Vers 31   32  33   34   35   36   37   38 og 39

31 : Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?

Her stopper så Paulus opp i stille, ærbødig ettertanke, og ser tilbake på den veldige trøstens grunnvoll han nå har forkynt. Så spør han: "Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?" Han har vist oss den urokkelige grunnvollen i all sin rike og brede trøst, som gjør at det ikke er noe som kan skade. Alle ting må virke sammen til det gode for dem som elsker Gud. Helt fra begynnelsen av dette brevet har han vist oss Guds evige nådes beslutning om hvordan vi skulle bli frelst. Han har vist at på samme måte som synden, døden og fordømmelsen kom over oss "ved det ene menneskes ulydighet", slik skulle vi også frelses "ved den enes lydighet". I dette kapitlet har han talt om alt Guds barn mottar i frelsen: deres frihet fra all fordømmelse, at Ånden bor og virker i hjertene deres, deres barnekår og arverett hos Gud, Åndens hjelp i all deres skrøpelighet osv.

I tillegg til alt dette har han i de tre versene foran dette, kort sammenfattet alt sammen i en skinnende kjede av Guds nådehandlinger. Først det evige målet han hadde med vår frelse, slik vi nettopp har nevnt. Dernest at han fra evighet av kjente alle mennesker, og som han så grunnet sin forutbestemmelse på. Den som så nødvendigvis blir fulgt opp med at han også kaller, rettferdiggjør, og til sist forherliger dem han på forhånd kjente og likeså forut bestemte. Slik har Paulus, trinn for trinn, ført oss opp til det øverste på denne himmelstigen. Og da ser han seg om, på alt som i det hele tatt kunne tenkes å bekymre. Og med bakgrunn i all denne Guds nådes rikdom, spør han så: "Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?"

Hva skal vi da si til dette? dvs. hvilken slutning skal vi trekke av alt dette? Hva skal vi bruke alle disse trøsterike løftene til? Og Paulus gir oss også straks svaret på spørsmålet, men gjennom spørsmålets sterke uttrykksform: "Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?" Apostelens uttrykk: "Hvis Gud er for oss" uttrykker ingen som helst tvil, men tvert imot en konklusjon: Når det er slik, eller: ettersom Gud er for oss ---, noe som jo var bevist i alt det han hadde forkynt ovenfor. Og med hele dette spørsmålet vil Paulus ha sagt: Når nå den store, allmektige Gud er vår venn, og har besluttet å gi oss en evig frelse, så kan ingen ting i hele verden hindre denne Guds nådes rådslutning, eller skille oss fra Kristi kjærlighet. Mange forferdelige fiender vil nok komme til å kjempe mot oss. Men de kommer ikke til å kunne utrette noe. Det er dette som ligger i setningen: "hvem kan da være imot oss?"

Dette kan være ganske lett å tenke og sitere, - men dermed har vi ikke oppnådd det utbyttet vi skulle ha av dette. Nei, her er det ikke nok med sindige tanker og ord. Vi må nå fram til en dyp og stille erkjennelse av denne usigelige trøsten som ligger i dette at Gud er for oss, Gud er vår venn, og de løftene vi har sett for denne trøsten. Ja, det kreves ennå noe mer: Gud må selv gi oss nåde til dette. Derfor vil vi gå ennå dypere inn i de løftene vi har sett, for at vi kan ha vissheten om at Gud er for oss, og virkelig vil gi oss frelse og evig liv. I v.28 sa ikke Paulus bare det samme som her, at ingen ting "kan være imot oss". Han sa at for Guds venner måtte "alle ting virke sammen til det gode". Der antydet han ganske kort de dype grunnsannhetene til dette salige forholdet, når han talte om en Guds rådslutning og at de etter denne rådslutning er kalt.

Når det gjelder denne Guds rådslutning, ser vi, spesielt av Ef 3:11, 1:4 og 2Tim 1:9, både at med denne Guds "rådslutning" menes Guds allmenne nådes rådslutning om å frelse menneskene gjennom sin Sønn. Men vi ser også at dette var en evig rådslutning, at han "utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt". Hvis vi nå, på grunn av all vår synd, skulle ha vanskelig for å tro at Gud vil være god og nådig mot oss, da bør vi stoppe opp for dette: Da han i sin evige kjærlighet besluttet å frelse oss gjennom sin Sønn, ja gjøre oss til hans brødre og medarvinger, så visste han meget vel hvor fortapte syndere vi kom til å være! For det var jo just på grunn av vår synd at han besluttet å gi oss sin Sønn, og frelse oss bare ved ham. Derfor kan ikke all vår synd og uverdighet nå få ham til å oppgi dette han i sin kjærlighet på forhånd hadde bestemt.

Skulle Gud noen gang ha vært innstilt på at de som tror på hans Sønn skulle tilregnes syndene sine? Skulle han noen gang ha vært innstilt på å behandle dem etter loven, og på grunn av syndene deres ikke være nådig mot dem? Da ville han jo aldri ha tatt denne beslutningen om å gi oss sin Sønn, og rettferdiggjøre og frelse oss gjennom ham. For, som vi allerede har sagt, så så han jo allerede på forhånd hvordan det falne menneske ville bli. Går du og tenker på at Gud ser syndene dine, og av den grunn vil forkaste deg? Da må du tenke etter; om han vil forkaste sin evige rådslutning og sin elskede Sønn, som han selv har gitt for å være vår rettferdighet og stedfortreder. Nei, sin evige rådslutning og sin egen Sønn som han gav som vår stedfortreder, vil han nok aldri angre på, eller forkaste. Dette var den første årsaken som gjør at Paulus trekker slutningen: Gud er for oss. Det ser vi også av det han straks tilføyer i neste vers: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?"

Men Paulus har også sagt at vi er "kalt" etter det han på forhånd hadde bestemt. Kjenner du nå på din synd, så du frykter at Gud ikke vil være nådig mot deg. Men samtidig har du ennå ditt eneste håp i Kristus? Da beviser jo dette at du også er blitt kalt til hans nåderike. For i den tilstand vi er før Gud har begynt å kalle oss, da er vi helt døde i all vår synd og spør ikke etter Kristus i det hele tatt. Men hvis Gud har kalt deg til sin nåde mens du ennå var en Gudsforakter og lå død og selvsikker i alle dine synder, da er det jo ganske logisk at han ikke vil se på syndene dine, eller forkaste deg på grunn av synd. Hvorfor skulle han vel da ha kalt deg til sin nåde, hvis han fremdeles ville forkaste deg på grunn av syndene dine? For han visste jo på forhånd hvordan du er! Hvis han noen gang skulle tenkt på å behandle deg etter dine synder, så hadde han aldri kalt deg til sitt nåderike. På denne måten kan selv bare det kallet du har mottatt, være det største trøst og bevis på Guds urokkelig nåde og omsorg.

Og når det gjelder hvor stor denne Guds nåde er, så tilføyer Paulus at de han kjente på forhånd (de han visste ville ta imot kallet Joh 6:64) "dem har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde". Ja, dem har han også både rettferdiggjort og herliggjort (v.29,30). Kan du ikke da tenke deg hvor høyt Gud må elske slike, og hvor omsorgsfullt han også vil forsvare og beskytte dem? Tenk, når Gud har gjort oss rettferdige, da har vi ikke en menneskelig rettferdighet, men selve "Guds rettferdighet" (2Kor 5:21). Da er vi jo ikke bare rene fra all synd, i Guds øyne. Men også hellige og herlige i Kristus. Og når Gud har bestemt oss til å bli likedannet med hans Sønns bilde, da kan vi forstå hvorfor det kan sies noe slikt i Skriften, som at vi rett og slett er "hans lyst", ja hans "øyestener". Da må nok sikkert og visst Gud være for oss. Da elsker han oss nok på det inderligste, og vil gi oss det sterkeste forsvar og beskyttelse.

Men så er jo forholdet at dette har vi "bare" i Guds ord. I våre trange og vantro hjerter er det annerledes. Når vi ikke lenger har øyner og hjerter festet på slike herlige Guds ord, da vendes blikket mot oss selv: Om vi av oss selv kan behage Gud. Som om Gud skulle ha sagt at han elsker oss på slike forutsetninger: at vi er rene, er hellige og gode i oss selv. Skriften derimot er jo full av vitnesbyrd om at vi rett og slett er "solgt under synden", at "intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger", og at Herren Gud bare på grunn av synden gav sin Sønn for å gjøre oss rettferdige i ham. Men også i dette er vi avhengige av den gaven som heter tro. At vi tror det Gud har gjort og sagt, og anser det for langt større enn alt det vi kan se og kjenne hos oss selv. Bare på den måten vil vi kunne overbevises om at "Gud er for oss". Og da vil vi også få se at han elsker og omslutter oss med en uendelig kjærlighet og trofasthet, - akkurat slik som vi er.

Men "hvis Gud er for oss", sier Paulus, "hvem kan da være imot oss?" Her må vi da kanskje tenke etter litt; hvem som kan tenkes å være imot oss, og hvem han er som er for oss. "Mot oss" stiller ganske visst en forferdelig hær opp. Det er ikke kjøtt og blod, men "maktene, myndighetene, verdensherskerne i denne tidsalders mørke, ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet" (Ef 6:12). Og i tillegg; verden i alle dens utgaver, og vårt eget iboende forderv. Så kan vi føye til: samvittigheten som anklager oss, og lovens trusler. Likeså bitre hendelser, sorg og lidelser, og til slutt døden. Hvordan skulle vi selv kunne stille opp mot alle disse fiendene? Men mot alle disse stiller apostelen bare én eneste som er for oss - "Gud er for oss" sier han. Bare Gud er sitt folks beskyttelse. Bare Gud! Men for hedningen i hjertet vårt fortoner dette seg å være lite nok - "bare Gud!" sier han. Hvor er Gud? Jeg ser ham ikke! Han er så skjult.

Men ble øynene åpnet på oss så vi kunne se, skulle vi nok tvert imot utbryte: Har jeg bare Gud på min side, da har jeg ikke bruk for å vite mer. Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Den store og allmektige, himmelens og jordens Skaper og Herre, som "har målt vannene med sin hule hånd og målt ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler". Hvis han er for oss, hvem kan da være imot oss? Det burde vel ikke være noe som var sikrere enn akkurat dette. Hvor mange og sterke fiendene våre er, og hvor elendig vår egen svakhet enn måtte være, så kan likevel ingen ting være imot oss, eller gjøre oss noen virkelig skade, - når Gud er for oss!

Tenk, han er for oss! Han som slo hele Egyptens land, bare for å forløse sitt trellbundne folk. Han som befalte Rødehavet å åpne vei for dette folket, og klippen å gi dem vann. Han som var med Daniel i løvehulen, og bød de utsultede dyrene ikke å røre ham. Han som var med Daniels tre venner i den glødende ovnen, og bød ilden å ikke skade dem. Hvis han er for oss og med oss - hvem kan da være imot oss? Når engelen sa til Gideon: "Herren er med deg!", da hadde Gideon nok. Når Herren talte til Israel, til Moses og til Josva, og sa: "frykt ikke, jeg er med deg!" da hadde de nok. Men når en kristen ser han er omringet av mange fiender og vanskeligheter, da fristes han ofte til å si som Elisas' tjener: "Å, min herre, hva skal vi gjøre?". Men da burde vi også ta imot samme svaret som Elisa ga denne tjeneren: "Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem" (2Kong 6:15-16). Og Herren selv sa til Paulus: "Min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Det er denne Herrens måte å regjere på, profeten taler om med disse ordene: "Dem skröpeligaste bland dem skall på den tiden vara såsom David, ock Davids hus skall vara såsom ett gudaväsen, såsom Herrens ängel framför dem" (Sak 12:8).

Hvor mange og store våre ytre og indre fiender enn måtte være. Hvor inderlig svake vi selv måtte kjenne oss. Hvor mørkt det enn måtte se ut, til at vi skulle kunne komme lykkelig igjennom til Guds herlighet -. Så burde vi likevel bare feste blikket på Gud, på hans kjærlighet, trofasthet og makt, og ennå trøste oss med Josva og Kalebs ord: "Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss" (4Mos 14:8). Slik må vi kunne regne med at det samme gjelder oss, på grunnlag av all Guds fullkommenhet. Men i det følgende er det først og fremst Guds kjærlighet og Kristi fullkomne forsoning, Paulus tar fram som hovedgrunnlag for vår trøst. Aller først peker han på Guds store kjærlighet.

Til toppen 

32 : Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?

Her holder Paulus fram for oss det aller største beviset for den guddommelige kjærligheten. Med dette, i tillegg til alt han har talt tidligere, vil han overbevise oss om at Gud er for oss, og skal gi oss alt det vi trenger for en evig frelse. Ja, her burde hvert eneste hjerte tennes så det blir brennende i fryd og kjærlighet, - bare vi kunne få åndelige øyne til å se og fatte det som sies her. For her ser vi et stort bevis på Guds uendelige kjærlighet og barmhjertighet, at det overgår alle naturlige tanker. Og apostelen sier altså at dette aller største bevis på Guds kjærlighet består i at Gud for vår skyld ikke har spart sin egen Sønn, men ofret ham for oss alle. Dette er jo Skriftens store hovedemne, og det vi aller mest behøver til liv og gudfryktighet. Men samtidig er det dette vi har aller vanskeligst for å beholde i hjertet. Det som aller mest tåkelegges av vår vantro, fornuft og følelser, av synden og av djevelen. Derfor vil vi gå litt dypere inn i det budskapet vi har i dette verset.

Ser vi på avslutningen, finner vi at dette verset altså skal være så sterkt bevis på Guds inderlige kjærlighet og omsorg mot oss, at det til og med skal overbevise oss om at Gud virkelig vil "gi oss alle ting". Versets innledning må derfor ha et uendelig stort og sterkt budskap. For avslutningen bygger helt tydelig på innledningen, og sier: "hvordan skal han (etter slik Gud er skildret foran) kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Da må det være en ufattelig kjærlighet vi her står overfor! Når det fører til at vi overbevises om at Herren Gud, som eier alt som finnes i denne verden, også skal ville gi "alle ting" til oss, uverdige syndere!

I dette kapitlet har vi allerede sett Paulus tale om mye av det Gud har gitt, og gir, oss. Først en evig nåde og frihet fra loven. Videre Den Hellige Ånd i hjertet. At han har gjort oss til sine barn og arvinger. Og det i så markert forstand at vi også skal være hans enbårne Sønns bror og medarvinger. Ja, at vi skal være "lik ham", "for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre". Disse uendelig herlige løftene har vi allerede sett. Og det er til disse, sine barn, Gud altså vil "gi alle ting". Ja, Paulus sier et annet sted at alle ting allerede tilhører dem: "alt er deres: enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, eller verden eller liv eller død, enten det er det nåværende eller det som skal komme - alt er deres. Og dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud" (1Kor 3:21-23).

Når vi nå skal kunne overbevises om noe slikt, da må det jo være et veldig bevis vi skal få her på Guds store kjærlighet. Og beviset, sier apostelen, er dette at "Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle". Allerede i det femte kapitlet har Paulus sagt at dette er det største beviset på Guds kjærlighet. Der uttrykte han det slik: "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere". Og Herren Kristus sier selv: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". Det samme sier Johannes: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn inn i verden, for at vi skal leve ved ham". Men for at vi på noen måte skal kunne fatte hvor stort dette Guds kjærlighetsbevis er, skal vi i dette verset få se nærmere på: Først og fremst selve gaven. Dernest hvordan gaven ble gitt: Måten denne gaven ble gitt på, og: Det endelige målet ved at gaven ble gitt. Sluttelig: Mottakerne, hvem det er som får motta denne aller største gaven.

Når det først og fremst gjelder selve gaven, sier apostelen at Gud har gitt oss "sin egen Sønn". Med uttrykket "sin egen" sier Paulus at Kristus er Guds egen Sønn i egentlig betydning. Han er etter sin natur Guds Sønn, - for å skille ham fra dem som er Guds sønner ved nåden og gjenfødelsen. Og det er jo bare på denne måten at Gud har gitt oss sin egen Sønn i ordets egentlige betydning. Bare i denne egenskap gaven virkelig kan overbevise oss om Guds umåtelige kjærlighet. Hvis Gud hadde gitt oss en engel, eller et høyt benådet menneske, ville det ikke vært noe bevis på at Gud ville gi oss "alle ting". Nei, her må det være en gave som er større enn alt annet, når apostelen på dette grunnlaget trekker sluttsatsen: "hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Lovet være Herren! Hans ord er sant og klart: Kristus er Guds virkelige og evige Sønn, som ble lovet oss fra tidenes morgen.

Hva sier f.eks. profeten Mika, kap.5:1, om ham som skulle fødes i Betlehem, og være herre i Israel? Jo, "Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager". De hellige englene er jo ellers de høyeste vesen Gud har skapt. Men apostelen spør: "til hvem av englene har han noen gang sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!" Men David sa at dette "sa Herren til min Herre" (Sal 110:1). Kjenner du noen engel eller høyt benådet menneske som noen gang har fått guddommens tilbedelse? Nei, men apostelen sier: "Når han så igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe ham!" (Hebr. 1:6). Så er da Kristus Gud, og i virkelig mening Guds Sønn. Det er dette Paulus her uttrykker med ordene "sin egen Sønn". Og det er dette Johannes sier med uttrykket "enbåren" - "Guds enbårne Sønn" (Joh 1:14, 3:16, 1Joh 4:9). Men er det noe menneske på denne jord som virkelig fullkomment kan tro noe så stort? Hvis vi virkelig kunne tro dette, at Gud ofret sin egen, evige Sønn for oss - da ville vi nok gå som i drømme, av bare salig undring, glede og kjærlighet. Eller mener du du kan tro dette, og likevel tvile et øyeblikk på at Guds hjerte brenner i kjærlighet og omsorg for alt som heter menneske? Kan du tro Gud ofret sin enbårne Sønn til å være vår bror og frelser, ja vårt offerlam. Og samtidig likevel tvile på at Guds nåde og kjærlighet ikke strekker til i alt? Kan du tvile på at han vil "gi oss alle ting med Sønnen?

Dette store Guds kjærlighetsbevis vil nok bli ennå større for oss, hvis vi fatter og grunner litt på hva som ligger i ordene "ikke sparte", "men gav". Disse ordene taler til oss om det endelige målet Gud hadde, når han gav sin Sønn. Når Paulus sier at Gud "ikke sparte" sin egen Sønn, ligger det først og fremst i dette at det var et offer. Det kostet for Guds faderlige kjærlighet til Sønnen, å ofre ham til å lide og dø. Faderen har likesom måtte overvinne sitt eget hjerte, sin kjærlighet til den enbårne. Og med dette har han nettopp gitt oss det største beviset på sin store barmhjertighet overfor menneskene. Så ser vi også hva Herren Gud sa til Abraham, da han stod klar til å ofre sin sønn: "Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, den eneste, for meg". Gud har altså ikke sett på sin egen, elskede Sønn, som for stort offer, som noe for mye å gi for oss. Og vi ser av Guds egen tale til Abraham, at dette var det største beviset han kunne gi på sin kjærlighet. Spesielt når vi tenker på at han gav sin sønn til et offer, til den bitreste lidelse og mest angstfulle død.

