Ole Berg:

Bered Hans vei!
Av Ole Berg 1819 – -861

Mine kjære troende medforløste! Skal vi kunne vente oss noen frukt av vårt virke i Herrens tjeneste, skal vi kunne håpe ved vår roping i ørkenen å dra noen sjeler til oss i vår ørken, så må vi vokte oss vel for at ikke noe selvisk, noe egenkjærlig, noe hovmodig blander seg inn i vårt virke. Vi må ikke støte verden fra oss ved ukjærlighet og bitterhet og fordømmelseslyst. Det var jo ikke i vrede, men av kjærlighet Gud sendte sin Sønn til verden. Han sendte Ham ikke for å dømme verden, men for å frelse den.

Dersom vi vil være Jesu Kristi medarbeidere, så være også vår gjerning og virksomhet ikke en dømmende, men en frelsende. Dersom vi med døperen Johannes vil rope i ørkenen: ”Gjør Herrens vei jevn,” så la oss, om vi enn ikke kan nå opp til ham i kraft, likevel kappes med ham i ydmykhet: Han vitnet – heter det i dagens tekst: (Joh.1,19-34) – ”Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner, Han som kommer etter meg, Han som jeg ikke er verdig til å løse skoremmen for.” La oss tale i den samme tone og la oss i våre hjerter tenke likeså ydmykt om vår ringhet og uverdighet og mesterens egen herlighet – la makten og æren være Herrens egen, så visst som riket er Hans. La oss følge apostelens herlige formaning i dagens epistel: ”La deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær!” (Fil. 4,5).

La oss komme i hu, at det er med kjærlighetens milde Ånd, at de troende skal erobre verden. Herren har jo selv sagt: ”Salig er de saktmodige, for de skal arve jorden” (Mt. 5,5).

La oss, som i alt annet, slik også i dette søke å ligne vår mester – Han var saktmodig og ydmyk av hjertet. Da skal den Guds fred som overgår all forstand, bevare våre hjerter i Kristus Jesus – og da skal det bli mulig for oss ved Guds nåde å virkeliggjøre også den oppfordring av apostelen som dagens epistel begynner med: ”Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!” (Fil. 4,4).

- ”Herren er nær,” slik heter det bestandig i Kristi menighet, - men i dag skal det sies med særlig ettertrykk: ”Herren er nær!” for når vi igjen samles i dette Guds hus, så vil det hete: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad!” (Luk. 2,11).

Herre, gled oss med din gled i julens festdager, og lys din fred i våre hjerter og i våre hjem, den fred som ikke forgår, den fred som overgår all forstand! Amen!

Til toppen

Det kloke valg!
Av Ole Berg 1819 - 1861

Da sa forvalteren til seg selv: Hva skal jeg gjøre, nå når min herre tar forvaltningen fra meg? Grave orker jeg ikke, og å tigge skammer jeg meg for.

Vi ser av lignelsen i evangeliet, at hin utro forvalter, der han sa til seg selv, hva han skulle gripe til, tok tilbørlig hensyn både til sine krefters svakhet og til sin naturlige tenkemåte; "grave orker jeg ikke," sa han, "og å tigge skammer jeg meg for -" han vedgikk altså åpent og ærlig for seg selv, at han ikke kunne ernære seg ved hardt og anstrengende arbeid, og at han ikke ville nedlate seg til å leve av andres nåde.

Men i åndelige ting, og når spørsmålet er om sjelens evige frelse, går bare alt for mange ganske annerledes lettsindig og tankeløst frem. Når det er blitt klart for dem, at det står dårlig til med deres regnskap i forhold til Gud, og at det gjelder om å gjøre seg rede til å avlegge regnskap, så tar de så inderlig lite hensyn til, hva de dog av erfaringen måtte ha lært og av Guds eget ord tydelig nok kan se, - at deres egne krefter ikke vil kunne forslå til å forarbeide sjelens salighet, og skaffe dem næring til et evig liv. Og heller ikke tar de synderlig hensyn til, at deres naturlige egenkjærlighet og hovmod står som en uoverstigelig mur mellom dem og Guds nåde, som bare den sønderknuste og ved Guds veldige hånd ydmykede og angrende synder kan nedlate seg til å betle og trygle om, og som bare kan tilflyte den arme, elendige betler, som intet annet har å leve og nære seg ved enn Guds uforskyldte nåde, - den som for Jesu Kristi fortjenestes skyld blir dem til del, som vil ta korset på seg og dele Jesu forsmedelse med Ham.

