Jesus fristes av djevelen
Mt. 4, 1 - 11.

August Herman Francke 1663 - 1727

Elskede i Herren! Et svært så kostelig og gyllent språk er det når det heter: "La oss se hen til troens opphavsmann og fullender, Jesus."

I det foregående kapitel hadde apostelen fremstilt Abel, Enok, Noa, Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses, Josva og andre troende Skriften taler om som troens vitner og levende eksempler, og også trukket denne slutning av det: "Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss."

Men i blant denne skare, eller, som det egentlig heter etter det greske, i denne sky av vitner, hadde han ikke funnet noen som han hadde kunnet kalle troens begynner og fullender - for det er alene Jesus Kristus, vår Frelser. Han står langt over alle troens eksempler, og Han har også de troens helter i det gamle testamente sett på, som på deres fyrste og hovedanfører.

Så sa Han selv, den Guds Sønn, da Han ble åpenbart for Josva, - som til et forbilde også bar Hans navn, så han het Josva eller Jesus -: "Jeg er fyrsten over Herrens hær."

Så vil nå apostelen at de troende må merke seg eksempelet til alle og enhver, som hadde fått vitnesbyrd i og med troen. Og dette så godt de noensinne kunne, til deres egen nytte. Men de skulle frem for allting vite, at troens begynner, eller meget mer hovedanfører, ikke er noen annen enn Jesus Kristus, som også til sist ropte ut på korset: "Det er fullbrakt." - Han som har ført hele Guds råd frem for lyset, nemlig hvordan vi ved troen skulle vinne oss saligheten, - Han som selv har begitt seg ut på stridsbanen, og har kjempet for oss som Livets fyrste, og som frelsens fyrste har overvunnet denne verdens fyrste, djevelen og tilveiebrakt livet og saligheten, - Han som også har vist i sin person og i sine saliggjørende ord, hvordan også vi må kjempe etter Ham, i Hans egen kraft. Derfor må vi rette våre trosøyne på Ham alene, såfremt vi, likesom dem som har kommet til den samme dyrebare tro som vi, vil nå troens endemål, som er våre sjelers evige frelse.

Hist sa denne fyrste over Herrens hær til Josva: "Nå kom jeg." Lignende må vi også si om Ham etter vår dags evangeliske tekst - for da var Han nylig kommet fra Galilea til Jordan, hadde nylig fått sin dåp av Johannes, var av den himmelske Fader erklært for Messias og Guds Sønn, utrustet med den Hellige Ånd og kraft, og ble nå ved samme Ånd ført ut i ørkenen, for å trede inn i sin kamp mot Satan, til gode for oss. Og derfor! Hver den som nevner Kristi navn, han komme hit og se på Jesus, troens begynner og fyrste. .

Til toppen

Av G. Janzon

Da ble Jesus ført av Ånden ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da Han hadde fastet i førti dager og førti netter ble Han omsider sulten.

Å hvilken tekst er vel ikke denne, hvor dyp, rik og omfattende! For vantroens barn er disse ting altfor høye, og de motsier dem derfor så ofte, ja fristeren er bare et fantasibilde, mener de, - og allikevel svever hans navn så ofte på deres lepper, ja de anbefaler ofte sin sjel i hans vold.

Denne tekst skal nå utlegges, forklares og anvendes på de sjeler som kanskje sukker over det onde, som de ofte føler seg fristet av, ja også faller i. Derfor 

Det foregikk en gang en strid mellom to menn, og  hele folkets frihet eller trelldom berodde på utfallet av denne tvekamp. Goliats hele ytre gjorde ham trossig og lovte ham seier, - men David som nylig forut i det stille var blitt salvet til konge, kom og kjempet for sitt folk. Uanselige var hans våpen, noen slyngesteiner og Herren Sebaots navn.

Slik også her. Det foregikk en gang en strid i ørkenen, og på den berodde hele menneskeslektens frihet eller trelldom. Kristus, nylig døpt i Jordans flod, seiret, og Hans folk er fritt.

"Helten har slått seg igjennom, de (folket) skulle også slå seg igjennom." Ja her treffes og støter nå de aller mektigste kjemper som finnes sammen. De er væpnet med skarpe sverd, Guds ord,  det tveeggede sverd.
Men la oss nå tenke på hva striden gjelder om. Hva strider de om? Jo om din sjel, o menneske. Denne strid gjentas ennå i dag, og ditt hjerte er kampplassen. Merker du ingen kamptummel der, så er du slagen - merker du den så vit, at seieren er på Hans side som stred for deg - for det heter: Da forlot djevelen Ham. Kan du bare stole på denne seier så har også du seier.

