2 juledag

   Det Gamle Evangelium

 

 

 




Julesiden

 

Hvor ofte ville jeg ikke samle deg!
Mt. 23, 34 - 39

Ole Berg:
Hvor ofte ville jeg ikke samle deg! 1

Martin Luther:
Hvor ofte ville jeg ikke samle deg! 2

Lars Linderot:
Hvor ofte ville jeg ikke samle deg! 3

Ludvig Harms:
Hvor ofte ville jeg ikke samle deg!
4

Christian Scriver:
Hvor ofte ville jeg ikke samle deg!
5

Lorenz Chr. Rezius:
Hvor ofte ville jeg ikke samle deg!
6

Martin Luther:
Hvor ofte ville jeg ikke samle deg! 7

Av Ole Berg 1819 - 1861


I dagens evangelium forutsier vår Herre og frelser sine disipler og tro vitner, hvilken skjebne som ventet dem i denne verden. Noen av dem skulle slås i hjel og korsfestes, og andre av dem skulle hudstrykes og forfølges. Og likevel var det de samme disipler og vitner, som Han høytidelig tilsa og lovte fred, - en fred, som verden ikke kan gi og heller ikke ta. At denne profeti bare altfor bokstavelig gikk i oppfyllelse, det vet vi alle, og om det vitner også denne dags tekst, - men freden, som Han tilsa dem, fikk de da også den?  

De minner som knytter seg til denne festdag, - minner om urettferdighet, vold og blodsutgytelse, danner ikke de en skjærende motsetning til gårsdagens minner og til englenes jubelkvad om fred på jorden? Det kan se slik ut for det naturlige menneske, men Ånden vitner: "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres," - og vi vet jo om disse hellige, hvis dagsverk ble, å gjennom kamp og strid, forsakelse, møye og gjenvordighet bane fredens evangelium vei i verden, - at de fullkomment har sannet og bekreftet Mesterens ord: "Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere."

Og ser vi navnlig hen til beretningen om de første blodvitners utgang fra denne verden, som vi leser i dagens tekst, så må vi nok innrømme, at julebudskapet virkelig har brakt fred på jorden, - for hva er vel fred, om ikke den sinnets likevekt og den hjertets usigelige og urokkelige glede, som brakte Stefanus' ansikt til å lyse som en engels ansikt, skulle fortjene å kalles så? Hvem skulle vel sies å eie fred, når vi vil nekte den følelse det navn, som lot Stefanus skue de åpne himler og i den kvalfulle dødsstund la den bønn på hans lepper: "Herre tilregn dem ikke denne synd!" 
Det er riktignok ikke den fred som verdens barn synes å attrå og begjære. Det er dem, som kaller det fred, å i dorsk ro og likegyldighet å senke seg ned i sanselig nytelse av det nærværende, idet de omhyggelig vokter seg for å gi slike tanker innpass i sjelen som kunne vekke urolige spørsmål om hvorvidt det nærværende også er i alle måter sikkert og tilforlatelig, - og om det ikke muligens skulle gis et høyere formål for den menneskelige ånds jordiske tilværelse.

Men det er visst, - det er ikke de fredsommelige, om hvilke det heter, at de skal kalles Guds barn. Det var ikke en slik fred på jorden, englene sang om, det var ikke den fred Jesus lovte sine, og som Han tilkjempet dem ved selv å lide og dø en pinefull og forsmedelig død.

Når Han talte om den fred Han ville gi sine, så sa Han : "Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir, gir jeg dere." Det var altså den fred, som Han selv hadde i eie, den fred som oppfylte Hans sjel også i lidelsene og trengslene og i den stund, da Han hengav sitt liv til en gjenløsningsbetaling for mange. Det var den fred, Han testamenterte dem, som i troen sluttet seg til Ham, villige og beredte til å trede i Hans fotspor.

