Vers 21  22  23 og 24  25 og 26  27  28  29 og 30  31  

+ Tillegg til forklaringen av Rom. 3, 28.

21 : Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven.

Her begynner kapitlets tredje del. Alt det Paulus har talt tidligere i brevet, har bare vært en forberedelse til dette, som er selve hovedbudskapet hans om hele Kristi evangelium: "Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus". Alt i kap 1:16-17 har Paulus sagt at Kristi evangelium "er en Guds kraft til frelse... for i det åpenbares Guds rettferdighet".

Denne Guds rettferdighet er det eneste middel til at syndere kan bli frelst.

Men det er ikke noe menneske som kan bli frelst, uten at de med en hungrende sjel strekker seg etter, og blir ikledd Guds rettferdighet. Derfor har apostelen i den foregående tekst gjort alt for å blottstille og tilintetgjøre alle andre trøstegrunner, for at menneskene skal drives til å søke sin frelse bare i denne Guds rettferdighet. Først har han vist at "Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet" (kap 1:18). Videre har han lært at alle mennesker uten unntak "er under synd", og at "derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger". Når han så grundig har slått fast dette, da er tiden inne til å begynne forkynnelsen om den rettferdigheten som gjelder for Gud. Paulus sier:

Men nå, dvs. i evangeliets nådefulle tid (konf. Gal 4:1-4). Det er også et utrykk for at nå er det noe nytt, - som motsetning til den tilstand han tidligere har skildret, hvor både jødene og hedningene i hjelpeløs fordømmelse ligger under synden og loven. Nå er det motsetningen til dette han vil forkynne dem: den nådens tid og frelsens dag som opprant med rettferdighetens sol, da han var kommet som skulle "utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne". Vi ser at det er på samme måte Johannes forkynner disse motsetningene: "Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus". I Skriften kan vi finne flere lovprisninger til denne nådefulle evangeliets tid. F.eks. i Jes 40:1-2, 43:18-19, 61:2, Rom 13:11-12, 12:2,  2Kor 6:2.

Guds rettferdighet. Her har vi nå denne frelsens klippe. Bare på den kan våre sjeler reddes - eller gå evig fortapt. Men den er samtidig "forargelsesklippen", som alle vantroens stormer og bølger alltid har kastet seg mot. Den Guds rettferdighet det her tales om, er på én gang både det største Guds nådes under som noen gang er blitt åpenbart oss fra himmelen - og samtidig den hemmelighet som alle våre egne tanker har størst problemer med å fatte. For om jeg enn kan både lære og holde fast på alt annet, så kan jeg aldri riktig tro og beholde det jeg lærer om denne Guds rettferdighet. Den er av så ren himmelsk opprinnelse, og strider mot hele vår natur. I særdeleshet mot vår dype og vidtrekkende innbilning om vår egen dugelighet og makt.  

Av den grunn er det ikke bare de helt vantro som med all makt kjemper mot forkynnelsen om denne Guds rettferdighet. Men også mange andre, som er opplyste og velmenende mennesker, har mer eller mindre uklare eller falske oppfatninger av dette emnet. Og dette kommer ikke av at Skriftens ord om denne Guds rettferdighet på noen måte er tåkete eller tvetydig. Vi skal snart se på hvor konkret og tydelig Skriften taler om akkurat dette. Men det kommer av, slik vi just har nevnt, at selve saken strider så totalt mot hele vår natur, våre tanker og meninger. Og det er alltid svært vanskelig å frigjøre seg fra noe som ligger i selve vår natur.

Nå ligger det til all menneskenatur etter syndefallet at det alltid vil opphøye seg selv. I sitt forhold til Gud ser det alltid på seg selv, og går ikke i forventning av noen stor nåde fra Gud. I tillegg er vi, riktignok ofte ubevisst, svært opptatt med å vurdere ut fra egne meninger, og holde fast på dem. Og disse stemmer selvsagt overens med vår natur. Dermed blir vi gjennom alt dette satt ute av stand til å kunne se og gripe en forkynnelse som strider mot disse våre egne forestillinger. Slik gikk det f.eks. Jesu egne disipler da Herren forkynte dem at han skulle lide og dø. Jødene hadde denne bestemte mening at deres Messias slett ikke skulle overvinnes av fiendene og dø, men tvert imot få en jevnt stigende anseelse, og til slutt overvinne alle sine fiender. Dette satt selv Jesu disipler fast i. Evangelisten uttaler: "de forstod ikke noe av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa" (Luk 18:34). Herren hadde ikke brukt noen fremmed eller tvetydig talemåte, bare helt vanlige og konkrete ord fra den måten de vanligvis talte på, og ellers alltid forstod - . "Spottes", "korsfestes", "drepes" var f.eks. ingen ukjente ord. Til vanlig visste disiplene godt hva disse ordene betydde. Men nå kunne de ikke forstå dem. Og grunnen var altså bare deres egen innstilling, som sa at noe slikt ikke skulle skje med deres Messias.

Bibelens budskap om den Guds rettferdighet som her omtales, vil møte det samme problemet.

Til alle tider står de der, menneskene med den innstilling at vi kan ikke bli rettferdige overfor Gud gjennom det som en annen, helt utenfor oss, har gjort. De må på en eller annen måte selv, i egen person bli rettferdig. De anser det utenkelig at Gud selv i deres sted skulle oppfylle den loven han hadde gitt oss -. Mennesker med den holdningen vil ikke kunne forstå evangeliets budskap, selv om de i andre sammenheng oppfatter det samme ordvalget tydelig nok.

Det er Guds rettferdighet alene som er kilden til all sann kristendom,

alt liv og kraft, all fred, kjærlighet og helliggjørende nåde i hjertet.

Da er det jo en tragedie at selv mennesker som bekjenner seg som kristne, i altfor liten grad er opptatt med Guds rettferdighet, når den altså er det helt avgjørende i en kristens liv. Denne tragedien har selvsagt igjen sin bakgrunn i den generelle holdningen i vår natur, som motsetter seg alt som ikke samstemmer med den. Men i tillegg er det selvsagt også sjelefienden som setter inn. Han vet meget vel at dette er selve "løsenet", som rykker sjeler fra hans rike, og beholder dem hos Gud. Derfor må vi nøye merke oss dette aller herligste budskapet. Det er dette som blir alle de troendes liv og styrke her på jorden, og som de salige skal lovprise i all evighet i himmelen.

Hva er det så apostelen mener her med den Guds rettferdighet som er blitt åpenbart uten loven? Han tilføyer selv straks en kort forklaring: "det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus" (v.22), og "ved forløsningen i Kristus Jesus" (v.24). Men spesielt i det femte kapitlet har han den tydeligste forklaringen. Der sier han: "Likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet" (v.18-19). Han sier det er den enes lydighet og rettferdighet som gjør oss rettferdige for Gud. Og den ene, med den lydighet og rettferdighet som gjør oss rettferdige for Gud, det var Gud selv, åpenbart i kjød som oss - Gud var Kristus - . Og derfor er det i dypeste forstand "Guds rettferdighet" vi får "ved tro på Jesus Kristus".

Bare det forhold at det er Gud selv som har frembrakt den for oss, kunne gi grunnlag for å kalle den for Guds rettferdighet. Men både av det vi allerede har nevnt, og i det vi snart skal tale nærmere om, hvor det framgår ennå tydeligere, skal vi se at det dypest sett virkelig er Guds rettferdighet. Det er Gud i Kristus som er "rettferdig for urettferdige". *

* Grunntekstens ord for "rettferdighet" kan bety to ting, og begge betyr overensstemmelse med loven. Men forskjellen er at i den ene betydningen står rettferdighet for lovens håndhevelse i å dømme, straffe eller belønne. Mens den andre betydningen av rettferdighet er overholdelsen/oppfyllelsen av loven ved å lyde og oppfylle dens bud. Og det er denne sistnevnte betydningen ordet har på dette stedet. Den som ikke holder forskjellen i disse betydningene klart for seg, vil stadig komme i mørke. Uttrykket "Guds rettferdighet" har også forskjellige betydninger i Skriften. Mange steder står det for den Guds egenskap, at han er hellig og skilt fra alt syndig. Andre steder betyr det hans hellige rettferdighet som han utøver i straff og dom over syndere, for å håndheve sin lov. Men hver gang det ikke bare går på en personlig egenskap hos Gud, men anvendes i forbindelse med menneskers frelse, betyr det, som i vår tekst, den fullkomne oppfyllelsen av loven, som Gud i sin evige barmhjertighet har tilveiebrakt til synderes frelse. Den Guds rettferdighet som blir vår ved troen (v.22), må betegne noe som blir den troendes eiendom. Det kan ikke gå på rettferdighet som en Guds egenskap, for en Guds egenskap kan ikke bli vår -. Det må betegne et Guds verk som er utført av hans Sønn for vår regning. Dette som en ytterligere forklaring av hva ordet står for, i tillegg til hva vi finner av apostelens egne klare uttalelser.

Alt sammen er forkynt så klart og uttrykkelig i Guds ord. Og apostelen bruker i vår tekst formuleringen: "som loven og profetene vitner om", altså helt fra verdens begynnelse. Så har også alle de evangeliske kirker, Gud være lovet, dette punktet med i sin bekjennelse. Likevel har omtalte tilbøyelighet i vår natur gjort at mange forskjellige bibeltolkere ikke har kunnet fatte disse tydelige ordene i denne teksten. Én har ment at Guds rettferdighet her skulle oppfattes som den egenskap hos Gud, at hans dommer er rettferdige. En annen mener Guds rettferdighet her betegner Guds mildhet. En tredje at det skulle bety Guds måte å rettferdiggjøre oss på - og dermed ikke rettferdighet, men rettferdiggjørelsesmåte. En fjerde mener det betegner en rettferdighet som Gud virker i menneskene, en fullkommen overensstemmelse med loven, som vi skulle kunne oppnå, og som Kristus og Ånden skulle virke ved at de bor i våre hjerter. Det finnes flere liknende fortolkninger som vi her bare forbigår.

Men sistnevnte fortolkning vil vi gå nærmere inn på. Mange lærde og velmenende mennesker innen kirkene forfekter denne oppfatning. Og den er såre skinnfager når den utlegges grundig. Det er denne oppfatningen som Luther kaller "de skolastiske teologers", nemlig at Kristi rettferdighet, som skal være vår løsen innfor Gud, skulle være en rettferdighet som er virket i oss av Kristus og Ånden. Eller, som han uttrykker det: "Kristi rettferdighet inngytt i oss, og avspeilet i vårt vesen". Mange ser ikke noen stor fare i denne oppfatningen. Og grunnen til det er at det ikke kan nektes for at det i virkeligheten også finnes en slik rettferdighet. Men det som gjør denne oppfatningen så farlig, er at den rettferdigheten som er virket i oss, forveksles med den rettferdigheten som gjelder for Gud. Med den oppfatningen kan du nemlig komme til å havne i den største fortvilelse, hvis du kommer til den konklusjonen at det ikke finnes noe som helst av dette Åndens verk i ditt hjerte. Og hvis denne oppdagelsen skjer i den stund da du skal gå over terskelen til evigheten, kan fortvilelsen bli særdeles ille. 

