Jesus gråter over Jerusalem
Luk. 19, 41 - 48

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828

Vår tekst i dag inneholder to fortellinger om frelseren som ved det første øyekast synes å være ulike, men som i grunnen - når man riktig betrakter dem - på det skjønneste stemmer overens.

Frelseren var på sin siste reise til Jerusalem. En stor mengde folk dro med Ham. Folk som hadde sett Hans gjerninger, og som nettopp derfor trodde at Han var den lovede Messias, og som nå med stor glede ventet Messiasrikets frembrudd.

De ga også denne deres glede til kjenne på en meget påfallende måte. Det som pleide å skje ved jordiske kongers triumftog, det gjorde også de nå - de bredte deres klær ut på den veien som den saktmodige konge red frem på, og da Han dro ned ad Oljeberget mot Jerusalem, begynte de å rope høyt. De lovet Gud med høy røst, jublet og sang: "Velsignet være kongen, som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen og ære i det høyeste!" Midt under disse gledesytringer begynner Jesus med en gang å gråte og klage høyt. Medlidenheten med Jerusalem, den forherdede, syndige stad, beveget Ham til det. Et opphøyet syn! Hvor medlidende må ikke Hans hjerte være! Straks etter gikk Han inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte der. Tre år tidligere hadde Han gjort det samme. Med en svøpe av snorer hadde Han drevet alle kjøpere og selgere og vekslere ut av templet.

Bare ved den usynlige guddomsmakt som tydelig var forbundet med alle Hans handlinger og taler, kunne også disse sterke ytringer av Hans hellige iver utføres.
Kjære tilhører! Den som var grepet av en slik medynk over Jerusalem at Han brøt ut i tårer, - og den som med allmektig iver drev kjøpere og selgere ut av templet, er den samme. Til grunn for begge handlinger ligger egentlig den samme drift i Hans hjerte. Han som hadde det mest medlidende hjerte mot syndere, er også nettopp derfor syndens erklærte fiende. .

Til toppen

Av Lorenz Christoffer Rezius 1745 - 1818

Da Han kom nær og så byen, gråt Han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.

Da Jesus kom så nær Jerusalem at Han kunne se byen, ble Hans hjerte rørt ved synet av denne samlingsplass for alle synder, laster, vantro, hykleri og ugudelighet. Han bryter da ut i denne vemodige advarsel: "Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne." Han ville si: Dersom du selv så, hvor langt du er fra å vandre på Guds veier, - hvordan du med hjertet har veket fra Herren. Dersom du kunne se, hvordan Guds forbarmelse ennå tilbyr deg redning fra din velfortjente straff og fra de forskrekkelige vredens dommer som står foran deg - da skulle du på denne dag fatte et annet sinn og vende om til Herren for å unngå all den ulykke som er ferdig til å bryte løs over deg. Men nå er det alt sammen skjult, - både din ondskap og Guds vrede og Hans nådes råd er skjult for dine øyne. Du kan ikke se det, og du vil ikke tro det når det blir sagt deg, - når du på det oppriktigste blir advart om det.

Å, hvor meget ligner ikke menneskene i våre dager dette forblindede og forherdede Jerusalem!

Om Jesus synlig sto og talte iblant oss, så skulle Han visst ikke gi oss et bedre vitnesbyrd. Himmelropende synder besmitter landet, og Guds bud trås under fot. Ondskap og ugudelighet har i den grad tatt overhånd, at den høyt bifalles. Mange laster anses ikke mer for synd, - for skammelige, men som noe som hører til god levemåte. Man begår dem åpenlyst, man ler ad dem. Den såkalte gudsfrykt består i at man skikker seg etter enkelte påbudte skikker, uten hjerte og uten ånd og sannhet.

En sann gudelighet, en uskrømtet hellighet, et rettsindig vesen i Kristus Jesus er ikke bare høyst sjeldent, men er endatil bespottet og foraktet. Så forblindet er virkelig mennesket i alminnelighet, at han ikke ser, og ikke fornemmer alt dette. Og dette er årsaken til at han lever i en slik høyst forunderlig og ubegripelig sikkerhet. Dertil kommer det som er ennå verre, - at han forherder sitt hjerte mot nåden og står imot all opplysning av Guds Ånd.

Vil Den Hellige Ånd åpne hans øyne, så lukker han dem selvklok til. Vil Guds Ånd ved ordet vekke hans samvittighet, så søker han å dysse den ned enda fastere. Forkynnes Guds uendelige kjærlighet ham, så er han ganske død og uten fornemmelse overfor det. Forkynnes Guds vrede og trusler ham, så mener han at det ikke angår ham. Banker Jesus på, så så vil han ikke høre Hans røst. Vil noe nådes ord trenge inn i hans hjerte, så streber han imot av alle krefter. Alle rørelser motstår han og holder dem borte fra seg. Skulle han også imot sin vilje merke noen ufred i sitt indre, noen uro og bekymring, så vil han ha det ansett som en legemlig sykdom eller sinnssvakhet eller også for en farlig fristelse som han på alle måter må søke å jage bort, enten med selvvalgt trøst eller ved verdslig selskap og atspredelse.

