16 søndag etter pinse

Troende sjel, har du aldri erfart det, - har du aldri på din sorgens sti, funnet planter som bredde sin balsamduft ut over den? Er ikke hjelp og understøttelse, - som du ikke engang tenkte deg i drømme, - først da kommet til deg, når ulykkens veier allerede var brutt ut over deg? Engst deg ikke ved å skue ut i den ukjente og tilslørte fremtid, men kast alle dine sorger på Gud.

"Den kristnes sandaler," sier et salig trosvitne, "holder ut også på den mest ujevne vei." "All nådens Gud" har mer godt enn alt hva vi har hørt om Ham. Han er alle sitt folks hendelser voksen og sterk nok til å hjelpe det hvert øyeblikk, - hver time. Han fører oss aldri til Meribas bitre vann, uten at Han også viser oss det skjulte tre som gjør dem søte. Fra den tredje himmel ble Paulus slynget ned for å føle smerten av tornen i kjødet, - men han reiser seg som en kjempe av sitt fall og priser den Guds nåde som vil være ham nok.

Det eiendommelig herlige ved det nevnte løfte er det, at Gud deler ut sin nåde i riktig forhold til anfektelsenes tid og sted. Han gir det ikke forut, - likesom på avregning, - men når nødens og trangens tid kommer, da rekker Han frem den tilmålte kraft og understøttelse. Han sender ikke regnbuen før skyene, men når skyene kommer, da ser man også buen på dem. Han gir understøttende nåde for enhver anfektningens dag, og dødsnåde for dødsdagen. Den øyeblikkelige nåde er nok for den øyeblikkelige nød. Stol på Gud for fremtiden! Vi ærer Ham ikke når vi sørger på forhånd, men når vi forlater oss på Hans troskap og bygger på Hans løfte. .

Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Hvor ofte blir ikke dette Herrens ord ringeaktet og glemt av menneskene, idet de vil tjene både Gud og Mammon! Se, Mammon, - det jordiske gods, - kan vi besitte som kristne - når Herren velsigner vårt arbeid slik at vi får jordisk gods. Da skal vi motta det som en god gave av Hans milde Faderhånd. Vi skal ved det minnes om Hans store kjærlighet til oss, slik at vi lærer enn mer å elske giveren og takke Ham - vi skal bruke det som er betrodd oss etter Hans vilje, slik at vi også ved det kan tjene Ham. Men vi skal ikke la det jordiske gods herske over oss, - men til det fristes vi svært lett, for løgnens far har utbredd en slik trylleglans over gullet og sølvet og alle de timelige goder, at de har fått en forunderlig makt til å blende vårt øye, og å dra vårt hjerte til seg.

Og hvor mange er ikke de som lot seg bedåre slik at Mammon dro deres hjertes kjærlighet og glede, tillit og frykt bort fra Herren - Mammon ble den avgud som de tjener. De tenkte daglig så mye på de skatter som møll og rust kan fortære, og tyvehånd kan rane, at de ikke lengter etter, og ikke søker de skatter som varer til det evige liv. De innbiller seg at de ved besittelsen av jordisk gods skal finne tilfredsstillelse for sjelens savn og sann fred og glede i hjertet - ja! ofte krenker de Herrens hellige bud for å forøke eller bevare deres skatter. Og likevel mener de, at Herren vil være dem nådig og hisset gi dem den arv som de her ringeaktet - dog innbiller de seg, at de midt under deres Mammontjeneste også kan tjene den levende Gud! De tenker ikke på at Herren krever hele deres hjerte, - krever at de skal tjene Ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel.

Men en Mammontjeneste er det også, når dere lar dere beherske av de forskjellige slags verdensbegjærligheter.

Slik blir verdslig ære den avgud som dere tjener, når dere skatter ære blant menneskene høyere enn ære hos Gud. Når dere for å vinne menneskenes ros forsømmer å gjøre det som er deres plikt, - eller gjøre det som er ondt i Herrens øyne. Dere gjør sanselig lyst til deres avgud, når dere brenner av begjærlighet etter den, og derfor ikke lengter etter, og ikke søker glede i Herren.