- Denne tekst er blitt valgt for fastetiden, av den anledning at Kristus fastet i førti dager, og det er da også godt å behandle denne tekst nettopp i fasten, da Kristi lidelse skal betraktes. For det hører til Kristi lidelse at Han av djevelen, - et skapt, dypt fornedret vesen, - måtte lide fristelse for å tilintetgjøre den seier, som han i Paradiset vant over våre første foreldre, i fristelsens stund,.
- Som vi har bemerket så lever en del mennesker i god forståelse med sjelefienden, idet de i sin blindhet ikke vil la seg overbevise om det. I disse vantroens barn virker han, og dem anvender han nettopp til å friste andre. De får lov til å være i fred - for han leder dem fra synd til synd som treller, mens de tror seg frie og selvstendige, aldeles som fariseerne som i sin blindhet og sitt skryt sa: "Vi har aldri vært noens treller -" men den Herre Kristus svarte dem: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: hver den som gjør synd, er syndens trell. Dere har djevelen til far."

- Nei, den sikre verden lever i et ulykksalig fredsforbund med djevelen - de treller under syndens åk, og synes sikkert at dette åk er gagnlig og denne byrde lett. Det er Guds barn som djevelen med alvor setter an på med fristelser. Derfor står Jesu fristelse i umiddelbar sammenheng med dåpen og dette vitnesbyrd: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag.

Beretningen om Jesu dåp forbindes med beretningen om Jesu fristelse, for evangelisten begynner beretningen om den siste slik: Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen.

Adam var også et Guds barn da han ble fristet - og da fristelsene går ut på frafall fra Gud, så forutsetter de også, at mennesket står i forsoning med Gud. .

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Og fristeren kom til Ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steiner skal bli til brød! Men Jesus svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

Dette synes ikke å være en så hård fristelse.  For vi tenker slik: Hva hadde det vel skadet Kristus? Han kunne jo lett gjøre steiner til brød? Han har jo ofte gjort større og flere ting. Men av denne grunn vil Han ikke gjøre det - Han forstår djevelens tale meget vel, nemlig at han ikke så mye vil at Kristus skal gjøre mirakler, men som man ser klart av Kristi svar, berøve Ham Hans tro og tillit til Guds barmhjertighet og inngyte Ham disse tanker i hjertet: Gud har glemt deg! Han vil ikke motta deg! Han vil la deg dø av hunger og ikke unne deg et stykke brød! Derfor svarer Herren: Hør djevel, det er ikke slik! Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

Altså var djevelens innskytelse denne: Han skulle bare tenke på brødet, og ikke akte Guds ord noe videre enn brødet rakk.  En slik fristelse er nå alle vegne i verden, for djevelen skyter til alle tider disse tanker i hjertet: Er du Guds Sønn, så kan Gud ikke være vred på deg - samle du derfor bare trøstig og vær gjerrig. Gi deg bare inn i all verdslig håndtering, ikke noe av det skader, for du kan ikke synde ved det. For skulle ikke Gud unne deg næring og brød, da må det jo være en slett Gud og en ubarmhjertig Fader.

Med slike tanker gjør han både borgere og bønder til skurker, idet de farer fort frem når det gjelder å skrape sammen og å være gjerrige, idet de mener at Gud ikke blir vred på dem, fordi det jo bare er brødet og den daglige næring om å gjøre. Jeg må jo sørge for kone og barn og ha noe å gi dem å ete osv., - slik tenker enhver.

Denne historie er skrevet både til lærdom og formaning for oss.
Først til lærdom, så at vi skal vite, at Kristus har tjent og hjulpet oss med denne faste, hunger, fristelse og seier, slik at hver den som tror på Kristus, ikke skal lide noen nød, ei heller skades av noen fristelse, men han skal ha nok midt i mangel og være sikker midt i fristelsen, for hans Herre og hode har overvunnet alt dette, til gode for ham. Dette er han viss på, som Kristus sier: "Vær frimodige, jeg har overvunnet verden."

Har Han kunnet ernære Kristus i førti dager uten mat, så kan Han jo også ernære sine kristne.

