15 søndag etter pinse

Når en rik mann sa til den fattige: Min dør skal alltid stå åpen for deg, kom, når du trenger noe, og jeg vil gi deg det, om jeg kan, - hvor glad og lykkelig måtte ikke den fattige være ved å kunne benytte seg av et slikt tilbud!
Men nå kan det rikeste og beste menneske ikke hjelpe oss i all vår nød, ikke engang i den timelige, enn si i den åndelige. Men vår Far i himmelen kan hjelpe oss. Han har skapt alt og eier alt som er i himmelen og på jorden. Alt står til Hans rådighet - Han kan gjøre det så, at melet i din krukke og oljen i ditt krus aldri tar slutt. Han kan befale ravnene å bringe deg føde. Han kan skaffe deg manna fra himmelen og vann fra klippen. Han kan mette tusener med noen få brød. For all jorden er full av Hans ære.

Men denne allmektige Gud, som metter alt som lever med velsignelse, Han er vår Far, som har uendelig rikere kjærlighet til oss enn noen far på jorden, ja, all kjærlighet på jorden er bare å regne som en dråpe mot det kjærlighetens vell, all faderlighet har sitt utspring fra.
Denne vår himmelske Far har en bestandig omsorg for oss. Han våker over oss med sitt aldri slumrende øye. Han følger oss på all vår vei, avvender og forhindrer alt ondt, - og fremfor alt verner Han om vår sjel, så den ikke skal fortape seg i verden og synden. .

Når vi i største nøden stå,
Og vite ei, hvor vi skal gå,
Og finner ingen hjelp og råd,
Om vi enn gråter hjertens gråt;

Så er vår trøst i sådan men,
Å komme sammen hver og en,
Deg å påkalle, Herre Gud,
Om hjelp etter ditt ord og bud.

Sku ei vår synd med øyet ditt,
Si oss fra den av nåde kvitt,
Stå oss i våre trengsler bi,
Gjær oss fra alle plager fri!

Mens Jesus var på vei til Jerusalem, fulgte Han grensen mellom Samaria og Galilea. Da Han kom inn i en landsby, ble Han møtt av ti spedalske menn. De stod på lang avstand.

Hvor forlatte måtte ikke disse ti ulykkelige føle seg, mens de bar sykdommens tunge kors? "De stod på lang avstand" - for de var i følge Moseloven å betrakte som urene. De var utelukket fra alle sunne menneskers selskap og kunne bare bo sammen med dem som var beheftet med den samme sykdom.
De var berøvet den trøst og pleie som en trofast ektefelle eller kjærlige barn gjerne ville yte. De skulle gå med sønderrevne klær og med blottet hode. Møtte de noen, - om det så var dem som med kjærlighetens ømmeste bånd var knyttet til dem, - så torde de ulykkelige ikke nærme seg dem, men skulle rope: "Uren! Uren!"
Tenk, om nå Herren i sin visdom ville legge denne forferdelige plage på deg! Ville du ikke grue deg ved denne tanke, - grue av hele ditt hjerte, slik at du heller ville ønske deg døden enn å gå som en spedalsk iblant oss?

Men akk! Av naturen er du spedalsk - for fra ditt livs første stund bærer du synden i deg, - men synden kan med fulleste rett kalles en åndelig spedalskhet, og den er i sannhet langt mer reddsom enn den legemlige spedalskhet. Synden har gjennomtrengt og forgiftet din sjel med alle dens evner - den har gjort ditt hjerte koldt og dødt for alt godt og oppfylt det med ond begjærlighet - og hvor ofte har ikke begjærligheten ytret seg i mange slags gjerningssynder!

