Vers 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23
13
: La oss derfor ikke lenger
dømme hverandre, men heller ha den innstilling at vi ikke legger en snublestein
eller en årsak til fall i veien for vår bror. La
oss derfor ikke lenger dømme hverandre.
Slik gjentar Paulus ennå en gang formaningen (se v.4,10), og nå med en
formulering som sier at nå må det bli helt slutt med den ukristelige dømmingen,
for han sier «ikke lenger». Han taler også i en varm, men påtrengende
tone, og tar også seg selv med i dette ønsket; han sier «la oss - derfor».
Dvs.: Som følge av alt det som nå er sagt - «la oss derfor ikke lenger
dømme hverandre». Gjennom den inntrengende formaningen i dette forholdet,
som har gått igjen hele veien, kan vi ikke unngå å legge merke til at
vår trang til å dømme eller forakte våre brødre må være svært sterk. Men
også at denne synden må være farligere og mer drepende enn vi vanligvis
tror. At
vår trang i denne retning er særdeles stor, det vil vi snart måtte innse,
bare vi gransker oss selv litt. Da legger vi merke til hvor snare vi er
i alle mulige situasjoner, til å dømme brødre. Denne trangen finnes hos
alle, men får særlig slippe til hos selvopptatte mennesker som Guds ord
og Ånd ennå ikke har fått knuse. Som ennå ikke er blitt stoppet opp for
Guds krav på det innvortes mennesket, og derfor ikke er blitt tuktet av
sin egen elendighet, og heller ikke gjennomtrengt av Guds nåde. Og kjenner
vi ikke alle denne trangen i oss? Bare en bror ikke uttrykker seg på samme
måte som vi er blitt vant til, så står vi straks klar til å betvile at
han eier selve Livet, - selv om han ikke har sagt noe som vitner om et
uomvendt hjerte eller en falskhet i ånden. Det kan være nok at han bare
har en annen mening enn oss i et spesielt spørsmål som slett ikke rører
med livsnerven, en annen måte å leve, ete eller drikke, eller kle seg
på. Straks våkner det i oss en mistanke til hans alvor og oppriktighet
i sitt gudsforhold. Og i langt større grad hvis det viser seg en virkelig
synd eller svakhet hos ham. Da tror vi at vi har full rett til å dømme
ham - uten først å høre hvordan han selv ser på dette; om han bare unnskylder,
kanskje til og med forsvarer noe han klart vet er synd, - eller om han
tvert imot kjemper i anger mot synden. Luther
sier: «Vi er så dåraktige helgener at på tross av at vi selv alle sammen
dras med synden, og hele vårt liv stadig trenger tilgivelse, vil vi likevel
at vår bror skal være fullstendig feilfri». Har han så til og med sagt
eller gjort noe som er mindre bra overfor oss, fornærmet oss e.l., da
retter vi straks blikket som ørnen mot ham, for om mulig å oppdage et
eller annet han kan anklages for. Slik
er menneskehjertet. Og her er den egentlige kilden som alle slags
former for dømming, forakt og ukjærlige tanker og ord strømmer ut fra.
Det er vårt naturlige hjerte, ja, hele vår natur med all dens ondskap,
selviskhet og egenkjærlighet. Gjennom den blir til og med ofte de kristne
så bedratt at de er overbevist om at de er drevet av hellig nidkjærhet
når de dømmer og forakter en bror. På tross av at de dermed altså handler
tvert imot denne formaningen. De handler også imot det store kjærlighetsbudet.
For de kan jo ikke gjøre sin neste noe godt, men alltid bare ondt ved
å dømme ham. Og denne vår påtrengende trang etter å dømme er nok uten
tvil en av grunnene til at apostelen skriver så vidt mye om dette. Den
andre grunnen til dette kan tenkes å ligge i at dette å dømme også er
et mye større onde enn vi noen gang tror. Vi ser jo bare på det som en
temmelig ubetydelig sak, hvis vi ikke til og med oppfatter det som både
godt og rettferdig at vi dømmer en bror. Men nå er det tvert imot en særdeles
ond og fordervelig last. Ikke nok med at den som dømmer har foraktet Guds
enerådende majestetiske rett over sine tjenere, og har påtatt seg noe
som bare tilkommer Herren (v.4, 9, 10, 11). Nei, han bringer dermed også
mye ondt over sine medmennesker. Hvor mye bitterhet og mangel på kjærlighet,
ond mistanke, splittelse og partier er ikke skapt bare på grunn av et
menneskes utidige dømmesyke? En ydmyk og fortrolig formaning er det som
kan virke omvendelse. Mens all form for dømming av hjertets indre holdning
og skjulte motiver oftest bare virker splittelse og ondskap, partier og
strid, brudd mellom brødre. Kort sagt; dette å dømme er i enhver form
et avskyelig onde. Og dette var vel også en grunn for at apostelen ikke
så snart forlater dette emnet, men så utholdende advarer og avslutter
med å si: «La oss derfor ikke lenger dømme hverandre». Men
heller ha den innstilling at vi ikke legger en snublestein eller en årsak
til fall i veien for en bror.
Her vil apostelen si: Istedenfor å engasjere tankene deres på ukjærlig
dømming, så bruk dem nå heller i kjærlighetens tjeneste, så dere bestemmer
dere for å aldri ville legge til rette for noe anstøt eller årsak til
fall for brødre. Å «legge en snublestein eller en årsak til fall» kunne
de sterkere lett gjøre gjennom unødvendig og ubetenkt bruk av sin frihet,
slik at de svake ble forvirret i spørsmålet om hvordan evangeliet skal
oppfattes rett. Eller de kunne fristes til å praktisere en frihet som
de ennå ikke selv hadde fått motta klart nok på nådens grunn, så de ennå ikke var
frigjort i sin samvittighet (1Kor 8:10). Dette er noe Guds barn ikke kan
være med å påføre andre, men heller ha den faste holdningen at de aldri
vil være med å forårsake unødig uro i en brors samvittighet. For å belyse
dette forholdet ennå bedre, føyer nå Paulus til: 14
: Det vet jeg, og det er jeg
overbevist om ved Herren Jesus, at ingenting er urent i seg selv. Men
for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent. Det
vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus.
I versene foran har Paulus framholdt som det viktigste at hver og en først
og fremst må «være fullt overbevist i sitt eget sinn» (v.5.), følge sin
overbevisning, og ikke gjøre noe som går imot hans samvittighet. For det
andre: at vi ikke må dømme eller forakte dem som har andre oppfatninger
enn oss. Men samtidig vil han nå ikke legge skjul på at den ene oppfatningen
tross alt i seg selv er riktigere enn den andre. Her uttaler apostelen
sin egen fullkomne overbevisning om hva som var det eneste rette svaret
i dette spørsmålet hvor oppfatningene var så forskjellige. Og han lar
det være klart at hans holdning i dette forholdet ikke bare var hans menneskelige
overbevisning. Han var blitt overbevist om dette «ved
Herren Jesus». Det var m.a.o. en overbevisning som var skapt gjennom
hans samfunn med Herren Jesus, og den lærdom han hadde fått av ham. Og
hva var det nå han var så overbevist om? Jo; at
ingenting er urent i seg selv.
Det ble sett på som «urent», eller egentlig som vanhellig og smittefarlig,
det kjøttet av dyr som den levittiske loven forbød å spise, og det samme
med kjøtt som først hadde vært offer til avgudene (1Kor 8). Her fjerner
nå apostelen all usikkerhet, og forkynner klart og tydelig nok at den
loven som inneholdt forskriftene om rene eller urene ting, var «opphevd
på grunn av dets skrøpelighet og ubrukelighet» (Hebr. 7:18). Også når
det gjelder det som først hadde vært offer til avguder, forkynner han
klart i 1Kor 8:4 at «det ikke finnes noen avgud i verden», og at engstelsen
mot å la være å spise slike offergaver skyldtes manglende kunnskap (v.7).
I sum uttaler Paulus her den rene og sanne holdningen til alle liknende
spørsmål; at alt Gud har skapt er i seg selv rent og godt (1Tim 4:4).
