Skattens mynt
Mt. 22, 15 - 22.

Av August Herman Francke 1663 - 1727

"Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for?"


Dette er, elskede i Herren, begynnelsen av den 27 salme, i hvilken vi hører troens Ånd tale gjennom Davids, den konges og profets munn. Hvordan han så ganske enfoldig forlater seg på Herren, at det endatil forekommer ham selsomt og underlig, at han nå skulle frykte for noen skapning, etter at han har erkjent, at Herren vil være vårt lys og vår salighet og vårt livs kraft. 
For når han sier: "For hvem skulle jeg frykte, ...og for hvem skulle jeg engstes for?" så er det likesom om han sa: Jeg frykter slett ikke for noen - jeg har ikke lenger den aller minste grunn til at jeg skulle la noen frykt eller redsel komme over meg, ettersom Herren er mitt lys og min salighet og mitt livs kraft.

"Når ugjerningsmenn," vedblir han, "kommer imot meg for å sluke meg – mine motstandere og mine fiender, så snubler og faller de selv" (Slm. 27,2).
Det kan synes å være noe stort at troen ikke gir  rom for noen frykt, men i disse ord viser han enda noe mer - nemlig at ikke bare alle hans motstanderes og fienders angrep ganske visst skal være aldeles forgjeves, men de skal endatil ufeilbarlig bli dem selv til fall og fordervelse.


"Om en hær," sier han videre, "leirer seg imot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg imot meg, enda er jeg trygg" (Slm. 27,3).
Menneskelig sett måtte dette synes umulig, at det menneskelige hjerte ikke skulle frykte om en krig kom på, og en hel hær leiret seg imot et eneste menneske. Ikke desto mindre stadfester her Guds Ånd, at slik kraft gis troen.
Denne kraft mottar, om enn på meget forskjellig måte, alle sanne troende Guds barn som ikke alene sier etter denne salmes ord, men erkjenner Herren i sannhet som deres lys og salighet og livs kraft.
De vet og tror alle sammen, at Herren gjemmer dem i sin hytte på den onde dag, skjuler dem i sin boligs skjul, opphøyer dem på en klippe og skal opphøye deres hoder over deres fiender, som er rundt omkring dem. Derfor frykter de ikke.
Peter roper til dem alle: "Og hvem kan gjøre dere ondt, hvis dere legger vinn på det gode?" (1 Pet. 3,13).

I dette, så vel som i alt annet godt, har nå vårt velsignede overhode, Jesus Kristus, strålt for oss med sitt eksempel. Det eksempel vi i dag i vår evangeliske tekst skal finne en prøve på. Av dette vil vi da også benytte anledningen til videre å tenke over denne sak, i Guds navn.

 Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange Ham i ord De sendte sine disipler til Ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk. Si oss da hva du mener: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?

Dere vet jo at fariseerne hatet den kjære frelser med det bitreste hat - for de var stolte, egenrettferdige folk, som mente at de fortjente himmelen med sine dyder og gode gjerninger. Og Jesus sa dem da, at nettopp deres dydsstolthet og egenrettferdighet var den største hindring for deres salighet, slik at tollere og skjøger ville komme før inn i Guds rike enn dem.

Dette sa den trofaste frelser dem av den inderligste kjærlighet, fordi Han så gjerne ville gjøre også dem salige. Men de ville ikke la seg straffe, og mente vel endatil at Herren gjorde dem den mest skrikende urett, og handlet nå slik som alle de gjør, som ikke vil høre sannheten - de hater den som sier dem sannheten.

Fariseerne ville styrte Jesus i fordervelse. Derfor kom de sammen og holdt råd. De rådslo med hverandre om å finne et listig anslag mot Jesus. De ville først friste Ham med list, altså med løgn. Allerede av det kan vi se at djevelen satt med dem i rådet. For to ting sies spesielt om djevelen, nemlig at han er en manndraper fra begynnelsen, og løgnens far. Og begge deler ville fariseerne. De ville drepe Jesus og til det betjente de seg av list og løgn. De var altså ekte barn av djevelen, og som sagt, djevelen satt og rådslo sammen med dem.

Det som de nå i forening hadde klekket ut, var dette: De spurte Jesus om det var tillatt å betale keiseren skatt eller ikke? Men se nå her rett inn i deres ondskaps grufulle dyp. Først sendte de sine disipler til Jesus sammen med herodianerne. Deres egne disipler var nemlig imot keiseren, men herodianerne var for keiseren, fordi keiseren hadde innsatt Herodes som konge. Jødene derimot som var under romernes åk og imot sin vilje under Herodes' herredømme, hatet keiseren og ønsket mer enn annet å kunne jage ham bort.