Dermed har uttrykket "ikke sparte" også den betydningen at Gud, selv om det var hans Sønn, ikke holdt tilbake den strengeste straffen rettferdigheten krevde. En slik betydning har uttrykket "sparte ikke" i 2Pet 2:4-5. Der tales det om at "Gud sparte ikke de engler som syndet, men kastet dem ned i avgrunnen og overgav dem til mørkets lenker, for at de skulle være i forvaring til dommen" (konf. Rom 11:21 og 2Kor 13:2). Gud har ikke spart sin Sønn, men avstraffet synden på ham fullt ut etter loven, på tross av at Sønnen bad under angst og tårer, om at denne kalk, om mulig måtte gå forbi ham. Men fordi dette ikke var mulig, hvis menneskene skulle kunne frelses, måtte rettferdighetskravets fulle straff ramme ham. Gud kan ikke fornekte seg selv (2Tim 2:13). Derfor var det umulig for ham å vise barmhjertighet mot syndere, uten at rettferdighetens krav først var oppfylt, og Guds dom og straff over synden var fullbyrdet. Derfor er alt det Kristus måtte lide, helt til den forferdelige døden på forbannelsens tre, blitt lagt på ham av Faderen. Ikke bare den sjelenød vi ikke kan sette oss inn i, som gjorde at han ropte ut: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Men også all den lidelse som rammet ham fra menneskehånd; den fryktelige hudflettingen, tornekronen, naglene gjennom hender og føtter. Det var Faderen som hadde lagt alt dette på ham.

Det sa jo også Herren selv: "Skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?". Det samme sa Peter til jødene: "Etter at han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådslutning og forutviten, tok dere ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte ham". Alt dette ligger også i tekstens ord om at "Gud gav ham for oss alle". Og det er nettopp dette som er det viktigste vi skal huske på, når det gjelder Kristi lidelse og død. De vantro ser bare på Kristus som en martyr for sannheten. Derfor må de også "dø i sine synder". Men Skriften lærer oss noe annet. Den sier at han "ble gitt for oss", at han "gav sin sjel som løsepenge" (Mat 20:28), at han var det offeret for våre synder som Gud hadde lovet helt fra verden ble til, og understreket med de utallige blodige ofrene gjennom hele Det gamle testamente, som forbilder (Hebr. 10:1-7). Der leser vi hvordan "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham", at "Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger" (Jes 53), at han var "Guds lam som bar verdens synd".

"For oss alle". Det er så det tredje punkt i verset, som gjør at vi bør se Guds store kjærlighet i dette at han gav sin Sønn for oss. Han gav ham for oss alle. Dette taler om to særdeles viktige sannheter om Guds kjærlighet. Den første er den som ligger i selve uttrykket: Hver eneste én - - er forsonet i Kristi død. Ikke en éneste er utelatt. Hver eneste én er forløst med hans blod fra alle sine synder, fra døden og djevelens vold. Og kan få lov - og bør da ta imot denne nåde - å bli frelst. Det neste er at når Kristus er gitt for alle, og dermed også for de aller største syndere, så må følgen være at Guds nåde og kjærlighet er totalt uavhengig av noen verdighet hos oss. Og dermed også fullstendig upåvirket av vårt bedre eller dårligere liv. Den må altså være en aldeles uforanderlig kjærlighet - ! La oss titt og ofte tenke grundig gjennom slike sannheter!

Den første lærdommen var altså denne:

Hvem og hvordan du er, ung eller gammel synder, grov eller finere synder, omvendt eller uomvendt, falsk eller trofast, - så gjelder den også deg, denne Guds kjærlighet som gjorde at han gav sin Sønn.

Hvordan du forholder deg til denne nåden, om du tar imot den og følger den, eller forakter og forkaster den, - det er et annet spørsmål. Og det er dette det avhenger av, om du selv skal få nyte godt av denne nåden.

Men den store gaven er gitt til deg. Din synd er betalt dyrt i Kristi død. Gud tenker på deg i kjærlig omsorg. For han gav sin Sønn "for oss alle".

Dette bekrefter Skriften over alt. Herren sier: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". Det samme sa Johannes: "Se Guds Lamm, som borttager världens synd". Også Paulus: "Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv". Med uttrykket "verden" kan ikke bare menes de som tror. Det må bety hele menneskeslekten. Og ikke nok med at Skriften med dagligtalens ordbruk sier "verden". Nei, Johannes har også talt spesielt om dette, og sagt at "Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens synder" (1Joh 2:2).

Dette er ikke bare en bestemt avvisning av den villfarende oppfatningen at Kristus bare skulle ha dødd for de utvalgte. Det er også trøsterike ord for dem som gjerne vil eie og tro Guds nåde, men kan ha vanskelig for å tro at den også tilhører dem. For her sies det tydelig og klart at Gud gav sin Sønn "for oss alle", at han er forsoningen for hele verdens synder. Hvordan du enn måtte være, så må du da høre med under "hele verden"! Du er da tross alt et menneske! Og da er du straks en av dem som Gud har gitt sin egen Sønn for. Tenk så over hva det betyr - at Gud gav sin Sønn for deg. Så fryktelig kan du umulig ha syndet, at ikke Guds Sønns forsoning også gjelder for all din synd. Og hvis Gud har gitt sin Sønn for deg, da må han jo sikkert nok også ha en varm og hjertelig kjærlighet for din sjel, så han ikke vil du skal dø, men bli salig frelst.

For det andre, som allerede nevnt, ligger det i dette et spesielt vitnesbyrd om det frie og uforskyldte i Guds nåde. At Guds nåde og kjærlighet er totalt uavhengig av noen vår verdighet, for han gav sin Sønn for verden, dvs. for alle! For hvor god og from var vel verden da Gud gav den sin Sønn? Vi har alltid en tendens til å bedømme Guds nåde ut fra om vi fortjener den. Og derfor blir vi motløse når vi kjenner all synden og ondskapen i oss. Men da må du huske på dette: Hvor god var Adam da Gud kom og forkynte det første nådeløftet til ham? Hvor gode og fromme var vi alle, da Gud gav sin Sønn for oss? I det femte kapitlet forkynte Paulus at det skjedde da vi ennå ikke bare "var syndere", men også "var Guds fiender", var både ugudelige og uforsonet. Slik er Guds kjærlighet. Paulus sier: "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere". Mens vi ennå ikke hadde noen som bad for oss, og selv ikke ba en eneste bønn til Gud, men var hans fiender. Slik er Guds kjærlighet. Han er Gud, og ikke menneske.

Blant oss mennesker ville vi knapt finne noen som var villig til å gi en sønn de elsket, til å tortureres til døde for sin kjæreste venn. Og så har Gud gitt sin egen kjære Sønn for sine fiender, for å frelse så mange som lar seg overbevise av hans nåde. Burde vi ikke snart få det rette synet på Gud? Liksom se med øynene at hans kjærlighet til menneskene må være en aldeles fri kjærlighet, uavhengig av all vår fortjeneste! Når han elsket oss så høyt på et tidspunkt da vi var hans fiender og tråkket på alle hans bud, - at han da kunne gi sin Sønn for oss - ! Om jeg så kjenner mange og store synder hos meg selv, så kan jeg ikke være verre enn en Guds fiende. Og det var for slike Gud gav sin Sønn, for å frelse dem, bare de våknet opp og søkte hans nåde.

Og mens vi ennå var Guds fiender, gav han oss en større gave enn vi noen gang nå begjærer. For nå begjærer jeg ikke at han skal gi sin Sønn for meg. Nei, ikke en gang en engel. Bare at han gir meg del i den forsoningen han allerede har fullbrakt. At han må gi meg sin nådige tilgivelse, og deretter Den Hellige Ånds nåde til å tro, elske og følge ham. Mens jeg ennå ikke var forsonet gjennom Kristi død, og altså var Guds fiende, da gav han meg - av sin egen frie kjærlighet - sin Sønn til frelse. "Hvor meget mer", sier apostelen, "skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden". Dette vil Paulus innprente hos oss, for han gjentar det på nytt og på nytt: "For om vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt".

Men det er klart at den svarte vantroen og djevelens makt lar oss ikke få beholde disse troens grunnsannheter i hjertene våre. Og dette kan føre til at vi blir lei av dette jammerlige livet, og lengter etter en salig forløsning. Gud har virkelig holdt opp for øynene våre det sterkeste bevis på sin evige, frie og uforanderlige kjærlighet. Likevel faller vi selv snart tilbake i den innstillingen at Gud fremdeles ser på hva vi fortjener. At han er nådig mot oss bare når vi lever slik vi bør, men i motsatt fall ikke er nådig mot oss. Hvis f.eks. noen spør deg: "Tror du virkelig Gud elsker deg - og at han alltid elsker deg like høyt?" Hvis du da vil tale sant, ut fra hvordan du har det i hjertet ditt, vil du være fristet til å svare: "Nei, hvordan skulle jeg kunne tro Gud alltid elsket meg like høyt? Jeg vet jo selv at jeg slett ikke alltid er like lydig og trofast mot Guds ord. Tvert imot er jeg ofte kald og hard så jeg ikke en gang angrer synden slik jeg burde, ikke alvorlig nok våker og ber. Hvordan skulle jeg tro at Gud elsker meg da?" Slik går hjertet sin egen vei, og kaster på et øyeblikk bak seg alt det Gud fra verden ble til, har vitnet om sitt evige råd til frelse; at han ville gjøre oss rettferdige og ulastelige bare gjennom sin Sønn.

Hele Skriften vitner om dette, og sier samtidig at "alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden", at "intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger", at "det er ingen forskjell", at vi "alle har syndet og blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus". Men så er plutselig alt dette glemt, - bare på grunn av vårt hjertes oppfatning, følelser og vantro. Dette er jo noe vi burde være veldig på vakt overfor. Ja, som virkelig burde skremme oss langt inn i hjertet. Vi må be Gud om nåde til å holde dette klart for oss; at hvis Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, - så må jo følgen være at han ikke er innstilt på å handle med oss etter våre synder. Ikke vil la vår synd eller verdighet påvirke vår frelse. For hvis det skulle vært tilfelle, ville han jo ikke gitt sin Sønn for oss. "For om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". "Er det ved nåde, da er det ikke lenger ved gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde".

Men er det nå altså av nåde, bare gjennom Sønnen som ble gitt oss, vi er rettferdige og ulastelige for Gud, - da må vi jo være det like mye til enhver tid, - så lenge vi "er i Kristus Jesus" (v.1). For det er jo bare i ham Gud har sitt velbehag overfor oss. Hvis Guds kjærlighet og nåde svinger og forandres ettersom vi lykkes mer eller mindre i vårt kristenliv, da måtte jo Guds nåde og kjærlighet være bygget på vår egen verdighet. Men hvis Guds kjærlighet er fri og upåvirket av om vi er verdige, da må den alltid være like stor, være en evig og uforanderlig kjærlighet. Dette må alltid bli den endelige konklusjonen, hvis vi tror og erkjenner hva det vil si at Gud gav sin Sønn for oss alle, mens vi alle var syndere og Guds fiender.

Men at Gud hater synden og forfølger og straffer synden hos oss, det strir absolutt ikke mot denne Guds uforanderlige kjærlighet. Det er tvert imot bare et nytt bevis på hans kjærlighet og omsorg for oss, når han angriper det som vil ødelegge oss. Ja, som kanskje er vår største plage. At han forfølger og døder det som er våre fiender, våre synder og lyster, "som fører krig mot sjelen", vår egenkjærlighet, vår stolthet, vår opptatthet med det jordiske osv. Han vil jo bare rense og helliggjøre oss mer og mer. Dette er jo bare bevis på hans kjærlighet og omsorg for oss. Og likevel er det akkurat dette som gjør oss mest bekymret og forvirret.

Det er vanligvis to vesentlige kilder eller grunner til at de som tror begynner å tvile på Guds kjærlighet. Det som først og sist vekker tvilen i oss, er fordervet som ennå bor i oss. Vår synd og uverdighet, vår ulydighet og troløshet, vår likegladhet, hardhet osv. Det andre er når Gud skjuler seg. Han skjuler sin nåde, og lar oss ikke oppleve hans nærvær for en tid. Eller han sender oss mye og kanskje stor motstand, tar fra oss noe eller noen vi har svært kjær. Lar oss kanskje oppleve fall, nød, eller langvarig og plagsom fristelse, og aldri synes å ville høre bønnene våre. Da synes vi ofte ganske konkret at Gud har forlatt oss. Da bombarderer fienden oss med fryktelige tanker om Guds vrede. Men mot alle slike fristelser må vi alltid sette opp dette store beviset på Guds evige kjærlighet. Huske på at hans natur er fullstendig uforanderlig, og derfor si: Når Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, da kan ikke hans hjertelag og holdning være slik som jeg nå føler og opplever det; som om han skulle gjøre med meg etter mine synder, og gjengjelde meg etter mine misgjerninger.

Nei, det må nok heller ligge en dyp og ubegripelig kjærlighet bak alt det jeg opplever. Da må nok heller både dette at Gud skjuler seg, og at han drøyer med bønnhørelse og hjelp, være hans omsorgsfulle oppdragelse. En slags faderlig tukt på grunn av Guds trofaste nidkjærhet for mitt evige vel. Ja, mer noe slikt, enn at det skulle være vrede og forkastelse. For det er jo helt umulig at han som ikke sparte sin egen Sønn for oss, nå plutselig ikke skulle eie noen nåde og kjærlighet i hjertet lenger, men bare gjøre med meg slik jeg selv fortjente det. Slik må dette store Guds bevis på hans kjærlighet gjelde mer for oss enn alt det vi ser, kjenner og opplever. Det er slik Paulus ser det, når han på bakgrunn av bare dette eneste beviset på Guds kjærlighet trekker den slutningen han nå tilføyer:

hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? Dette er den eneste rette konklusjonen. Når Gud har gitt oss den aller største gaven, vil han heller ikke nekte oss de som er mindre. Hans egen Sønn må da være den aller største gaven som noen gang kunne bli gitt. Da vil sannelig heller ikke noe som helst som er godt og nyttig, bli holdt tilbake overfor dem som Gud ville gi en så stor gave. Men, som vi allerede har sagt, så er forutsetningen for denne konklusjonen at Jesus var Guds Sønn i konkret betydning. For hvis han bare var et vanlig benådet menneske, da kunne det aldri trekkes noen slik konklusjon; at når Faderen hadde sendt ham, så ville han også gi oss alle ting med ham.

Disse "alle ting" inkluderer "det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt". Det inkluderer alt det Gud både her i livet og i evigheten gir dem som er hans "arvinger" og den evige Sønnens "medarvinger". Han skal gi oss alle ting med ham. Disse ordene "med ham" uttrykker at vi får alle ting for Kristi skyld, og som en følge av at han er gitt for oss. På samme måte som en brud får del i alt brudgommen eier. Bare i dette har Faderen ved Sønnen gitt oss de aller største gaver; en evig nåde, og forlatelse for alle synder, frihet fra lovpakten og all forbannelse, en evig rettferdighet overfor Gud, Den Hellige Ånd i hjertet, de hellige englenes tjeneste og beskyttelse, bønnhørelse og hjelp i alt som bekymrer oss, og til sist seier over døden og arvedel i den himmelske herligheten. Og som om dette skulle være for mye å vente. Nei, tvert imot, sier apostelen her. "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Ordvalget "hvordan skal han kunne annet..." , gir uttrykk for noe helt sikkert, ja, en nødvendig konsekvens av det som er sagt foran, at da må også Gud ha til hensikt å gi oss alle ting med ham.

Denne herlige og urokkelige trøstens grunn bør vi nå holde klart for oss, og benytte oss av hver eneste gang vi har bruk for Guds nåde og hjelp. Når du f.eks. er nedtrykt over din synd over at du ofte snubler og faller. Da tenker du lett at Gud blir lei av deg, og vil overgi deg til et udugelig sinn. Men du søker og ber ennå ved nådestolen om forlatelse og hjelp. Hvordan skulle han kunne annet enn gi deg hjelp, han som ikke sparte sin egen Sønn - utelukkende for å gi oss en evig nåde? Hvordan skulle han da kunne annet enn å gi deg en så vedvarende tilgivelse at han aldri tilregner deg noen som helst synd, men isteden lar det stå fast at han hele veien skal bære deg på sine nådige armer, - slik som du er? Hvordan skulle han kunne annet enn gi deg en slik nåde, når han ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle? Og det gjorde han på et tidspunkt da vi lå helt nedsenket i alle slags synder. Vi var hans fiender, og foraktet ham. Hvordan skulle han da nå kunne begynne å se på syndene dine?

Eller du går der og engster deg over din vantro og ditt harde hjerte. Du opplever ikke at du kan tro og fryde deg over alt dette; over Guds kjærlighet, at han gav sin Sønn. Du sukker: Bare jeg hadde mer tro og liv i hjertet mitt! Men hvordan skulle Gud ikke også ville gi deg dette, når han har gitt deg sin Sønn? "Hvor mye mer skal da deres himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham" (Luk 11:13). Men så klager du kanskje over at du ikke en gang kan be så alvorlig og inderlig som du burde. Til og med i bønnen føler du deg så kald og likegyldig. Du sukker om Gud også ville hjelpe deg i dette. Hvordan skulle han kunne annet enn å gi deg denne nåde også, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for deg? Men dermed har du kanskje også bedt om å bli mer fattig i ånden, at du bare må kjenne mer av din avmakt, - skulle han da gi deg en følbar opplevelse av åndelige gaver? Nei, da hører han nettopp denne siste bønnen, og lar deg kjenne mer og mer av din fattigdom og store usselhet. Men samtidig gir han deg så mye nåde til din tro og til bønn, og hva mer du måtte behøve for at du ikke skal fare vill, ikke skal gå fortapt, men skal nå fram til evig liv.

Eller kanskje begynner du å bli i tvil om hele din tilstand. Frykter du for at du på tross av alt du har opplevd, har hørt og vet i åndelige spørsmål, til sist skal gå fortapt, fordi du lever i et hemmelig bedrag? Roper du da med David: "Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte!" Hvordan skulle han kunne annet enn å høre denne bønnen også, og sørge for at du ikke blir sittende fast i noen falsk kristendom, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for deg den gang du bare foraktet ham? Hvorfor skulle han ikke nå høre bønnen din, når du roper til ham og bare ber om nåde til å bli oppriktig og få holde deg til ham?