Det er bare synden, bare det som går ut fra menneskets hjerte, som kan
gjøre et menneske urent, kan besmitte ham (Mat 15:11). Selve tingene er
gode og uskyldige. Det
er bare menneskets ondskap og misbruk av tingene som skader ham. «For
de rene er alle ting rene», sier apostelen, «men for dem som er besmittet
og vantro, er ingenting rent. Men selv deres sinn og samvittighet er besmittet»
(Tit 1:15). «For de rene» - . «De rene» er de som har et hjerte som Gud
har gjort rent gjennom troen, så de med et helliggjort sinn bruker midlene,
og bruker dem slik Gud vil. For dem er alt rent, godt og til nytte. «Men
for dem som er besmittet og vantro», som alltid regjeres av sitt kjødelige
sinn og misbruker selv de mest hellige ting til skade for seg selv, -
«for dem er ingenting rent». De kan delta i det som i seg selv er hellig,
de ber, hører Ordet, tar imot Herrens nattverd, støtter dem som er i nød,
osv. Men alt er besmittet av deres eget vantro sinn. Alt er bare et stort
skuespill. For under alt sammen er et ubotferdig hjerte som forakter Gud.
Dette
forstår vi nok lett. Men
så er spørsmålet: Kan vi så si om det disse vantro lager og finner på,
bare for å tilfredsstille sin kjødelige natur, at alt sammen er rent og
uskyldig? Deres kjødelige sinn gjør jo at selv hellige ting bli urene.
Hvordan kan da alt det som bare er skapt av de samme kjødelige og urene
sinnene, være rent? Og; skal et Guds barn anse slike ting for rene og
uskyldige? Nei, alt som bare er skapt av et kjødelig sinn, og bare for
å tilfredsstille dette, hører like lite til blant det som i seg selv er
rent, som selve synden. Nei, her taler apostelen bare om det «som Gud
skapte til å bli mottatt med takksigelse av dem som tror og erkjenner
sannheten» (1Tim 4:3), - altså utelukkende
om selve tingen i seg selv. Utelukkende om tingene/gjenstandene
gjelder dette at «ingenting er urent i seg selv». Alt det Gud hadde gjort
var overmåte godt og velbehagelig for ham (1Mos 1:31). Men
for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent.
Selv de mest uskyldige ting blir syndige og skadelige for den sjelen som
fremdeles betrakter dem for urene. Hvis et menneske gjør noe han tror
mishager Gud, da bryter han jo i sin samvittighet med Guds vilje, på akkurat
samme måte som om selve gjerningen var noe Gud hadde forbudt. Det ligger
mye i dette ordspråket: «Når to gjør det samme, er det ikke det samme».
Når én gjør det i tro og full overbevisning om at det er velbehagelig
for Gud, så er det godt og rent for ham. Men når en annen gjør det med
en urolig samvittighet, så er det urent for ham. Dette er da den første
grunnregelen for våre handlinger; at vi skal gjøre alt i tro og med en
god samvittighet. - Men nå må ingen tenke at dermed er alt vel. At han
nå bare kan sett i gang og være fri til å gjøre alt det han oppfatter
som rent og uskyldig. Nei, apostelen har ennå en grunnregel i dette spørsmålet,
og den heter kjærligheten.
«Du skal elske din neste som deg selv». I din frihet må du ikke bli en
Kain som sa: «Er jeg min brors vokter?» Paulus har en tilføyelse: 15
: Men om din bror blir påført
sorg på grunn av maten din, ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Du skal
ikke med maten din ødelegge den som Kristus døde for. Men
om din bror blir påført sorg på grunn av maten din...
I dette tankevekkende verset blir spørsmålet først hva som menes med å
«bli påført sorg» - «om din bror blir påført sorg på grunn av maten din».
For dette er jo noe som har så stor konsekvens at apostelen sier at da
«ferdes du ikke lenger i kjærlighet», ja, at du «ødelegger den som Kristus
døde for». Hva betyr da dette å «bli påført sorg på grunn av maten din»?
Uten tvil det samme som når det i v.20 tales om at «for matens skyld»
ødelegges Guds verk. Din bror blir «påført sorg», får problemer med sin
samvittighet på grunn av din mat. Han ser du uanfektet spiser det som
han ennå ser på som noe loven forbyr. Enten føres han da inn i tvil og
uro i spørsmålet om hvordan evangeliet skal oppfattets rett, og dermed
mister han sin freds grunnvoll. Eller han begynner gjennom ditt eksempel
å gjøre det samme som du, på tross av at han ennå ikke er blitt overbevist
om at dette er det rette. Og det fører etter hvert til anfektelser og
en urolig samvittighet. Det er særlig denne siste utviklingen v.23 taler
om: «Men den som tviler, er dømt hvis han spiser...» Det
samme ser vi også forkynt i 1Kor 8. Der viser først Paulus at selve maten
gjør oss verken bedre eller verre innfor Gud (v.8). Så tilføyer han akkurat
samme advarsel som i vår tekst: «Men se til at denne friheten dere har
ikke på noen måte blir en snublestein for dem som er svake. For hvis noen
ser at dere som har kunnskap spiser i et avgudstempel, vil ikke da samvittigheten
til den som er svak, bli så styrket at han spiser av avgudsofrene? Og
skal din kunnskap føre til at den svake bror går fortapt, han som Kristus
døde for?» (v.9-11). Da forstår vi meningen. Vi ser for oss en mer opplyst
kristen i en spesiell situasjon. I sin egen samvittighet er han fullt
overbevist om at det han foretar seg er rent innfor Gud. Likevel kan han
gjennom denne sin måte å leve på, påføre en svakere bror som ser dette,
og som ikke har sett friheten i dette, stor uro og nød i sin samvittighet.
Ja, hele hans fred i troen kan bli rokket. Og hvis du er klar over dette
forholdet, men ikke vil avstå fra noe for din svake brors skyld, hva gjør
du da? Apostelen sier at da ferdes
du ikke lenger i kjærlighet.
Da har du allerede bøyd av fra den rette, den hellige veien, som heter
å «ferdes i kjærlighet». Da tramper du på Guds høyeste vilje med loven,
som er at «du skal elske din neste som deg selv» og «ikke gjøre din neste
noe ondt» (kap.13:10). Og dette er jo virkelig en alvorlig sak. For du
må jo være klar over at all din gudstjeneste er bortkastet, hvis den ikke
stemmer over ens med Guds høyeste vilje. Det er klart at du er fri. Med
god samvittighet kan du gjøre alt det som ikke i seg selv er ondt. Men
«hvis noen ser deg» sier apostelen, noen som ennå ikke har sett at han
selv er fri i dette, da blir han såret og skadet i sin samvittighet. Ett
sted kan du f.eks. både i mat og drikke, i klesdrakt, i tale og oppførsel
praktisere en frihet som er helt uskyldig, og som ingen svake brødre tar
anstøt av. Men så kommer du kanskje til et annet sted der akkurat samme
frihet støter og forvirrer svake brødre. Hvis du da ikke tar hensyn til
dette, men fortsatt bare krever å få leve ut den samme friheten, da «ferdes
du ikke lenger i kjærlighet». Kjærligheten
skulle lære deg at nå skal du ofre din frihet for dine svake brødres samvittighet
(1Kor 10:28-29), og være «en svak for de svake» (1Kor 9:22, 2Kor 11:29),
så lenge de ennå ikke er blitt overbevist om det uskyldige i dette friere
livsmønsteret. Luther sier at «din frihet skulle her tre tilbake for dine
brødres svakhet. For det kan ikke skade deg om din frihet en gang iblant
må begrenses. Det skader derimot din bror, hvis han på grunn av sin svakhet
påføres anstøt eller forvirring. Men til dette kreves det kjærlighet.
Du skal tenke på hva som er det beste for en annen. Ikke på hvor fritt
du kan leve livet ditt. Men hvor mye du kan være til nytte og hjelp for
din neste. Kjærligheten gjør at du nettopp settes i tjenesteskyld, når
du selv er fridd ut fra lovens trelldoms åk». Og med sin avslutning av
verset understreker Paulus hvor viktig det er med en slik kjærlighetsgjerning.
