Julesiden

Frelserens fødsel
Luk. 2, 1 -15

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Dersom Kristus, Guds Sønn, ikke var født, så hadde vi ingen frelser. Var det ikke gitt noen  jul, så var det heller ingen langfredag, ingen påske, ingen pinse, i det hele tatt ingen kristendom.
Julen er frelsens begynnelse. Julen er Gud Faders fest. Da forkynner Gud Fader sin store kjærlighet til oss, at Han har latt det kjæreste Han hadde, sin enbårne Sønn, komme fra himmelen til jorden. Og Han har gitt oss den aller største gave, sin eneste kjære Sønn, slik at vi jublende kan stå ved vår Herres Jesu Kristi krybbe, og der peke hen med fingeren og rope: "Se, hvilken kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn," da Guds enbårne Sønn er blitt vår bror! I dag synger vi med rette:

I dag åpner Han oss på ny sitt skjønne Paradis. Kjeruben står ikke lenger for døren og hindrer inngangen. Gud være lovet for det, ære og pris!
Hva menneskene gir hverandre om julen, er for det meste alt sammen jordiske ting, og dessverre i tillegg så besmittet med synd, især med sabbatsvanhelligelse.
For i stedet for å gå i kirke på søndagene før jul, vanhelliger menneskene nesten overalt søndagene før jul, idet de arbeider for å kunne gjøre foræringer. Og de fleste foræringer er dessuten noe aldeles unyttig, overflødig kram og tjener alene til å styrke hovmodet og begjærligheten.

Men hva Gud Fader gir oss på den første julefest, det er en evig, uforgjengelig og uvisnelig gave, for Han gir oss sin Sønn, som forløser og saliggjør syndere. Derfor må vi nødvendig hen til Betlehem, og beskue underet i krybben.

 Til toppen

Av August Hermann Francke 1663 - 1727

Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall.

Alle omstendigheter Lukas melder om, angående Kristi fødsel, er slik beskafne at vi i dem klart kan merke, hvordan Guds kjærlighet og visdom har føyd og rettet dem alle sammen dit hen, at vi må bringes til å tro. Og når vi betrakter slike omstendigheter, da må grunnfestes i denne tro, nemlig at dette barn, hvis fødsel beskrives for oss, sannelig er Messias, vår frelser. For når det heter her: " - det skjedde" tør vi ikke tenke, at det skulle være skjedd noe ved en tilfeldighet, slik at Gud ikke av besynderlig visdom og forsorg skulle ha forordnet og styrt det slik. Men ved dette ord: - det skjedde, vekkes vi opp til dess bedre å merke oss alt, som nå skal fortelles. Men at det føyes til: "I de dager," det minner oss om å se tilbake til det foregående kapittel. For i samme kapittel er det allerede beskrevet særdeles viktige omstendigheter, - omstendigheter som den lovede Messias', eller Kristi, tilstundende fødsel likesom blir betegnet for oss ved, med en guddommelig finger, slik at endatil fortellingen om fødselen selv, som finnes i vår tekst, taper svært mye av sin fynd og klem, dersom vi ikke meget nøye forbinder den med det som er gått foran, og blitt fortalt i det første kapittel.

Når man altså tenker etter, hva engelen har talt med Sakarias om Johannes' fødsel, - hva han den sjette måned etter det har talt med jomfru Maria, - hva Maria har talt med Elisabet og i sin lovsang, - og hva endelig Sakarias har talt i sin lovsang, så får man det rette ettertrykk ut av de ord: "I de dager," nemlig: Da alt det var skjedd slik, og Gud på mange slags måter allerede hadde kunngjort Messias' forestående fødsel, og det alt var vitnet om det samme ved det tegn og mirakel, som skjedde på Sakarias, og ved Den Hellige Ånds krefter på Maria og Elisabet, og likeledes på Johannes i mors liv, og på hans far Sakarias. Og da Maria oppholdt seg i Nasaret, ble også Josef av Herrens engel underrettet om, at det som skulle fødes av Maria, var av Den Hellige Ånd, og at hun skulle føde en sønn, som han skulle kalle Jesus, fordi Han skulle frelse sitt folk fra deres synder, - i de dager, sier nå Lukas, da alt dette allerede var gått foran, da har det skjedd, at det er utgått en befaling fra keiser Augustus, at all verden skulle innskrives i manntall.

Til toppen

Av Martin Luther 1438 - 1546

Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt. for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn.

Lukas beskriver historien slik: Først viser han til hvilken tid, i hvilket år, på hvilket sted, og på hvilken måte Kristus er født, nemlig i Betlehem i det jødiske land, på den tid da det romerske rike florerte, og den beste keiser regjerte. Da den første skatt ble lagt på hele landet.

Keiseren lar en befaling gå ut, at all verden skal innskrives, og tar av hvert hode noe til skatt.