Disse fremtrådte vel til å begynne med som små og ubetydelige, slik at bare et skarpt åndelig øye oppdaget dem, likesom spedalskheten begynner å ytre seg med ganske små prikker, slik at bare et øvet øye kan se utbrudd av den forferdelige sykdommen i dem.
Men likesom spedalskheten, - når den syke ikke helbredes fra den, - etter hvert brer seg mer og mer, inntil legemet er som et stinkende lik, slik vil også synden, - dersom din sjel ikke får legedom imot den, - ustanselig bre seg videre og videre, - ustanselig få større og større makt over deg og gjøre deg mer og mer sløv for alt godt og himmelsk, inntil du i åndelig forstand er som et stinkende åtsel. Synden har gjennomtrengt og forgiftet hele ditt legeme - det er blitt et redskap for de onde lysters og de flammende lidenskapers tilfredsstillelse - det er blitt forgjengelig, så det må brytes ned og bli til støv. Synden har gjort deg uren for den hellige Gud, slik at den utelukker deg fra Hans salige samfunn. - Og dersom du ikke finner frelse i fra den, vil den til sist føre deg inn i den evige døds uendelige jammer.

Å, må du da ikke vemmes over deg selv og beve av redsel, når du i ordets lys får se hva synden er, og av samvittigheten overbevises om at du av naturen er en slik åndelig spedalsk, - en slik besmittet og for den helliges øyne vemmelig skapning, - et slikt jammerfullt dødens barn? Må du ikke av hjertets dypeste grunn lengte etter å bli helbredet fra din åndelige spedalskhet og utfridd fra din jammerlige sjelstilstand? Men hvor finnes frelse fra syndens spedalskhet, legedom for sjelens vunder, - renselse fra all den indre urenhet, - utfrielse fra dødens makt?

Som den legemlig spedalske ikke formår selv å rense sykdommens gift ut av sitt legeme, slik formår du heller ikke å rense deg fra den åndelige spedalskhet. Som den legemlig døde ikke kan gi seg selv livet igjen, slik kan du heller ikke skape et nytt åndelig liv i ditt hjerte.

Men hva du selv ikke formår å gjøre, - ikke ved din egen visdom, hvor mye du enn er rost av menneskene, - ikke ved din anger, hvor dyp den enn måtte være, - ikke ved din bønn, hvor brennende den enn stiger opp fra ditt hjertes dyp, - ikke ved noe som helst ditt eget offer, hvor tungt det enn faller deg å bringe det - se! det kan og det vil den Herre Jesus utrette.

Det står i vår tekst, at Han "var på vei til Jerusalem" - det var da siste gang Han dro opp til den hellige stad, og det var i sannhet en underfull kjærlighetens reise Han nå gjorde - for Han visste at Han gikk til marterdøden på forbannelsens tre. Men denne død ville Han lide for å berede oss renselse fra den åndelige spedalskhet og kjøpe oss evig salighet. .

At de ropte med høy røst, det kommer dels av det at de sto langt borte - allerede av den grunn måtte de rope høyt for å gjøre seg forstått, - men ved det antydes også deres hjertes store lengsel og deres bønns inderlighet. For jo større nøden er, desto høyere roper man. Og de hadde jo sannelig også årsak til det, for deres nød var stor og deres elendighet var jammerfull. Man kan ikke klandre dem for at de ropte høyt.

Av de ord: Jesus, Mester! - ser dere videre, at de kjente Jesus, for de kaller Ham ved navn. Og hvorfra kjente de Ham? Nå, de hadde vel hørt Hans forkynnelse og sett Hans gjerninger. For om de enn ikke torde trede nær hen til menneskene, så torde de dog stå i det fjerne. Og fra det fjerne kunne de likeså godt høre Jesus, når Han forkynte, som Jesus nå kunne høre dem da de ropte.

Dette må vi aldri glemme, men alltid komme i hu på ny, når vi noensinne finner troen, - at troen kommer av hørelsen. Når man ikke hører noe om Jesus, kan man heller ikke kjenne Ham, ikke tro på Ham og heller ikke elske Ham.