Legg derfor nøye merke til følgende: Det er et udiskutabelt faktum at det gjennom Kristus og Ånden virkes en rettferdighet i oss som overgår de skriftlærdes og fariseernes. dvs. en hjertets fromhet, en ånd som frykter Herren, og en glad og villig ånd, virket ved troen, til å følge Guds bud. Ikke bare i utvortes gjerninger, som fariseerne, men i hele vårt liv. Men dette er slett ikke en rettferdighet som består innfor Guds hellige øyne og dom. For den vil alltid være blandet med karets brister, og utgjør ikke en fullkommenhet overfor Guds lov. Derfor må vi også ha en annen rettferdighet, en fullstendig fullkommen rettferdighet, om vi skal bestå innfor Gud. Altså den som Paulus omtaler med disse ordene: "den enes lydighet", "én manns rettferdige gjerning". Den rettferdigheten som er virket i oss, hører til helliggjørelsen. Og det er altså ikke den Paulus omtaler her når han sier at vi blir rettferdiggjort "ved forløsningen i Kristus Jesus", og når han sier "ved den enes lydighet", gjennom "én manns rettferdige gjerning".

Det er et avgjørende tegn på at det er en falsk tolking av "Guds rettferdighet", hvis den tilskrives noe som helst annet enn Sønnens lydighet, - om den utlegges som noe som skulle finnes hos oss, eller kreves av oss. Gud taler jo i Skriften om vår frelse, som frembrakt ved en annens lidelse og verk, og som noe som skjenkes og "tilregnes" oss. Dette er den rettferdighet Ånden skulle overbevise verden om, slik Kristus uttrykker det: "om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen". Fordi jeg går til Faderen - jeg går som yppersteprest med mine offer av lydighet, bønner og blod til Faderen. Det er den rettferdighet som gjelder for ham. "En spesiell rettferdighet, som ikke består i noe hos oss. Ikke så mye som en tanke. Bare ene og alene i at Kristus gikk til Faderen" (Luther).

Guds rettferdighet stilles her opp som motsetning til menneskenes rettferdighet. Det samme ser vi i Rom 10:3 hvor Paulus sier at jødene søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, som bestod av deres egne gjerninger. Da må den Guds rettferdighet som han i samme verset stiller opp mot denne, også bestå av gjerninger, dvs. i Guds Sønns lydighet da han i vårt sted oppfylte loven. Det er også det som står i 10:4. Og i 2Kor 5:21 sies det at Kristus ble gjort til synd for oss, "for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud". Her ser vi også motsetningene: "Han som ikke visste av synd" ble en synder for oss alle - gjennom vår synd som ble tilregnet ham. Og da må også vi bli rettferdige gjennom hans oppfyllelse av loven - som tilregnes oss (konf. Rom 10:4). Denne hans rettferdighet kalles også i den sammenheng for "Guds rettferdighet" (10:3).

Konklusjon: Skal fortolkningen av uttrykket "Guds rettferdighet" både dekke grunnspråkets betydning, og samtidig den sammenheng det har her i teksten, så finnes det bare én eneste: det må bety den rettferdighet, eller oppfyllelse av loven, som Herren Kristus fullbyrdet for oss både gjennom hans gjerninger og hans lidelse. Enhver annen fortolkning fører bare til å formørke teksten. I tillegg finner vi de mange bibelstedene som viser at denne Guds rettferdighet, Kristi gjerning og lidelse, er det eneste som frelser en synder som overfor loven står skyldig og fordømt. Det er på denne Guds rettferdighet den troendes øye alltid må festes. På denne rettferdighet må han hvile gjennom livet. På den må han hvile i dødens stund. Og i denne rettferdighets drakt må han stå innfor dommen, om han ikke med all sin fromhet skal bli kastet i det ytterste mørke (Mat 22:11-13, Åp 19:8, 7:14).

Denne rettferdigheten skiller seg klart ut fra enhver annen rettferdighet som finnes noe sted eller til noen tid. Den er noe helt annet enn både menneskers og englers rettferdighet, fordi denne har et helt annet opphav enn mennesker og engler. Den er selve "Guds rettferdighet". Den rettferdigheten er ikke av skapte vesener, men av Skaperen selv. "Jeg, Herren, skaper dette", sier Herren selv uttrykkelig om den rettferdighet som fører til frelse (Jes 45:8). Den er en guddommelig og helt fullkommen rettferdighet, fordi den er et verk av Jehova selv, et verk av Gud for hele vår verden. Faderen har virket den gjennom Sønnen, på samme måte som han ved Sønnen skapte verden. Apostelen Peter sier i 2Pet 1:1: "..dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet". Den rettferdighet som vår dyrebare tro hviler på, kalles altså her for "vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet".

Det var i "sitt kjøds dager" Guds Sønn "kjøpte" denne rettferdighet til oss. Før han kom til denne verden var han ikke bare et medlem eller en borger av Guds rike - han var dets hode. Han virket "i Guds skikkelse". Han var altså verdens skaper, og den som regjerte over verden, - men kom til jord i "en tjeners skikkelse" (Fil 2:6-7). Hans fullkomne hellighet, før han kom til jord, kunne ikke kalles "lydighet". Det var riktigere å si at loven da stemte overens med ham, enn at han stemte overens med loven. Hans guddommelige hellighet beviste han ved å innstifte loven, ikke ved å lyde loven.

Men da han kom i en tjeners skikkelse, stilte han seg selv under den loven han hadde stiftet for oss. Det var en ny situasjon han nå gikk inn i, som Guds Sønn, hvor han skulle "lære lydighet" (Hebr. 5:8). Hans rettferdighet, eller lydighet, var dermed en lydighet utvist av den mest ærefulle person som noen gang kunne stilles under loven: selve den store Herren som er "Gud over alle ting, velsignet i evighet". Det var en rettferdighet av Immanuel, "Gud med oss". Og denne lydighet av Guds Sønn i vår natur, har forherliget og tilfredsstilt loven på en langt mer fullkommen måte enn noe som helst skapt vesen kunne gjøre det. Ja, han gjorde også langt større ære på loven enn hele verdens overtredelser hadde vanæret den.

Når andre adlyder loven, så oppnår de selv ære gjennom dette. Når Guds Sønn levde etter loven, var det derimot loven som ble æret. Men det som ikke minst gir Kristi lydighet denne aller største betydning, er at det skjedde etter den evige Faders vilje og plan. Han var utvalgt og salvet av Faderen til dette embete. Herren var sendt av Herren. Vi kan lese tankevekkende ord om akkurat dette hos profeten Sakarja, kap 2:13-15: "Dere skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg. Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren... og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til deg". Konf. Jes 61:1, Luk 4:18-21. Vi leser mange steder i GT, hvordan Faderen taler om at han skal sende Sønnen, om hvordan han skal innsettes på det hellige berg, Sion, osv. I tillegg ser vi jo hvordan slike ord stadig går ut av Kristi munn: "Faderen", "min Fars vilje", "hans vilje som har sendt meg", "Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til ... Dette bud fikk jeg av min Far".

Han lot oss forstå at alt det han gjorde, det gjorde han i lydighet til Faderens vilje. Husk da på at den største og herligste Guds gjerning som noen tanke kan fatte, det at Guds Sønn ble menneske, hadde bare ett eneste mål: at loven gjennom hans liv og lidelse skulle fullbyrdes for oss, for at syndere skulle kunne frelses, og lovens ubrytelige suverenitet og ære samtidig opprettholdes. Da kan vi vel aldri gjøre oss for høye tanker om den betydning denne Kristi lydighet må ha i Faderens øyne. Guds rettferdighet har altså en opphavsmann som gjør at den skiller seg totalt fra all annen rettferdighet. Men ved sin egenart, sin natur, utstrekning, varighet, og dens virkninger, skiller den seg også vidt fra all annen rettferdighet.

Når det gjelder dens art og natur, består denne rettferdigheten av to ting: oppfyllelsen av alle lovens bud, og utsoningen av all den straff loven idømmer syndere. Summen av disse to forhold utgjør en tilstand intet skapt vesen har mulighet for å gjennomleve. Oppfyllelsen av budene er alt det som kunne kreves av jordiske skapninger i deres første syndfrie tilstand. Slik var englenes og de første menneskenes forhold. Men for "det andre mennesket som er av himmelen" (1Kor 15:47), var situasjonen en ganske annen. Kristus var født under loven, men denne loven var overtrådt. Det gjorde at han også var under lovens dom og forbannelse. Det ser vi ikke bare av Skriftens ord om at han var "født under loven". Men Apostelen sier også uttrykkelig at "han ble en forbannelse for oss" (Gal 3:13). Etter lovens rettferdighetskrav måtte han ikke bare oppfylle lovens bud, men også lide dens straff. En jordisk skapning må lyde lovens bud, eller også lide dens straff, men kan ikke gjøre begge deler. Om en jordisk skapning bryter Guds lov, kan han bli straffet med evig fortapelse bort fra Guds åsyn. Han er under Guds hellige vrede. Men i erkjennelsen av det bare avskyr og hater han den Gud som lar sin vrede ramme ham. Nå er han ikke åpen verken for kjærlighet, anger eller lydighet.

Men Kristus er den som både led straffen som Gud sendte, og samtidig kunne lyde budet om å elske Gud. Dette skjedde under hele hans vandring på jorden, og understrekes av de kjente ordene han ropte ut på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Det profetiske ordet: "Sverd! Våkn opp mot min hyrde, mot den mann som er min neste!" (Sak 13:17), gikk nå i oppfyllelse - (konf. Mat 26:31). Den guddommelige rettferdighetens sverd gjennomboret hans sjel. Han led alt det Salme 22 antyder. Likevel utbryter han: "Min Gud, Min Gud". Mens han led under hele tyngden av sin Fars hellige vrede, over alle de synder han hadde tatt på seg, var hans hjerte likevel fylt av all den kjærlighet og tillit til Herren som denne salmen uttrykker. Hans rettferdighet, hans oppfyllelse av loven, var dermed en fullbyrdelse på to måter. Noe som aldri ville kunne skje hos noen annen jordisk skapning, enn ved ham.

Gjennom vår Herre Kristi lidelse var all den straff som den guddommelige rettferdighet krevde av syndere, fullkomment utsonet. Dette vil aldri kunne sies om en soning som noen jordisk skapning har fullført. Det menneske som er dømt til evig straff, kan aldri si det vår velsignede Herre ropte ut på korset: "Det er fullbrakt!" Bare han kunne ta bort synden ved sitt offer. Bare han alene kunne gjennom det han led, fullkomment tilfredsstille Guds rettferdighet (dvs. Guds rettferdige håndhevelse av loven). Derfor har Faderen "oppreist ham, idet han løste dødens veer", som et tegn på at nå var alt fullbrakt.

En vanlig jordisk skapning, derimot, ville måtte lide i all evighet, for å sone lovens rettferdighets straff for synd mot den evige Gud. Synd imot Gud er et uendelig onde, og medfører en uendelig straff, som ikke vil kunne utsones innenfor en begrenset tid, av skapninger som ikke er i stand til å lide straff i noen uendelig grad. Men når han som er uendelig, også er den som har lidd og har vært lydig, så gjelder dette innfor Gud som de jordiske skapningenes evige lydighet og evige lidelse. Og grunnen til denne forskjellen ligger, som tidligere sagt, i den uendelige betydning den personen hadde som sonet lidelsen i vårt sted.

Men om vår stedfortreder bare hadde sonet vår straff, men ikke på våre vegne oppfylt lovens hellige bud, så hadde vi nok vært fridd fra vår dødsdom, men hadde ikke kunnet motta lønnen for oppfyllelsen av loven: det evige livet. Derfor har Herren Kristus også gjennom sitt lydighets liv og gjerninger, til fullkommenhet oppfylt alle lovens bud for oss. Han har fullkomment elsket Gud, sin himmelske Far, av hele sitt hjerte og av all sin makt. Han har elsket sin neste som seg selv, elsket sine uvenner, og velsignet dem som forbannet ham. Ja, på den måten viste han hvert bud i loven den største respekt og ære.

