Det Gamle Evangelium

 

Kristus vår rettferdighet

7 Dag

Kristenlivets paradoks

 

«Som sorgfulle, men alltid glade, som fattige, som gjør mange rike eiendomsløse, som likevel eier alt.» 
(2. Kor. 6,10)

Høres ikke dette gåtefullt ut? Det må da være underlige mennesker som kan vitne slik om sin stilling og sitt liv.

Undertrykte, men likevel seirende, bedrøvede, men likevel glade, fattige, men likevel rike, syndige, men likevel rettferdige, usle og foraktede, men likevel elsket, fremmede og utlendinger her på jord, men med borgerrett i himmelen. Et underlig folk.

Også andre har sine gleder og fornøyelser. Men «gresset tørkes  og blomstene visner», sier Guds ord. Og er det først forbi med den jordiske lykke, så er det også forbi med gleden. For Paulus derimot - og alle frelste med ham - står den egentlige sol opp om kvelden. Når det mørkner her i verden, svinger han seg opp til lyset i Guds paradis. Han lever egentlig et dobbelt liv: som vandringsmann på jorden, men med borgerrett og hjerte i himmelen. «Men vårt hjemland er i himmelen», sier han. Det er i himmelen - ikke bare at det skal bli det.

Det Paulus taler om her, er noe helt annet enn det verden tenker på med et håp om et liv etter dette. Alt nå, mens han er her på jord, vet han med seg selv at han er en himmelborger.