Jesus på sabbaten i øverstens hus
Luk. 14, 1 - 11

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Vår tekst forteller oss, hvordan vår Herre Jesus kom i en øverste fariseers hus på en sabbat for å holde måltid.

Jødenes sabbat, d.e. deres hviledag, er lørdag. Sabbatsbudet er meget gammelt. Allerede i Paradiset, da Gud hadde skapt verden, heter det: "Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort."

Dere ser altså, at da menneskene ennå var helt uten synd og derfor ennå ikke, trengte til sabbatsdagen for syndens skyld, fant Gud det likevel nødvendig for dem,  å velsigne og hellige en blant de øvrige dager, i særdeleshet, og valgte til det den syvende dag, fordi Han på denne hadde hvilt fra skapelsens gjerning.

Men denne urgamle innretning, og dette urgamle Guds bud, var på samme måte som alle andre Guds bud, som Gud opprinnelig hadde innskrevet i menneskenes hjerter, blitt glemt bort ved synden. Synden som etter syndefallet var trengt igjennom alle menneskers hjerter. Og derfor ble dette bud, likesom alle andre bud, ved lovgivningen på Sinai, innskrevet på steintavlene og igjen fremstilt som Guds evige, ubrytelige vilje.

Så mye er altså klart, at Gud har innsatt sabbaten fra verdens begynnelse. Adam og Eva har feiret den i Paradiset, og hos jødene har Gud, ved lovgivningen på Sinai, igjen fornyet det. Og jødene, - også Jesus og Hans apostler, - har helligholdt sabbaten.

Men hvorfor er da dagen forandret for oss kristne? Hvorfor har søndagen trådt i lørdagens sted? Fordi vi er den nye pakts barn og ikke den gamle pakts. Skapelsens fullendelsesdag var i den gamle pakt den av Gud innsatte hviledag og rekker like til den nye. I den nye pakt er Guds hovedgjerning forløsningen, som er den annen skapelse. Derfor  måtte forløsningens fullendelsesdag, - som den annen skapelses, - være den nye pakts hviledag. Og forløsningen er fullendt - ikke med den Herres Jesu død og  ikke med Hans hvile i graven, men med Hans oppstandelse. Derfor måtte Herrens oppstandelsesdag, bli de kristnes hviledag, og dette var søndagen. Av denne grunn har, fra de eldste tider av, inntil denne dag, den samlede kristne kirke uten unntagelse feiret søndagen, som den av Gud velsignede og helligede dag. .

 Til toppen

Det skjedde at Han på en sabbat var kommet inn i huset til en av de øverste fariseerne for å holde måltid. Og de voktet nøye på Ham. Og se, en mann som hadde vattersott, stod foran Ham. Jesus tok da til orde og sa til de lovkyndige og fariseerne: Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller er det ikke? Men de tidde.

Det folk Jesus, i følge dagens tekst, spiste måltid iblant på en sabbat, gjorde seg visst overordentlig til. Som om de var store sabbatshelligholdere.
De anså for synd å helbrede en syk på sabbaten, fordi helbredelsen var et arbeide, og man burde ikke arbeide på den dagen.
Se, dette var meget hellig, men det var også skinnhellig.

Akk, de blinde hyklere! Myggen silte de, men kamelen kunne de sluke. Helbrede mennesker, det regnet de for synd, men å ved falskhet og list, bringe et vattersottig menneske inn i værelset til frelseren på sabbaten, med den ene hensikt, å  kunne felle Ham, dersom Han helbredet ham, - nei, se det var en vakker beredelse til sabbaten, - å bare tenke på å sette opp snarer for andre!
Å ved et måltid, oppblåste av hovmod, bare å strebe etter det øverste sete ved bordet, - det var altså ikke synd på sabbaten!