Eller du kjenner på mange forferdelige fristelser som du frykter bare vil fortsette med deg i fremtiden. Du fatter ikke hvordan du skal komme velberget gjennom alt dette. Men du ønsker og ber om at Gud må hjelpe deg på en eller annen måte. Eller du lider i bekymringer over fattigdom, sykdom, eller onde rykter og mistanker fra mennesker. Du ser ingen hjelp på jorden, men vender deg til din Far i himmelen. Hvordan skulle han kunne annet enn å høre deg, og gi deg all den nåde og hjelp du behøver, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle? Kort sagt: Når hjertet mitt kastes som i en syklon av tvil og tanker, på grunn av indre og ytre anfektelser. Når jeg ikke vet hvor jeg selv står, eller hva Gud tenker om meg. Når min samvittighet fordømmer meg på grunn av synd og vantro, og kanskje angripes av de samme beskyldningene de møtte Kristus med (Mat 11:19, Luk 7:34). Ja, kanskje er "blitt en fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn" (Sal 69:9). Å, så stor en trøst og hvile vi da har, Hvis vi da kan se opp til ham som for vår skyld ikke sparte sin egen Sønn, og for hans skyld helt fra verden ble til, har bønnhørt og hjulpet alle dem som kalte på ham!

Og så til slutt kommer den stunden da jeg skal dø. Kanskje evighetens mørke omgir meg. Kanskje hjertet mitt uroes av forferdelige tanker på livet som ligger bak meg, og på det jeg nå står foran. Å, for en trøst, om noen da kan rope inn i øret mitt: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne unnlate å hjelpe deg nå? Hvordan skulle han nå kunne tilregne deg syndene dine?" "Dette er et troverdig ord og verd all mottakelse; at Kristus Jesus kom inn i verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den fremste". Hvordan skulle da Gud kunne la være å gi oss alle ting med ham? Hvordan skulle han kunne la være å bli en like trofast venn og hjelper i døden, som han har vært her i livet? Skal han ikke nettopp da, "när vår prövningstid slutas", åpenbare hele sin nådes rikdom, og da i dypeste forstand gi oss alle ting med Sønnen? Å, Gud! Gi oss mer tro! Gi oss mer tro på din evige og uforanderlige kjærlighet!

Til toppen 

33 : Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? Det er Gud som rettferdiggjør.

Paulus har talt til oss om Guds store kjærlighet, som gjorde at han "ikke sparte sin egen Sønn, men  gav ham for oss alle". Og på denne bakgrunn har apostelen tidligere bare stilt dette generelle spørsmålet: "hvem er da imot oss?" "Hvordan skulle da Gud kunne annet enn å gi oss alle ting med Sønnen?" Men nå begynner han å ta opp konkrete eksempler på slike ting som vanligvis bekymrer oss mest. I en triumferende tone løfter han opp for oss den ene trøsten etter den andre, for hver bekymring han nevner. Han sier: "Hvem vil komme med anklage?", "Hvem er den som fordømmer?", "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" Det er disse tingene som oftest pleier bekymre Guds barn. Og mot hvert slikt spørsmål, stiller han den sterkeste trøsten. Men blant alle våre bekymringer er det nok de som går på samvittigheten som er de viktigste. De kommer fra anklager i vårt indre, og fører til frykt for Guds vrede. Disse bekymringene trenger hurtigst å bli legt. For hvis jeg kan tro at Gud er glad i meg, og nådig, da kan jeg også tro han vil hjelpe meg i alle sjelens farer som kommer utenfra; i forfølgelse, fattigdom og annen nød (v.35-38). Derfor taler Paulus nå først om bekymringene i vår samvittighet, anklager og fordømmelse, og gir oss først trøst mot disse.

Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? "Guds utvalgte" er de som "er i Kristus Jesus". For det er utelukkende i Ham Gud har sitt velbehag. Og det er i Ham "han har utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt" (Ef 1:4). Det er disse han, her i livet, har utvalgt av verden, eller utskilt som sine barn og arvinger. Herren sier: "Jeg har utvalgt dere av verden" (Joh 15:19). Og dette har skjedd i den rekkefølge og utvikling som vi har sett i v.29 og 30. "Dem som han kjente på forhånd", som de som kom til å bli værende i troen inntil enden, de hadde han også "forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde". Disse er det han så har "kalt", "rettferdiggjort" og "herliggjort". Kort sagt: Alle de som blir i Kristus inntil enden, de er Guds utvalgte. Dette er den eneste sanne og "helsosamme" anvendelsen av uttrykket "utvalgt". Denne anvendelsen av uttrykket er i harmoni med alt Guds ord, og det virker både den rette trøst og den rette gudsfrykt.

Hvis dette uttrykket derimot får meg til å tenke på Guds forutseende, som er skjult og hemmelig for oss mennesker, da blir jo konklusjonen; enten at han har sett at jeg kommer til å bli i troen inntil enden. Eller også det motsatte; at jeg før eller siden ville falle ut av troen. Men for kristne mennesker ville jo dette være en altfor lettsindig omgang med hellige og alvorlige spørsmål. Det ville være å bygge sin trøst, eller uro, på løse tanker og forestillinger. Det eneste sikre er at så lenge vi ikke "synder med vilje", eller "faller fra" (Hebr. 6:6, 10:26), men tvert imot frykter for å skulle miste Kristus, - da skal ingenting kunne skille oss fra hans kjærlighet (v.39), og da er vi hele tiden Guds utvalgte. Apostelen Peter sier: "Dere er en utvalgt ætt". Derfor kaller også Paulus her de som tror, for "Guds utvalgte". Men han stiller straks opp en annen og konkret grunn for at han kan trøste dem med at ingen anklage skal kunne ødelegge Guds utvalgte: Dette at det er Gud som rettferdiggjør. Så ser vi at når det gjelder dette spørsmålet, så bygger han ikke vår trøst på Guds forutseende, som alltid vil være skjult for oss. Men mot "anklage" stiller han "rettferdiggjøre" som er en fullstendig motsatt handling. Når Gud rettferdiggjør, gjelder ingen anklage. Det er apostelens trøst i dette ordet.

Det andre vi her bør lære oss, er at Guds utvalgte ikke er fri fra indre anklager og frykt for Guds vrede. For her setter apostelen opp Guds rettferdiggjørende nåde mot anklagene. Av dette skjønner vi at her tales det ikke om menneskelige anklager, men om det som anklager oss innfor Gud (Sak 3:1). Slike anklager hvor det er bare Guds rettferdiggjørelse som hjelper. Legg merke til at her trøster altså Paulus de som er Guds utvalgte, mot disse indre anklagene. Og dette er altså den første bekymringen han tar opp, og trøster dem mot. Da ser vi jo klart nok her at Guds utvalgte ikke er fri for slike anklager som at de ikke er så fullkomne, heller ikke har så fast og urokkelig fred i troen, at de ikke kjenner angeren og frykten  for Guds vrede som de skal osv. Nei, som neste vers viser, må de til og med trøstes mot frykten for å bli "fordømt". En generell oppfatning er ofte at de sanne kristne, de som har det rett med Gud i sitt innvortes menneske, de har en kontinuerlig og uforstyrret fred med sin Gud. De har alltid en god og fredfull samvittighet. Ofte bygger denne oppfatningen på at folk tror de lever så hellig et liv, at de på det grunnlaget kan ha en slik fred. Eller at de har så sterk en tro, at uansett hvordan de kan falle i sitt kristenliv, så har de fred på grunn av sin sterke tro og all kunnskapen de har om evangeliet. Men her ser vi altså at Paulus finner det nødvendig å trøste "Guds utvalgte" mot anklager og frykt for å bli fordømt.

Legg altså grundig merke til at det er slike sanne kristne han taler om, at han kaller dem "Guds utvalgte"! Og likevel trøster han dem mot slike indre anklager! Dette må vi huske godt! Så vi ikke lar oss forville av disse innbilte fromme og sterke åndene som taler om at vi alltid skal ha fred. For noe tilsvarende finner vi ikke hos noen av Skriftens hellige. Alle ble tuktet, og alle var kjempende sjeler. Apostelen Johannes taler om de som har en sann kjærlighet, som "er av sannheten", og som han dermed sier "skal slå sine hjerter til ro framfor Gud". Og vi ser at de nok også opplever at hjertene deres fordømmer dem. For han sier: "Mine små barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet! Og på dette vet vi at vi er av sannheten, og skal slå våre hjerter til ro framfor Ham. For dersom vårt hjerte fordømmer oss (sv.: hvadhelst vårt hjärta må anklaga oss för), er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alt" (1Joh 3:18-20).

På nytt merker vi her at nettopp de som "er av sannheten" og bør "slå våre hjerter til ro framfor Gud", likevel opplever slike anklager at hjertet deres fordømmer dem. Men når hjertet vårt anklager og fordømmer oss, så har det alltid sin grunn i at samvittigheten plages av noe som i seg selv fordømmes av Guds ord. Det er bare på slik bakgrunn loven og samvittigheten kan komme til å anklage oss. Slik sier altså Johannes det står til med dem som "er av sannheten". Og slik står det også til med dem Paulus likevel kaller for "Guds utvalgte".

For så sant disse menneskene har Den Hellige Ånd i hjertet, så må den nødvendigvis se og anklage alt hos dem som ikke er rent og fullkomment. Men nå er vår gamle natur fremdeles full av synd og forderv, slik vi har sett det utførlig omtalt i det sjuende kapitlet. Når vi da på det sterkeste ønsker å elske, lovprise og adlyde vår Gud, så kjenner vi på så mye likegladhet, utakknemlighet og ulydighet hos oss selv, at vi blir redd. Vi har bedt Gud om nåde til virkelig å kunne elske vår neste. Være gode, saktmodige, avholdende, rene, ydmyke, uegennyttige osv. Men isteden opplever vi det helt motsatte inni oss; sinne, utålmodighet, urene lyster, misunnelse, stolthet osv. Og når vi ikke er våkne nok, eller overraskes, kan disse syndene dessverre også bryte ut i både ord og gjerninger. Så holder samvittigheten og loven disse syndene opp foran oss. Samtidig minnes vi all den nåde Gud har vist da han gav oss sitt lys, sin tilgivelse og sin Hellige Ånd. Og på en slik bakgrunn blir anklagene virkelig alvorlige og skremmende. Her møter alltid den gamle "anklageren" opp (Åp 12:10); djevelen som utmaler situasjonen på det aller verste. Det er ikke noe Guds barn lider så voldsomt under som under sin synd. Det er heller ikke noe annet de roper og ber så inderlig om hjelp mot. Likevel greier denne tyrannen å innbille dem at de synder med vilje, og at Gud plutselig skal fordømme dem. Slike brennende piler skyter han inn mot hjertene til de av Guds barn som kjemper mest mot synden.

De som aldri omvender seg til Herren, aldri bekjenner sin synd og søker forsoningens nåde til forlatelse og til frigjøring, disse skal jo til slutt dø i sine synder. Men den forskrekkelige dommen som gjelder disse, den retter den gamle anklageren nå mot de mest sønderknuste Guds barn, som tvert imot nettopp ligger ved nådestolen med all sin usselhet. Ja, disse vil stadig få erfare anklagene fra sin egen samvittighet, fra loven og fra djevelen. Så livet deres ofte bare blir sukk over synd, forsømmelser og ulydighet. Men opp mot alle slike anklager settet Paulus den store Gud og hans nådige rettferdiggjørelse. På samme måte som Johannes, når vårt hjerte fordømmer oss, bare minner om dette at "Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alt". Han kjenner nemlig ikke bare til hva som bor i menneskene, men også hva han selv har gjort til vår rettferdiggjørelse. Så sier også Paulus nå:

"Det er Gud som rettferdiggjør". Hvem vil anklage, når Gud rettferdiggjør? Gud er den eneste dommeren vi står overfor. Gud er den vi har forbrutt oss mot med våre synder, slik David uttrykker det: "Mot deg alene har jeg syndet". Når det så er denne Gud som rettferdiggjør, hvem vil da anklage? Hva betyr da hjertets ellers samvittighetens anklager? Gud er jo den eneste vi har å frykte for. Men det ligger en særdeles stor trøst i noe mange glemmer helt, nemlig at det samtidig er Gud selv som rettferdiggjør. Gud selv som forsvarer oss. Gud selv som legger vår sak på sitt hjerte. Gud selv som bruker så mange ord for å overbevise oss om hvor fast hans nåde står. Tenk da over at Gud helt fra evighet av har hatt samme hensikt. Fra verden ble til har han forkynt at han ville selv sende en hjelp mot våre synder. Og da tiden var inne gav han sin egen Sønn til å oppfylle alt det loven ikke kunne få til. Derfor er det også han rettferdiggjør alle de som tror på ham. Men hvordan skulle da syndene kunne gjelde noe som helst innfor Gud, så vi skulle bli fordømt etter dem? Da måtte jo Gud ha angret sitt evige råd, og sin egen mest dyrebare gjerning.

Vi må aldri glemme dette; at vår rettferdiggjørelse er Guds egen frie gjerning. Paulus sier "Ved Jesus Kristus har Gud forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag". Det samme sier også Herren selv: "Jeg utsletter dine misgjerninger for min skyld". Og det er tross alt ingen som kan gjøre noen rettferdig, eller frikjenne en synder fra skylden, uten Gud alene. Det er Gud alene som rettferdiggjør. Hvordan skulle da noen anklage gjelde mot dem som Gud rettferdiggjør? Her taler apostelen i samme trøstens tone som Kristus i lignelsen om arbeiderne i vingården, der landeieren sier: "Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?" At jeg vil gi denne arbeideren en ufortjent gave, hvorfor reagerer du på det? Det samme er det Paulus vil ha sagt her: Det er Guds frie avgjørelse å rettferdiggjøre hvem han vil. Og nå har han bestemt at han vil rettferdiggjøre alle de som opphøyer Sønnen. Disse ikler han guddommelig rettferdighet, og avsier den dom at ingen synd skal tilregnes dem til fordømmelse. Hans dom er at også all den synd som ennå bryter ut i dem, alltid skal være tilgitt. Må ikke han få lov å gjøre med sitt som han vil? Det er jo utelukkende han som er menneskenes Herre og dommer.

Og om nå vi ikke fullt ut forstår å verdsette Guds Sønns forsoning, eller Guds rettferdiggjørende nåde, så settes det likevel høyt av Gud selv. Selv verdsetter han sitt eget verk så stort og dyrekjøpt som det virkelig er. Mitt hjerte og min samvittighet kan ikke fatte og verdsette det Gud har gjort for oss gjennom sin Sønn. Mens syndene derimot står klart for meg, og vokser seg store for mitt indre øye. Men dette er likevel ikke noe som gjelder for Gud. Og når det ikke gjelder for Gud, men bare i mitt følelsesliv, mitt vantro hjerte og oppfatning, - så kan jo ikke alle slike anklager skade meg. De kan bare uroe meg i perioder, - men ikke fordømme meg. Det er dette apostelen vil ha fram her med ordene: "Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? Det er Gud som rettferdiggjør". Når Gud selv ser på denne vår rettferdiggjørelse som fullkommen, da bør sannelig vi bare prise hans store nådes verk, i salig trøst og trygghet. Alt er jo i orden! Alt er jo fullbrakt! Om så syndene mine var tusen ganger flere og større, så veier de ingen ting mot den rettferdiggjørelsen vår store Gud har gitt oss. Selv om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte. Ja, Gud er større enn vårt hjerte. Vi lovpriser hans navn!

Til toppen 

34 : Hvem er den som fordømmer? Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss.

Hvem er den som fordømmer? Når "det er Gud som rettferdiggjør", slik at ingen anklager registreres eller utretter noe, da er det vel en dobbelt grunn til å spørre: "Hvem er den som fordømmer?" For det å "rettferdiggjøre" er jo motsetningen til å "fordømme". Slik kan også sammenhengen her være. Men gjennom alt sammen ser vi at Paulus her er opptatt med Guds barns behov. Og her gir han et spesielt sterkt og utførlig svar på spørsmålet om fordømmelse. Da skjønner vi at her fortsetter han bare å ta fram de problemene som bekymrer oss mest, for å møte dem med Guds ords trøst. Derfor ser vi han fortsetter i neste vers med et nytt spørsmål: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?", og gir et langt og inngående svar på det. Og når vi innser at her søker bare Paulus å trøste oss mot alt som bekymrer oss mest, da ser vi en ny bekreftelse i dette spørsmålet: "Hvem er den som fordømmer?". En bekreftelse på det vi tidligere har understreket, om Guds barns bekymringer.

Her ser vi at det kan gå så langt med anfektelsene og deres indre anklager, at de rett og slett frykter for å bli fordømt. Frykter at Gud virkelig skal overgi dem til syndens lønn, som er død og fordømmelse. Så forferdelig kan synden ennå rase i kjødet deres. Så ille kan djevelen ennå sikte og overrumple dem. Så ynkelig svake, tørre og øde kan de innimellom oppleve at de er. Og så fryktelig kan dermed loven skremme dem i deres samvittighet, at de i slike tider i fullt alvor frykter at Gud i hellig vrede skal fordømme, forkaste og forbanne dem. Derfor tar Paulus opp denne tilstanden på det meste alvorlige gjennom det spørsmålet han innleder dette verset med. Og med de sterkeste argumenter og begrunnelser viser han at det ikke er mulig at de skal fordømmes på grunn av syndene sine, hvor mange og store de enn måtte være. For nå viser han selve hovedgrunnen for vår trøst mot synden; selve Stedfortrederens død, hans oppstandelse og uforgjengelige prestedømme som vår forsvarer hos Faderen.

Paulus vil ganske enkelt bevise at det ikke er mulig at Guds barn skulle fordømmes for noen som helst av syndene sine. For det ville vært i strid med Guds rettferdighet. At det er dette han vil ha sagt, det ser vi ved at han på spørsmålet: "Hvem er den som fordømmer?" nettopp svarer: " Det er Kristus som døde". For "døden" var jo det de fordømte skulle straffes med for syndene sine, "syndens lønn er døden". Men Paulus føyer til flere sterke trøstens grunner, for å overbevise de anfektede kristne ennå sterkere om at det ikke er noe som skal kunne fordømme dem. Han nevner her til  sammen fire årsaker til trøst. Den første er Kristi død. Den andre: hans oppstandelse. Den tredje: at han nå sitter ved Faderens høyre hånd. Den fjerde: at han nå alltid går i forbønn for oss hos Faderen.

Det er Kristus som døde. Gjennom hans død er den hellige lovens dom over synden fullbyrdet, og det guddommelige rettferdighetskrav tilfredsstilt. Hvis vi nå skulle bli fordømt på grunn av syndene våre, så ville det bety at vi måtte selv lide døden for syndene våre. Men nå påpeker apostelen at det var Kristus som døde, dvs. som allerede har dødd til soning for hele verdens synd. Straffen for syndene er altså allerede fullbyrdet. Men én og samme skyld kan jo ikke kreves av to personer! Det ville stride mot all rettferdighet. Hvis så Kristi død er min forsoning, - da må jeg være fri --!