Men dere Mammonstreller, - dere rike, som har fengslet deres hjerte til de forgjengelige skatter, - dere fattige, som nærer avguderisk kjærlighet til disse skatter, - dere som er misunnelige, utilfredse og forsakte, fordi dere ikke eier dem, og dere, høye og lave, som er slaver under kjødets lyst, øynenes lyst og livets hofferdighet, - å, tenk da på det alvorlige ord som Herren har talt: "Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?" .

O, hvilken skam å løpe
Fra Gud, som dyrt lot
Oss dødens fanger kjøpe
Med Jesu eget blod.
Og give seg hen i
Den hårde verdens plage,
Og ofre sine dage
Til evig slaveri!

Vil du ei annet have
Enn verden til din skatt,
Så er du jo en slave
I trelldom dag og natt,
Før du kan noe få;
Og er der noe vunnet,
Med frykt er sjelen bundet,
At det igjen skal gå.

Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne?

Dette er armodens sorger, og de er i sitt slag en like så stor hindring for saligheten som rikdommens sorger. Luther sier: Når man har loft og kjeller og kjøkken fulle, så er det ingen kunst å si: "Jeg bekymrer meg ikke." Men når loft og kjeller og kjøkken er tomme og i tillegg ingen penger i lommen, da er det annerledes og bekymringene rykker frem som en væpnet hær og vil overvelde deg, - især når du har en flokk barn som skriker etter brød. Da er ofte en sann heltetro nødvendig for å overvinne armodens sorger. Og den som ikke har denne tro, han plager seg med bekymringer natt og dag, - har ingen ro eller rast, og hvor ofte følger ikke synd på synd av slike bekymringer?

Den ene begynner å betle, den annen å låne, den tredje å bedra og stjele, den fjerde å vanhellige søndagen under det påskudd at munnen også da vil ha noe å spise, og så sitter man i djevelens klør før man vet ordet av det.

Å, jeg vet av egen erfaring, hvordan den fattige - som ikke har annet enn et stykke brød og en drikk vann, og knapt nok det, - er til mote. Holder da ikke troen en oppreist, så er man fortapt. På himmelen tenker man da slett ikke, men bare på hvordan man skal få mat og drikke og klær.

Men vår Herre Jesus straffer strengt slike sorger. Han sier: Er ikke livet mer enn maten og legemet mer enn klærne? Dette er trosord. Hvem har gitt deg livet? Gud har gjort det. Og Han som har gitt det, Han skulle ikke også oppholde det? Hvem har gitt deg legemet? Gud har gjort det. Og Han skulle nekte deg klær å kle ditt legeme med? Like så visst som at Gud har gitt deg livet, like så visst oppholder Han det også. Like så visst som Gud har gitt deg legemet, like så visst kler Han det også. Ellers ville Han jo ikke være den kjære, trofaste Herre og Gud.

Så prøv deg nå i grunnen,
Om du ei verden har
I hjertet, Gud i munnen,
Og dermed saken klar!
Som hykleren er van,
På Mammon kun å håpe,
På Gud seg dog berope,
Det går umulig an.

Men har du Gud til Fader,
Han er å lite på,
Så gledes kun og lader
All verdens jammer gå!
Hva skal unyttig sorg,
Om næring tungt å spørre,
Så lenge Gud vil sørge
Og være deres borg?

Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres (eders) Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de?

Som Herren ville si: Dere har ennå ikke sett en fugl med en skuffe, som har samlet i hus. Fuglene arbeider slett ikke. Og likevel blir de ernært. Skam dere da, over at fuglene er frommere og mer troende enn dere. De er glade og synger med glede, og vet dog ikke hva de skal ete. Derfor flyr fuglene, - oss til liten ære, - for øynene.
Vi burde vel ta vår hatt av for dem og si: Jeg må bekjenne, at jeg ikke kan den kunst, som du kan. Du sover natten over uten sorg i ditt rede. Om morgenen flyr du ut igjen, er ved godt mot, setter deg på et tre, synger, lover og takker Gud. Deretter søker du ditt korn og finner det.
Fy, hva har jeg gamle narr lært, siden jeg ikke gjør like så, da jeg jo har så stor årsak til det.
Kan en fugl la være å sørge, og slik sett forholde seg som en levende helgen, skjønt den verken har åker eller låve, spiskammer eller kjeller. Likevel kan den synge og love Gud, være glad og ved godt mot, fordi den vet at den himmelske Far sørger for den. Hvorfor gjør da ikke vi det samme - vi som har den fordel, at vi kan pløye, så, høste og samle sammen i vårt hus?