Og derfor setter de seg fóre, at de nå vil begynne å forbedre seg, å avlegge sine syndevaner og leve et nytt liv og legge seg opp fortjeneste hos Gud og dermed betale for sin store skyld - lutter drømmerier og innbilninger alt sammen - for kjødets sans er fiendskap imot Gud, og loven, om den enn er nok så vel kjent, - og om man enn ved en sørgelig erfaring nok så godt har lært, hvor lett man kan komme til å bryte med den, - og om man enn nokså alvorlig lover seg selv, at heretter skal man nok ta seg i akt for det, ettersom man er blitt klok av skade, loven - sier jeg - selv om den i og for seg er god og guddommelig, egger bare til nye synder. Den kan ikke omdanne eller omskape livets grunn, og det er selve grunnen, som er fordervet hos det naturlige menneske, og nytt liv kan loven ikke skape.

Derfor, så lenge mennesket bare har sine egne krefter å stole på, så må det leve i kjødet, og "den som sår i kjødet, skal høste fordervelse av kjødet," og i stedet for å avbetale på sin gjeld, forøker mennesket den stadig, inntil døden kommer med den beskjed fra Herren til forvalteren: "Gjør regnskap for hvordan du har forvaltet eiendommen, for du kan ikke være forvalter lenger!"

Til toppen

Fullendelse i skrøpelighet
Av Ole Berg 1819 - 1861

På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige.

Dersom det forholder seg slik, at motgang bidrar til å knekke det enkelte menneskes hovmod, så er det enda sikrere og enda mer innlysende, at de større hjemsøkelser, som rammer mer i det store, bidrar til å åpne menneskenes øyne for, at Gud alene er Herren, som råder over menneskelivets skjebner, og at menneskets hjerte bare kan tenke ut sin vei, men at Herren stadfester dets gang.

Når de mektige naturkrefter bryter de skranker, de sedvanlig øver sin stille og jevne velgjørende virksomhet innenfor, da blir det klart for støvets barn, hvem det er, som holder de ville krefter i sin hånd og leder deres vei og byr dem: "Så vidt skal dere gå og ikke lengre!"

Når ilden raser og fortærer de menneskelige gjerninger, når vannflommen bruser og skyller bort og ødelegger, hva menneskene anså for sin eiendom, når skyllregn eller frost slår ned og tilintetgjør bondens forhåpninger, når Herren "gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere" (Slm. 104,4), da blir mennesket drevet til å istemme med David: "Hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!" (Slm. 8,5).

Og da ligger det nær å med den samme hellige sanger utbryte: "Min sjel, lov Herren! Overmåte stor er du, Herre min Gud, høyhet og herlighet har du ikledd deg" (Slm. 104,1).

Men når menneskene slik får øynene opp for, at de i timelig henseende er aldeles avhengige av Gud, og at de med alt, hva de har, er i Hans hånd, så er veien ved det banet for den enda viktigere og høyere erkjennelse, at de også i åndelig henseende, av og ved seg selv, ikke formår noe.
Det er slik at Faderen ved sine førelser, ved sin tukt og sine hjemsøkelser drar mennesket til Sønnen.

Det er den visdom, som er skjult for de verdens vise og forstandige og åpenbart for de umyndige.
Og umyndige i denne forstand må vi alle bli, hva enten vi i verdslig betydning er vise eller uvise.
Først når vi blir i åndelig forstand umyndige, kan Herren selv i sannhet bli myndig i oss og over oss, og vi i sannhet åndelig myndige, - myndige i Herren.
Først når vi erkjenner og føler oss til gagns skrøpelige, kan vi bli sterke - for Herren er mektig i de svake.
Først når vi føler oss riktig besværete ved den forgjeves møye å selv skulle forarbeide vår salighet, og skaffe sjelen hvile, kan vi komme til å fornemme Hans kraft, som alene formår å begynne og fortsette og fullende den gode gjerning i oss. Han som utretter både det å ville og utføre etter sin velbehagelige vilje. Og da finner sjelen hvile!
Når man er blitt slik ydmyket, da går man med glede hen til Ham, som er saktmodig og ydmyk av hjertet, og tar Hans åk på seg, det åk, som er gagnlig, fordi det skaper fred i det urolige hjerte og hvile for den trette ånd, - og som er lett, fordi det er kjærlighetens åk - og den Gud, som selv skaper kjærligheten i oss, senker den gode Hellige Ånd i våre hjerter, som tvinger og driver oss til å gjøre Guds gode og velbehagelige vilje, fordi Gud er kjærlighet, og Hans vilje er vår helliggjørelse og vår salighet.