Her, som over alt i Skriften, legger vi merke til at ingen synder kunne erklæres fri fra sin synd, uten at det guddommelige rettferdighetskravet først var blitt tilfredsstilt, og kravene Guds hellige lov stiller var blitt fullkomment oppfylt. Gud kunne ikke av hensyn til sin barmhjertighet sette sitt rettferdighetskrav til side, eller rettferdiggjøre syndere uten at det hadde foregått en forsoning, overensstemmende med loven. Det var for å forkynne denne store grunnsannheten at Gud i Det gamle testamente innstiftet den blodige offertjenesten. For med det skulle folket stadig innprentes at "uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse" (Hebr. 9:22). Med disse utallige forbildene, og gjennom konkret forutsigelse ved profetene, har Gud fra verden ble til forkynt oss dette; at han vil gi oss et offer for syndene. Et offer som skulle gjelde overfor ham i all evighet, slik Herren Kristus selv uttrykte det; at han var kommet for å "gi sin sjel som løsepenge", og "mitt blod som utgytes for mange til syndenes forlatelse". Men så burde jo også alt dette være en veldig, himmelsk trøst for oss, i livet og døden. Selv om hjertet vårt stadig fordømmer oss, og selv om vår innskrenkete og blinde fornuft aldri her i livet kan fatte hver detalj i forsoningens hemmelighet.

Men så mye har vi fått åpenbart gjennom det guddommelige Ordet, at Gud har gitt oss en forsoning som har en ubeskrivelig omfattende verdi, da han gav sin enbårne Sønn for oss. Vi vet også at han, som var lovens Herre, og som ikke visste av synd, ikke for egen del behøvde leve under loven og til sist lide under dens forbannelse. Men at han gjorde alt dette for oss. "Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss", han ble en forbannelse for oss. Han var "Guds Lam som bar bort verdens synd". Han var den som av Guds nåde skulle "smake døden for alle". Og for hans forsoningsdøds skyld er det da aldeles umulig at de som nå ved troen er forent med ham, noen gang på grunn av sine synder skal bli behandlet etter loven. Enten det gjelder gamle synder, eller de som ennå herjer i dem, så skal de ikke selv måtte dø på grunn av syndene deres. På denne grunn er det apostelen står fast og sier: "Hvem er den som fordømmer? Det er Kristus som døde".

ja, mer enn det, som også er oppstått. Dette er den andre grunnen apostelen tar fram for å vise hvor umulig det er at Guds barn skulle kunne fordømmes på grunn av syndene sine. I Kristi oppstandelse ligger ikke bare stadfestelsen av hele hans forsoning og bekreftelsen på alt Skriften vitnet om Kristus. I oppstandelsen ligger også selve grunnen for vår rettferdiggjørelse. I oppstandelsen har vi selvsagt først og fremst denne stadfestelsen; beseglingen. For at "Kristus stod opp igjen på den tredje dag etter Skriftene", det stadfester først at han var den rette Messias, den profetene hadde lovet (Jes 53:8, Sal 16:10, Hos 6:2, Jon 2:1). Derfor hadde også Herren konkret lovet at han skulle gi jødene denne "profeten Jonas tegn" (Mat 12:39). Og Paulus viser hvor stor betydning denne stadfestelsen hadde, når han sier "hvis Kristus ikke er oppstått, da er troen deres uten innhold" (1Kor 15:14).

Videre så var Kristi oppstandelse stadfestelsen på at hans fullbrakte forsoning var mottatt og godkjent av Faderen. For da Gud reiste ham opp fra graven, "etter å ha løst dødens smerter (fødselsveer)" (Ap.gj. 2:24), gav Gud dermed et stort offentlig vitnesbyrd overfor alle mennesker og ånder om at vår stedfortreder fullkomment hadde tilfredsstilt rettferdighetens krav. At den fullbyrdede forsoningen for syndene var godkjent, og at den rettferdighet som kreves nå var oppnådd. Hvis Kristus ikke hadde stått opp, ville det betydd at synden ennå ikke var fullkomment sonet, slik at han derfor ble holdt tilbake som en dødens fange. Men fordi stedfortrederen nå er gitt fri, må en fullkommen løsepenge være betalt for alle de syndene han hadde tatt på seg. For hvis det ikke var betalt, selv bare for én eneste av disse syndene, så ville stedfortrederen blitt holdt fanget i dødens vold. For "syndens lønn er døden".

Men Paulus kan ha hatt ennå en grunn til at han så ettertrykkelig skiller mellom Kristi død og hans oppstandelse, at han sier: "ja, mer enn det: som også er oppstått". For i kap 4:25 ser vi apostelen skiller mellom det Kristus utrettet ved sin død, og det han utrettet ved sin oppstandelse. Der sier han at Kristus "ble gitt for våre overtredelser, og oppreist til vår rettferdiggjørelse". I dette ordvalget ligger helt klart denne meningen: Kristus har dødd som vårt syndoffer, og stått opp som vår rettferdighet. Kristus var så helt og holdent i vårt sted både i sin død og sin oppstandelse. Ja, vi var for Guds øyne som helt skjult i ham. Slik at når han døde for våre synder, så gjaldt det for Gud som om vi selv hadde dødd for syndene. Og når han stod opp til vår rettferdiggjørelse, så gjaldt det for Gud som om vi hadde stått opp rettferdige. I 2Kor 5:14 sier Paulus at "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle". Da må det samme gjelde om hans oppstandelse: Når én har stått opp rettferdig - for alle, så har de alle stått opp rettferdige i ham.

Så gjenstår det selvsagt at hvert enkelt menneske gjennom troen tar imot og ikler seg denne rettferdigheten. Men selve rettferdigheten består likevel alltid i at stedfortrederen er rettferdig. Det er hans egen personlige rettferdighet som blir vår rettferdighet. Det var dette Ånden skulle overbevise verden om, som Jesus selv sa: "om rettferdighet, fordi jeg går til min Far". Men når Kristus altså er reist opp til vår rettferdiggjørelse, slik at hans rettferdighet er vår rettferdighet, - og når hans oppstandelse dermed var stadfestelsen på at hans fullbrakte forsoning var fullt gyldig. Ja, var stadfestelsen på alt Skriften hadde vitnet om ham. Da har vi jo i hans oppstandelse ganske visst ennå en urokkelig grunn for vissheten om at ingen synder skal kunne tilregnes de som tror, så de skulle kunne fordømmes. "Og hvis Kristus ikke er oppstått, da er dere fortsatt i deres synder", sier Paulus. Men da sier det seg jo også selv at når Kristus er oppstanden, da er vi ikke i våre synder. Hvordan skal vi noen gang kunne prise Gud nok for en sånn evig nåde? Men Paulus fortsetter med ennå mer som kan trøste oss:

som også sitter ved Guds høyre hånd. Dette er den tredje veldige grunnen for at de som tror kan være trygge overfor all fordømmelse. Kristus har ikke bare dødd og stått opp for oss. Som vår bror og stedfortreder er han også opphøyd til herlighetens trone. Det vil si at i sin menneskelige natur, og som menneskenes mellommann, er han ikledd all makt i himmelen og på jorden. For dette uttrykket "sitter ved Guds høyre hånd" taler ikke om at han er på noen spesiell plass i himmelen. Men konkret at han er ikledd, eller gitt, en spesiell makt og herlighet. Og helt spesifikt betegner det Kristi delaktighet i Faderens makt og regjering over sitt rike i himmelen og på jorden. Talemåten er hentet fra de østerlandske kongenes praksis. Når de ville opphøye noen til sin medregent, så satte de ham ved sin høyre side. Det skildrer altså det samme som Herren selv sa etter at han var blitt opphøyet: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord" (Mat 28:18). Og "Jeg er den første og den siste. Jeg er han som lever og var død, og se, jeg er levende i all evighet. Amen. Og jeg har nøklene til dødsriket og til døden" (Åp 1:18).

Han er den egentlige Josef som er opphøyd til Herre over hele riket, og dermed er i den aller beste posisjon til å hjelpe og beskytte brødrene sine (1Mos 41:43). Det er det samme Paulus taler om her, som da han i kap.5:10 sa at om vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv" - dvs. når han nå lever og regjerer. Tenk etter hvor sterk trøst som ligger i dette at han, som i sin store barmhjertighet gav seg helt for menneskene, ja, selv ble menneske og gav sitt liv og blod for oss, - at han har all makt i himmel og på jord! Hvem skulle jeg da frykte for? Hvem er da den som vil fordømme? Han som her på jord viste så stor og brennende kjærlighet til menneskene at det var hans "mat" å få frelse en stakkars synder, og at nettopp de fortapte fårene var de som lå ham aller sterkest på hjertet - . Han er den som har all makt! Hele dommen er overlatt til ham (Joh 5:22,27). Hvem er da den som vil fordømme? Og hvilken makt skal da kunne skade oss?

Vi tenker riktignok ofte at ikke bare er jeg en stor og uverdig synder, men jeg er til og med så fanget i synden og djevelens makt, at jeg umulig kan frigjøre meg fra dette. Og da må jeg jo være aldeles fortapt. Men tenk etter hva det betyr at din omsorgsfulle Frelser til og med har all makt! At han sier: "Jeg har nøklene til dødsriket og til døden". Når Peter bekymret ropte ut: "Hvem kan da bli frelst?", svarte Herren: "Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud". Dermed sier jo Herren at just når det ser helt umulig ut for oss, da vil Den Allmektige hjelpe. Og han som er vår omsorgsfulle Frelser, vår bror og stedfortreder, er selv opphøyd og satt ved kraftens høyre hånd. Da skal nok sikkert og visst han gjøre alt som er nødvendig for at vi kan bli frelst og nå fram til evig liv i himmelen. Lovet være hans navn! Men vi behøver ikke bare forestille oss Kristi evige omsorg - for Skriften vitner uttrykkelig om det. Men Paulus tilføyer:

og som også går i forbønn for oss. Dette er den fjerde og siste grunnen apostelen minner om, som trygghet for de som tror, mot all fordømmelse. Det ordet som er oversatt her med "går i forbønn", betyr "stille seg fram for noen", "være noens talsmann". Og det som dette taler om, finner vi utførlig forklart i Hebreerbrevets sjuende, åttende og niende kapittel. Der leser vi bl.a.: "Men fordi Kristus forblir til evig tid, har han et uforgjengelig prestedømme. Derfor har han også makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved ham, ettersom han alltid lever for å gå i forbønn for dem". Og videre: "Han gikk inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld". Av slike ord fatter vi litt av Kristi uforgjengelige prestedømme. Dette at han ikke bare alltid skal be for oss, men også skal være for Guds åsyn for vår skyld - som den rettferdige. I ham ser Faderen oss alle sammen rettferdige og ulastelige. Dermed skal han være vår forsvarer, vår "Talsmann hos Faderen". Johannes sier: "Hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige" (1Joh 2:1). Innfor Faderen står han alltid og skjuler hver enkelt som tror med fruktene av sin soningsdød. Slik er vi alltid "frelst fra vreden" (Rom 5:9). Og slik er vi skjult mot all fordømmelse.

I Det gamle testamente ser vi forbildet på dette Kristi uforgjengelige prestedømme ved at den levittiske ypperstepresten først var kledd i en kjortel av lin, og forrettet ofringen i templets forgård. Deretter skulle han ta på seg livkjortelen av gull, og så gå alene inn i det aller helligste hvor han skulle stenke blodet på og foran nådestolen. Slik har også Kristus, som dette forbilledlig viste, først "lidd utenfor byporten" (Heb 13:12), da han bar fram sitt offer på jorden. Deretter, ikledd herligheten, trådte han inn i himmelen for å stille seg fram for Faderen med den veldige virkningen av sitt eget blod som var ofret. Og det er dette "renselsens blod"  Hebreerbrevet sier "taler bedre enn Abels blod", - dvs. til forsvar for syndere, ja, til forsvar for alle de som kommer til Gud gjennom Kristus. Og det er i dette; den nye paktens blod, vi er renset fra alle våre synders skyld, og dermed til enhver tid er "frelst fra vreden", fra all fordømmelse.

Men gjennom dette Kristi uforgjengelige prestedømme mottar vi ikke bare den vedvarende forlatelsen, Faderens evige vennskap. Vi mottar også alle de Åndens gaver som vi trenger til liv og gudfryktighet. I alle ting er han vår "frelses Høvding", "som gjør prestetjeneste ved helligdommen". Skriften lærer uttrykkelig at det er bare i mellommannens navn vi har all Guds nåde. Bare i ham er vi ulastelige og rettferdige innfor Gud. Og bare gjennom ham kan vi motta Den Hellige Ånd og all hjelp i kampene. Skulle da Gud noen gang ha grunn til å se etter vår egen verdighet, eller fordømme oss for syndene våre?

Med alt dette har Paulus villet overbevise oss om at vi som lever i troen på Kristus, gjennom ham har en helt og holdent urokkelig nåde. Dvs. at ikke bare de syndene som én gang er tilgitt oss, skal være forlatt for evig, "kastet i havets dyp". Men heller ikke de syndene vi ennå har i kjødet, og som fremdeles, her i livet kan bryte ut, skal aldri tilregnes oss til fordømmelse. Nei, vi lever i et nåderike som til enhver tid hersker over oss. Og det er dette som er det viktigste for troen; at vi vet vi har en forlatelse som dekker alle våre synder. At vi har en "forsvarer" som "gjør prestetjeneste i helligdommen" for vår skyld nettopp nå, når vi har syndet. Johannes sier uttrykkelig: "Dette skrive jeg til dere, for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige".

Men når denne talsmannen også tjener oss når vi synder, og hvis det er bare i ham vi er rettferdige innfor Gud, da må vi ganske enkelt bekjenne at vi er rettferdige til enhver tid, så lenge vi er i Kristus. Hvor mange og store syndene våre enn måtte være. For hvis vi ikke tror og bekjenner dette, så viser det klart at vi til en viss grad i alle fall, bygger vår rettferdighet på oss selv. At vi ikke har den bare i Kristus. Men da vil vi også fort falle i fortvilelse, når vi kjenner synden herje i oss. Og vi kan jo aldri forutsi hvor mye vondt som ennå kan bryte ut i oss, om vi er aldri så alvorlige kristne. Profeten sier "Jeg vet, herre, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang" (Jer 10:23). Hver dag må vi tigge om Guds nåde til vandringen. Det eneste som er felles for alle Guds barn, når det gjelder helliggjørelsen, er at de er alle blitt nye mennesker, og har begynt å vandre en ny vei med Kristus. Det gamle mennesket er "korsfestet". De "tjener" ikke lenger synden, men kjemper i bønn mot den. Dette fører alltid Guds Ånd med seg i de som tror. Men utover det kan en aldri sette noe mål for hvor mye kraft eller svakhet den enkelte vil få i sitt liv. Nei, i vandringen vil det vise seg hvordan det går hver enkelt. Dette avhenger bare av hvor mye Gud tillater fristeren å prøve deg (Job 2:6, 3:1, 1Krøn 21:1, konf.2 Sam 24:1, Luk 22:31). Mange forskjellige forhold, både indre og ytre, kan gjøre stor forskjell i dette. Derfor ser vi hvor forskjellig skjebne de helliges liv viser på dette området.

Men gjennom alt som skjer er vår evige yppersteprest vår stedfortreder, og holder oss fast i nåden så lenge vi blir værende i ham. For da kan ingen ting fordømme oss (v.1). Det er dette apostelen lærer oss her. I de tre første versene i dette kapitlet har han også, ganske kort, sagt det samme; at det ikke finnes noen "fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus", fordi de er frigjort fra loven. Og det igjen fordi "det som var umulig for loven, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse" osv. Her har nå Paulus regnet opp alt det Sønnen har lidd, har gjort og ennå gjør for vår frihet fra fordømmelsen. Og da bør alt dette gjøre oss så trygge overfor alle anklager, at vi nå bare skulle prise og takke vår Gud for hans usigelige gave, hans evige rådslutning. Ja, bare takke og prise, og inderlig ønske og be om hans hjelp, så vi nå i alt vi foretar oss kunne fremme hans ære, fordi han kjøpte denne evige nåde til oss med sitt blod. Det er bare det som ennå gjenstår. Måtte Gud gi oss sin nåde til det, - for vår evige prisverdige mellommanns skyld!

Til toppen

35 : Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd?

Her kommer Paulus til den andre vesentlige bekymringen Guds barn har; at de ikke må falle ut av Guds kjærlighet. Ovenfor har apostelen trøstet oss i spørsmålet om vi kan tro vi er under nåden, og når det gjelder samvittighetens anklager og frykten for Guds vrede. Nå tar han opp bekymringene for alle farene mot det åndelige livet, og vil overbevise oss om at ingen ting av det som i det hele tatt kan møte oss her i livet, skal være i stand til å skille oss fra Kristi kjærlighet. Og på samme måte som ovenfor, former han trøsten i spørsmålets triumferende tone, når han sier:

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Bare selve spørsmålet gir jo uttrykk for en sterk tro og frimodighet hos apostelen. Men det er altså et aktuelt spørsmål som tydeligvis ligger der. Spørsmålet om noe skulle kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Og bare det at spørsmålet tas opp, og at det her gis et utførlig og trøsterikt svar, er godt nok bevis på at dette er virkelige bekymringer som vanligvis uroer de som tror. Det beviser at denne trøsten er aktuell og nødvendig for Guds barn. Vi må ikke tro Paulus skriver noe bare for å demonstrere sin egen frimodighet, og uten å tenke på at det skulle trøste noen som trengte det. Nei, dette er rett og slett en svært vanlig bekymring hos alle sanne Guds barn. Ja, et karakteristisk kjennetegn på den sanne nåden i hjertet; at de anfektes i spørsmålet om de kan bli værende i Kristi kjærlighet. At de ikke nøyer seg med at nå har de i alle fall Guds nåde, uten tanke på om de blir værende der til enden.

Det er et godt tegn at du kjenner din svakhet og falskhet, alt som vil hindre, og fiendens makt, så levende at du frykter for å bli fratatt din dyrebare skatt. Samtidig som vi ikke må lukke øynene for at det jo også er et tegn på svakhet i din tro, at du ikke har en tilsvarende stor trøst i Guds trofasthet og makt. Men selve frykten er et godt tegn. Den viser ikke bare at du kjenner din svakhet og fiendenes makt. Men også at selve gaven er blitt dyrebar og umistelig for deg. For slik er jo alltid hjertets natur. I samme grad som noe er blitt dyrebart og umistelig, så kjenner vi på faremomentene og frykten for å miste det. Er det en mindre verdifull skatt jeg oppbevarer, da kjenner jeg ikke stort til frykten for at den skal bli stjålet. Men er skatten veldig stor, f.eks. i millionverdi, da tror jeg alle tyver og kjeltringer vet om det. Da finner jeg ikke noe sted som er sikkert nok til å skjule det.