I det søker andre mennesker - like så blinde som han selv - å styrke ham og si ham, at han jo ikke er av de verste, - at han ikke har begått noe ondt som han behøver å sørge over, eller at han ikke behøver å innlate seg i noen åndelig bekymring.

Hvordan skal det gå ham i evigheten, når han på denne måten forspiller tiden, forsømmer beredelsens og nådens tid, og ikke vil komme til Gud og søke Hans vennskap? Skal Gud allikevel gi ham sin salighet i det neste liv, selv om han her stadig forkaster den og aldri spør etter Gud, - aldri vil komme i Hans samfunn, til tross for at han så ømt, så innstendig og så alvorlig innbys til det?

Nei, Guds rettferdighet sier at han skal dø, ettersom han så motvillig har foraktet Hans nåde og kjærlighet. Når hans vantro og syndemål er fullt, skal han ta imot sin fortjente lønn og Guds vredes dommer skal gå over ham.

Nettopp dette er det som gjør Frelseren så ondt. Det ligger Ham så tungt på hjerte, at menneskene er så forblindet og forherdet at de ikke vil la seg bringe til rette, men ved å fremture i deres ondskap må gå evig fortapte. .

For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.

Den som ikke bruker og benytter saliggjørelsens dager og nådens tid, over ham kommer hevnens og angstens, fordervelsens og dødens dager - skrekkelige dager.

Hvilke skjønne, behagelige dager var ikke de, da Menneskesønnen var på jorden! Hans kjærlighet strakte hele dagen ut sine armer mot menneskene for å innby dem til å komme i Hans skjød! Hvor vennlig tok Han ikke imot alle som kom og trodde! Men hvor fryktelig var ikke hevnens og vredens dager over Jerusalem, førti år senere!

Hans kjærlighet har allerede her forutsagt dem det og advart dem for å forskåne og redde dem, men de lot seg ikke advare. De brydde seg ikke om livet, de elsket døden og dommen. Alt hva Han sa, er bokstavelig inntruffet og oppfylt. Fiendene, romerne, hedningene kom, omgav Jerusalem med voller og bolverk, engstet byen fra alle kanter, angrep den og jevnet den med jorden, slik at ingen stein i den vakre byen ble igjen på stein. Folket ble i tusenvis korsfestet og grusomt drept eller atspredt og forkastet i alle fire verdenshjørner som agner. Og er det like til den dag i dag.

Dette skal nå være en advarsel for alle kommende tider og slekter - for slike hevnens og vredens dager kommer over ethvert land, - over ethvert folk, - over enhver by, - over enhver menighet, - over alle familier og enkelte mennesker, som ikke erkjenner og ikke benytter den beleilige nådens tid, - de saliggjørelsens dager som gis dem, men støter bort livets ord, den tilbudte nåde, forherder deres hjerter imot det og blir ved i deres synder og i deres hjertes blindhet.

Den som nå ikke vil hjemfalle til Guds hevn og vredesdom med den store hop, som sedvanligvis ikke gjør det bedre enn Jerusalem by og jødenes store hop gjorde det, - den som ikke vil gå under med den, han la seg advare, og han høre, hva apostelen Peter sa til jødene på pinsedagen: "La dere frelse fra denne vrange slekt." De som nå tok imot ordet, ble lagt til Herrens menighet, og de ble også, - da hevnens dag kom, - reddet. Og Pella, et redningssted, hvor de ble befridd fra alle de dommer som gikk over Jerusalem, ble anvist dem. Og de ble holdt oppe til legeme og sjel.

Den som ikke vil gå til grunne med verden, han må gå ut fra verden og vende seg av hele hjerte til Kristus. Utenfor Kristus er død og fordervelse. I Ham alene er salighet og redning. Frelseren hjemsøker alle mennesker, likesom Han har besøkt jødene og oppfordret dem til omvendelse og tro. Den som nå ikke blir vár eller akter på denne hjemsøkelse, - denne nådens banking på hjertet, han faller i dommen og går fortapt. Men den som erkjenner og tar imot Herrens hjemsøkelse, han kan synge: .

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Han gikk så inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte der.

Det har Han gjort den gang, - men hva skulle Han vel nå gjøre hos oss? Finner vi ikke mange vederstyggeligheter i våre menigheter, som er like så slemme som jødenes kjøp og salg i deres tempel? "Det som mennesker akter høyt, er en styggedom i Guds øyne," sier Han selv. Men er ikke prakt, hovmodighet og forfengelighet nokså utbredt for alles øyne i våre menigheter? Forakt for Guds ord er jo en stor synd, som Luther også uten videre har kalt den aller største og sværeste synd. Men blir ikke Guds ord foraktet endatil av dem som er til stede når det forkynnes, når noen sover, andre sladrer og noen foretar seg noe annet og ikke gir akt på det som forkynnes?
Jeg har allerede tidligere minnet dere på det, og minner dere nå på det igjen ved den Herres Jesu tårer, om at de lukkede stoler på sidene i kirken blir såre misbrukt til dette.
Likesom den Herre Jesus er gått inn i templet i Jerusalem og der drevet ut dem som kjøpte og solgte, så må vel noen under den offentlige gudstjeneste gå inn i slike lukkede stoler, vekke i dem, dem som sover, og be dem tie stille som sladrer, og legge alle de fremmede ting som ikke har noe i menigheten å gjøre til side.