Vi kunne nok begripe, at denne fred må være grunnforskjellig fra hin dorskhetens ro, som det naturlige menneske behager seg i, for uforstyrret å kunne fortære sitt fór. Og ikke mindre forskjellig er den fra den - jeg vet ikke, enten jeg skal si lettsindighetens eller fortvilelsens - fred, som noen mennesker hengir seg til, som etter å ha søkt etter sannhet, etter å ha fornemmet den urolige tankes brodd, - og det etter hjertets lengsel og higen etter evighet, - slå seg til ro med den forestilling, at sannheten ikke er å finne, og at det beste de derfor kan gjøre, er å la evighetens store spørsmål bli stående ubesvart, uten å ense den oppfordring, som lyder til oss fra Ham, som vi kaller vår Frelser: "Søk først Guds rike og Hans rettferdighet!"

- Og ikke mindre er denne Jesu Kristi fred forskjellig fra deres trygghet, som, mens de ikke fornekter Guds hellighet og rettferdighets krav, likevel drømmer om å kunne oppfylle dem, eller å ha oppfylt dem, ved deres egne gjerninger, deres hederlige og skikkelige liv og deres kjærlige omsorg for dem, som det ble dem gitt å sørge for.

Visselig medfører pliktens tro oppfyllelse sin lønn, og det skal være langt fra oss å ville tale nedsettende eller ringeaktende om den velsignelse, som er knyttet til den nidkjære og samvittighetsfulle streben, men vi må likevel erkjenne, at selv våre redeligste og varigste bestrebelser ikke kan tilveiebringe en slik stadig og varig frimodighet overfor Gud, at vi kan sies å ha denne fred i vårt indre, som en Stefanus og alle Jesu Kristi sanne troende eier.

Ja Jesu, jeg må give makt,
At verden har kun møye
Og angest, som du selv har sagt,
Du ene kan tilføye
Den sanne fred
Og rolighet,
Ditt skjød er rett mitt hvilested,
Hvor jeg meg vil fornøye.
Akk, måtte jeg kun idelig
Ved deg min Jesu, henge!
Akk, måtte kun min sjel i deg
Seg daglig dypt inntrenge!
Så fikk jeg fred,
Så fant jeg sted
For duens trette fote-fjed,
Endog det vared lenge!

 

Til toppen

 

Av Martin Luther 1438 - 1546


Derfor, se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere hudstryke i synagogene deres og forfølge fra by til by.


Profeter kalles de som forkynner av Den Hellige Ånds umiddelbare inngivelse, som ikke tar deres preken av Skriften eller av menneskelige bøker. Slike har Moses og Amos vært. Og disse lærere er de ypperste og beste. De er vise og kan gjøre andre vise, de kan både skrive og utlegge Skriften. - Vise er de, som ikke har deres visdom av Gud alene, men også av skrifter og mennesker. Disse er profetenes etterfølgere og disipler, likevel forkynner og lærer de selv muntlig det levende ord.

Slik en var Aron, som talte alt det Moses befalte ham. - Skriftkloke kalles de, som underviser ved skrifter og bøker, hvor de ikke nærværende kan muntlig undervise. Slike var evangelistene, apostlene og deres etterfølgere, de hellige fedre, som dog ikke hadde skrevet eller avhandlet deres egne meninger, men Guds ord, som de har lært av de vise og av Skriften. Disse er de tre måter sannheten kan åpenbares på, - ved Skrift, ord og tanker: - ved skrift gjennom bøker, - ved ord gjennom munnen, - ved tanker gjennom hjertet. For man kan ikke ved noe annet middel meddele lærdommen, enn ved hjerte, munn og skrift.