Den første vei til frelse er derfor alltid for enhver å høre Guds ord. Men disse folk kjente ikke Jesus bare av navn, men de tror på Ham. Og denne tro lyser også frem av deres bønn. De ber Ham jo om hjelp, at Han vil ta spedalskheten fra dem. Men det er vel kjent for dem, av egen erfaring, at det ikke gis noe legemiddel mot spedalskheten, og de begjærer heller ikke noe legemiddel av Ham, for en alminnelig doktor holder de Ham ikke for å være.

De tror altså, at Jesus er en allmektig hjelper, som kan gjøre undere og også hjelpe der hvor ingen jordisk hjelp er å finne. Og dette er en rett tro, - å tro på den allmektige Jesus. Men likesom de på det aller sikreste tror, at Jesus kan hjelpe, så tror de ikke mindre tillitsfullt at Han vil hjelpe. For hvis de hadde tvilt på Hans gode vilje, så ville de ikke ha bedt Ham om hjelp.

Men når man tror at Jesus kan hjelpe, og har den faste tillit til Ham, at Han vil, fordi Han er så god og vennlig, - dette er den rette tro. - Men her kommer ennå en ting i tillegg. De roper: "Miskunn deg over oss!" Dere ser av det, at de ikke fordrer noe, for de har ikke fortjent noe - de ber om nåde. Og dette er først et rett kjennetegn på den sanne tro, at den gir avkall på all egen fortjeneste og bare lever av nåde.

Vi har ikke fortjent noe og har altså slett ingen rett til å fordre noe, som Luther så uforlignelig skjønt uttrykker dette i forklaringen til den femte bønn om syndenes forlatelse: "Vi ber i denne bønn, at den himmelske Fader ikke vil se hen til våre synder og ikke for deres skyld forkaste vår bønn - for vi bekjenner at vi ikke har fortjent å få enn det ringeste, men vi ber at Han vil gi oss det av sin barmhjertighet, for ettersom vi daglig synder fortjener vi kun straff."

Ja, slik er det: Nåde, - intet annet enn nåde har vi å begjære av Herren. Og det er visst, - hver den som ber Ham om nåde uten å tvile på at Han kan og vil hjelpe, han kan leve og dø på, at hans bønn blir bønnhørt, hva enten han ber om åndelige eller legemlige ting. For Herren er en Mester til å hjelpe alle dem, som ber Ham i troen.

Merk deg dette du bedrøvede synder, og merk deg dette du arbeidende og besværede. Da synden engstet David, da ropte han: "Gud! vær meg nådig etter din miskunnhet, utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet." Og Herren bønnhørte hans bønn.

Og når våre spedalske roper i deres legemlige nød: "Miskunn deg over oss!" så blir deres bønn sikkert bønnhørt, og hjelpen er nær. .

I nøden ropte jeg til Gud:
Akk, Herre, hør min klage!
Da drog du meg av nøden ut
Og endte all min plage,
Og derfor deg jeg takke vil;
Men hjelp nå alle, hjelp nå til
Å give Herren ære!

Han aldri har sitt folk forlatt
I noen nød og fare,
Han våker trolig dag og natt
Sin arme hjord å vare,
Han har dem som ved moders hånd
I kjærlighetens ledebånd.
O, gi nå Herren ære!

Han så dem og sa til dem: Gå avsted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset.

Hvor vennlig lokker ikke Herren i dette eksempel alle hjerter til seg og oppmuntrer dem til å tro. For Han vil uten tvil gjøre slik mot enhver, som Han gjør mot disse spedalske, dersom vi bare venter all godhet og nåde av Ham, - hvilket jo en sann tro og et kristelig hjerte skal gjøre, og som disse spedalske også gjør.

For Han har her klart nok vist, hvor gjerne Han vil at man med glede skal bygge på Hans godhet, før man føler og erfarer den, idet Han også villig og straks bønnhører dem, uten at Han først hadde sagt at Han ville gjøre det.

