Vilhelm Beck:

Bered Hans vei!
Av Wilhelm Beck 1829 - 1901

Det står: ”Han (Johannes) skal gå frem for Herrens åsyn.” Det er sannelig ikke nok at du kan gi mennesker kunnskap om frelse ved deres synders forlatelse, men det gjelder om, at du selv går frem for Herrens åsyn, så det kan sees og kjennes, at du selv søker den vei som du vil at andre skal gå.
Kunnskap kan man lære seg til av bøker og av å høre andre tale, men Herrens vei går ikke igjennom den tillærte kunnskap, - den går ikke igjennom en kunnskap, som man bare har fått ved å lese og høre om den, men den går igjennom en kunnskap, som man har fått av erfaring ved selv å tro på den Jesus, som man bereder veien for, ved selv å gå frem for Hans åsyn, slik at andre mennesker kan se, at den frelse vi taler til dem om, har vi selv funnet hos vår frelser. For Herrens vei er ikke en død kunnskap, men Herrens vei er lysets vei, så vil du berede vei for Ham, så må du gå frem for Hans åsyn, slik at lyset fra Ham lyser ut fra deg, slik at de mennesker du vitner og taler for, kan se, at lyset fra Jesus har besøkt din egen sjel, ditt eget hjerte, og har gjort deg selv til et salig menneske. Først da, venner, kan vi berede Herrens vei, når den vei er nådd til oss selv.

Det har alltid vært ulykken, at det har vært mennesker, som ville berede Herrens vei til andre, mens den ennå ikke var nådd til dem selv. Tenk, hvor mange lærere som har vært og ennå er rundt om i landets skoler, som skal berede Herrens vei til barnas sjeler, mens den ennå aldri er nådd til deres egen sjel. Og dog skal disse lærere gå og gi barna kunnskap om Herren. Det er naturligvis blitt til en gal kunnskap, for man kan ikke gi kunnskap om Jesus, uten at man selv er opplært av Ham, uten at man selv har fått kunnskap om Ham gjennom erfaringen, gjennom troen på Ham.
Men selv om en slik lærer mange ganger har vært snill nok til å kunne gi barna den riktige kunnskap om den riktige frelse ved troen på syndenes forlatelse, så har han likevel ikke kunnet berede Herrens vei til barnas hjerter – for barna vil snart se, at en slik lærer ikke selv går frem for Herrens åsyn, at han ikke selv går overstrålt av lyset fra det høye.

Og tenk hvor mange prester det har vært, og er ennå, som skal berede Herrens vei til alle de mange mennesker de er blitt prester for, mens Herrens vei ennå aldri er nådd til deres eget hjerte. De skal gi andre kunnskap om Jesus og om frelse, og hva har de så gjort, da de jo ikke hadde den kunnskap for deres eget vedkommende? Mange av dem har gjort det, at de har lagt veien opp over de høye fjell, opp over vitenskapens høye fjell, opp over den menneskelige dannelses høye fjell, idet de har holdt veldige høytflygende predikener og taler. Men man bereder ikke Herrens vei på den måten. På den måten legger man bare hindringer på den. Og det er voldsomt hvor disse høytflygende, disse høytalende predikener med deres høye talemåter og deres vitenskapelige uttrykk, har lagt hindringer på Herrens vei til menneskers hjerter.

Så er det andre prester, som er gått en annen vei, når de skulle gi folk kunnskap om den Jesus, som de ikke selv kjente noe til – de har lagt veien ut i et moras av vrøvl og vås og har vrøvlet og våset slik for deres tilhørere, at intet som helst menneske kunne begripe, hva det egentlig var presten ville, og visst er det, at på den måten bereder man ikke Herrens vei – for Herren går aldri på vrøvlets og våsets veier til menneskehjertet. Nei, på den måten legger man bare hindringer på den, og det er voldsomt, hvor prestevåset og prestevrøvlet har lagt hindringer på Herrens vei til mange mennesker.

Så er det prester, som kanskje verken er gått til fjellene med deres tilhørere i de høye talemåter eller gått ut i moraset, ut bi vrøvlet med dem, men virkelig har gitt dem kunnskap, men en slik kunnskap, at de har brukt all deres kløkt og all deres dyktighet til å legge hindringer på Herrens vei, til å fornekte kunnskapen om frelsen ved syndenes forlatelse, til å advare folk fra å tro på syndenes forlatelse, fra å tro på, at de er hellige – og det er voldsomt hvor mange prester som på den måten har lagt hindringer på Herrens vei til menneskenes hjerter.

 Til toppen

Gi akt på deg selv!
Av Wilhelm Beck 1829 - 1901

Så vil jeg si, venner, hva jeg må si til meg selv så titt og ofte: Om også vi kunne si, at Herrens vei er nådd til oss, og at Jesus har fått oss under behandling, så, kjære hellige søsken, la oss dog passe på, mens vi arbeider på å berede Herrens vei til andre, at vi ikke legger hindringer på Hans vei til oss selv – for det kan man gjøre. Det visste apostelen Paulus, og derfor minnet han alltid seg selv om, at det det gjaldt om, det var, at han som forkynte for andre, ikke selv ble forkastet (1 Kor.9,27). Og det samme trenger ethvert troende menneske, som arbeider på å berede Herrens vei til andre, atter og atter å minne seg selv på. Det har jeg da selv så mange erfaringer av, venner, at man kan lese slik i Bibelen eller i gudelige skrifter, at man bestandig bare tenker på: Det kan jeg bruke til en preken på søndag, og det kan jeg bruke til en preken i den forsamling, det kan jeg bruke til å si til ham, og det kan jeg bruke til å si til henne, slik at det ikke blir noe til bruk for en selv, til å berede Herrens vei til ens eget hjerte.
Se, så blir ditt arbeid på å berede Herrens vei til andre en hindring på Hans vei til deg selv. Og det samme kan skje på mange andre måter. Man kan dermed godt, venner, gå og be slik for andre mennesker, at man helt glemmer å be for seg selv, gå og bestandig være så opptatt av å få andre mennesker frelst, at man så godt som helt glemmer sin egen sjels frelse. Man kan være så opptatt av å se andre menneskers synd og behov for nåde, at man rent glemmer å se sin egen synd og sin egen sjels behov for nåde. Man kan være så opptatt av å se på, om andre troende menneskers vokser, at man helt glemmer å vokse selv. Derfor, venner, skal vi minne hverandre, vi hellige, om å passe vel på, at vi ikke ved å berede Herrens vei til andre, legger hindringer på Hans vei til oss selv.