Josef og Maria gjør seg ferdige, av lydighet mot keiserens befaling, og reiser derfor ut av Galilea til det jødiske land, til Betlehem, for å la seg innskrive. Så kom Marias tid da hun skulle føde, og føder sin sønn, all verdens frelser, mens de var i fremmed land og i en fremmed by, hvor de verken hadde hus eller hjem, og hvor byen var så full av mennesker, at de ikke kunne få rom i herberget.

Dette er et kort omriss av hele historien, hvorav man kan se og lære, at Herren straks etter sin fødsel på jorden, begynner med den gjerning å gjøre forskjell på sitt rike og verdens rike. Han stiller seg an, likesom Han ikke kjente verden og dens rike - verden derimot stiller seg likeledes an, som om den ikke kjente denne konge og Hans kongerike. Likevel fratar ikke Kristus den romerske keiser hans makt og herredømme, men lar ham få gi sin befaling, og innskrive alle folk til skatt, ja det som mer er, Hans foreldre Maria og Josef gir også skatt.

Keiseren regjerer sitt rike som han vil, med fornuft, visdom, jurister, lover og forordninger. Alt dette lar Kristus skje. Han vil bare ha sitt rike skilt fra keiserens rike, derfor stiller Han seg an, som om keiserens og verdens rike ikke angikk Ham. Derfor er denne forskjell på Kristi rike og på keiserens rike. Kristi rike skal være et åndelig rike, og likevel er dette åndelige rike midt i verdens rike, og Kristus med sine bruker også verden som Paulus sier (1 Tim. 6).

Keiserens rike er et verdslig rike som dømmer i verdslige saker, fører krig osv. Kristus har derimot ikke med disse verdslige saker å gjøre, men Hans rike og embete er å forløse sjelene fra synden og døden, og hjelpe der hvor verden ikke kan hjelpe.

Den som nå vil være en forkynner og lærer, ja en god kristen, han gjøre allting slik at det kan tjene til det kommende liv, og vite, at det åndelige regimentes og himmerikes endelige årsak er, hvordan man skal leve hisset i det kommende liv. Hvordan man skal leve i denne verden, det overlater man til keiseren. Han holder på den verdslige fred, han ordinerer regimentet, dømmer og henretter misdedere, lærer i sitt rike på hvilken måte man skal gifte seg, oppfostre barn, bygge, plante, skifte arvegods osv. Derimot har og gir Kristus den evige fred, det evige liv og den evige salighet.

Det er vel sant, at de kristne eter og drikker her i verden, og bruker dette liv her på jorden, likesom også deres konge Kristus har spist og drukket her i verden, og brukt dette liv, - men dette gjør de som pilegrimer og fremmede og som gjester i et herberge, likesom også Kristus har gjort. Slik lærer Paulus da han sier: "Men dette sier jeg brødre: Tiden er kort! Heretter skal de som har hustru, være som de som ikke har, de gråtende som de som ikke gråter, de glade som de som ikke gleder seg, de som kjøper, som de som ingenting eier, de som bruker verden, som de som ikke bruker den. For denne verdens skikkelse forgår."

Den endelige årsak i det verdslige regimente er den timelige fred. Den endelige årsak i den kristne kirke er ikke fred og makelighet på jorden, herlige hus, rikdom, makt og ære, men en evig fred.

Keiseren bekymrer seg ikke om hvordan  jeg kan dø salig og leve evig. Han kan heller ikke hjelpe meg mot døden, men han må også selv dit hen, og når jeg er død må han selv følge etter meg. Døden overrumpler ham, like så vel som den fattigste betler. Keiserens regimente er bare nyttig for dette timelige og forgjengelige liv, - men når dette timelige liv får ende, da først begynner den kristne kirkes regimente rettelig. Da får den bedrøvede, engstede samvittighet rett fred, da mottar den den skatt som Kristus har ervervet og gitt kirken, i den største fullkommenhet, nemlig syndenes forlatelse og den evige fred.

Dette skal være den ende og det mål, som det kristelige regimente skal sikte til.

Til toppen

Visste vi for det første intet mer om denne fødsel, enn hvilke store bevegelser som for dens skyld har skjedd og ennå skjer i himmelen og på jorden, så måtte vi allerede av det slutte, at denne fødsel måtte være av uforlignelig, ja av usigelig viktighet.

Jesu Kristi fødsel er ikke likesom de andre menneskers fødsel skjedd etter naturens alminnelige lov, men etter en særegen, hemmelig rådslutning, som i evigheten ble fattet i den treenige Guds rådsforsamling.
Den kalles i den hellige Skrift, et Guds evige råd, for likesom å fremstille den som et verk av Guds evige, dype grublen og ettertanke.
Den kalles også en "hemmelighet," som "var skjult for verden i Gud," og som er blitt "åpenbart ved evangeliet," - og et annet sted heter det derfor: "Gud har utvalgt oss i Kristus, før verdens grunnvoll ble lagt."

