Når dere da ser ødeleggelsens vederstyggelighet
Mt. 24, 15 - 28.

Av Anders Nohrborg 1725 - 1767

Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag og å bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting.

Dette er det trofaste råd som Guds Ånd gjennom apostelen Paulus gir alle åndelige stridsmenn i brevet til efeserne, det 6 kapitel og 13 vers. Han begynte dette råd med ordet - "ta" og sier: "Ta derfor Guds fulle rustning på," hvilket da har med det foregående å gjøre, hvor det tales om den kamp, som vi har mot maktene, mot myndighetene, mot verdenherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet.

Her i verden er ikke annet å vente enn en bestandig strid. Her søker vi forgjeves de rette fredens boliger, for, "er ikke et menneske i strid på jorden?" spør Job. Så snart vi ved dåpen har latt oss innskrive under Jesu blods fane og svoret Ham troskapsed og avsagt djevelen, hans vesen og gjerninger, så bevæpner han seg imot oss med alle sine tilhengere og lar oss ikke mer få noen fred og stillstand, så lenge vi lever, men vi må like til vår salige forløsningsstund ligge i felten imot ham under Jesu anførsel.

Slik gikk det med vår Frelser selv. Så snart Han var blitt døpt av Johannes i Jordans flod, så førtes Han av Ånden ut i ørkenen til kamp. Slik går det med oss, for disippelen er ikke over sin mester, sier Han selv. Og derfor, ettersom det er slik, fordi det ikke er annet enn ufred og strid her, så la oss gå inn i Guds rustkammer og ta på oss Guds fulle harnisk eller Guds våpen og krigsrustning. Og, Gud skje lov! at det finnes adgang til våpen, som er prøvde, så vi slipper å stå våpenløse og blottet for våre fienders gloende piler, når den onde dag kommer, da fiendene anfaller oss.

Vi får vel ikke gjennomleve en eneste dag, som vi er aldeles uten strid og sikre for anfall på. Vi har vel ikke så mange og lange fredelige og rolige timer ad gangen. Men så er likevel den ene dag, den ene stund hårdere enn den annen. Gud lar oss undertiden få litt ro, da Han liksom rykker vår sjel opp fra stridsplassen og stiller den i himmelens forgårder, for å fryde den i forsmak med noen smuler av den tilkommende verdens krefter, da den føler en liten begynnelse på den salige fredens hvile, som de hjemkomne hellige lever i. Men vi må straks ned igjen og føres med Jesus i ørkenen for å kjempe og stride. Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan gjøre motstand på den onde dag og bestå etter å ha overvunnet alt! .

Til toppen

Av Johan Arndt  1555 - 1621

Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted - forstå det, enhver som leser!

Da Herren forkynte og profeterte om Jerusalems ødeleggelse og om verdens ende, spurte disiplene Ham, hvilket tegn det ville være på Jerusalems og hele rikets undergang, samt på verdens ende.
På begge deler svarer Herren og forkynner deres tegn.
På det første svarer Han idet Han viser dem til profeten Daniels tegn, og sier: De skal lese og gi akt på det.
Men så sier profeten Daniel, kap. 9, 26: "Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer - og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet."

I disse ord er det offentlige, synlige tegn på Jerusalems ødeleggelse beskrevet og blir kalt en ødeleggelsens styggedom - stedet hvor den skulle stå blir også oppgitt, nemlig i templet ved nådestolen, som de gylne kjeruber dekket over med sine vinger.
Så forutsier også profeten her, at på slikt tegn eller på slik vederstyggelighet, som skulle stå ved nådestolen, skulle ødeleggelsen følge.

Men hva for en vederstyggelighet dette egentlig er, det har utgangen senere bevitnet, da Pilatus og de følgende landsherrer, ikke alene med makt har slått opp den romerske keisers våpen, - en gyllen ørn med utbredte vinger, - på templets høye port, og med væpnet hånd beskyttet denne, men endatil keiser Tiberius' bilde, som Josefus beretter.

Deretter har keiser Cajus Caligula latt templet kalle etter sitt navn med denne overskrift: "Den store Gud Cajus," og befalt, at man skulle tilbe hans bilde.
Senere har man formastet seg til å sette Neros' bilde ved siden av den hedenske avgud Jupiters bilde, som de hedenske keisere æret, - og det ved nådestolen under kjerubenes vinger.