 Til toppen

Brudgommens kjærlighet
Av Wilhelm Beck 1829 - 1901

Han vil ikke være overfor menigheten som en herre overfor sin slave, men Han vil være som en brudgom overfor sin brud.

Det har vært mange troende prester, mange troende misjonærer og mange troende lekfolk, som har arbeidet velsignet for Guds rike og samlet Herren en vakt, levende menighet, men de ville ikke forringes, de ville bli ved å være de store og ha den store myndighet og den store anseelse og den store avgjørelse i deres menighet i alle åndelige spørsmål. De kunne ikke finne seg i at det dannet seg et samfunn av hellige, som ville begynne å leve selvstendig sammen med deres frelser, begynne å kunne unnvære presten, og derfor er det gått, som jeg vet, det er gått til så mange steder, hvor det har sittet en levende prest med en levende oppvekkelse omkring seg – ja, har er gått så lenge presten levde, så lenge presten var der, men når han var borte, så varte det ikke lenge før også oppvekkelsen var borte, før hele samfunnet var borte og hele livet splittet ad, fordi Jesus ikke hadde fått lov å vokse, slik at de mennesker ikke selvstendig kunne leve deres liv sammen med Ham.
Derfor venner, gjelder for alle troende foreldre og for alle troende prester og misjonærer og lekfolk som arbeider for å skaffe Herren en brud, at vi kan ha dette Johannessinn og si: ”Jesus bør vokse, jeg avta” – slik at jeg gjerne vil være til tjeneste for menigheten og gjerne vil si den alt hva jeg vet er sannhet, og gjerne vil la dem høre min røst, når de spør etter sannhet, men dog bestandig viser fra meg selv til Jesus, bestandig sier: Ja, men Jesus skal vokse, og jeg avta, det er hos Ham du skal lære selv å hente sannheten – slik at jeg, når noen kommer forknytt og bedrøvet og søker etter trøst, gjerne vil være dem til tjeneste også i det stykke og la dem høre min røst og bringe dem den trøst jeg selv er blitt trøstet ved, men dog bestandig viser bort fra meg selv hen til Jesus og sier: Han bør vokse, og jeg avta, det er hos Ham du skal lære selv å hente trøsten – ja, slik at jeg gjerne vil være menigheten til tjeneste i alle deler, også som deres rådgiver og veileder, og når noen kommer og spør om mitt råd og min veiledning til å velge det rette, da også gjerne lar dem høre min røst og gjerne gir dem det råd som jeg kan gi dem med en god samvittighet, men dog stadig viser bort fra meg selv og hen til Jesus, stadig sier: Han bør vokse, og jeg avta, det er Jesus selv du skal hen til og søke råd og finne veiledning hos, i hva du skal velge, slik at du kan høre Hans røst også der hvor du ikke kan gå hen og høre noen som helst menneskerøst. Så kommer den fullkomne glede, når man slik kan få dem til å gå til Jesus alle sammen, alle dem som begynte med å gå til oss, - kan få våre barn til å gå til Jesus, mens de begynte med å gå til far og mor, - kan få hele menigheten til å gå til Jesus, mens de begynte med å gå til oss prester. Så kommer den fullkomne glede. Og, kjære venner, vel er det slik at far og mor forringes hos barna, når Jesus vokser slik og får første plass, - da forringes far og mor i myndighet, i makt over barna, men de vil likevel vedbli å være brudgommens venner også overfor barna og derfor også vedbli å være barnas venner. Og visselig er det slik at presten forringes i menigheten på den måte, - hans anseelse, hans makt og myndighet forringes, når Jesus vokser slik til, at det blir Ham, Herren og brudgommen som selv får makten og myndigheten over sjelene, - men presten vedblir likevel å være brudgommens venn, Jesu ven, som Han har brukt til den store gjerning å føre en flokk frelste mennesker til seg. Og om enn presten forringes i myndighet i menigheten, så forringes han ikke i menighetens kjærlighet, brudgommens venn vedblir også å være brudens venn, og den menighet vil ikke glemme sin prest, som kan si: Vi har hatt en prest som har ført oss til Jesus. Derfor, kjære venner, blir det den fullkomne glede – for den fullkomne glede for en mor og far er ikke å ha en stor myndighet blant sine barn, men det er å ha en stor kjærlighet hos sine barn – den fullkomne glede for en prest er ikke å ha en stor myndighet i sin menighet, men det er å finne en stor kjærlighet i sin menighet.

Til toppen

Hør brudgommens røst!
Av Wilhelm Beck 1829 - 1901

Ethvert troende menneske kan få den fullkomne glede, når du kan høre Jesu røst som brudgommens røst tale inne i din egen sjel under alle ditt livs forskjellige forhold.

Det er den fullkomne glede, når du der hjemme i det daglige liv, når allting går sin jevne gode gang, kan høre Jesu røst i din sjel, ikke som en kald herrerøst som byder og befaler, men som brudgommens røst som sier til deg: Jeg vil så gjerne at du skal ha det så godt som mulig og så lett som mulig og være så glad som mulig – derfor gir jeg deg alle disse gode ting og alle disse gode dager – så du riktig kan høre at det er kjærlighetens røst som taler til deg, riktig kan forstå at det er din frelsers kjærlighet som gir deg all denne lykke.

