21 søndag etter pinse

Carl F. W. Walther:
Innbydelse til bryllup 1

Ludvig Hofacker:
Innbydelse til bryllup 2

Lorenz Chr. Rezius:
Innbydelse til bryllup 3

August H. Francke:
Innbydelse til bryllup 4

Svend B. H. Walnum:
Innbydelse til bryllup 5

Martin Luther:
Innbydelse til bryllup 6

Det gis - ifølge den hellige Skrift - mennesker, som Gud har skapt forgjeves, ja, hvem det var bedre, om de aldri hadde vært født. Det gis nemlig mennesker som går evig fortapt. Etter at alle disse mennesker har levd en kort tid på jorden, kommer de, så snart de er døde, til et sted hvor det ikke er noe lys, ingen ro, ingen glede, ingenting uten et ugjennomtrengelig mørke og usigelig uro, angst, smerte, kval og pine, nemlig i helvetes fengsel. Og av dette fengsel er det da ingen redning. Saligheten er da for evig tapt - en evig, uoverstigelig kløft skiller dem for bestandig fra de utvalgtes boliger. Ikke noe glimt av håp går da noensinne igjen opp for dem, men fortvilelse og jammer uten mål og grense er da deres evig uforanderlige lodd. Fryktelige tanke!

Visstnok er allerede utallige blitt så forferdet over dette, at de frekt har fornektet evigheten og fordømmelsen, men hva hjelper vår fornektelse? Med tydelig skrift har Gud åpenbart oss det i sitt hellige ord.

Så forferdelig nå, min kjære, denne tanke er, at det overhode gis mennesker som går evig fortapt, så er det likevel ennå langt forferdeligere, at det etter Guds ords vitnesbyrd ikke bare er få, men mange, ja, at det store flertall, dvs. de fleste mennesker, vil gå evig fortapt.
"Mange er kalt, men få er utvalgt," slik roper Kristus til oss i vår tekst i dag. Og et annet sted sier Han: "Gå inn gjennom den trange port. For vid er den port, og bred er den vei som fører i fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men den port er trang og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den."
Hvem kan tenke på det uten å skjelve og beve? Likevel, hvordan? Mine kjære - er det også virkelig mulig, at Gud skulle la så mange mennesker gå evig fortapt? Skulle Gud også virkelig handle rettferdig, når Han støtte millioner av mennesker som Han har skapt, for evig fra seg etter deres korte levetid? At Han for evig dro sin hånd bort fra dem, og uten videre for evig ga dem til pris for uendelig elendighet?

Hvorfor, akk, hvorfor spør vi, hvorfor skal det gis mange som er kalt, men få utvalgte? - Svaret på dette spørsmål gir Kristus oss i vår tekst i dag. Vel, så la oss da merke oss dette svar nå, til vår alles advarsel og vekkelse!

Og Jesus tok til orde og talte igjen til dem i lignelser. Og Han sa: "Himlenes rike kan sammenlignes med en konge som laget i stand bryllup for sin sønn."

Sant velbefinnende og tilfredsstillelse for vårt hjertes innerste trang, finnes bare i samfunn med Gud ved Kristus. Og dette samfunn med Gud ved Kristus, - denne Guds rikes salighet betegnes i vår tekst ved bildet av det bryllup som kongen gjorde for sin sønn, og av det måltid som ble holdt ved dette bryllup.

Av naturen har vi ingen rett til dette samfunn med Gud. Vi skulle som urene for evig være bannlyste fra Guds ansikt, dersom ikke Gud selv hadde banet en vei til å føre den falne menneskehet tilbake. Denne vei har Han banet i Kristus. Brudgommen måtte selv komme og forløse sin brud, før Han kunne trolove seg med henne i rettferdighet og i dom.

Bruden var blitt Ham utro - hun var blitt en annen manns, syndens - hun var blitt ett kjød med synden og var derfor hjemfallen til evig fordervelse. Da ynkedes brudgommen over den arme menneskehet, og Han innfant seg selv. Ved sin hellige manndoms ikledelse og fødsel, - ved sin vandring på jorden, - ved sin lidelses dåp og sin dødssved, - ved sitt blod og ved sin død, - ved sin oppstandelse og himmelfart, - ved det har Han løskjøpt menneskeheten fra mørkets lenker. Ved det har Han igjen på den mest fullkomne måte banet veien til samfunn med Gud - for Han har utført alt etter Guds rettferdighets evige rett. Nå kan vi atter tilhøre vår rettmessige brudgom og Herre, Jesus Kristus. Nå er alt beredt - nå ligger nådens skatter åpne og rede til å nytes - nå er det ikke lenger noen hindring: Saligheten er åpenbart, måltidet er beredt, dørene er lukket opp, den som vil, han komme og ta livsens vann uforskyldt!