Se, ennå var det ingen tid, ennå var det ingen verden, ingen skapt himmel og ingen skapt jord - ennå var intet menneske og ingen engel kalt til tilværelse: da hadde Gud allerede besluttet barnets fødsel i Betlehem.
Allerede fra evighet av oppfylte og beveget tanken om, å la den skje, hele Guds hjerte.
Så evig Gud selv er, så evig er også Guds beslutning, nemlig å utføre det, som en gang på denne dag skjedde i Betlehem.

Likevel, likesom alle store bevegelser skjedde fra evighet av i Guds hjerte for denne fødsels skyld, slik satte den også i hele den tid, som forløp før dens inntredelse, hele verden i bevegelse.

Knapt var verden skapt og mennesket kalt, da var det lille barns fødsel i Betlehem åpenbart for den falne menneskeslekt, idet Gud sa: "Kvinnens ætt skal knuse slangens hode."
Alle Guds sendebud, som fra nå av ble sendt til verden, hadde nå fremfor alt det verv å forkynne verden dette lille barns fødsel i Betlehem - en fødsel besluttet av Gud .
Til denne henviste derfor alle patriarker og profeter, som til det verdens frelse avhang av.
Alle særlige foranstaltninger, som Gud nå gjorde blant menneskene, hadde det formål å rette alle menneskers blikk mot denne fødsel, og å forberede dem på det samme.

At Gud opprettet en pakt med et særskilt folk og utvalgte det til sin eiendom, betrodde det sin åpenbaring til oppbevarelse og førte det som en hyrde fører sin hjord, alt dette skjedde bare for å treffe de nødvendige foranstaltninger til denne fødsel.

Alle, av Gud, påbudte hemmelighetsfulle handlinger i gudstjenesten, - skikker, geberder og seremonier var lutter bilder, som Gud ikke siktet til noe annet med, enn å male Ham, som skulle komme i Betlehem, for hele verdens øyne.
Alle den guddommelige verdensstyrelses verk, store og små, alle guddommelige førelser, som folkeslagene erfarte, alle de skikkelser, som de forskjellige stater og nasjoner fikk ved seiere og nederlag, ved erobringer og undertvingelser, ved jordens store inn- og avsettelser, verdensmonarkiers og republikkers oppkomst og forfall, - alt dette hadde det lille barns fødsel i Betlehem til sitt endelige formål.
Den var utgangs- og endepunkt  for hele verdens historie.
Den var den klare stjerne, som Gud henviste hele den lengtende menneskeslekt til, som til dens eneste forhåpningsstjerne.

Derfor, der hvor det  i verdens fire første årtusener fantes et menneskehjerte, som lys, trøst, fred og håp levde i, så var alt dette alene øst av løftet om den betlehemittiske fødsel.
Den var, kort sagt, oppfyllelsen av alle folkeslags firetusenårige lengsel og håp. .

Til toppen

Av Lars Linderot 1761 - 1811

...fordi det ikke var rom for dem i herberget.

Verden har aldri tålt Kristus, har alltid foraktet Ham helt fra første stund, som det ble lovt, at Han skulle komme til verden for å frelse oss. Straks Han var født, så var det så trangt for himmelens og jordens Herre på selve jorden, som Han har skapt, at Han hadde så nær ikke fått noe herberge på noe sted. Folk i Betlehem ville ikke huse Ham, Hans mor og fosterfar i herbergene eller i byens vertshuser.

Keiserens befal var kommet til byen for å innskrive folket i manntall, og disse fikk hus, for dem var det rom. Men når Han, som skulle løse oss ut av djevelens vold kom, så hadde de ikke en eneste stue i hele Betlehem, som de kunne overlate til Ham. Og, mildeste Jesus, det er slik den dag i dag. Man har aldri synes om deg i vertshusene,. Der drikker og sverger de, der støyer og banner de, ja der er for det meste alle mennesker så fortumlet både dag og natt av et syndig liv, at Jesus er glemt. For Ham er det ikke noe rom. Hans himmel og Hans nåde spørres det ikke etter der.
- Men mitt klageord anføres ikke bare i denne særskilte henseende. Nei, også i alminnelighet gjelder denne klage om hele den uomvendte syndehop! Akk, i denne forstand har mann visselig årsak til å sukke vemodig: For  den nyfødte frelser er det ikke noe rom i de fleste kristnes hjerter. Ofte forsøker Han å få rom der - Han har ikke forsømt seg, men stått og banket på døren og bedt deg lukke opp for din Jesus, for din frelser.
Jeg tar din samvittighet til vitne. Du skal svare meg synder, for Herren på denne juledag, om du ikke mangfoldige ganger har vært rørt og slått i ditt hjerte, når du har hørt eller lest Herrens ord. Og hva har vel det vært? Jo, hver gang du har følt slikt, så har Jesus bedt om herberge i ditt hjerte. Men hva vil du svare på den store Herrens dag, nå du blir spurt, om hvordan du har forholdt deg mot den nyfødte frelser, da Han ba om bolig i ditt hjerte? Det regnskap kommer du aldri vel fra, det sier jeg deg i Herrens navn - for du har gjort likedan med ditt hjerte, som Betlehems innbyggere gjorde med sine hus: de lot ikke Jesus få bolig der, og du har ikke latt Ham ta bolig i ditt hjerte.