Til toppen

Guds rike består ikke i ord!
Av Ole Berg 1819 - 1861

Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du? Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv! Da sa Han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve! Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste?

Kristus ga ham et svar, som han ikke kunne forkaste, fordi det stemte aldeles med loven.
Han kunne altså ikke få anledning til å disputere med Ham om det.
Hadde saken i minste måte ligget ham på hjertet, så ville han naturligvis ha svart: "Ja, jeg vet nok, at veien er den, at jeg skal elske Gud av hele mitt hjerte og min neste som meg selv, men hvordan kan jeg komme dit hen? Knuten er nettopp den, at jeg ikke finner en slik kjærlighet i mitt hjerte - si meg derfor: Hvor skal jeg få en slik kjærlighet fra?"
Og Kristus ville da ha pekt på det svar for ham, som kristendommen gir, - nemlig dette: "Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs p.g.a. kjødet det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn til verden...  til et sonoffer for syndere."
Men til en slik forklaring kunne det ikke komme. Det var bare spørsmål om en disputt for mannen - å disputere om saken var langt mindre besværlig enn å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv.
Et slikt bryderi hadde han ikke den minste lyst til, men for å få en ordveksling i stand og ved det liste seg bort fra oppgaven selv og dens besværlighet - og for ikke å stå der til skamme som en, som hadde stilt et ørkesløst spørsmål, ga han seg til å vekke uro angående selve begrepet nesten: - det var langt bekvemmere enn det tunge og vanskelige å elske nesten som seg selv. Og ved å finne på denne hake ved saken, fikk han jo på en måte utseende av å stå der med palmene i hende som en lærd mann.
Men Jesus gjorde ham til skamme ved den barmhjertige samaritan, som slett ikke befattet seg med å spørre, og med å tenke ut betenkeligheter angående spørsmålet: "Hvem er min neste?" men i stedet for det, så snart han så et menneske som trengte til hans bistand, uten å ta hensyn til at han hørte til en annen nasjon, som spottet, hånet og foraktet både ham og hans landsmenn, straks ilte ham til hjelp, forbandt hans sår og gjød olje og vin i dem, løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til herberge og pleide ham.

Til toppen

Hjelp min vantro!
Av Ole Berg 1819 - 1861

 Jesus sa da til ham: Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro. Kongens mann sier til ham: Herre, kom ned før mitt barn dør! Jesus sier til ham: Gå hjem, din sønn lever! Mannen trodde det ord Jesus sa til ham og gikk.

Ennå, da han gikk av sted, ja ennå da han traff Jesus og fremla den bønn til Ham - om Han ville komme ned og helbrede hans dødssyke barn - var hans tro svak og blandet med tvil. Det kan vi slutte oss til av Jesu tiltale til ham: "Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro."

Men hans svake og med tvil blandede tro, var likevel virkelig tro, sann tro - det kan vi se av det at han er så ydmyk, og at han helt og fullt finner seg i å høre den bebreidelse som han fikk av Jesus og endatil gjentar sin bønn, idet han - den mektige mann - kaller Jesus Herre, og i stedet for å gjøre innvendinger mot de bebreidende ord - som han visselig følte han fortjente - sier: "Herre! kom ned før mitt barn dør!"
Og da Jesus så sa til ham: "Gå hjem, din sønn lever!" så trodde mannen - står det - det ord Jesus sa til ham, og gikk.
Hans svake tro var altså blitt styrket og befestet.
Slik velsigner den Herre Jesus dem som med sin svake tro og med sine tvil og urolige tanker, begir seg til Ham med sin bønn: "Jeg tror, Herre! Hjelp min vantro," .

Ja, det er sant som profeten Jesaja sier om Ham: "Det knekkede rør skal Han ikke knuse, og den rykende veke skal Han ikke slokke. I sannhet skal Han føre retten ut til dem" (Jes.42,3).