Og da jødene ikke ville tåle en slik vederstyggelighet i deres tempel, så har de romerske landsherrer lagt besetning av hedenske krigsfolk, - som har drevet allehånde bespottelse og avguderi, - i templet.

Tenk på hvilken vederstyggelighet slikt må ha vært.
Særdeles er det en merkverdig historie om den romerske landsherre Petronia, som, da noen tusen jøder forsamlet seg, og ba om vederstyggelighetens avskaffelse i templet, har truet dem med, at, dersom de forgrep seg på dette, så ville han la dem alle halshogge.

Men så mye har vederstyggeligheten i templet smertet dem, at de da alle falt ned og rakte frem sine halser.
På dette tegn skulle nå jødene etter profetens forutsigelse ha gitt akt, og på det merket, at templets og byens ødeleggelse og det jødiske rikets undergang nå var for døren. At snart etter dette skulle en fyrstes folk komme, som skulle rive byen og helligdommen ned. At det skulle ta en ende som ved en flod, slik at, likesom en stor vannflod river bort en bygning fra grunnen, så man ikke mer vet hvor den sto, slik skulle Jerusalem bli revet ned og utslettet og inntil enden bli ødelagt - hvilket også er aldeles oppfylt.

Denne ødeleggelse skulle bringe så stor en jammer med seg, at slik trengsel ikke har vært fra verdens begynnelse, og ikke heller vil bli.
Og alle tre landeplager, hunger, krig og pest, har i høyeste grad sammen utryddet det jødiske folk.
For om syndfloden og ilden i Sodoma har vært en stor jammer, så har det likevel aldri vært slik krigs-, hungers- og dødsnød, som under Jerusalems ødeleggelse.

Til toppen

Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene.

De kristne gjorde bokstavelig dette ved Jerusalems beleiring - de flyktet til Pella, et tilfluktssted, som var anvist dem, og til fjerne land for å unngå den straffedom, som gikk over Jerusalem og det jødiske folk, og de ble reddet. Den som nå vil frelse seg fra den nærværende onde verden midt i kristenheten, og som ikke vil gå til grunne med denne verden, han fly til fjellene, hvorfra hjelpen kommer til oss - han ta sin tilflukt til den uavlatelige bønn, så han må frasi seg alt i verden og henge fast ved Herren i bestandig hjertensomgang med Ham - da er han på de fjell, fra hvilke all hjelp kommer, og hvor han er sikker for all fare.
Oljeberget og Golgata er fjell, hvor den kristne helst oppholder seg, hvor han finner all hjelp, og hvor ingen dom kan treffe ham.

Og, den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset.

Så hurtig skal ødeleggelsen bryte løs - så hurtig ble Jerusalem den gang overfalt, at den som var på sitt flate tak og så de romerske hærer komme, han måtte skyndsomt flykte hen over naboens tak for å komme på gaten og unngå faren for å bli overfalt. Han måtte ikke mer gå ned i sitt hus for å ta noe med seg, hvis han ikke ville bli innesperret, fanget og drept.
Nettopp slik hast har det med vår sjel. Ødeleggelsen, døden kan plutselig overfalle oss, vi er ingen tid sikre, vi må stadig være beredte, stadig fly i Jesu sår og ikke henge oss fast ved noe uten ved Jesus alene.

Og den som er ute på marken, må ikke vende hjem for å hente kappen sin.

Man måtte flykte, som man gikk og stod, uten kappe og reiseklær - man måtte etterlate alt for å frelse sitt liv.
Slik er det også i det hele sagt oss: "Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike."
Når Herren kaller, eller når ødeleggelsens, forførelsens eller fristelsens farer truer, må man ikke mer se seg om etter noe, men forlate alt og følge Jesus.

Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager. Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten. For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli!

For fruktsommelige og for dem som gir die, er den hurtige flukt særdeles ubekvem og besværlig, og for skrekkens skyld meget farlig. Om vinteren gjør det dårlige vær, og om sabbaten gjør lovens og dagens skikk og orden reisen, og i særdeleshet flukten, vanskeligere.

