14 søndag etter pinse

Ludvig Hofacker:
Den barmhjertige samaritan 1

Ludvig Hofacker:
Den barmhjertige samaritan 2

Lars Linderot:
Den barmhjertige samaritan 5

Lars Linderot:
Den barmhjertige samaritan 6

Johan Arndt:
Den barmhjertige samaritan 7

Kjære tilhørere! Den kristne religion har den hovedhensikt, at det skulle bli godt for menneskene ved den. Av naturen står det ikke godt til med oss. Når vi nyter en god sunnhet og beruser oss i sanselige fornøyelser, lever i ytre velstand, eller når våre hemmelige lyster og lidenskaper blir tilfredsstilt, da synes det oss visstnok som om vi befant oss vel, - men det er ikke så.
Det er noe hos mennesket som ikke blir tilfredsstilt ved alt dette - det er et tomt rom som ikke kan bli fylt ved alt dette, - men denne tomhet gjør mennesket misfornøyd i sitt indre, utilfreds, fortredelig og usalig.
Hva består så en kristens høyeste velvære i? Dersom jeg nå ville henvende dette spørsmål til dem som ikke vet og ikke tror annet om Frelseren, enn det som i all hast faller dem inn, - så ville jeg motta forskjellige svar. Det er det høyeste velvære, den høyeste salighet, ville den ene si, når man viser seg som en barmhjertig samaritan mot sitt medmenneske. Man tar den bevissthet med seg å ha utrettet en edel, menneskekjærlig handling - man høster takk for det av dem - eller den - som reddes, og man befinner seg så usigelig vel ved det.
- Nei, ville en annen svare, en slik handling må man gjøre i lønndom, og ikke motta noen takk for det. Dette er en enda større fryd for hjertet og en god skatt for evigheten.
- Åpenbart sier en tredje, ligger hjertets største salighet i det, at man er trofast i sitt kall - da finner man seg vel ved det, om man enn ikke har noen spesielle handlinger å vise frem.
- En fjerde tar saken ennå mer i alminnelighet og påstår at, en god samvittighet er den største salighet. - Det vil si, å ha det indre vitnesbyrd i hjertet, at man har ført et ærbart liv, ikke begått noen skjendig handling og ikke stjålet eller slått noen i hjel.
Å, hvor rolig kan man ikke da, - mener en slik, - legge sitt hode til hvile. Hvor rolig gå endatil skjebnens stormer i møte. Man beholder sin fatning, også der hvor andre må skjelve. Hvor rolig kan man ikke på sin gode samvittighets pute sove inn i selve døden!
- Jeg kunne ennå anføre mange slike meninger, - men det er ikke nødvendig. Hva tenker dere om disse meninger? Jeg vil si dere mine tanker om dem. De er for meg et nytt bevis på det menneskelige hjertes blindhet og uforstand overfor sannheten av Kristi ord: "Jeg priser deg, Far, at du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige."
Men i hva består da nå den særdeles salighet i Det Nye Testamentes tid? Jo, i det som Frelseren tydelig uttaler i vårt evangelium: "Salige er de øyne som ser det dere ser."
Dette var altså den nåde og salighet som disiplene nøt i den nye pakt, - en nåde, som mange profeter og konger i Det Gamle Testamente lengselsfullt begjærte, men som de ikke fikk, - nemlig å kunne se Frelseren. Og dette er ennå i våre dager det vesentlige i Det Nye Testamentes salighet, at man med åndelige øyne ser Frelseren. .

Da Han var alene med disiplene, vendte Han seg til dem og sa: "Salige er de øyne som ser det dere ser. For jeg sier dere at mange profeter og konger har ønsket å se det dere ser, og har ikke fått se det, og høre det dere hører, men ikke fått høre det."

For atten hundre år siden, kunne man i det hellige land se Guds Sønn med legemlige øyne, høre Ham med legemlige ører, berøre Ham med legemlige hender - for Han var åpenbart i kjød og vandret som et sant menneske omkring blant menneskene.

