|
Johan Arndt:
Hans kommes herlighet! All vår frelse er grunnet på Jesu Kristi komme og ved den må all vår salighet komme fra Gud. Og fordi vi arme mennesker ikke selv kunne komme til Gud, så er den barmhjertige Gud kommet til oss, for at Han måtte skinne for oss som sitter i mørke og dødens skygge, og styre våre føtter på fredens vei (Luk. 1,79). Og likesom Gud først kom til Adam i Paradiset, søkte ham og ropte på ham, likeså måtte Gud først komme til oss. Dersom Kristus ikke først var kommet til oss, så var vi aldri kommet til Gud. For Han er kommet for å søke og frelse de fortapte (Luk. 19,10). Han er kommet som en forløser til de fangne, som et lys til mørket, som en lege til de syke, som livet til de døde, som en trøst til de bedrøvede, som en velsignelse til de forbannede, som en hyrde til de tapte får, som en rettferdig til syndere, en hjelper til de forlatte. Han kom fattig for å gjøre oss rike - Han kom saktmodig for å bevise oss nåde. Slik lyder det i Jes. 61,1-2: ”Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende.” Derfor bør vi av hjertet glede oss og trøste oss i denne Hans legemlige komme. For herlighetens Herre, nådens Konge, fredens Fyrste, Livets Herre er kommet til oss, ja den rette salighetskilde er vellet frem.
Frykt ikke! Han vil også regjere våre hjerter med sitt guddommelige Ords trøst. For likesom evangelisten beviser Messias' legemlige komme med en spådom av prof. Sak. i kap. 9,9, slik vil Kristus stadig forsikre våre hjerter med Guds ord. For i dette språk (denne profeti) er beskrevet frukten og velgjerningene så vel av Kristi legemlige som åndelige komme, sammen med en herlig trøst. Det heter jo først: Du Jerusalems datter! Akk, hvor yndig og herlig er det ikke å være et Guds barn! Fryd deg storlig, rop med glede, vær ikke forskrekket, fortvil ikke i dine synder, trøst deg i den nådige Konge, som ikke er kommet for å forskrekke ditt hjerte, men for å glede deg! Han fører ikke frykt og skrekk med seg, men glede og trøst. Guds Ånd gleder seg i våre hjerter som Davids sier i Sal. 51,14: ”Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd!” Så følger og: ”Din konge kommer til deg.” Akk, kom til meg og gjør bolig hos meg! Å, store herlighet, at et hjerte skal være et kongelig hus! En rettferdig kommer til syndere, som gjør oss rettferdige, som Han også i Jer. 23, 6, kalles: Herren vår rettferdighet,en hjelper til de hjelpeløse, en fattig som gjør oss rike, som det heter i 2. Kor. 8,9: ”For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike.” Han kom saktmodig for å vederkvege og bløtgjøre våre hjerter - for Han er våre sjelers fred, ro og vederkvegelse.
Hans kongemakt i oss Han regjerer vårt hjerte saktmodig, idet Han løser hjertet. For dette er om å gjøre for Herren at Han som en åndelig nådens Konge løser de bedrøvede samvittigheter: Fra lovens bånd, byrde og forbannelse, fra djevelens bånd og fra dødens strikker. Akk, hvor mang en bedrøvet samvittighet engster og kveler ikke djevelen med sine gloende piler! Men vær tilfreds, Herren har frigjort deg (Jes. 61,1-2). For det annet: løser Han hjertet fra denne verdens og kjødets lyst, som våre hjerter er bundet til: gjerrighet, vellyst og hofferdighet. Disse synder er fordervelige bånd, som menneskene er bundet med som med strikker, og ved dem senkes hjertet ned i fordervelse og fordømmelse som med en møllestein. Derfor kom, å kjære Herre! Løs vår samvittighet, hjerte og sjel som er bundet til denne verdens bekymringer og rikdom likesom med sterke strikker, og før oss til deg for at du alene må ride på dem med saktmodighet og ydmykhet - og vi finne ro for våre sjeler - for ditt åk er gagnlig og din byrde er lett. Hans byrde er kjærlighet, nåde, ydmykhet og saktmodighet. Men lovens byrde er forbannelse og vrede.