Alt dette hjelper ikke hos den egensindige fornuft - den vil verken la seg lære av ord, skrift eller opplysning - Gud må forsøke med hva middel Han vil. Skrifter og bøker undertrykker og brenner den, likesom kong Joakim gjorde med Jeremias' bøker.  Den forbyr, fortier og fordømmer Ordet - opplysningen forjager den og døder profetene. Og det er underlig at ingen profet er drept, forjaget og forfulgt, fordi han har straffet de grove synder, - unntatt Johannes døperen, som Herodias lot drepe, fordi han straffet hennes horeri.  Hos denne store mann måtte det jo være den aller forsmedeligste årsak til døden. Likevel var det ikke derfor jødene hatet ham, men fordi han ikke ville anerkjenne deres gudstjeneste, sa de: "Han er av djevelen." For all uenighet og tvedrakt har alltid vist seg om den rette og falske gudstjeneste. Abel ble myrdet av Kain, for at hans gudstjeneste ikke skulle gjelde.

Slik har alle profeter, vise og skriftlærde straffet den gudstjeneste som avguderi, som forrettes uten tro, ved fornuft og gjerninger. Dette har den kloke fornuft ikke kunnet tåle, men sagt, at det skjedde til Guds ære, og altså måtte det være godt. Derfor måtte profetene dø, som de som forbød og straffet gudstjeneste, ære og gode gjerninger, hvilket Kristus også sier: Den tid skal komme, da hver den som slår dere i hjel, skal tro han gjør Gud en dyrkelse.

Derfor består all tvedrakt i det, at de falske helgener tretter med de rette hellige, om gudstjenesten og gode gjerninger. Hine sier: Dette er den rette gudstjeneste. Disse sier: Nei, det er avguderi og overtro. Dette har vært tvistens eple fra begynnelsen, det vil også vare til enden.
.

La meg ei tro, hva verden tror,
Som himlens visdom vraker,
Men lær meg, at jeg av ditt ord
Den rette mening tager,
Og bliver klippefast derved
Til livets siste stund og sted,
Ditt ord og navn til ære!

 

Til toppen

 

Av Lars Linderot 1761 - 1811


Derfor, se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde.


Dette, kjære venner, kan Jesus si også til oss, så mange som bor i kristenheten og får høre og lese Guds ord. Han kan si til oss alle: Se, det er ikke det samme for meg, enten dere havner i himmelen eller om dere kommer i helvete! - se, jeg sender ennå profeter og lærere til dere, som skal advare dere mot den brede vei og vise dere veien til Guds rike. 
Ja Herren skal gi sin tale - de som bærer bud, er en stor hær. Eller kom frem synder på dommens dag, hvis du tør, og si, at Jesus ikke har sendt deg noen lærere. Nei, det våger du ikke. Kom frem på dommens dag og si, at du ikke kunne få noen katekisme, at ingen Bibel fantes, at ingen salmebok kunne skaffes til veie. Nei, slike løgner våger du ikke å komme frem med for Kristi domstol.  Her står jo lærere i alle kirker, ved alle altere og på alle prekestoler år ut og år inn, søndag etter søndag, de advarer og formaner, påminner og straffer, lærer og underviser hvordan din sjel skal frelses fra den kommende vrede. Ennå roper Herren til profeten Jonas: Gjør deg rede, gå til Ninive, den store by, og rop ut budskapet til den, det som jeg taler til deg. Enhver menighet er Ninive og hver predikant er Jonas.