Slik så Hans disipler Ham, - men det er ikke for denne legemlige beskuelses skyld, Frelseren priser dem salige. På Kristi tid levde det i Jødeland også mange andre mennesker som så Frelseren, men ikke hadde den minste nytte eller nytelse av dette syn.

Det fantes fariseere og saddukeere, yppersteprester og skriftkloke og en stor mengde andre mennesker som alle så Guds Sønn. Men en stor del betraktet Ham med likegyldige øyne og andre med fiendske, og av dette syn hentet de seg da ikke livet, men for størstedelen døden. Om disse øyne kunne Frelseren ikke si: "Salige er de, for de ser meg!"
Men ved hva atskilte da apostlenes blikk seg fra de andres blikk? Jo i dette, at disiplene også betraktet Frelseren med Åndens øyne.

Den Herres Jesu beskuelse, Hans ord, Hans gjerninger, hele Hans forhold brakte deres hjerter til å brenne mot Ham, ved den Faderens åpenbaring som var blitt dem til del, slik at de ikke kunne se på Ham uten med den ytterste ærefrykt og kjærlighet. Derfor så og erkjente de også en ganske annen mann i Jesus enn de andre.
Hvor de andre tok anstøt, der erkjente de Faderens allmakt - hvor de andre knurret, der roste de - hvor de andre spottet, der tilba de - det som var de andre utålelig, det var for dem liflig - hvor de andre løp bort, der ble de og bekjente: "Vi kan ikke forlate deg, for du har det evige livs ord." Kort sagt, - i Jesus erkjente de Frelseren, Guds Sønn, mens de andre i Ham ikke erkjente annet enn en alminnelig profet, ofte deres fiende, ofte en svermer, ja en besatt. Og derfor vendte Frelseren seg til sine disipler og priste bare dem salige, fordi de hadde den usigelige nåde å se Israels trøst, Guds Sønn, Faderens uttrykte bilde, den deilige blant menneskenes barn, og det ikke alene med legemlige øyne, men med Åndens øyne, det vil si: Tro på Ham.

Kjære tilhørere! Med Åndens øyne må vi ennå i denne stund se Frelseren, dersom vi vil være lysets barn. Mange tenker: Hadde jeg bare levd på Frelserens tid og hadde sett Hans vandel og Hans undergjerninger og Hans person, så ville jeg vel ha blitt en rett etterfølger av Ham, - men det blir meg nå langt tyngre ved den nærværende tids mørke.

Kjære menneske, du som tenker slik, kanskje ville du den gang endatil blitt en fiende av Frelseren og hadde støtt deg over Hans ringhet, for enhver tid har sine anstøt og eiendommelige hindringer for troen.
Det består slett ikke i å se med legemlige øyne. Vår ånds øyne må bli åpnet - mørket, det sataniske syndemørke, må heves - Den Hellige Ånd må forklare Jesus for hjertene. Dette danner og stempler først mennesket til en Jesu etterfølger, og dette måtte skje den gang likesom nå, og nå likesom den gang - i det er det ingen forskjell. Frelseren må vi se, ellers er vi ingen kristne, men hyklere - for Det Nye Testamentes salighet beror på, at man ser Jesus. .

Og se, en lovkyndig stod fram og fristet Ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?

Det er betegnende nok, at den velstuderte mann kunne komme på å ta dette innholdsrike spørsmål i sin munn, i en slik ondskapsfull hensikt, og på en slik uredelig måte. Det viser hvordan han hadde studert loven og med hvilken frukt.

Saken selv, - den så såre viktige sak, - det brennende spørsmål om hvordan et menneske skal bli salig, var åpenbart av liten eller ingen viktighet for ham - for hadde spørsmålet vært maktpåliggende for ham, så hadde han ikke kunnet bringe over sitt hjerte å fremføre det som stoff for et diskusjonsemne, eller som et passende middel til å fange en fiende. Det ville da ha opptatt ham selv på en ganske annen måte, og vært altfor hellig for ham til å benyttes som maske for hans ondskap.