Ja, for en forferdelig synd og skade vi kan gjøre om dette ikke skjer. Du
skal ikke med maten din ødelegge den som Kristus døde for.
Her skal vi lære at selv åndelige forhold skal vi ikke bare vurdere med
grove, kjødelige øyne. Hvem skulle vel tenkt at vi med helt uskyldige
ting som i seg selv ikke var galt, kunne gjøre noe så forferdelig som
å «ødelegge den som Kristus døde for»? Dette er noe Guds barn må ta inn
over seg. Her må vi be om å få det fine og skarpe blikket som legger merke
til de skjulte, men evige konsekvensene av forhold som i det ytre bare
ser ut som bagateller og helt uskyldig. Her er det ikke tale om noe som
helst mindre enn å «ødelegge» (sv: fördärva),
skade for evig, en menneskesjel som Kristus døde for. Og det til og med
bare med mat, med ellers helt uskyldige ting. Bare fordi du bruker dem
i en situasjon hvor en svak bror tar anstøt og skades av dette. Din bror
«ødelegges», ja går fortapt, når hans samvittighet påføres så stor skade
at han kommer bort fra troen og livet i Gud (konf. 1Kor 8:11). Å
ødelegge Kristi dyrekjøpte eiendom på den måten, det vil du selvsagt ikke
gjøre hvis du selv er et Guds barn som har din evige frelse og fred i
Kristi død. Eller vil du ikke for en brors evige frelses skyld ofre en
enkelt frihet, noe du ellers nyter? Under store smerter ofret Kristus
livet sitt for denne bror! Hvis du ikke vil det, da drives du nok ikke
av Kristi kjærlighet. Paulus hadde et annet sinn. Han sa: «Hvis mat fører
min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt, så jeg ikke fører
min bror til fall» (1Kor 8:13). Hvis du ikke har dette sinn, da må du
holde klart for deg at det er Herren selv du setter deg opp mot. Da fører
du Kristi eiendom, et menneskes sjel, til fortapelse. En Kristus satte
så høyt at han led døden for ham. Det er et særdeles dristig verk å «ødelegge
den som Kristus døde for». Måtte Gud bevare hver eneste kristen fra noe
slikt! Ja, måtte Gud åpne øynene våre så vi ser de omfattende og veldige
følgene av alle slike handlinger som kan rokke med sjelens forhold til
Gud! 16
: Derfor må dere ikke la det
gode dere har, bli spottet som noe ondt! Derfor
må dere ikke la det gode dere har, bli spottet som noe ondt.
Det har vært ulike meninger om hva det er apostelen her kaller «det gode
dere har». Mange har ment at her menes våre legemlige goder; mat, drikke
m.m., og som vi har frihet til å bruke, bare det ikke blir til anstøt
eller forargelse for vår bror (v.14-15). Andre derimot, som har sett noe
dypere i saken og sammenhengen, har innsett at i dette kapitlet er det
ikke så ubetydelige ting det er spørsmål om, som bare at vår spising og
drikking blir spottet. Men at gjennom uskjønnsomt bruk av disse ytre ting
kan et langt større gode som vi har, bli spottet som noe ondt. Nemlig
det vi dypest sett ser som «det gode vi har»; vårt åndelige gode, vårt
kjære evangelium. I verset foran sier Paulus: «Du skal ikke med maten
din ødelegge (føre til fortapelse) den som Kristus døde for». At jeg «ødelegger»
min bror, det skjer når han ved at jeg misbruker min frihet, får problemer
med sin tro. Og da er det jo ikke maten, men evangeliet
som blir spottet (konf.1Tim 6:1, Tit 2:5). Ved
å bruke vår frihet i utide, også i dette å ete og drikke, åpner vi opp
for spott. Og det vi skal legge godt merke til, er at da rammer spotten
noe langt mer: Selve den dyrebare skatten, Kristi evangelium - som i sannhet
står for «det gode vi har». På samme måte er det også Luther har utlagt
denne teksten. Han sier: «Vår skatt (det gode vi har) er evangeliet. Og
det blir spottet som noe ondt når den kristnes frihet brukes til de svakes
anstøt». Vi merker vel av ordvalget at her taler ikke apostelen bare til
de sterke, men til alle i menigheten. Men det kan tyde på at han nå også
tenker på «dem som er utenfor», at de ikke skulle gis anledning til å
tale negativt om vårt evangelium. For formuleringen «bli spottet som noe
ondt» passer nok best på dem som ikke tror. Her vil altså apostelen formane
alle kristne: De sterke til å bruke sin frihet varsomt. De svake til å
være forsiktige med å dømme, så de «ikke blir til anstøt verken for jødene
eller grekerne, eller for Guds menighet» (1Kor 10:32). Nå
vet vi godt at det ikke alltid er omsorg og god vilje som driver de ufrelste
til å grave fram og angripe alt som virkelig er galt blant de kristne.
Det skjer også at alt det vi gjør blir tatt opp i gal mening. Den som
f. eks. lever et alvorlig og rett kristenliv, blir dømt som skinnhellig.
Og den som lever mer fritt, dømmes som løsaktig, osv. En slik ondskap
fra verden kommer vi aldri utenom. Men det apostelen formaner til, er
at vi ikke selv gir dem rettmessig anledning til å spotte. Så langt som
det står til oss, skal vi oppføre oss rett overfor alle mennesker «for
at Guds ord ikke skal bli spottet» (Tit 2:5, 1Pet 2:12,15). Og aller sist
burde vi begynne å trette, dømme eller forakte hverandre for så bagatellmessige
ting som mat og drikke. Som om selveste Guds rike bestod av slike ytre
ting. For da gir vi jo nettopp verden anledning til å spotte vår hellige
sak. Derfor minner nå også apostelen oss om: 17
: For Guds rike består ikke
i å spise og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige
Ånd. For
Guds rike er ikke mat og drikke
(rett oversatt fra C. O. R’s Bibel). De svake var altså så strengt bundet
til de gamle forskriftene om mat og drikke at de, når de møtte et annet
syn på det spørsmålet, lett kunne fordømme dem som var sterke. Og disse
sistnevnte på sin side var altså så opptatt med å praktisere sin frihet,
at de samtidig kunne glemme hva de dermed påførte de svakes samvittighet.
Når de slik altså på begge sider, bare på grunn av spørsmålet om mat eller
drikke, kunne være et middel til at evangeliet ble spottet som noe ondt,
da så nok Paulus nødvendigheten av å minne dem om at «Guds rike består
ikke i å spise og drikke». For de la jo dermed så stor vekt på disse ytre
og bagatellmessige tingene, som om Guds rike skulle bestå av dette. Men
når apostelen kommer med en slik påminnelse til troende kristne, om at
Guds rike ikke består i å spise og drikke, så ligger det jo en ganske
sterk antydning i dette. Nærmest et spørsmål til dem om de virkelig lever
i så barnslig en uforstand. For hvor finnes et gjenfødt Guds barn som
virkelig på alvor tror Guds rike består i å spise eller drikke? «Guds
rike», nådens rike på jord, der Gud frelser og helliggjør sjelene våre,
er jo et åndelig rike, som ikke kan bestå av slike ytre ting. Men når
det så ikke består i å spise og drikke, da har jo de som søker Guds rike,
og gjerne også vil tjene i dette, ingen rett til å oppgradere disse små
og ytre tingene så høyt at de for deres skyld skulle gjøre noe som var
skadelig for sjelene. Da har ikke de sterke noe grunnlag for en støtende
praktisering av sin frihet. Heller ikke har de svake, fordi de er avholdende
overfor forskjellig slag mat og drikke, noen grunn til å regne seg som
bedre kristne. Det er dette apostelen her vil minne oss om, for at vi
ikke på grunn av disse bagatellmessige tingene, skal gi mennesker grunnlag
for å spotte vårt mest dyrebare gode; frelsens evangelium, som noe ondt. Når
han sier at Guds rike ikke består i å spise eller drikke, da vil han jo
si det samme som han i 1Kor 8:8 formulerer slik: «Mat forandrer ikke vår
stilling for Gud. For om vi spiser eller ikke spiser, er vi verken bedre
eller verre». Den teksten vi har foran oss går derfor først og fremst
på alle slike ting som verken gjør oss bedre eller verre innfor Gud. Men
gjelder selvsagt også i utvidet forstand alt som ikke er vesentlig, men
tilfeldig eller underordnet. Når Guds rike ikke består i å spise og drikke,
må du jo også skjønne at det ikke gjør det verken bedre eller verre innfor
Gud hva du så eter eller lar være å ete, om du drikker vin eller vann.