Og, venner, det er den fullkomne glede, når du midt under livets sykdommer og smerter og sorger og motgang kan høre Jesu røst i din sjel, - ikke som en streng herres røst, som sier at han er nødt til å straffe og tukte deg for dine synders skyld med alle disse sorger og smerter, men kan høre den som brudgommens røst som sier: Jeg vil å nødig volde deg noen smerte, så nødig som brudgommen ville volde sin brud smerte, jeg vil så nødig volde deg noen sorg, jeg vil gjerne at du skal ha det så lett som mulig, men jeg er nødt til det, det er noe sykt hos deg, som ikke kan kureres uten ved denne bitre medisin, det er noe sykt i ditt liv, som ikke kan kureres uten ved denne sykdom og smerte og sorg – så du riktig kan høre at det er kjærligheten, som er bedrøvet ved å gi deg den bitre medisin, riktig kan høre at det er kjærligheten, som er så bedrøvet over å måtte bedrøve deg og volde deg sorg – da kan du ha den fullkomne glede midt i sorgen, midt i smerten.

Og det er den fullkomne glede, som hvert troende menneske kan ha, når du slik under all din daglige livsgjerning både i stort og i smått kan høre Jesu røst i din sjel, - ikke som den strenge herre som driver sin tjener eller slave til å arbeide, men som brudgommens røst som taler så kjærlig til sin brud, og sier: Når vi to, når brudgom og brud hjelpes ad, så skal du se at det går, så blir det gledelige arbeide dobbelt gledelig, og det besværlige arbeide blir lett – så du riktig kan høre at det er brudgommen som kommer i all sin kjærlighet for å hjelpe sin brud med det sværeste arbeide, så det kan lykkes.

Se, venner, da har vi den fullkomne glede av vår gjerning. Og den kan også du ha under alle ditt livs fristelser, når du, hver gang djevelen kommer og forlanger en synd av deg, og det onde inneni deg er på ferde og vil følge djevelen, kan høre Jesu røst lyde i din sjel, - ikke som den strenge dommers røst som truer deg med død og fortapelse, om du synder, men kan høre den som brudgommens røst som sier til sin brud: Vær da ikke din brudgom utro ved å tjene djevelen, men la da din brudgom hjelpe deg med å få makt med den onde, med å få ham vist ut av huset og ut av livet og ut av hjertet, la da din brudgom hjelpe deg med å seire over alle de mange fristelser du har, så skal du se, så kommer du nok over det, så får du makt med alt det onde som er i deg. Se, venner, da kommer den fullkomne glede.

- Men skal du kunne ha denne fullkomne glede ved å høre din frelsers og brudgoms røst i alle ditt livs forhold, venn, så må du atter ha det Johannessinn som sier: Han, Jesus, bør vokse, og jeg avta, Han med all sin nåde må vokse, og jeg med hele mitt naturlige menneske, med alle mine naturlige evner må avta.

Til toppen

Han bør vokse!
Av Wilhelm Beck 1829 – 1901

Det vantro menneske sier: Nei, jeg bør vokse, min forstand bør vokse, mine kunnskaper bør vokse, og vokse slik at jeg kan forstå alt med min forstand – og så forringes Jesus, og så forringes Hans ord, eller rettere, Jesus og Hans ord blir til slett ingen ting.

Eller det vantro menneske sier: Jeg bør vokse, min rettskaffenhet, min hederlighet, alt det bør vokse – og se, så forringes Jesus, og all Hans nåde blir så ringe at man slett ikke har bruk for den.

Eller det vantro menneske sier: Jeg bør vokse, min vilje bør vokse, mine evner og min dyktighet bør vokse, min fortjeneste bør vokse – og se, så forringes Jesus, slik at man etter hvert slett ikke får noen bruk for Hans hjelp, men kan klare det alt sammen selv.

Men det er ikke bare de vantro som sier slik: Jeg bør vokse – og så forringes Jesus og blir til ingenting – det er også troende mennesker som bærer seg ad på lignende måte.

Man kan nå vokse på forskjellige måter, man kan vokse seg lang, man kan vokse seg tykk, og man kan vokse seg sterk.

Det er noen av de troende som vokser seg så lange, så forferdelig lange, slik at de blir et helt hode høyere enn alle andre troende mennesker og alltid går og snakker om at de har det store syn og det klare syn, og når vi spør: Er da ikke vi andre troende mennesker, vi som ikke har dette store syn, så svarer de vel: Jo, det er dere nok, men det menes egentlig: men dere er dog av en lavere rase, dere er ikke så voksne, - men selv er de naturligvis så voksne og så store, i det minste i deres egen innbilning. Ved det forringes Jesus slik i mange uselvstendige ettersnakkeres øyne, at det ikke lenger blir Hans ord, men disse lange helliges ord som blir stående øverst for dem. – og alt det som skal avgjøres, skal avgjøres etter deres syn og ikke etter Herrens ord. Ja, av det kommer alt partivesen mellom de hellige, av det, at ett eller annet ansett, fremragende menneske iblant dem har vokst seg så lang at han har blitt et hode høyere enn de fleste andre hellige i store syner og høye åpenbaringer, slik at menneskene nå forsamler seg om ham i stedet for om Jesus, - ser opp til hans åpenbaringer, spør om hans syner og ikke Herrens ord – se, så vokser et slikt menneske bestandig som partihøvding, men Jesus forringes.

 Til toppen

Han bør vokse!
Av Wilhelm Beck 1829 – 1901

2.