Det er nå en bryllupsglede for Frelseren, når en sjel beslutter seg til å bli delaktig i denne salighet. Og denne Hans bryllupsglede skal bli fullkommen på den dag, Han kan trede i den mest fullkomne, inderligste, saligste og helligste forening med hele skaren av de forløste. I en forening, som sjelenes forbindelse med Kristus, så langt den er mulig her nede i kjødet, bare er en ringe, svak begynnelse til. Alt på den dag, om hvilken det skal hete: "Lammets bryllup er kommet, og Hans brud har gjort seg rede."
Se, dette er bryllupet, dette er måltidet ved kongesønnens bryllup, som Guds tjenere innbyr gjester til. Det er den ved Frelseren ervervede salighet, som består i samfunn med Ham. .

Han sendte sine tjenere ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de ville ikke komme. Da sendte Han andre tjenere ut, og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!

At Gud alvorlig og gjerne ønsker menneskene salighet, det viser Han ved det, at Han ikke bare én gang kaller oss, men gjentatte ganger innbyr oss til nytelsen av denne store kjærlighet.
Denne nytelse, denne delaktighet i den nåde og salighet som er vunnet ved Jesu død og forsoning, sammenligner vår frelser i dagens tekst med et bryllup, som en konge gjorde for sin sønn.
Denne lignelse har frelseren brukt, dels for å tilkjennegi, hvor usigelig mye godt man får nyte, når man lar seg delaktiggjøre i denne nåde, likesom det alltid ved et bryllup, pleier å finne sted den beste og herligste bevertning. Dels også for å legge oss på hjertet, hvordan en sjel, som lar seg gjøre delaktig i denne nåde, kommer i den aller nærmeste forening med Guds Sønn, likesom en brud med sin brudgom. Disse navn bruker også Jesus om seg og den sjel, som står i troens samfunn med Ham.

Nå, til dette bryllup lar Gud menneskene innbydes.
Det heter i vår tekst, at kongen utsendte sine tjenere, for at de skulle kalle dem, som var budne til bryllupet - og atter utsendte Han andre tjenere og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid... og alt er ferdig. Kom til bryllupet!
Se her, kjære sjel, hvor full av velvilje den kjære Gud er imot menneskene. Hvor gjerne Han vil gjøre oss salige - Han lar oss ikke bare én gang, men flere ganger innby til til å ta del i den ervervede nåde.
Å, hvor lå ikke dette vår kjære frelser på hjertet!
De siste ord Han talte her på jorden, - den siste befaling, Han ved sin himmelfart gav sine disipler, var denne: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet d.e. forkynn for alle mennesker det glade budskap, at veien til Gud er åpnet for dem, at saligheten er ervervet for dem og deres forsoning fullbyrdet. Innby dem nå til å nyte og ta del i den store nåde, be dem bare å komme - for alt er ferdig."

Og denne befaling utførte disiplene med troskap, idet de bredte ut forsoningens ord over hele verden, og innbød alle til delaktighet i nåden.
Ja, ennå i dag og inntil verdens ende fortsetter Jesus denne innbydelse ved sine tjenere, hvilket skjer, så ofte de taler og forkynner evangeliet.

Nå skal vi se, hvor mange mennesker som ved sin motvillighet, selv utelukker seg fra saligheten.

Det heter i lignelsen, at de, som var innbudt, ikke ville komme.
Ja, Gud bedre! slik går det. Menneskene har av seg selv ingen lyst til det, de vil ikke komme.
De vil vel bli salige, men ikke på den vei, som Gud har anvist - de vil ikke, som arme og til alt godt udugelige syndere, komme til frelseren for å la seg rense i Hans blod. De vil ikke komme til Ham for å ikles Hans rettferdighet, og derved gjøres skikkete til Guds rike - de vil ikke gi Guds Sønn deres hjerte for å bli Hans brud og holde seg til Ham i kjærlighet, troskap og lydighet, - men de vil holde seg til de ting, som de har så kjær i verden - de vil leve etter deres eget tykke, følge deres egne onde og fordervede tilbøyeligheter og bekymringer - med et ord: De vil ikke bry seg om Gud, så lenge de lever i verden, - men når de en gang må dø, ja da vil de gjerne bli salige, om de kunne.
Imidlertid lar de all Guds kjærlige innbydelse gå seg forbi. Han kaller dem, så ofte de hører nåden i Jesus forkynt.
Men dette hører menneskene uke etter uke, år etter år, og det kommer likevel aldri lenger enn til deres ører. Når de har hørt det flere hundre ganger, så er de ennå like langt borte fra deres frelser, like døde og følelsesløse ved Hans innbydelse.