Det samme kunne vi si om mange andre utvortes ting. Guds rike består ikke
i hva vi klær oss med, eller i andre utvortes manérer. Verken i det å
være fattig eller rik, være glad eller bedrøvet, i å tilbe på kne eller
om vi står, ligger eller sitter, i å tilbe i Guds tempel eller i våre
hjem osv. Derfor
ser vi også at Herren Kristus og hans lydige tjenere gjorde både det ene
og det andre. Mens døperen Johannes bare var kledd i en enkel kamelhårskappe,
var Kristus kledd slik at soldatene kunne dele klærne hans i fire deler,
og i tillegg kaste lodd om kjortelen hans. Mens Johannes levde av vill
honning og grashopper, kunne Kristus ete og drikke det samme som andre
mennesker (Luk 7:34), og drakk også «av vintreets frukt» (Luk 22:18).
Johannes levde og forkynte i ørkenen. Kristus gikk i tempelet, og der
ba han til sin far, somme tider på kne, somme tider stod eller satt han,
osv. Alt dette viser oss hva det er Paulus vil lære oss med disse ordene.
- Men når Guds rike ikke består i å spise og drikke, eller i andre utvortes
forhold, hva består det så i? Apostelen sier: i
rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.
Dette er jo et dyrebart ord som kort oppsummert sier oss alt det vesentligste
Guds rike består i. La oss legge nøye merke til dette! Det det tales om
her, er Guds rike på jord, som også blir kalt «himlenes rike» (Mat 13:24-47,
22:2 m.fl.). Dette er jo et stort og omfattende emne. Hva er det altså
Guds rike består i? Først sier apostelen: «I rettferdighet». Men hva menes
så her med rettferdighet, - når vi vet at en kristen rettferdighet kan
bety to ting; enten rettferdigheten ved tro, eller livets rettferdighet?
Bare hvis vi ennå lever i vår falne naturs store mørke kan vi være i tvil
om svaret. Der er alltid store mangler ved den éne rettferdigheten. Den
andre rettferdigheten er selve fullkommenheten. Den ene er et sår - den
andre dets legedom. Den ene følges av sukk og tårer, den andre av «fred
og glede i Den hellige Ånd». Når det gjelder den rettferdighet som er
påbegynt i vårt liv, er det grunn til å understreke at den riktignok
tilhører Guds rike,
men ikke er Guds rike. Her
tales det om hva som er Guds rike. Da taler apostelen helt klart om den
fullkomne rettferdigheten, troens rettferdighet, som er selve «Guds rettferdighet»
(kap.3:21, 2Kor 5:21), og som er selve hovedemnet i apostelens brev (eller
de elleve første kapitlene). Ja, med all rett kan vi si at troens rettferdighet,
Kristus og alt hans verk, er det store hovedemnet i hele Den Hellige Skrift.
For ikke bare profetene og den forbilledlige loven om alle ofringene,
men også den moralske loven, taler i dypeste forstand om Kristus, vår
rettferdighet. For alt sammen sikter egentlig på å forberede oss til å
motta ham (Gal 3:23-24). Men det som er det største i Den Hellige Skrift,
må jo da ganske klart også være det største i Guds rike. Vi
ser også at når Kristus i et kort sammendrag vil si alt som Den Hellige
Ånd skulle virke på jorden og åpenbare for hele verden, så lyder de innholdsrike
ordene slik: «Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og
om dom. Om synd, fordi de ikke tror på meg, om rettferdighet, fordi jeg
går til min far...» Legg merke til hvilken rettferdighet det er Herren
nå omtaler! «Fordi jeg går til min far» sier han. Jeg, som menneskenes
yppersteprest, går gjennom min død inn i Det Aller Helligste med forsoningsblodet.
Dette er den rettferdighet som Den Hellige Ånd skal åpenbare. Det er denne
rettferdigheten Paulus taler om her, når han i så kort formulering sier
hva Guds rike er. Vil
vi så vite hva det er som gjør oss til kristne, gjør oss rettferdige innfor
Gud og til innbyggere i hans rike? Her sier apostelen at det er ikke å
spise eller drikke, eller noe som helst vi kan gjøre. Bare det store som
Gud har gjort for oss, bare «Guds rettferdighet» mottatt i tro. «Den som
har Sønnen, har livet». Dette er den rettferdighet som Guds rike egentlig
består i. Derfor har da også Luther sterkt og herlig forklart denne teksten
slik: «I Guds rike regjerer Kristus over alle troende. Som en trofast
konge skjermer, straffer, belønner, leder og styrer han dem. Der har de
troende på sin side all sin trøst i ham alene, følger ham i lydighet,
og mottar villig hans faderlige tukt og straff. Men dette riket er ikke
verdslig eller timelig, men åndelig. Det består ikke i mat og drikke,
eller i noen ytre ting. Bare i rettferdighet. I det å trøste og tilfredsstille
menneskenes hjerter og samvittighet. Det
er derfor intet annet enn at synden forlates og tas bort. For det er den
som tilsøler, tynger og forurenser samvittighetene. Et verdslig rike består
jo i at folket kan leve i ro, og fredelig sammen skaffe seg det nødvendige
til livets opphold. På samme måte gir Guds rike slike forhold på åndelig
vis. Det bekjemper syndens rike, og er intet annet enn en konstant utslettelse
og forlatelse av synder. Gud viser sin herlighet og nåde i dette livet
ved at han tar bort og forlater menneskers synder. Dette er et nådens
rike på jorden. Men når så synden med sine hovedpartnere; djevelen, døden
og helvete, ikke lenger kan anfekte menneskene, da blir det et herlighetens
rike og fullkommen salighet». Så langt Luther. Men
når vi så er blitt utfridd fra synden og ikledd Kristi rettferdighet,
da blir følgene av dette ennå en rettferdighet som vi kaller «livets rettferdighet».
Ved troen og Ånden har vi fått nye hjerter. Det gjør at vi i kjærlighet
og villig lydighet innretter hele vårt liv etter Guds ord. Dette er «livets
rettferdighet». Vårt liv etter Guds ord er hele vår tid på jord ufullkomment.
Men etter at vi er født ved Ånden begynner vi å strekke oss etter det,
for at også vi kunne elske og tjene vår neste slik som Kristus har elsket
og tjent oss. Nå vil vi ikke bare gjøre det som er
rett overfor vår neste, men også få gjøre ham alt godt, og etter hvert bli en tjener på denne måten for alle mennesker,
også for de svake og uforstandige (1Kor 9:19). Alt bare med dette ene
som mål; å få være til tjeneste og nytte for alle. Når vi på den måten
regjeres av kjærligheten, og bare ser hva som er tjenlig for vår neste,
da skjer dette som Luther sier: «en kristens gjerninger har ikke noe navn»,
dvs. at han konsentrerer seg ikke bare om spesielle gjerninger, slik at
han kunne ta dem fram. Han bare gjør alt som til enhver tid er nyttig
for menneskene. Han
er ikke lenger bundet opp av «linjer» og regler. Bare av dette å elske
og gjøre det kjærligheten i hvert enkelt tilfelle krever (kap.13:8-10).