Slik fremholder vår kjære Herre Kristus det eksempel om fuglene for oss. Likesom Han ville si: Fuglene er uten noen sorg - for de vet, at de har så god en kjøkkenmester i den himmelske Far. Derfor sier de: Hvorfor skulle vi sørge? Hører du ikke hvilket kjøkken og kjeller vi har, - nemlig så stort som verden er? Vi må fly hen hvor vi vil, så finner vi likevel vårt kjøkken og kjeller vel proviantert. Den samme himmelske Far vil også gjerne være deres kjøkken- og kjellermester, dersom dere bare kunne tro det. Han beviser det også i gjerningen og gir dere loft, låver og kjellere fulle, ja usigelig mer enn fuglene! Hvorfor vil dere da ikke tro Ham? Gjør dog som fuglene, lær å tro. Syng, vær glade og la dere himmelske Far sørge for dere. Dere er jo de usaligste mennesker med all deres sorg, når dere ikke vil tro på Gud. Bort med den fordømte vantro. Gud gjør oss til narrer og fremholder for oss fuglene som våre mestere, som skal regjere oss og vise oss, hvordan vi tjener mammon og forlater den rette, sanne Gud.

Umælende deg det kan sige,
Ja, hver en skapning små og stor,
De tyder i Guds allmakts rike
Hans forsyns vei og klare spor.
Den lille fugl, vår Herre nærer,

Seg aldri over trang besværer,
Er alltid lystig, mild og vel,
Gjør mark og skog til paradiser,
Og mer enn vi, vår Herre priser,
Så vi må skamme oss i hjel.

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?

Et Guds barn ser og erkjenner ydmykt, at det er Guds hans skaper, som uten hans omsorg har latt ham vokse opp fra barndommen og komme til sin fullkomne størrelse, og det slik, at det endatil måtte ha vært forgjeves om han enn hadde bekymret seg for det.
Dette øyekast som den levende tro gjør inn i skaperens kraft og forsorg for sin skapning, som Han har dannet meget sped i mors liv, det later ikke et Guds barn i tvil om, at denne samme skaper jo heller ikke skal la denne sin omsorg som hører hen til å befordre denne vekst også til resten av livets oppholdelse, tas fra seg.

Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mer kle dere – dere lite troende?

Ved den Guds forsorg, som endatil kan kjennes på de livløse skapninger, blir et Guds barn likesom betatt av forundring i sitt sinn, slik at han skammer seg om han ville falle på å bekymre seg for de klær han trenger til - for han ser jo hvordan liljene og ellers alle hage- og markblomster står så prydet for hans øyne, at deres naturlige prydelse, som Gud har kledd dem med, langt overgår all den klesdrakt som er forarbeidet ved menneskelig flid og kunst. Endatil den Salomo har hatt, og den andre store folk i verden i deres prakt betjener seg av.
Det betrakter nå et Guds barn ikke bare i det ytre, - men med hans rene og enfoldige tros øyne ser han også Ham inn i hjertet, som slik kler gresset på marken, og han akter seg uverdig til å kalles et troende barn av en så stor og majestetisk Gud, dersom han ville rette sitt sinn på å bekymre seg for det han skulle trenge til å skjule sitt legeme med.
Derfor setter også den Herre Jesus av denne grunn ikke bare en utrykkelig beskjemmelse for den lille tro, om noen av Hans disipler lot bekymringene få rom hos seg, - men Han gjør også en ny slutning på sin tale og sier:

Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter -

og med dette vil Han si så mye: Mener dere sa, at det rene og enfoldige trosøye kan rette seg på de synlige ting, og på livets oppholdelse og legemets bekledning? Far da ikke vill! De mennesker som man kaller hedninger, det er slike som ikke har noen tro til Israels Gud, de er slike som vender deres bekymringer og deres bestrebelser, deres tanker og begjæringer dit hen og sier: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For fordi de ikke har noen tro, så har de heller ikke noe de kan forlate seg på. Men dere, som har tro, dere må jo nødvendigvis også tro dette, at den levende Gud nok skal sørge for, eller meget mer allerede må ha sørget for, hva dere skal ete og drikke, og med hva dere skal kle dere - og nettopp i dette må dere som troende være atskilte fra de vantro.
La så være, vil vår frelser videre si, at slike tanker faller dere inn, og at dere blir anfektet av slike bekymringer, men dere skal dog ikke bli hengende ved slike tanker eller holde slike bekymringer ved like i deres hjerter, men be og arbeid, så sant ellers deres ytre kall, alder, sunnhet og andre omstendigheter krever eller tåler noe ytre arbeid, slik som Gud har anbefalt sine troende barn begge deler, - men så skal dere legge resten i Guds hånd. For det er stor forskjell imellom å arbeide og å bekymre seg. Hode, hender og føtter kan arbeide, og hjertet imidlertid være fullt av tro og fritt for bekymringer, eller, et Guds barns øye kan ved arbeidet ganske enfoldig bli rettet på Gud. Og nettopp i dette skal dere bevise, at dere ikke er noen hedninger, men troende Guds barn, idet dere ikke foruroliger dere med slike bekymringer som vantroen må plage seg med.

Skjønt Jesus egentlig uttalte disse ord om jordiske ting, så kan likevel et Guds barn ta dem til sitt valgspråk under alle livets omveltninger. Og hvordan vil de ikke jage bort all tvil og lindre all utålmodighet og bringe oss til stille og ydmykt å underkaste oss Guds vise tilskikkelser. Min himmelske Far vet, at jeg har behov av alle disse ting. Hvor kan vel et barn være tryggere enn ved sin fars hånd, hvor kan vel en troende ha det bedre enn ved Guds hånd? Vi selv forstår lite hva som er best for oss; men under den ufeilbare visdoms ledelse kan vi være trygge. Om vi i ett eller annet tungt øyeblikk fristes til å si: "allting går meg imot," så må vi komme i hu Jesu ord og la det jage bort en så forhastet og uverdig tanke. Guds allvitenhet og Faderkjærlighet er oss garanti for, at vi har alle disse ting dekket.

Men sjel, er det noe som forstyrrer din fred? Er Guds styrelse uforståelig eller korset tungt? Tas dine trosstøtter bort, er du berøvet all jordisk trøst? - skriv over alt dette: "Deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette."
Det er Han som la byrden på deg. Og hvorfor? Jo, fordi dette trengtes. Det var Han som slo ned din avgud. Og hvorfor? Jo, fordi dette trengtes. Den trengte Ham ut; Han måtte ta den bort. Det var Ham, deres Far, som tilintetgjorde dine jordiske planer og slom ned dine kjæreste forhåpninger. Og hvorfor? Jo, fordi det trengtes. En fallgruve lå skjult for deg på den vei du ville gå. Du fikk ikke gå den; men du fikk en høyere, åndelig velsignelse i stedet: Han brakte deg velsignelser av det gode.

Søk å fastholde en mer barnlig fortrøstning til din himmelske Fars vilje. Du er ikke overlatt til ensom å trosse livets stormer; men du har fått en venn. Medgang så vel som motgang sendes av Ham. Skystøtten går foran deg. Følg den i solskinn og storm. Den vil kanskje lede deg en annen vei, men ikke en urett vei. Uutsigelig kjærlighet går igjennom alle Hans tilskikkelser. La din nådefulle frelsers ord være som olje på det urolige hav, la det tørke bort hver utålmodighets tåre. Han, den allvise Far, vet vel, at dette så vel som alt annet trenges til gode for deg. .

Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!