Å, dere sikre syndere, kommer djevelen og driver dere til synd, så adlyder dere. Dere lar gjerne ham smi lenker til deres udødelige sjeler - dere åpner gjerne deres hjerter for denne deres verste sjelefiende, for for hver synd, som dere begår, er det likesom dere sa til Satan: Kom her inn i mitt hjerte, du urene ånd, hvorfor står du der ute?
Kommer verden og lokker dere til laster, til syndige fornøyelser, til verdenskjærligheten, da er det rom i hjertet, da lukker dere opp hele deres fattige sjel for denne bedragerske - og dere dårer, dere dårer, dere glemmer, at dere blir fordømte med verden og verden med dere.
Kommer kjødet og vil tenne sin syndige ild i deres bryst, da følger dere, da er dere med, da åpnes alle hjertets porter for denne farlige gjest, og dere glemmer, at kjødet skal brenne i helvetes pine for all sin glede i Satans tjeneste.

Se, for disse tre forførere, djevelen, verden og kjødet, som har forført så mang en dyrekjøpt sjel, for dem er det herbergerom i deres hjerter. Men kommer Jesus og vil inn i deres hjerter, da er det stengt, da er alle porter lukket, og ofte kommer Han ikke inn, om Han så vil benytte de alvorligste midler.
Kommer Jesus og vil ydmyke dere, så er det ikke rom for Hans ydmykende nåde. Kommer Jesus og vil omvende dere, da er det ikke rom for Hans omvendende nåde. Å, for et bedrøvelig klageord jeg er nødt til å tale i forsamlingen på denne frydefulle dag. Akk, hvis de ufornuftige dyr visste, hva dette er, så skulle de klage over menneskene, at de kan være så utakknemlige.
Eller er det ikke verdt jammertårer, at jeg skal være nødt til å si: For den nyfødte frelser er det ikke noe rom i de fleste kristnes hjerter. For utukt og lettferdighet er det rom, men ikke for Ham. For ondskap og bitterhet er det rom, men ikke for Ham. For hovmod og stolthet er det rom, men ikke for Ham. For hårdhet og ubarmhjertighet er det rom, men ikke for Ham. For løgn og usannhet er det rom, men ikke for Ham. For den urene ånd er det rom, men ikke for den rene, den milde frelser. For syndige og ugudelige forsetter er det rom, men ikke for Jesus.
Å, hvor det er beklagelig, at det skal være slik. Jeg ber dere, dere syndere, så ømt som jeg noensinne kan på denne juledag, at dere vil drive djevelen på døren, gi verden avskjed og la frelseren få rom i deres hjerter.
Men hva hjelper alt, det jeg ber om, hos de fleste blir det likevel ikke noe rom.
Jeg ber dere så ømt, som jeg noensinne kan, at deres hjerter må bli Jesu krybbe, at deres tro må bli Hans svøp, og at dere med oppriktig forbedring vil glede Ham, der Han nå sitter i himmelen, fordi Han engang for deres skyld har ligget i en stall på jorden.
Men nettopp nå er alle ører tilstoppet, alle hjerter stengte, alle samvittigheter sovende. Jeg ber om rom for deg, min kjære frelser, men akk, jeg må klage: hos de fleste er ikke noe rom. Jeg stiller meg likesom hos hver eneste sjel i dag og spør: Arme sjel, vil du ikke gi Satan avskjed og la Jesus komme inn?
Men det er ikke verdt det, - de fleste har allerede talt med verden og akkordert med djevelen om, at disse skal bo hos dem over hele helgen.
Å, mer enn sørgelige klageord! Alle Herrens tjenere klager over det, alle Guds barn klager over det. Og alle, som mener det vel med egne og andres sjeler, de sukker og klager med forente sørgestemmer: For den nyfødte frelser er det ikke noe rom i de fleste kristnes hjerter.
Våre kristne ser deg, Herre Jesus! I ordet ser de deg. I dag fremstilles du i ditt svøp, men det er ikke anseelse, at de kunne synes om deg. Verden og synden er i deres øyne meget deilige. "Du har ingen skikkelse eller herlighet, så de kan ha sin lyst i deg" (Jes. 53,2). .