Den som aldri frykter for å miste sin salighetsskatt i denne farlige verden, kan jo ikke sette verdien av denne skatten videre høyt. Det er et langt bedre tegn, hvis du har en fryktens ånd, tilbøyelighet til nesten alltid å frykte for å bli bedratt, eller annen åndelig fare. Eller, som en gammel lærer skriver: "Hvis du kommer på den tanken at du en dag skulle miste både gudsfrykten og troen i hjertet, så gripes du og skjelver som for døden". Dette vitner om et Åndens verk i sjelen, som har gjort din nådestand både dyrebar og umistelig for deg.

Men de som frykter for å miste Guds nåde, de skal trøstes med Guds nåde. Dette er en hovedregel i alt Guds ord. Denne regel handler så også apostelen etter her. Nettopp disse som frykter er det han vil trøste. Det er disse han her forsikrer om at de har en så sterk og trofast Herre og beskytter, at ingen ting skal kunne skille dem fra ham. Mange sterke fiender og hindringer vil nok komme til å legge seg i veien for oss, "men i alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss". Dette er den trøsten Paulus forkynner her.

Kristi kjærlighet. Den nåden som ingen ting skal kunne skille oss fra, skildres her i det korte, men rike uttrykket: "Kristi kjærlighet" - ikke vår kjærlighet til Kristus*, men Kristi kjærlighet til oss, som hele sammenhengen viser. For i nest foregående vers har Paulus bare skrevet om hva Kristus har gjort, og gjør, for oss. Og i v.39 uttrykkes samme sak med disse ordene: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre".  Men hva vil det si å bli skilt fra Kristi kjærlighet? Det må uten tvil bety å bli skilt fra personlig å ha del i Kristi kjærlighet, eller bli skilt fra nåden. I livet i nåden er Kristi kjærlighet hele vår salighet. Ikke nok med at vi gjennom Kristi kjærlighet mottar alt som hører til liv og frelse, Faderens evige nåde, frihet fra all fordømmelse, Den Hellige Ånd i hjertet, barnerett og arverett i himmelen. Men det er også helt konkret Kristi kjærlighet som også i dette er Guds barns mest dyrebare skatt og salighet.

* For den ekte bruden betyr brudgommens kjærlighet mer enn alt han eier, og alle gavene fra ham. Et Guds barn sier som Asaf: "Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden". Et Guds barn kjennes på at når det har gjort noe galt, så er dets største bekymring dette at det kan ha skapt brudd med sin Herre, og mistet hans kjærlighet. Derfor er dette uttrykket "Kristi kjærlighet" som født ut av et hjerte som tror. Men et slikt hjerte frykter derfor at noe skal kunne skille det fra denne nåden. Det er dette det dreier seg om i denne teksten.

Og nå sier Paulus: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" Som vi allerede har sagt, så ligger det bare i tonen i spørsmålet en trøsterik visshet om at ingen, og ingen ting, skal kunne skille oss fra denne kjærligheten. Senere finner vi denne vissheten uttalt i klartekst (v.37-39). Men nå er det svært nødvendig at vi oppfatter denne trøsten rett. For noen vil ha det til at her finner vi ikke bare en trøst om at ingen kan skille oss fra Kristi kjærlighet, men også at vi selv aldri skal kunne falle fra Kristus, når vi én gang er kommet til ham og blitt født på ny. Men her åpenbarer jo Skriften generelt klart nok at Herren Gud ikke lærer noe slikt, som om hans folk her på jord er satt inn i en slik sikkerhet at de aldri står i fare for å miste kronen. Skriften lærer jo uttrykkelig og over alt det motsatte. Men så spørres det altså: Hvordan skal vi forstå den trøsten Paulus gir oss her? Legg da litt nøyere merke til ordvalget, og se hvordan han taler. Han sier ikke at vi ikke kan falle fra, men velger ord som gir trøst mot en angripende makt. Han sier at ingen ting skal kunne "skille oss fra Kristi kjærlighet". Dvs.; ingen ting skal makte noe slikt, uansett hvilket maktbruk som settes inn.

Legg merke til at blant alt det han senere regner opp, som ikke kan skille oss fra Kristi kjærlighet, så nevner han aldri vår egen troløshet, vårt eget frafall. Først leser vi altså: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?". Og senere: "I alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss". Dette viser at Paulus taler til mennesker som selv frykter for å bli skilt fra Kristi kjærlighet, som selv er redde og kjemper. Legg merke til ordene: "skal vi mer enn seire". Og så lenge vi slik frykter, og flyr til den trofaste og allmektige Herren, så skal sikkert nok ingen ting kunne skille oss fra ham. Noe ganske annet taler apostelen om dem som "synder med vilje etter å ha fått erkjennelse av sannheten" (Hebr. 10:26). Om dem sier han at de "er kommet bort fra Kristus", "da gis det ikke lenger noe offer for synder" osv.  Og at disse likevel en gang har vært sanne medlemmer av de troendes forsamling, det ser vi tydelig av sammenhengen mellom v.25 og 26. For hvis de var falske medlemmer som forlot de troendes "egen forsamling" (eller "særskilte sammenkomster" som grunnteksten uttrykker det), så ville de jo ikke blitt ulykkelige gjennom den handlingen. De var jo ikke frelst ved at de bare hadde et ytre, et falskt samfunn med de kristne. Men her taler apostelen om noen som blir ulykkelige ved at de forlater flokken. Og han sier at grunnen er at de "syndet med vilje". Slik er sammenhengen i Hebr. 10:22-26.  Men i vår tekst derimot taler han om dem som selv er redde for å bli skilt fra Kristi kjærlighet. De kjemper selv for å bli værende der. Det ser vi av teksten: "vi skal mer enn seire ved ham som elsket oss"*.

* Samme kommentar gjelder også ordene i Joh 10:28, der Kristus sier om sine sauer: "ingen skal rive dem ut av min hånd". Legg merke til at Herren sier "rive dem ut". Han taler om voldsomme angrep for å bortføre sauene. Derfor stiller han også sin og Faderens makt opp mot disse (v.29).  Men i verset like foran sier han: "Mine sauer hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg". Dette forteller oss virkemidlet som gjør at de kan bevares ved Guds makt, dette at "de hører hans røst". Vi føres altså frem til frelse, ikke som døde ting av en uimotståelig allmakt, men som tenkende vesener ved å høre hyrdens røst. Men hvis vi føres gjennom Ordet, og ikke av en uimotståelig makt, da må vi også ha frihet til enten å høre, eller ta avstand fra Ordet. Dette er hemmeligheten i dette spørsmålet: At vi ennå alltid er "på prøve". Vi prøves i dette om vi hører hans røst. Var det ikke slik, ville ikke Skriften ha brukt så mange ord på å vekke, advare, trøste, og lede oss. Alle slike ord vitner bare om at vi skal ledes av Ordet, og altså ennå bare er i lære, så lenge vi er på jorden. Det samme sier også apostelen Peter: "Dere som ved Guds kraft blir bevart.." - men hør hva han tilføyer: "..ved troen" (1Pet 1:5).

Selv om vår blinde fornuft ikke kan se grensene mellom virkningene av menneskets ånd og av Guds Ånd, så er det likevel åpenbart gjennom hele Skriften at Gud sier det er menneskenes, og ikke hans, manglende vilje som gjør at de ikke tror. Og vi ser Kristus sier at "Din tro har frelst deg". Ja, han ble overrasket og gledet seg når noen hadde en sterk tro. Derimot ble han oppbrakt og sa Guds vrede skulle komme over dem som ikke trodde.

Selv om jeg ikke forstår alt, så sier disse tydelige skriftstedene meg at vi ikke ledes etter en tilfeldig beslutning fra Gud, Den allmektige, - men gjennom Ordet. Og at vi går i denne skolen så lenge vi er på jorden. Men hvis det altså er slik, og Skriften i tillegg viser med mange advarende ord og eksempler at vi kan komme svært forskjellig ut fra denne prøven vi står i. De er "kommet bort fra Kristus", og "er falt ut av nåden" (Gal 5:4). Da er det sannelig også helt tydelig og åpenbart at de som står i nåden, også kan falle ut av nåden. Uttrykket "falle ut av nåden" kan jo ikke brukes om noen som aldri har stått i nåden. Og flere og klare ord i Skriften må alltid gjelde mer, ja, skal egentlig forklare de ordene som kan synes å være tvetydige. Vi må heller ikke noen gang tyde et enkelt og utydelig ord slik at konklusjonen strir mot den åpenbare sannheten. Men dermed skulle det med dette være avgjort hvordan den kristne oppfatningen av disse tekstene må være. Selv om vår fornuft ikke helt makter å fatte det hemmelighetsfulle forholdet: Hvordan vi kommer til - eller hvordan vi blir værende i nåden. Det må være nok for oss at skriften er full av advarsler, nettopp til de som tror, at de ikke må "vende seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem" (2Pet 2:21).

Her kunne så noen spørre: Hvordan kan de som tror noen gang finne på å synde "med vilje"? Svar: Til korinterne minner Paulus om at slangen i sin sluhet greide å bedra Eva som ennå ikke hadde fordervet boende i seg. Og til galaterne sier han: "Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!" Og til efeserne taler han om "djevelens listige knep", og at vi fremdeles er i krig og må være ikledd hele Guds rustning "for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag". Det samme sier også Peter: "Vær edrue, vær årvåkne! For deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve, og søker noen han kan oppsluke". Alle disse ordene understreker sterkt nok for oss at vi ennå ikke er innenfor himmelens evige trygge bolig. At vi ennå går på skolen, og at vi alltid, på grunn av fordervet som ennå bor i oss, har mulighet for å bli bedratt av fiendens spill.

Men så sier du at dette er jo forferdelig. Når det er slik, vil vi jo aldri kunne føle oss helt trygge her på jord. Skal vi stadig måtte være redde, våke, be og kjempe? På denne måten vil vi jo bli avhengige av at Gud er nær og hjelper hvert eneste øyeblikk, så vi bare må ha all vår trøst i dette. Svar: Ja, det er akkurat slik Herren vil ha oss - ! Og det er nettopp denne konstante avhengigheten av Gud som fienden vil føre oss vekk fra. Men så er det da heller ikke noe det gamle, vantro hjertet har så mye imot, som å være i en konstant avhengighet av Gud. Enten vil det leve i egen selvsikkerhet, eller også avvise all form for trøst. Og denne holdningen vil også fienden plante inn i oss. Men Herren sier i sitt ord: "Tjen Herren med frykt, og juble med beven!", "Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse!". "Ferdes med frykt (gudsfrykt) all den tid dere er utlendinger her". "Arbeid på deres egen frelse med frykt og beven!". "Dere som frykter Herren, stol på ham" (Sir 2:8). "Gud er trofast; han skal ikke la dere bli fristet over evne".

Slik taler Herrens ord, nettopp til de som tror. Herren Gud vil være trøst og den trofaste hjelp for sjeler som frykter. Det er denne trøsten teksten vår også vil gi oss, når den forsikrer oss om at ingen ting skal kunne "skille oss fra Kristi kjærlighet". Og det må jo sies å være en stor og guddommelig trøst at vi har så mektig og trofast en Herre, som skal hjelpe oss og føre oss lykkelig gjennom alle fristelser og farer, når vi påkaller ham. Selv om vi riktignok ikke får den trøsten vårt gamle hjerte gjerne ville ha. For den vil hele tiden ha det til at vi ikke lenger er i en sånn fare at vi hver eneste dag skulle behøve påkalle Herren, og være avhengig av ham. Lovet være Herren! I hans makt og trofasthet har vi alltid trøst, hver eneste gang vi opplever at vi trenger det. Og bare slik er det det skjer, når Herren vil gi oss trøsten.

Så vil vi se nærmere på de prøvelsene og fristelsene Paulus tar fram her. Slike som kunne true med å skille oss fra Kristi kjærlighet. For å antyde den fiendtlige makten de står for, skildrer han dem som personer. Han sier ikke "Hva", men "Hvem" - "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" Skulle trengsel eller angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd, makte det?

Trengsel. Det er et generelt uttrykk for alt som kan tenkes å ville tynge eller smerte oss her i livet. Enten det nå rammer vårt legeme, vår eiendom, eller vårt navn og rykte. I Apg 14:22 sier apostelen at "vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler". Så kan kanskje noen undre seg over hvordan trengsel skulle kunne hindre oss i å bli i Kristi kjærlighet. Jo, trengslene kan alltid bli farlige på to måter: Først ved at de opptar tankene, og på samme måte som tornekrattet kveler de hele vårt åndelige liv (Mat 13:22). Det andre er at hvis trengselen blir særdeles tung og langvarig, fristes vi til vantro, og tviler på Guds nåde. Vi tenker da lett: Hvis Gud ikke var sint på meg, så ville han vel ikke la alt dette ramme meg? Ellers ville han vel hørt bønnen min, og sørge for litt hjelp? Slik kommer sjelen i fare for å miste selve barnetilliten. Men Paulus kommer snart med trøsten: Vi skal ikke gå under gjennom slike prøvelser. "I alt dette", sier han, "skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss" (v.37).

Angst. Her skildrer apostelen etter grunnspråket egentlig et trangt rom, der en ikke vet hvor en skal vende seg. Og her tales det altså om hjertets angst i den største uro og bekymring, når en får oppleve stor nød og ulykker. Når en er ført til den ytterste grensen, og ikke ser noen utvei eller hjelp. Da opplever en hva "angst" står for. Men selv da vil vår trofaste og allmektige Herre være nær og hjelpe oss lykkelig gjennom.

Forfølgelse. Her begynner Paulus å tale spesielt om de lidelser som kristne må tåle fra verden, fordi de tror, bekjenner og følger etter Kristus. Ordet "forfølgelse" sier jo egentlig at de kristne ofte må flykte for fiendene sine, fra det ene stedet til det andre. På samme måte som de straks etter Herren selv ble født måtte flykte med ham til Egypt, for å slippe unna Herodes' sverd. Senere, gjennom hele livet sitt, var han forfulgt av fiendene sine. Og nå har Herren sagt at "har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere". Dette gjelder til alle tider og på ethvert sted, selv om forfølgelsene kan være av forskjellig art og grad. Men vi skal alltid leve under den forfølgelsen Herren selv skildret slik: "Dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld", "De skal håne og forfølge dere, og for min skyld si all slags ondt om dere på falskt grunnlag". Dette er så harde prøvelser, at Herren, spesielt om forfølgelse, sier: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst" (Mat 10:22). Men han sa også at de som var begynt å tro på ham, men ikke hadde roten festet dypt nok, bare ville komme til å "holde ut en stund. For når trengsler eller forfølgelse oppstår på grunn av ordet, snubler de med en gang" (Mat 13:21).

Spesielt for unge kristne er det en bitter tanke at om de følger Kristus, så skal de ikke få beholde sitt gode navn og rykte, menneskelig godkjennelse og vennskap, men bli foraktet og forkastet. Men hvis Ordet har fått slå dypere rot i hjertet deres, da frykter de mer for å miste Guds vennskap, enn verdens. Fremdeles kan de, når de kjenner på sin svakhet, fristes til å si med seg selv: Hvis hatet og forfølgelsen skulle bli stor, - hvem vet om jeg greier å holde ut inntil enden, og ikke i frykt fornekter min Herre? Men den som frykter for seg selv, ham skal den trofaste Herren styrke veldig, og bevare når han fristes. I alle ting seirer vi ved ham som elsket oss.

hungersnød eller nakenhet. De som har blitt forfulgt, har ofte måtte oppleve den dypeste nød og fattigdom, så de har stor mangel både på mat og klær. De har måtte "flakke omkring i ørkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter" (Hebr. 11:38). Dette har Paulus også opplevd, og skildrer det slik: "i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet" (2Kor 11:27). Det er slike lidelser han tenker på her.

Fare. Hva det er Paulus tenker på med ordet "fare", kan vi se av 2Kor 11:26. Der forteller han hva han har opplevd selv: "Jeg har ofte vært i farer på elver, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant hedningene, i farer i byen, i farer i ørken, i farer på havet, i farer blant falske brødre". Alle disse farene var slike som Paulus kunne se og registrere. Men i alt sammen opplevde han Guds veldige beskyttelse. Vi har kanskje ikke de samme opplevelsene som Paulus, men går uansett gjennom utallige farer som vi ofte ikke ser eller oppfatter. Men Herren beskytter oss daglig gjennom alt sammen. Vi har alle de naturlige farene, som når som helst kan ramme legemet vårt eller lemmene, øynene våre, vår forstand og enhver sans, - hvis ikke Gud bevarte oss hvert øyeblikk. Tenk litt på hva djevelens vrede og makt kunne påføre oss, hvis vi ikke hadde denne beskyttelsen!

Luther sier at "Hvis ikke Gud stadig våket over oss, men bare et minutt gav djevelen full frihet, ville den gyselige fienden i samme minutt rive oss i stykker og føre oss like i helvete". Se bare hva han gjorde med Job straks han fikk lov til det! I tillegg ville nok verdens fiendskap bryte ut i all sin villskap, hvis ikke Herren med all sin makt holdt den tilbake. Og så lenge alt slikt ikke har skjedd, kan vi altså vite at vi hele tiden har fått lov å være under Guds omsorg og veldige beskyttelse. Dette burde vi alle sammen tenke mer på, enn vi som regel gjør. Men særlig de som er klar over og frykter de farene som omgir oss, burde ha en veldig trøst mot alt det de kan frykte, i alt som vi hele veien erfarer av Guds omsorg og beskyttende hånd.

Sverd. Her nevner Paulus det mest forferdelige i forfølgelsene Guds folk får oppleve, når fienden ikke nøyer seg med mindre enn deres blodige død. Men da siterer han straks et ord fra Skriften, som skildrer alle forfulgte kristnes lidelser på en dyp og trøsterik måte. Han sier:

Til toppen

36 : Som det står skrevet: For din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer.

Som det står skrevet. At vi skal lide for Kristi skyld, er forutsagt. Det er ikke noe nytt. Heller ikke noe som noen tilfeldigvis har kommet på. Nei, det er til og med forutsagt i Skriften. Dette er en sterk trøst og styrke midt i lidelsene. Når Den Hellige Ånd i Skriften har forutsagt de lidelsene vi skal ha på grunn av vår tro og bekjennelse, da får jeg jo bare en ny stadfestelse på Skriften, når jeg må gjennom slikt. Da kjenner jeg veien igjen. Da ser jeg at jeg hører med i den lange rekken av dem som ble aktet verdige til å lide for Kristi skyld. Dette er en veldig trøst. Og det var det det skulle tjene til, når lidelsene som Guds folk opplevde er skrevet ned i den hellige boken. Paulus sier i det femtende kapitlet: "Alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom, for at vi skal ha håp ved den tålmodighet (utholdenhet) og trøst som Skiftene gir". Med samme hensikt har også Ånden latt dette bli skrevet ned (Sal 44:23) om det som de troende i Israel allerede den gang hadde gjennomgått: "For din skyld blir vi drept hele dagen. Vi blir regnet som slaktesauer".