Frelseren tenker på alt, vil spare for og advare for enhver besværlighet, enhver skrekk, og det især det finere og svakere kjønn i omstendigheter og på tider, da alt smerter og plager dobbelt, slik at de kan unngå det alt sammen, og be Gud om, at de må bli forskånet fra det.

Vi ser av det, at man ved bønnen også kan avvende eller forhale svær, alminnelig dom - derfor byr Han de fruktsommelige og dem, som gir die, å be om at straffedommen ikke må overfalle dem i utide.
Han så og forutsa den store trengsel, som ikke hadde hatt og ikke skulle ha sin like, og da beveget medlidenheten Ham til å advare dem og formane dem til å utbe seg av Gud å bli forskånet for den.

Hva kan det da nevnes, som ikke kan utbes?
Hvem skal fortvile i den største nød, når man i en slik nød, - hvis like aldri har vært før og aldri skal komme siden, - tør be og kan be for sin egne del, at den må bli utsatt, så man kan bli frelst?

Nøden må være så stor, den vil, din Gud er likevel større, mye større, og veien til Ham står alltid åpen for deg, også i den største nød. Ja, nettopp da sier Han: "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg."

For Gud er intet for mye og intet for lite, d.e., ingen nød er for stor og intet menneske for ringe til, at Han ikke kan eller vil hjelpe.
Allmakten er allmektig, og kjærligheten er uendelig. Den som kan gripe denne allmektige kjærlighet, og som mer ser på den enn på nøden, den har vunnet og er frelst. .

Til toppen

Av Honoratus Halling f. 1819

Og dersom ikke de dager ble forkortet, da ville intet kjød bli frelst! Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.

En skrekkens og forferdelsens dag forutsa Jesus Jerusalem. En skrekkens og forferdelsens dag forutsa Han med samme ord hele verden.
For lengst er den kommet over Jerusalem - det gikk den store og prektige by nøyaktig som Jesus hadde sagt, fordi den forkastet Guds nåde, og ikke ville se, hva som tjente til dens fred.
Den sank i grus og ruiner, og alle de av det jødiske folk, som ikke fant døden av hunger eller pest eller fiendens sverd, ble atspredt ut over hele jorden.
Men den forestår verden, denne store dag. Den skal komme etter Jesu ord, og da skal det gå, nøyaktig som Han har sagt.
Å, hvilken dag skal ikke det bli! Tiden, nådens tid, er runnet ut - Kristus kommer i skyen med sin makts engler - basunen lyder, de døde står opp - og alle, levende og døde, treder frem for den hellige, allvitende og rettferdige dommers trone!

Han, som vet alt, er dommeren. Intet er skjult for Ham, den lønnligste tanke, det hemmeligste ord, den mest forborgne gjerning, som intet dødelig øye oppdaget her nede - kjenner Han så grant og vel. Og da

Ja, dette er noe å tenke over. Men Jesu troende sjeler, alle Hans elskede og Ham hengivne barn, som holdt seg til Ham her i verden og lot seg lede, trøste og styrke av Hans Ånd, og forsaket djevelen, verden og kjødet, og fulgte etter Ham i ydmykhet og tålmodighet, - de dømmes ikke, de har syndenes forlatelse i Hans navn, - de er tvettet rene i Hans blod, og Han kjenner dem alle og lar dem gå inn til Hans evige glede.
Se, alt dette har Han sagt oss forut. Blir du din Herre og Frelser tro til døden, da skal du av Hans nåde motta Livets krone på hin store dag, som venter oss alle! .

 Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Om noen da sier til dere: Se, her er Messias, eller der, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig.