Se nå deres listighet! Sa Jesus at det var tillatt å betale keiseren skatt så hadde fariseernes disipler ropt til det jødiske folk: "Nå ser dere, denne Jesus er romernes venn, en fiende og forakter av det jødiske fedreland, ned med Ham, denne landsforræderen!"
Men hadde Jesus sagt at det ikke var tillatt å betale keiseren skatt så ville herodianerne ropt: "Der har vi det, Han er en fiende av keiseren, en opprører mot den keiserlige majestet, som opphisser folket til at det ikke mer skal betale keiseren skatt, men gjøre opprør mot ham!"
Og et annet svar mente de Han ikke kunne gi. Enten måtte Han svare ja eller nei. Så hadde de Ham i fellen. Han måtte enten legge seg ut med keiseren eller med jødene, og i begge tilfeller ville det blitt Hans død.

Dette er vitnesbyrd om deres djevelske list.
Men se enda videre, hvor sleske og smigrende de kommer til Herren! Et stykke honning etter det annet foreholdes Ham, det ene smigrende ord etter det annet sies Ham, for å bevege Ham til å svare. De sier: "Mester, vi vet at du er sannferdig" - dette er det første stykke honning. En så sannhetskjærlig mann som du vil visst ikke si oss noen løgn, men vil visst tale rent ut ditt hjertes mening.
"Du lærer Guds vei i sannhet," dette er det annet honningstykke.  En guddommelig lærer er du, som man ikke henvender seg forgjeves til, når man vil lære Guds vilje å kjenne!
Og endelig: "Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk," dette er det tredje honningstykke. En så uforferdet, frimodig mann som du vil også uforferdet og frimodig vise oss, hvilken vei som er den rette.

Og etter at de slik hadde tiltalt Ham, rykker de ut med sitt spørsmål: "Hva mener du, er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?" De fremstiller seg som frelseshungrige folk, som søker å få vite den guddommelige sannhet, og som i en samvittighetssak ikke kunne henvende seg til noen bedre, enn til den sanndrue, uforferdede og frimodige Jesus, som forkynte guddommelig lære. Og intet spor av frelseshunger finnes hos dem, ingen lengsel etter å lære sannheten å kjenne, men hele spørsmålet, i like måte som med dets forberedelse, er en djevelsk snare for Jesus.

Dere kan tenke dere hvordan deres øyne har lurt på Ham. Hvorledes deres ører har lyttet til Hans svar, og hvordan de allerede i hjertet hadde hatt den djevelske glede: nå har vi deg i fellen!

Men hvor dumme er da ikke disse kloke folk, idet de mener å kunne narre Jesus, den allvitende Guds Sønn, - hjertekjenneren! Og nettopp i det består deres dumhet, at de ikke tror at Jesus er Guds Sønn. Av dette ser vi igjen, at nettopp vantroen er den aller største dumhet, og denne dumhet finner man nettopp mest hos slike, som holder seg selv for overmåte kloke.

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister dere meg, dere hyklere?

Der hadde de det - Han anså ikke deres person, Han akter ikke noen, verken fariseere eller herodianere. Han talte sanndru, Han nevnte dem med deres rette navn som de fortjente: "Dere hyklere!"
Han ser ikke på det ytre, men på hjertet, og i deres hjerte så Han intet annet enn hykleri, hvor mye de enn tildekket det med skjønne ord, og smigrende talemåter.

For Hans øyne kan ingen øyentjener eller hykler skjule seg, uansett hvilken kappe han nå vil ta på seg. Jesus ser tvers igjennom all øyentjenestens og skinnhellighetens syv huder og dekker. Han prøver hjerter og nyrer, og alt det som er skjult i vårt indre ligger åpent for Hans øyne. Han leser i hjertet som i en oppslått bok. Hvor mye de enn roser Ham så ser Han likevel, at de bare ville friste Ham. Hvor kunstig de enn legger det an, - som om det bare var dem om å gjøre å erkjenne hva som var sannhet og rett, - så ser Han likevel, at de bare ville fange og forråde Ham.

Hos hvor mange sitter ikke Kristus og Guds lov på tunga, og kjeltringen i hjertet! Hvor mange er det ikke som vil friste og bedra Gud og mennesker med bønn og sang, lesning og tale!
Hos mennesker kan det lykkes, men ikke hos Gud. Å, måtte da alle betenke det vel, og ikke friste Gud, men vandre oppriktig for Ham! Måtte nå alle kunne si som salmisten: "Herre, all min begjæring er for deg, og mitt sukk er ikke skjult for deg." "Herre, du ransaker meg og kjenner meg."

Hvordan kan en øyentjener bestå for Gud? Og enhver som gjemmer noe annet i sitt hjerte, enn han foregir med sin munn, er en skalk og en hykler.

Alle hyklere mangler tro på Guds nærværelse og allvitenhet, - Han, hvis øyne allerede så oss før vi var til, og over alt følger og gjennomskuer oss. Hver den som har Gud for øye og levende tro på Hans altseende, og over alt ledsagende øye, han kan ikke hykle og ikke være noen øyentjener i hjertet.