Da vil en snart være sterk med de sterke, snart svak med de svake, snart
mer fri i frie ting, snart mer lovbundet (1Kor 9:20-22). Snart rik, snart
fattig, snart faste, så igjen ete (Fil 4:12), snart drikke vin, så igjen
vann. Snart være lykkelig, så i alvor, alt etter som det ene eller det
andre er mest tjenlig i det enkelte tilfelle. Å styres av kjærligheten
på denne måten, og bare se på hva som er gagnlig for sin neste, det er
det rette kristne livets rettferdighet. Det lærte vi i det trettende kapittel
av ordene om å ikke «bli noen noe skyldig, uten det å elske hverandre»,
at «kjærligheten er lovens oppfyllelse», og at «den som elsker sin neste,
har oppfylt loven». Og dette er også en rettferdighet som tilhører Guds
rike. Men som allerede sagt, er denne bare begynt, og vil alltid bli ufullkommen.
Så har vi da, i alle fall på det vesentligste punktet, forstått hva Guds
rike består i; rettferdighet. Det
andre apostelen nevner, er «fred». Og hvilken fred det tales om her, kan
vi igjen se av sammenhengen. Her taler Paulus om Guds rikes natur eller
vesen. Da må han med «fred» mene det som utgjør den første og vesentligste
virkningen av troens rettferdighet; nemlig «fred med Gud». Denne omtaler
Paulus i kap.5:1 slik: «Da vi nå altså er blitt rettferdiggjort av tro,
har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus». Denne freden består
egentlig i det inderlige forholdet vi har til Gud, fordi vi nå ikke lenger
er under hans vrede, men i hans fullkomne vennskap og nåde, er hans barn
og venner. Men med denne tilstanden følger også gjennom den samme troen
en salig visshet om alt dette. Slik at vi også har fred i hjerte og samvittighet.
Det er dette som i kap.8:15 kalles for «barnekårets Ånd, og i Ånden roper
vi: «Abba, Far!» Syndefallet
rammet alle mennesker. Nå er barna på nytt blitt Guds venner, kan igjen
tale fortrolig med ham som sin far. Dette kan jo i sannhet kalles «Guds
rike», ja, «himlenes rike» på jord. Denne freden er en naturlig frukt
av troen og troens rettferdighet, slik vi så det allerede under kap.5:1.
Dette taler også Jes 32:17 om slik: «Rettferdighetens verk skal være fred.
Og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid». Men
vårt hjertes fred avhenger
jo av vår tro. Derfor vil den også, akkurat som troen, variere og kjempe.
I Guds hjerte
derimot er det et konstant og vedvarende fredsforhold til oss. Han ser
oss alltid rettferdige
og fullkomne i Kristus, så lenge vi blir i ham (Rom 8:1). Men vår tros
syn er svært ustadig og svakt. Derfor er vår registrerbare
fred også slik. Jo sterkere vår tro er, desto fastere er vår fred. Og
med en fast Guds fred følger også mange salige frukter. Hvis jeg har fred
med Gud, har jeg også full visshet om at han er min venn og Far. Da har
jeg også, hver gang nød og sorg møter meg, en dyp, vidunderlig trøst og
frimodighet. Denne
freden talte Kristus slik om til sine disipler: «Min fred gir jeg dere.
Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, og
la det heller ikke gripes av frykt!» (Joh 14:27). Verdens fred er av en
slik art at den avhenger av de ytre omstendighetene. Kristi fred derimot
varer ved i hjertene til dem som under alle forhold har sin fred i Gud,
i hans vennskap og i håpet om den kommende herlighet (Rom 5:2-5, Sal 73:25-26).
En annen salig frukt av denne freden er at nå er vi også fredsommelige
overfor mennesker. Nå kjemper vi ikke lenger for vår rett, som vi var
så opptatt med da vi manglet denne freden. Nå kan vi overlate til vår
omsorgsfulle og allmektige Far å forsvare vår sak. Slik virker Guds fred
i sjelen. Og da kan vi vel forstå hvorfor apostelen sier at «Guds rike
er rettferdighet og fred». Det
tredje som Paulus sier hører med, er «glede i Den Hellige Ånd». En kristen
har ikke bare fred, men også glede i Den Hellige Ånd. Ja, er ofte «overlykkelig
midt i all sin trengsel» (2Kor 7:4). Denne gleden i Den Hellige Ånd er
helt konkret også en naturlig følge av den levende troen på evangeliet
- som jo «forkynner oss en stor glede», som engelen sa da Jesus ble født.
Men samtidig er den, på samme måte som troen selv, en direkte gave fra
Gud, og et Guds verk som ingen vet om uten den som har fått erfare det.
Vi har mange eksempler i Skriften på denne gleden over evangeliets nåde;
som de tre tusen på pinsedagen (Ap.gj. 2:46), den etiopiske hoffmannen
(8:39), fangevokteren i Filippi (16:34) m.fl. Det mennesket som er gått
over fra en tilstand under Guds vrede - til en fred og forlikelse med
Gud, og i Åndens lys ser det himmeriket av nåde og salighet han nå er
satt over i, - han må jo
glede og fryde seg inderlig - hvis han ennå er ved full bevissthet. Denne
gleden får vi nok ofte sterkest oppleve når vi får den første troens visshet,
og i de herlige bryllupsdagene når brudgommen er nær. Da kjenner vi hans nærhet, da har han ennå ikke begynt å skjule seg
for oss, og andre prøvelser er ennå ikke blitt for store. Vanligvis nevner
Paulus «gleden» først, og deretter «freden», som i neste kapittel v.13,
i Gal 5:22 og Fil 4:4,7. Men gleden gis oss på svært forskjellig vis,
ettersom Herren oppdrar den enkelte sjel på særskilt vis. Oftest er det
slik at den som har mindre problemer, også har mindre av den overnaturlige
gleden. Mens det derimot etter store prøvelser oftest gis større fryd
og glede - slik de helliges historie og erfaringer lærer oss. Men
det vi her særlig skal huske på, er at et Guds barn ikke bare har den
aller største grunn, men også de sterkeste formaningene og oppmuntringene
i Guds ord til å glede seg. Grunnlag og årsak for denne gleden er større
enn det som kan beskrives med ord. Tenk: Du er forsonet med himmelens
og jordens Herre! Lever i hans vennskap og bekjentskap! Har forlatelse
for alle dine synder! Er innskrevet i Livets bok! Er et Guds barn og arving,
som etter dette korte, ustadige livet skal få eie en uovervinnelig og
evig, fullkommen herlighet! Skulle du ikke da kunne glede deg - selv midt
i din største sorg? Du
lever jo i et nåderike hvor selv de syndene som ennå bor i deg, og som
dessverre også ofte bryter ut, aldri skal tilregnes deg så du fordømmes!
Du skal aldri dømmes av Gud etter loven, men skal få leve under en evig
nåde! Skulle ikke du fryde og
glede deg inderlig? Den trofaste Herren har også lovet å være vår gode
hyrde som skal vokte fårene slik de trenger det, og vil oppsøke oss når
fårene kommer bort. Ja, han har lovet å ta seg av alt som noen gang kan
komme til å bekymre oss. Til og med nedkjempe våre fiender og lege oss
etter våre fall. Han har lovet å «være med oss alle dager», med sin trofasthet
følge og bevare oss på alle våre veier. Skulle vi da ikke glede oss? Derfor
kommer også Skriften med så mange oppfordringer til å fryde og glede oss.
Der leser vi: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!»
(Fil 4:4), «Klapp i hendene, alle folk! Rop til Gud med jublende røst!»
(Sal 47:2), «Glede i Herren er deres styrke» (Neh 8:10), «Dette skriver
vi til dere, for at deres glede kan være fullkommen» (1Joh 1:4) osv. Det
er jo en stor synd, bare dette at vi ikke fryder oss mer i Herren. Men
la oss da fryde oss over at selv den synden får ligge under hans tilgivelse,
så lenge vi tross alt blir værende i Kristus. Så skal vel den tiden også
komme da vi virkelig skal kunne fryde oss. Når
apostelen Peter taler om den salighet som vi ved Guds makt skal bli bevart
fram til, sier han først: «Over dette jubler dere, selv om dere nå, en
liten stund, om så skal være, opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser».