Så er det andre hellige, som ikke har vokst seg lange, men tykke – de har ikke de store syner, men de har så mange følelser. Ved alle anledninger føler de så mye, både ved dåpen og ved nattverden og ved bønnen, og bestandig vokser de seg tykkere i følelser, så allting skal avgjøres etter følelser, men Jesus og Hans nåde og Hans ord forringes. Av dette kommer de mange anfektelser mellom de hellige, når slike hellige mennesker går og klager over at de har det så dårlig, fordi de har det så dårlig med deres følelser – og når man så sier: Gå til alters, kjære! Så får du det nok bedre. Da svarer de: Det kan ikke nytte. – Hvorfor det ikke kan nytte? – Føler ingenting ved det. – Herrens nattverd forringes. Eller når man sier til dem: Så be da Herren om å hjelpe deg, så hjelper Han nok. Da svarer de: Kan ikke nytte noe, kan ikke be. – Hva er da i veien? – Føler ingenting ved det. Det er bestandig etter følelser allting skal avgjøres. – Men så tro på din frelser, annet skal vi jo ikke. – Kan ikke nytte, min tro duger ikke, det er ingen følelser i den. – Det er alltid følelser, og bare de kan merke at følelsene er der, ja, så synes de at ingenting er i veien, men i virkeligheten så er det, det i veien, at Jesus forringes, at Hans ord og bønn og nattverd forringes, mens de selv vokser seg stadig tykkere i deres følelser.

 Til toppen

Han bør vokse!
Av Wilhelm Beck 1829 – 1901

3.

Så er det andre hellige som vokser seg sterke. Likesom man legemlig under anstrengende arbeid, kan vokse seg sterk, så er det hellige som under sterkt åndelig anstrengende arbeid har fått svære krefter til å utrette det de skal utrette her på jord, og svære krefter til å kunne makte deres livs fristelser, men som riktignok er vokst seg sterke på den måte, at Jesus og Hans nåde forringes. Av dette kommer de hårde dommer, som de hellige så ofte feller over hverandre, når man kan høre et slikt sterkt Guds barn si: Å, den synd kan ikke noe troende menneske falle i, den synd kan ikke noe Guds barn gjøre. Hva er så meningen? Meningen er den, at det menneske som faller i den synd, er ikke noe Guds barn, - meningen er den, at man har fradømt sin broder og søster det hellige navn på grunn av en synd, på grunn av et fall, og meningen er videre den, at man mener om seg selv: Den synd kan ikke jeg falle i, til det er jeg mye for sterk, så den fristelse skal jeg makelig kunne overvinne. Og, venner, hva blir så følgen av det? Det blir, at ”den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes” (Mt.7,2), - det blir, at den som slik har dømt sin svake bror eller søster, en gang faller i samme synd, faller for sin egen dom. Og det kommer så atter igjen av at man har vokst seg selv for sterk, slik at Jesus og Hans nådehjelp er blitt forringet.

Nei, kjære, skal vi ha den fullkomne glede, så gjelder det om å ha Johannessinnet, så du bestandig kan si: Jesus bør vokse, og jeg og alle mine evner forringes – Jesu ord bør være slik, at det blir det store, store ord for meg, det eneste som avgjør hva som er sannhet, og min forstand og mine tanker og mine meninger bør forringes, slik at de slett intet får å si ved siden av Hans ord. Jesu nåde og Jesu kjærlighet bør vokse, bør være det eneste store for meg, og alle mine egne evner og alle mine egne følelser og rørelser forringes. Jesu krefter bør vokse og mine krefter bør forringes, slik at jeg ikke i noe som helst stoler på noen som helst kraft hos meg selv, men bestandig ser meg selv som en ussel stakkar, som et ringe Guds barn, som faller for enhver fristelse og faller i enhver synd, bestandig ser at jeg slett intet har selv å holde meg ved, men at Jesu krefter er det eneste som er i stand til å holde meg oppe, når Satan kommer og vil ha meg til å falle.

Ja, kjære, så kommer den fullkomne glede, når Jesu røst bestandig taler slik inn i din sjel, slik at Hans røst blir det store, og alt det øvrige blir det ringe. Det er jo dog målet, fullkommenheten, som vi hellige skulle jage etter, at når du kommer til det siste, når du skal dø, at du da kan si: Ja, nå kan ingen menneskerøst hjelpe meg mer, men jeg kan høre Jesu røst som brudgommens røst, som henter sin brud hjem gjennom den mørke dør.

Det er målet, venner, å kunne gå slik ut av verden, får da går du ut av verden med den fullkomne glede. Men det mål kan nås, når det står for deg som det store mål for hele ditt liv: å komme så vidt, at du kan si med den gamle salmedikter:

”Selv er jeg intet verd –
Hva Jesus meg har givet,
Gjør meg for Gud så kjær,”

 Når det står som målet for ditt liv: å nå til å kunne si som den store apostel Paulus, hos hvem Jesus var vokst slik, mens han selv avtok, at han kunne si: ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg” (Gal.2,20). Amen!

Til toppen

Herodestilbedelsen
Av Wilhelm Beck 1829 - 1901

 Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte ham dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye ut om barnet. Og når dere har funnet det, da meld fra til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det.

Da Herodes nå hadde fått vite av de vise at jødenes konge var født, ble han som før sagt, engstelig og fikk straks den tanke å søke etter barnets liv. Han ba de vise å spørre nøye om barnet, og, når de hadde funnet det, komme tilbake til ham og fortelle alt det de visste om det, for at også han kunne komme og tilbe det. Så sa han, men han mente, for at han kunne komme og ta livet av det.

Men nå, du troende venn, er nå du en Jesu tilhenger, lever Kristus i deg og du i Ham, så skal også du sannelig få erfare, at likesom det regjerte en Herodes den store i Jødeland da Jesus ble født der, slik regjerer det også en Herodes den store i deg, når Jesus er født og har begynt å leve sitt liv i deg til daglig. Og denne Herodes den store, det er det gamle menneske, den gamle menneskenatur, slik som du har den fra fødselen av.

Det gamle menneske vil alltid være den store i oss, og vil alltid bruke sin storhet til å forhindre at Jesus kommer til å leve i oss. For når vi spør: Hvorfor er det så mange mennesker, i hvem Jesus ikke lever og ikke kan komme til å leve? - så er det fordi Herodes den store i dem forbyr det og forhindrer det, fordi det gamle menneske reiser seg i hele sin storhet med all sin store forstand, med all sin store fornuft og sier: Nei, jeg vil ikke ha noe med denne Jesus, som jeg ikke kan forstå, å gjøre; - eller det er fordi det gamle menneske reiser seg i all sin storhet med hele sin store selvrettferdighet og alle sine store, gode gjerninger og sier: Nei, jeg vil ikke vite noe av dette Jesusliv, som skal være bare nåde, og som kasserer all min egen rettferdighet og alle mine egne gjerninger.