For Han sier ikke: "Ja, jeg vil forbarme meg over dere, dere skal bli rene," men Han sier simpelthen: "Gå avsted og fremstill dere for prestene!" Som om Han ville si: "Dere behøver ikke å be, deres tro har allerede mottatt det, før dere begynte å be. Dere hadde allerede vært rene for meg, da dere begynte å vente hjelp av meg. Dere behøver nå ikke mer enn å gå hen og vise prestene at dere er rene. For som dere tror, slik er dere også, og slik skal dere bli."

Se, så mektig er troen til å få alle ting av Gud, som den vil ha, at vår bønn endatil blir bønnhørt før vi ber. Om det har Jesaja sagt: "Og det skal skje, før de roper, vil jeg svare dem, mens de ennå taler, skal jeg høre."

Ikke at troen eller vi er verdige til det, men Gud beviser sin usigelige godhet og frivillige nåde, som Han vil oppmuntre oss til å tro Ham ved, og med en glad og stødig samvittighet vente alt godt av Ham, så man ikke skal føle etter Ham eller friste Ham.

Søte Jesus, når jeg leter
Etter deg i tvilens natt,
Når mitt sukk avmektig beder,
La min sjel da få deg fatt!
Tal ditt store: Det er jeg!
Så skal mørkhets makter ei
Meg den minste skade gjøre,
For min Jesu makt er større.

Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham. Han var en samaritan. Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede?

Det er den samme begivenhet som menneskelivet forteller oss om dag etter dag, som gjentar seg atter og atter her i verden, at det er mennesker som ber om å forbarme seg over dem i deres nød, - men at det bare er få som takker Ham for det, når de er blitt hjulpet.
Ja, denne begivenhet er en levende beskrivelse av den store mengdes liv her i verden og det forhold, som den store mengde stiller seg i til Jesus. De aller fleste mennesker har jo ikke det aller minste med Jesus å gjøre i hele deres liv, - men allikevel tør de da ikke helt bryte med Ham, tør ikke helt frasi seg Jesus. De har likevel en fornemmelse av, at det kunne komme den dag, da de kunne komme til å trenge Ham, at det kunne komme den nød i deres liv, da de kom til å behøve Ham - og derfor blir den store mengde ved å holde gode miner med Jesus. De blir ved å la deres barn komme til Ham og la Ham døpe dem, de blir selv ved å komme til Hans bord og å gå i Hans hus og høre Hans ord, ikke for å ha noe med Ham å gjøre, men for å holde det gående, som man sier, med Jesus, hvis de skulle komme til å trenge til Ham i en eller annen nød her i livet. Den store mengde betrakter Jesus som en nødhjelp, en som man bare søker, når man ikke på noen annen måte kan slippe igjennom. Det er bare når det kniper, når det kommer en eller annen stor nød over dem i livet, når deres forstand står stille, og allting ser riktig svart ut for dem, når deres krefter er oppbrukt, og de ser at de ikke kan slippe igjennom ved egen kraft, - da, da er det, at man roper som de spedalske: "Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!" - da er det man sender bud til menigheten, for at det kan bli bedt for dem til den Herre som de ellers ikke har noe med å gjøre, bare for å slippe igjennom. Er de så sluppet igjennom, ja da, da fortsetter de deres gamle liv uten å ha noe som helst med Jesus å gjøre, inntil det igjen kommer en nød i deres liv som de ikke selv kan klare seg i, da begynner den gamle historie igjen.
Endelig kommer den siste store nød, når man skal til å dø - ja da, når man ser at det riktig for alvor kniper, da begynner man igjen å rope: "Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!" så begynner man å be, så skikker man bud for å bli beredt, alt sammen bare for å slippe, for å slippe igjennom den nød som man ikke kan klare selv. Slik ligger jo en mengde syke og gamle mennesker og roper på: "Bare de kunne slippe!" vår Herre skal komme og hjelpe dem med å la dem slippe. Og når de så er døde, så roper de andre verdensmennesker: "Så, nå slapp han!" På den måte mener man, at man kan bruke vår Herre til å slippe igjennom, hvor man ikke kan hjelpe seg selv, og så for resten intet behøver å ha med Ham å gjøre.