Til toppen

Av W. F. Besser

Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet.

Det var natt, da Kristus ble født og evangeliet om Hans fødsel lød.
Sions datters søken "om nettene" (Høys.3,1), Israels hjertelige lengsel "om natten" (Jes. 26,9) etter Herren ble endelig tilfredsstilt i et salig funn og besittelse.
Natten er et bilde på ulykkens og fortapelsens tid, som frelserens morgenlys stråler imot. Bare den som har følt hva natten har å bety, kan riktig smake julenattens trøst. Der var hyrder: Evangeliet forkynnes for fattige. Barnet i stall og krybbe og de fattige hyrder ved deres hjorder, det passer vel sammen. Mange høyfornemme personer lå denne natt på deres bløte puter - ikke noe himmelsk lys omstrålte dem, fordi de i deres hjerte og tanke mente seg tilstrekkelig opplyste og strålende.
Herren begjærer en lysestake for sitt lys (Luk.11,33), nemlig et enfoldig, botferdig hjerte, som lengter og trakter etter frelseren - en slik lysestake holdt nettopp hyrdene ferdig for Ham. De hadde ikke bare arvet hyrdestaven fra David og voktet ikke bare sin hjord i den samme egn, som David engang voktet sin fars hjord, men deres hjerter var også omvendte til Davids hjerte (Luk.1,17), slik at de, likesom Simeon, ventet på Israels trøst. Den som ikke venter på trøst, får aldri trøst. "Hungrende mettet Han med gode gaver, men rikfolk sendte Han tomhendte bort" (Luk. 1,53). Herrens engel trådte til dem. Guds Sønn, som som "Herrens engel" hadde talt med fedrene før i tiden og bodd blant paktsfolket, Han var nå blitt kjød. Fra nå av er det den Herres Jesu engel, den evangeliske engel Gabriel (Luk.1,26), som i besynderlighet heter "Herrens engel" (Mt.3,19 og Ap.gj.5,19).
Av englemunn måtte den lovede frelsers fødsel bli forkynt, for ingen menneskemunn visste noe å si om det. Også evangeliet om den oppstandne har engler først forkynt "Sion hører vekterne synge," først de himmelske vektere (Høys.3,3).
Herrens klarhet, det overordentlige, himmelske lys, som ved engelens åpenbaring omstrålte hyrdene, vitnet klart og tydelig for Guds Sønn i Hans mørke krybberom. Det har behaget Faderen å vitne for sin Sønn der Han var hengitt i syndig kjøds lignelse, nettopp på de tider, da Han ble dypest fornedret! Kjødets forheng ble løftet opp, og den guddommelige klarhet skinte frem. Så hold da sammen disse ting, Hans fattige fødsel og englenes budskap og lovsang, Hans smertefulle omskjærelse  og det navn som var gitt Ham av englene, den sedvanlige renselse for de barn som var født i synd og Simeons spådom, dåpen til omvendelse som Johannes utførte på Ham, og Faderens stemme samt Den Hellige Ånds nedstigelse i en dues skikkelse, forkynnelsen av Hans lidelse og død og Hans forklarelse på det hellige fjell, Hans tilfangetagelse og den bevæpnede skares nedkastelse til jorden, Hans korsfestelse og jordskjelvet, solformørkelsen, tempelforhengets sønderrivelse, åpningen av de helliges graver.

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1621

Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket.

Stor blir denne glede kalt fordi den var for lat folket, slik at den ikke bare skulle angå noen få mennesker, men være en alminnelig glede for hele det menneskelige kjønn på jorden. Likesom den lovede velsignelse i Kristus skulle strekke seg ut til alle folkeslag inntil verdens ende, slik også denne glede. Ingen er her utelukket, men denne glede er her blitt forkynt alle mennesker, som det også heter: "For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker" (Tit. 2,11).

Slik er også denne glede stor ved den høye person, som er Gud og menneske. Stor er den også ved den store nytte; for den angår det evige liv og den evige glede. Gud gi, at denne glede var så stor i alle menneskers hjerter, som hos de hellige engler. Den som fornemmer denne glede i sitt hjerte, den føler Herrens frukt og kraft i seg.
Denne glede er også stor på grunn av det, at Gud og alle hellige engler gleder seg med oss; for hva er vi vel verdige for Guds øyne, at Gud skulle glede seg med oss, i oss og over oss, og alle hellige engler sammen med oss og holde denne gledesdag både i himmelen og på jorden?
Stor er denne glede, fordi den er vår æresglede; for ved Kristi manndomsmottakelse er alt blitt vårt, av det som er Guds.
Den som nå ikke vil glede seg med Gud, og alle hellige engler, hvem vil han da glede seg med? For utenom denne glede er ikke annet enn evig frykt, angst og pine. Gleder vårt dødelige legeme seg dog ofte i timelige ting, så la deres sjeler dog engang glede seg i Gud.