Slik er det, at Herodes den store regjerer i de fleste mennesker og forhindrer Jesuslivet i å fødes og leve.

Men når nå det gamle menneske ikke kan få forhindret det i oss alle sammen, venner, - når det, tross alle dets innvendinger allikevel er skjedd, at Jesu liv er født i deg. at Jesu liv har begynt å leve i deg, så søker det gamle menneske likesom en Herodes den store, å tilintetgjøre Jesu liv i det troende menneske, og det gjør det gamle menneske ganske på samme måte som kong Herodes forsøkte det. Kong Herodes sa, at han også ville komme og tilbe Jesusbarnet i Betlehem, - men hvis det var blitt noe av den tilbedelse, så hadde Herodes tatt livet av barnet. Og slik er det nettopp, venner, at det gamle menneske søker å slå Jesus i hjel i de troende: ved å tilbe Jesu liv i oss, -  ja, kjære Guds barn, husk vel på hva jeg sier deg, for det har så umåtelig mye å bety for et troende menneske.

Når det gamle menneske ikke har kunnet forhindre Jesu liv i å fødes i oss, så søker han å tilintetgjøre dets liv ved å tilbe det. Så begynner det gamle menneske i oss å tilbe vår tro, å tilbe vår kjærlighet til Jesus, og tilbe vår bekjennelse og hele vår hellige streben. Det går ganske enkelt slik til, at det gamle menneske begynner å rose Jesuslivet i oss, - begynner å tale om, at det er da nå en stor tro du har på Jesus, - at det er da nå en stor tillitt du har til din frelser, at den riktignok er større enn så mange andres tro, som dog kaller seg troende. 
Eller det gamle menneske begynner å si inneni deg: Det er da nå en stor bekjennelse du avlegger her i livet, en klar og frimodig bekjennelse som man ikke treffer hos rett mange blant de troende. 
Eller han begynner å si inneni deg: Det er da nå en stor opplysning du har om de kristelige ting, en stor klarhet du kan tale med om de ting som angår Guds rikes sak - det er ikke rett mange som kan tale så klart om det. 
Eller han begynner å si inneni deg: Det er da nå noen store bønner du ber - du ber så mange bønner og så klare og så varme bønner og så inderlige bønner, - det er visst ikke rett mange mennesker som ber slik. 
Eller han begynner å si inneni deg: Det er da også et riktig alvorlig, hellig liv, du lever, en riktig alvorlig, hellig streben som er i deg - det er visst ikke rett mange av de hellige som tar det så alvorlig, slik en klar grense som du gjør med ditt liv og verdens liv, slik en klar, skarp grense du bestandig setter mellom Guds rike og djevelens rike, ja, det er alvor, det kan man da merke - bare det var slikt et liv i andre troende som det er i deg - ja, du har en stor plass i de helliges samfunn - og hvordan skulle det vel gå en stor del av de andre hellige dersom de ikke hadde deg.

Venner, det er Herodes den store, det er det gamle menneske som tilber Jesu liv inneni de troende mennesker - og blir den tilbedelse lenge ved, så ender det med, at Jesuslivet dør og forsvinner inneni oss. Så, når denne Herodestilbedelse av Jesuslivet begynner inneni din sjel, kjære broder og søster, da er det, det gjelder om at du forstår din "Josef-gjerning," forstår hvordan du skal våke over Jesuslivet i deg, da er det, det gjelder, om det er åpenbart deg av Gud, så at det kan lyde i din sjel: Fly, fly med ditt Jesusliv fra Herodes den store og hans tilbedelse, fly, fly med ditt Jesusliv fra det gamle menneske og hans tilbedelse.

Til toppen

Hovmod – ydmykhet?
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Og se, noen av de skriftlærde sa ved seg selv: Denne spotter Gud!

Disse skriftlærde har sine etterfølgere også i våre dager, for når vi slik forkynner den hele og fulle syndsforlatelse, - når vi slik sier til mennesker: Du får tro at dine synder er deg alltid og fullstendig forlatte, - ja, du får tro det endatil da, når du ligger med sjelen full av smerte over din synd. Når du ligger bedrøvet og engstelig, fordi du har syndet, - du får likevel tro: Jeg har mine synders forlatelse!

Når vi forkynner dette, så er det ikke bare noen, men mange av de skriftlærde i våre dager, som knurrer og sier: Det er gudsbespottelse. De sier, at det er en skammelig tro å forkynne inn i folk. Ja, den lyder høyt i våre dager blant de skriftlærde denne knurring imot troen på den fullstendige syndsforlatelse. Og den lyder sannelig også fra mange av dem, som ikke er skriftlærde. De sier at det er hovmod å tro, at man slik til enhver tid har syndenes forlatelse. Jeg svarer da bare: Det er da en underlig slags hovmod, at vi syndere bekjenner om oss selv, at vi er "unnfanget i synd og fødte i misgjerning," fødte som forbrytere, og at vi ikke fortjener annet enn å straffes med alle de straffer og ulykker, som det er satt for synden. At vi ikke fortjener annet enn alle de timelige ulykker, som kan ramme et menneske på jorden, og ikke fortjener annet enn den evige ulykke å komme i helvete.
Men vi tror, at vi har en frelser, som har vært oss så nådig å ta hele straffen på seg og legger hele syndenes forlatelse til oss. - Det er da vel en underlig slags hovmod! - Det er likesom det skulle kalles hovmod, når forbryteren bekjenner: Jeg var dømt til døden, - men jeg fikk lov til å leve av kongens nåde. Hvordan det skal være hovmod, ja, det forstår jeg ikke, det går langt over min forstand og like inn i de presters, som sier det.
Da måtte jo den rette ydmykhet bestå i, at man aldri er riktig viss på, at man har sine synders forlatelse, men alltid går og frykter og bever for Herrens vrede. At man alltid må være halvt engstelig for, at man enten ikke har fått sine synder forlatt, eller at Herren skal ta syndsforlatelsen fra oss igjen, ja, det skulle jo være den rette ydmykhet.
Jeg svarer: Det er da en underlig slags ydmykhet, å vise Herrens nådeord fra seg og si: Jeg tør ikke tro, at det er sant, når Han sier meg at alle mine synder er meg forlatt. Det er da en underlig slags ydmykhet, som består i å vise Herrens nåde ifra seg og si: Jeg tør ikke ta imot den. Jeg tør ikke ta imot det Herren gir meg. Det er likesom det skulle være ydmykhet, når den dødsdømte forbryter på retterstedet hører ordet fra kongen: Du er benådet, du får leve, - og han så ville si: Det vil jeg ikke tro! - Mon det ikke tvert imot skulle være hovmod, å ikke ville ta imot hele vår Herres syndsforlatende nåde? - og mon det ikke skulle være ydmykhet å bekjenne sine synder og bekjenne den straff, man har fortjent, men så med synderens takk og synderens glede ta imot den hele og fulle benådning, den hele og fulle forlatelse?