For din skyld. Det var for Herrens skyld jødene ble hatet og forfulgt av hedningene. Når de etter hans ord skilte seg fra disse gudsfornekterne, og vitnet om deres blindhet og dårskap, ble de alltid sett på som fiender. Som noen vanskelige og foraktelige mennesker. Og i Hebr. 11:35-38 kan vi til en viss grad se hvilke lidelser de ble utsatt for. Der forteller apostelen at "noen ble torturert, uten å ta imot befrielse, for at de kunne oppnå en bedre oppstandelse. Andre igjen fikk prøvelser med spott og pisking, ja, og med lenker og fengsel. De ble steinet, de ble saget i to, ble fristet, ble slått i hjel med sverdet", osv. Alt dette hadde de lidd for Herrens skyld, fordi de bekjente og levde etter hans ord. Men det har alltid vært nøyaktig den samme hovedgrunnen til all den forfølgelse kristne har opplevd til alle tider; at de har bekjent troen på Kristus, og har forkynt at alt og alle som ikke gir seg inn under lydighet mot Kristus, er villfarelse og fører til fordømmelse.

Til alle tider har verdens hat vært rettet mot de som i levende tro bekjenner og følger Kristus. Og grunnen til dette bemerkelsesverdige hatet ligger egentlig i det voldsomme fiendskapet som "slangens ætt" alltid bærer mot "kvinnens ætt" (sv.: "ormens säd"/"kvinnens säd"). Det var dette Herren sa på syndefallets dag: "Jeg vil sette fiendskap mellom din ætt og hennes ætt". Og det er denne dype årsaken til dette hatet som gjør at det aldri kan forandres, hvor mye de ytre forholdene enn måtte forandres. Derfor er det alltid for Herrens skyld hans barn blir hatet av verden. Dette taler han også selv så ofte om: "Alt dette skal de gjøre mot dere for mitt navns skyld" (Mat 5:11, 24:9, Joh 15:19,21). Å, for en trøst og styrke som ligger i dette midt oppi alt verdens hat, at vi vet det er for Kristi skyld vi lider. Vel har vi også mange feil og fall. Verden aksepterer når akkurat de samme fallene skjer med dem som er av verden, og altså er én av dem (Joh 15:19). Men det er dette at du har en levende tro på Kristus. At du ikke kan tie om ham, og at du i hele ditt liv viser deg tro mot ham, og følger ham. Det er dette som gjør at verden ikke lenger aksepterer noen som helst feil hos deg, men tvert imot dikter opp slikt, hvis de ikke finner noen, "og for min skyld sier all slags ondt om dere på falskt grunnlag", sier Herren.

vi blir drept hele dagen. Når han også siterer dette Skriftens ord, ber Paulus oss huske at selv om vi skulle lide døden, som er det verste menneskenes fiendskap kunne gjøre mot oss, så skal det likevel ikke kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Hele dagen, eller: daglig, dvs. hele livet gjennom, har de som tror på Kristus lidd døden. Selvsagt kunne ikke den enkelte dø mer enn én gang. Men sett samlet var det likevel daglig noen som ble drept. Og dermed gikk alltid hver eneste én av dem og ventet på en grufull død. De gikk i en daglig skrekk for å bli drept. Det er det samme Paulus tenker på, når han nettopp i forbindelse med forfølgelse sier: "jeg dør daglig" (1Kor 15:30-31). Vi blir regnet som slaktesauer. Denne tilføyelsen skildrer den gru og forakt Kristi fiender hadde over seg, når de drap hans hellige. I dette viste de mye mindre følelser enn en opplever når et dyr skal slaktes. På retterstedet viser folkemasser ofte deltakelse overfor en morder. Men når Kristi vitner omkommer i en forferdelig nedslakting, kan folkemassene se på med forakt og hån, slik martyrhistorien vitner om. Alt dette viser at dette hatet har en langt dypere årsak enn det rent menneskelige. Men at likevel mange millioner Kristi blodsvitner har gått seirende gjennom alle slike lidelser, det beviser også at de har en annen kraft enn den rent menneskelige. Det beviser at de kristne har en mektig hjelper gjennom kampene. Dette taler Paulus mer om i den avslutningen som følger nå:

Til toppen 

37 : Men i alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss.

I alt dette skal vi mer enn seire. Ordvalget innebærer at vi har en veldig omfattende og sikker seier over alle disse prøvelsene. Det er ikke noe det kan stilles spørsmål ved i det hele tatt; om vi skal seire. Og dermed har vi mer enn bare en seier. Vi har også stort utbytte av disse prøvelsene og kampen. Både Ordet og all erfaring bekrefter det. Ofte kan de krigførende vinne seire som er så dyrt kjøpt at de egentlig bare står tilbake med tap. Men her taler vi om slike seire som alltid tilfører oss stort utbytte. Det er mer nyttig for oss at vi har disse kampene, enn om vi fikk slippe dem. Først og fremst har vi straks nytte av seieren i vårt innvortes menneske. For gjennom lidelsene tuktes vi, renses, lutres og øves i troen, bønnen og tålmodighet. Og gjennom hver seier lærer vi stadig å kjenne Guds makt og trofasthet bedre. I det femte kapitlet sa Paulus at "vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet" osv. Det samme sier apostelen Jakob: "regn alt bare som glede når dere blir utsatt for forskjellige prøvelser" (Jak 1). Slik taler også apostelen Peter i 1Pet 1:6,7. 

For det andre skal de kristnes lidelser øke deres evige herlighet. Paulus sier: "Vår trengsel, som er lett, og som bare varer en kort stund, virker for oss en enda mer overstrømmende og evig fylde av herlighet" (2Kor 4:17). På denne måten har vi alltid "mer enn" bare seier. Men det apostelen her egentlig taler om, og vil ha fram gjennom sitt ordvalg, er selve hovedtrøsten; at vi aldri behøver frykte for å gå fortapt, eller bli skilt fra Kristi kjærlighet gjennom alle disse prøvelsene, lidelser og kamper. Men at vi alltid skal få oppleve seier. At vi har en kjempe med oss i kampen. En kjempe som det er umulig å overvinne. Som alltid makter å føre oss fram til seier og ære. Paulus tilføyer:

ved ham som elsket oss. Her har vi hemmeligheten i denne kraften som kan seire over alt. Paulus bruker uttrykket "vi skal.... mer enn seire", som viser at vi er selv med i striden. Og likevel sier han at det er gjennom en annen seieren vinnes - "ved ham som elsket oss". Måtte vi tenke nøye over dette, og huske det! Når apostelen sier: "ved ham", så har han dermed først og fremst sagt: ikke gjennom noen som helst makt hos oss selv. Og dette er også det første vi må ha helt avklart i hjertet vårt, hvis vi ikke helt skal fortvile i prøvelsene våre. Tenk derfor grundig over hvordan ordet bygger helt og holdent på Herren - alt som har med rettferdighet og styrke å gjøre! Hos oss finnes ingen av delene. Opp mot "anklage" satte bare Paulus "Guds rettferdiggjørelse" (v.33). Mot "fordømmelse" satte han bare Kristi død, hans oppstandelse og evige prestetjeneste (v.34). Ikke i noe forhold noe som var brukbart hos oss. Det samme gjør han nå. Opp mot alle fristelser som kunne tenkes å ville skille oss fra Kristi kjærlighet, stiller han bare "ham som elsket oss". Hva står så vi igjen med? Vi er bare tiggere, vi får bare ta imot. Ja, får være mottakere med "sønnefrykt" (ikke "trellefrykt"), som tror. Det er det vi må være for å seire i alt bare gjennom Guds kraft. Det er selve hemmeligheten og hovedvilkåret. Ikke bare til trøst, men også når det gjelder den lykkelige utgangen på all vår strid; at vi i fullt alvor tror at vi ikke makter noen ting, men at alt bare skal bli gitt oss gjennom Herren.

Så lenge du tror du selv har noen kraft, får du stadig falle. Først når det blir helt klart for deg at selv kan du ikke annet enn å synde, at alt som er av det gode, det er Herrens verk. Først da kommer forløsningen og seier. Og hva så Herren vil gjøre, det er en helt annen sak enn hva du tror du kan finne på. Du får bare "stå og se" hva Herren vil gjøre (2Mos 14:13,14). Selv kan du ikke ta det. Nå blir mennesket intet - og Gud blir alt. Da får han æren og prisen for alt. Og det er da også hemmeligheten med hvordan han regjerer i sitt rike, slik han selv uttrykker det: "Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris" (Jes 42:8). "Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser" (Jes 43:11). Gud kunne ikke gi Gideon seier så lenge han hadde den store kampstyrken han stilte opp med. Herren sa: "Du har for mye folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd. For da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst meg". (Dom 7).

Her ser vi hemmeligheten i hvordan Gud arbeider med oss. Det samme sier han nemlig også i dag til oss: Din kraft er for stor. Hvis jeg gav deg seier mens du selv ennå har så mye styrke, kunne du rose deg mot meg og si: Det som har hjulpet meg er min kraft, min årvåkenhet, min bønn, mitt kjennskap til den åndelige verden. Nei, du må avkles all egen styrke, og så må du bare "stå og se" hvordan Herren gjør et under, hjelper og forløser deg med sin allmakts kraft. Da står du der overrasket, og sier av hele ditt hjerte: Jeg maktet ingen ting - Herren gjorde alt! Det er dette Paulus mener når han i 2Kor 12:10: "Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk".

Dette er det første vi skal ha lært av disse ordene: "ved ham som elsket oss". Dette bør vi nå anvende i alt vi opplever av prøvelser. I helhjertet erkjennelse må vi si: Selv kan jeg ikke stå imot en eneste "trengsel" eller "angst". Jeg vil alltid falle i motløshet og tvil, hvis ikke Herren selv hjelper meg. Jeg holder ikke ut en eneste "forfølgelse", men fornekter fort min Herre, akkurat som Peter bare han ble stilt overfor en svak kvinnes spørsmål, -- hvis ikke Herren gir meg sin kraft, osv. Men hvis det er bare i Herren vi har all vår trygghet og styrke, da skal vi aldri miste motet. Da skal vi seire gjennom alt. For Herren er totalt uovervinnelig; den sterke som har seiret over hele djevelens rike. Og hans styrke skal være vår styrke. Selv sa han jo: "Vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden". Av samme grunn: hans egen seier og makt, sa han om sin menighet: "Dødsrikets porter skal ikke få makt over den". Ja, slike løfter gir Herren, og som konge skal han også holde sitt ord.

Men da er jo hans hjelp, hans kraft og seier i oss svært underlig. For vi ser og kjenner jo ikke mye av denne kraften og seieren. Vi ser, kjenner og synes vel heller at alle onde makter seirer over oss, og at Herren av og til ikke viser seg med verken hjelp eller kraft. Ofte klager vi som profeten: "Hvorfor vil du være som en fortumlet mann, lik en kjempe som ikke makter å hjelpe?" (Jer 14:9). Men alt dette kommer bare av at Herrens måte å hjelpe på er svært uforståelig for oss. Det var også helt uforståelig at da han som ble korsfestet på et rettersted, skulle kunne si at "jeg har overvunnet verden"! Det kunne ikke noe menneske se eller begripe. Men så underlig er alt Herren gjør, når han seirer og hjelper. Derfor må vi innprente i oss at den åndelige seieren ikke alltid vil komme til å se ut som en seier, - men heller som et nederlag. Vi derimot har likevel alltid en virkelig seier - så lenge vi blir værende hos Herren. For det er dette alt dreier seg om, såfremt ingen ting skal kunne "skille oss fra Kristi kjærlighet". Bare vi blir værende hos ham, har vi alltid en virkelig seier.

Når apostelen her ikke sier: ved ham som elsker oss, - men sier: "ved ham som elsket oss", vil han dermed selvsagt ikke ha sagt at Herren ikke nå og alltid elsker oss. Med denne uttrykksformen vil han bare rette blikket vårt mot de veldige bevis på Kristi kjærlighet som allerede er gitt oss. Spesielt mot det store kjærlighetens bevis som lå i Kristi død for oss (kap.5:6-8). Paulus vil si: Han som elsket oss slik at han gav seg selv i døden for oss, hvorfor skulle han ikke også nå hjelpe oss i alle fristelser og kamper? Hvordan skulle han nå kunne overlate oss til oss selv? Og her brukes ikke noe annet navn på vår Herre. Han betegnes bare som "ham som elsket oss". Dermed har apostelen ville si: Slik er Kristus. Han kan best gjenkjennes på sin kjærlighet. Og sammenliknet med alle andres kjærlighet, blekner disse. Slik at det blir naturlig bare å si "Ham som elsket oss". Det blir bare én vi kan si virkelig har elsket oss. Når jeg bare sier "ham som elsket oss", så vet dere hvem jeg mener. Og tenker dere litt på hans kjærlighet, så vil dere bli overbevist om at han ikke lar dere kjempe alene.

Men hvor stor tro har vi egentlig på Kristi kjærlighet? Vi tar nok mange vakre ord om denne i vår munn. Men trøsten og kraften i hjertet, hvordan går det med den? Herre, forbarm deg over oss! Kom til oss, du Hellige Ånd! Vekk oss opp og gjør oss levende! Ellers kommer vi bare til å føre vakker tale om Kristi kjærlighet, men ikke ha annet enn mørke og nød i hjertet. Og de herlige ordene kommer bare til å smake som tørre agner for oss. Hva er det egentlig vi snakker om? Kristi kjærlighet! Hva er det? Slik sier hedningen i hjertet vårt. Hvem er Kristus? Jeg ser ikke noe til ham. Hvis jeg derimot får se det glade ansiktet til en venn, eller opplever et synlig bevis på kjærlighet, da vet jeg hva vi snakker om. Ja, slik taler vårt syndige hjerte. La oss derfor rope på Gud, at han må forbarme seg over oss. At han må sende sin Ånd som gir liv og åpner øynene våre. Da vil vi se at Kristi kjærlighet er noe "som overgår all forstand". Vi må be om "åpenbarings Ånd til kunnskap om ham", for at vi kan bli i stand til å fatte hvor umåtelig stor Kristi kjærlighet er, slik den er åpenbart for oss i Ordet, og i alt hans verk.

Tenk først over hvor uendelig varigheten av Kristi kjærlighet er. Den har vært fra evighet. Den var før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1:4). Da vil den aldri kunne endres. Nei, "som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste". Hvis du noen gang har opplevd Kristi kjærlighet, hvor stor den er, så skal du vite at den er fremdeles like stor også i dag. Vi må holde klart for oss hvor stor og uforanderlig denne personen er, han som elsker og beskytter oss. At han er den mektige og opphøyde, evighetens Fader, som selv englene skjuler sitt åsyn for, og roper: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige". For ham er de som bor på jorden "som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål" (Jes 40).

Og vi må huske på hvem vi egentlig er, vi som han øser sin kjærlighet ut over. At vi ikke bare er noen elendige skapninger, ja, "støv og aske",  "som bor i et leirhus" (mennesket, skapt av jorden). Men vi var også hans fiender. Vi var "av naturen vredens barn". Det er slike vesener han elsket så høyt at han kom til jorden, og er blitt vår bror. At han i mer enn tretti år gikk under loven for vår skyld. At han til sist gav seg selv til et offer for våre synder i den mest grusomme og bitre død. At vi er for ham som hans "øyesteiner", som hans egne "lemmer" hvor han selv er hodet. Og at han lider med oss, når vi lider. Han kaller våre lidelser for sine lidelser. Det ser vi i det han sier til Saul da han forfulgte Guds barn: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" Og på den siste dag vil han også si, om alt det som er gjort mot hans minste brødre, at det er gjort mot ham selv: "Dere gav meg drikke, dere kledde meg, dere tok imot meg".

Slik er Kristi kjærlighet. La oss huske på at denne, vår evige venn, er nær oss hvert eneste øyeblikk. Ja, mye nærmere enn noen synlig venn kan være. Ikke bare har han sagt: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende". Han har også sagt: "Jeg i dem, og du i meg". Når han da er så nær oss at han til og med bor i oss, - skulle han da ikke også kjenne til alt som bekymrer oss? Skulle han da ikke også høre hvert minste sukk fra oss, og alltid gjøre alt til det beste for oss? Skulle han da ikke i sin store omsorg også sørge for at alle våre fristelser overvinnes? Å, du trofaste Herre: Forlat oss all vår vantro! Og gi oss mer tro! Ja, stell du med oss slik som bare du vet er best! Din kjærlighet er underlig, men stor. I alt skal vi mer enn seire ved deg som elsket oss.

Til toppen 

38 og 39 : For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, verken høyde eller dybde, eller noen annen skapning, skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.

Med denne triumferende jubelsangen avslutter apostelen dette rike og herlige kapitlet. Her reiser han seg mot de mest forferdelige og hemmelige kreftene. Tidligere har han oppsummert mye av det som vanligvis pleier bekymre Guds folk, slik som "trengsel", "angst", "forfølgelse" osv. Men her regner han også opp alt som tenkes kan. Han bruker vidtfavnende skildring. Han nevner alt mulig, både "det som er nå", og "det som skal komme", altså ting han da ikke kjenner til. Men overfor alt forkynner han den samme overbevisningen om at ingen ting skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus.

Jeg er overbevist om, sier Paulus. Her gir han uttrykk for sin egen trosvisshet. Uten tvil som en oppmuntring og eksempel for andre, for at vi også bør være like overbevist. For han taler jo ikke bare om hvordan han selv skal bli bevart. I v.39 ser vi han bruker ordet "oss" - at ikke noe skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, sier han. Og alt det han skriver er jo beregnet til trøst og lærdom for oss. Og vi har jo samme grunnlag for denne overbevisningen, som Paulus hadde: Guds evige kjærlighet og makt. Måten han taler på, og meningen med disse ordene, er den samme som i 2Tim 1:12, der han sier: "Jeg vet hvem jeg er kommet til tro på, og jeg er overbevist om at han er mektig til å bevare det som er overgitt meg".