For det annet til formaning. Så vi etter Hans eksempel, Gud til tjeneste og vår neste til gode, gjerne skal lide mangel og fristelse så ofte nøden krever det, hvilket også sannelig må skje, dersom vi ellers rettelig lærer å bekjenne Guds ord.

Derfor er dette evangelium en herlig trøst og styrke. Vi skal ikke bekymre oss for den legemlige næring, men være visse på, at Gud vil og kan ernære oss. Men hvordan det går til med denne fristelse, og hvordan den blir overvunnet, det blir meget vakkert avmalt for oss i Kristus.
For det første står det, at Han ble ført ut i ørkenen, d.e., Han ble forlatt av Gud, engler, mennesker og alle skapninger. Hva var det vel for en fristelse, dersom vi ikke ble forlatt? Men det gjør ondt når vi føler at vi ikke har noe ryggstød.

Jeg skal f.eks. oppholde mitt liv, og jeg har ingen penger, ingen fødevarer og ingen hjelp eller råd hos noen. Det kalles å føres ut i ørkenen og overlates til seg selv. Da er jeg i den rette skole, hvor jeg lærer hva jeg er, hvor svak min tro er, hvor stort og maktpåliggende det er å ha den rette tro, og hvor dypt den forbannede vantro ligger i alle menneskers hjerter.

Men den som har pungen, kjelleren og loftet fullt, han er ennå ikke ført ut i ørkenen, ei heller er han forlatt ene - derfor føler han ikke fristelsen.

Men den troende, som er i ørkenen, skal vite, at han sannelig finner brød til sist likevel. Det må komme hvorfra det komme vil, om det enn skulle regne ned fra himmelen, likesom manna kom fra himmelen der intet vokste eller kunne vokse.

På disse to stykker kan enhver fritt forlate seg, nemlig at han enten i hunger skal få brød å ete, eller også at hungeren skal bli ham så tålelig at han finner seg å være mett, like så fullt som om han hadde brød å mette seg med. Dette kan man se av daglig erfaring. For jeg tror vel, at det ikke vokser så mange nek som det er mennesker til, men at Gud velsigner og formerer kornet i sekken, melet i trauet og brødet på bordet og i munnen. Så ser man også alminnelig at fattige folks barn er fetere, og deres mat forslår og før mer enn de rikes forråd og overflødighet.

Men at de ugudelige undertiden lider nød, og at mange i dyrtid dør av hunger, det er en synderlig plage likesom pest og krig.

Ellers ser man i alle ting, at ikke maten, men Guds ord ernærer enhver. At nå Gud ernærer all verden ved brød og ikke ved ordet alene uten brød, det skjer alene fordi Han vil skjule sine gjerninger under det for å øve troen. Men hvor brødet ikke er å få, der ernærer Han alene ved ordet, uten brød. Brødet er altså likesom Guds medhjelp. Slik oppholder Han oss utvortes ved brødet, men innvortes gir Han alene velsignelsen, som brødet ikke kan gi.

Og kort: Alle skapninger er Guds masker, som Han lar ha den ære å virke med seg og hjelpe til å gjøre alle forskjellige ting, som Han jo uten deres medvirkning kunne gjøre, ja også gjør. Slik at vi alene skal holde oss til ordet, slik at vi, selv om vi har brød, likevel ikke av den grunn skal ha større tillitt. Eller om vi ikke har, at vi da likevel ikke skal forsake, men bruke det når vi har det, og kunne unnvære det når vi ikke har det, forvisset om at vi dog lever og ernæres i begge tilfelle ved Guds ord, enten vi har brød eller ikke.

Med denne tro overvinner man rett all gjerrighet og all timelig næringssorg.

Til toppen

Av Lars Oftedal 1838 - 1900

Da tok djevelen Ham med seg til den hellige stad og stilte Ham på templets tinde. Og han sier til Ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.