Like etterpå tilføyer han: «Dere fryder dere med en usigelig glede full
av herlighet, når dere vinner fram til målet for deres tro, sjelenes frelse»
(1Pet 1:6,8). Da er Guds rike blitt fullkomment i oss i videste forstand;
både rettferdigheten, freden og gleden i Den Hellige Ånd. Men allerede
her på jord må det være begynt. Og i disse bibelske sannhetene består
det - ikke i at vi blir opptatt med noen utvortes gjerninger og regler,
- men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. Nå
har Paulus forklart hva Guds rike består i. Så bruker han dette på det
emnet han nå taler over: 18
: For den som tjener Kristus
i disse ting, er velbehagelig for Gud og holder prøve for mennesker. Den
som tjener Kristus i disse ting.
Å tjene Kristus «i disse ting», vil altså si: i rettferdighet og fred
og glede i Den Hellige Ånd. Og det betyr at den rettferdigheten, freden
og gleden som er nevnt her, skal være vårt åndelige eksistensgrunnlag.
Den mat og den ånd vi lever av
og i, når vi utfører vår tjeneste
for Kristus. Vår ånd skal leve i disse sannhetene. Skal leve og røre seg
i Kristi rettferdighet, i freden og gleden i Den Hellige Ånd. Så all vår
tjeneste ganske enkelt strømmer ut fra denne kilden. Som kontrast til
dem som bare lever på «den gamle linjen», regler, ytre gjerninger osv.
Selv midt inne blant de kristne finnes dem som bare lever og virker på
regler og gjerninger. Ikke på Kristi rettferdighet og den fred og gleden
som fødes av dette. Alle deres tanker og ord handler bare om «utfordringer»,
aksjoner og fysisk innsats. Derfor har disse også en tendens til å dømme
og forakte andre som ikke er like «aktive» som dem. Og det er akkurat
denne dømmingen og forakten Paulus tar opp og refser i dette kapitlet.
Dette er ikke den rette ånden, sier han her. Guds rike består ikke i denne
utvortes innsatsen, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige
Ånd. Bare den som lever i disse sannhetene og tjener Kristus i den ånden,
er en rett kristen. er
velbehagelig for Gud og holder prøve for mennesker.
«Den som tjener Kristus i disse ting», han er «velbehagelig for
Gud». For Gud har hele sitt velbehag i Sønnen. Og derfor også i dem som
lever i ham, opphøyer og ærer ham. Vi finner det samme i Ef 1:6. Der heter
det at Gud «tok oss til nåde i Den Elskede». Og som motsetning til dette
leser vi i Hebr. 11:6 at «uten tro er det umulig å være til behag for
Gud». Vi kan delta i den mest kristelige aktivitet, gjøre de beste gjerninger,
men er likevel ikke velbehagelige for Gud hvis vi ikke gjør alt dette
i denne troens ånd som ærer Sønnen i alt. Det mennesket derimot som lever
og rører seg i troens rettferdighet, med den fred og glede som strømmer
ut derfra, er alltid velbehagelig for Gud. Selv om gjerningene hans er
aldri så skrøpelige. Ja, selv om han til og med av og til tar feil i hva
som i seg selv er det mest riktige. Hele tiden eier han likevel Guds store
velbehag, dette vakreste smykket: Sønnens rettferdighet. Da strømmer også
tjenesten hans ut fra den rette kilden, fra troens glade og villige ånd.
Å, måtte vi virkelig tro
dette! For en salighet; å være «velbehagelig for Gud»! - at samme menneske
som i bitter smerte bare kjenner på synd og uverdighet hos seg selv, i
samme stund ikke bare eier tilgivelsen, men også får være velbehagelig
for Gud! og
holder prøve for mennesker.
Hva kan så dette bety? Ordet som er oversatt med «holder prøve» betyr
egentlig akseptabel, godkjent, akseptert som ekte. Her ser det ut til at Paulus sikter
til motsetningen av v.16, at «det gode vi har blir spottet som noe ondt».
Riktignok er ikke menneskene i sin alminnelighet i stand til å oppfatte
og akseptere den sanne gudsfrykten for det den er. Men når en kristen
går inn for å leve overensstemmende med sin tro på Kristus, da gir han
ikke menneskene noe grunnlag for å spotte det gode vi har. Da er de nødt
til, i alle fall i sitt hjerte, å erkjenne at han er en ekte kristen.
Og selv om de ikke har så mye til overs for den slags, må de likevel respektere
ham, så langt et naturlig menneske kan ha noen som helst holdning til
det hellige, det sanne og rette. Selv hedningen Pilatus innså Kristi uskyld,
at det bare var hat og misunnelse som drev jødene til å anklage ham. Paulus
har også tidligere slått fast at menneskene i sin alminnelighet har en
holdning til hva som er rett. Han sier: «Legg vinn på det som er godt
overfor alle mennesker» (kap 12:17). Oppsummert
ser vi at det kristne menneske som i troens og kjærlighetens ånd tjener
Kristus, og derfor passer på å leve rett, og til sine medmenneskers tjeneste
og nytte, han blir vanligvis «prøvet» og godkjent som ekte av menneskene.
Som motsetning til en som drives av den selvopptatte ånden som forakter
og fordømmer alt som ikke stemmer med hans egen oppfatning og meninger,
og altså ikke styres av kjærlighet og ydmykhet, men av egenkjærlighet
og hovmod (konf. 2Kor 10:18). Paulus uttaler seg altså ut fra en slik
sammenlikning og bakgrunn. Og da kan vi også forstå budskapet hans. Noe
det han nå tilføyer også bidrar til. 19
: La oss derfor ivrig søke
etter det som tjener til fred, og det som fører til oppbyggelse av hverandre. Med
bakgrunn i de inngående utleggelsene Paulus hittil har gitt, begynner
han nå å formane. Han sier: La
oss derfor ivrig søke etter det som tjener til fred... Formaningen
hans her er svært alvorlig. For det ordet han bruker, og som er oversatt
med «ivrig søke etter», betyr egentlig å jage
etter, forfølge.
Og med det antyder han at den freden han nå har omtalt, og freden mellom
de kristne, liksom stadig forsøker å rømme bort fra oss, skal være vanskelig
å finne igjen og beholde. Så mangfoldige og sterke er fristelsene til
splittelse og krangel. Fristelsene kommer dels fra vår naturs selvopptatthet,
egenkjærlighet og storhetstanker. Dels fra sjelefienden som meget godt
vet hva han oppnår hvis han kan splitte de kristne og vekke opp innbyrdes
mistro og uenighet. Den som nå har kjærlighetens omsorg for sjelene og
for evangeliets ære, bør i stort alvor ta denne formaningen til hjertet.
Bør forberede seg på å få oppleve store fristelser til utglidninger og
splittelser. Og han må be Gud om hans nåde til «ivrig å søke etter det
som tjener til fred», på samme måte som en jeger forfølger viltet som
alltid forsøker å slippe unna ham*. * Men
hvis vi skal søke etter det som fremmer freden, da må vi nok huske på
lærdommene i dette kapitlet: Ikke kreve at alle skal tenke likt med oss
i alle spørsmål. Ikke omgående mistenke og dømme dem som har en annen
oppfatning. Og heller ikke misbruke vår frihet så de svake ødelegges,
eller forakte dem fordi de ikke er mer opplyst osv. Nei, i utrettelig
kjærlighet skal vi være forstandige, og bare tenke på hva som kan være
til størst mulig nytte for de dyrekjøpte sjelene i hvert enkelt tilfelle.