Spørsmålet kan muligens ha sysselsatt hans forstand, men i hans hjerte var det ennå ikke for fullt alvor kommet opp.

Det kan synes underlig, at noe menneske skulle ha kunnet sysle med å lete etter svar på et så viktig spørsmål i år etter år, uten at det var blitt en hjertesak - for spørsmålet har virkelig sin brodd, og brodden er nettopp vendt like imot hjertet.

Men alle tiders erfaring viser, at det bare altfor godt går an å sysselsette forstanden så ivrig med det som egentlig først og fremst vedkommer hjertet, at hjertet ikke engang kommer til orde.

Også i vår tid og blant såkalte kristne er det bare altfor mange, som gjør det samme spørsmål, - det spørsmål som rettelig egentlig er kristendommens grunnspørsmål, - til en forstandssak. Og så stor er menneskenes evne til å forblinde seg selv, at de kan innbille seg selv at de kan ha både spørsmålet selv og dets løsning, - som kristendommen alene kan gi, - i sitt hjerte, når de bare på en måte har begge deler i forstanden.

Og denne feil, denne forblindelse er felles for studerte og ikkestuderte kristne.

Av dette kommer det bl.a. at man i alminnelighet innbiller seg, at det barn som kan sine barnelærdomsbøker godt utenat og forstår, - dvs. med forstanden på en viss måte har tilegnet seg deres innhold, - uansett, om det med hjertet har grepet, eller rettere sagt er grepet av kristendommens sannhet, - men ene og alene p.g.a. sin kunnen og forståen, er fullkommen modent til å bekreftes i sin dåpspakt og gis adgang til nytelsen av Herrens legeme og blod.
Og når den, som har mest med barnets forberedelse til det viktige skritt å gjøre, er urolig og engstelig i denne henseende og ytrer tvil om hvorvidt det kan være forsvarlig å la dette eller hint barn avlegge bekjennelsen, så forståes det da nesten bestandig slik, at barnet ikke har de nødvendige forstandsevner, eller at det ikke har lært nok.

Og rådfører man seg med dets nærmeste for å undersøke om undervisningen i kristendommen og de gitte formaninger har slått an i hjertet eller ikke, - hvilket naturligvis bare kan fornemmes av en inntrådt sinnsforandring og av tilsynekomst av slike frukter, som Den Hellige Ånd føder, - så kan de som regel ikke gi noen opplysning av den gode grunn, at de slett ikke fatter spørsmålet engang, - eller, om de på en måte fatter det, slett ikke kan begripe hva det har med saken å gjøre.

Av den samme sørgelige forveksling av forstandssak og hjertesak kommer det fremdeles, at så svært mange såkalte kristne gang etter gang innfinner seg i Guds hus og, - hva som mer er, endatil ved Herrens nattverd, - hører på Guds ord, som nettopp alltid behandler dette store spørsmål, og deltar i den hellige handling, som jo er en Guds høyeste nådes åpenbaring og nådes meddelelse, uten for sitt eget vedkommende endatil bare med en finger - om jeg så må si - å løfte på hint tunge og vektige spørsmål: "Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?"
Og likevel kan de i en forferdelig selvforblindelse innbille seg selv, at de, mens de med ørene oppfanger lyden av de ord som sies, og på en måte tar dem opp i forstanden, - og mens de er sysselsatte med den hellige handling på en ganske ytre og maskinmessig måte, er i ferd med for fullt alvor å anstrenge seg med spørsmålet, eller endatil, at de har løst det så fullkomment, at det ikke kan være tvil om at de jo er Guds barn og gode kristne og sikre på det evige livs arv.

Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du? Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv! Da sa Han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve! Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste?