Alt dette har han gjort for oss, slik apostelen sier det: "født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven". Dette var Guds rådslutning: "For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet". Derfor har Kristus ved sin lydighet, både i sitt livs gjerninger og ved korsets lidelse, "fullført all rettferdighet". Denne rettferdigheten av vår Gud og Frelser, er dermed uendelig ærefull. Først er den selve lovgiverens rettferdighet. For det andre, slik vi nå har sett, er den både i sin art og sin natur, uendelig større enn noen annen rettferdighet, enten den nå var blitt til gjennom menneskers eller englers størst tenkelige fullkommenhet.

Denne rettferdigheten skiller seg fra all annen rettferdighet, også når det gjelder dens omfang. "En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham". Hvert enkelt menneske skylder Gud en total lovlydighet. Og har han brutt Guds lov, så er det bare sin egen rettmessige straff han kan sone. Men Gud forlikte verden med seg selv i Kristus. Lovgiveren gikk selv inn under loven for å oppfylle dens bud i vårt sted. Da ble det en rettferdighet som han selv slett ikke hadde behov for, men som var helt og holdent for oss. Og når den i tillegg hadde den uendelige verdien, så kan den skjule og oppveie hvert menneskes grueligste synder, slik Skriften så herlig utlegger.

Herren selv sier: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull". I denne nåde strekker Guds rettferdighet seg til hver eneste synder på jorden, hvor ille han enn har levd, hvor syndig, hyklersk og fordømt du enn måtte kjenne deg. Denne din tilstand bevirker ikke at Kristi rettferdighet ikke skulle strekke til også for deg. Også du er likevel en av dem Gud har forbarmet seg over, en av dem Gud har gitt sin enbårne Sønn til, med alt det han har fortjent.

Det er rett og slett utelukket at du ikke skulle bli frelst gjennom Kristi rettferdighet, hvis du kommer gjennom Ham til Gud, for å bli hans barn. Det er ikke mulig at du skulle ha kommet så langt bort, eller være sunket så dypt, at ikke Kristi rettferdighet mer enn oppveier all din urettferdighet og synd. Den strekker seg til alt som har navn av menneske. Det var jo derfor han ble menneske, for at han, som den andre Adam, kunne bestå prøven på alle menneskers vegne.

Det er bare ved å komme bort fra nådens rike,

at et menneske kan gå fortapt - !

Men Guds rettferdighet skiller seg fra all annen også gjennom dens varighet. Adam og englenes rettferdighet stod bare ved makt så lenge de holdt fast ved alt det som stod skrevet i lovens bok. De var forpliktet på loven hvert øyeblikk av deres liv. I det øyeblikk de hadde overtrådt loven, var det slutt på deres rettferdighet. Men Guds rettferdighet gjennom Sønnens lydighet er en "evig rettferdighet" (Dan 9:24). Så sier Herren: "Løft deres øyne til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg. Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes. - min rettferdighet skal vare til evig tid" (Jes 51:6,8). "Kristus har med sitt eget blod gått inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning" (Hebr. 9:12).

Og dette gjør at den som i troen lever på Kristi rettferdighet, han har innfor Gud en konstant og urokkelig rettferdighet, hvor mye vår egen fromhet enn måtte svinge. For denne "evige rettferdighets" skyld er ikke bare våre tidligere synder for alltid utslettet. Heller ikke de som ennå bor i vårt kjød, og fremdeles kan komme til å bryte ut, skal kunne føre oss under fordømmelse. For vi skal få leve under en evig nåde. Johannes sier jo: "hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige". Det apostelen vil si, er at da er han rettferdig i vårt sted. Dette er alle de helliges eneste trøst og frelsesgrunn. Luther sier det slik: "Da det i vårt kjød finnes en evig synd, var det nødvendig at vi i Kristus skulle ha en evig rettferdighet". Lovet være Gud til evig tid!

Sluttelig kan vi si at denne rettferdigheten også er skilt fra all annen rettferdighet gjennom det den virker. Kristi rettferdighet er ikke bare grunnlaget for alle synderes forlikelse med Gud, for rettferdiggjørelsen ved troen, og for de troendes urokkelige nådestand, slik vi nettopp har talt om. Men også for mye annet for tid og evighet, langt ut over det vi kan tenke, som gis oss av bare nåde. Kristi rettferdighet var kjøpesummen, når vår Herre og Konge kjøpte våre "nye himler og vår nye jord, hvor rettferdighet bor". Den var kjøpesummen for "det riket som er beredt fra verdens grunnvoll ble lagt" for dem som i Herrens dom blir stilt på dommerens høyre side. Det er et rike med en herlighet lik ham som kjøpte det til oss med sitt blod. Adam ble skapt til et paradis. Men det var på jorden. Det var forgjengelig. Det kunne besmittes med synden. Det paradis som vi gjenfødes til ved Kristi oppstandelse fra de døde, det er åpnet for oss ved Guds rettferdighet. Og det er "en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene".  

Kristi rettferdighet er den store løsesummen. Syndere som fortjente helvete, er gjennom den befridd fra helvetes avgrunn, og gjeninnsatt i det barneforholdet hos Gud som menneskene fra begynnelsen var skapt til. Og med dette barneforholdet følger all Guds nåde og velsignelse, Den Hellige Ånds gave i våre hjerter, og de hellige englenes tjeneste og vennskap. I begynnelsen var englene høyere enn mennesket. Men denne rettferdighet har opphøyet mennesket over englene. Englene er "tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse". Guds gjenløste sjeler står nærmest tronen. Englene står rundt omkring dem (Åp 5:10-11). Og Kristi rettferdighet er det "rene og skinnende fine lin", som bruden, Lammets hustru, er ikledd. "For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger".

Enkelte er av den mening at Kristi rettferdighet bare er gjenopprettelsen av det som ble tapt ved syndefallet. Det er langt fra sannheten. Skriften vitner tvert imot at det ikke finnes noen som helst likhet mellom det som ble tapt ved den første Adam, og det vi fikk ved den andre Adam, Kristus. Paulus sier uttrykkelig at vi gjennom Kristus har fått "meget mer" - et uttrykk han til og med gjentar (Rom 5:15-17). Den rettferdighet Adam eide fra skapelsen av, gikk tapt for ham og hans etterkommere ved hans ulydighet. Alle arvet hans falne, syndige natur. Gjennom den andre Adams lydighet er denne første syndens skyld tatt bort, og forlatelse tilveiebrakt for alle Guds barns synder. Men i stedet for disse synder har vi ved den andre Adam også fått en rettferdighet som er uendelig herligere enn Adams var før fallet.

Ved skapelsen ble menneskene gitt en salig tilstand som de i uskyld skulle få leve sitt liv i, i denne verden. Da synden og døden kom inn i verden ble denne salige tilstanden tapt. Men gjennom den evige rettferdighetsgaven er himmelens herlighet gitt oss. "Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus".

Som loven* og profetene vitner om. Som under kap 1:2 minner apostelen her om at han ikke forkynner noe nytt, men bare det samme som Gud hadde forkynt fra verdens begynnelse. Nå først er riktignok Guds rettferdighet i videste forstand "åpenbart". Men det er den loven og profetene "vitner om". Å, for en veldig styrke dette er for vår tro! Helt fra verden ble til, har Gud gjennom utallige bilder og forutsigelser åpenbart hvordan vi skulle frelses gjennom Kristus. Guds rettferdighet er allerede lovet oss i det løftet Gud gav om "kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode". Senere sier Moses uttrykkelig at fordi Abraham trodde løftet om at gjennom hans ætt skulle alle jordens folk velsignes (frelsen i Kristus), så ble det regnet ham til rettferdighet. Og hele seremonialloven med sine påbud om offer for syndene, om hvordan syndene ble overført til offerdyrene, om yppersteprestens embete, forsoningsfestene og renselsene m.m. - alt sammen var vitnesbyrd om Kristi offer, Kristi lydighet og død for syndere (Hebr. 9:9, 10:1-7).

* Her betyr "loven" de fem Mosebøkene, overensstemmende med den vanlige inndelingen av Det gamle testamentes skrifter. Konf. Luk 24,44.

Steintavlene med loven ble oppbevart i paktens ark. Det var et tegn på at loven en gang skulle fullbyrdes av ham som denne arken var et forbilde på, han som sa: "Se, jeg kommer for å gjøre din (Guds) vilje" (Hebr. 10:7). På mange liknende måter vitner allerede loven om den Guds rettferdighet vi skulle få gjennom Kristus. Men hos profetene finner vi helt klare uttalelser om dette. Først sier Jesaja i kap.53 at Herren lot den skyld som lå på oss, ramme ham (v.6). Like nedenfor sier han (v.11): "Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære". Her tales det jo uttrykkelig om en rettferdiggjørelse som bare skjer ved at han bærer deres misgjerninger, og at de kjenner ham. dvs. at denne rettferdighet får vi ved troen. I Jes 56:1 sier Herren: "Akt på det som er rett, og gjør rettferdighet! For min frelse kommer snart, og snart skal min rettferdighet åpenbares". Budskapet i dette verset er nøyaktig det samme som hos døperen Johannes: "Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!" Like herlig taler Herren om dette i Jer 23:5-6: "Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. - Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet".

Herrens engel talte like uttrykkelig til Daniel da han ba. Engelen sa at det skal "salves en Aller Helligste". Og hva denne Aller Helligste skal utrette, det sier han slik: "til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet" (Dan 9:24-26). Og i Mal 4:2 leser vi: "Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger". Og selve måten vår rettferdiggjørelse skal skje på, skildres i Det nye testamente med at vi avkles urene, og påkledes rene klær: "rent og skinnende fint lin", "bryllupsklær", "den beste kledningen" (Åp 19:8, 7:14, 3:18, Mat 22:11, Luk 15:22).

Slik ser vi måten rettferdiggjørelsen skulle skje på er framstilt billedlig likt i GT og NT. Når Herren i Sak 3:4 hadde sagt til dem som stod foran Josva: "Ta de skitne klærne av ham!", så forklarer han dette til Josva slik: "Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og klær deg i høytidsklær". Og Jesaja synger om de samme nye klær: "Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg - lik brudgommen, som setter på seg en lue prektig som prestens, og lik bruden, som pryder seg med sine smykker" (Jes 61:10). Slik vitner loven og profetene om Guds rettferdighet. Frelsens vei har vært nøyaktig den samme helt fra verden ble skapt (Hebr. 11:4). Å, for en veldig styrke dette er for vår tro!

Paulus sier at nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart, dvs. blitt framstilt gjennom klar og konkret forkynnelse. Riktignok var den allerede blitt åpenbart gjennom skyggebilder i loven, og i profetenes skrifter, men da mere dunkelt. Gjennom evangeliet skulle derimot Guds rettferdighet framstilles i all sin herlighet, spesielt etter Kristi død og oppstandelse, da Ånden ble utgytt over apostlene fra Det høye. Da skulle Ånden overbevise verden om den rettferdighet vi fikk ved at Kristus gikk til Faderen (Joh 16:10). Dette var et så vesentlig emne i apostlenes forkynnelse, at deres embete rett og slett ble kalt "rettferdighetens tjeneste" (2Kor 3:9). For selv om de ikke alltid brukte uttrykket "rettferdighet", så var alltid Kristi stedfortredende liv, død og oppstandelse, hovedemnet i all deres forkynnelse (1Kor 2:2).