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte Ham en denar. Og Han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De sier til Ham: Keiseren. 

På dette spørsmål kunne de ikke tie stille. For likesom de befalte Ham å svare, slik befaler Han dem nå igjen å svare. Hadde de tidd så hadde Han sagt: Vil dere ikke svare meg på mitt spørsmål så vil jeg heller ikke svare på deres. Derfor svarer de og sier: Keiseren.
Dermed gir de Ham seieren i hendene, og Han sier: Ha takk, kjære herrer. Dere spør meg om man skal gi keiseren skatt, og her har dere svaret. Dere bekjenner selv med deres egen munn at dere allerede har gjort det. Jeg spør dere selv om det. Hva er dere vel for folk at dere først gjør en ting, og når dere har gjort den da spør om det er rett? Har dere antatt keiseren til herre og nå er under hans regjering, så gi ham også hva dere er ham skyldige.

Er det keiserens bilde som dere selv sier, så er dere jo keiserens undersåtter. Men er dere nå keiserens undersåtter, og har dere allerede gitt keiseren hva hans er, så vil ikke jeg ta det fra ham.

- Slik overvinner Herren fariseerne med deres eget spørsmål.

Det er skrevet oss til trøst, for at vi skal vite, at det skal gå alle som setter seg imot Kristus og Hans evangelium slik, og at Gud ved sin Hellige Ånd vil gi oss et slikt svar at våre motstandere skal stå til skamme.

Verden kan ikke annet enn å anfekte evangeliet og de kristne. For den tenker slik: Å, det er enkle og enfoldige folk som kan lett bedras og utryddes. Men hvor lett det er, det ser vi her.
Det er det første stykke av dette evangelium, som det forestilles oss et eksempel til trøst i, for at vi som tror på Kristus skal vite at vi har en visdom som overgår all annen. En styrke og rettferdighet som ikke er å ligne med noen menneskelig styrke eller rettferdighet - for ingen formår noe imot Den Hellige Ånd.

Ved Kristus har vi makt til å trå synden under føtter og til å herske over døden. Når Kristus ved troen bor i oss så har vi Ham, og Han er det som gjør slikt i oss.
Men man føler det ikke unntatt i fristelsen. Når jeg derfor skal bruke det, så kommer Han og gir meg krefter til å gå frisk igjennom.

Til toppen

Av Lars Linderot 1761 - 1811

Da sier Han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot Ham og gikk bort.

Da spørsmålet hovedsakelig angikk keiseren, så erkjenner Jesus straks dennes rett og gir jødene å forstå, at da de var den keiserlige makt underlagt, så kunne og burde de ikke unndra seg for å betale ham skatt og erkjenne ham for deres lovlige øvrighet.

Man innser lett hvor unødig de betalte skatt, men det var slik anordnet og kunne ikke uten videre nektes. Gi keiseren hva keiserens er. Regentene er Guds salvede, og den som frykter Gud han ærer også kongen. "Ær øvrigheten, for i den ærer du også Gud," sier et gammelt ordspråk. Kongene er også mennesker og derfor bør man ikke strengt dømme deres feil, da de nettopp mer enn andre er utsatte for å begå slike. Og da de står høyt vises deres svakheter så mye mer.

Hvor etterfølgelsesverdig er ikke Jesu bud: Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Går det fyrsten vel, så går det hans folk vel. Han er Guds ombud på jorden og vil det gode. Det er en erfaring at den som ikke er Gud tro, er heller ikke tro mot sin øvrighet. Og om han enn synes å være ivrig for statens vel, så er det likevel bare sitt eget beste han ser på.

Meningen her er ikke at man skal overdrive sin underdanighet. Man bør adlyde, men ikke feigt oppgi sitt eget verd. En god konge har rett til vår ærbødighet og lydighet, men vi bør aldri glemme at Gud er alle kongers konge, og at det er for Ham vi begge skal avlegge regnskap.
Den som av frykt for regenten glemmer sin plikt og av feighet ikke sier det som er nyttig for land og folk - det som er kristelig og overensstemmende med Guds vilje, den gir ikke keiseren bare det som tilkommer ham, men også mer enn det som tilkommer ham. Han synder mot kongen, landet og seg selv, og glemmer at hans troskap vel tilhører kongen, men hans samvittighet tilhører Gud.

Gi Gud hva Guds er - og hva har mennesket som ikke tilhører Gud? Legeme og sjel, gods og eiendom - alt tilhører Ham, for alt dette og mye mer har Han gitt oss.

Det utsagn var så rettvist, så innlysende og så ulastelig, at selv Hans fristere måtte undre seg og med skam gå sin vei fra den seirende Mester.

Til toppen