Til toppen

Ikke alle veier…
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901.

Del 1 NB! Del 2 Se Rezius

For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.

"Alle veier fører til rom," sier man her i verden, og dette kan jo godt være sant, - men sannelig, alle veier fører ikke til himlenes rike. Og likevel er det den alminnelige mening iblant mennesker her på jorden. For når man så ofte hører folk si at "enhver blir salig i sin tro," samme hva det er for en tro man har, så er jo da meningen den at all tro og enhver trosvei fører til himlenes rike.

Og når vi leser dødsannonsene i avisene, at nå er det menneskets far eller mor eller ektefelle gått inn til den evige fred og hvile, - at nå er det menneske kalt hjem til den evige salighet, og at så og så mange forutgagne mottar det menneske i saligheten - og når vi hører folk tale om deres avdøde slektninger og uten videre setter tilleggsordet "salig" foran hvert et navn, - taler om deres "salige far" og "salige mor" og "salige hustru," uten at det er den aller minste tanke eller tale om hvilket liv de mennesker som er døde har levd, - så er jo meningen den, at ethvert menneskes liv fører til himlenes rike, - samme hvordan han enn har levd, - at alle mennesker nok blir salige til sist, slik at det altså ikke bare er til Rom alle veier fører, men også til himlenes rike.

Men når vi skal spørre om veien til himlenes rike, så skal vi ikke spørre om den hos mennesker her i verden - som jo aldri har vært i himlenes rike og derfor heller ikke kan komme og si oss den vei de er gått til himlenes rike på, eller den vei de fra himlenes rike er kommet tilbake til oss på, for å vise oss veien, - men vi skal spørre oss for hos den eneste som har vært i himlenes rike og er kommet hit til jorden derfra, og som derfor er den eneste som kan gi oss beskjed om det.

"Ingen farer opp til himmelen uten Menneskesønnen som er kommet ned fra himmelen." Vår Herre Jesus Kristus - det er den eneste som kan si oss hvilken vei som går til himlenes rike. Og veien avmaler Han for oss i de ord som vi i dag leser i evangeliet. Og det er dette ord Jesus vil ha gjentatt her iblant oss i dag, for at ingen av oss skal gå feil av veien til himlenes rike, - for at ingen av oss skal lage oss selv en vei - det er det Jesus vil si oss gjennom dette ord, - hvordan vi må følge Ham, og hvordan vi må være før vi kan komme i himlenes rike.

Til toppen

Jesu makt!
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Men Jesus så hva de tenkte, og sa: Hvorfor har dere onde tanker i hjertet? Hva er lettest, å si: Dine synder er deg forlatt – eller å si: Stå opp og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus. Og han reiste seg opp og gikk hjem til sitt hus.

La oss nå gi akt på hva Jesus sa til de skriftlærde, som knurret over dette ord om syndenes forlatelse, og hva Han så videre sa til den lamme.
Han sa til dem som knurret: "Hvorfor har dere onde tanker i hjertet? Hva er lettest, å si: Dine synder er deg forlatt – eller å si: Stå opp og gå?" Han ville dermed si at det er like svært - for det er like umulig for mennesker å forlate synder og å få et uhelbredelig menneske til å stå opp og gå. Og Han ville dermed si: Men det er like lett for meg, - og så fortsatte Han: "Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus." Dette er mirakel, at Jesu ord til den lamme hadde en slik makt at det kunne reise det uhelbredelige menneske opp, slik at han som før måtte bæres som et hjelpeløst menneske på sin seng, nå selv kunne bære sin seng og gå som et friskt menneske hjem, - dette mirakel, at Jesu ord hadde denne makt, skulle altså være et vitnesbyrd for de knurrende mennesker om, at Han også hadde makt og rett til å si til et menneske: "Dine synder er deg forlatt."