Derfor tilføyer da også Paulus:...og
det som fører til oppbyggelse*
av hverandre. Og dette at sjelene har utbytte og blir oppbygget,
er jo det aller viktigste. Det er dette den sanne kjærligheten må søke
etter, og la alt annet, selv et mer fullkomment lys over hvert enkelt
spørsmål, tre tilbake overfor dette at sjelene oppbygges i tro, kjærlighet
og gudsfrykt. Hvis du glemmer dette, og blir mer nidkjær for at de andre
må innse og akseptere din oppfatning i enhver sak, da kan du forårsake
noe ganske forferdelig; akkurat det Paulus skildrer i 1Kor 8:11 med disse
ordene: «Din kunnskap fører til at den svake bror går fortapt, han som
Kristus døde for». Derfor tilføyer han også akkurat nå for andre gang
i dette kapitlet, sin advarsel i dette forholdet: * «Oppbyggelse», egentlig «husbygging», et bildespråk som i Skriften ofte anvendes når det tales om å bygge Guds kirke eller tempel på klippen eller hjørnesteinen Kristus, f.eks. i 1Kor. 3:9-17, Ef. 2:20-21, 1Pet. 2:5. 20
: Ødelegg ikke Guds verk for
matens skyld! Alle ting er nok rene, men det er ondt for det menneske
som spiser og tar anstøt. Som
vi nettopp sa, så er denne advarselen allerede uttalt tidligere i kapitlet
med nesten de samme ordene, og derfor også til en viss grad forklart.
I v.15 sa Paulus: «Du skal ikke med maten din ødelegge den som Kristus
døde for». Dette heter altså her: Ødelegg
ikke Guds verk for matens skyld. «Guds verk» kunne ganske
rett utelukkende oppfattes som nådens verk i din brors sjel (i flg. Joh
6:29). Men Paulus synes likevel med dette å ha tenkt på hele det dyrekjøpte
og troende mennesket (v.15); det Guds tempel og oppbyggingen av dette,
som han nettopp har omtalt (v.19). På et annet sted sier han også at «vi
er Guds verk, skapt i Kristus Jesus...» (Ef 2:10), og at vi er «en ny
skapning» (2Kor 5:17). Da ser vi også ennå alvorligere på advarselen:
«Ødelegg ikke Guds verk», når vi husker at det ikke bare er tale om et
enkelt Guds verk i sjelen, men hele mennesket som ødelegges (sv.: nedbrytes),
som med ånd, sjel og legeme sendes i den evige fortapelse. Dette er jo
en forferdelig gjerning, å ødelegge Guds herligste verk, «ødelegge Guds
tempel». Dette
taler Paulus disse forskrekkelige ordene om i 1Kor 3:17: «Hvis noen ødelegger
Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dere
er dette templet». Å, måtte hver éneste kristen huske på at så forferdelige
ting kan han komme til å gjøre, bare med noe så uskyldig som «mat». Hvis
han i uforsiktig bruk av sin frihet frister en svak bror til noe som ødelegger
hans samvittighet. Dette skjer særlig når en bror forledes til å ta etter
deg på et tidspunkt da han selv ikke er blitt fullt overbevist om at dette
ikke er synd. Det er derfor Paulus igjen tilføyer: Alle
ting er nok rene, men det er ondt for det menneske som spiser og tar anstøt.
Dette hadde Paulus allerede sagt i v.14. Der gav han først uttrykk for
sin fulle overbevisning om at «ingenting er urent i seg selv». Etterpå
føyer han så til: «Men for den som betrakter noe som urent, for ham er
det urent». Her sier han nå at det er «ondt» for det menneske som spiser
og tar anstøt. Og av et slikt anstøt kan det følge stor skade; først og
fremst tvil, deretter fullkommen vantro og alt åndelig forfall. Etter
denne alvorlige advarselen kommer apostelen nå med en tilføyelse som burde
være alle Guds barns frivillige grunnholdning overfor sine svake brødre: 21
: Det er godt å la være å spise
kjøtt eller la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får
din bror til å snuble eller ta anstøt eller å bli svak. Derfor
uttrykket «Demoners beger» i 1Kor 10:20-21. Det
er godt - eller «fortreffelig», rett, skjønt, nyttig - å holde
seg helt borte fra slike saker som kan skade de svake: å la være å spise kjøtt eller la være å drikke vin. Det var akkurat
slike ting som på apostelens tid ble til anstøt for de svake*.
Eller la være å gjøre noe annet
som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller bli svak.
Paulus kan ikke regne opp alt som kan skade de svake. Hver enkelt kristen
må selv tenke etter om han i sin vandel kan tenkes «å gjøre noe annet»
som kan skade brødrene. I så fall må han frivillig skyve sin lyst til
side, og i kjærlighet slutte med dette. Og når det gjelder det vi kan
utsette en bror for, skildrer Paulus her dette med tre ord som i sin betydning
er ganske like. Han kan «ta anstøt», han opplever din frihet støtende.
Det skjer når han kommer i tvil om en slik frihet har Guds velbehag, og
dermed kommer han også i tvil om læren. Han sier det kan få en bror til
å «snuble».. eller «bli svak». Begge disse uttrykkene taler om at han
ikke lenger har en fast og sterk tro. Troen, og dermed også livet, blir
tvert imot vaklende og svakt. Han mister sin frimodighet og faste holdning. * Hvis
du oppfatter, eller kanskje bare har en anelse om, at noe i ditt liv som
for deg selv er helt uskyldig, kan føre til så alvorlige følger for svake
brødre, så bør du jo straks i kjærlighet slutte med dette*.
Det vil du ganske sikkert også gjøre hvis du har Paulus’ sinn. Han sa:
«Hvis min mat fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt,
så jeg ikke fører min bror til fall». * 22
: Har du tro? Ha den for deg
selv framfor Gud. Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. Har
du tro? Ha den for deg selv framfor Gud.
Av den klare sammenhengen med versene foran ser vi at med «tro» menes
her den troen som omtales i v.2 og 14. Det tales om en tro som er født
og styrket gjennom en dypere evangelisk opplysning. Som setter sjelen
fri, som «de sterkere» eide, og som bl.a. gjorde at de kunne «spise alt».
Nå pålegger altså apostelen deg å «ha den for deg selv framfor Gud». Dermed
vil han bare si akkurat det samme som tidligere: Misbruk ikke din kunnskap,
din frihet, til skade for dine svake trosbrødre. Det du med fred i en
god samvittighet innfor Gud selv kan gjøre, det er en frihet du skal «ha
for deg selv» - som ikke skal praktiseres i de tilfellene hvor en svak
bror kan komme til å snuble eller ta anstøt eller bli svak (konf. v.14-15,
1Kor 8:9-10). Denne utleggelsen framgår så tindrende klart av sammenhengen.
Det kan derfor bare være en total mangel på kjennskap til Skriften, eller
et bevisst misbruk av apostelens ord, når dette stedet benyttes mot gjenfødte
Guds barn, for å dempe deres levende bekjennelse av den
frelsende troen. Nei,
når det gjelder troen på Kristus, som alle levende Guds barn har, da heter
det ikke noe sted i Skriften: «Ha den for deg selv framfor Gud». Tvert
imot leser vi f.eks.: «Siden vi har den samme troens Ånd, etter som det
er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg, så tror også vi, derfor taler
vi» (2Kor 4:13 konf. Rom 10:10 og kommentaren til dette). I dette verset
vi nå har for oss, er det bare tale om den troen som det dreier seg om
i dette kapitlet; den dype opplysningen i troen som gjorde at de sterke
hadde fått oppfatte vår evangeliske frihet. Derfor tilføyer da også Paulus: Salig
er den som ikke dømmer seg selv i det han velger.
«Salig» - det er en troende kristens tilstand når han lever i et godt
forhold både til Gud og til sin samvittighet, - enten han er svak eller
sterk -, bare han følger sin overbevisning så han «ikke dømmer seg selv
(ikke feller sin egen dom) i det han velger». Han prøver det først, om
det er uskyldig. Først deretter praktiserer han det. Saligheten innfor
Gud, selve nådestanden, eier han bare ved troen på Kristi rettferdighet.
