Jesus og den døvstumme
Mrk. 7, 31 - 37

Av Carl Peter Parelius Essendrop 1818 - 1893

Dagens tekst stiller en av Herrens undergjerninger for vårt øye. Denne er som alle Herrens mirakler et vitnesbyrd både om Hans allmektige makt og om Hans kjærlighet, som gjerne vil løse ethvert bånd, og stille ethvert sukk.

Men underet skal ikke bare åpenbare Hans makt over den legemlige natur, - skal ikke bare vise oss hvordan Han var - og er - mektig til å uttale et skapende "effata" over det legemlige øre og den legemlige munn. 
Hvor forskjellig det åndelige enn er i fra det legemlige, så avspeiler likevel det ene seg i det andre - det indre vesen bestemmer den ytre form. Hadde det dermed ikke vært en åndelig døvstumhet, så hadde det heller ikke vært noen legemlig skade på øre og tunge. Slik skulle også vitnesbyrdene om Jesu allherskende makt over den legemlige natur, bringe oss til å erkjenne og styrke oss i troen på Hans, for oss, mye herligere, og mye saligere makt over vår ånd og vårt hjerte.
Ved at Han ved sitt ord kunne bringe den syke til å stå opp og ta sin seng og gå til sitt hus, ville frelseren at det skulle være et vitnesbyrd for alle om, at Han også hadde makt til å gi ham syndenes forlatelse.

Det er i denne Jesu makt i den åndelige verden, at Herrens gjerninger rett åpenbarer seg i hele sin underlighet, og at Hans makt og kjærlighet rett viser seg i hele sin guddommelighet. Det er dog langt større å ta bort rotondet i menneskenaturen enn å oppheve et enkelt onde - det er herligere å gjøre en glad for evig, enn glad for en enkelt time, - eller om det så var for hele jordelivet. Derfor vil vi i denne stund la våre tanker dvele ved den gode sannhet, at Jesus også er de åndelig døvstummes lege. .

Til toppen

Da Han drog bort igjen fra bygdene ved Tyrus, Tok Han veien gjennom Sidon til Galilea-sjøen, midt gjennom Dekapolis-landet. De førte til Ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale.

Også der nord i Tyrus og Sidons egner hadde Han åpenbart sin frelserkjærlighet og sin allmakt. Han hadde der forbarmet seg over den kana'aneiske kvinne, som ropte på Ham om hjelp i sin store nød. Han lutret og styrket hennes tro, idet Han førte henne inn i en hard prøvelse. Han helbredet hennes datter, idet Han uttalte sitt allmektige ord. Fra disse egner kom Han til den galileiske sjø midt gjennom Dekapolis-landet, og overalt viste Han seg som den allmektige og kjærlige frelser - for mye folk, som hadde med seg halte, blinde, stumme, krøplinger og mange andre, kom til Ham, og de la dem for Jesu føtter. Og Han helbredet dem, slik at folk forundret seg der de så, at "stumme talte, krøplinger ble helbredet, halte gikk, og blinde så, og de priste Israels Gud" (Mt. 15,30.31).

Blant disse elendige var også "en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale." Å, hvor tung var ikke hans skjebne her i livet! Når vi vil tenke over, hvor trøsterikt det er under livets sorger å høre forkynt for oss vår frelsers velsignede ord, - hvor det er godt for det tyngede hjerte å kunne tale ut for Herren all vår trang og påkalle Ham med lydelig røst om nåde og forbarmelse, - hvor livsalig det er å kunne takke Ham for Hans gode gaver, - hvor det kan glede oss å høre en øm far og mor, dyrebare søsken og deltagende venner tale kjærlighetens ord til oss, - å kunne betro dem hva som rører seg der inne i hjertet: å, da vil det bli klart for oss, hvor ensom, forlatt og ulykkelig han måtte føle seg, han som hadde ører som var lukket til for enhver menneskelig røst, og som bare med vanskelighet kunne meddele andre sine følelser og tanker.

Derfor hadde deltagende venner hjertelig medlidenhet med ham, og " de førte ham til Jesus... og de bønnfalt Ham om å legge hånden på ham." Og se, den frelser som aldri ble trett av å gjøre vel, Han var straks villig til å hjelpe. .