Og når Jesus nå ser, at det også iblant oss er mennesker som knurrer over det ord om syndenes forlatelse, så sier Han ennå det samme til disse mennesker: "Hvorfor har dere onde tanker i hjertet?" Hva er lettest, enten å si til en synder: Dine synder er deg forlatt, eller å si: Stå nå opp fra de gamle synder du har ligget i, og vandre i et nytt og hellig levnet? - hva er lettest? - ja, Han vil dermed si, at det er like svært og umulig for oss mennesker. Men, kjære venner, det kan Han si som har makten, det kan Jesus si i hjertet til hvert eneste troende menneske. Så snart det tror sine synders forlatelse, så snart det tror den veldige nåde, at det er rettferdig og hellig, så sier Jesus: Stå nå opp fra alle dine synder som du har ligget i, og gå til ditt hus, til ditt hjem som et hellig menneske, og lev som et hellig menneske også i hele ditt ytre liv.
Det sier Han der inne i hjertet til enhver som tror sine synders forlatelse, - Han sier: Stå nå opp, du som før har ligget i det syndige hovmod, og gå bort fra det alt sammen, vandre som et hellig, ydmykt Guds barn, slik at hele verden kan se forandringen. Det sier Han inne i hvert et troende menneske: Stå nå opp fra alle de gamle vellyster som du før har ligget i, stå opp fra det gamle fråtseri og den gamle drukkenskap, stå opp fra den gamle hor og utukt og alt det øvrige vellystige vesen som du har ligget i, og gå bort fra det alt sammen, vandre som et helt nytt, hellig menneske, slik at hele verden kan se forandringen. Det sier Han inne i det troende menneske: Stå nå opp fra den gamle gjerrighet som du før har ligget i, og gå bort fra alt det vemmelige vesen, som et nytt, hellig menneske, slik at det kan ses og kjennes at alle dine penger nå er blitt til småting, og at de har tapt hele den veldige verdi de før hadde for deg, - det sier Han inne i det troende menneske: Stå nå opp fra den gamle løgn og alt det gamle uærlige vesen som du før har ligget i, og gå bort fra det alt sammen i et helt nytt, hellig liv, som et ærlig, sannhetskjærlig menneske i alle deler, slik at hele verden kan se forandringen som er skjedd med deg, - sier det inne i det troende menneske: Stå nå opp fra all den gamle vrede og all den gamle ondskap som du før har ligget i, og gå bort fra det alt sammen som et kjærlig, mykt og mildt menneske, slik at hele verden kan se forandringen som er skjedd med deg.
- Det sier Jesus her inne i hvert troende menneske som tror sine synders forlatelse, og Han sier det slik, at de troende ikke kan bli liggende i de gamle synder, ikke kan annet enn stå opp og gå bort fra dem. - og, kjære venner, det, sier Jesus, skal være til et vitnesbyrd for de knurrende mennesker om, at Han, som har en slik makt til å få sine troende til å stå opp fra de gamle synder, Han har også makt til å si til mennesker: "Dine synder er deg forlatt!"

Til toppen

Lever du i takk til Ham?
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham. Han var en samaritan. Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede?

Det er den samme begivenhet som menneskelivet forteller oss om dag etter dag, som gjentar seg atter og atter her i verden, at det er mennesker som ber om å forbarme seg over dem i deres nød, - men at det bare er få som takker Ham for det, når de er blitt hjulpet.
Ja, denne begivenhet er en levende beskrivelse av den store mengdes liv her i verden og det forhold, som den store mengde stiller seg i til Jesus. De aller fleste mennesker har jo ikke det aller minste med Jesus å gjøre i hele deres liv, - men allikevel tør de da ikke helt bryte med Ham, tør ikke helt frasi seg Jesus. De har likevel en fornemmelse av, at det kunne komme den dag, da de kunne komme til å trenge Ham, at det kunne komme den nød i deres liv, da de kom til å behøve Ham - og derfor blir den store mengde ved å holde gode miner med Jesus. De blir ved å la deres barn komme til Ham og la Ham døpe dem, de blir selv ved å komme til Hans bord og å gå i Hans hus og høre Hans ord, ikke for å ha noe med Ham å gjøre, men for å holde det gående, som man sier, med Jesus, hvis de skulle komme til å trenge til Ham i en eller annen nød her i livet. Den store mengde betrakter Jesus som en nødhjelp, en som man bare søker, når man ikke på noen annen måte kan slippe igjennom. Det er bare når det kniper, når det kommer en eller annen stor nød over dem i livet, når deres forstand står stille, og allting ser riktig svart ut for dem, når deres krefter er oppbrukt, og de ser at de ikke kan slippe igjennom ved egen kraft, - da, da er det, at man roper som de spedalske: "Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!" - da er det man sender bud til menigheten, for at det kan bli bedt for dem til den Herre som de ellers ikke har noe med å gjøre, bare for å slippe igjennom. Er de så sluppet igjennom, ja da, da fortsetter de deres gamle liv uten å ha noe som helst med Jesus å gjøre, inntil det igjen kommer en nød i deres liv som de ikke selv kan klare seg i, da begynner den gamle historie igjen.
Endelig kommer den siste store nød, når man skal til å dø - ja da, når man ser at det riktig for alvor kniper, da begynner man igjen å rope: "Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!" så begynner man å be, så skikker man bud for å bli beredt, alt sammen bare for å slippe, for å slippe igjennom den nød som man ikke kan klare selv. Slik ligger jo en mengde syke og gamle mennesker og roper på: "Bare de kunne slippe!" vår Herre skal komme og hjelpe dem med å la dem slippe. Og når de så er døde, så roper de andre verdensmennesker: "Så, nå slapp han!" På den måte mener man, at man kan bruke vår Herre til å slippe igjennom, hvor man ikke kan hjelpe seg selv, og så for resten intet behøver å ha med Ham å gjøre.

Men venner, når ordet i dag stiller et menneske som vendte tilbake og takket Jesus frem for oss, og ordet forteller oss, at Jesus var så glad over det menneske, og at det var den eneste av de ti Han hadde helbredet som vendte tilbake til Ham, så er det jo da for at vi skal lære å ikke bare rope til vår Herre om miskunnhet, når det kniper, - men for at vi skal lære som denne ene, for alvor å vende tilbake og takke Jesus.
Og når vi nå taler om, hva det er å takke Jesus, så består det da, venner, i å gjøre som den ene av de ti spedalske: i å vende tilbake til Jesus og bekjenne Ham som sin frelser og bekjenne all den nåde som Han har gjort imot oss. Å takke Jesus består sannelig i noe mer enn en gang imellom å kunne si: "Ja, vår Herre er da god imot oss," - en gang imellom å kunne si: "Ja, det er nok verd å takke Ham for en slik god høst vi har fått," - en gang imellom å kunne si: "Ja, det er nok verd å takke Ham for at vi ble friske da vi var syke, at vi ble hjulpet den gang vi var i nød" - nei, å takke Jesus består sannelig i noe annet enn å takke for alle de små timelige velgjerninger Han gjør imot oss - å takke Jesus består i å vende tilbake til Jesus og ta imot Jesus som sin frelser, slik at man med hele sin sjel kan si Gud takk for Jesus, med hele sin sjel kan si: "Jesus Han er da den "fullkomne gave" mellom alle de "gode gaver," Gud har gitt oss," slik at man med hele sin sjel full av glede kan si takk for Jesus, Takk, fordi man har fått Ham til frelser og ved Ham alle ting.