Akk, hvilken sabbatsovertreder mennesket kan være og allikevel henge sabbatshellighetens kappe om seg!
Fra slike synder burde fariseerne hvile på hviledagen. For Jesu navns skyld legg merke til dette, dere mange sabbatsovertredere i vår kristenhet!
Det finnes ikke en dag i uken, hvor man fører en så syndig livsførsel, - hvor man driver så mye med drikk og fyll, banning, slagsmål og horeri. Gud hørte i himmelen et rop, et hevnrop fra Sodoma og Gomorra over alle de forferdelige synder, som ble bedrevet i disse byer.
Tenk da, hvilket hevnrop må da ikke høres i himmelen over all denne overtredelse av sabbaten?
Her lever de fleste kristne så syndig, som de noensinne kan, både før søndagen er begynt, og mens den varer. Hvor glade er ikke de mange, før søndagen begynner, over, at de da skal få noe mer frihet enn de hadde i uken. Nå gleder syndens treller seg over en fri lørdagskveld, da de kan slå seg noe mer løs enn de kunne under ukens arbeide. Nå bereder de seg til en lystig søndag, men lystigheten er i djevelens og verdens smak. Nå rådslår de med sine kamerater på den brede fordømmelsens vei. De rådslår om den syndige glede, de vil ha på søndagen. Nå tenker de syndige verdensbarn ut, hvorledes de skal ordne det på søndagen,  så ingen synd blir forsømt.

Endelig opprinner Herrens dag. Men du, sabbatsforakter, hva er din beslutning, når søndagsmorgenen kommer?
Jo, din forferdelige beslutning er denne: I dag er Herrens sabbat - i dag råder jeg meg selv - i dag skal jeg også synde meg så mett, som jeg noensinne kan - jeg har ikke hatt tid til det i uken, - men i dag skal jeg ta det igjen.
Gruelig! De kristne lever slik om søndagen, at det ser ut, som om det ingen Herrens dag var.
Nå kan horkarlen ha sine løsaktige sammenkomster, for om søndagen har han tid til å drive omkring. Nå kan drankeren sitte i sine drikkelag, for på søndagen har han tid til å drikke seg full. Nå kan skjendegjesten bryte løs mot sine uvenner, for på søndagen har han tid til slagsmål. Nå kan vellystingen få i stand en lystig dans, for søndagen kan han alltids danse bort - arbeidsdagen kommer da han ikke har tid.
Dette ser du, store Herre, og likevel kan du tie stille. Den som er ond, blir verre, og enhver lever som han vil.
Kirken blir kanskje besøkt, og kanskje ikke. Blir den besøkt, min Gud, hvorledes går det da til i kirken!
Der leses syndsbekjennelse uten syndeanger, epistel og evangelium uten oppmerksomhet, og velsignelsen oppramses som en utenatlært lekse. Så det blir til forbannelse i stedet for velsignelse. Bønnene blir et munnsvær - sangen blir et skrål - og hvorledes høres predikenen?
Akk, der høres advarsler, - men synderen ler av dem som en falsk alarm - der høres formaningen, - men ingen formaning hjelper. Der beskrives Kristi kjærlighet, - men det beveger ikke - helvetes pine beskrives, - men det forskrekker ikke - nådens liflighet omtales, - men det kan ikke røre - den ytterste doms strenghet skildres, - men det kan ikke vekke noen.
Ja, hva mer er, som jeg nå skal nevne, er over all måte skrekkelig: Her finnes kristne, som ikke har vært i kirken på mangfoldige år, og noen kommer ikke dit, før de bæres dit inn med benene først!

Å, du store Gud, hvilken forferdelig dom venter ikke slike! Her vekker jeg på deg, hvis du er tilstede i denne stund, du, som kan være borte i fra kirken i flere års tid, den ene helligdag etter den annen, - du, som kanskje høyst et par ganger om året besøker templet!