I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad.

Her viser engelen årsaken til denne glede. Først sier han: "I dag er det født dere en frelser." Der har vi to årsaker til glede - i det lille ord "dere" og i det ord "frelser;" for er ikke det verd å gledes over, at Kristus er oss født? Er det ikke også en stor glede og trøst å ha en frelser og saliggjører?
- Deretter sier engelen: "Som er Messias, Herren." Her gis oss også to årsaker til glede: først, at vår frelser er Messias, som fra begynnelsen av var lovt det menneskelige kjønn, Herrens salvede, vår konge og evige yppersteprest.
For det annet, at Han er Herren, en allmektig Gud. Hvor burde vi da ikke med David springe av glede, likesom da han av full makt danset for paktens ark og lovet Gud med jubel!
Ja, sier engelen, Messias, den salvede, evige yppersteprest, som vil velsigne dere og forsone Gud, Han er i dag født her nede på jorden i Davids stad iblant dere, dere mennesker, ikke i himmelen eller langt fra dere.
Å, den store hemmelighet! Han er Gud og er dog født; ikke bare et purt menneske, men Guds Sønn er av en jomfru født i Betlehem i Davids fødselsstad.
Der er da også Davids sønn født i brødhuset, som det livets brød, - sant menneske som den rette kvinnes ætt, jomfru Marias legemsfrukt, et ris og en kvist av Isais stubb, Davids rettferdige spire.
Den som i en sann tro griper dette ord: "I dag er det født dere en frelser," i ham er Kristus født åndelig; for du må si: Min frelser, min saliggjører, min Kristus, min konge, min Herre og Gud, du er født meg, gitt meg, salvet meg, du er min Immanuel, min visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Da blir Kristus i oss.

Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.

Det er nå både et forunderlig tegn og et trøstelig tegn.
Forunderlig er det, fordi at dette barn er Gud Herren, Messias, en konge; men som allikevel ligger svøpt i kluter i en krybbe, i ringe, enfoldig armod, foraktet skikkelse, ikke innsvøpt i gylne stykker, men i kluter, ikke i en kongelig sal, men i en stall, i en krybbe. Det er Hans tegn som man skal kjenne Ham på, og hvor man skal søke Ham. Han har senket seg ned og viklet seg inn i vår armod, elendighet, forakt, kors og jammer. Han vil ikke ha noen forgjengelig herlighet, for for vår elendighets skyld er Han blitt elendig og fattig; ellers hadde vel de hellige engler kunnet bygge Ham et gyllent slott, svøpt Ham inn i gylne stykker og lagt Ham i en gyllen vugge; ja, Han hadde selv kunnet skapt seg en gyllen himmel. Så er det også et trøstelig tegn; for hvem hadde kunnet trøste seg ved Ham, dersom Han skulle ha åpenbart seg i guddommelig herlighet og klarhet, og på en synlig måte hatt alle engler omkring seg?
Så skal vi også lære av det, at den som i sitt hjerte har sann, grundig ydmykhet, og ikke akter denne verdens herlighet stor, i den samme er Kristus født åndelig, for Kristus er ikke annet enn idel ydmykhet. Med de ydmyke hjerter forener Han seg, bor i dem og lar seg gjerne svøpe inn i ydmykhetens kluter; men med de stolte forener den stolte djevel seg. .

Til toppen

Av C. O. Rosenius 1816 - 1868

Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste!