Og den saligheten får vi lov å eie selv når vi har de største samvittighetskvaler,
- og da ikke bare på grunn av tvetydige ting, men også for virkelige synder
-, så lenge vi likevel blir værende i Kristus (Rom 8:1). Men her
tales det om den salige freden
i samvittigheten. Som er motsetningen til den samvittighetens
dom som neste vers taler om, som er et resultat av at en bruker en frihet
under tvil. Her tales det
om en salighet som er en god samvittighet og en fullstendig frimodighet
innfor Gud (konf. 1Joh 3:21-22, Jak 1:25). Men
for å omsette dette i praksis, må vi nok huske på at her tales det bare
om Guds barn. Et u-gjenfødt menneske kan jo ikke dømme ut fra
sin samvittighet hva som er rett og galt. Han kan ikke si: «Jeg har ingen
problemer med min samvittighet når jeg gjør dette eller hint. Derfor må
også jeg kunne regne meg for salig». Dette ville jo i så fall være et
forferdelig misbruk av apostelens ord. Hele veien har han jo her bare
talt om de kristne, og som han kunne inkludere når han sier: «ingen av
oss lever for seg selv» (v.7-8). Om de som ikke er født på ny, sier han
derimot at «Selv deres sinn og samvittighet er besmittet» (Tit 1:15).
Hvordan skulle så en slik samvittighet kunne bedømme hva som er velbehagelig
for Gud? Noe ganske annet er det med en gjenfødt sjel, som lever for Herrens
åsyn og som tjener Herren. Når han innfor Herren prøver en sak det kan
være ulike meninger om blant de kristne, og ser hva som er rett, selv
om andre på grunn av manglende kunnskap ser annerledes på dette, da gjelder
apostelens ord: «Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger».
Et annet sted sier han: «For hvorfor blir min frihet dømt av et annet
menneskes samvittighet?» (1Kor 10:29). Hovedregelen
for hvordan vi skal prøve alle slike ting som vi ikke har svar på gjennom
konkrete Guds ord, gir Paulus oss helt kort i 1Kor 10:23, som en oppsummering
av alt det han har lært oss over dette emnet. Han sier det på denne måten:
«Alle ting er tillatt for meg, men ikke alt er til nytte. Alle ting er
tillatt for meg, men ikke alt oppbygger». Prøv altså om disse tvetydige
spørsmålene gjennom praksis på noen som helst måte kan være skadelige
for deg, eller kan få din bror til å snuble, eller kan føre spott eller
skam over vårt dyrebare evangelium. Hvis ikke noe av dette er tilfelle,
så kan du være fri og leve det ut med god samvittighet. Det kan f.eks.
være nyttig å bruke «litt vin» (1Tim 5:23). Men hvis du eller en bror
gjennom dette kommer i fare for å bli avhengig av det, da bør du sky det
som pesten. Ut fra denne grunnholdningen kan alle tilsvarende spørsmål
bedømmes. Og så «er den salig som ikke dømmer seg selv i det han velger».
- Så fortsetter Paulus med det motsatte forholdet: 23
: Men den som tviler, er dømt
hvis han spiser, for han spiser ikke i tro. For det som ikke er av tro,
er synd. Men
den som tviler,
den som ikke er fullt overbevist om det er rett det han gjør, han er
dømt, dvs. i sin samvittighet, hvis
han spiser. Dvs. om han bruker en frihet som han frykter ikke
er velbehagelig for Gud. Ja, da er han også dømt etter loven. For når
han gjør noe han frykter kan være synd, så gjør han også en virkelig synd.
Selv om gjerningen i seg selv er uskyldig. For
han spiser ikke i tro. Han gjør det ikke i troen på at det er
velbehagelig for Gud. Han gjør det som en synd. Og dette er å synde både
med hjerte og samvittighet, være ulydig mot Gud. Selv om en i etterhånd
finner ut at gjerningen i seg selv er god. Og lovens dom rammer jo også
hver synd vi begår i hjertet vårt. Men
om jeg så virkelig også er fordømt innfor Gud, er under hans vrede, det
avhenger av et annet forhold: Om jeg lever i tro og erkjennelse av mine
synder. Som også nevnt tidligere, så har alle Guds barn også virkelige
synder, men er samtidig fri fra all fordømmelse. «Det er ingen fordømmelse
for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8:1). Vi må aldri glemme denne store
hovedsannheten i alt Guds evangelium. I den teksten vi har for oss her,
tales det altså bare om at når den som tviler gjør en gjerning som dermed
er synd, så medfører det også alltid lovens dom i samvittigheten. For
at det skal være en virkelig
god gjerning, kreves det en troens visshet om at dette er velbehagelig
for Gud. Derfor fortsetter Paulus slik: For
det som ikke er av tro, er synd.
Dette er en allmenn grunnregel. Vi vet fra hele evangeliets lære at ingen
menneskelig gjerning er velbehagelig for Gud, hvis den ikke blir gjort
i troen på Sønnen. Bare
i ham er både vi selv og våre gjerninger velbehagelige for Gud.
Og «uten tro er det umulig å være til behag for Gud» (Hebr. 1:6), «for
de vantro er ingenting rent. Men selv deres sinn og samvittighet er besmittet»
(Tit 1:15). Derfor gjelder de skriftstedene vi siterer her hele et
ufrelst menneskes liv i
sin alminnelighet. Hele deres liv, på ethvert område, strømmer jo ut fra
denne urene kilden; vantroen og et kjødelig sinn. «Kjødets sinnelag er
fiendskap mot Gud» (Rom 8:7), og strir mot hans sterkeste oppfordring:
«Omvend dere!», «Opphøy Sønnen!». Så lenge et menneske ikke lyder Gud
i dette, er dette mennesket Guds motstander og fiende. Og hva som helst
en fiende gjør mot oss, så er det ikke velbehagelig i våre øyne. Så
taler da også Augustin sant når han sier at «hele de ufrelstes liv er
synd». Også i dette ser vi det gjelder at «det som ikke er av tro, er
synd». Men i den sammenheng ordene står her, handler de egentlig om den
troen det tales om tidligere i kapitlet, og som består i at den sjel som
er benådet i Kristus, også er fullstendig overbevist om at det han foretar
seg er velbehagelig for Gud. Og da kreves det først og fremst at vi tror
at ingen av våre gjerninger er så fullkomne at de i
seg selv er velbehagelige for Gud, men at hver god gjerning bare
er velbehagelig på grunn av Kristus. Dernest krever det altså at den gjerningen
vi mener vi fritt kan tillate oss, ikke er i strid med Guds ord, men er
slik at den kan gjøres i Jesu navn. Hvis jeg ikke har denne troen, og
dermed handler mot min samvittighet, da gjør jeg synd. Og da gjør vi virkelig
synd, selv om, som tidligere sagt, gjerningen i seg selv er uskyldig.
Alt som ikke springer ut fra en troende og villig ånds overbevisning om
at gjerningen er velbehagelig for Gud, det er synd. Det er dette Paulus
vil ha fram med ordene: «Alt som ikke er av tro, er synd». Med
dette vil apostelen minne de sterke om hvor mye ondt det kan føre til,
når de i utide bruker sin frihet, og dermed frister de svake til å gjøre
det samme, selv når disse ennå oppfatter dette som synd, og derfor i sin
samvittighet rett og slett synder innfor Gud. For dette fører jo til at
samvittigheten fordømmer dem. Det kan ende med et fullstendig frafall
og en evig fortapelse. Måtte Gud også legge denne lærdommen inn over alle
kristnes hjerter! - Ja, alle de lærdommene dette kapitlet har gitt oss:
Først
og fremst at vi har troen og en god samvittighet innfor Gud. Dernest kjærlighetens
omsorg for vår nestes vel. Det er summen av dette kapitlet. Gud, øk vår
tro og vår kjærlighet! «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt». Derfor
er den «lovens oppfyllelse» og Guds aller høyeste vilje og mål for vårt
liv. All visdom, all rett kunnskap og alle korrekte handlinger er intet.
Ja, det er til og med alt sammen bare synd - hvis
det ikke står i kjærlighetens tjeneste! Det er dette vi har kunnet
lære her. Gud hjelpe oss da til ikke bare å kjenne
Guds vilje, men også i hele vårt daglige liv gjøre etter den! Amen.
|