Altså ikke bare trengselen, men, men også forførelsen skal bli så stor, at det ikke er mulig å bestå ved menneskelig visdom og makt. Gud alene kan bevare sine ved sin allmakt.
Hvor lett og hvor gjerne skal ikke verden med alle dens vantroens barn tro de falske messiaser og falske profeter - hvor lett og hvor gjerne skal de ikke anerkjenne deres falske undergjerninger - denne verden, disse mennesker, som nå ikke holder noe under for mulig, og spotter alt overordentlig!
Kristus med sine sår er en anstøtsstein for dem, en dårskap og forargelse, - men Antikrist og alle hans forløpere og medløpere skal være dem velkommen med deres løgn-undere og djevlekunster, som de skal gjøre så prangende, at selv de troende, som bærer Kristus i hjertet, skulle bli forførte, dersom deres frelser ikke av lutter nåde og forbarmelse for sitt blods og sin lidelses skyld, holdt dem oppe på underfullt vis.
I Jesu navn behøver de da ikke å frykte og fortvile - likevel må enhver vite for visst, at han er i Kristus, at han er en kristen, at hans tro er levende, og at han har Kristus i hjertet, at hans gudsfrykt ikke er hykleri, og at hans kjærlighet er av det rette slags. Han må kunne si med Paulus: "Er Gud for oss, hvem er da imot oss? ...Hvem kan skille meg fra Kristi kjærlighet?" (Rom.8). Derfor tilføyer Jesus: "Se, jeg har sagt dere det på forhånd."
 Merk dere dette, se dere fore, ikke bedra dere selv, grip det evige liv og vitne om, at i Kristus gjelder et rettskaffent vesen.

"Om de altså sier til dere: Se, han er ute i ørkenen! – så gå ikke dit ut. Eller: Han er i rommene der inne! – så tro det ikke."

Hvor hen så en utgir seg for Kristus før Hans offentlige komme på himmelens skyer, det være offentlig eller hemmelig, så må han flyes ifra som djevelen. La deg ikke lokke - den Herre Jesus står like inntil den ytterste dag for ditt hjertes dør og banker og roper til ditt hjerte. Der vil Han inn, lukk opp for Ham der, så vil Han gå inn til deg, - men en annen, som vil lokke deg ut i ørkenen eller inn i rommene, ham skal du ikke tro!
"Jeg i dere, og dere i meg - bli i meg, så blir også jeg i dere!" det er Hans stemme. Ikke ut, men inn kaller Han. Guds rike er innentil, ikke i det ytre, ikke i ord, men i kraft og i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd - i tro ikke i beskuelse, åpenbarer Han seg like til den siste times siste stund.
Dersom noen altså innbyr til et ytre Herrens rike, før Han selv kommer, slik som Han selv sier det her, så skal vi ikke tro og ikke følge - det er djevelskap.
For:

"For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være."

Da skal alle kjenne Ham og måtte bekjenne Ham. Da blir alle de til skamme, som trodde og hengte ved en annen, falsk kristus eller profet i ørkenen eller i sektenes og kirkepartienes kammere og ikke antok den Kristus, som hang på korset for oss, - den Kristus i oss, som ved troen bor i våre hjerter.
Så alminnelig, synlig og kjennelig vil Han åpenbare seg, når Han kommer igjen, som lynet, som trenger igjennom lukkede øyne og belyser alt. Slik vil vår konge komme - ingen behøver å frykte for, at Han skal overse ham eller ikke kjenne ham. Så skjult som Han nå er i sine, slik at ingen tror det om dem, så herlig åpenbar vil Han der vise seg, og de vil alle kunne peke på Ham og si: "Se, der er vår Kristus, vår frelser, som vi trodde på, som vi håpet på, og som dere har spottet oss for."
Å, hvor vil ikke da alle, som har elsket Ham og trodd på Ham uten å se Ham, glede seg med uutsigelig glede over å se Ham så herlig!
La oss da derfor rett øve oss i troen og vandre i Jesu kjærlighet, slik at vi med frimodighet kan se Ham komme og stå for Ham med frimodighet.

"Der hvor åtselet er, der skal ørnene samles."

Dette har hensyn til den dom, som gikk forut for Jerusalems ødeleggelse, da de romerske ørner d.e. deres hærer, samlet seg i Judea og for Jerusalem, som var det åtsel, som de skulle fortære. Og slik skal også, før Kristi komme, alle dommer og ødeleggelser bryte løs over den ugudelige verden og samle seg om vantroens og ugudelighetens og antikristendommens åtsel, for å fortære og tilintetgjøre det.
Å, la oss ikke glemme, hvordan Herren vil komme, og derfor alltid henge fast ved Ham, alltid ha Ham for øye og bære Ham i hjertet, slik som Han hang såret på korset. La oss alltid dypere rotfestes i Ham og bli delaktige i Ham, så skal det rop: "Herren kommer!" ikke forferde, men høylig glede oss. Amen. .

Til toppen