Er du Guds Sønn, så kast deg ned! 
Det kunne synes helt urimelig, at en som var Guds Sønn skulle lide hunger, og fristelsen til å gjøre bruk av sin guddomsmakt for å verge seg mot en så simpel fattigmannslidelse, måtte synes svært nærliggende. Men for en jødisk-nasjonal betraktning - og Jesus var ekte jøde - må det stille seg enda mer urimelig, å vente at noen skulle ville ta imot Ham som Guds Sønn, som den lovede Messias og jødekonge, når Han fremsto i en slik ringhet og usseldom - som en tømmermannssønn fra Nasaret.
Det stemte lite med jødenes forestilling om den lovede konge, som skulle gjenvinne den tapte makt og herlighet for Davids trone. Han måtte da iallfall ved noen storslagen dåd, ved et glimrende under, som f.eks. ved å kaste seg ned fra denne tinde, uten å komme til noen skade, mens hele folkemengden så på det, så ville Han i en fart vinne mengden av tilhengere, uten å behøve å gå den lange og pinefulle smertens gang, som visselig var stilt Ham så levende for øye i de førti dager, at Han nok ikke var uvitende om hva som ventet Ham.
Derfor måtte det synes overmåte innbydende å velge denne vei over tempeltinden, som både var storartet glimrende og skikket til å slå ned alle motsigelser med et slag, slik at veien til målet deretter ville kunne tilbakelegges uten lidelse, under folkets jubel og tilbedelse.
For desto lettere å skaffe en slik kildrende tanke rom, og få Ham besnæret av den, smykker fristeren den med Guds ord. Aldri er djevelen farligere enn da, når han opptrer som predikant og Skriftfortolker. Han river ordene ut av sin sammenheng, utelater og beskjærer så fint, fortolker slik som han gjorde for Eva, og fortoner seg som en lysets engel. Likesom ingen kan kalle Jesus Herre uten ved Den Hellige Ånd, slik kan heller ingen grunne ut og bruke Skriften rett uten ved Den Hellige Ånd.

Her ved dette andre fristende anfall mot Jesus, anfører han et dyrebart løfte fra den 91 salme om englenes beskyttende ledsagelse av Guds barn, men med utelatelse av et hovedstykke i det, og i det hele tatt på en uvøren og falsk måte, så det bare kan villede.
Han utelater et punkt av teksten, som enhver troende Bibelleser vil sette fingeren på: "på alle dine veier," står det. Vi må være på Guds veier, når vi skal kunne trøste oss til dette store løfte. Men Guds veier med sine barn er ikke over topp og tinde, men nedenfor i det lave. "Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave!"
Slik som djevelen her behandler ordet, når han finner fordel i å benytte det, slik bærer også vranglærerne seg ad til alle tider. Derfor skal vi ikke lytte til vranglærerne, når de praler med Guds ord - det har djevelen gjort før dem.
Jesus slår også her fristeren tilbake med Skriftens ord. Det er Åndens sverd. som trenger igjennom, og som djevelen selv må fly for, og som også vi har å bruke i alle våre fristelser, om vi skal bestå. 
"Det står også skrevet" sier Han: "Du skal ikke friste Herren din Gud," og gir oss ved det den rette forståelse av det ord, som djevelen nylig hadde beklippet og forvrengt.

Vil du nyte trøsten av dette løfte om englevakten, så har du å vokte deg for unødige luftsprang og freidige hopp - da har du å gå stille og varsomt den vei, din lovlige kallsgjerning fører deg på, og ikke "kaste deg ned," når du har trapper og stiger å på.
Skriften forklarer Skriften. Den er selv sin beste fortolker. .

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1628

Igjen tok djevelen Ham med opp på et meget høyt fjell, og viste Ham alle verdens riker og deres herlighet. Og han sa til Ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene.