Kristus ga ham et svar, som han ikke kunne forkaste, fordi det stemte aldeles med loven.
Han kunne altså ikke få anledning til å disputere med Ham om det.
Hadde saken i minste måte ligget ham på hjertet, så ville han naturligvis ha svart: "Ja, jeg vet nok, at veien er den, at jeg skal elske Gud av hele mitt hjerte og min neste som meg selv, men hvordan kan jeg komme dit hen? Knuten er nettopp den, at jeg ikke finner en slik kjærlighet i mitt hjerte - si meg derfor: Hvor skal jeg få en slik kjærlighet fra?"
Og Kristus ville da ha pekt på det svar for ham, som kristendommen gir, - nemlig dette: "Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs p.g.a. kjødet det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn til verden... til et sonoffer for syndere."
Men til en slik forklaring kunne det ikke komme. Det var bare spørsmål om en disputt for mannen - å disputere om saken var langt mindre besværlig enn å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv.
Et slikt bryderi hadde han ikke den minste lyst til, men for å få en ordveksling i stand og ved det liste seg bort fra oppgaven selv og dens besværlighet - og for ikke å stå der til skamme som en, som hadde stilt et ørkesløst spørsmål, ga han seg til å vekke uro angående selve begrepet nesten: - det var langt bekvemmere enn det tunge og vanskelige å elske nesten som seg selv. Og ved å finne på denne hake ved saken, fikk han jo på en måte utseende av å stå der med palmene i hende som en lærd mann.
Men Jesus gjorde ham til skamme ved den barmhjertige samaritan, som slett ikke befattet seg med å spørre, og med å tenke ut betenkeligheter angående spørsmålet: "Hvem er min neste?" men i stedet for det, så snart han så et menneske som trengte til hans bistand, uten å ta hensyn til at han hørte til en annen nasjon, som spottet, hånet og foraktet både ham og hans landsmenn, straks ilte ham til hjelp, forbandt hans sår og gjød olje og vin i dem, løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til herberge og pleide ham. .

Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød.

Man kan ikke tenke seg et menneske i en verre stilling, især da de forbireisende ikke ville yte ham noen hjelp. Å, hva måtte han ikke lide ved å se døden nærme seg mer og mer med hver blodsdråpe som fløt ut av hans uforbundne sår! I hvor meget verre tilstand, i åndelig henseende, må likevel ikke den synder være, som kjenner syndens dype sår svi i sitt hjerte uten håp, og uten at den olje inngytes, som kan stille smerten og lege den. Jeg har satt meg fore i dag å vise dere en åndelig såret synder - og la oss nå se hva det er for en stakkar.

Enhver som vandrer sin tid med utakknemlig hjerte for all sin Herres og frelsers møye, han kan vise denne sin utakknemlighet i hemmelige eller åpenbare synder, skjule dem under et ærbart levnet, som tar seg vel ut i verdens øyne, - han er en åndelig såret, men hård synder. Hele Jesu liv var en kjede av idel møye, og av alle Hans møyefulle dager var langfredagen den møysomligste. For all sin møye vil Han likevel ikke ha annet enn synderens hjerte. Nekter vi Ham nå denne ringe lønn og enten overlater det helt til Satan og verden, som ikke har lidt noe ondt for det, eller nøyer oss med liksom å pusse det opp med gode forsetter og strenge leveregler, men likevel beholder vår gamle likegyldighet mot den kjære frelser, så har Han jo blødd forgjeves, så betaler vi Hans kjærlighet med utakknemlig kulde og Hans trofasthet med den sorteste utroskap. Kanskje de som er ærbare i det borgelige liv fornærmes ved en slik påminnelse i kirken og kanskje i sitt stille sinn svarer meg: Det er en ufortjent bebreidelse, at vi er utakknemlige mot frelseren - vi tenker jo så edelt, vi lever jo så dydig som vi noensinne kan, hva mer kan man da forlange av oss? Mine kjære venner, dere mangler mye - men dere har ikke salvet deres øyne med øyensalve, slik at dere kan se at det mangler dere et åndelig fattig hjerte, som ikke vil vite av annet enn Jesus og Ham korsfestet. Dere mangler den velsignede overbevisning om at dere med alt deres ytre skinn, det være nokså glimrende og vakkert, ligger under forbannelsen og kan ikke hjelpes på annen måte, enn at dere med deres usselhet kryper frem til synderes venn. Kort sagt: Dere mangler levende tro på frelseren, og med troen mangler dere alt, syndenes forlatelse, samvittighetsfred og evig salighet. Og tillat en velmenende venn, som så ussel han enn står her, ønsker deres evige beste, tillat ham i fortrolighet å si dere: Kjenn deres hjerter. Om dere enn tvettet dere med lut og brukte mye såpe i tillegg, d.e., om dere vil pryde deres gamle Adam med aldri så mange gode forsetter, om dere vil leve aldri så vakkert i det ytre, så vil likevel Guds Ånd vise dere tusener vederstyggeligheter som dere aldri kommer vel fra med all deres egen bestrebelse, og deres klær vil passe dere dårlig, d.e., dere kan med all deres tilsynelatende ytre dyd umulig bestå for Gud, når dere skal trede frem for dommen. Med all deres vasking i egenrettferdighetens lut og såpe viser deres syndebyrde seg allikevel like klar i Guds øyne - for dere skal vite at Han har øyne som ildsluer. For Ham er alt urent, så lenge det ikke er kommet i Jesu hender.