La gå, at du engang får ligge på en sotteseng, hvilket er meget uvisst, men la gå, at så skjer, la gå, at din samvittighet våkner på denne din siste seng i verden, jeg oppfordrer deg allikevel til å tenke over, hvilken svær bedringsangst du må komme i, når du tenker på alle de søn- og helligdager, som er forsømt av deg, og av hvilke du ikke kan kalle så mye som en tilbake, om du enn kunne og ville gråte blod.
Nå kan du i din verdslige kjødelighet høre, det ringes til alle gudstjenester - du kan se, at andre går i kirke, men selv blir du hjemme.
Bli hjemme, men vokt deg! En gang, når du ligger og skal dø, kan djevelen gjøre en drepende pil av hver forsømte søndag og plage deg med alle disse gloende skudd, eller martre slik din sjel med fortvilelsens innskytelser, så du ikke er i stand til å tro, at Gud kan ta deg til nåde eller forlate deg din store søndagsforakt.
Og hvilken forferdelig betraktning blir ikke dette å ligge med på dødsleiet.
Du vil tenke: jeg arme synder, jeg har forsømt gudstjenesten på flere hundrede søndager, og nå kan jeg ikke få en av dem tilbake. Akk, om jeg kunne få gå i kirke ene eneste søndag i verden! Jeg skulle så visst åpne både ører og hjerte for forkynnelsen, - men dette mitt ønske kan ikke bli oppfylt - jeg har foraktet sabbatene før, nå har jeg ingen sabbat mer.
Forferdelige betraktning! Sabbatsovertreder hør den og bedre deg, mens det ennå er tid. .

Til toppen

Av Carl Ferdinand Wilhelm Walther f. 1811

Da rørte Han ved mannen og helbredet ham, og lot ham gå. Og Han sa til dem: Om noen av dere har en sønn eller en okse som faller ned i en brønn, vil dere ikke straks dra den opp på sabbatsdagen? Men de var ikke i stand til å svare Ham på dette.

La oss nå etter disse ord lære den kristenevangeliske helligholdelse av sabbaten å kjenne.
Denne blir i  dagens tekst, hovedsakelig ved Herrens eget eksempel, stilt oss for øye.
Uten tvil hadde Han om formiddagen vært nærværende i synagogen sammen med hine fariseere og skriftkloke, - og hva gjorde Han nå etterpå?
Da Han av en av fariseernes øverste ble innbudt til et middagsmåltid, så avslo Han ikke denne innbydelse. Dog ikke for å søke jordiske nytelser, hos og med de ugudeligsinnede folk, men for ved denne leilighet å legge dem Guds ord på hjerte, bekjenne sannheten for dem, kjærlighetsfullt å refse og formane dem og slik bringe dem til troen, og tilskynde og lokke dem til sann gudfryktighet. Men ved siden av denne kjærlighetsgjerning forrettet Kristus også en nødvendighetsgjerning, nemlig helbredelsen av en vattersottig, som var blitt brakt til Ham.

I disse få trekk har vi et fullstendig bilde av en sann kristelig helligholdelse av sabbaten.
I hva består den nå altså? Den består først i det, at en evangelisk sinnet kristen også i det ytre holder sabbaten etter Kristi forbilde. I Det Nye Testamente er visstnok budet om den ytre hvile fra arbeidet på en bestemt dag i uken opphevet - for Paulus skriver uttrykkelig: "La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til" (Kol.2,16-17).

Men da det er nødvendig for enhver, en gang om uken å hvile fra alt arbeide, og fremfor alt å beskjeftige seg med åndelige ting, - og da den kristne menighet fra gammel tid av har utvalgt og bestemt søndagen til det, så overholder den evangelisksinnede kristne med glede denne nødvendige og gagnlige orden for kjærlighets og freds skyld.

Han vil aldri uten nødvendighet arbeide om søndagen. Han vil heller aldri uten nødvendighet forsømme en gudstjeneste om søndagen. Han anser ikke dette for en tung byrde, men for et kostelig kristenprivilegium.

Skjønt en evangelisksinnet kristen vet, at han ikke er bundet til den gamle pakts sabbat, så holder han likevel søndagen, som den nytestamentlige sabbat, med stor omhu.
Denne dag er ham den kosteligste i hele uken, som han gleder seg til under virkedagenes arbeide, likesom vandreren i en sandørken til en grønn gressplett med en frisk kilde.
Sin kjære søndag, da han tør hvile, vil han ikke gi bort for all verdens gods og penger.