Uten loven. Paulus vil her si: Det er gjennom loven dere stadig søker å oppnå deres rettferdighet. Men den kan på ingen måte hjelpe dere i dette. Den kan ikke engang bidra til at dere får åpenbart hva den rette rettferdigheten er. Den er nemlig "Guds rettferdighet", og er totalt uavhengig av noen som helst lydighet overfor loven, stor eller liten, fra vår side. Og ettersom Guds rettferdighet er en fullkommen oppfyllelse av alt det loven krever, så kommer det selvsagt ikke på tale å "plusse på" noen lydighet fra vår side. Vår himmelske Far var ikke tilfreds med noe mindre enn sin enbårne Sønns fullkomne rettferdighet. Da er det lett å forstå at han ikke aksepterer noe bidrag, noen tilføyelse fra vår side.

Paulus har sterke uttalelser om dette: "Er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves" (Gal 2:21). "Uten loven" betyr altså at det var utelukket at menneskene kunne bidra noe til Guds rettferdighet. Ikke engang de troendes nye lydighet skal kunne bidra i dette, for den vil alltid være ufullkommen. "Kristi rettferdighet måtte ikke bare skjule all vår synd, men også våre beste gjerninger" (Luther). Det er ikke nødvendig å diskutere om apostelen her sikter til den moralske eller den seremoniale loven. Det han har sagt, gjelder all Guds lov, all menneskenes lovlydighet. For her stiller han egentlig alle menneskenes gjerninger, og Guds rettferdighet, opp mot hverandre. Kristus har "fullført all rettferdighet" (Mat 3:15). Menneskets, lovbryterens, delaktighet var helt og holdent utelukket, når det gjaldt det store og høye oppdrag som Sønnen ble innvidd og sendt til: menneskenes rettferdiggjørelse.

Men apostelen går videre, og forklarer seg ennå tydeligere når han sier:

Til toppen 

22 : det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. - For det er ingen forskjell.

For å hindre mulig misoppfatning av hvilken Guds rettferdighet det er han har siktet til i ordene foran, tilføyer nå Paulus dette: det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus. Her skulle dermed all uvisshet og tvist være avskåret. Det han taler om, er den rettferdighet vi får "ved tro på Jesus Kristus".

Men i tillegg får vi her svar på et annet viktig spørsmål. Nådesøkende sjeler som har hørt mye om Guds frelsende rettferdighet, har ofte et viktig spørsmål på hjertet: Hvordan og når får da jeg denne Guds rettferdighet? Her ser du altså svaret. Og det er det samme svaret som hele Skriften gir. Her står det at Guds rettferdighet kommer gjennom troen på Jesus Kristus. Guds rettferdighet, sier Paulus, kommer til alle og over alle som tror. Dette er altså Guds svar. Hvordan du enn kjenner eller opplever det i ditt hjerte, så står Guds svar klart gjennom hele Skriften: "den som tror", "ved tro", "av tro", "tro på Herren Jesus" osv.

Men så reiser det seg et nytt spørsmål: Troen, hva er det? Hva menes det med å tro på Jesus Kristus? Du får aldri noe sikrere svar på det spørsmålet, eller noen bedre beskrivelse av den saliggjørende troen, enn når du legger merke til de stedene i Bibelen der Kristus selv gir mennesker vitnesbyrd om at de har en saliggjørende tro. Se på alle de stedene der Jesus sier: "din tro har frelst deg", eller liknende. Når du legger merke til hvilke mennesker som fikk dette vitnesbyrd, og hva som kjennetegnet dem, så ser du hva en saliggjørende tro er. Hos alle disse vil du finne det samme kjennetegnet: De var alle syndere som hadde erfart at med alt de hadde strevd under loven, kunne de ikke bli rettferdige og finne fred. Tvert imot var de bare blitt ennå mer ulykkelige og rådløse. Men nå hadde de fått høre evangeliet om Kristus. Derfor kom de til ham og søkte uforskyldt nåde.

Folk var kjent med lovens og profetenes vitnesbyrd om Kristus. Senere kom også døperen Johannes og pekte på Guds lam. Og så trådte Kristus og hans apostler fram og forkynte evangeliet. Men alt dette hadde ikke noen som helst innvirkning på de som hadde trøst i sin egen rettferdighet. Bare åpenbare syndere, som gikk der rådløse, ble tiltrukket av Kristi liflige duft. Og da skjedde det Johannes sier: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn" (Joh 1:12). Gjennom en slik tro ble nå disse nye mennesker, helt forvandlet i hjerte og sinn. De var "født av Gud" (v.13), og det gjorde at de gjennom hele sitt liv holdt seg til Kristus, og ble hans etterfølgere.

Gjennom hele Skriften finner du vitnesbyrd om hvordan dette skjer. Og ut fra dette vet du hva den frelsende troen er: Ikke at du bare holder det for sant og kan tale om det. Men at du erfarer en syndenød. Du har gitt opp alle dine egne forsøk på å omvende deg. Du er fortvilt over hvor mangelfull din anger, din bønn, din gudsfrykt osv., er. I denne din tilstand har så evangeliet om Kristus, og Guds rettferdighet i ham, inntatt deg. Nå ser du at du kan ikke berge deg uten denne Guds rettferdighet. Nå har du fått et hjerte som hungrer og tørster etter denne nåden. Og nå kan du også tro og ta imot den. Du får en inderlig trøst, glede, kjærlighet, lyst til Guds lov, en tillitsfull barnets ånd som nå roper "Abba, kjære Fader!" Når det så på nytt kan skje, at du ikke riktig kan tro at du eier Guds nåde, da blir du mismodig, og hungrer og tørster igjen etter nåden. Når du har det på den måten, da er du jo et helt annet menneske enn alle de vantro (2Kor 5:17).

Slik er den frelsende troen. Nå har du lyst til Guds lov, og all synd er en plage. I alle forhold vil du være hellig. Likevel kan det utvikle seg svært forskjellig videre i livet, så du til tider kan komme til å skrike av angst i din ånd, og er nær på å fortvile. Innimellom kjenner du deg helt kald og død. Men gjennom alt dette er du fremdeles rettferdig i Kristus, med selve Guds rettferdighet, - bare ved denne troen på Kristus, slik vi har skildret den. Vår rettferdighet i ham kalles derfor her en "rettferdighet ved tro på Jesus Kristus", og i kap 4:11: "den rettferdighet av tro". Den kalles aldri noen annen nådegaves rettferdighet, f.eks. omvendelsens rettferdighet, ydmykhetens rettferdighet, kjærlighetens rettferdighet. Nei, bare "rettferdigheten av tro". Dermed står det klart at rettferdigheten ikke er oppstått gjennom noen Åndens frukter, men er Guds Sønns egen rettferdighet, som vi bare kan motta ved tro. Den består dermed heller ikke av selve troen. Men den kalles "rettferdigheten av tro" fordi vi mottar den ved troen.

Denne rettferdigheten er kommet til alle, - dvs. den tilbys alle (Mark 16:15) - og over alle som tror. Ordet "over" står i sammenhengen "over alle som tror", og antyder at selv om rettferdigheten kommer gjennom evangeliet til alle, så er det bare de som tror, som får del i den. Den likesom senker seg over dem. Kristi rettferdighet er den rettferdighet han selv levde ut gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse. Derfor kan den ikke være i de troende, på samme måte som helliggjørelsen virkes i oss, men er "over alle som tror". Og apostelen sier altså "over alle som tror" - hvem du enn er, ung eller gammel synder, stor eller liten, med mer eller mindre syndenød, anger, bønn og tro -.

Bare du har kommet dit hen at du ikke kan reddes uten Kristus og hans nåde, at du slik i det minste holder fast på ham med en hungrende tro, - så er Guds rettferdighet senket over deg. Du er satt fri, rettferdiggjort og frelst fra alle dine synder. For her står: "Over alle - alle - alle, som tror". Legg alltid godt merke til dette ordet "alle", for da må det jo omfatte deg også! Og nå må du da fryde deg -, ja, fryde deg og takke, og gi Ham æren. Hvis du til daglig virkelig gjør dette, da skal han nok stadig øke din tro. Men det vil kanskje skje på en måte du ikke hadde ventet, for at du skal lære hvor nødvendig det er å be disiplenes bønn til Herren: "Øk vår tro!".

For det er ingen forskjell. Disse ordene virker svært forskjellig på menneskene. For noen er de meget støtende. For andre derimot særdeles trøsterike. Her forsterker Paulus grunnlaget for det to ganger gjentatte ordet "alle". Han talte jo om "Guds rettferdighet til alle og over alle som tror". Og nå tilføyer han altså: "For det er ingen forskjell, alle har syndet, og de blir rettferdiggjort uforskyldt", - når de tror på Kristus. I begge disse forhold, både når det gjelder vår dom stilt overfor Guds lov, og vår adgang til Guds rettferdighet, så er det ingen forskjell mellom de ellers ulike menneskene (konf.v.29 og 30, og kap. 10:12). Det er nettopp dette Paulus så utførlig har vist i de to første kapitlene, og første halvdel av dette tredje kapitlet. Og nå gjentar han på ny i det følgende, kortfattet, årsaken til dette:

Til toppen 

23 og 24 : alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.

Alle har syndet. Og så snart én har syndet, da er han straks dømt av loven, straks under dommen, blant dødsdømte. Dette er uansett syndens størrelse og mengde, slik vi tidligere har sett fra Skriftens ord: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10). Tidligere i kapitlet har Paulus også vist fra andre steder i Skriften at "det er ikke én rettferdig, ikke en eneste". Følgelig er vi alle overfor lovens dom, uten unntak, forbannet. I dette er vi alle like, "det er ingen forskjell, alle har syndet"

og står uten ære* for Gud. Ære eller berømmelse overfor Gud kan bare oppnås gjennom en fullkommen oppfyllelse av hans lov. Men fordi ingen kan oppfylle loven, så er det heller ikke noen som kan oppnå lønnen. Dermed står du, som sagt, overfor loven dømt som en overtreder, en lovbryter. I dette er alle mennesker like. Når det altså gjelder vår egen verdighet innfor Gud, blir det bare som Paulus sier det: "det er ingen forskjell".

* Grunntekstens ord, hystereistai, betyr egentlig "å bli liggende etter i løpet". I kap 9 taler Paulus om det folk som eide alle nådens midler, nemlig jødene. Han sier at "de som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov" (v.31). I sitt løp og strev for å være Gud velbehagelig, så hadde de kommet til kort. Dette er det grunnteksten vil si. Og at ordene doxa tu Teu, Guds ære, må oppfattes som den ære Gud gir, er også klart bl.a. av sammenhengen.

Men at dette kan være vår tilstand, det er det ingen som får til å stemme med virkeligheten. Én synes da bestemt han er bedre enn mange andre, ja kanskje bedre enn alle andre. En annen synes at innfor Gud er han verre enn andre, og kan derfor ikke se at disse ordene stemmer. Og ett og samme menneske kan oppleve den ene av disse tilstandene i én periode, og den andre situasjonen til en annen tid. Forblindelsen er meget stor. Én tid opplever man at dette ordet rett og slett er forsmedelig, for grovt. En vet jo med seg selv hvordan en under stor kamp avsto fra synder som hele verden forøvrig drev med. En har da i årevis, ved bruk av alle nådens midler, kjempet og arbeidet for å stå imot all ugudelighet. Skulle en da nå dømmes likt med dem som har levd sitt frie syndeliv? Det ville da være urimelig, ja rett og slett forargelig tale. Da kunne en fristes til å svare at det hadde jo vært bedre om en hadde levd fritt i synden som de andre, - hvis det likevel ikke er noen som helst forskjell. Hvorfor skulle jeg da avstå fra syndens lyster? Slik knurrer alltid gjerningshelgenene overfor denne besynderlige Guds dom (Luk 15:28-30 og Mat 20:11-12).