Men hva skal jeg si om dem som med den største frekkhet kommer i menigheten, gaper litt omkring, eller for et syns skyld hører litt etter, og til stor forargelse for hele menigheten i sitt ville vesen går bort uten nødvendig ærend, mens preken og bønnen varer?
Å, hvilken styggedom! Gud fri oss fra det!

Til toppen

Av Friedrich Wilhelm Krummacher 1796 - 1868

Han sa til dem: Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.

Var alt det som nå til dags fremstiller seg i det gudelige livs form, også virkelig dette liv, og evangeliserte virkelig alle de prester som i den nyere tid igjen forkynner sannheten, ved Den Hellige Ånd, og bøyde de i sannhet sine knær for den korsfestede - sa alle de skarer som hist og her strømmer til gudshusene igjen, virkelig av hjertet: "Kom, vi vil til Herren!" idet de fulgte en bedre tilskyndelse enn motens og vanens, og hadde de høyere hoder som hist og her søker å føre folket tilbake til fedrenes tro, i virkeligheten svoret alle kongers konge hyllingsed og trådt i Hans fotspor - og kom de tusener som i Bibel- og misjonsforeninger bygger på rikets ark, bare alle selv inn i denne ark - ja, kunne bare de, som vi nå til dags ser forene seg igjen i oppbyggelige sammenkomster og bønnetimer, alle anses for Lammets sanne tilbedere - da sto det i sannhet enda ikke så ille til i vår tid, hvor mye det nå ennå var tilbake å ønske. Men hva hjelper det at vi skuffer oss selv? Det står ingenlunde så vel til som det ser ut, og det som sett på avstand, gir et så yndig skinn, akk, det skrumper meget sammen, når det betraktes i nærheten, om det ikke også, som lyktemannen i sumpen, til sist oppløser seg i et rent intet. .

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Og Han lærte daglig i templet. Men yppersteprestene og de skriftlærde og de fremste blant folket prøvde å få ryddet Ham av veien. Men de fant ikke ut hvordan de skulle gjøre det. For hele folket hang ved Ham og hørte på Ham.

Han hørte likevel ikke opp med å elske dem og å besøke templet, å kalle dem til omvendelse og tilby dem det evige liv, selv om Han hadde erkjent og gråte over deres sørgelige tilstand, selv om Han fant templet nedverdiget til en røverhule, selv om Han visste at de store og fornemste i byen, nasjonens hoder hadde svoret Ham døden. Dette kunne bare Hans kjærlighet, som ikke har noen grenser, formå.
Når Han slik elsket og søkte dette folk, disse Hans fiender og mordere, hvordan vil Han ikke da elske og søke de sjeler, som elsker og søker Ham, som hungrer og tørster etter Ham, som åpner deres hjerter for Ham, som strekker begge armene ut etter Ham og sukker etter Ham dag og natt?
Å, hvor nær er Han ikke allerede slike hjerter, uten at de vet det; for man har Ham der, hvor man gråter etter Ham.
Men hvor skrekkelig er det ikke, når man hater Ham og støter Ham bort, selv om Han elsker så høyt, og gjerne ville gjøre sine fiender salige også, Han som har et hjerte som alltid røres, selv om vi kommer eller ikke. Å, sjel, kom da! Han besøker flittig ditt tempel, like så visst og tusener ganger heller, enn Han besøkte templet i Jerusalem, for å lære, velsigne og saliggjøre deg i ditt hjerte, likesom Han den gang lærte, selv om de søkte å få ryddet Ham av veien.
Å, måtte det ennå den dag i dag være sant, overalt sant, det ord: "Hele folket hang ved Ham og hørte på Ham." Måtte det verken nå eller noensinne kunne sies med sannhet, at yppersteprestene og de skriftlærde og de øverste for folket søkte å få ryddet Ham av veien, å ødelegge troen på Ham og å hindre og utrydde den sanne, levende kristendom, som det dessverre ennå her og der er tilfellet, at man midt i kristenheten ikke vil tåle den ekte kristendom, fordi navnekristendommen, som svært ofte er blitt en antikristendom, har satt seg på tronen i kirken og utgir seg for den sanne og alene gjeldende, og vil fortrenge den sanne, som en falsk og uekte. Ofte vet man slik som yppersteprestene, bare ikke riktig hva man skal gjøre Ham, hvordan man skal skaffe Guds ord av veien, fordi man frykter folket, som dog ennå henger mer ved det og heller hører Guds rene ord enn yppersteprestene, de skriftlærde og de øverste for folket. Hvis det overalt sto i deres makt, så ville det vel ikke mer være tale om Kristus på mange steder. Men Herren har ennå sin "syv tusen" (1 Kong. 19,18) i mang en stad og i mangt et land, som holder fast ved Ordet og ikke lar seg frata det. Han være lovet! Amen. .

Til toppen