Ta dere i vare! Jesus sier: Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer. (Luk. 21,34). Dette er ikke bare en advarsel, men også en forutsigelse: at i de siste dager skal de fleste mennesker kun være jordisksinnet, ha all deres omsorg henvendt på det timelige og på daglig vellyst, at bare legemet må bli forsørget. Vi ser hvordan denne verdens gud, djevelen, forbinder menneskene med kjærlighet til denne verden, engster dem med sorg for næring og utrydder av deres hjerter alle himmelske og guddommelige tanker. Satan gjør likesom filisterne. For likesom disse fylte brønnen som Jakob hadde gravd, for at fårene til Isak og Jakob ikke skulle få vann å drikke, slik fyller Satan verdensmenneskenes hjerter med jord, dvs. med jordiske tanker, med sorg for næring. Og ved det synker menneskene ned (likesom møllesteiner) i fordervelse og fordømmelse (1 Tim. 6,9), og glemmer det himmelske og evige. Derfor bruker Herren dette ord «tynges», at hjertet blir tynget med sorger likesom en tung last eller byrde, slik at det ikke kan heve seg opp til Gud, heller ikke betenke enden og den ytterste dom. Så viser også Herren årsaken til at vi skal fly begge disse laster, vellyst og gjerrighet, idet Han sier: Så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. (Luk. 21,34-35). Dette er ikke bare en advarsel, men også en forutsigelse. For i de siste dager skal det være en stor sikkerhet på jorden, ja så stor at menneskene ikke mer skal frykte for Gud og Hans dom. Noen vil spotte som Paulus har forutsagt (2 Tim. 3,1 fig.), så også apostelen Peter i sitt 2 brev 3,3-4: Dette skal dere først og fremst vite, at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra skapningens begynnelse. De ugudelige vil forakte tegnene. Og Herren selv sier: Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. (Matt. 24,37-39). Så sier også apostelen Paulus: Når de sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. (1. Tess. 5,3). Slik som det gikk med Farao i det røde hav, slik vil det gå med alle spottere. Gjerrighet, sorg for næring, vellyst, fråtseri og drukkenskap vil være den lokkemat i snaren som verdens mennesker vil søke i endetiden. Men da vil Herrens dag uforvarende falle over dem, og de kan ikke unnfly. Slik vil det gå til på den ytterste dag. De jordisksinnede mennesker som med sine sorger er fangne likesom i en snare, de må forderves, for de er djevelens fangne fugler. Derfor: Ta dere i vare! Ta dere i vare! sier Herren.
Du kom til oss! Denne kostelige legedom kan vi nå ikke av vår egen kraft og evne motta og bruke, for vi er altfor svake til det. Av naturen motstår vi denne himmelske legedom. Derfor må du, o trofaste og saliggjørende lege, ikke vente på vårt komme, for da blir vi aldri sunne og helbredet. Men dra du oss til deg (Høys. 1,4). Løs du oss helt fra oss selv og ta oss ganske til deg, så vi kan bli helt helbredet. Lar du oss ligge i vår sykdom, da må vi forderves i evighet. Derfor omvend du oss. Herre, så blir vi omvendt. Leg du oss, så blir vi legt, frels oss, så blir vi frelst, for du er vår ros. (Jer. 17, 14 og 31, 18). Inntil du kommer med din barmhjertighet, må jeg bli i min sykdom og i døden. Inntil du gjør meg levende, holder dødens bånd meg fanget. Derfor roper David: Gud, skynd deg til meg! Du er min hjelper og befrier, Herre, vent ikke! (Salm. 70, 6). Kjære Herre. skulle ikke din barmhjertighet være sterk nok til å hjelpe meg arme, svake menneske, som ikke kan hjelpe meg selv? Skulle ikke du være så vennlig at du vil komme til meg, da jeg ikke kan komme til deg? Har ikke du først elsket meg, før jeg elsket deg? (1. Joh. 4, 10). Er ikke din barmhjertighet så sterk at den har overvunnet deg selv, har naglet deg selv til korset og senket deg ned i døden? Hvem er så sterk at han kan overvinne deg, du sterke Gud, uten din barmhjertighet? Hvem har makt til å fange og binde deg, til å korsfeste og døde deg, uten din kjærlighet, som du elsket oss med, da vi enda var syndere og døde i synden? For du ville heller lide død, enn at vi skulle evig bli i døden og helvete. Din barmhjertighet har gjort og gitt oss deg ganske til vår egen. For oss er du født da du ble et lite barn. Oss er du gitt, da du ble et offer, da Gud ga deg som et lam for oss alle, og forærte oss alle ting med deg (Jes. 9, 6). Å, hvilken stor gave. Du er oss en guddommelig foræring og vår eiendom.