Den kjære Gud kommer menneskene enda nærmere med sitt tilbud - Han trenger ofte inn i deres hjerter med et nådens ord, og det så kraftig, at de kan bli ganske rørt ved det - de fornemmer en dragelse i seg, - men akk! de står imot, de vender seg bort, de har ingen lyst til å komme, de kan for en kort tid føle seg villige og tilbøyelige, - men det varer ikke lenge, før de atter er like motvillige, følelsesløse og kolde.

Gud kan undertiden ved sin trofaste innbydelse komme så vidt med et menneske, at Han får det oppvakt til noen ettertanke, at Han får det til å se, hvor uskikket det i sin nærværende tilstand er til Lammets bryllup, så det blir forlegent etter å søke delaktighet i nåden. Og det kan for en tid synes, som om et slikt menneske er i en salig fremgang, - men snart må man med bedrøvelse se, at det igjen avkjøles og litt etter litt går tilbake til sin tidligere døde tilstand. .

Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker, og en til sin handel. Men andre la hånd på Hans tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel. Da ble kongen harm, Han sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen deres.

Lukk nå opp deres øyne og se, hva ondt har nå disse folk i dagens tekst gjort? Gud lot det tales til dem: "Alt er ferdig. Kom til bryllupet!" men de foraktet det. Dette, det var deres synd. De var kalt, men de brydde seg ikke om å følge et slikt guddommelig kall, tenkte ikke rett over saken, overveide ikke hva det hadde å bety, og lot ikke sitt sinn bekymre ved det, at de måtte følge det kall de hadde mottatt. "Men de... gikk sin vei," heter det, "en til sin åker, og en til sin handel."
Dette var i seg selv ikke ondt. Å dyrke åkrer blir her ikke lastet, og heller ikke kjøpmannskap forkastet, men det at de slik med hjertet hang fast ved sine åkrer og ved sin forretning, slik at de p.g.a. kjærlighet til det jordiske, ikke kunne komme til noen sunn ettertanke om, hvordan Gud hadde kalt dem til noe mye høyere og bedre.
Når Guds tjenere nå straffet dem for det, så fikk de også et hemmelig hat til dem, som da siden brøt ut i en forfølgelse imot dem, da de hadde mulighet og makt til det.

Speil dere nå, mine elskede, i dette deres eksempel. Gud har også sendt sine tjenere til dere, og når dere ikke har villet lyde dem eller komme til Ham, så har Han atter sendt andre tjenere til dere, og fylt deres hjerter med kjærlighet til dere, slik at de vet å fremstille for dere alt det gode, som vi har i Kristus. Og de vet å foreholde dere Guds usigelige kjærlighet til deres sjeler. Med bønn og inderlig begjæring har de kalt dere til Guds rike.
Vitner ikke deres samvittighet om at slikt er skjedd, og at Gud slik har kalt dere alle? Men hvordan har de fleste tatt imot et slikt alminnelig kall? De har ikke aktet på det. Dere er ennå ikke rett vakt opp av deres gamle, langvarige syndesøvn. Det har ennå ikke oppstått noen rett bekymring hos dere, om hvordan dere kan bli salige. Og dere har ikke, som dere burde, hatt noen bekymring om, hvordan dere rett måtte bruke og anvende nådens midler. Dette ubekymrede sinn er deres store synd for Gud.
Mange sitter alt for dypt i gjerrighet og vil likevel ikke la seg overbevise om det. Vel er det mange, som av andre ikke nettopp anses som om de var så gjerrige - imidlertid sitter de likevel så dypt i deres næringssorger, at de av den grunn ikke tar Guds kall til hjerte.
De går vel i kirke, hører på prekenene, leser daglig deres morgen- og kveldsbønn, og trøster seg i dette ved Kristus og Hans hellige fortjeneste, - men når man ser på saken i lyset, så er også deres kristendom bare en biting for dem. Deres hovedsak er det jordiske, og det som hører til det timelige liv. Slik er deres hjerte.
Å hvor gleder jeg meg ikke, når jeg engang kan finne noen iblant dere, som begynner å gjøre kristendommen til sin hovedsak, - men det er noe sjeldent.
Til det er dere vel alle sammen kalte, men det er få, som følger dette kall og i gjerningen lar det ene nødvendige være deres bestandige hovedsak. .