Men nå torde kanskje noen si: Vi har jo ingen profeter nå for tiden, som forkynner for oss. Til det svarer jeg: Selv om våre lærere ikke har den gave som profetene i det Gamle Testamente, at de kunne forutsi kommende ting, så er de allikevel på sin måte profeter. For her står nå jeg denne annen juledag og taler til disse sjeler som er forsamlet her. Og hva gjør jeg nå? - ja hva gjør jeg annet enn å profetere for dere alle? Jeg profeterer og jeg spår deg, du sovende synder, at du ligger så lenge på din syndeseng og sover, til avgrunnens røyk og luer omgir sjelen for hele evigheten. Jeg profeterer og spår deg, du som stadig sverger, at du sverger så lenge til djevelen og ved Jesu dyre navn, at Jesus ikke kjenner deg, og djevelen inntar deg. Jeg profeterer og spår deg, du fæle dranker, at du drikker så lenge, inntil du skal drikke brennende svovel og ild med alle fordømte. Jeg profeterer og spår deg, du uverdige nattverdgjest, at du går så lenge uren og uberedt til Herrens, Jesu høyverdige nattverdbord, inntil du har stengt deg selv ute fra det store nattverdbord i himmelen, og må spise ved djevelens bord i helvete. Ja, jeg profeterer og spår dere, alle dere som holder ved i ubotferdighet inntil enden, jeg spår at det aldri går dere godt i evigheten. Jeg spår, at det blir helvete og ikke himmelen for dere, hvis ikke omvendelse skjer både i hjerte og livsførsel.

Se, slike er Herrens tjeneres profetier. Du kan jo ikke nekte, at Jesus ennå sender profeter til deg.

La meg din nådes rette art
Og vise orden kjenne,
At den i deg har ingen part,
Som vil seg ei omvende;
Men, søte Jesus, vær og bli
Min vei, min sannhet og mitt liv
På troens rette bane!

 

Til toppen

 

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865


Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarias, Barakias' sønn, han som dere slo i hjel mellom templet og alteret. Sannelig sier jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt!


Den Herre Jesus anfører her selv to martyrer fra Det Gamle Testamente, nemlig Abel og Sakarias.
Abel har som en from mann også forkynt Guds ord for sin ugudelige bror Kain. Av den grunn slo Kain ham i hjel.
Og Sakarias, som vi ikke kjenner videre til, må også ha vært en slik predikant, som mellom templet og brennofferalteret, altså i den såkalte forgård, forkynte Guds ord og ble derfor slått i hjel av jødene på et hellig sted.

Jeg sa først, at vi ikke kjente videre til denne Sakarias.
Vel, mener noen, at det er den Sakarias, som kong Josias har latt drepe for hans forkynnelses skyld. Men han var en sønn av Jojada, og ikke sønn av Barakias.
Andre mener, det har vært presten Sakarias, døperen Johannes' far, men det står det intet om i Bibelen.
Andre mener, at det har vært enda en annen Sakarias, som jødene har drept under Jerusalems beleiring av romerne.
Men Jesus sier: Dere har slått ham i hjel, og Jerusalems beleiring inntraff først omtrent 40 år etter Jesu himmelfart.

Vi vet dermed bare her av Jesu taler, at Sakarias har vært en martyr, som jødene for hans forkynnelses skyld har slått i hjel. Og dette er også nok.

Nå har Abel vært den første, og Sakarias den siste martyr i Det Gamle Testamente, men imellom dem er en lang, lang rekke andre martyrer, nesten alle profeter, som Jesus selv en gang har sagt: Dere bygger gravmæler for profetene, de som deres fedre slo i hjel. - Og i brevet til hebreerne heter det: Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd osv.
Alt dette martyrblod som er utgytt i Det Gamle Testamente,  kommer over dere, sier Herren til jødene, og i tillegg de forkynneres martyrblod, som jeg vil sende dere.

La oss nå stanse en stund og spørre: Av hva kommer da denne forunderlige ting, at evangeliets trofaste forkynnere, - som jo ikke gjør menneskene noe ondt, men bare godt, idet de forkynner dem det saliggjørende evangelium og Guds ord, - belønnes så skammelig for en så stor velgjerning, å ville bringe dem inn i himmelen?
Årsaken er dobbelt, en naturlig og en overnaturlig.
Den naturlige årsak er de syndige menneskers hovmod.
En Guds forkynner må naturligvis vise menneskene deres synder og refse dem for det, ja, også likefrem si dem, at de etter Guds ord vil gå evig fortapt, dersom de dør i deres synder. At de altså bare kan bli salige, når de i sann bot omvender seg fra deres synder og i den rette tro vender seg til den Herre Jesus, som er kommet for å frelse syndere.
Og dette er nettopp det, som syndernes hovmod ikke kan tåle.
Hva? - heter det da, jeg skulle være en slik synder, som har fortjent den evige fordømmelse? Jeg skal ennå måtte omvende meg?  Gå hen og forkynn dette for folk, som sitter på tukthuset, og kom ikke til meg.
Da begynner vreden og forbitrelsen, og nettopp slike dydige egenrettferdige folk, er i og med deres hovmod, de mest rasende fiender og forfølgere av de trofaste trosforkynnere.