Evangelium for fattige Dersom du nå er åndelig fattig, så vil Herren også for deg holde en evangelisk nådeprediken: Sønn! vær frimodig, dine synder er deg forlatt! (Mt. 9,2). I dag er dette hus blitt frelse til del (Luk. 19,9). De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt, Mt. 9,12. Slik forkynner også nå til dags Herren evangeliet for de fattige, når Han med sin Hellige Ånd trøster de bedrøvede hjerter.
Hans store tegn Dette store tegn, Hans lidelse og død, skulle vi ofte i troen beskue, og skjule oss i Hans hellige sår for Guds vrede, likesom en due i klippens revner (Høys. 2,14). Ta ikke anstøt av Hans lære, selv om den går imot all fornuft, at vi ved Hans død skal leve, og at Han i den hellige nattverd gir oss sitt legeme og blod. Du må høre hva Herrens munn taler, og ikke hva din fornuft sier. «Salig er de som ikke forarges (tar anstøt) på meg.» La det være dere en advarsel. For Herren har hermed advart oss, at vi ikke skal vike av fra Hans hellige ord og hellige sakramenter. Mange av de høye og lave stender gjør dessverre det. Da Jesus sa: Mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke, så tok mange av Hans disipler anstøt av Hans tale og sa: Dette er en hård tale, hvem kan høre Ham? og de forlot Ham (Joh. 6,55-66). Da sa Herren til de tolv: Vil også dere gå bort? hvorpå Peter svarte: «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!» Den korsfestede Kristus er for mange blitt en dødslukt til død, men for oss en livslukt til liv (2. Kor. 2,16), mange til fall og mange til oppreisning. (Luk. 2,34; 1. Kor. 1.23).
Kristus vitner om oss! Men da disse gikk bort, begynte Jesus å si dl folket om Johannes. . .
Så bekrefter Herren her Johannes' embete. For slik skal det være: En Kristi tjener skal vitne om Kristus, og Kristus gir atter sin tjener vitnesbyrd, gir ham den frimodige og bestandige ånd og kraft, at han står fast og ikke svaier som et rør hit og dit av vinden. I dette vitnesbyrd om Johannes anfører Han de herlige kjennetegn på en tro forkynner. For det første skal han ikke være et svaiende rør og ikke vike fra sannheten, selv om en ubehagelig forfølgelsesvind blåser, for det sømmer seg ikke verken for forkynnerne eller tilhørerne. Enhver må avlegge regnskap for seg selv. Om den sæd som ble sådd på klippen (steingrunn) taler Herren: Disse har ikke rot, sier Han, de tror til en tid, og i fristelsens stund faller de fra (Luk. 8,13). «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel,» sier Jesus (Mt. 10,28; Jes. 51,12-13). Djevelen holder ikke opp, han anfekter alle kristnes tro, for om mulig å rive dem bort fra Kristus. Vær derfor tro inntil døden! Hold fast på det du har – hold fast på din kledning (Kristi rettferdighet), at du ikke skal bli funnet naken. På troens grunnvoll står alt vårt salighetshåp.
Fra død til liv
Og Han gav ham til hans mor. Dette er en herlig trøst for troende foreldre, som mister sine barn eller sine i ungdommen ellers i deres beste blomst. På hin dag skal de se, at de ikke har tapt sine som er døde i Herren, - men at de er blitt bevart i himmelen som et kostelig klenodie. Gud vil da gi dem tilbake til deres. Hvilken stor glede vil ikke det være, når foreldrene på hin dag skal se deres barn i stor herlighet? En far og en mor gleder seg jo, når deres barn her i denne verden opphøyes til timelig ære, - men hva er det mot den evige herlighet? Da Jakob atter så sin sønn Josef i så stor herlighet, hvor glad ble han ikke da? Hvor omfavnet og kysset han ham ikke? Da Jakob mistet sin sønn Josef, som han gråt så mye over, da var han en fattig hyrdegutt, - men da han kom tilbake til ham, da var han skjønt smykket med kongelig habitt - noe som alt er et bilde av det evige liv. Se, er ikke det en skjønn forandring? Å få et levende barn for et dødt, å se igjen en venn, bror, søster, far og mor i skjønne, himmelske, forklarede legemer, - dem som vi har sendt forut og gitt Gud i dødelige, syndige legemer.