Da nå Satan på den ene side, nemlig ved armod, hadde fristet Herren, og ikke kunne utrette noe der, så angriper hen Ham på en annen side, og frister Ham ved rikdom, i den rekkefølge som Lukas setter det.
For ved armod og rikdom, ved lykke og ulykke forsøker Satan oss, slik at ikke noe menneske, verken fattig eller rik, er trygg for ham. Og her er for det første å bemerke den store tålmodighet hos Guds Sønn, at Han tillater og tilsteder djevelen så mye, at Han lar seg føre av hem opp på et svært høyt fjell. Tenk på personen, som er Gud og menneske, og har allikevel tillatt Satan så mye. Det er over vår forstand.
Det var Hans fornedrelsestid, da Han hadde uttømt seg selv for sin guddommelige makt og herlighet, og fornedret seg selv under alle skapninger.  Derfor har Han tillatt Satan å forsøke sin største makt imot seg, for at han måtte bli kraftesløs på Ham. Så er Han også i dette vårt speil - for fører ikke den onde frister noen legemlig omkring, så fører han likevel åndelig omkring i deres sinn og tanker, og av den grunn må enhver se seg vel for.
Men at Guds Sønn har latt det skje, at Han er blitt ført omkring slik, ved det lærer Han oss, at vi tålmodig skal lide fristelsen, da vi ikke kan forandre den, men godkjenne noen Satans fristelse, det skal vi ikke.
Slikt vil Herren ved sitt eksempel lære oss, ja Han vil hermed lære oss, at vi ikke med noen ting bedre og snarere kan jage og drive fienden fra oss, enn at vi ikke gir ham bifall i noen ting eller godkjenner noe av det. På den måte gir du den onde fiende den hårdeste motstand, og du skal se, at han da må vike til sist. "Stå djevelen imot, så skal han fly fra dere."
Om enn djevelen nokså heftig og listig angriper deg, så kan han likevel ikke gjøre deg noe, når du ikke godkjenner det - for menneskets vilje er hele mennesket, og dit du begir deg med din vilje, der har du helt hengitt deg. Djevelen kan ikke gjøre noe uten menneskets vilje - derfor står han som en prakker og tigger for menneskets vilje, for at mennesket skal overgi seg til ham. Av dette skal mennesket erkjenne sin høyhet, at hans vilje er høyere enn all Satans makt. Samtidig ser og forstår du av det din åndelige frihet, at Kristus har forløst deg fra djevelen. Derfor kommer denne tiggerhund og vil frata deg denne frihet, og vil ha din vilje, så du skal overgi deg til ham igjen. Å, vokt deg! han kan ikke krumme et hår på deg, dersom du selv bare ikke vil.
For det andre er her å bemerke, at Lukas sier, at djevelen "i et øyeblikk" har vist Ham alle verdens riker og deres makt og herlighet. Dette er også over vår forstand, og er verd å tenke over, at likesom Satan, ved å føre Kristus omkring i luften, har utøvd all sin styrke og vold og sin høyeste ondskap, så har han også i det vist sin høyeste kraft på Ham, idet han i et øyeblikk har vist Ham all verdens herlighet, - til advarsel for oss, for på samme måte vil han utøve sin sin høyeste ondskap, vold og list på oss, om ikke Kristus avverget ham, og om Han ikke ved den anfektning Han led hadde gjort Satans fristelser kraftesløse.
For det tredje er her å bemerke Satans uforskammede formastelse, hofferdighet og løgn - for han sier til Herren, som Lukas skriver: "Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare ville falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt."
Her begår djevelen to skjendige laster: Først en stinkende løgn, slik at man jo kan kjenne fuglen på hans sang, at han er en løgner, for hvem har overgitt ham alle verdens riker? Kjære, hva kan da en fordømt og forbannet ha? Ha har ikke makt over en sjø, uten Guds tillatelse, og vil likevel gi bort kongeriker? Derfor tigger han stadig noe, når han blir drevet ut av et menneske, at han må få ta noe med, og har ikke makt over et halmstrå, når ikke Gud og menneskene tillater ham det.
Man skal ikke tillate ham noe, for han gjør skade ved det. Ved at den helvetes prakker tigger slik, bevitner han, at Gud har satt menneskene til herre over skapningene. Men man skal ikke gi ham noe, da han bare misbruker det. Helvetes ild hører ham til, han før klare seg med det.
Men se her hvor gjerne Satan vil være Gud eller Guds Sønn! Om Guds Sønn står det skrevet: "Faderen elsker Sønnen og har gitt alle ting i Hans hånd," og, "du har lagt alle ting under Hans føtter." Denne ære stjeler Satan fra Guds Sønn og vil gjerne selv sitte på Hans stol. Dette har ikke villet lykkes ham i himmelen blant englene, og er av den grunn utstøtt fra himmelen, - men da nå ingen engler har villet tilbe ham som Gud, så forsøker han det på jorden blant menneskene. Men se her igjen, hvordan Satan står Kristus etter Hans krone.
Om Kristus står det skrevet: "Alle Guds engler skal tilbe meg," og "i det navn skal hvert kne, deres i himmelen og på jorden og under jorden, bøye seg."
Denne ære ville Satan også gjerne ha og ville være lik Guds Sønn. Men hva svarer Herren ham?  Hvordan slår Han ham? "Herren din Gud skal du tilbe." Dette ord setter Herren imot fristelsen av denne verdens rikdom. Vil du flittig påkalle Gud og tjene Ham, så vil Han ikke nekte deg det timelige, men rikelig ernære deg, slik at du ikke av den grunn behøver å tilbe djevelen.  Vil du tjene Gud, så vil Gud også ære deg, for det heter: "Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære." Derfor behøver du ikke for timelig æres skyld tjene djevelen, for "Herren skal gi nåde og ære," og Han sier: "Jeg vil fri ham og herliggjøre ham" og: "hans horn skal opphøyes med ære."
Her er da også forespeilet, hvordan satan på åndelig vis frister menneskene med den elendige gjerrighet, med hofferdighet og denne verdens ære og herlighet. Denne fristelse er så hastig, at ikke ett av tusen mennesker merker den og holder den for synd. Når man trakter etter stor rikdom og denne verdens ære og herlighet, så har djevelen ført en opp på det høye fjell.
Akk, hva er nå all verdens liv, diktning og trakting annet enn denne verdens rikdom, ære og herlighet? det er, sier jeg, ikke en blant tusener mennesker, som forstår denne fristelse,, og som, når han blir plaget med det, da sier med Kristus: Vik fra meg, Satan! For visst er den store gjerrighet, hofferdighet og begjærlighet til stor herlighet - djevelen selv - og den, som har slik stor rikdom og verdens ære og herlighet kjær, han tilber djevelen. For hvor slikt er, der er ikke Faderens kjærlighet, sier Johannes.
Hvorfor elsker og tilber du ikke mye mer din Herre, som er din evige rikdom, ære og herlighet! Vokt deg, kjære kristen! og lær av dette, hvor mange mennesker Satan fører med seg på hans stolte mots høye fjell, og viser dem i deres sinn og tanker denne verdens herlighet, som han forespeiler dem slik, at de dag og natt trakter etter hvordan de kan bli høye i verden.
De samme elendige mennesker vet da ikke, at de av djevelen er ført i det høye mot, at de har vendt seg fra Gud og henger ved djevelen og følger ham, som mange mennesker gjør, imot deres samvittighet og imot deres tro, bare for pengers skyld, - det kalles å tilbe djevelen.
Summa, denne verdens herlighet er det nett eller garn, som djevelen fanger de arme menneskers sjeler med, og alle djevelens løfter er, likesom man pleier å si, en glimrende, skinnende elendighet. I ondskapens løp er veien kort, men fallet langt. Djevelen gir for kort glede en evig kval - derfor, vokt deg

