk som tar til motmæle.
Dette er da siste ordet, men også det sterkeste, som svar på spørsmålet:
«Forstod ikke Israel dette?» (sv: Var vel dette ukjent for Israel?). Israel
er bundet opp i sitt ansvar. Mer enn noe annet folk har Israel fått høre
Herrens ord. «Til Israel», eller «når det gjelder Israel» sier han: hele
dagen lang rekker jeg ut mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle»
(sv: til et ohörsamt och gensträvigt folk). «Hele dagen», dvs. gjennom
hele deres nådedag, hele den lange tiden Herren søkte folket med sin nåde.
«Jeg rakte mine hender ut til dem», dvs. jeg har stått som en øm, forsonlig
far står med utrakte armer mot barnet sitt som har falt og er gått bort.
Jeg sier: Kom tilbake, barnet mitt! Jeg vil forlate deg alt. Kom bare
og kast deg i armene mine! Erkjenn bare at jeg er din allmektige Far,
og søk omvendelse, så skal alt bli godt igjen! Ja, slik har Herren Gud
virkelig ropt til Israel: «Vend tilbake, Israel, du frafalne datter»,
eller du utro brud, «jeg vil opprette en ny pakt med deg» osv. Det er
dette han sier gjennom at han «rekker ut hendene sine». Og
hvordan har så folket svart på all denne nåden? Det får vi vite gjennom
disse ordene fra Herren: «ett ohörsamt och gensträvigt folk». Slik er
det folket har vært. Det samme klager Herren Gud også over andre steder:
«Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort
med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære
gode (sv: bära äkta druvor)?» (Jes 5:4). Samme klagesukk har Herren foran
Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne
samler kyllingene sine under vingene sine, men dere ville ikke!» (Mat
23:37). De «ville ikke». De var et «ulydig (sv: ohörsamt) folk», sier
teksten vår. De «var ikke lydige mot (sv: hörsammade icke) evangeliet».
De ville ikke vende om og gi Herren hjertet, men gav ham isteden bare
ytre gjerninger og seremonier i sin gudstjeneste. Ja, de var «et folk
som tok til motmæle» (sv: et gjenstridig folk). De reiste seg mot omvendelsespredikantene,
de motsa sterkt og viste fra seg all Guds nåde. I
disse klagesukkene: «et ulydig folk som tar til motmæle» er, kort sagt,
hele Israels historie skildret, slik folket var både før, under og etter
Kristi dager på jord. Mot Moses og Aron reiste de seg ofte. Profetene
steinet de. Livets fyrste drepte de. Og denne ubotferdige ondskapen, og
den dommen som ble følgene, var altså forutsagt av profetene. Dermed lå
det også i Paulus’ anvendelse av Jesajas ord, et særdeles sterkt og knusende
budskap. Det medførte jo at de ikke lenger kunne forsvare seg med uvitenhet,
for de var kalt til omvendelse av Gud, lenge og inntrengende - «hele dagen
lang har jeg rakt ut mine hender». Dernest gikk det jo også klart fram
av budskapet hans at de var «et ulydig folk som tok til motmæle». Dermed
var også dommen over dem allerede uttalt. Slik
avslutter apostelen det kapitlet hvor han begynte med dette som var «hans
hjertes ønske og bønn til Gud for Israel». Hans kjærlighet til dem hindret
ham ikke i å uttale dommen over dem. Og i dette kapitlet har han også
tydelig sagt hva som var grunnen til at et slikt folk, som hadde «nidkjærhet
for Gud» og «jaget etter rettferdighetens lov», likevel gikk fortapt.
Fordi de altså i alt sitt strev etter rettferdighet ikke var lydige mot
(sv: icke hörsammat) evangeliet - «de søkte å bygge opp sin egen rettferdighet.
Derfor underordnet de seg ikke (gav seg ikke inn under) Guds rettferdighet».
Måtte vi aldri glemme denne lærdommen! Måtte
vi så aldri glemme at alt det Skriften inneholder om Israel, det er skrevet
for alle folk til alle tider - «det ble skrevet ned til advarsel for oss»
(1Kor 10:11). Og måtte så også hver eneste én av oss holde dette speilet
opp for øynene våre! Ønsker du å få klar beskjed om hvilket sinnelag Gud
har, og hva han til sist vil gjøre med oss, så bare se på Israels historie.