Guds kjærlighet! Se, hvor stor kjærlighet Faderen
har vist oss, at vi skal kalles Guds barn... Hvor
det er kjærlighet, der er forening, for det er kjærlighetens art å
forene seg med den elskede. Menneskets sjel elskes så høyt av
Gud, at likesom Kristus er Gud og menneske og forener seg med den
menneskelige natur, med vårt legeme og vår sjel, slik elsker Gud vår
sjel så høyt, at Han har lyst til helt og aldeles å utøse seg i i vår
sjel, hvis den bare ville være fullkomment forenet og mennesket ikke
motsto Ham. For det er en uendelig kjærlighet i Gud, som er
uutsigelig. Å, Herre lær du oss å bruke denne verden som de som ikke misbruker den. La oss ikke falle i dens trelldom eller hvile i noen timelig ting, men la dem tjene oss og alltid føre oss nærmere til deg. Gi oss tilfredshet, når vi på vår pilegrimsvei ikke har av verden, det vi vil, og la nettopp vår lyst til deg bli styrket ved det og vår lengsel etter det evige liv bli forøket. Hellige vår trengsel slik, at på samme måte, som vi ved det blir en avsky for verden, et skarn og korsfestet for den, at også verden ved det samme blir korsfestet for oss og imot, for at vi slik mer og mer med sinnet kan oppløftes fra jorden og endelig etter vel overstått kamp vinne ærens krone. Amen.
Guds velbehag i Kristus Og se, det lød en røst fra himmelen. Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag. Så kaller også Gud Fader Ham sin
kjære Sønn og bevitner ved det Hans evige guddom og opphøyer Ham
dermed over alle engler - for til hvilken engel har Han noen gang
sagt: "du er min Sønn" og " min utvalgte, som min sjel har velbehag
i." Til å bekrefte denne evige
velsignelse over hele den menneskelige slekt, åpenbares nå den hellige
treenighet, og Gud legger denne velsignelse på sin kjære Sønn og sier,
at alt Hans hjertes velbehag hviler på Ham. Likesom Farao henviste alt folket
til Josef, slik viser Gud her alle mennesker til Kristus. Dersom vi nå ved troen er i Kristus
og er Hans lemmer, så vil Gud også ha velbehag i oss - for dette er
det skjønne brystsmykke og klare skinn på vår evige yppersteprests
bryst. Og er vi i Ham, så lyser også Gud sitt ansikt over oss og er
oss nådig. Tre ganger har Guds stemme lydt fra
himmelen i Det Nye Testamente: Og er det merkverdig, at det siste jubelår, nemlig det trettiende, som jødene har holdt etter deres utgang fra Egypt, er inntruffet i Kristi trettiende år, og er oppfylt i Hans dåp? Der er vi igjen kommet til vår rette himmelske arv. Der er alle fangne og treller blitt fri, og alle himmelske frukter og skatter i Kristus blitt felles for oss, likesom det pleier å skje i jubelårene. Vær nå derfor din himmelske Far
lydig og tro Guds stemme: Dette er min Sønn, den elskede! Hør Ham! Denne trøstelige
adventsfest minner oss om den sanne lovede Messias' legemlige, nåderike
komme, som de kjære fedre og profeter med slik hjertelig lengsel og
glede ventet på. Og som de har sunget så mange herlige spådommer
og salmer om. Spådommer og salmer som nå alle er oppfylt. Han står for
døren nu og banker,
Hellig lengsel Luk. 2, 33 - 41. Dette kjære, hellige evangelium
foreholder oss et offentlig vitnesbyrd av to gamle, hellige folk,
Simeon og profetinnen Anna, om barnet Jesus, - at Han er den sanne,
lovede Messias - og selv om de aldri tidligere med legemlige øyne
hadde sett dette barn, så kunne de likevel, ved den Hellige Ånds
åpenbaring, prise og takke Gud for at de nå hadde opplevd den dag.