Like så lite vil de rike, fornemme og lærde, som fritt vil synde, men er alt for hovmodige til å la sine synder refse, ta dette inn over seg.
Derfor finner vi også alltid nettopp disse fornemme, lærde, prester osv. blant hovedforfølgerne av de fromme forkynnere.

Tenk bare på Herodes, Pilatus, Kaifas og Joas, så har dere bevis for det.
Og fordi hovmod er alle menneskers grunnsynd, så er av den grunn også alle mennesker naturlige forfølgere av alle tro forkynnere, som straffer synden og forkynner en evig fordømmelse, samt med Ånds og krafts overbevisning, legger nødvendigheten av omvendelse på menneskenes hjerte.

Ethvert naturlig menneske opprøres imot dette.

- Den annen årsak er overnaturlig.
Siden syndefallet har nemlig djevelen sitt rike på jorden, og alle syndere er av naturen i djevelens rike. Av denne grunn kalles også djevelen for denne verdens fyrste, i Bibelen, som regjerer i denne verdens mørke og synd og har sin gjerning i vantroens barn.

Når det nå forkynnes for menneskene, at de skal omvende seg fra mørket til lyset, og fra Satans makt til Gud, og når man nå gjør alvor av det og virkelig omvender seg og forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, - da raser djevelen, fordi de troende forlater ham og hans rike og vender tilbake til Gud, og da anvender han all sin list og all sin makt for å forstyrre Guds gjerning og rike og hisser opp og driver sine tjenere, vantroens barn,  til det avsindigste raseri, slik at de overøser de trofaste med spott, forakt og hån, og når det ikke hjelper, prøver de med med list og snarer. Hjelper heller ikke dette, da med forfølgelse, fengsel og marter.

Og da en trofast forkynner ikke lar seg forferde og munnen stoppe, ved alt dette, så heter det da til sist: Avliv ham og stopp munnen på ham ved døden, da kan han ikke mer forkynne.

Se, av dette kommer det, at alle levende og troende forkynnere, og med dem også de levende og troende kristne blir hatet og forfulgt, og på den ene eller andre måte må bli martyrer, om de nå ikke nødvendigvis alle for all sin forkynnelses skyld må bøte med livet. .

 Til toppen

 

Av Christian Scriver 1629 - 1693


Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene.


Ikke bare hviler en høne på eggene inntil den har ruget dem ut, - men når kyllingene er kommet ut, fører den dem og leder dem med sin eiendommelige stemme, som naturen har gitt den, skraper og krafser snart her og snart der på jorden, søker etter mat til dem og bryter den for dem. Men først og fremst lar den sin kjærlighet til syne, når kyllingene har forvillet og atspredt seg et eller annet steds - da står den stille, venter, lokker, skriker og kakler så ofte, inntil den har samlet de atspredte igjen.

Man kan også iaktta noe lignende hos den, når den har ruget ut andunger, hvordan den, når de svømmer på vannet, løper omkring dem, skriker, lokker og venter på dem og går ikke bort, før de er kommet til den igjen.

Jeg har sett en tyrkisk høne, som hadde våget seg i vannet med de unge ender, den hadde ruget ut, og også her ville være deres fører, hvordan den av kjærlighet til ungene ville ha omkommet, hvis man ikke hadde brakt den hjelp.