Men når de samme menneskene gjennom Guds nåde blir mer vekket opp, da begynner de ikke bare å se på ytre gjerninger. Da begynner de også å kjempe mot hjertets ondskap, mot hver egennyttig tanke, hver minste likegyldighet overfor Gud og sin neste, osv. Nå ønsker de hvert øyeblikk å være hellige innfor Guds ansikt. Og ved Kristi kors ser de hvordan de i all evighet burde elske og prise en slik kjærlighet som lider der, blør og dør. Ja, da kan det skje at de for fullt alvor synes at det ikke kan finnes mennesker som er så gjennomfordervet som dem, så full av ondskap, hykleri, likegyldighet, ustadighet og hardhet i hjertet - ja, alt som nevnes kunne. Da sier de - men med omvendt fortegn: Det kan ikke stemme at her ikke skulle være noen forskjell. Jeg kjenner jo at jeg er så full av alt vondt, at ikke noe menneske kan være så syndig som jeg er.

Men hvordan skal så dette egentlig forståes? Riktignok er det klart at ingen er uten synd. Men uansett hvordan vi nå ser på oss selv, så er det jo litt urimelig at her ikke skulle være noen forskjell. Vi ser jo med våre egne øyne at forskjellen tvert imot er ganske stor. Den ene lever fritt i all mulig synd. Den andre lever hver dag et gudfryktig liv. Svar: Legg vel merke til sammenhengen, hva det er spørsmål om. Det er vår rettferdighet innfor Gud det hele dreier seg om. Om "ære" i spørsmålet om å bli salige. Det er bare i dette spørsmålet all forskjell på større eller mindre synder opphører. Når det igjen er spørsmål om det som avhenger av våre gjerninger, f.eks. ulike grader av salighet eller fordømmelse, da sier Skriften uttrykkelig at det er en forskjell. Da tales det om "tåleligere" og verre, og på den andre siden at "stjerne skiller seg fra stjerne i glans" (Dan 12:3, 1Kor 15:41, Mat 11:21-24). Men så snart det dreier seg om vår rettferdighet og "ære" innfor Gud, som her, (v.23,27 og kap.4,2), da er det straks "ingen forskjell". For da er der ingen menneskers gjerninger som strekker til. Da er vi alle så fjernt fra rettferdighet, at all innbyrdes forskjell forsvinner.

Hør en lignelse (av doktor Chalmers) om dette: Når vi taler om ujevnheter på jorden, så sier vi at det er stor forskjell mellom de høyeste tindene og de dypeste dalene. Men så snart vi taler om jordens avstand fra solen, da regner vi ikke lenger med disse ujevnhetene på jorden. Da sier vi ikke: Fra solen til fjelltindene er det så og så langt, og fra solen til dalbunnene er det så og så langt. Nei, da sier vi at avstanden er så ufattelig at disse ujevnhetene på jorden ikke virker inn i det hele tatt, "det er ingen forskjell". På samme måte er det her nede: Mellom mennesker sant og visst stor forskjell når det gjelder synd og fromhet. Men når det beste står så uendelig langt fra noen rettferdighet, da blir det innfor Herren, og i spørsmålet om å være verdig til himmelen, "ingen forskjell".

Hvis vi tenker oss et fengsel med en flokk dødsdømte, hvor alle er banditter, mordere, ranere osv. Skulle så disse begynne å diskutere hvem av dem som ville være verdig til en æresplass ved siden av kongen? Da ville vi jo si: Dere er alle sammen bare verdig et rettersted, det er ingen forskjell. Akkurat slik står det seg når vi taler om hvorvidt noe menneske har fortrinn i spørsmålet om rettferdighet innfor Gud. Vi er alle sammen store lovbrytere, som daglig synder mot Guds største bud. De mest alvorlige og helliggjorte kristne må jo hver dag be om forlatelse, og kjenner seg bare verdig Guds vrede, om han skulle dømme dem etter sin lov.

Selvsagt finnes det dem som synes de nok er litt bedre enn som så. De innbiller seg at de ved nådens midler, gjennom mye bønn, tro, gjennom våkenhet og alvor er kommet der hen at de ikke skal likestilles med andre skrøpelige kristne. De er selv blitt en hellig slekt. Men disse er bedratt av slangen. For om de hadde vært edrue og våkne, så skulle de kjent det den hellige David kjente på da han ba: "Gå ikke i rette med meg, din tjener! For ingen som lever er rettferdig for ditt åsyn". Og når det gjelder de uomvendte menneskene, så er selv deres beste gjerninger bare synd og hykleri, fordi deres hjerter ikke har det rett med Herren i tro og kjærlighet.

Det kan være stor forskjell på menneskene. De kan holde en høy moral, være edle og ærbare borgere av landet. De kan være samvittighetsfullt opptatt med sine menneskelige plikter. De kan til og med ha "nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand", for de "søker å grunnlegge sin egen rettferdighet". Eller de kan være frekke spottere som lever fritt i alle mulige synder og laster. Uansett, i begge kategorier står de alle under samme Guds dom (Gal 3:10), og behøver begge den samme nåde. Og nåden tilbys dem også begge likt, og skjenkes dem begge like fritt, når de søker den ved Kristi føtter. En gammel Guds mann synger slik om dette:  

Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Likesom de alle er like uverdige syndere, så blir de også alle like uforskyldt benådet og rettferdiggjort. Det er ingen forskjell. Høylovet være Herrens navn! De største syndere blir rettferdiggjort utelukkende ved forløsningen i Kristus Jesus. Priset være hans navn!

Rettferdiggjort. Hva det er Paulus legger i ordet "rettferdiggjort", kan en se av kap 8:33. Der sier han indirekte at den som er rettferdiggjort ikke kan "anklages". Der er ikke noe som kan påtales hos dette mennesket. Og det er innfor Gud at han er så rettferdig og ustraffelig. Paulus sier: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør". Rettferdiggjort kaller vi vanligvis det menneske som av domstolen, etter en rettergang, er blitt erkjent fri fra all skyld eller delaktighet i den ugjerning han var tiltalt for.  

Rettferdiggjørelsen er en slik domsavgjørelse. Den Gud har rettferdiggjort er så totalt frifunnet for all skyld innfor loven, som om det aldri skulle ha finnes noen synd i hele hans vesen. Egentlig blir han dømt som om han var Kristus - altså hellig, ren og fullkommen som Kristus.

Vi kjenner jo hemmeligheten - rettferdiggjørelsens hemmelighet er den at det er Kristi rettferdighet som tilregnes synderen, - fordi hans synder, i likhet med hele verdens synd, ble tilregnet Kristus. Ordet sier: "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud" (2Kor 5:21).

Uforskyldt. En slik rettferdiggjørelse, sier Paulus, den er alle troendes, uforskyldt. Grunntekstens ord betyr "for intet", "uforskyldt", eller egentlig "som gave". Å, for et dyrebart ord! Vi blir rettferdiggjort uforskyldt, som gave! "Gud har gitt oss evig liv". På samme måte som Gud skapte oss og gav oss livsvilkår, uten at vi i det hele tatt hadde bedt ham om det, så har han like fritt og uforskyldt gitt oss det evige liv. Ordet dorean, som gave, for intet, uforskyldt, forekommer ofte i Skriften når det gjelder det livsviktige spørsmålet om vår frelse. Kristus sier: "Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt" (Åp 21:6). Og videre: "den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt" (Åp 22:17). Det samme sier Herrens Ånd tidlig gjennom profeten: "Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk" (Jes 55:1). For intet, uten penger - og for intet, uten betaling, og at Gud heller ikke gjør dette mot å få noen betaling en gang i framtiden - !

Slik taler Skriften om vår benådning. Du står der uten noe som helst godt. Du har ingen ting av alt det du burde hatt. Du har ingen rett anger, bønn, eller omvendelsestrang. Ikke en gang en virkelig alvorlig vilje. Og i tillegg til all denne din elendighet, så er du attpå til lettsindig og selvsikker. Du føler deg hard og full av all mulig ugudelighet i hjertet. Hvordan kan da Gud være nådig mot meg? sier du. Det ville være helt utenkelig. Nei, det skjer så visst ikke på grunn av din egen verdighet. I sannhet har en annen måtte stå fram i ditt sted. Om du får nåden "uforskyldt", "for intet", så ble det ikke tilveiebrakt for intet - , men for en annens, den enes lydighets skyld. Du har kostet en annen ganske mye. Men derfor skal du nå få det uforskyldt. Det skal ikke koste deg noe. Du skal få det "uten penger og uten betaling". "Du skal komme din ferd i hu og skamme deg", og i din fattigdoms ydmykhet ikke holde opp med å lovprise ham som har gjort noe slikt.

Av hans nåde - dvs. av Guds nåde. Dette er bakgrunnen og selve kilden til alt det Gud har gjort fra tidenes morgen og til denne dag, og ennå daglig virker til vår frelse. Det er Guds nåde, Guds egen viljes frie nåde og faderlige hjertelag. "For så har Gud elsket verden". Det er umulig å finne noen annen bakgrunn, enn bare Guds egen frie og evige kjærlighet. Gud gjør alt for sin egen skyld. Det er ikke noe godt hos menneskene, ingen anger eller bønn som har påvirket Gud så han gjorde dette. "Men Gud, som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus". "Vi som var døde ved våre overtredelser" (Ef 2:4-5), "da vi var fiender" (Rom 5:10). Ja, "utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt", og "forut bestemt oss til å få barnekår", "etter sin frie viljes råd", "etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd" (Ef 1:4,5,11). Slike ord taler Skriften om Gud. Og det er dette som ligger i ordene "av hans nåde".

Men en synder har overtrådt loven. Synderen kan dermed ikke bli frelst uten at det har foregått en soning i forhold til den loven han har krenket, og overfor Guds rettferdighet i håndhevelse av loven, så dens bud og dommer kunne stå urokkelige, og overholdes. Så måtte den guddommelige nåden også ha en måte og et middel for at både respekten for loven, og synderes frelse, kunne forenes. Dette er det Paulus nå vil tale om.

Ved forløsningen i Kristus Jesus. Ordet apolytrosis, gjenløsning, forløsning, ble egentlig brukt når det gjaldt å kjøpe fri krigsfanger eller slaver, for en løsepenge eller kjøpesum de var kommet overens om. Et slikt ord er det altså Skriften bruker om vår forløsning gjennom Kristus. Da forstår vi hvordan det stod til med oss. Men da forstår vi også hva det var vår Herre Kristus gjorde. Menneskene hadde stått opp imot Gud, men hadde av den grunn også falt under hans hellige vrede, og under dommen av hans lov. I sin uendelige barmhjertighet har så Gud satt sin egen Sønn i de skyldiges sted, og lagt på ham den straffen de var dømt til, så han skulle lide og dø for deres synder - "en rettferdig for urettferdige" - for å forsone dem med Gud. Den guddommelige rettferdigheten krevde liv for deres liv. "Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt". Slik lød dommen.

Om denne dyrebare løsepengen sier Kristus klart og tydelig at "Menneskesønnen er kommet for å gi sitt liv til en løsepenge i manges sted" (Mat 20:28). Og videre: "mitt blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse" (Mat 26:28). Så sier også Paulus: "I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse (Ef 1:7 og Kol 1:14). Det samme uttaler Peter: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri.. men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam" (1Pet 1:18-19). De eldste synger for Lammet i himmelen om den samme forløsning og løsepenge: "Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud" (Åp 5:9).