Herren vår rettferdighet! Av Johan Arndt Om et menneskes synder oppfylte hele verden. så er allikevel Kristi rettferdighet større. For han er Herren vår rettferdighet. Skulle dine synder være mektigere enn Gud? Det er jo ikke mulig. Vår synd og skyld er dessverre over all måte stor i seg selv. Allikevel, når den lignes med Kristi fortjeneste, da er den som om man bare var én øre skyldig, og det ble betalt tusen ganger tusen tønner gull for den. Så høyt og dyrebart er Kristi blod, eller Guds blod som Paulus kaller det, å regne mot våre synder (Ap. gj. 20, 28). Så stor er Kristi rettferdighet som han skjenker og gir oss ved troen. Den sletter ut og leger alle våre skrøpeligheter, den gjør oss hvitere enn snø (Salm. 51, 9). Så langt øst er fra vest, lar den alle synder og forsømmelser være langt fra oss (Salm. 103, 12). Ja, den ikke alene tar bort all vår skyld og overtredelse, den gjør oss også helt delaktige i Kristi betaling og fortjeneste, som om den var vår egen. Liksom et skittent barn ikke bare blir vasket rent, men også iført rene klær, så har den Herre Kristus med sitt blod og fortjeneste, ikke alene vasket oss rene fra våre synders skyld og overtredelse, men ved sin betaling og fortjeneste også iført oss uskyldighet og salighets kledning og rettferdighetens kjortel. Det er den deilige prydelse David taler om, (Salm. 110, 3) i hvilken Guds folk skal fremføre frivillige offer for Herren. Det er de deilige klær Jesaja skriver om, (11, 10) som skal gis de bedrøvede i Sion. Det er den hellighets og rettferdighets hvite og rene silke, som den mangfoldighet i den stridende himmel etterfølger Kristus i (Joh. åp. 19, 8). For vi har fått dobbelt av Herrens hånd. (Jes. 40, 2). En stor nådes rettferdighet var gitt våre første foreldre før syndefallet, men denne er langt større. Amos (5, 24) kaller den rettferdighets sterke strøm. Paulus kaller den en mektig og regjerende nåde, nådens overflødighet til rettferdighet og nådens overflødige rikdom (Rom. 5, 17 og Ef. 2,7). Det er så stor en nåde som intet menneske kan utgrunne. Våre første foreldre hadde vel en fullkommen rettferdighet og troskyldighet, men de hadde allikevel ikke en så overflødig rettferdighet som vi ved troen har i Kristus. For den er langt større enn den vi kunne ha arvet i Adam, om han hadde blitt i sin uskyldighet. Kristus har med høyere lydighet og ydmykhet vært til behag for Gud, enn Adam i sin uskyldighet. Ja, han er mer enn tusen Adamer i deres uskyldighet og rettferdighet
Jesu kjærlighet Den eldste – til Gajus, min kjære, som jeg elsker i sannhet. Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt. osv. 3 Joh 1 -15. Selv om nå denne Kristi kjærlighet er det aller høyeste gode i himmelen og på jorden - for i denne kjærlighet er alt godt innbefattet, - så er likevel Gud så villig og beredt til å gi oss dette høye gode, at Han endatil har sendt sin Sønn til denne elendighet, for ved Ham å gjøre oss delaktige i denne uutsigelige skatt ved troen. Og Han er mye villigere til å gi oss dette høye gode, enn vi er beredte til å ta imot det. Når denne kjærlighet, som utøses i
våre hjerter ved Den Hellige Ånd fornemmes, da gleder den mer enn all
verden. Og om enn alle skapninger var nærværende, så lot den troende
og elskende sjel dem fare og så seg ikke om etter dem, for Guds
kjærlighets overvettes liflighets skyld. Og om alle skapninger begynte
å tale, så var likevel Guds kjærlighets røst sterkere og lifligere enn
alle skapningers røst. For denne kjærlighet forbinder og forener
sinnet med Kristus og oppfyller det med alt godt, høyere og bedre, enn
alle skapninger formår. Og når et slikt kostelig gode unndrar seg fra sjelen, så er det større sorg, enn om den hadde mistet hele verden. Da roper man: å, du livsalige kjærlighet! jeg har knapt rett smakt deg, - hvorfor forlater du meg? Det går min sjel likesom en avvent hos sin mor, sier salme 131, 2. Akk, din miskunnhet er bedre enn livet, la meg føle den. Min sjel tørster etter Gud - ikke noe annet kan mette eller glede meg. Du min Herre Jesus sier: Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv. Jeg har hittil ikke rett fornektet meg selv, derfor har jeg ikke rett etterfulgt deg. Du sier, den som ikke hater sitt eget liv, han kan ikke være min disippel og komme til meg. Akk, min Herre! jeg har ennå aldri rett hatet meg selv, hvordan har jeg da kunnet komme til deg og vært din disippel? Å Herre Jesus! du som er den rette Siloas dam, gjør med meg som med hin blinde, åpne mine øyne for at jeg rett kan se min synd og hjelp meg å komme til denne Siloas dam så jeg kan tvettes ren for mine synder. Hjelp meg av nåde til det. Amen
Lovens oppfyllelse! Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres. Ved omskjærelsen i Det Gamle
Testamente gjorde Gud en pakt med det jødiske folk: Derfor måtte nå det kjære
Kristusbarn la seg omskjære: For hadde Kristus ikke oppfylt loven for oss, så var vi for alltid blitt treller under lovens strenge tvang og trelldom, og var ikke blitt barn, men måtte alltid ha beholdt trelldommens frykt under loven. Men nå har Kristus velsignet oss med en barnlig ånd, ettersom Han har tatt lovens frykt og skrekk fra oss ved sin oppfyllelse av loven. Men det er den barnlige frykt, som er bundet sammen med tro, kjærlighet og håp, når man sier: Akk, kjære Far! du vil ikke handle med meg etter din strenge lov, fordi du er min Far. En trell frykter Gud som en streng dommer, et barn frykter Gud som en far. Likesom nå det kjære Kristusbarn er vårt, gitt og skjenket oss av Gud, slik er også Hans lydighet og lovens fullkomne oppfyllelse vår, som det heter: "Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror." Ved troen griper vi i Kristus hele lovens oppfyllelse. Da nå denne lære om lovens oppfyllelse er en høyst nødvendig lære, en viktig og såre trøsterik lære, så må vi av den grunn behandle dette emne noe mer utførlig. Lovens oppfyllelse er da intet annet enn vår Herres Jesu Kristi lydighet, som Han på den mest fullkomne måte viste overfor loven, innvortes og utvortes fra barn av i hele sitt liv og i sin død. Og alt dette gjorde Han for oss og i vårt sted, for at vi ved Hans lydighet måtte bli løste og frie fra loven, dens anklage og forbannelse. 3.