Til toppen

Og de bønnfalt Ham om å legge hånden på ham.

Vår tekst forteller oss, at folket hadde ført en døv mann, som i tillegg var stum, og dermed uformuende både til å høre og tale, hen til Jesus.

Denne tunge tilstand er et bilde på den åndelige fordervelse og den beklagelige tilstand, som ethvert menneske ved synden er blitt senket ned i. Denne vår naturlige udyktighet og uformuenhet til alt det som angår vårt åndelige vel, forestiller Gud selv i sitt ord snart under navn av døvhet, - snart blindhet, - snart andre legemlige og sanselige skrøpeligheter, - snart under navn av død, for den likhets skyld som det er mellom våre legemlige og åndelige mangler.

Men vil du bli helbredet, vil du det med fullt alvor og av hele ditt hjerte, så vær ved godt mot! Jesus sier: "Denne sykdom skal, - hvor inngrodd, - hvor svær og i seg selv dødelig den enn er, dog ikke være til døden." Vil du bli helbredet, så gjør ikke som man vanligvis gjør, når man blir sine synder vár, - at man tenker slik: "Det går ikke an å leve slik, jeg vil omvende meg og la mitt syndige vesen fare og beflitte meg på dyd og rettferdighet." Tenk ikke slik, sier jeg, men gå uten å nøle - slik som du er - og beklag deg for Jesus. Slik gjorde den døvstumme i vårt evangelium. Han hadde uten tvil forut forsøkt mange andre midler og satt lit til flere menneskelige leger, men ingen kunne hjelpe ham, før han lot seg føre til Jesus.

Du vender deg visst ikke til Ham, før du virkelig kommer i nød, det vet jeg. Nå - Gud gi at den nød snart måtte komme over deg, så hard at du ikke hadde noen ro, - at du ikke kunne utstå smerten av din sjeleskade, svien av dine syndesår. Da blir du glad, ja usigelig glad ved å høre av Jesu munn de ord, som du nå kan høre med et dødt og likegyldig hjerte, - de ord: "Jeg er Herren, som leger deg." .

Til toppen

Av Lorenz Christoffer Rezius 1745 - 1818

Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket. Han stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans. Han så opp mot himmelen, sukket, og sa til mannen: Effata! Det betyr: Lukk deg opp! Straks ble ørene hans åpnet, og tungens bånd ble løst, slik at han talte rent.

Måten denne legen helbreder dem som kommer til Ham på, står beskrevet i Åp. 3, 17 - 20, og det er dette vi nå vil tale om.
Først salver Han dine øyne med øyensalve, det er: Han lar sin Ånd opplyse deg. Og nådens lys skinner inn i alle ditt hjertes mørke kroker, slik at du med en rett oppvakt samvittighet - med rett åpnede øyne får se hvor dypt du er falt, - og hvor fremmed du er for din Gud. Hvor naken, fattig, jammerlig og full av elendighet du er. Hvor uren, syndig, heslig og aldeles dømt du er. Først når du blir vár dette, kan du sies å se - for forut er du blind.
Men ved dette syn må du nødvendigvis bli inderlig bekymret, urolig, nødlidende og forlegen, - men da vender Jesus dine øyne på seg selv, slik som Han hang opphøyet på korset, full av kval og pine, sår og blod for syndere. Det er troen, når du rett kan se på dette bilde med tilegnelse, oppfattelse og hjertets lengsel. Da får du legedom ved Hans sår.
Når du ser din fattigdom, så sier Jesus: "Jeg råder deg at du kjøper gull av meg," nemlig troens gull. Men hva skal du kjøpe for? - du er jo nå så fattig og har ingenting selv? Du har likevel noe: kom frem med bønn og tårer, så får du. Ikke at du dermed fortjener troen, men Han gir deg den for intet, når dine tårer rinner, fordi du er trengende og begjærlig etter det.
Jesus tvetter av og leger alle dine sår og all din skade med sitt forsonende blod. Han skjuler din urettferdighet, dine synder, hele din nakenhet og elendighet med sin rettferdighet. Og når du i troen ifører deg den, så har du de hvite klær som Han kaller deg til å kjøpe.