Men venner, når ordet i dag stiller et menneske som vendte tilbake og takket Jesus frem for oss, og ordet forteller oss, at Jesus var så glad over det menneske, og at det var den eneste av de ti Han hadde helbredet som vendte tilbake til Ham, så er det jo da for at vi skal lære å ikke bare rope til vår Herre om miskunnhet, når det kniper, - men for at vi skal lære som denne ene, for alvor å vende tilbake og takke Jesus.
Og når vi nå taler om, hva det er å takke Jesus, så består det da, venner, i å gjøre som den ene av de ti spedalske: i å vende tilbake til Jesus og bekjenne Ham som sin frelser og bekjenne all den nåde som Han har gjort imot oss. Å takke Jesus består sannelig i noe mer enn en gang imellom å kunne si: "Ja, vår Herre er da god imot oss," - en gang imellom å kunne si: "Ja, det er nok verd å takke Ham for en slik god høst vi har fått," - en gang imellom å kunne si: "Ja, det er nok verd å takke Ham for at vi ble friske da vi var syke, at vi ble hjulpet den gang vi var i nød" - nei, å takke Jesus består sannelig i noe annet enn å takke for alle de små timelige velgjerninger Han gjør imot oss - å takke Jesus består i å vende tilbake til Jesus og ta imot Jesus som sin frelser, slik at man med hele sin sjel kan si Gud takk for Jesus, med hele sin sjel kan si: "Jesus Han er da den "fullkomne gave" mellom alle de "gode gaver," Gud har gitt oss," slik at man med hele sin sjel full av glede kan si takk for Jesus, Takk, fordi man har fått Ham til frelser og ved Ham alle ting. .

Merk vel, at samaritanens tro ikke kunne ha frelst ham, om han ikke hadde vendt tilbake og gitt Gud æren. Guds allmakt hadde vel kunnet frelse ham som de ni utakknemlige fra hans spedalskhet; men hans tro hadde da ikke forbedret ham og ikke gjort ham takknemlig, han hadde bare som de andre blitt legemlig og ikke åndelig og evig frelst.
Lær av det, at ingen tro kan frelse deg, så lenge den ikke forbedrer deg og ikke gjør deg takknemlig imot Gud og din frelser og ikke viser seg virksom i gode gjerninger.
"Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?" (Jak. 2,14). Slik vil det heller ikke gagne deg, om du enn dør i fast tro og tillit til Kristi forsonende død, når du likevel aldri tenker på å forlike deg med din motstander, å gi tilbake urettferdig gods, å godtgjøre de gitte forargelser, eller å gjøre godt den stund du har tid. La derfor tro uten gjerninger fare, som en skadelig innbilning, da den har styrtet mange sjeler i fordømmelsen. La det derimot være deg en uforanderlig regel i liv og død, at den tro som skal frelse deg fra syndens skyld og straff, også må frigjøre deg fra syndens makt og herredømme, at den må gi deg kjærlighet til Gud, hat til synden, med lyst og kraft til alle gode gjerninger. En slik tro virkes aldri uten i et angerfullt hjerte, aldri uten kamp og strid mot seg selv og verden, som ofte vil nøde deg til å rope: "Jesus, Mester! Miskunn deg over meg!" Men da er det også din trøst, at ikke noe ondt kan ramme deg, som ikke en slik tro skal frelse deg fra. Skjer det ikke med det samme, så etter hvert. Kan du i en ufullkommen verden ikke vente noen så fullkommen befrielse, at du ikke ennå mang en gang må påkalle din Herre og Mester om hjelp og forbarmelse, så skal du dog ved en salig død fris fra alt ondt; og midt i døden, når ditt hjerte og kjød vansmekter, vil likevel dette bli ditt trosord: "Herren er min del og mitt hjertes klippe evinnelig:" Amen. .