Denne salige vissheten, som nok alle ønsker å ha, er helt og holdent avhengig av at "jeg vet hvem jeg er kommet til tro på". Først at en ikke lenger tror på noe hos seg selv; sin egen styrke, sin tro og årvåkenhet. Som alt sammen bare er som været, ustadig og flyktig. Men at en tror bare på Herren alene. Og dernest at en kjenner godt hans kjærlighet, trofasthet og makt. Som alt sammen er urokkelig i evighet, og uforanderlig. Men hvis du altså skal komme til tro på Herren alene, da må du for alvor ha mistet troen på deg selv. Du må være blitt redd for ditt eget falske og ustadige hjerte, og kjenne at du er avhengig av trøsten i at Herren vil være nådig mot deg og bevare deg. Men så lenge du virkelig frykter for deg selv, er redd for ditt eget falske og ustadige hjerte og tror på Herren alene, da skal så visst ingen makt som noen gang kan tenkes å eksistere, være i stand til å skille deg fra Guds kjærlighet.* Som vi viste tidligere, under v.35, taler apostelen her hele veien om dem som er redd for at de ikke skal bli værende i Guds kjærlighet. Allerede i v.26 begynte han å trøste oss mot våre "svakheter", og i v.37 har han talt om at "vi skal mer enn seire". Altså kjemper vi. Og i alt dette gjelder hele veien denne overbevisende forsikring om at ingen ting skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.

* Herren taler ofte til oss slik: "Våk og be!", "vær tro inntil døden!". Ja, apostelen taler til de kristne og sier: "Arbeid på deres egen frelse med frykt og beven!" Men at Skriften taler slike formaningens ord til oss, står ikke i strid med den sannheten at det er bare ved Guds makt vi bevares til frelse. For selv om alt, både av liv og kraft, utelukkende er Herrens verk og gaver, taler Skriften likevel om at vi må bruke midlene, at vi må høre hans røst, og søke denne nåde og kraft hos ham. Og selv om vi ikke en gang makter dette uten at han først kommer til oss, så kan vi i alle fall gjøre det da, når han kommer og arbeider på oss. Her er det lærerikt å legge merke til den underlige sammenhengen i Fil 2:12,13. Der sier apostelen: "Arbeid på deres egen frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje". Her kunne en fristes til å tro det lå en selvmotsigelse i at han først sier vi skal arbeide på vår frelse. Og samtidig at det er Gud som virker både å ville og å virke. Men tanken her er like naturlig som om noen sa til en bonde, når våren kom: Sørg nå for at du får en god kornhøst, for nå gir Gud både regn og sol, og gode vekstmuligheter. Hvis bonden da innvender at: Jeg er ikke i stand til å skape ett eneste strå på åkeren min, da har en all grunn til å svare ham: Nei, du kan ikke skape ett eneste strå. Alt som har navn av liv og skapelse er bare Herrens verk. Men det påligger deg å bruke midlene, og passe på når det er rette tiden. Det er du som må pløye, harve og så ut kornet. Akkurat på samme måte er det også i det åndelige liv. Alt som har med liv og kraft å gjøre, er det bare Herren som kan virke. Men han har befalt oss å bruke midlene, høre hans ord, og være på vakt overfor vårt eget hjerte, for djevelen og verden, og påkalle hans nåde og hjelp. Og alle de som gjør det, vil han gi sin nåde og kraft både til å ville og til gjerning.

verken død eller liv. Ingen ting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet. Ikke en gang selve døden. "Døden" har en dyster klang, og kan nok prøve vår tro på Guds kjærlighet. I døden skal jeg ikke bare skilles fra dette livet, og forlate alt som har vært mitt liv her på jord. Men da står jeg også foran en evighet som er helt ukjent for meg. Legemet mitt, som jeg hele mitt liv har stelt og voktet, skal nå dø, skal oppløses og smuldre opp. Alt dette vil alltid fortone seg gyselig for vår natur. Og selv Guds venner kan nok rygge tilbake overfor dette, og kanskje undre seg over at de virkelig kan være i hans kjærlighet, når han kan la denne dødens gru komme over dem. Døden er jo syndens lønn - ! Slike tanker kan vel bli en prøvelse for mange. Men troens øye trenger også gjennom dødens mørke, og ser til og med her et stort lys. Så langt fra å være noe som skulle skille oss fra Guds kjærlighet, er døden tvert imot hans eget sendebud for å bringe oss hjem til hans herlighet.

La oss tenke oss at vår jordiske konge ønsker å gi deg en høy stilling ved hans side. Så sender han en av sine tjenere avsted til deg. Denne tjeneren har et tungt og dystert ansikt, og er nærmest iført sørgeantrekk. Men han bærer fram budskapet fra kongen, om at han vil gi deg en høy stilling ved siden av ham i slottet, og flere andre kongelige æresordener. Og da må jo ikke denne tjenerens utseende bedra deg, eller ta fra deg gleden. Døden er et slikt sendebud fra vår himmelske konge. Den er en forkledd redningsmann fra all din elendighet. Han likner kobberormen i ørkenen, som så ut akkurat som en av de giftige serafslangene, men hadde ikke noen gift. Den var tvert imot redningen for de som var blitt bitt av serafslangene. Døden befrir sjelen fra all dens syndenød, så den nå isteden kan ikles fullkommen hellighet og fred.

Ja, døden er en underlig redningsmann. Selv er den riktignok et resultat av synden. Men nå er den kalt til å gjøre fullstendig slutt på synden og alle dens sørgelige virkninger. Nå fører den oss til det fullkomne livet, det evige lyset, og den evige freden. Dette er noe Kristi død og oppstandelse har utrettet. Legemet kan nok komme til å lide, og sjelen kan kjenne på uro i dødsskyggens dal. Men den samme omsorgsfulle Frelser, som fant oss og fulgte oss så trofast i livet her, skal også nå være oss nær. Ja, nærmere enn noen gang, for "dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død". Døden skal så visst ikke skille oss fra Guds kjærlighet.

"verken død eller liv". I dette kortet ordet "liv" favner Paulus alle de farer og problemer Guds barn må gjennom på deres vandring gjennom livet, fordi de bærer i seg et grusomt forderv, og er omgitt av mange farlige fiender. Og de er stadig utsatt for skadelige påvirkninger av utviklingen i tiden, av medgang og motgang osv. Når de ser på alt dette er det mange Guds barn som gruer seg mer for livet enn for døden, og tenker at hvis jeg skulle leve lenge i denne farlige verden... - hvem vet hvordan det da vil gå med meg! Hvordan skal jeg kunne bli stående i nåden og Guds kjærlighet gjennom alle livets stormer? Da er det Paulus sier: Så sterk, så trofast og urokkelig er den gode hyrdens omsorg for oss, at ingen ting som noen gang kan møte oss her i livet, skal være i stand til å rive sauene ut av hans armer, de som hører hans røst. Han vil være nær oss alle dager. Han vil alltid høre bønnene våre, og hjelpe oss, uansett hva som møter oss. Hele vårt liv, og alt som hører med i det, skal da ikke "være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre".

Eller engler. Når ordet "engel" forekommer i Skriften, uten noen tilføyelse, betyr det alltid de gode englene. Når det tales om de falne, de onde englene, vil det alltid være tilføyd ord som uttrykker dette. Det gjelder f.eks. når det i Mat 25:41 tales om "djevelen og hans engler", og i 2Kor 12:7 om "Satans engel", osv. Altså må det her, med "engler", menes de gode englene. Men da kan en jo innvende: Hvordan kan Paulus da bruke "engler" som eksempel på noe som truer Guds barn, når disse englene aldri kan være fiendtlig innstilt overfor oss, men tvert imot er "utsendt for å tjene dem som skal arve frelse? (Heb 1:14). Og svaret er at dette nettopp er noe av måten Paulus taler på. Når han vil uttrykke seg særdeles sterkt, da bruker han til og med det usannsynlige og umulige, for å gjøre framstillingen sin desto kraftigere. Vi har et talende eksempel på dette i Gal 1:8, der han sier: "Selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!" Dermed vil Paulus ha sagt at om det var mulig at selveste englene, disse veldige kjempene, skulle stride mot oss, så skulle heller ikke de være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet. Så stor og mektig er han som er med oss, at ikke en gang de sterkeste krefter som er skapt makter noe som helst overfor oss.

Eller myndigheter eller makter. Det har vært forskjellige oppfatninger av hva Paulus har ment med disse ordene. Noen har ment han sikter til jordiske myndigheter og makt. Andre at apostelen har tenkt på myndigheter og makt innen engleverdenen. Og sistnevnte oppfatning er uten tvil den riktige. For det første ser vi at Paulus bruker samme ord som vi har her i teksten, om forskjellige englers makt, både de gode og de onde. Det gjelder f.eks. i Ef 1:20-21 der han sier at Gud satte Kristus ved sin høyre hånd i den himmelske verden, "høyt over all myndighet og kraft og makt og herredømme". Og når han i Ef 3:10 taler om "maktene og myndighetene i den himmelske verden". Det samme når han i Kol 2:15 taler om de onde "myndighetene og maktene" som Kristus har "avvæpnet".

Dernest husker vi at Paulus allerede (v.35-36) har talt om hva vi kan bli utsatt for fra jordiske krefter. Og nå er han i tankene i den høyere, usynlige verden. Av sammenhengen ser vi at her taler han om forskjellige englemakter, gode eller onde. Han vil ha sagt at om så hele engleverdenens sterkeste krefter skulle reise seg mot oss, så skal dette mislykkes. Vi skal få seier i alt. Så sterk og trofast Herre og beskytter har vi i ham som elsket oss. I sin død har han knust all vår fiendes makt.

Verken det som er nå eller det som skal komme. Verken det vi nå virkelig opplever av prøvelser og fristelser, eller det vi kan tenke oss at vi noen gang vil komme til å møte, - skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet. I dette uttrykket favner apostelen alt som rører seg så lenge jorden består. Ikke bare det vi kan komme til å oppleve i vår tid på jorden, men også det som til sist vil skje i denne verdenshulsholdning. F.eks. den gru og skrekk Åpenbaringsboken og andre profetiske skrifter forkynner skal komme over verden til slutt. Her vil han bare avslutte kapitlet med å si at slett ikke noe som helst av alt som noen gang skal kunne bekymre oss, enten det vi nå er oppe i, eller noe vi bare kan tenke oss framtidig, skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre. Så sterk og trofast hjelper er det vi har.

Verken høyde eller dybde. Disse ordene har også vært oppfattet på forskjellig vis. Noen har ment det peker på himmel og helvete. Andre at det taler om den største lykken og den dypeste elendighet i verden, osv. Vi kan jo legge merke til selve uttrykket: "høyde eller dybde". Men i tillegg skal vi legge merke til sammenhengen mellom disse ordene og det som er talt like foran, som dekket hele denne verdenshusholdnings tid. Da må meningen med disse ordene uten tvil være at Paulus her med "høyde" og "dybde" har villet inkludere det store rommet, hele universet. Og dermed gir uttrykk for den herlige tanken at alt som finnes i tid og rom, og dermed alt som finnes utenfor Den Uendelige selv, og som alltid finnes under hans allmakts hånd, vil være altfor svakt til å kunne skille oss fra ham.

Og da er det klart at innenfor tid og rom finnes all trengsel og forfølgelses makter og all den falske åndelighetens høytsvevende sjeliskhet. Ja, alle høye åpenbaringers oppblåsende makt. Og på den andre siden: alle anfektelsens brusende dyp. Også alt dette vil være avmektig overfor ham som er gitt all makt i himmel og på jord. Han som kan "rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud", han gjennomskuer også alle "Satans dybder", og kan med letthet tilintetgjøre dem. Alt dette er sant og fullt av trøst. Men det har uten tvil vært apostelens konkrete tanke her å inkludere alt som bare begrenses av rom og tid. Dermed vil han på det sterkeste gi uttrykk for at det ikke kan finnes noe som helst, som vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet.

eller noen annen skapning. Med denne tilføyelsen synes apostelen i sin triumferende trosvisshet å ville si til slutt: Skulle det så ennå noen gang komme til å eksistere noe som ikke finnes innenfor tid og rom, så står mitt ord fast også overfor dette. Og dermed har han fullkomment dekket begrepet "alt" som er i verden, utenfor Gud selv. Da har han gitt et fullstendig, utfyllende budskap om at ikke noe som helst som kan tenkes eller nevnes, skal være i stand til å skille de som frykter, som tror og som påkaller Herren, fra hans nåde. Nei, verken med rettferdighetskravet og loven (v.33), eller med vold og makt, skal Guds barn kunne skilles fra hans kjærlighet. Slik er den salige tryggheten vi skal få lov å ha i vår mektige og trofaste Gud. Samme salige trygghet har også Herren selv med mange trøstens ord villet gi sine svake etterfølgere som tror på ham. Han har sagt: "Frykt ikke, du lille flokk, for det behaget deres Far å gi dere riket". "Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige". Slik seirer vi altså i alt ved ham som elsket oss. Mye vil komme til å prøve oss, friste og bekymre. Men ingen ting skal "være i stand til", sier apostelen - på nytt et uttrykk som forteller oss at her tales det om kamp, akkurat som "seire", og "skille", sier det samme, -- ingenting skal "være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet".

Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre. Det Paulus tidligere (v.35) kalte "Kristi kjærlighet", det uttrykker han her slik: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre". Dermed sier han først og fremst at Gud og Kristus er ett, og at Kristus er Gud, fordi Kristi kjærlighet og Guds kjærlighet er det samme. Men her finner vi også noe annet som er tankevekkende og fullt av trøst. Med ordene "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus" har Paulus først latt oss forstå at her tenker han ikke på Guds allmenne kjærlighet; den kjærligheten Gud elsker alt han har skapt, med. Nei, her tales det om den dype paktskjærligheten Gud har til dem som "er i Kristus Jesus" (v.1). De som er Guds Sønns lemmer, brødre og medarvinger. Det er bredden, lengden, dybden og høyden i denne kjærligheten som overgår all kunnskap (Ef 3:18-19). Tenk at Gud uttrykkelig sier at han elsker oss med samme kjærlighet som han har elsket ham med, hans enbårne og elskede Sønn (Joh 17:23).

Ja, med disse ordene: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus", minner Paulus om den dype grunnen til både styrken og det urokkelige i denne kjærligheten. Gud elsker oss nemlig "i Kristus Jesus" - ikke for noe som vi er i oss selv, men på grunn av det Kristus er, det han har gjort og det han gjør for oss. Han ser oss i Kristus, og elsker oss for hans skyld. Hvis budskapet bare var generelt, om at Gud elsker oss, så ville vi stadig bli i tvil, hver gang vi fikk se vår synd. Vi ville si: hvordan kan Gud elske slike syndige skapninger som oss? Og hvordan skulle vi kunne være sikre på ikke å falle ut av hans kjærlighet, når vi stadig synder mot ham og vekker hans vrede? Derfor holder apostelen her fram Kristus som grunnlag for denne kjærligheten. Han som er den samme i går, i dag og i all evighet. Ja, det er jo ham som er det egentlige målet, som er gjenstand for Guds kjærlighet.

Og med det grunnlaget slipper vi å tvile på Guds kjærlighet, når vi ser syndene våre og innser at vi "bare har trettet ham med våre synder, voldt ham møye med våre misgjerninger" (Jes 43:24-25). Slik taler Paulus for at vi skal se, og tenke grundig over, hva vi eier i Kristus. I ham har vi jo vår forsoning og evige rettferdighet. Derfor gjentar apostlene så mange ganger disse ordene: "I Kristus Jesus", "ved Jesus Kristus". Det er bare Kristus, Kristus, som gjentas og gjentas i alt de taler og skriver. At det er bare i Kristus vi har alt; alt Faderens velbehag, all nåde og forløsning. Vi er "utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt", "han tok oss til nåde i Den elskede", osv. De hørte Guds røst fra himmelen si: "Dette er min Sønn, Den elskede, i ham har jeg velbehag". Og når det altså egentlig er Kristus som er gjenstand for Faderens kjærlighet, - så elsker han da også alle dem som er i hans Sønn, med en evig kjærlighet. Fra evighet av hadde han gitt dem til Sønnen, og deretter også forent dem med ham, for at han nå kunne elske dem fritt i ham og gjennom ham.

Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. For dette liv er i hans Sønn". På samme måte vil Paulus her si at den som er i Kristus, han har Guds kjærlighet. For Guds kjærlighet finnes bare i Kristus. Dette må vi la synke dypt ned i hjertet vårt. Og vi må holde klart for oss at Gud umulig kan elske oss, hvis han ser på det som finnes i oss. Det er bare "i Kristus Jesus" vi har Guds kjærlighet. Men hvor høyt Gud elsker de som han ser og elsker i sin Sønn, det går visst langt ut over all vår tankes evne. Men tenk ennå en gang over at Kristus sa til Faderen: "du har elsket dem, slik som du har elsket meg" (Joh 17:23). Hvis all den tukt og nåde jeg har fått bare har fått føre meg dit hen at jeg ikke kan unnvære Kristus, men hver eneste dag er avhengig av ham, da får jeg sikkert nok lov å tro jeg også "har Sønnen", og dermed også "har livet" (1Joh 5:12). Da kan jeg også være sikker på at Gud elsker meg med samme kjærlighet som han elsker sin Sønn. Hvis dette er sant, - da er det jo altfor stort til å få rom i mitt trange og vantro hjerte. Å, Gud! Åpne øynene våre, og gi oss mer tro!

For hvis det nå er bare i Kristus Gud elsker oss, da må jo hans kjærlighet ikke bare være uendelig stor, men også uforanderlig og konstant til alle tider og under alle omstendigheter. Slik at den ikke beror på gode eller dårlige situasjoner eller mennesker. For hvis Guds kjærlighet påvirkes av oss, slik at han avviser veldig store syndere. Eller han ikke elsker oss lenger, hvis vi gjør en mer markert synd. Da kan det jo ikke være bare i Kristus han elsker oss. Da må i alle fall hans nåde til en viss grad være avhengig av hvor gode eller hellige vi er. Men da er hele Guds evangelium tilintetgjort. For det er noe ganske annet Gud forkynner oss gjennom hele Skriften. Lover være Herrens navn! Han sier at han regner ikke lenger med noen verdighet hos oss. At "ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger" (Gal 2:16). At det er bare i Sønnen han er nådig mot oss. Derfor er det han fryder seg over både å frelse de største syndere, når de holder seg til Sønnen, og at han til enhver tid forlater oss alt syndig som ennå bor i vårt kjød, og av og til dessverre også bryter ut.

Herren kaller de største syndere til å ta imot sin nåde, og sier: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø" (Jes 1:18). Noe slikt kan selvsagt bare skje gjennom Sønnen, gjennom hans blod som "renser fra all synd". Jo større syndere som frelses gjennom ham, jo større blir hans ære og pris. Og bare derfor var det jo også han kom til verden, at han skulle "frelse syndere", og gi engstelige syndere en uventet nåde. Simon Peter hadde sikkert bevisst synd mot Gud i tankene, når han ropte: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre!". Men da, i samme øyeblikk, fikk Peter ikke bare nåde, men også det store kallet til å bli en apostel. Legg merke til dette! Just da han trodde Herren skulle gå fra et så "syndig menneske"! Da Herren Kristus gikk til Paradis førte han med seg - ikke en engel, men en røvers ånd. Dermed ville han si til oss alle at de største syndere er blant de han kom for å frelse med sin nåde. "Varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer" (Rom 5:20).