Nå står du for din lege som en helbredet synder - en fornyet sjel - med takknemlighet, glede og forundring over den store, salige forandring som er blitt deg til del. Dine øyne er nå åpnet, slik at du ikke bare ser den dype fordervelse som finnes hos deg, men du kan også skue inn i Guds nådes og kjærlighets umåtelige rikdommer. Du kan se inn i korsets hemmelighet, og øyne den høye visdom som er skjult for verden. Dine ører er åpnet for Guds ord, for nådens røst, slik at du hører denne med inderlig lyst og attrå. Du fatter ordet med glede og bevarer det med troskap. Det stanser ikke i dine legemlige ører, det fester seg ikke bare i forstanden og hukommelsen, - men det synker ned i hjertet. Det gjør et kraftig og salig inntrykk på deg. Det rører deg og smelter deg ofte i tårer. Det bøyer deg, og du erfarer at det er liv og ånd. Din tunges bånd er løsnet, slik at du nå kan tale om nåden, om forsoningen, om syndernes rettferdiggjørelse. Og dette kan du tale av egen, levende kjennskap og si:

Når du hører en annen helbredet synder prise sin lege, så kan du av egen erfaring si:

Men derimot er begge dine ører lukket til for all uhøvisk tale og skjemt, som ikke sømmer seg et nådens barn, og som du ville bedrøve Guds Hellige Ånd ved. Din samvittighet er våken og øm, slik at du straks fornemmer Den Hellige Ånds tukt, hva enten du allerede har latt deg overile til noe som ikke sømmer seg, eller du ennå er på vei til å innlate deg med noe slikt som er uanstendig for en sjel som tilhører Jesus. Du føler det straks når det sniker seg inn det minste, som vil besmitte og skade din rensede og beroligede samvittighet.
Se, min venn, slik blir du når legen Jesus har legt din sjels sykdom og befridd deg fra den åndelige elendighet som synden har styrtet deg i. Slik blir du i alle ting hjulpet, helbredet, forandret og fornyet, slik at Guds Ånd selv kaller deg et nytt menneske. I stedet for mørke - som du før var - blir du nå et lys i Herren. I stedet for at du var bortvendt fra Gud, blir du nå dratt og bøyet i alt etter Hans sinn. I stedet for ulyst og uformuenhet til det gode, får du nå både lyst og kraft til å fullbyrde det. I stedet for at du var blind, døv og stum, naken, fattig og jammerlig, blir du nå rik, ikledd, hellig, herlig, seende og talende til din forløsers pris. Ja, hele din vandel blir en lovsang til din lege, som har helbredet deg.

Nå, kjære sjeler, hva tenker dere om dere selv med hensyn til det som er talt i denne stund? Jeg vet vel, at mennesket ikke mener at han er så ond, - skjønt han er langt verre enn jeg beskriver det. Så lenge hans forstand og hjerte ennå er dekket til med det naturlige mørke, så har han langt andre og bedre tanker om seg selv. Han tror virkelig at han er god, from, skikkelig og dugelig til mye godt. Men en gjenfødt og av Ånden opplyst sjel, som har en alvorlig og helliggjort lyst til Guds vilje, og som oppriktig beflitter seg på å leve til Hans glede, den får se hvor dyp dens fordervelse er. Den får med skam erfare hvor ofte den står imot, når den vil gjøre det den bør, - hvor lite den fullbyrder av det, den har lovet Herren og satt seg fore, - hvor langt tilbake den står i det gode som den ønsker og streber etter, - hvor ofte den må føle seg kald, dorsk og forsømmelig i sine plikter, og hvor ofte dens lyst vil henge ved det som ikke duger. Kort sagt:  den finner likesom Paulus en lov i sine lemmer, som strider mot den lov som er i sinnet.
Ettersom nå en benådet, opplyst og gjenfødt sjel føler så mye til levningen av sin elendighet, slik at den alltid ved minnelsen om det må skamme seg, ydmykes, sukke og tenke: "Å, hva var jeg, hvis det ikke var noen Jesus til?" - hvordan må det da være med den, som nåden ennå ikke har brutt syndens åk hos, og som ennå ligger under sin fordervelse! .

 Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Han bød dem at de ikke skulle fortelle dette til noen. Men jo mer Han forbød dem det, dess mer gjorde de det kjent.

Han hadde,  uten fare for sin egen person, kunnet virke offentlig og la alt bli kjent - for Han hadde ikke behag i seg selv og søkte ikke sin egen ære, - men Han ville gi oss et eksempel, så vi ikke skulle tilskrive oss selv det vi gjør i Guds navn, ikke søke vår egen ros og ære ved det, ikke utbre det, selv fortelle det eller la det bli kjent ved andre - for forfengeligheten finner lett sin næring, og selvbehag er uunngåelig, når man ikke omhyggelig skjuler det som kan bringe oss menneskenes bifall. For alt godt blir et onde, undergjerninger blir onde gjerninger, når forfengelighet og selvbehag besmitter dem, når man ikke ene og alene gir Gud æren. Ikke langt fra oss er en slange som alltid sier til oss: "Dere skal bli lik Gud, dersom dere gjør dette - dersom dere biter i den skjønne, røde frukt" - og da den har rykket moder Eva og fader Adam bort fra enfoldigheten, så kan den likeså lett forføre oss også.

De var overmåte forundret og sa: Han har gjort alle ting vel! Han gjør det så at både de døve hører og de stumme taler.

Denne folkets overmåte forundring over Jesu undere forutsetter tro på Ham. Hadde de ikke trodd, så hadde de ikke forundret seg, men spottet likesom fariseerne og de skriftlærde. Men folket trodde og tilba og gledet seg over at Gud var så nær, over Hans velgjørende gjerninger, at Han tok bort de fattiges og lidendes skrøpeligheter og sykdommer og utbredte lykke.
Ved troen er man i enhver henseende salig, ved vantroen er man usalig og en byrde for seg selv og andre. Herlig og skjønt er det samtlige folks utsagn som av én munn: Han har gjort alle ting vel! Dette vitnesbyrd ga alle de Ham, som så Ham vandre og virke, lide og dø. Han har både i liv og i død gjort alle ting vel, - Han har tatt bort legemlig og åndelig sykdom - Han har overvunnet synden og døden, djevelen og helvete og vunnet og fortjent lys og liv - rettferdighet og salighet, for menneskene. Han har fullbrakt det og brakt alle dem fred som elsker freden. Det var ikke noe legemlig onde, ingen legemlig smerte, som Han ikke bød å vike - det var ingen synd, intet trykk i sjelen, som Han ikke forvandlet til glede og salighet. Det gikk ut kraft, frelse og liv fra Ham til alle, som enten legemlig eller åndelig i rørte ved og nærmet seg Ham i troen. Hvem som feilte noe på legeme eller sjel, Han kom til ham og hentet seg det, og ingen gikk bort fra Ham uten hjelp, uten trøst og glede.

Men når dette folk, bare fordi de så Ham gjøre de døve hørende og de stumme talende, roste Ham for at Han gjorde alle ting vel, hvor mye mer må da ikke vi bevitne dette om Ham, vi som vet, at Han har gitt sitt liv i døden for oss, at Han har utøst sitt blod for våre synder, at Han har betalt all vår synd og skyld, at Han har vunnet oss rettferdighet og salighet, at Han har beseiret døden for oss, overvunnet Satan og helvete for oss, forløst oss fra dommen og den evige fordømmelse, åpnet oss døren til det evige liv og banet veien til salighet for oss, at Han har vunnet oss alt det vi manglet, at Han har gitt oss de mest dyrebare og kosteligste løfter for tid og evighet, og at Han holder det Han lover, hver dag, hver time - kort sagt: Han har gjort alle ting vel!
Dette skal evig bli den lovsang som vi vil synge for Hans trone. Enda en ting vil vi i dag be Ham om: Herre, opplat våre ører, så vi alltid hører og tror deg og din stemme! Løs vår tunges bånd, åpne våre lepper, så de forkynner din lov og bevitner ditt navns ære, så de aldri mer synder imot deg, men alltid priser deg og oppbygger vår neste! Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love Hans hellige navn! Lov Herren, Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet - lov Herren, som har gjort alle ting vel, og også i evigheten vil gjøre alle ting vel! Amen. .

Til toppen