I 3 Mos 25:47-55 finner vi en omstendelig forordning om hvordan det skulle foregå når en israelitt hadde vært solgt til en fremmed, og så skulle kjøpes fri. "Han skal kunne løses ut etter at han har solgt seg". Og det skulle foregå ved at "en av hans brødre skal løse ham ut". Hvis ikke det skjedde, kunne noen i hans nærmeste slekt løse ham ut, "Eller om han får råd til det, da skal han løse seg selv ut". Gjennom vår forløsning fra den fremmede overmakten: synden, døden og djevelen, oppfylles denne forordning. Blant Adams barn fantes ingen som var i stand til å løse seg selv eller noen annen fra denne overmakten. "En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid" (Sal 49:8-9). Hvert eneste menneske var selv en fange under syndens og lovens forbannelse. Det var umulig at vi kunne blitt løst fra et slikt fangenskap, om ikke en som var sterkere hadde kommet. Han, Den Velsignedes Sønn, hadde fra evighet av påtatt seg å gjenløse de falne og fortapte barnene. Han, og bare han, var i stand til å gjøre det.

Det var "en av hans brødre" - eller nær slektning - som skulle løse ut den som var solgt. For at også dette skulle fullbyrdes etter loven, så kom han til verden som en av oss, ble virkelig vår bror og slektning, og tok på seg sine fattige og solgte slektningers skyld. Han var så fullstendig "under loven" (Gal 4:4), og bundet i våre synder (Jes 53), som om han selv hadde begått dem alle sammen. I Salme 22:7, 40:13, 41:5, 69:6 kaller Kristus gjennom David, vår synd og syndeskyld for sin: "Mine misgjerninger har grepet meg", "jeg har syndet mot deg" osv. Og vi ser tydelig av teksten forøvrig i disse salmene, at det er Kristus som uttaler dette. Derfor var det han også måtte lide syndens fortjente lønn, og se sin Far vende seg bort fra ham. Men dermed betalte han også all vår skyld, fra den største til den minste, og vant en evig forløsning for oss. Som vi ser i nevnte 3Mos, så er der også forordning om gjenløsing av eiendom som tidligere, på grunn av skyld/gjeld, er gått tapt for Israel. Overensstemmende med den har da også vår Forløser ikke bare forløst/kjøpt oss selv tilbake, men også vår tapte arv til det evige liv og alle himlens skatter.

Summér dette opp, og tenk nøye over hva forløsningen i Kristus innebærer! Ved sin lidelse og død på forbannelsens tre, har han ikke bare løst oss fra lovens forbannelse, slik at ingen synd skal kunne fordømme oss (Gal 3:13), og fra døden, slik at vi ikke skal forbli i dens vold (Hebr. 2:14,15, 1Kor 15:54-55, 2Tim 1:10), og fra djevelens rettighet over oss til et dødens offer (Jes 49:25). Men ved sin fullkomne lydighet har han også på nytt gitt oss alt det Guds vennskap som menneskene eide før fallet, og dermed barnerett hos Gud, Den Hellige Ånds gave, og evig herlighet i himmelen (Rom 8:1,4,17,18,31,32).

Nå sier Paulus at gjennom denne forløsningen i Kristus blir vi rettferdiggjort. Her kan vi igjen se hva det er som utgjør vår rettferdighet innfor Gud. Den består i det Kristus selv, i egen person gjorde for oss da han var på jorden, for at han gjennom sitt liv og sin lidelse i vårt sted skulle fullbyrde loven. Dette er uttalt så tydelig og klart i profetenes og apostlenes skrifter, at på dette punkt har alle evangeliske kristne og kirkesamfunn sett én og samme guddommelige sannhet. Enhver som i gudsfrykt har søkt inn for Herrens åsyn for å finne dette ordets egen mening, har alle sammen fått se at hvis en forutsetter at intet kjød kan bli rettferdig gjennom lovens gjerninger, og hvis en forutsetter at Gud har gitt oss sin Sønn under loven, så er det bare gjennom hans lydighet vi kan bli rettferdiggjort. Derfor har også alle evangeliske kirker på dette punkt sammenfallende tro og bekjennelse.

Vi skal bare nevne noen eksempler på dette her. F.eks. lyder én kirkes* bekjennelse slik: "Ved ordet rettferdiggjøre betegner apostelen det å frikjenne fra all skyld og straff, og erklære for rettferdig. Jesu Kristi egen rettferdighet tilregnes de troende. Vår frelser er belastet med verdens synder. Han har tatt bort deres skyld og straff. Han har tilfredsstilt det guddommelige rettferdighetskrav. Det er utelukkende på grunn av Jesu Kristi død og oppstandelse, at Gud vender seg i miskunn mot oss, ikke tilregner oss våre synder, men i stedet tilregner oss sin Sønns rettferdighet som om den var vår egen. Og fra den stund er vi ikke bare renset fra våre synder, men også i tillegg ikledd Kristi rettferdighet, og derved for alltid frie fra våre synders straff, fra døden og fordømmelsen, og regnet for rettferdige og det evige livs arvinger".

En annen kirkes** bekjennelse sier: "Rettferdiggjørelsen er ikke noe menneskes verk, men Guds. For det er ikke noe menneske som verken helt eller delvis kan gjøre seg selv rettferdig. Det ville være den største formastelighet og blindhet som Antikrist kunne få innbilt oss, å tro at et menneske selv, gjennom noe slags eget verk, kunne rense seg fra sine synder og gjøre seg rettferdig. Rettferdiggjørelsen er dermed et verk utelukkende av Gud, og er ikke noe vi gir ham, men som vi mottar av ham, av hans frie barmhjertighet, gjennom hans elskede Sønns, vår Forløser og Frelsers fortjeneste alene. Men når vi nå lærer at vi blir rettferdiggjort ved tro alene, så er den rette meningen dermed ikke at denne vår handling at vi tror på Kristus, dvs. selve troen, rettferdiggjør oss eller fortjener vår rettferdiggjørelse (for det ville i så fall igjen være å si at rettferdiggjørelsen var grunnet på noen handling eller dyd som fantes hos oss). Nei, den rette meningen er at om enn vi hører Guds ord og tror det, om enn det hos oss finnes både tro, håp, kjærlighet, helliggjørelse, anger, gudsfrykt, avsky fra synden, og vi gjør mange gode gjerninger - så må vi likevel bekjenne at alt dette, troen, håpet, kjærligheten og alle dydene, enten det nå er noe vi har gjort, eller noen gang kommer til å gjøre, alt sammen er saker som er altfor svake, utilstrekkelige og ufullkomne til å fortjene syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse. Derfor må vi ha vår eneste trøst i Guds barmhjertighet og det offer som vår yppersteprest og frelser, Guds Sønn, én gang for alle bar fram for oss på korset. Denne lære har alle eldre og nyere Kristi tjenere med én munn bekjent. Denne lære opphøyer og fremmer Kristi ære, og slår ned all menneskelig berømmelse. Og den som ikke bekjenner denne lære må ikke regnes som en kristen, og som en som vil fremme Kristi ære, men som en motstander av Kristus og hans evangelium".

En tredje Kristi forsamlings*** bekjennelse lyder slik: "Gud rettferdiggjør oss fritt av nåde. Ikke gjennom å inngyte rettferdighet i oss, men ved å forlate våre synder og regne våre personer som rettferdige - ikke på grunn av noe som er virket i oss eller gjort av oss, men for Kristi skyld alene. Ikke ved at troen, den handlingen at vi tror, eller noen annen evangelisk dyd, regnes som vår rettferdighet. Men gjennom å tilregne oss Kristi lydighet og fullbrakte verk, som vi gjennom troen mottar - idet vi hele tiden hviler bare i hans rettferdighet".

* De evangeliske kirkene i Sveits.

** Englands statskirke.

*** Westminstermenigheten.   -  (Oversetter kommenterer: Men, dette var bekjennelser disse kirkene hadde på 1850-tallet -!)  

På denne måten har Kristi forsamlinger over alt på jorden en og samme tro i denne store hovedlæren. Og det er ganske bemerkelsesverdig at vi i den offentlige bekjennelsen til alle disse kristne menighetene, ser det fremhevet, som også Luther så ettertrykkelig gjorde, at vår rettferdighet innfor Gud ikke består i noe nådens verk i våre hjerter, i troen, eller i noe som helst annet som Gud har virker i oss, men er helt utenfor oss - i Kristi egen rettferdighet. Det er dette vi aldri riktig kan tro og holde fast på. For det står som en temmelig usannsynlig rettferdighet for meg, at jeg skal være rettferdig innfor Gud på en slik måte at i meg selv finnes det absolutt ikke noe som helst som tilfredsstiller Gud. Ingen gjerning, ingen egenskap, "ikke så mye som en tanke" (Luther). Men at min rettferdighet i stedet helt og holdent skal bestå i det som Kristus har gjort og er for meg*.

* Se Luthers kommentar til Joh 16,10, Ev. Post. Ande juledag samt 19.søndag e.tref., og særskilt Augsb. bekj., apologi, art. Rettferdiggjørelsen m.fl. steder.

Men nettopp derfor er det jo at vår rettferdighet er så fullt ut fullkommen, slik at vi innfor Guds øyne er rett og slett "opphøyde" (Sal 89:17), "er jo helt ren" (Joh 13:10), er "hellige og ulastelige og ustraffelige" (Kol 1:22). For hvis rettferdigheten hadde bestått i noe som var i oss, så hadde det straks vært mangler ved den, og den kunne aldri blitt fullkommen. Men nå består den så helt og holdent bare i Kristi rettferdighet, at Herren selv kunne si til sine skrøpelige disipler: "Den som er badet.. er jo helt ren". Likeså sier også Paulus: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". En så fullkommen rettferdighet ville vi ikke kunne oppnå, hvis den i noen som helst grad skulle bestå av noe nådens verk i oss.

Luther sier: "Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør, allting for meg".  

Tenk derfor alltid over dette: Vår rettferdighet er fullkommen, just fordi den er bare i Kristus. Lovet være Herren, vår rettferdiggjørelse er et fullkomment verk! Og gjennom dette er vi erklært fri, ikke bare fra alle de synder vi har gjort, men også fra tilregnelsen av den synd som ennå bor i vårt kjøtt, og fremdeles, under vandringen, kan komme til å bryte ut. Men det Gud har utrettet, det holder. Er Kristus gjort til synd for oss, så hadde det sitt konkrete mål, i sannhet som apostelen sier: "for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud" (sv: at vi skola varda Guds rättferdighet i honom).

Til toppen 

25 og 26 : Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus (sv: den som er av Jesu tro).

Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol. "Stilte til skue" er et tydelig uttrykk for at

Guds hensikt var å holde noe fram så synlig at alle kunne se det. Gud har ikke bare gitt sin Sønn, men også for alles øyne stilt ham til skue i hans blod som en nådestol (sv: ett forsoningsoffer), på samme måte som slangen i ørkenen ble satt på en stang, så alle kunne se ham. Og apostelen bruker dette uttrykket "stilte til skue", fordi hensikten hans på dette stedet er nettopp å tale om hvordan Gud "offentlig", dvs. overfor all verden, ville vise fram Guds rettferdighet i og med vår benådning.

I hans blod, i hans eget blod. Denne ypperstepresten var selv også offeret, slik vi leser i Hebr. 9:12: "med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning". Når vi leser ordet "blod" skal vi selvsagt også huske på Kristi lidelse gjennom hele hans jordiske liv. Men det er vidunderlig, det Skriften sier om selve blodet. Tenk på hele den store offertjenesten Gud hadde påbudt, som et forbilde på det store forsoningsoffer/nådestolen i Kristus. Der var ingen ting det ble lagt så mye vekt på, som blodet. Skriften sier: "Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt" (Hebr. 9:22). Et bemerkelsesverdig Herrens ord leser vi også i 3Mos 17:11: "Blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det".

