Friedrich Ahlfeld:

Gud lik?
Av Fredr. Ahlfeld

Min kristen, vil du berede deg til festen (julen), så bekjenn da aller først om deg selv (lik døperen Johannes): ”Jeg er ikke Kristus!”
Du vil svare: ”Av hvilken grunn skal jeg bekjenne dette, det har jo aldri falt meg inn, at jeg vil være Kristus!”
Vel har det aldri falt deg inn, at du vil være Kristus av Davids stamme. Men din egen Kristus, din egen frelser har du villet være. Du har selv villet forløse deg fra dine synder. Si meg, om du ikke har drevet en slik virksomhet hos deg selv! Du har visst nok erkjent din synd, og du har lagt den på den ene vektskål. På den andre la du dine gode gjerninger. Men selv var du måler og dommer mellom begge og la til dine gjerninger også ditt ønske og din vurdering av dem.

En bedre vei!
Av Fredr. Ahlfeld

Johannes sier: ”Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men Han som kommer etter meg… Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.”
Så mye som solen er herligere enn månen, så mye er evangeliet herligere enn loven, så mye er Kristus større enn Moses og Johannes, så mye er Betlehem og Golgata lifligere enn Sinai. Månen skinner om natten, men også sitt lys har den fra solen, som skal gå opp om dagen. Lyst kan den gjøre, men vi fryser ved dens skinn – varmt og levende gjør solen. Synden kan Moses vise oss i klare trekk, - men forlate den kan han ikke. Bot kan Moses forkynne og en døper til omvendelse kan han sende, - men et nytt menneske kan han ikke skape.

Kristus alene døper med Den Hellige Ånd og ild, med livets ild, som brenner innenfra utad, som brenner og likevel ikke forbrenner – med den Ånd, som født av Gud, gjør oss til Guds barn, men også holder oss i den hellige orden, fordi Han ikke er en Ånd av det naturlige menneske og ikke noen uordenens og forvirringens Ånd.

Til toppen

Herrens forutsigelse
Av Fredr. Ahlfeld

Josefus, som beskriver det jødiske rikes undergang ved romerne for oss, forteller at et menneske ved navn Jesus, Ananus’ sønn, allerede fire år før krigen, mens byen ennå levde i fred og gode dager, dro gjennom Jerusalems gater og dag etter dag ropte ut: ”Ve over Jerusalem!” Og om enn den romerske landshøvding lot ham piske, så lenge, at hans ben lå bare, så hadde han ikke noe annet svar på slagene enn: ”Ve over Jerusalem!”
På denne måte ble han ved inntil de dager, da romerne omringet byen med voller og vognborger. Den siste dag ropte han ut: ”Ve også meg!” På denne dag ble han truffet av en stein fra en romersk kastemaskin. Hans siste ord var: ”Ve over Jerusalem!”
Den samme historieskriver Josefus forteller oss, at Jerusalems tempel brentes opp av Titus nettopp på den samme dag i året, som det nesten 700 år tidligere var blitt brent opp av Nebukadnesar på. Den som leser det, han gi akt på det!

- Hvem vil vel hindre oss fra også i reformasjonen, og de redsler som fulgte den, å se et Herrens komme? Han ville sikte sin menighet, som man sikter hveten for agner.  Det gikk nok av bevegelse og forventning blant folkene i forveien for den. Og spør vi etter tegn, da la oss bare høre Melanchthon. Denne forteller, at 30 før Luthers tid ble en fattig munk ved navn Johannes Hilten satt i fengsel i Eisenach, fordi han med skarpe ord refset den katolske kirkes vranglære og misbruk. Da munken i fengslet trengte hardt innpå ham, sa han dem like ut: ”I året 1516 skal det komme en annen, som skal ødelegge deres herlighet – ham vil dere ikke kunne stå imot.” Og da han endelig var død i fengslet, fant man denne spådom også i hans bøker.