Av denne lovens oppfyllelse følger den sanne rettferdighet og
salighet. Derfor er det ikke uten høy viktig årsak, at vårt barn
Kristus i sin omskjærelse blir kalt Jesus, en frelser -
for de to største gjerninger som av høyeste nødvendighet ble gjort til
vår salighet, er ved dette, - nemlig ved Hans omskjærelse og Hans
navn, - begynte og siden fullendte. For ved Hans omskjærelse skulle
loven opphøre, ha sin oppfyllelse og ende , - men i Hans navn Jesus
skulle evangelium begynne. 4.
Av denne lovens oppfyllelse flyter nå samvittighetens sanne, åndelige
frihet og glede, som Paulus herlig beskriver: "Men før troen kom,
ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som
skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til
Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen
er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren." Men nå, da Kristus har kommet og har oppfylt loven har vi blitt fri i vår samvittighet fra lovens hårde anklage, forbannelse og fordømmelse, som fra en hård og grusom tuktemester. Nå derimot, er troen på Jesu navn kommet, samt nåden som trøster oss, at Kristus har oppfylt loven for oss. 5.
Av dette flyter nå i store anfektelser og dødsnød, en sann bestandig
trøst imot lovens og den onde samvittighets anklage. Men for at dere
skal kunne fatte denne trøst, så må dere vite og forstå, hva lovens
anklage nå er for noe. For mange kan si: Hva har jeg å gjøre med
loven? Forstå dette vel: det skjer i deg, og ikke alene skjer dette i de grovere syndere, men i de hellige. For om du enn ikke hadde begått noen virkelig synd, så er du likevel av naturen et vredens barn, solgt under synden, har aldri elsket Gud av hjertet eller rettskaffent forlatt deg på Ham. Denne medfødte urettferdighet forbanner og fordømmer alle hellige, om de enn ikke hadde gjort noen utvortes synd. Vi finner mye om dette i den Hellige Skrift - de helliges store klage, hyling, skrekk, frykt, angst, sitring og beven, som det er beskrevet i den 38 salme. Lovens kraft reiser seg i store anfektelser og i dødsnød. Trøst deg da imot dette, med at du i Kristus har forløsning fra loven, ettersom det kjære Kristusbarn så villig har gitt seg inn under loven, - som Han dog ikke var noe skyldig - for i lovens oppfyllelse ligger all vår trøst og salighet. 1.
Derfor har Han oppfylt loven for oss og forløst oss fra dens anklage,
og det er den rette åndelige frihet. La oss derfor av hjertet takke Kristus for denne Hans hellige lydighet, ydmykhet og blodsutgytelse, som Han har tilfredsstilt lovens krav med - for se! hvilke store goder har vi ikke av lovens oppfyllelse? Omskjærelsen lærer oss også Kristi store kjærlighet imot oss, idet den viser oss på hvilken måte Kristus ville forløse oss, nemlig med sin død og blodsutgytelse. Og herved ser vi hva for en underlig lege Kristus er - for, for å gjøre oss sunne og lege oss, så sårer Han seg selv, noe andre leger jo ikke gjør. Men denne skåner oss og griper seg selv an, vil ikke gjøre oss smerte, men tilføyer seg selv smerte. Han lar seg hudstryke, såre, korsfeste og døde, og hjelper dermed oss. Han lar seg forbanne for at vi må bli velsignet. Han lar seg såre, for at vi må leges. Han lar seg døde, for at vi må leve. Han gjør seg selv til trell, for at vi må bli fri. Derfor må vi anse Kristi omskjærelse meget annerledes enn andre folks omskjærelse - for andre mennesker ble omskårne for å innlemmes i nådepakten og blant Guds folk, og hadde slik en legedom imot arvesynden. Men dette har Kristus ikke trengt til, for Han er selv nådepakten og er ren fra arvesynden, og av den grunn har Han ikke for seg selv, men for oss påtatt seg omskjærelsen, likesom Han også senere lider døden, ikke for sine synder, men for våre synder.