I verset foran har Paulus sagt at vi blir rettferdiggjort "ved forløsningen i Kristus Jesus". Det er denne forløsning/gjenløsning han nå forklarer grundigere, ved å si at Gud har stilt sin Sønn fram (til skue) som en nådestol (sv: forsoningsoffer), for å vise sin rettferdighet, fordi han hadde båret over med de synder som før, under Guds tålmodighet, var gjort. Nådestolen (2Mos 25) var lokket på arken. I arken ble loven, de ti bud, oppbevart. Likeså en krukke med manna, og Arons stav som hadde blomstret. Arken var laget av akasietre, kledd innvendig og utvendig med gull, og plassert i det aller helligste i tabernaklet, "hvor bare ypperstepresten gikk inn, én gang om året, og da ikke uten blod som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser". Blodet ble stenket på nådestolen som var av rent gull. Ser du det herlige budskapet i dette? Under vandringen skulle de bære med seg i arken: Loven (de ti bud) og minnene om at vi har en underets Gud som sørger for alt det vi trenger, først og fremst åndelig mat (mannaen), og selv peker ut sine åndelige ledere (Arons stav). Men selv disse guddommelige vitnesbyrd, bl.a. loven, gitt dem av Gud selv, var skjult av nådestolen (lokket) i rent gull, hvor soningsblodet for folkets synder ble stenket.

Ved troen*. Bare ved troen får vi del i all denne nåde, sier Paulus. dvs. ikke gjennom noen vår gjerning eller fortjeneste. Bare ved å ta imot.

* Grunnspråket viser tydelig hva midlet er, som vi mottar forløsningen ved. Ordene "i hans blod" hører klart sammen med "som en nådestol", og hører altså ikke sammen med ordene "ved troen". Gr.tekstens ord sier "gjennom hans eget blod". Dermed viser det, som i Hebr. 9:12, at på samme måte som forsoningsofferet i GT skjedde gjennom dyrenes blod, så var Kristus et forsoningsoffer, en nådestol,  gjennom sitt eget blod.

For å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Det han her mener med Guds rettferdighet, forklarer Paulus straks i v.26, hvor han sier: "Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: som er av Jesu tro). At Gud er rettferdig, samtidig som det er ham som rettferdiggjør dem som tror, det er denne Guds rettferdighet som skulle bevises ved at han stilte sin Sønn til skue som en nådestol, et forsoningsoffer. Her er dermed "Guds rettferdighet" den rettferdighet han utøver i lovens håndhevelse (som dommer). På denne måten har vi her det herlige budskapet om at Gud har gitt sin Sønn til en forsoning, en nådestol, til skue for alle mennesker og ånder, - så de kan se at det er i fullkommen overensstemmelse med hans guddommelige rettferdighet (som dommer) i håndhevelse av loven, når han benåder syndere. At det ikke skjer ved noen ettergivelse overfor noe som helst ord i loven, men med bakgrunn i en fullkommen oppfyllelse av loven.

Når Gud ville vise sin rettferdighet gjennom Kristi forsoning, så var det to forskjellige forhold han ville belyse. For det første (v.25): Guds langmodighet gjennom Det gamle testamentes tid. Eller som Paulus uttrykker det: "fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort". Det andre (v.26) var at han i den tid som nå er, fullkomment benåder og "rettferdiggjør" de syndere som tror på Kristus. Det er disse to forhold Paulus tenker på i disse to versene. Når det gjelder det første forholdet, er det som om apostelen vil si: Gud har i tidligere tider ikke møtt synderne med den fulle avstraffing etter loven. For om Gud skulle ha vist sin fulle dommerrettferdighet, og dømt menneskene slik de fortjente etter loven, så ville han ha utryddet menneskene fra jorden. Ikke bare ville alle hedningfolk blitt tilintetgjort, men også Israel. Men dette ville ikke vært overensstemmende med den frelsesplan Gud hadde med hele menneskeheten, som lå skjult i hvordan Gud hadde handlet med Israel. I hele den tiden som gikk forut for Sønnens komme, synes hele verden å ha hvilt i skyggen av Guds langmodighet.

Men når Kristus kom, skulle denne tålmodighetens tid være slutt. Da skulle det åpenbares hva denne langmodigheten var grunnet på. Da skulle de få se den guddommelige rettferdighet avkreve alle synderes straff etter loven, gjennom den enbårne Sønns blodige død på korset. Dermed vil Paulus si til sine stolte jøder: Dere grunner deres kjødelige sikkerhet på et bedrag, en falsk tanke om Gud, som om han ikke skulle være så nøyeregnende, ettersom dere ikke har sett hans fullkomne soningskrav over dere. Men i Kristi blodige død skulle dere få se hans fullkomne rettferdighet. Og at han ikke har utslettet dere, det har også bare sin grunn i den forsoning som var lovet. At dette er meningen med bibelordet, kan vi se av flere liknende ord fra apostlene, f.eks. Ap.gj. 17:30, 14:15, Rom 13:11-12

Om det andre forholdet sier Paulus: Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: den som er av Jesu tro). Her tales det om mer enn bare overbærende langmodighet. Her kommer vi til det som er av bare nåde, at han gjør den rettferdig som har troen på Jesus (som er av Jesu tro). Hvordan dette, å fullkomment rettferdiggjøre syndere, kan være guddommelig rettferdighet, det skulle Kristi grufulle og blodige død vise. Å, for noen frydefulle ord for vårt hjerte vi finner her! Paulus sier at Herren Gud har stilt sin Sønn til skue i hans eget blod, som en nådestol, for at alle skulle få se rettferdigheten ved at han rettferdiggjør de troende. Han har fremskaffet den forsoning loven krever, for at han både kunne "være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus".

Hadde han ikke fremskaffet en etter loven fullkommen godtgjørelse for alle våre synder, så hadde han ikke kunnet rettferdiggjøre syndere - og samtidig selv opprettholde sin fullkomne rettferdighet i håndhevelse av loven. For denne rettferdigheten krevde at syndere skulle straffes, - ikke rettferdiggjøres. Men nå er en forsoning skjedd etter loven. Da kan han "selv være rettferdig og gjøre den rettferdig som er av Jesu tro", slik ordene i grunnteksten bokstavelig lyder. Rop av jubel, dere himler! Rop med fryd, dere jordens dybder! På denne måten skjer synderes benådning helt i samsvar med selve den guddommelige rettferdigheten. Og var det ikke slik, da kunne jeg ikke holde ut i troen på Guds nåde. Jeg ville alltid tenke at Gud måtte bli trøtt av min uendelighet av synder.

Men nå har den store Herren Gud fattet en evig frelsesplan, som er slik at selve rettferdigheten krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å avkreve oppgjør to ganger for samme skyld - ! Er det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal ikke soning kreves av oss - så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har forordnet for våre synder (konf. 1Joh 1:9).

Guds rettferdighet i dette at syndere benådes og rettferdiggjøres, er dermed framstilt i et strålende lys i Kristi forsoning: "nådestolen". "Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham". Guds uendelige barmhjertighet, og fullkomne rettferdighet, de dypeste egenskaper i Gud, ser vi stråle fram i Kristus. Han gav rettferdigheten alt det den kunne kreve, slik at Han som er rettferdig kunne forkynne nåde og frelse, såvel som barmhjertighet, til hver troende synder. Nå skal vi få se at Gud ikke bare er så nådig, men også så "trofast og rettferdig, så han forlater syndene". I stedet for å nøye seg med et delvis oppgjør etter lovens krav, fordi det ikke var mer å hente hos den fortapte synder, har han nå vendt seg til den rike garantisten og fått fullt oppgjør. Og hvis vi kunne fatte den personens betydning, som har fremskaffet dette oppgjøret, så ville vi erkjenne at i hans død er den guddommelige rettferdigheten blitt fullkomment forherliget.

Jord och himlarna sig fröjde:

Gud och vi nu äro nöjde.

Til toppen 

27 : Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov.

Hvor er så vår ros. Alle mennesker, uten unntak, "er under synd". Og vi blir rettferdiggjort bare "av hans nåde", bare "ved forløsningen i Kristus Jesus". Hvor er så din ros? Den er utelukket. Paulus sier ikke at vår ros er litt redusert, men totalt "utelukket", fullstendig avvist. For den som har utrettet og lidt mye for å forsake all synd, oppfylle sine plikter og gjøre mange gode gjerninger, er det selvfølgelig temmelig hardt at en til slutt ingen ros har. Men, som vi har sett under v.23, kan det ikke bli noen annen konklusjon. Slike fromme, alvorlige personer er jo fremdeles bare syndere innfor den store Herren Gud, og skulle etter loven kastes i helvete. Så må du da anse det for den største lykke at du kan stå der uten noen ros, sammen med andre store syndere, og få nåde.

Ved hvilken lov er da vår ros utelukket? Ikke ved gjerningenes lov. For den loven som krever våre gjerninger gir dog en viss ære til menneskene, ettersom den gir inntrykk av at de skal være i stand til å kunne gjøre det loven krever. Men troens lov*, evangeliet, som sier: tro på Herren Jesus - denne loven bryter ned all vår ros. For den taler til oss: du duger ikke til noe som helst godt. Fall ned for Gud, søk bare nåde! Det samme har Paulus antydet gjennom selve de navn han har gitt loven og evangeliet. Når han kaller loven for "gjerningenes lov", antyder han hvor dypt menneskene tror loven går. De tror den kan oppfylles ved gjerninger - og dermed gi noe å rose seg av (Mat 5:22,28). Hvis ikke det var deres holdning, ville det jo ført til at "ved loven kommer syndens erkjennelse". Og når han så som en motsetning til "gjerningenes lov" kaller evangeliet for "troens lov", så sier han dermed indirekte at alle våre muligheter og ros avskrives. For ordet "tro!", det sier meg: forsøk nå ikke mer å hjelpe deg selv! Det er forbi med alt ditt. Ta nå bare imot!

* Ordet "lov" tilsvarer her ikke en juridisk lov e.l., men som en kjemisk el. fysisk lov som sier at hvis du foretar deg dette eller hint, så får du et gitt resultat. "Troens lov" betyr da den lovmessighet som gjelder for den som lever troens liv.

Slik oppsummerer Paulus endemålet i troens lov: "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde" (Rom 4:16). Her merker vi at troen stilles opp som motsetning til noe vi kan fortjene. Og nettopp dette er det som forklarer at det er ved "troens lov" vår ros er utelukket. Hele Guds råd til vår frelse går ut på "at intet kjød skal rose seg for Gud", men at "den som roser seg, han rose seg i Herren!" (1Kor 1:29,31). Tenk grundig over dette. Så vil du forstå at dette er et budskap som utelukker all menneskelig fortjeneste.

Til toppen 

28 : For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.

Her oppsummeres alt det som er bevist foran. Paulus uttaler dette som en opp - og avgjort sak: "vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger". Og vi må bare lovprise Herren for dette. Men Paulus føyer ennå et bevis til, når han sier:

Til toppen 

29 og 30 : Eller er Gud bare jøders Gud? Er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers Gud, så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen*.