Om så vår skyld skulle rekke helt opp til himmelen, så er nåden høyere enn himmelen. Fordi nåden grunner seg på Den Høyestes uendelige forsoning. På at det er bare i Kristus Gud er nådig mot oss. Derfor frelser han også de mest uverdige syndere. Men av samme grunn må også denne nåden være en evig og urokkelig nåde. Derfor må den heller ikke kunne minskes eller rokkes gjennom våre synder. Den må være en konstant forlatelse. Dette ser vi også i Kristi urokkelige mildhet overfor disiplene. Fordervet dukket stadig opp, og brøt ut hos dem. Vi ser hvordan han ofte irettesatte og korrigerte dem. Men han utelukket dem aldri fra sin nåde. Han gav dem også det budet at de alltid skulle forlate andre - "ikke bare sju ganger, men sytti ganger sju", dvs. alltid. Og vi er selvsagt overbevist om at han ville ikke de skulle gå lenger enn han med å tilgi andre. Han ville nok helt sikkert selv forlate, slik som han lærte oss å gjøre det. Men nå sier han altså: "hvis han synder mot deg sju ganger om dagen, og sju ganger på én dag kommer tilbake til deg og sier: Jeg omvender meg, så skal du tilgi ham" (Luk 17:4). Slik er det Gud forlater. For han har lært oss "å være barmhjertige slik som deres far også er barmhjertig". Hans forlatelse må da altså være konstant vedvarende, og uten grenser, - så lenge vi i anger og tro holder oss til ham. Slik er den nåden som er bygget utelukkende på Kristus. Dette skal vi huske på, når det gjelder ordene: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre".

Og så har apostelen her med triumferende trosvisshet forkynt at ingen ting i hele verden skal være i stand til å skille oss fra denne Guds kjærlighet. Først har han sagt at den skylden vi pådrar oss gjennom våre egne synder, skal ikke være i stand til det. "Hvem vil komme med anklage?", har han sagt, "Hvem er den som fordømmer?", og svarer: "Det er Gud som rettferdiggjør", "det er Kristus som døde", osv. Han har også sagt at heller ikke noen vold eller makt skal være i stand til å skille oss fra Kristi kjærlighet. Verken "trengsel eller angst eller forfølgelse", nei, ikke en gang de sterkeste makter som finnes i hele skaperverket. Så trofast og allmektig er den Frelseren vi har. Så lenge og så titt vi holder oss til ham, skal vi seire i alt, ja "mer enn seire", sier apostelen.

Hvilken vei vi så vender blikket innen hele skaperverket, skal vi ikke finne noen makt som kan skille oss fra Guds kjærlighet. Enten vi ser oppover eller nedover, mot himmelen eller mot helvete, innenfor rom og tid, når det gjelder alt det som er skapt, - så er der ingen ting, eller noe av dette samlet, som skal kunne utrette noe mot dem som har Gud med seg. I alt skal vi mer enn seire gjennom han som elsket oss. Han, vår Herre og vårt hode, har all makt i himmel og på jord. Og hans kjærlighet har en bredde, en lengde, en dybde og en høyde som overgår all forstand. "Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene. Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp". "derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot".

Med denne sterke troens frimodighet avslutter altså apostelen dette herlige kapitlet. Og han vil oppmuntre alle Guds barn til samme frimodige tro. Det har den aller største betydning at vi eier en slik frimodig tro. Den er livet og kraften i hele vår kristendom. "Glede i Herren er deres styrke" (Neh 8:10). Hvis vi av hjertet kan tro: Først og fremst at syndene våre er forlatt. Ja, at nå er vi Guds barn og venner, og himmelens arvinger. At Gud er fornøyd med oss. Ikke på grunn av noe som finnes i oss, men for sin elskede Sønns skyld. Og videre: at han også vil føre oss helt fram til himmelen. Vil følge oss hele livet med en evig nåde og omsorg. Styrke, støtte og bevare oss. Da, og først da, når vi har en slik tillit til Gud, har vi også en hjertelig lyst og en overnaturlig kraft til å gjøre og lide litt for hans skyld. Vi må aldri glemme å styrke våre sjeler med de herlige trøstens grunnsannheter Paulus har talt om i dette kapitlet. Dette bør være noe av det vi daglig tar til oss som næring for troen, for håpet, kjærligheten og tålmodigheten.

I dette kapitlet har Paulus talt til oss om alle de herlige frelsens skatter og arven som tilhører alle de som lever forent med Kristus. Disse frelsens skatter og arv er så store og herlige at hvis vi med våkne sinn virkelig kunne tro og ta til oss det dette innebærer, ville vi vel av bare glede juble evinnelig: Ære, lov og pris og takk være vår Gud!. Nei, da ville vi aldri la noe som vi opplever her i livet, og som en gang tar slutt, bedrøve oss eller dempe motet vårt. Vi ville anse alt slikt for smått og ubetydelig, imot denne eneste store og evige arven.

Tenk bare over hva det er Paulus har forkynt for oss! Det første av alt det veldige Guds barn eier, er at ingen ting skal kunne fordømme dem. De første ordene i dette kapitlet var: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Tenk hvor veldige løfter du har over ditt liv, når du lever i en slikt pakt med Gud at uansett hva som måtte finnes av synd og grusomhet i deg, så skal det likevel ikke kunne fordømme deg! Tenk for noen ord: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus!" Denne friheten eier vi utelukkende fordi vi er i Kristus Jesus. Da er vi frigjort fra lovens frelsesvilkår. Og denne friheten fra loven eier jeg på den faste grunnen som omtales i v.3: "Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse" osv. Fordi lovens fordømmende dom dermed rammet det uskyldige Lammet, er vi nå fri fra fordømmelsen. Vi skal aldri dømmes etter loven, men etter det Kristus har fortjent for oss. Og derfor skal vi få leve under Guds største nåde for evig.

Tenk for en nåde! Vi opplever bittert og sterkt hvordan loven ikke på noen måte kan makte hos oss det den krever. For selv om vi ved nåden er blitt nye mennesker, er vi langt fra å kunne være og gjøre alt det loven krever. Nei, vi synder på mange områder hver eneste dag. Men da skal vi fremdeles få trøste oss nettopp med disse ordene om at det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn -. Og at derfor "er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Å, for en salig trygghet og hvile! Å, for en evig nåde! Livet og evigheten blir ikke for lang til å prise Gud og Lammet for alt dette.

Det neste han har nevnt er den uendelig store verdien i at vi også har Den Hellige Ånd i hjertene våre. Ved Ånden er vi nå blitt nye mennesker. Vi har Åndens sinnelag og "vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden" (v.4-13). Tenk for en nåde og gave det er! På tross av alt det forferdelige vi ennå kjenner herjer i hele vårt vesen, kan vi likevel være sikre på at vi ved nåden er blitt nye mennesker som nå går en helt annen vei enn resten av verden. Og det gjelder ikke bare vårt utvortes liv, etter noen nye leveregler, slik hyklerne gjør. Nei, vi har fått et helt nytt sinn og hjerte, slik at vi nå ser helt annerledes enn tidligere på alt. Paulus sier: "de som lever etter kjødet, retter sinnet mot det som hører kjødet til, men de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til". Og vi opplever jo at uansett hvor dårlig det enn ofte går med livet, så har vi et sinn som gjennom alle bedre eller dårligere stunder er det samme. Når alt går rett og vel etter Ånden, da er vi glade og fornøyde. Men når synden overrumpler oss, da lider vi også forferdelig. Dette vitner om at sinnet er hellig og det samme gjennom alt som skjer med oss.

Dette nye sinnet gjør at vi elsker det som er hellig, mye mer enn vi kan vise det med ord eller gjerning. For "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov" (v.7). Men gjennom Ånden som bor i oss har vi ikke bare et nytt hjerte og sinn, ny lyst og en ny vurderingsevne. Men i hele livet vårt er vi blitt nye mennesker. Nå både taler og lever vi annerledes enn før. Og dette ser til og med verdens mennesker, så det irriterer dem. Vi er opptatt med å følge og bekjenne Kristus, og stadig drepe vårt onde kjød mer og mer. Opptatt med det som vil være til Herrens ære og til hjelp for medmenneskene. Det er vår største sorg når vi mislykkes i dette. Men det er likevel ennå et bevis på at vårt sinn er hellig. For vi må jo si Davids hellige sinn også viser seg i hans bitre klagesalmer. Men det han er opptatt med der, er jo å klage over sine store synder. Og dette at vi har fått Den Hellige Ånd, og ved den blitt nye mennesker, er jo umåtelig stor nåde og gave som vi aldri kan prise Herren nok for.

For det tredje forklarer Paulus hvordan alt dette beviser det vi nå egentlig er: Guds barn. Guds barn på jorden. Og det i så sann og virkelig mening at vi også er blitt "Guds arvinger" og "Kristi medarvinger" (v.14-18). Ja, vi er Guds barn i en så vid og sann mening at Paulus i v.29 sier at vi er "forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde", og at "han skal være den førstefødte blant mange brødre". Hør, - for noen ord! Dette er jo en herlighet som går så vidt og høyt over alle våre tanker, at vi aldri her i livet vil kunne tro noe så stort har skjedd med oss. Fra Guds ord vet vi nok at dette vårt barnekår hos Gud er selve målet og summen av alt det Den Treenige Gud har gjort for oss. For Gud har fra begynnelsen skapt oss til å være hans barn. For å gjenopprette barneretten, har Guds Sønn blitt menneske, blitt vår forsoner og vårt offer. Så har Den Hellige Ånd født oss på ny til Guds barn. Men selv om vi vet alt dette, er den nye stillingen så altfor stor, så den ikke kan rommes i hjertet vårt. Vi ser det. Vi tror det. Og tror det likevel ikke helt.

For tenk nå bare over hva slike ord innebærer: "Guds barn" -, "Guds arvinger" -, "Kristi medarvinger" -, "Kristi brødre" -, "han skal være den førstefødte blant mange brødre". Hvis dette ble klart for hjertene våre, så vi virkelig kunne tro og holde klart for oss så stor en nåde, da ville nok ikke noe som helst i denne verden kunne rokke oss. Nei, i stor og salig undring, ville vi "være som drømmende" og ikke riktig vite om vi allerede var i himmelen. Om da hele livet ble mørkt, og alt mulig bittert kom over oss -. Hvis vi virkelig er Guds barn slik vi har sett det her, så vi skal bli Kristi medarvinger, og han skal være den "førstefødte blant mange brødre", - . Da blir jo alt så smått og ubetydelig imot dette, at det kan være det samme hvordan det går. Om livet blir vanskelig eller lett: Vi er Guds barn, og da er alt salig og godt. Da skal enden på alt bli herlighet.

Og så til den fjerde store og umåtelige frydens kilde Paulus har nevnt her: Dette at vi ikke bare allerede er Guds barn. Men at vi også, etter dette ustadige, tåkete og jammerlige livet på jorden, skal komme til herligheten. At en "herlighet" som ikke har noe som helst sammenlikningsgrunnlag i noe av alt det vi opplever i all elendigheten her i livet, "skal bli åpenbart på oss" (v.17,18). Ja, så sant vi her i livet virkelig er Guds barn og Kristi brødre, så vi også "lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham", sier Paulus. "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Dette er innholdet i den veldige slutt-trøsten som Paulus helt fra v.19 til slutten av kapitlet har vært opptatt med å overbevise oss om. Og med denne hensikt har han anvendt mange ytre tegn, i tillegg til de dype og evige grunnsannhetene for vår visshet om at Gud virkelig vil føre oss helt fram til himmelen.

Det første av disse ytre tegn og vitnesbyrd om dette salige håpet, er det han skildrer slik: "skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn". Det vil si at hele den syndige skapningen er i en tilstand som strider så totalt mot den store Guds hensikt og siktemål. For nå (etter syndefallet) kan alt det som er skapt ikke få tjene Guds barn og det gode, men må i det alt vesentlige tjene Guds fiender og spottere. Ja, tjene synden og djevelen (i dens onde strev for å forføre og skade oss). Dette strider så markert mot Guds gode hensikt med skapelsen og menneskene, at enhver må kunne innse at her må være et høyere mål med dette. Når det gjelder denne skapningens sukk under trelldommen, sier apostelen at den er blitt "underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp; for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn" (v.19-22). Dette er det første Paulus bruker her, som et ytre tegn og vitnesbyrd om at vi har en annen og herlige tid i vente.

Det andre vitnesbyrdet om dette salige håpet, sier Paulus ligger i Guds barns eget sukk, eller den ufullkomne livssituasjonen de lever her på jord. Ja, selve håpets natur vitner jo om at vi ennå ikke er kommet til vårt rette liv. Dette som "Åndens førstegrøde" i oss er en forsmak på, og gir oss lengten etter (v.23-25). Først og fremst kan jo ikke et så halvt liv, fullt av sukk slik vi nå har det, være hele det fullbrakte verket den store Gud har som mål for oss. Som han har skapt, gjenløst og helliget oss til. Dernest ville vi også kunne spørre: Hvorfor skulle Gud gi oss sin Ånd, skape et åndelig liv i oss, hellige og i det hele tatt oppdra oss, - hvis han ikke hadde som mål å gjøre oss evig salige? Dette var dermed det andre beviset på at vi har et langt mer fullkomment liv i vente.

Den tredje grunnen han nevner her for vårt salighetshåp, var at uansett hvor stor vår skrøpelighet enn måtte være, - om det så var at vi ikke en gang kunne "be slik vi burde" -, så hjelper Ånden oss, og "går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Disse sukkene er noe av nøden inni oss, som vi ikke forstår oss på. Men dette oppfatter Gud som veldige rop, han som vet hva Åndens sinnelag er (v.26,27). Og dette er også en styrkende trøst. Når vi altså lider i stor skrøpelighet, og føler at vi ikke en gang kan be og knapt kan sukke, så skal Ånden selv sørge for alt sammen. Da skal den ta seg av alt. Og Åndens sukk i oss høres hos Gud som det sterkeste bønnerop.

Den fjerde grunnen for vårt håp om at vi skal nå sikkert fram til det salige målet, sier Paulus ligger i følgende: Selv om ikke alt går godt i livet vårt her på jord -. Kanskje både vårt og Åndens sukk fremdeles bare synes å fortsette gjennom stor trengsel, uten at vi ser noe trøstende svar -. Så skal Gud styre dette også, så det blir til det beste for oss, ved at Gud blir så dyrebar for oss at alt som skjer driver oss til ham. Paulus sier: "Vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud". Og dette har vi all grunn til å være helt overbevist om, fordi Gud jo har en fast og evig "rådslutning" om å frelse alle dem som tror på Sønnen, og etter denne rådslutning allerede har kalt oss til sitt nåderike (v.28). Når han da samtidig alltid "på forhånd kjente" de som ville holde ut i tro helt til slutt, så har han også "forutbestemt" alle disse til å bli likedannet med hans Sønns bilde. Han har på ingen måte latt sitt verk stå tilbake som noe ufullendt. Nei, han har alltid gitt alle disse sine utvalgte all den nåde de behøvde for å nå målet. Han har alltid kalt dem, han har rettferdiggjort dem, og han har forherliget dem (v.29).

Med alle disse grunnsannhetene å bygge vår trøst på, setter Paulus dette opp mot alt som finnes i verden, og roper ut at ingen ting overhode skal kunne utrette noe imot oss. Han sier: "Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?" (v.31). Ja, han utfordrer oss til å komme i hu Guds største bevis på sin kjærlighet, og spør på nytt: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (v.32). Så regner Paulus opp alt som kunne tenkes å ville bekymre oss. Og mot alt sammen setter han den sterkeste trøst. Først nevner han bekymring i vår samvittighet, som kommer av synd, og sier: "Hvem vil komme med anklage?", "Hvem er den som fordømmer?" Opp mot hver bekymring setter han bare Gud og Kristus. han sier: "Det er Gud som rettferdiggjør", "Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss" (v.33-34).

Så nevner han også de ytre prøvelsene som vanligvis bekymrer oss mest, og sier: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd?". "I alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss" (v.35-37). Og så slutter apostelen triumferende, som en sang: "Jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, verken høyde eller dybde, eller noen annen skapning, skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre".

Hvor er det hjertesåret som ikke kan leges ved å ta til seg av denne guddommelige kjærlighetens rikeste fruktfelt? Hvilken sorg kan ikke lindres her, ja, forvandles til glede? Og hvilken frykt kan ikke forvandles til kjærlighet her? Når du er en Jesu venn, og du så gjerne vil være det! Når du har en forsvarer og talsmann hos Faderen, og i ham er du fri fra alle dine synder, og all fordømmelse! Når du er et Guds barn, en Kristi "medarving"! Når Den Hellige Ånd er gitt deg til å trøste deg og lede deg! Når du vet du har en allmektig hjelper i all din skrøpelighet! Hva finnes det da som kan dempe din glede, din trygghet, din fred? Prøvelser og sorg både kan og vil nok møte oss. Men dette bør vel ikke trykke oss ned, når vi vet at "alle ting virker sammen til det gode", og "virker for oss en enda mer overstrømmende og evig fylde av herlighet" (2Kor 4:17).

Lider du av legemlig sykdom og smerte? Ser hele livet mørkt ut for deg? Snu blikket ditt hen til den herlige boligen vi har hos Gud, når denne jordiske hytten brytes ned. Har du bitter sorg over noe, eller noen du har mistet i denne verden? La ikke sorgen ta overhånd! Du er jo en Guds arving og Kristi medarving! Du går jo mot en annen verden, der alt skal bli bedre. Kanskje dine beste venner forlater deg, ja, til og med vender seg mot deg. Men mist ikke motet! Kristus er din bror i alt dette, ja, en venn som aldri forlater deg. Kanskje du stadig er fortvilet over all synden i hjertet ditt, som aldri gir deg noen ro, men stadig uroer og bekymrer deg. La da ikke samvittighetens dom eller følelser ta fra deg den trøsten og vissheten som er gitt oss: At det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Det er Gud som rettferdiggjør, det er Kristus som døde. Og "dersom vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte" (1Joh 3:20).

Til slutt: Mellom vår Fars bolig og oss ligger jo ennå en dyp elv som vår natur gruer seg for; den legemlige døden. Men vær sikker på at han som gav seg selv i døden for oss, og gjennom hele vårt liv har vært så trofast en venn, skal ikke forlate oss i den stunden, når ingen menneskelig hjelp strekker til. Da skal han være med oss så trofast som noen gang, og føre oss trygt over til det salige mål. Det målet han har skapt, gjenløst og helliget oss til. Den evige sabbatsro, som er i vente for Guds folk. Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?

Lovpriset være ham som var, som er og som blir i all evighet! Amen.

Til toppen