Opp til Ham Da Han gikk ned fra fjellet, fulgte mye folk Ham. At den Herre Jesus er steget opp på et fjell med folket, hvor de hyppig har samlet seg om Ham fra Jerusalem, fra Judea og Galilea og fra hinsides Jordan, det er ikke skjedd uten grunn, men for at vi skal lære med den Herre Jesus å stige opp på et åndelig fjell, når vi rett vil høre Ham, likesom dette folk er steget med Ham opp på et legemlig, jordisk fjell. Men det er vårt åndelige fjell, når vi hever vårt sinn og hjerte og gemytt til Ham og likesom stiger fra denne jord oppad i høyden til Ham. Når vi glemmer denne verden, avlegger de jordiske tanker og bekymringer og har hellige, himmelske, guddommelige, åndelige tanker. Det er det høye lystelige fjell, som den Herre Jesus har satt seg ned på, da Han lærte folket. Og slik setter Herren seg også i vårt hjerte, og begynner å lære oss. Det var fjellet Tabor, et stykke av det lystelige fjell Hermon som alltid var fuktet med en liflig dugg, som det heter om: "Det er likesom dugg på Hermon." Og om dette fjell er det profetert: "Tabor og Hermon skal fryde seg i ditt navn." Da har disse fjell frydet seg i Hans navn, da Kristus forkynte på dem og gjorde dem til sin prekestol. På dette fjell har Kristus ofte vært hele natten over i bønn. På det er Han blitt forklaret, på det har Han forkynt, og det har vært den rette dugg som er falt ned av Hermon. På dette andaktens, troens, den himmelske betraktnings fjell lærer Herren oss, gleder oss, slik at vi jubler i hjertet - der hører Han vår bønn, der opplyser Han oss, og der blir vi forklarede. På Sinai fjell talte Gud skrekkelig med Israels barn, slik at fjellet røyk og bevet, - men her er Israels liflige fjell. Det sømmer seg for oss å stige med Kristus opp på fjellet Tabor, og derfra vil Han igjen stige ned med oss. - Når dere nå oppløfter deres hjerter til Gud, så stiger dere med Ham opp på fjellet og lærer mye guddommelig visdom. Å hvor surt blir det ikke for mang en, før han kan komme dit opp og glemme verden litt. Men derfor er Guds Sønn først kommet fra himmelen til deg, slik at Han kunne føre deg med seg opp på dette fjell, likesom Han førte alt dette folket med seg. Og kort før sin lidelse, sa Han: "Når jeg blir opphøyet fra jorden, vil jeg dra alle til meg." Å dra oss etter deg, kjære Herre! slik at vi ikke skal bli stikkende i denne verdens dynn og skam, og evig forderves i det. Vil du nå stige med Ham opp på fjellet, så vil Han igjen stige ned derfra med deg - for teksten sier: Da Han gikk ned fra fjellet, fulgte mye folk Ham. Dersom folket ikke hadde steget opp med Ham, så var Han ikke steget ned med dem igjen. Stiger du slik opp til Ham med din bønn, tro og andakt, så stiger Han igjen ned med deg med sin nåde, hjelp og barmhjertighet, som salmisten sier: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper." I nedstigningen følger nå mye folk etter Herren. Dette folk har Herren draget etter seg ved sin kjærlighet, ved sin godhet, ved sin barmhjertighet. Den som en gang rett har smakt Kristi kjærlighets søthet i sitt hjerte, og smakt hvor vennlig Herren er, den følger alltid etter Ham, den viker ikke fra Ham, den skriker etter Ham likesom hjorten etter vannbekker, og tørster alltid etter Ham. Ja, den som engang rett har smakt Hans godhet, den hungrer alltid etter Ham. Se til de hellige martyrer! Der de engang hadde smakt dette vintreets søthet og drukket denne frydevin, da ble de ved det så drukne i Kristi kjærlighet, at verken ild eller vann, ikke heller noen marter, verken liv eller død har kunnet skille dem fra Ham. De "er regnet som slaktefår -" "men" - sier Paulus - "i alt dette vinner vi mer enn seier ved Ham som elsket oss." Disse er de som "følger Lammet hvor det går." Akk, du kjære Guds Lam! Er du for vår