* At apostelen her bruker to forskjellige ord, av og ved - troen, kan bare ha den vanlige grunn at det lyder bedre å veksle på uttrykkene. Men en av reformatorene har anmerket ved dette: "Jeg tror det her ligger en ironisk liten brodd, som om apostelen hadde villet si : Om noen gjerne vil ha med seg forskjellen mellom jøder og hedninger, så har han det her, ved at de førstnevnte blir rettferdiggjort av troen, og de sistnevnte ved troen - som i sak er det samme". Og vi ser vel at det er i en slik tone Paulus har talt, f.eks. når han innledningsvis stiller spørsmålet om selve Skaperen er "bare jøders Gud".

Her anvender apostelen samme bevisførsel som når han i Galaterbrevets tredje kapittel viser at rettferdigheten ikke kunne komme av loven, som ble gitt fire hundre og tretti år etter at Abraham fikk det vitnesbyrd at han ble rettferdiggjort ved tro. Bare det ene forhold at Gud ikke hadde gitt den skrevne loven til hedningene, beviser at rettferdigheten ikke kunne komme av loven - ettersom Gud ikke bare var jødenes Gud, men også hedningenes. Men, han sier at Gud "er også hedningenes Gud". Det er jo bare én Gud, og denne eneste Gud skal rettferdiggjøre både omskårne og uomskårne, ved troen.

Til toppen 

31 : Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.

Dette verset viser at Paulus allerede den gang fikk den beskyldningen mot seg, som de rette Guds forkynnere til alle tider vil oppleve. Det som går på at troens forkynnelse vil oppheve loven, og at menneskene ved en slik forkynnelse bare vil overse loven og gode gjerninger. I v.8 så vi at denne "spott" mot Paulus gikk så langt, at man til og med sa at han lærte at "man like gjerne kan gjøre det onde for at det gode kan komme av det". Vår utlegging der kan også være til belysning av dette verset. Men legg altså merke til at apostelen her, overfor denne beskyldningen sier: "Langt derifra! Vi stadfester loven".

Det er jo bare gjennom å forkynne evangeliet, at loven blir stadfestet, dvs. oppnår det den krever. I den rettferdighet som tilregnes oss gjennom Kristus, finner loven at vi er rettferdige. Men den vil også finne den samme lydighet, født av evangeliets nåde, i våre hjerter. Mens loven bare virker "erkjennelse av synd", og "virker vrede", så virker troens forkynnelse glade, salige og villige sjeler, som nå for første gang elsker Gud og det gode for hans egen skyld. Og en slik kjærlighet er "lovens oppfyllelse". Men dette må hvert eneste menneske som vil være frelst, ikke bare forstå og erkjenne, men selv erfare i sitt hjerte. Måtte den store nåderike Gud la oss alle få del i dette!

Til toppen 

Tillegg til forklaringen av Rom. 3, 28.

Sikter Paulus bare til seremonialloven når han f.eks. sier "ved tro, uten lovgjerninger" ?

I Rom 3:20 uttaler Paulus uttrykkelig at "intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger". Og lenger ute i samme kapittel (v.28) sier han "mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger". Så blir det et meget viktig spørsmål om det er hele Guds lov, også de ti budene, han sikter til her. Hvis han bare sikter til seremonialloven, da står vi ulykkelige tilbake. Da er det slutt på all vår trøst av nådens lære. Vi kjenner også til hvordan troens fiender til alle tider har forsøkt å omgå det beviset som ligger i disse ordene fra Paulus. Da har de vanligvis påstått at Paulus her bare skulle mene den lovforfatning Gud gav Israels folk, og da spesielt seremonialloven som fikk sin slutt i og med den nye pakt. La oss derfor gå nærmere inn på dette spørsmålet.

Den hellige loven, som Moses hadde mottatt av Gud, bestod av tre deler: Den moralske, den seremonielle og den borgerlige. Sistnevnte var gitt spesielt for Israels folk, og var en lære om hvordan den moralske loven skulle praktiseres, tilpasset de spesielle forhold dette folket da levde under. Men seremonialloven var "en skygge" av Kristus og hans rike (forbilledlig), og disse "skyggebilder", dette forbilledlige, skulle opphøre så snart den avbildede virkelig selv kom*.

* Den levittiske seremonialloven foreskrev mye som skulle passes på. Det var renselser, ofringer m.m. Men den skulle samtidig skildre menneskenes syndighet, og den eneste veien til deres rettferdiggjørelse. Under den mosaiske forfatningen var jødene forpliktet til å kjenne seremoniallovens påbud. Og ved å etterleve den, oppnådde de lovens rett til den velsignelse som var lovet dem som folk, og som begrenset seg til å gjelde de sant troende israelittene. Men for dem som i ånd og sannhet dyrket Gud, var disse påbud et hjelpemiddel til at de i troen gjennom dette så det store offeret av Guds Lam. I begge disse henseender opphørte seremonialloven ved Kristi død. Evangeliet kom nå i dens sted. La oss føye til: Hvis en israelitt hadde sin trøst i å etterleve den moralske loven, men ikke etterlevde seremoniallovens forskrifter om ofring og renselser, så hadde han blitt utstøtt, ja "utryddet av sitt folk". Men det samme gjelder dem som bærer kristennavnet, og tror de etterlever Guds lov så de ikke behøver søke renselse i Kristi offerblod. Da går han evig fortapt, og det etter den lov som han søkte sin rettferdighet og frelse gjennom.

Disse deler av Guds lov, som var formet for disse spesielle omstendigheter, hadde altså sin begrensede tid. Men den moralske loven, som finnes i de ti bud, er en helt spesiell og uforanderlig lov for alle folk til alle tider. Allerede i den gamle pakts tid ser vi dette markert slik: De ti bud, som var gått ut fra Guds munn, og som han hadde skrevet med sin finger på steintavlene, ble oppbevart inne i selve paktens ark. Mens derimot de andre delene av loven lå ved siden av arken, som om de var bestemt til en gang å tas helt bort. I Det nye testamente bekreftes de ti buds uforanderlige gyldighet, som rettesnor for alle folk til alle tider. Det ser vi i Kristi og hans apostlers uttrykkelige ord. De utlegger og innskjerper dem som Guds uforanderlige vilje. Se Kristi bergpreken og apostlenes brever.

Den moralske loven var dermed ikke begrenset til den mosaiske forfatningen. Den var til før den gamle pakt, og skulle også overleve denne. Opprinnelig var den innskrevet i menneskenes hjerter, og helt fra verden ble til forkynt muntlig, og alvorlig innprentet. Overtredelse av denne loven var grunnen til at Kain ble bannlyst av Gud, og vist bort fra Herrens åsyn. Det samme  var grunnen til at menneskeslekten ble utryddet ved syndfloden, og Sodoma og andre steder ødelagt ved at ild falt ned fra himmelen (1Mos 4:10-16,  6:5,11, 18:16-33). Overtredelse av denne loven, som er bindende for alle, er det Paulus i dette brevet holder opp for øynene til både hedninger og jøder, dvs. alle mennesker, når han påviser at de er alle "under synd". Det er denne loven Paulus taler om, når han sier om hedningene: "de viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter". Og det var den samme loven som hadde gjort ham selv til en synder. For han forteller at det var konkret dette budet: "Du skal ikke begjære" - altså ett av de ti bud - som har vekket opp og åpenbart synden i ham (Rom 7:7-12).

Også i det trettende kapitlet nevner han konkret noen av de ti budene. Og når vi ser på alle de formaningene til et rett kristent liv, som Herren og hans apostler understreket, legger vi merke til at alt sammen bare er en videreutvikling av de ti bud. Alt dette er tilstrekkelig dokumentasjon for den som vil se sannheten om hva som her menes med loven. Paulus sier at vi gjennom loven skal lære å kjenne synden, men ikke bli rettferdige. Dette er tilstrekkelig dokumentasjon for at Paulus verken kan sikte til jødenes seremoniallov, eller til noen annen lov som bare har angått en viss tid og særskilte omstendigheter. Dette vil vi anskueliggjøre enda tydeligere med følgende:

1 : Paulus mener her ikke seremoniallovens påbud, når han sier at "ved loven kommer erkjennelse av synd". Det blir spesielt klart når vi legger merke til profetene, Kristus, døperen Johannes og apostlene når de forkastet jødenes egenrettferdighet. I dette henviste de aldri til seremonialloven. Og det var tvert imot nettopp i å etterleve denne, jødene hadde sin trøst. De stod ikke hjelpeløse når det gjaldt å skaffe okser til sine ofringer. Den loven som avkrevde slikt, førte ikke til at noen "munn skulle bli lukket". Vi ser titt at profetene nettopp angrep jødene, fordi de hadde sin trøst i at de bar fram sine offer til templet, mens de derimot ikke ville avlegge syndene sine, og hellige sine hjerter for Gud (se f.eks. Jes 1:11-17,  66:2-3, Jer 6:19-20, Amos 5:22-23 m.fl.). Likeså sa også Kristus om fariseerne at de gav nøye akt på seremonialloven, å gi sin skatt av mynte og anis og karve osv., men brydde seg ikke om det som var viktigere i loven, nemlig dommen, barmhjertigheten og troen. Altså var det ikke seremonialloven som virket at "hver munn ble lukket" og at "hele verden blir skyldig for Gud". Det var tvert imot på denne loven de grunnet sin falske trøst.

2 : I det tredje kapitlet, fra v.22 til 28, stiller Paulus opp mot hverandre rettferdiggjørelsen ved tro, og rettferdiggjørelsen av gjerninger, for at menneskene skulle fratas enhver mulighet for noen egen "ros" (v.27). Men jeg ble jo ikke fratatt min ros, hvis jeg ble rettferdig ved å oppfylle en lov. Det er jo Guds hensikt at det ikke skal være noe menneske som skal ha æren og prisen for sin frelse (Gal 3:22, Ef 2:9). Den æren skal bare tilhøre "ham som ble slaktet og med sitt blod kjøpte oss til Gud". Men konsekvensen må da nødvendigvis bli at det ikke finnes noen lov som kan gjøre oss rettferdige.

3 : Fjerde kapittel begynner med hvordan Abraham ble rettferdiggjort. Dette tar Paulus fram som et endelig, fullkomment bevis på den store sannheten han her har forkynt (rettferdiggjørelse ved tro, ikke ved gjerninger). Og det han der taler om gjendriver at han her, når han taler om loven og gjerninger, skulle mene den mosaiske seremonialloven. For vi må understreke at Abraham levde fire hundre år før Moses ble født, og ble "rettferdiggjort ved tro, ikke ved gjerninger". Det fantes ingen seremoniallov da.

4 : I kap 3:31 sier Paulus at gjennom hans lære om rettferdiggjørelse ved tro og ikke ved gjerninger, skulle loven så langt fra oppheves, men tvert imot stadfestes. Med dette viser han at han slett ikke taler om seremonialloven, eller den mosaiske forfatningen, som sikkert nok skulle opphøre gjennom evangeliet. For nå var jo den lovens endemål oppnådd. Dette uttaler jo apostelen mange steder. Når han skriver til de forsamlingene hvor de ennå var opptatt med seremoniallovens påbud, omskjærelsen o.l., så uttaler han at "den svake og fattige barnelærdom" nå var unyttig og opphevet (Gal 4:9, Kol 2:16,17, Hebr. 9:9, 10,1). I 2Kor 3:7-14 taler Paulus om hvordan denne loven forsvinner. Der bruker han tre ganger samme ord om dette som skal forsvinne, som han bruker her når han sier at loven ikke "oppheves" gjennom troen, men stadfestes.

Alt dette skulle være tilstrekkelige bevis for at når Paulus sier at "intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger", og at vi "rettferdiggjøres ved tro, uten lovgjerninger", så tales det ikke om seremonialloven. Og det priser vi Herrens navn for.

  Til toppen