Slik sang den engleskare som var utsendt fra himmelen, på Jesu fødselsmorgen, da budskapet var ropt ut: "I dag er det født dere en frelser!"
Hvor mye mer burde da ikke vi som er av den så høyt velsignede menneskeslekt, vi som det glade budskap egentlig angår - frydes og synge til Herrens pris!
Vi vil ved Guds nåde betrakte dette store emne, som til alle tider er høyst gledelig og kjært for de troende, de gudfryktige hjerter, som sukker etter Israels trøst. Ja dette er vel i seg selv så stort, herlig og gledelig, at den som riktig kunne se og tro det guddommelige under av nåde og kjærlighet, den skulle vel neppe kunne leve for glede, ja han skulle vel i idel uutsigelig fryd springe og rope et uopphørlig: Ære være Gud i det høyeste!
Ingen på jorden kan vel riktig tro eller fullt ut fatte dette; men de troende har likevel så vel over dette emne som over alt, hva Kristus har gjort, en slik glede som ellers ikke over noe annet i hele verden, og en slik glede, som ingen annen enn en sann troende noensinne har hatt.
Av dette kommer det, at dette emne også tjener deg fortreffelig, om du engang riktig vil prøve ektheten og beskaffenheten av din gudfryktighet. En sann juleglede så vel som all virkelig glede over Kristus og i Kristus utmerker virkelig en sann kristen.
Men på glede og glede er det stor forskjell. Mange kan vel i julen være henrevet av noen liflige høytidsfølelser, som mange sammentreffende grunner og anledninger kan bidra til; men virkelig for egen del å være så glade over selve frelseren og Hans fødsel, at de begynner å elske, prise og omtale Ham, som man jo gjør, når man er glad for noe, det kan de ikke en halv time.
Mange går enda lenger, de kan være meget religiøse, andektige, ivrige og virksomme for Guds rike, tenke og tale klokt og sant i åndelige saker, ja kjempe, be og gjøre mange ytre gode gjerninger for å bli salige, men virkelig gledes i deres hjerter over frelseren, tale om Ham med lyst, bekjenne og prise Hans fortjeneste, det kan de ikke en eneste time; og hva beviser det? Ja, hva annet kan det bevise, enn at Kristus ennå ikke er blitt slike menneskers hjertetrøst og skatt, at de ennå ikke rettelig tror på Ham, at de ikke har fått Ånden som gir liv, at de ennå er i en kjødelig sikkerhet som fariseerne - for da har ikke Kristus slikt verd, at det gjelder hjertet - eller så ligger de ved hemmelige skjødesynder eller jødisk egenrettferdighet ennå i vantro.
Skriften kan ikke bli til intet, som sier: Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred. Men å ville formå en vantro sjel, som ennå er i et fremmed land, som ennå er fremmed for Gud og bundet i sin Ånd - å ville formå en slik til åndelig glede er like så fruktesløst som å ville formå snø og is til å brenne. Synge og tale kan man vel, men å virkelig gledes, det er hjertets egen frie sak, som man ikke kan tvinge seg til, og å frydes i frelseren samt frivillig prise Hans fortjeneste det er en Åndens frukt, det er Guds frie gave.

I Sion synges en sang om Lammet, som er slaktet, "og ingen kunne lære sangen" uten de beseglede. - "Jeg forundret meg lenge," skriver en Åndens mann, "om det var virkelig, det jeg så ofte hørte Guds ord og Guds barn omtale, "glede i Ånden, glede i Gud;" for hvor lenge jeg enn hadde søkt etter salighet, hadde jeg likevel aldri ennå erfart noe slikt. Foruten det jeg så i Guds ord om det, så jeg også, når jeg var i de troendes omgang, et visst smil på deres ansikt, når de leste, sang eller talte om Kristus, sammen med flere gledesytringer, og det forundret meg. Jeg innså tydelig, at det f.eks. i Jesu fødsel lå stor anledning til glede, jeg hadde også en viss liflig følelse av det om julen; men noen egentlig glede over selve frelseren kunne jeg aldri erfare - nei aldri, før år 18.., da jeg hadde lært å kjenne, hva synden vil si, samt nettopp i juletiden lærte å kjenne min forløsning fra den, eller med andre ord, kom til troen, - da erfarte jeg det som er den rette juleglede, hva dette velsignede Gudsbarn i krybben har med seg."
- Se, dette tjener oss til selvprøvelse, det viser oss også, hva som egentlig kreves for å få en sann juleglede, nemlig å ha lært "å kjenne, hva synden vil si," samt å finne forløsning fra det i Kristus - med andre ord: her kreves bot og tro. Se, da først lærer du å vurdere frelseren og Hans fødsel slik, at du kan gledes over det, når synden er blitt rett bitter og tung for samvittigheten, når du tusener ganger heller ville være kvitt den, men ikke kan hjelpe deg selv ut av den, når du har forsøkt å bedre deg, forsøkt å be, forsøkt å stride og kjempe, men i din ynkelige avmakt og udyktighet til alt dette er sunket dypere ned i din synd og usselhet, men omsider, når du var nær ved å gi opp alt håp, har fått høre noe om Jesus som har gjort ditt hjerte fritt og lett, har fått troens dyrebare gave til å se din fullkomne forløsning og tilstrekkelige rettferdighet i Kristus; da, først da føler du, hva glede i Gud vil si, da kjenner du dette Gudebarns verd, da sanner du av hjertet profetens ord: "De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang. For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du (Herre Jesus) brutt i stykker, som på Midians dag." Ja, da sier man med hjertets inderlige mening: Ære være Gud i det høyeste!" .

Til toppen

Av C. O. Rosenius 1816 - 1868

Og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.