- Men den kristelig-evangeliske helligholdelse av sabbaten består for det første, og fremfor alt i det, at en evangelisksinnet kristen på den dag sysler med Guds ord, - leser det, hører det, betrakter det, taler om det og underholder seg med andre om det.
For ham gjelder søndagens helligholdelse mer enn søndagshvilen.
En søndag uten gudstjeneste er derfor for ham ingen søndag. Men det er ham ikke likegyldig, om Guds ord forkynnes purt og rent eller forfalsket - meget mer flyr han alle falske profeter, og alle falske kirker med alt alvor, og søker ut for seg den forkynnelse, som livets uforfalskede brød brytes for ham i.

Og det ligger en evangelisksinnet kristen på hjerte, ikke bare at han hører Guds ord med sine ører, men at han nå også ved det vokser i erkjennelse, i tro, i kjærlighet, i håp, i ydmykhet, i tålmodighet og i alle kristelige dyder, - med et ord, at han ved det blir helliget.
Derfor sukker han til Gud, når han går i kirke og når han forlater den, at Guds ord ikke må være spilt på ham. Gransker også i Skriften, om det forholder seg slik, som det forkynnes for ham, og gjentar også hjemme, hva han har hørt. Blir han truffet av Guds ords straff, så vredes han derfor ikke på predikanten - tvert imot er straffen ham likeså kjær som grundig undervisning og søt trøst.

Men hvor omhyggelig en evangelisksinnet kristen enn er for å feire sabbaten ved legemlig ro, og helligholde den ved Guds ord, så lar han likevel ikke sin samvittighet slik innsnevre, at han skulle anse det for en synd også på søndagen å utføre nødvendighets- og kjærlighetsgjerninger.
Han vet, at det å pleie barn, besøke og passe syke, hjelpe forulykkede, forsørge legemet med det nødvendige, - dette er ingen sabbatsovertredelse, men lutter Gud velbehagelige sabbatsgjerninger.

Men hvor lite det enn faller en evangelisksinnet kristen inn om søndagen å sitte, hvor spotterne sitter, å gå dit hen, hvor verden tjener sin kjødslysts og forfengelighets gullkalv, og å glede seg med den, så gjør likevel en evangelisksinnet kristen seg ingen samvittighet av også om søndagen å skaffe seg en glede, vederkvegelse og forfriskning i Guds frie natur eller i kjære brødres eller søstres selskap, endatil i et måteholdent gjestebud. - Bare at han trakter etter, at alt må skje i Herren, i gudfryktighet og ærbarhet og krydres med åndelige samtaler. Ja, selv innbydelser fra verdensbarn og sannhetens fiender avslår han etter Kristi forbilde ikke, når han kan være blant dem uten å måtte gjøre seg delaktig i deres synder - og han benytter da den leilighet, som bys ham, til å bekjenne sin frelser, og Hans sannhet, for venner og fiender og å refse alt ugudelig vesen, om enn ikke alltid med ord, så likevel ved hele sin måte å være på. .

Til toppen

Av Honoratus Halling 1819 - 1886

Og han sa en lignelse til gjestene, da han la merke til hvorledes de valgte seg ut de øverste setene: Når noen har bedt deg til bryllups, så sett deg ikke øverst ved bordet. For det kan hende at han har bedt en som er gjevere enn du! Han som har innbudt både deg og den andre, vil da komme og si til deg: Gi plass til denne! Da må du med skam gå og sette deg nederst. Nei, når du blir innbudt, så gå og sett deg på den nederste plassen! Når så han som har innbudt deg, kommer, kan han si til deg: Venn, flytt deg høyere opp! Da vil du bli æret for øynene på alle dem som sitter til bords sammen med deg.

Dersom vi er Guds lydige barn  og elsker Ham av et oppriktig hjerte, da må denne kjærlighet, som Han ved troen på Jesus Kristus gir oss ved sin Hellige Ånd, nødvendigvis vise seg i vårt liv, i vår livsførsel og under alle våre forhold. Den kjærlighet må vise seg, ikke bare i det at vi skyr de åpenbare synder og grove overtredelser, men i kjærlighet til alle våre medmennesker, og i en beskjeden og fordringsfri atferd, som en følge av ydmykhet for Gud.