Hvordan han handlet med det ulydige og gjenstridige folket. Der ser du
hva Gud skal gjøre med dem som aldri vil adlyde hans kall til omvendelse,
men alltid bare fortsetter i synd og selvopptatthet. Ja, der ser du hva
han vil gjøre også med dem som har hatt stor nidkjærhet for Gud, for kristelighet
og bønn, - men som i alt dette har sin egentlige trøst, sin rettferdighet
- og dermed ikke «hörsamma evangelium». Ja, hva gjorde Gud med det egenrettferdige,
troløse og ubotferdige Israel? For det samme skal han jo også gjøre med
de troløse og ubotferdige kristne. Profeten sier «de var gjenstridige
og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende,
han selv stred mot dem» (Jes 63:10). Nå
gjorde Gud det han hadde forutsagt et annet sted: «Fordi jeg ropte, og
dere ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt, fordi
dere foraktet alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning,
så vil også jeg le når ulykken rammer dere, jeg vil spotte når det kommer
som dere gruer for, når det dere gruer for kommer som et uvær, og deres
ulykke farer fram som en stormvind.... Da skal de kalle på meg, men jeg
svarer ikke. De skal søke meg, men ikke finne meg» (Ord 1:24-30). Slik
gikk Herren fram gjennom mange straffedommer over Israel, men spesielt
i den siste, da Jerusalem ble ødelagt. «Da ble der slike bønnerop inne
i byen at steinene kunne røres. Men himmelen var som av kobber», stengt
for all deres bønn. Nå var det Herren som ikke hørte dem, - på samme måte
som de før ikke ville høre på ham. Slik handler Herren. En tid rekker
han sine hender ut og innbyr synderen til å komme. Men den dagen kommer
da nådens tid er forbi. Da følger dommen uten barmhjertighet. Slik har
også den kjærlige Frelseren beskrevet det f.eks. i Mat 22:1-13, og mange
andre steder. Og når vi ser hvordan jødene ble kastet og spredt ut over
hele verden, da ser vi realiteten av alvoret i Herrens advarsler. Å, måtte
hver eneste én våkne opp og erkjenne at Herren er fortsatt akkurat den
samme! Hans advarsler til troløse kristne er like alvorlige som advarslene
til det troløse Israel! Men
på samme måte som Gud er en forferdelig dommer over dem som forakter ham,
så er han også umåtelig nådig mot alle dem som hører hans røst og faller
ned for hans fot. Se hvordan han fryder seg over de stakkars hedningene
som tok imot hans nåde: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg». Ja,
se hvordan han skildrer sin inderlige lengt når han venter på sitt «ohörsamma
och gensträviga folk». Og husk så på at Gud er den samme til alle tider.
Nøyaktig slik som han var, eller sa at han var, slik er han også i dag.
Og hva er det han sier om seg selv? «Hele dagen lang har jeg rakt ut mine
hender». Slik står han også i denne stund med utrakte hender mot hver
eneste én som ønsker å kunne tro, og å komme til ham. Slik taler også
Herren Kristus: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder,
og jeg vil gi dere hvile!» «Den som kommer til meg, skal jeg aldri støte
ut». Dette må jo være akkurat det samme som at: Jeg står med utrakte hender. Så
sier du kanskje: Men denne nåden må jo bare være for virkelig botferdige
og lydige sjeler, men jeg er bestandig ulydig. Jeg har ikke en gang en
alvorlig vilje og kjærlighet til det gode. Hvordan skulle så jeg kunne
ha noen trøst av slike ord? - Svar: Se nå etter hvordan teksten lyder!
Han sier ikke: Jeg rakte mine hender ut til et lydig og botferdig...,
men tvert imot «til et ulydig og gjenstridig folk». Men hvordan skal så
dette oppfattes? Et slikt folk er jo forkastet? Ja, hvis du aldri blir
noe annet enn ulydig og gjenstridig, da er du nok for ditt vedkommende
ulykkelig. Men fortsatt er jo Herren Gud den han sier han er. Spørsmålet
er jo om Gud kan være nådig - når du er så ulydig. Hør nå, og glem aldri
dette: At nåden i Guds hjerte
er fullstendig fri og uavhengig av din fromhet. Se hvordan han
kom til Adam på syndefallets dag med den første forkynnelsen av evangeliet,
da Adam var så full av ondskap at han i bitterhet ville skyve skylden
for fallet over på Gud selv. Han sier jo at: «Kvinnen som du gav meg til
å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt». Men på tross av dette
bar Gud fram sitt nådefulle budskap. Og se hvordan den fortapte sønnens
far «da han fremdeles var langt unna» «sprang ham i møte og falt ham om
halsen og kysset ham». Slik har Herren Kristus selv skildret sitt hjertelag.
Hvis
du derimot bestandig blir værende i det fremmede landet, så blir du jo
også for evig borte fra Guds nåde og frelse. Men faderhjertet er alltid
uforandret. Faderarmene er likevel alltid utrakt mot deg så lenge din
nådetid varer, så lenge du ennå blir kalt. «Hele dagen lang rekker han
sine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk». Er det derimot kommet
dit hen at du selv kjemper mot din ondskap og ulydighet, og gjerne vil
tro og adlyde Guds kall, så kjenner du kanskje ennå daglig naturens
ulydighet. For den dukker jo opp både i tanker, ord og gjerninger.
Men hvis du da, uansett alt dette likevel søker nåde, tilgivelse og hjelp
ved Jesu føtter, ja, så er du ganske visst både søkt og funnet av din
himmelske Far. For da er ulydigheten mot evangeliet brutt, og du er allerede
i Fars armer. Måtte
vi aldri glemme hva denne teksten sier; at Gud står med utrakte hender
- til og med mot et ulydig folk. Og da må jo også ganske visst det mennesket
bli mottatt med all hans kjærlighet og glede, som selv tar avstand fra
sin ulydighet og inderlig ønsker både å tro og å lyde ham. Så er da ordet
om en slik nåde hos Gud både overbevisende og klart framstilt også i dette
dyrebare kapitlet. Måtte bare Gud gi oss av sin Hellige Ånd, så vi også
kan få dette inn i hjertet, og deretter beholde det til evig liv! Amen. |