Ingen må tenke, at de troende har en uavbrutt fred og glede bestandig; - nei som alle andre Åndens frukter, er også denne bare begynt og blir ofte avbrutt og hindret av motsatte ting. De troende må da ofte føle mye mørke, mye kulde, sorg og anfektelse; derfor trenger de også bestandig å holde jul, bestandig å komme tilbake til denne trøste- og gledeskilde og skue Gud i barnet.
Ved denne stadige trang til den trøst og fred som bare Jesus gir, forblir de også bestandig barn, aldri utlærte, store og selvstendige menn i det åndelige, som er vokst fra barnebetraktningen, men alltid barn, dette som Kristus så alvorlig uttrykte, da Han sa: "Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike."
Dette barnesinn er også alltid nødvendig ved Jesu krybbe. Det er sant, det man sier, at "julen er barnas høytid." Man må være barn, for riktig å skue det store juleunder, at Gud blir kjød og ligger på høy og strå; man må i trosenfoldighet ligne det betlehemittiske sauehyrder, som kom inn fra marken, - ikke Jerusalems store kirkehyrder, yppersteprestene, som først var fornøyd med å vite av profetene, hvor den nyfødte jødenes konge skulle finnes, men aldri oppsøkte Ham selv, og dernest da Han selv viste seg for dem, og de festet deres store, kloke fornuftsøyne på Ham, ikke så noe mer i Ham enn denne "tømmermannen Josefs sønn fra Nasaret."
Slik går det nå alltid, især ved krybben, når man savner troens og enfoldighetens dyrebare gave. Her er en stille betraktende ånd aldeles nødvendig. Likesom den skjønneste, varmeste sol ikke kan varme opp havet, når det bølger seg hit og dit og beveges av stormvinder, slik kan heller ikke denne Guds aller største kjærlighet riktig varme opp og glede en sjel, som vender seg hit i mange forskjellige foretagender, lettsindighet eller lovaktig selvvirksomhet.

Gud vil ha æren alene for å ha gjort alt vel; nå da fredsfyrsten, som stifter fred mellom Gud og mennesket og fred i alle troende hjerter, er kommet, nå må også jorden være fredelig og "all krig med blodig kledning," all kiv, nid og tvedrakt opphøre. Og i menneskene Guds velbehag - de ord vil si: Nå mennesker, hyll Sønnen, og gled dere ved, det dere har fått; motta Ham vel og tenk på det gode, Han gjør og er for dere, ja motta også villig alt, det som følger med det, nemlig Satans og verdens vrede - anse det vel, nemlig vel og tilstrekkelig for dere, det som Gud nå har gitt, så er alt vel.
Dette kan ikke alle; de friske trenger ikke legen, de frie ikke forløseren; derfor er dette bare et liflig evangelium for de arme, bedrøvede syndere og tollere. Å, et salig evangelium, et hjertefrydende budskap for disse elendige, syke, bedrøvede sjeler, som bittert erfarer på seg selv hva synden vil si, som gjerne ville være bedre, men ikke kan, som har forvirrede samvittigheter, og et hjerte som ikke vet, hvor hen det skal ta veien.
Kom hit, alle dere elendige, her er hvile og vederkvegelse, om dere bare ville høre og forstå deres frelser, deres Gud, slektning og løser! "Kom til meg," sier Han, "alle som strever og har tungt å bære," - kom bare frem og vær ikke sky; det er nettopp for dere som mener, at dere er de mest vederstyggelige, uverdigste og uhjelpeligste syndere. Motta bare meg med alt, det jeg har vunnet dere; jeg er Jesus, deres bror, og dere er mine,; alt mitt skal være deres, og det som er deres, skal være mitt. Gi meg bare deres synder, deres dom og nød, - dem skal jeg ta; ta dere mine tjenester, min rettferdighet; derfor er jeg kommet hit ned, for at jeg skulle tildele dere hele mitt himmelrike, nåde, ære og salighet, for bare engang å se dere riktig glade og lykkelige hos meg. Jeg gir dere alt til gave, om dere bare ville ta imot det. Er dere ennå arme syndere, er dere ikke verd det, har dere fortjent noe helt annet, så vet jeg forut alt dette vel! - jeg er nettopp kommet, fordi dere ikke er gode, rene og rettferdige, men nettopp fordi dere er syndige, falne, fornedrede, ulykkelige; hadde dere selv kunnet fortjene nåden og himmelen, hvorfor skulle jeg da ha kommet? Derfor byr jeg dere nåde, og nåde skal være nåde, og ikke deres verdighet - kom, kjøp og et uten penger og for intet all min nåde og salighet. De ubotferdige støter den fra seg, gjerningshelgenene vil kjøpe og fortjene den av meg og treder ved det mitt blod under føtter; derfor, dere elendige, gir dere meg æren, den ære, at jeg gir dere alt av nåde! - Ja, først og sist: Ære være Gud i det høyeste! Amen. .

Til toppen