Til toppen

Guds ords overbevisende kraft
Av Fredr. Ahlfeld

I Rhinland levde engang en fattig enke. Nøden lå hardt på henne. Det ene stykke av innbo etter det annet var solgt. Endelig hadde hun bare et Ny Testamente, som hun kunne råde over. Med blødende hjerte pantsatte hun det hos en jøde. Denne tok det, innbød enda to kamerater til seg og ville lese gjennom Matteusevangeliet med dem, for riktig en gang å le seg mett av Jesus fra Nasaret. De begynte å lese og å le. Men jo lenger de kom, desto saktere ble latteren hos ham, som var opphavsmannen til hele den simple strek. Og da de kom til Golgata, da forstummet hans latter helt. De leste ut. Da de var ferdige, begynte hin enda en gang å lese i boken alene. Men han leste den ikke lenger med latter. Og da han atter kom til Golgata, da gråt han under korset, likesom de kvinner som hadde fulgt Kristus fra Galilea fordum. Og da han hadde lest ut, da sto det fast for ham, at Jesus var den som skulle komme, den som fedrene hadde håpet på, den som profetene hadde spådd om. – Da sto han opp og søkte en prest og ba ham døpe seg i Jesu Kristi navn. – Nå mine elskede, kan nå Guds ord overbevise selv den som ville lese det uten bønn til spott, om at Jesus er Kristus, Guds hellige, verdens frelser – skulle det da ikke overbevise den, som lik en redelig søker går til det med ydmyk bønn?
Men i det stikker feilen, at de fleste som taler mot Kristus, aldri har gjort seg den umake å lese det gamle nådens skrift med alvor og bønn, ja har vel ikke mer tatt det i hånden siden sine barneår.
Vel da, send dine spørsmål dit inn, senk din sjel dit inn! Herren vil gi deg et svar av livet til livet. Ordet vil være en dugg som faller på din sjel. Tvilen vil vike. De tørre enger vil grønnes i deg. Av livskilden vil nytt liv strømme inn i ditt hjerte. Du vil glad bekjenne: ”Aldri har jeg vært så salig, aldri har jeg følt et slikt liv i meg som i denne nådetid.” Du vil sørge over at du noensinne har tatt anstøt av Kristus. Du vil si: ”Det var en ussel tid. Gud skje lov at den er forbi!” Og hvem har utrettet alt dette? Han som byder de blinde å se, de lamme å gå, de døve å høre, de spedalske å renses og de døde å oppstå. Han har gjort det, og ingen annen.

Til toppen

Åpne Ham ditt hjerte uten svik
Av Fredr. Ahlfeld

Bor det hykleri i ditt hjerte, så går din frelser ikke dit inn.
Johannes sier like ut til dem, som spør ham: ” Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Jesaja har sagt.” Til det hadde hans Gud kalt ham.. Ikke mer og ikke mindre ville han være. Han forble i det kall, som han var kalt til. Det bekjente han også fritt og freidig.
I ørkenen holdt han sin preken, der ute i sanden blant de døde steiner, hvor det bare hist og her sto en god urt, hvor biene bare hist og her hadde lagt honning i klipperifter. Der ropte han: ”Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!”
Han mener med ørkenen også noe annet. Han mener det folk som var blitt til en ørken. De gamle trosbekker var tørket hen i folket, den stille Guds- og broderkjærlighets blomster var visnet. Folket var blitt en stor åndelig ørken. Bare hist og her fant han en levende kilde – bare hist og her hadde en Jerikorose ennå så mye livskraft i seg, at den atter ble levende, når regnet og duggen eller også uværet fra Gud falt ned på den.
I denne store folkeørken ropte han: ”Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette!” – Min kristen, hva er ditt hjerte? Også en stor ørken. Sand og stein er det nok av der inne. Sand – denne verdens gods, visdom og lyst, som tidens strøm river bort fra din strand og legger fra seg igjen annetsteds. Stein – de forherdede steder i oss, hvor synden er blitt oss en annen natur, hvor vi ikke kan avstå fra den, hvor vi mener, at vi ikke lenger kan leve uten den.
Og hvor lenge må du vel ikke lete i dette ditt hjerte, før du finner et sted, hvor livsvannet sprudler frem av den levende klippe! Hvor mange dager i ditt livs golde tummel må du ikke gå igjennom, før du finner en dag, som er overskygget av Elims sytti palmer, som er forfrisket av de sytti vannkilder, som springer under dem! Hvor mange bekymringstistler står der ikke for hver plantning av trosblomster! Hvor mange plantninger til din fordel og din lyst står der ikke, før der engang kommer et bed, som i sannhet er beplantet med Guds ære! Høye selvtillitens fjell og dype vantroens og fortvilelsens avgrunner veksler med hinannen. Men hvor er vel den stille troens jevne land å finne? Akk det er så sjeldent som et fruktbart sted i ørkenen.

Men slik skal du stille ditt hjerte frem for Herren. Mal det ikke ut for Ham i gullfarger. Det er dog bare aftenrødens farger, som snart må vike for natten. Han avkler fariseerne deres fåreklær. Den skjønne kalkning på gravene skyller tiden av. Slanger og øgler må hvert år skifte ham. Tro bare ikke, at du kan lokke Herren ved rose deg selv for Ham. Jordiske kjøpere lokker man ved å prise sine varer. Men Ham, som har frelst din sjel fra undergang, som har løskjøpt deg fra helvete, Ham lokker man ved å klage for Ham din elendighet og din fattigdom.

Så erkjenn da, at det nye menneske i deg, nådens og fornyelsens begynnelse i deg, heller ikke er annet enn røsten av en som roper i ørkenen: ” Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette!”
Og hvem roper den det til? Oss selv alle sammen. Vi vil ikke forkynne for andre og selv gå fortapt.

Å at nå enhver iblant oss rett ærlig ville tilstå seg selv, hvor goldt det er i hans hjerte – å at nå enhver i den nye begynnelses kraft ville rope inn i denne ørken, slik at det lød igjen som et ekko fra hovmodets fjell, slik at det i tifold gjenlyd klang gjennom vantroens daler: ” Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette!”

Ja, gjør den rett ved å rive ned alle stolthetens og egenviljens høyder – gjør den rett ved å utfylle alle vantroens avgrunner med Guds ufortjente nåde! Slik bygges det Herren en jevn vei i deres hjerte.

Til toppen