Så lenge det er spor av alvor i din sjel, kjære medforløste! så lenge det er gnist av lengsel i ditt hjerte etter å bli frigjort fra vantroen og syndens garn, som du er bundet av, så er det vei for deg til Jesus. Og når du kommer til Ham, svak i troen og vaklende og tvilende, så viser Han deg ikke bort, før din tro er blitt sterkere.
Det kan nok være, at du bare får et bebreidende ord, fordi du ennå er vantro, skjønt du har hatt så rik anledning til å se åpenbaringer både av Hans kraft og av Hans nåde. Men ydmyker du deg under ordet, og lar du, ydmyk og ærlig, sannheten få rett overfor deg og makt over ditt hjerte, så ånder Han på den rykende veke, og den begynner å brenne, - og det knekkede rør forbindes og styrkes, slik at det får en vidunderlig kraft til å kunne bøye seg under livets stormer uten å sønderbrytes. Og du får frimodighet til å tro det ord som Jesus sier til deg - det samme ord som Han husvaler alle dem som er sørgende og bedrøvet med, og gir hvile til de sjeler som strever og har møye.

Til toppen

Å dele Hans kår
Av Ole Berg 1819 - 1861

I juleevangeliet hørte vi at Jesu mor, da hun skulle føde, ikke kunne finne noe herberge, og at herlighetens Herre derfor, da Han trådte inn i denne verden, måtte ta til takke med en krybbe som sitt første leie. Og dagens evangelium minner om at Han ikke engang der fikk være i ro, men ble drevet i landflyktighet straks etter sin fødsel, av tyrannen Herodes. Av de vise i Østerland hadde han hørt, at det ved et tegn var blitt dem kunngjort, at den forventede fredsfyrste, som etter profeten Mikas' spådom skulle fødes i Betlehem, var kommet. I anelsen om at denne fredsfyrste nok ville forstyrre hans og likesinnedes fred, utstedte han en grusom befaling, som han sikkert håpet å ramme den ubeleilige fredsforstyrrer ved, selv om himmelen selv, ville væpne seg til Hans forsvar.

Hvor forunderlig måtte det da ikke gå til med Jesus, da Han tok vårt kjød på seg og ble mennesker lik! Han fant ikke noe hjem, ikke en gang et ordentlig menneskelig leie fant Han beredt for seg, og selv i krybben i stallen fikk Han ikke lov til å forbli. Allerede som nyfødt barn ble Han jaget i landflyktighet.

Men hvorfor skjedde alt dette slik? Hva gir lys i dette underlige mørke? Den menneskelige forstand vil ikke vite å finne noe tilfredsstillende svar, men i Skriftens lys blir alt det dunkle klart og lyst.
Hvorfor Han måtte fødes i armod og ringhet - hørte vi svaret på i våre julebetraktninger. "Han ble fattig da Han var rik, for ved sin fattigdom å gjøre oss rike" - så hørte vi at Hans tro og prøvede vitne apostelen Paulus, forklarte oss den sak. Og spør vi: Hvorfor ble Han jaget i landflyktighet? så kan vi likeens svare: Han ble landflyktig, da Han hadde all makt i himmelen og på jorden, for ved sin landflyktighet å skaffe oss et evig hjem, et uforgjengelig fedreland.

Men likesom Han bare kan gjøre dem rike, som er villige til å dele Hans ringhet og armod, slik kan han bare berede dem sted i Faderens bolig med de mange værelser, som er villige til å dele med Ham Hans landflyktighet på jorden.

Derfor har alle fromme kristne til alle tider erkjent seg for å være "fremmede og utlendinger i denne farlige verden," som det heter i dagens kollekt, og stundet etter snart "å komme hjem til himmerikes rike," deres rette fedreland, og de har kalt sin vandring på jorden en pilegrimsvandring og stadig hatt en fornemmelse av, at de ikke hadde noe blivende sted her.

Alle de, i hvem Kristus rett har tatt bolig, har fornemmet og erfart, at Kristus, for så vidt som Han bor i sine, ennå er landflyktig på jorde, - ja, landflyktig midt i kristenheten, hvor Han jo skulle ha sitt rette hjem her i verden, likesom Han, der Han fødtes iblant det folk som kalte seg Guds eiendomsfolk, jo nettopp kom til sine egne, men Hans egne tok ikke imot Ham.