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Da forlot djevelen Ham, og se, engler kom og tjente Ham.

Til sist gikk englene til Ham og tjente Ham. Det må ha skjedd legemlig, idet de legemlig har åpenbart seg og gitt Ham mat og drikke, ja likesom tjent Ham ved bordet og til alt Han trengte til. For denne tjeneste er skjedd i det ytre for Hans legeme, likesom også djevelen, Hans frister, uten tvil har latt seg til syne i legemlig skikkelse, kanskje også som en engel. For kunne han sette Ham på templets tinde og vise Ham alle verdens riker, så måtte han være noe mer enn et menneske. Han selv gir seg ut for å være noe mer, idet han tilbyr Ham alle verdens riker og vil la seg tilbe. Han har sannelig ikke hatt sin djevelskikkelse, for han er gjerne skjønn, når han vil lyve og bedra, som Paulus sier om ham, at han forvandler seg til en lysets engel.
Men dette er skrevet oss til trøst, for at vi skal vite, hvordan mange engler tjener oss, hvor én djevel frister oss, for dersom vi strider redelig og blir stående, så lar Gud oss ikke lide nød, før skulle alle engler komme fra himmelen og bli våre bakere og våre kokker og tjene oss til alt vi trenger til. Det er ikke skrevet for Kristi skyld, for Han behøvde det ikke. Har englene tjent Ham, så skal de også tjene oss.
Disse to slags fristelser må vi alle tider vente, så lenge vi lever. Derfor skal vi her lære, hvordan vi med Guds ord skal stride mot dem, slik at vi kan gå middelveien og ikke la steiner beta oss vår tro, og heller ikke bli formastelige i troen og endelig ikke falle fra den rette gudstjeneste for pengers og æres skyld, men bli bestandige i troen og gudsfrykt.
Vår kjære Herre Jesus Kristus, som har overvunnet disse fristelser, oss til gode, Han gi oss også styrke til å overvinne, dog ved Ham alene, så vi kan bli salige! Amen.

Til toppen