Fariseerne mente seg også å være Guds barn, fordi de førte et skikkelig og ærbart liv og overholdt lovens bud. Men hvor langt fra, at de var velbehagelig for den hellige Gud, og hvor fremmede deres hjerter var for Ham, det viser seg i deres ukjærlighet imot deres medmennesker, i deres stolte og hovmodige vesen, og i deres begjær etter ære og ros av verden.
Derfor advarer Jesus oss, i vår tekst i dag, imot en slik oppførsel som den fariseerne viste, og formaner oss til å bli ringe og små i våre egne øyne. Til å bli rett ydmyke av hjertet, for at ikke Herren skal fornedre oss p.g.a. våre høye tanker om oss selv og vår trakting etter forfengelig ære.
Hvor måtte du ikke skamme deg, når du i et selskap søkte den første og øverste plass, - en plass hvor en eldre og verdigere skulle sitte, og så av husets herre bli anmodet om å sette deg nederst! Hvilken ydmykelse ble det ikke for deg, fremfor alle de tilstedeværende. Slik skal også Gud gjøre i sitt rike med alle dem, som mener seg bedre enn de er. Som mener seg frommere og renere for Gud enn andre.
Å, hvor mange skal ikke på den store dommens dag, da alle hjertets tanker blir åpenbart, se seg skuffet i deres forventning om fortrinn fremfor andre! Da skal de se, at det ikke er de glimrende gjerninger eller denne verdens ære, som gir oss høy plass i Hans rike, - men at det er det troende hjerte, som i ydmykhet har søkt Hans ære og vist seg virksomt i kjærlighet til medmenneskene, - som finner velbehag for Ham.
Å, hvor mange av dem som her i verden vandret i armod og ringhet, men hadde sitt hjerte hos Gud, skal på den andre siden opphøyes fremfor dem som levde i prakt og herlighet, men ikke elsket Gud så oppriktig og inderlig som dem!
For Gud gjelder ingen personanseelse. Derfor, la det være en alvorlig formaning til deg, kjære venn, på din vei gjennom livet, å vandre i ydmykhet for Gud! Til denne ydmykhet vil du komme, når du stanser for ditt hjertes lyst til det onde, din daglige ulydighet mot din Gud og frelser, og hvor langt det er fra, at du har noe å rose deg av for Ham, som av sin nåde må gi deg alt det du trenger til både for legeme og sjel. Se bare hen til din frelsers kors - se, se, hva Han måtte lide for deg! Har du da noen årsak til å være stolt og rose deg, om du var den mektigste i verden? Akk, nei! - vi har intet å påberope oss. Herren bøye vårt stive, ulydige sinn, så vi rett av hjertet må sukke: "Gud, vær oss syndere nådig!" .

Til toppen

Av F. W. Besser

For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.

"Når noen rett omvender seg til Gud," sier Bogatzky, "så tror han av hjertet at han er den største synder, eller at nå ingen er så fordervet i sitt indre som han - for han kjenner sin fordervelse og føler, hvordan synden er riktig mektig og overmåte syndig. Men i andres hjerter kan han ikke se, vil heller ikke forestille seg at de skulle være så fordervede som han føler seg selv å være.
Se da setter han seg gjerne på den siste benk, og av hjertet bekjenner han seg å være den mest arme og elendigste synder og tenker:  Det er vel ikke noe menneske så vantro, så egenkjærlig og så fordervet som du er!"
- Sann ydmykhet gjør oss tilfredse med enhver plass som Gud anviser oss, og vi kan rolig unnvære ære hos verden, - men på den dag, da den himmelske konge og vert vil komme for å se gjestene, skal vi høre av Hans munn de ord: Venn, sett deg høyere opp! - nemlig på min herlighets stol, like så visst som det ord: "Den som fornedrer seg selv, skal opphøyes," er et grunnløfte i Guds rike. Herren har mer enn en gang uttalt det. Den annen del av dette Bibelord: "Den som opphøyer seg selv, skal fornedres," er en grunntrussel, som på mange slags måte gjentas i svært mange Bibelord. Summa, æren er likesom skyggen: den som løper etter den, ham flyr den, - men den som flyr den, løper den etter. .

Til toppen