Menneskene gjør det vanligvis omvendt, på samme måte som overhodet alt naturlig vesen alltid er stikk motsatt det åndelige liv.
Kristus sier: Søk da først Guds rike, dette er hovedsaken, da skal også alle de andre ting gis dere, det er altså bisaken.
Hos det naturlige menneske heter det omvendt: Søk først det jordiske, søk først mat, drikke og klær, dette er hovedsaken, og dernest, i den grad man får tid til det, det himmelske, det er bisaken, som går av seg selv.
Disse mennesker mener virkelig, at det ikke hører mer til salighet, enn å dø. Er en død, da heter det: min salige venn, min salige venninne. Om de har vært fromme og Jesustroende, det bekymrer man seg ikke videre om; det er nok, at de er døde, altså; min salige venn, slik lyder det.
Det er merkverdig. For å bli mester, må en gå i lære i tre til fire år, dernest må han ofte vandre omkring i utlandet i lengre tid, og lære å arbeide her og der, og så må han underkaste seg en streng undersøkelse, om han også er dugelig nok. Og er han endelig blitt mester, så opphører han likevel ennå ikke å lære og arbeide.
Jeg har ofte hørt dyktige mestere og dyktige bønder si: Vi blir ikke utlærte, om vi blir nokså gamle.
Og i salighetens sak, der behøver man ikke å lære noe og ikke å arbeide, verken som lærling, svenn eller mester, man trenger bare å dø! Å, hvor skrekkelig det vil bli, å våkne opp a en slik tåpelig drøm!
Nei, mine kjære, la oss bli ved den Herres Jesu ord, som Han sier til sine disipler: Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet. La oss derfor trolig be, trolig granske i Bibelen, trolig gå i menigheten, trolig komme til den hellige nattverd, og slik bruke nådemidlene; la oss som folkene i Berøa flittig ransake i Skriftene, la oss som Lydia gi akt på Ordets forkynnelse, la oss som Maria andektig sitte ved Jesus føtter, la oss, jo mer vi erkjenner av Skriftens ord, at vi er arme, fortapte og fordømte mennesker, i hjertelig tro fly til den Herre Jesus, hvis vunder har sonet for oss, og hvis blod renser oss fra alle våre synder. Slik ifører vi oss ved troen Kristi rettferdighet.
Dette er hovedsaken, det ene nødvendige. Ved siden av det vil vi da også trolig arbeide i det jordiske, troligere enn de som ikke har noen Gud. .

Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Det forråd en kristen trenger på livets reise, blir målt ut til ham for dagen, noe som forutsetter, at dagen i Guds øyne er et omløp, et lite liv for seg selv.
Herren har lært oss å be: "Gi oss i dag vårt daglige brød," og uttrykkelig pålagt oss å komme igjen etter vårt behov den neste morgen og slik videre.
Hvorfor kan vi ikke be i korthet én gang for alle: Gi meg mitt brød, Herre, i hele min livstid? Fordi den neste dag ikke så mye er et fortsatt skritt på vår pilegrimsvandring som en selvstendig vandring for seg selv, uten noen forbindelse med sine forgjengere eller etterfølgere; jeg vet ikke, om jeg skal oppleve den neste dag; følgelig, om brød for en lang levetid ble gitt meg i dag, så kunne det være overflod, - være mer enn det behøvdes, og å be om mer enn vi behøver, det ville være uforenlig med det måtehold og den beskjedenhet, som bør høre til bønnen.
Da en kristens behov måles ut til ham for dagen, skulle hans tanker ha samme innskrenkning og hans bekymringer ha solens nedgang til grense.
Like så trøstefulle som høytidelige er vår teksts ord: "Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."
Legg merke til, at Herren ikke byr oss, at vi ikke skal bekymre oss for den dag i dag; kanskje antyder Han snarere det motsatte; det vill visst og sikkert være godt, om vi gjorde det med hensyn til de åndelige ting; det ville være godt, om vi i den friske morgenstund ordnet våre anliggender og forpliktelser, så vidt mulig, med ettertanke og omhyggelighet, og la en plan for hele dagen, inntil vi skulle gå til hvile.

Det kan være prøvelser, som jeg kan forutse i et blikk over fremtiden, prøvelser som truer med å inntreffe i morgen eller i overmorgen eller om en uke, en måned; men jeg har for nærværende ikke noe å skaffe med dem. Gud forlanger min tjeneste for dagen og vil gi meg nådelønnen for dagen, dersom jeg er Ham tro, og lede meg for dagen og gi meg hver dag til rette tid den hjelp jeg behøver, og den nådegave jeg behøver; og en dag er da ikke noen lang tid å holde ut, - det er ikke så mange timer fra jeg står opp til jeg legger meg, at jeg ikke, når jeg ba oppriktig og strebet oppriktig, skulle være i stand til å være årvåken i hjertet, nidkjær i min gjerning og punktlig i mine andaktstimer.
Ser nå ikke dette ut til å være overkommelig, - noe som virkelig kan utrettes endatil av den ringeste? Hvorfor skal vi da ikke begynne? Hvorfor ikke nå i denne dag? Det er da bevist av Den Hellige Skrift, at dagen er den virkekrets for menneskets liv, som er bestemt av Gud; til den er han utrustet, og utover den behøver han ikke å strekke ut sitt blikk; kort sagt, en dag er, som før nevnt, et liv i det små.