Men dette er sagt i alminnelighet - la meg nå også si noe i særdeleshet om den sårede synder. Han fødtes til verden med synd og i synd - for allerede fra den stund, da Satan brakte arvesynden inn i vårt hjerte, fra den tid av er ikke noe menneske født til verden, som ikke må si med David: "Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd." Men de må være med den medfødte arvesynden som det vil, Guds Ånd skulle enda kunne hjelpe, så sant synderen, når han er kommet til sjels år, ikke forøket denne synd med grumme syndegjerninger, ikke lyttet for mye til den larmende og lokkende verden, ikke viklet seg for mye inn i verdens snarer, og, det som er det farligste, støter fra seg de mange kraftige vekkelser og rørelser i hjertet. Men nettopp ved dette er det, at hjertet kan bli så befengt med synden, at neppe kan skje noen renselse. Slike syndbesmittede burde behandles som de spedalske i gamle dager. De ble aldeles atskilt for seg selv, ingen fikk lov til å komme nær dem, og dette var ikke underlig - for det onde smittet og utbredte seg lett. Slik måtte den arme stakkar ligge der uten hjelp, uten tilsyn, uten venner, uten lege og engstelig telle timene, inntil en velgjørende død gjorde ende på hans lidelser. Ve deg, du åndelig smittede synder! Tenk om du kaltes ut av verden i en slik tilstand! Aldri kommer du i det himmelske Jerusalem - for der kommer ikke noe urent inn. Nei, du må tilbringe hele evigheten uten å se Gud, uten å nyte det evige, herlig liv iblant Guds utvalgte i Hans gledesboliger. Likesom en spedalsk er en vederstyggelighet for menneskene og et uhyggelig syn for alle, slik er i åndelig forstand den synder som er bedekket med syndesår en vederstyggelighet for Herren. Først i sine bønner - for de er falske kyss som han forråder sin frelser med og likesom ber Ham om lov til å synde i fred - annet i sin kirkegang - for han er den samme den ene søndag etter den annen - han er for det tredje en vederstyggelighet for Herren ved sin altergang - for han våger seg frem til Jesu bord med et hjerte som aldri med alvor har følt sin synd og aller minst hatt lengsel etter noen renselse fra den - for det fjerde er han en vederstyggelighet for Herren ved sin i verdens øyne gode gjerninger - for de kommer ikke av et hjerte som har Jesus kjær, og da kan de aldri behage Herren.
Enda en ting: Likesom en spedalsk lett kan besmitte et helt hus, steder og byer, slik kan også den synder med sjelen dekket av syndesår, besmitte mange andre.
Like så visst som det er, at et benådet Guds barn kan være et middel i Herrens hånd til å redde mange med seg i et hus, så visst er det også, at et eneste ubenådet menneske i et hus, i en stad kan være et verktøy i fiendens hånd til å forføre mange og dra dem bort fra lyset.
Slik lærer erfaringen at det går til i åndelig henseende.
Ja, mine verdige tilhørere, det er utrolig hvor mye en hård synder kan bidra til andres ulykke og besmittelse! Og disse mennesker blir så mye farligere, hvis de er i besittelse av jordisk makt og anseelse og kan virke ved det. Slik er skildringen av den synder som er dekket av syndesår. .

