Det Gamle Evangelium

 

Kristus vår rettferdighet

13 Dag

Den første kjærlighet

 

«Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.»   (Åpb. 2,4)

Den første kjærlighet må ikke forveksles med de første overstrømmende følelser. I tillegg til den kjærlighet som oppsto i den fortapte sønns hjerte da faren så ufortjent tok ham i sine armer, ble det gjort i stand en gledesfest i hjemmet, forteller Jesus. Der ble gjøkalven slaktet og spist. Der hadde de fest med musikk og dans. Men denne gledesfest kunne ikke vare alltid. Sønnen måtte også delta i arbeidet, og nøye seg med vanlig hverdagskost.

Nettopp slik steller Gud til vanlig med sine barn. Først gir han en forunderlig herlig tid, der vårt følelsesliv er rikt og varmt. «Da kan ikke brudesvennene sørge» - men «det kommer dager da brudgommen er tatt fra dem, og da skal de faste,» sier Jesus. Og Luther sier at følelsene avtar, i samme grad som troen tiltar.

Men når det må skilles mellom disse første følelser og den første kjærlighet, hva er så denne siste?

Som før nevnt kom den til oss ved at våre mange synder ble oss forlatt. Og den består vel nettopp i dette at Frelseren for vår syndenøds skyld, og for syndsforlatelsens skyld, ble oss så uendelig uunnværlig, dyrebar og kjær.

Og denne kjærlighet blir og tiltar hos oss selv om følelsene avtar - i samme grad som Frelseren selv blir dyrebar og uunnværlig for oss.