Til toppen

Sanne vitner
Av Wilhelm Beck 1829 - 1901

Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen.

La oss også tale om det i dag, venner, la oss stille det spørsmål til hver troende sjel i denne forsamling: Er du Jesu vitne? Men når vi spør slik, så la oss også endelig huske, at det er bare til hvert troende menneske vi kan stille det spørsmål: Er du Jesu vitne?

Jesus sa det ikke til alle mennesker, da Han første gang sa det ord, men Han sa det til sine hellige, til den lille flokk, om hvilken Han sa: "Dere har vært med meg fra begynnelsen!"

La oss huske det, at når Jesus sier det ord i dag: "Også dere skal vitne!" så sier Han det naturligvis ikke til alle mennesker som er her inne i kirken i dette øyeblikk. Det vet dere jo, at man ikke kan vitne om noe uten at man har vært vitne til det, - uten at man har hørt, sett og opplevd det - og vil noen for retten her på jord tre frem som vitne i timelige anliggender og vitne om noe han ikke har opplevd, så blir han erklært for et falskt vitne - han blir selv straffet, og hans vitnesbyrd får ingen betydning.

Og slik er det sannelig også i den store sak mellom Jesus og djevelen, at der kan ikke noe menneske tre frem som Jesu vitne uten den, som virkelig har opplevd noe sammen med Jesus. Skal du være Jesu vitne, må du ha "vært med Jesus fra begynnelsen," fra et troslivs begynnelse, og ha opplevd hvordan det går til å bli et troende menneske, og å fortsette med å være et troende menneske. Skal du vitne om, hvordan Jesus oppsøker, vekker og omvender de vantro og gjør dem til troende mennesker, må du selv ha opplevd hvordan Jesus har oppsøkt deg selv da du var vantro - hvordan Jesus har vakt uro, bevegelse og røre i din sjel, så du ikke torde bli ved med å være vantro lenger. Du må selv ha opplevd, hvordan Jesus grep deg med hele sin kjærlighet og omvendte deg og vendte opp og ned på alt i din sjel. Du må selv ha opplevd, hvordan det er å bli kalt fra mørke til lys, å bli satt over fra djevelens rike til Guds elskede Sønns rike, - først da kan du være Jesu vitne.

Skal du vitne om hvordan det er å være et troende menneske og å leve som et troende menneske, skal du vitne om den glede som det fortelles at troende mennesker har her i livet, så må du sannelig selv ha opplevd det - ha erfart det - at Jesus har kastet gleden inn i din sjel, at Jesus har spredt tilfredshet så underlig velsignet over ditt eget liv. Bare da kan du være Jesu vitne.

Skal du vitne om den fred og trøst som det fortelles at troende mennesker kan ha i deres sykdommer og sorger og motgang, så må du sannelig selv ha opplevd det,  - at Jesus har skjenket himmelens dype fred ned i jordens dype sorger i din egen sjel. Du må ha opplevd hvordan Jesus kan "ånde på øyet når det gråter,"  - hvordan Jesus kan fylle sjelen med den underligste, deiligste ro under livets aller dypeste nød. Bare da kan du være Jesu vitne.

Skal du vitne om de krefter som det fortelles at Jesus kan gi de troende mennesker i deres livs fristelser, så må du sannelig selv ha opplevd hva det er, som et riktig skrøpelig, svakt menneske å hente de store krefter hos Jesus til å vise djevelen bort,  - til å kunne makte deg selv og alt det onde i din egen natur. Først da kan du være Jesus vitne.

La oss endelig huske det, venner, når Ordet lyder til oss: "Også dere skal vitne." Løst snakk er alltid noe vemmelig noe, men det vemmeligste av alt løst snakk er løst gudelig snakk, og det er den store ulykke, som har anrettet så mye elendighet rundt om så mange ganger og til så mange tider, at det har vært prester, som har villet stå  og tale med om omvendelse og om å være vantro og om å være troende, om vår Herres glede og om vår Herres fred og vår Herres krefter, og så har de aldri selv "vært med Jesus fra begynnelsen." Har aldri  selv opplevd noen omvendelse, - har ingen omvendelseshistorie å fortelle om seg selv. Men derfor blir de også falske vitner, og derfor blir deres vitnesbyrd ikke holdt gyldig - for hvor slike prester står og forkynner deres løse snakk, der skjer ingen oppvekkelser og ingen omvendelser og Jesus vinner ikke sin sak i menneskehjerter. Det er ulykken med så mange av dem som vil være lærere for barna så mange ganger, og på så mange steder, at de vil snakke med om Jesus og snakke med om omvendelse og om tro og om et hellig liv, og så har de aldri i deres dager selv "vært med Jesus fra begynnelsen" av et trosliv, - har aldri opplevd det minste av det hele, og derfor blir de også falske vitner mellom barna. Deres vitnesbyrd blir ikke holdt gyldig, - det blir ingen hellige barn og Jesus vinner ikke sin sak i barnas hjerter på den måten. Og det er det verste av alt, venner, når mennesker, enten de så er prester eller lærere eller lekfolk, vil føre løst snakk om Jesus, - når mennesker vil pludre med om de hellige og gudelige ting som de aldri selv har opplevd.

Nei, først når du selv har vært med Jesus fra et troslivs begynnelse, - har opplevd noe sammen med Jesus, skal du vitne om din Frelser, og så skal ditt vitnesbyrd avgjøre saken i mangt et menneskehjerte, så Jesus vinner sin sak, fordi du er Hans vitne.

Til toppen