Nå traff det seg slik at en prest drog ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi. Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham. Neste dag tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.

Denne del av teksten gir meg anledning til det spørsmål, om en slik synder som, som den jeg nettopp har beskrevet, vel noensinne kan bli renset. Ja, svarer jeg; visselig ikke for å styrke noen i sin syndesikkerhet, men bare for å forherlige min frelsers kjærlighet, - visst er det mulig, så visst at jeg på Hans blodige forsonings vegne våger å forsikre, at så lenge den kostbare salighetsdag varer, er ingen en for stor synder for Herren. Den samme frelser som renset så mange fra spedalskhet, det samme lam som bar verdens synder, har ennå både vilje og makt til å helbrede og rense botferdige synderes sår, om de enn likesom Job var bedekket av dem, og intet friskt sted fantes på deres legeme, men, som Jesaja sier: "ingenting er helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår. De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke oppbløtt med olje" (Jes. 6,1).
Men for at ingen som har en alvorlig vilje til å få sin sjel legt, må tro at frelseren nekter ham denne legedom, så hør: at lenge før du noensinne hadde lengsel etter legedom, tilbyr Jesus deg den. La oss tenke etter; hvorfor skulle ellers Jesus så ofte ha besøkt visse steder under sin jordiske vandring, om Han ikke visste at det der fantes sjeler, som trengte Hans hjelp? Det viser seg overalt i evangeliets beretninger, at dette var Hans hensikt med besøkene i Nain, i Kapernaum, Samaria og Galilea, da det var kortere veier til Jerusalem enn de som førte over disse byer. Jesus var kjærlighet, og hva gjør ikke kjærligheten!
Nettopp på samme måte, skjønt usynlig, virker Han ennå i dag. Aldri søkte vi frelseren, om ikke Han søkte oss først; aldri gikk vi frelseren i møte med bønner og tårer, idet vi sa: "Jesus, forbarm deg over oss!" om ikke frelseren først gikk oss i møte med sin vennlige begjæring: "Arme synder, la meg ha den glede å forbarme meg over deg; nekt meg ikke den fornøyelse å lokke deg, jeg vil det så hjertelig gjerne."
Å, om sjelen ville tenke over dette, så skulle man så visst ikke sløse så likegyldig med de velsignede stunder, da Herren går dem i møte, som man vanligvis gjør. Han gjør ikke som presten og levitten i dagens tekst, som gikk hen og så den ulykkelige som lå såret og forlatt, men forlot ham uten hjelp i hans elendighet; nei, Han har vist oss sitt eget bilde i samaritanen som forbarmet seg over den ulykkelige, som lå såret og forlatt, og gjød olje og vin i hans sår, la ham på sitt dyr, førte ham til herberge og lovte å betale for hans pleie.
Men hvordan oppfører syndere seg imot den omsorgsfulle og ømme frelser? Jo, dessverre, de tenker at deres syndekval er en slags miltsyke, som bør jages bort i et lystig selskap, eller også, at det er en snare fra Satan som vil berøve dem troen, eller også vil de vente til en annen gang, eller dag for dag mer og mer overbevise seg selv om, at det ikke er noen fare for dem.