Men er det også i vår tid og for vårt lands vedkommende sannhet i denne påstand? Er ikke Kristus rett for alvor blitt hjemme hos oss? Vi reiser jo templer til Hans navns forherligelse, og på Hans fødselsfest iler tallrike skarer til kirkene for å lovsynge Hans pris som fødtes av den fattige jomfru og ble lagt i krybben. Og også på de andre hellige dager samler det seg jo alltid noen i våre gudshus, som Hans ord forkynnes for, og som signes i Hans navn med Hans egen hilsen: "Fred være med dere!" Og nesten alle, som etter å være komne til sjels år og alder, har vedtatt forpliktelsen, som andre på deres vegne, uttalte i dåpen, - å ville tjene Ham trolig og tilhøre Ham til deres siste salige ende, - de kommer jo nå og da til Hans nådebord og næres av Hans vesens fylde, i det de dermed erklærer seg villige til å forkynne Hans død, inntil Han kommer.

Ser ikke alt dette ut som om Kristus rett skulle ha sitt hjem hos oss? Jo visst - slik ser det ut, - Men, mine kjære tilhørere! La oss ikke av den grunn forledes til straks å tro, at Kristi forhold til verden og til den ånd, som av naturen råder i menneskenes barn, nå er blitt et ganske annet enn det har vært før. Vi må vokte oss for å la oss blende av skinnet, og vi må likefullt ta virkeligheten som den ligger for oss, skarpt i øyesyn.

La oss komme i hu, at den gang Herodes anmodet de vise fra Østerland om å gi ham underretning om, hvor barnet som de søkte var å finne, så snart de selv hadde funnet det, så angav han som grunn til denne begjæring, at også han hadde lyst til å hylle Ham - og dog var det jo - som vi vet, og som det betlehemittiske barnemord klart nok beviser - ganske andre planer hans hjerte ruget over.

Hva om nå noen av disse, som lot som om de ville yte Kristus sin hyllest og tilbe "Ham som ble i krybben lagt," i virkeligheten også skulle ruge over ganske andre planer i deres hjerter! Og hva om disse "noen" skulle være mange, kanskje flesteparten av dem som kaller seg etter den velsignedes navn! Ja da ville likheten mellom vår tid og hin tid jo bli fullstendig lik, hva verdens forhold til Kristus angår. Da ville det jo også i dag med sannhet kunne sies, at Kristus ennå er landflyktig midt iblant sine egne.

Og hvor frykter jeg ikke for, at vi må innrømme, at det virkelig forholder seg slik! Hvor frykter jeg ikke for, at vi må si, at såre mange av dem som i det utvortes hyller og tilber Jesus, i sitt hjerte huser Herodestanker og Herodesplaner i mot Ham, og i mot dem Han kaller sine. Hvor frykter jeg ikke for, at mang en som kaller seg Hans disippel og nærmer seg Ham med utvortes vennlige miner og lader, som for å gi Ham hyldningsskysset, ligner ham som forrådte Menneskesønnen med et kyss.

Eller tror dere kanskje, at de tallrike skarer som nylig sang her i kirken:

"Oss er i dag en Frelser fød,
Guds salvede udi vårt kjød,
En Herre til Guds ære;
Nu er Han født i Davids stad;
Og Han, hvem englene tilbad,
Velsignet evig være!"

tror dere virkelig, at alle disse mange, som kvad om Ham, som " lagdes i et krybberom," mens "Guds engle sang med fryd derom," hadde beredt Ham, om hvem de slik sang, et krybberom i deres eget hjerte og boliger? Er det kanskje ikke lenger sannhet, som vi synger:

"Hvor ser det ut i verdens ørk,
Hvor er den fæl og kald og mørk!
Hat, vrede og misunnelse
Har dekket verden som en sne,
Man neppe mer å nevne ved
Den broderlige kjærlighed?"

Hvor er de nå blitt av, de tallrike skarer, som stimlet hit til festen? Hvorfor er de ikke her for å høre om hvordan det videre gikk med barnet?

Akk! de fleste er visselig allerede blitt trette og kjede av barnet i krybben, og de har ikke en gang lyst til å høre om Hans landflyktighet, enn si til å dele den med Ham.

"Men skjønt det er således fatt
Blant denne verdens torn og kratt
Så har dog Gud i himlen her
På jorden dem, som har Ham kjær,
Et Gosen i Egyptens land,
Hvor intet mørke herske kan."

Til toppen