Så sa Han til sine tjenere: Bryllupsfesten er jo ferdig, men de innbudte var den ikke verd. Gå derfor ut til veikryssene, og be inn til bryllupet alle som dere treffer på. Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode.

Herrens tjenere har etter Hans befaling i mer enn 1800 (nå 2000) år gått ut rundt omkring til folkene for å innby til kongesønnens bryllup. De har innbudt både de budne og dem som ennå ikke hadde hørt gledens budskap om Guds kjærlighet i Kristus og derfor satt i dødens land og skygge. De samlet både dem som var dypt falne og beryktede syndere, og dem som blant menneskene hadde et godt rykte, både dem som var oppriktige for Herren, og mange som var hyklere. De skulle bli ved å utføre den store gjerning, som himmelkongen hadde utsendt dem til, inntil evangeliet er forkynt for hele skapningen, og "bryllupshuset er fullt av dem som sitter til bords," - for den Herre Kristus har kjøpt hele Adams slekt til sin eiendom, og den himmelske Far vil ikke noen synders død, men at alle skal komme til omvendelse og leve. Han vil så gjerne at hele slekten skal bli Sønnens elskelige brud. Slik har da Herrens tjenere også kommet til vårt land, og i mer enn 1800 år har de i Jesu navn innbudt vårt folk til å komme til det store bryllup. Ja, vi er alle på det kjærligste innbudne av Herren, innbudne fra vår tidligste barndom og inntil denne stund, da vi atter hører Hans lokkende røst: "Kom til bryllupet!" .

Men da kongen gikk inn for å se gjestene, så Han der en mann som ikke hadde bryllupsklær på.

Blant dem som sitter til bords finnes det også en skjelm, som kongen straks kjenner, idet Han ser gjestene. Han har ikke bryllupskledningen på, han er ikke kommet bryllupet til ære, men for å gjøre brudgommen og den Herre som har innbudt ham, til skamme.
Det er nå dem som lar seg regne blant de kristne, hører evangeliet, er i den sanne menighets ytre samfunn og stiller seg an, som om de er vel tilfredse med evangeliet, og likevel er det ikke deres alvor.
Når man taler om det ytre samfunn, så er menigheten på jorden en samling av dem, som hører, tror og bekjenner evangeliets rette lære om Kristus og har Den Hellige Ånd boende i seg, som helliger dem og virker i dem ved Ordet og sakramentene og blant hvilke det allikevel er noen falske kristne og hyklere, som dog holder seg til den samme lære og har delaktighet i sakramentene, så vel som i de andre ytre embeter i menigheten.
Slike må de kristne tåle i deres forsamling, de kan ikke ved menneskelig makt hindre at de er iblant dem, og de kan heller ikke støte dem ut. De kan ikke kjenne dem alle, men må tåle dem og la dem bli blant seg, inntil Gud kommer med sin dom, og de blir åpenbart, eller til de selv røper seg ved deres onde levnet eller deres falske tro og sektvesen. Det mener Herren, der Han sier, at kongen selv kom inn for å se gjestene og åpenbare den som ikke hadde bryllupskledningen på. Og da han nå ble åpenbart og dog allikevel forble ubotferdig og forherdet, befalte kongen å binde hender og føtter på ham og kaste ham ut av bryllupsforsamlingen i det ytterste mørke, hvor det ikke er noen trøst eller salighet, men gråt og tenners gnissel. Og av dette er det lett å forstå, hva det betyr, at denne er uten bryllupskledningen, nemlig uten det nye smykke, som vi behager Gud i, nemlig troen på Kristus. Uten gode gjerninger forblir han i sine gamle pjalter, i vantro, sikkerhet, ubotferdighet, uten erkjennelse av sin elendighet, uten å trøste seg ved Kristi nåde, uten å søke annet i evangeliet enn sitt kjøds lyster. For denne bryllupskledning er det nye lys, som virkes i hjertet ved denne brudgoms store nåde, så det henger helt ved Kristus, og overstrømmet av Hans trøst og glede gjør med lyst og kjærlighet det som behager Ham, som en brud mot sin brudgom. Det kaller Paulus å "iføre seg den Herre Kristus," å "bli overkledd så vi ikke skal bli funnet nakne," og dette skjer ved troen, som hjertet fornyes og renses ved, og på hvilket det også følger sanne frukter, så sant den er levende. Hvor troen derimot ikke er, der er heller ikke noen Hellig Ånd og ikke frukter som behager Gud. .