Men skjer det at synderen endelig våkner, da fører han en annen tale. Nå merker jeg noe annet, sier han; - vel da, at den barmhjertige samaritan, den medynksfulle Jesus ikke er gått forbi!
- Det står ikke vel til med deg, nøden er visst stor; kommer ikke Jesus meg til hjelp, så øyner jeg ikke annet enn død og fordømmelse. Jeg sier: Kommer synderen først til å tro dette, - å, mine kjære venner, da blir det ikke lenger noe munnsvær, nei, det kommer fra hjertet, det han ber med munnen. Se, så må man kjenne all sin synd, om legedommen skal gjøre sin virkning. Da begynner den botferdige og bøyde sjel sitt skriftemål på denne måte: "Jeg har lenge vært en synder uten å kunne merke det, jeg undrer meg over min blindhet i å tro godt om meg selv. Det smerter meg dypt, at jeg har vært døv for Jesu banking på mitt hjerte, for Hans advarselsrop, for Hans ømme kallelser, ja det skjærer meg inn i sjelen, at jeg så lenge og så frekt har vandret på fordervelsens vei, som fører til helvete!"
- Se, dyrt gjenløste tilhørere, i slik forfatning er det, at en sjel begynner å skrifte for seg selv, og etter slike forberedelser kan legedom anvendes og vise sin helbredende kraft. Men hvilke er nå disse legemidler, den vin og den olje som gytes i det sårede synderhjerte? Hvilke er de? Å, har vår dyrebare frelsers blod, som fløt i strømmer på den forferdelige langfredag, ikke også flytt for å få deg, synder, til Hans nådebord! Gå da til Jesus, så syndefull du er, og la Ham sørge for resten. Jeg sier, når Guds Ånd lokker og taler slik i hjertet, så ønsker visst ikke den våkne synder noe høyere enn å få nærme eg til frelseren og bli delaktig i Hans pine og død. .

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere? Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham.

Lær altså her: Kristus er altså din og alle menneskers neste, frelser og beste lege, som har gjort slik barmhjertighet imot oss, som leger våre sår, noe prestens eller levittens eller noe menneskes gjerning ikke kunne gjøre.
Derfor, kom du fromme samaritan, du menneskevokter! - jeg er den sårede som er falt blant røvere; forbind mine sår med din guddommelige trøsts og syndenes forlatelses gledesolje og vin. For du er vår neste etter din kjærlighet, etter din forbarmelse, etter din menneskeblivelse, etter din lidelse, etter din forbønn og etter din forening med vår menneskelige natur.

Av armod, elendighet og trengsel er alle hjørner fulle; du vil på alle steder finne dette sårede menneske. Gå ikke forbi likesom hyklerne, som sier at de elsker Gud, og hater likevel deres neste; for å elske Gud heter å elske nesten, på mennesket beviser man, at man elsker Gud.
Det er snart sagt: "Jeg elsker Gud!" Ja, du behøver ikke å gi Ham mye eller dekke mange bord for Ham. Å utøve barmhjertighet mot nesten, det heter å elske Gud. Gud behøver deg ikke; men Han møter deg på alle steder i din neste; du behøver ikke å løpe langt etter Ham, når du vil tjene Ham.
Kjærligheten er det rette liv. Hva er det evige liv annet enn en evig kjærlighet? Den som er full av kjærlighet, den er full av liv; den som er full av hat, den er full av helvete og døden, og blir i døden.
Gud og Kristus er det evige liv; for det er kjærligheten selv; derfor henger Guds og nestens kjærlighet så i hverandre, at den ene ikke kan være uten det annet. Ingen som hater sin neste, kan elske Gud, og ingen som av hjertet elsker Gud, hater sin neste.
Så forunderlig er kjærligheten forordnet av Gud, at den må fatte Gud og mennesker i sammen, ellers er kjærligheten falsk. Det ser man på vår Herres Jesu Kristi person: der er Gud og menneske forbundet med et uoppløselig kjærlighetsbånd. Slik må også kjærligheten til Gud og menneskene være forbundet i deg; for likesom Gud og menneske gjør en Kristus, slik beviser kjærligheten til Gud og menneskene en sann kristen.