skyld blitt myrdet, og har for vår skyld utøst ditt ømme blod, og vi skulle ikke følge deg gjennom kors og død, igjennom ære og vanære, igjennom godt rykte og ondt rykte? Vel, så se nå her du Guds menneske, se det Guds Lam som står på fjellet og syng det en takkesang. Du kan alltid betrakte det, fjellet er ikke for høyt, Han er i ditt hjerte, - betrakt der det slaktede Guds Lam og følg etter det hvor det går hen, så vil det dra deg etter seg. Den Herre Kristus vil ikke være uten oss. Han vil være hos oss og være forent med oss - Han er i oss og vi i Ham, hvilket er forebildet i Det Gamle Testamente - for på yppersteprestens klær var tolv edelstener, i hvilke Israels barns navn var inngraverte, dem bar nå ypperstepresten på sitt bryst, på sine skuldre, på sin panne og på sin skjønne hue. Det er livets bok, som våre navn er innskrevet i. De, hvis navn nå er innskrevet i denne bok, de følger det Guds Lam, hvor det går. Så stig da nå, du menneskelige hjerte! opp på dette fjell, og betrakt de himmelske ting, og stig igjen ned med den Herre Kristus derfra , ved barmhjertighetens gjerninger.
Åpenbaring
under korset Mennene undret seg og sa: Hva er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige mot? Dette er en vakker lære, hvordan
Kristus rett blir erkjent under korset. Slik ble den sanne Gud og den sanne
tro åpenbar for mange ved de tre menn i den gloende ovn (Dan.7). Så også ved Daniel i
løvehulen. Se, slik blir Kristus erkjent under
korset, og menighetens herlighet er alltid større under korset enn i
gode dager - for under korset viser Herren sine undere. I stor nød er de store
undergjerninger skjedd - derfor er de kristne de rette
undergjerningsfolk. Dertil hjelpe oss Gud i evighet! Amen.
Beskrivelse av fallet Av Johan Arndt For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Rom 5:19 Adams fall er den ulydighet mot Gud som gikk ut på at mennesket vendte seg fra Gud og til seg selv. Det røvet da æren fra Gud, ved at det selv ville være Gud. Derfor mistet mennesket Guds bilde, nemlig den fullkomne arverettferdighet og hellighet. I forstanden ble det da forblindet, i viljen ulydig og gjenstridig mot Gud, og i alle hjertets krefter ble det vendt bort fra Gud og Guds sinn. Denne avskyelighet blir forplantet videre på alle mennesker ved den naturlige fødsel. Etter den er mennesket åndelig dødt, et vredens og fordømmelsens barn, såfremt det ikke blir frelst derfra ved Kristus. Derfor skal du enfoldige kristen, ikke se på Adams fall som en ubetydelig synd, som om det bare skulle bestå i et eplebitt. Men du skal vite at Adams fall besto i det at han selv ville være Gud. Det samme var også Satans fall, og det er den mest forskrekkelige og avskyelige synd. Dette fallet er først foregått i hjertet. Deretter er det brutt ut og kommet til syne ved eplebittet. Det er lettere å forstå dette når en sammenligner det med Absaloms fall og synd. For det første: Han var sønn av en konge. For det annet: Han var det vakreste menneske, som det ikke fantes lyte på fra issen til fotsålen. (2. Sam. 14, 25.) For det tredje: Han var en meget kjær sønn for sin far, som en kan skjønne av Davids gråt. (2. Sam. 18, 33.) Likevel var Absalom ikke fornøyd med denne herlighet. Han ville selv være konge og røve den æren som tilkom kongen. Da han så bestemte seg for det, ble han sin fars svorne fiende og traktet ham etter livet. (2. Sam. 15.) Likedan var det med Adam. For det første: Han var Guds sønn. For det annet: Han var den vakreste av alle skapningene, så han var uten feil både på legeme og sjel. For det tredje: Han var et kjært barn for Gud. Men da han ikke ville være fornøyd med denne herlighet, men ville være Gud selv, da ble han Guds fiende. Hadde det bare vært mulig, hadde han tilintetgjort Gud.
|