Her har vi et treffende bilde på den Herre Jesu kjærlighet, som gir oss livet. Noe som bringer i erindring, at det, etter de lærdes utleggelse av de ord: "Guds Ånd svevde over vannene," sies om Den Hellige Ånd, at Han har varmet opp, belivet og oppfylt vannet med livvekkende varme, slik at det har kunnet frembringe levende skapninger. Også David sier svært ettertrykkelig: "Du formet meg i mors liv" (Slm. 139,13).
Om den naturlige mor sier han, at hun "unnfanger i synd og føder i misgjerning" (Slm. 51,7), men Gud varmer opp mennesket med sin kjærlighet og hegner om det, når det ennå ikke lever (utenfor mors liv), eller vet at det lever.
Senere hører ikke denne kjærlighet opp, - men Guds kjærlighet sammenlignes med en vokterske, som David sier om: "Du er min Gud fra mors liv av,"  - du har vist deg imot meg som en kjærlig, nådig og god Gud fra min fødsel av - "på deg er jeg kastet fra mors liv av," d.e., etter min legemlige fødsel har man lagt meg i ditt nådeskjød, og du har antatt deg meg og pleid meg som en vokterske.
På et annet sted sier han: "For denne Gud er vår Gud for evig og alltid. Han skal føre oss ut over døden" (Slm. 48,15).
Og dette sier ikke Guds barn alene, slik som de hører det av andre eller leser det i de hellige Skrifter, men de har selv erfart, hvordan Guds kjærlighet, Jesu Kristi nåde og barmhjertighet og Den Hellige Ånds godhet først har lokket, så ledet og forsørget dem gjennom hele deres liv. Fremfor alt finner de i sine villfarelser og synder en så stor rikdom av Guds kjærlighet, at de ikke kan forundre seg nok over det. Hva meg selv angår, jeg kan ikke betrakte mitt liv, min tid fra min fødsel av, uten forundring over Guds godhet, ja ikke uten tårer, når jeg tenker på, at mitt liv ikke er annet enn en kjede, som ledd for ledd er sammenføyd av Guds velgjerninger.

Gjør også du slik, min kristen, og tenk over saken i andakt, så vil du få se undere! Vil du vite, hvor god og nådig Gud er, hvor langmodig, overstrømmende, kjærlig, rik og vennlig, hvilken stor menneskevenn og sjeleelsker den Herre Jesus er, - så sier ikke bare Skriften deg det, men også din samvittighet og erfaring kan lære deg det. Slå bare opp din minnebok, du vil finne det i den.

Jeg minnes nå en kjøpmann, som jeg engang har reist med - han fortalte hvordan han engang på sin reise ble angrepet av røvere, plyndret, bundet på hender og føtter og kastet i et stort villniss til bytte for fluer, bremser og alle ville dyr, - men hvordan Gud, - da han hadde ligget en hel dag i stor angst, og, som er lett å forstå, klagende hadde påkalt Hans barmhjertighet om hjelp, - henimot kvelden underfullt hadde reddet ham, idet tauet, som hans hender var bundet på ryggen med, utvidet seg og løstes, så at han endelig fikk hendene fri, slik at han også fikk løsnet repet fra føttene og kunne komme til folk igjen og underbart bli frelst. Denne mann fortalte i den sammenheng, at han, som et minne om sin store nød og den underfulle redning, som var skjedd ham fra Gud, hadde hengt opp nevnte tau på sitt kontor imellom sine beste ting og årlig overholdt minnedag om det med faste og bønn, idet han etter evne hjertelig takket Gud for Hans hjelp.

Å, hvis vi skulle holde minnedag, hver dag i året, som Gud især har vist oss sin nåde og barmhjertighet på, så måtte vi helligholde mange av dets dager! Akk, hvor mange Satans bånd løser ikke Gud, slik at vi kan si: "For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall. Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land. Å Herre, jeg er jo din tjener! Jeg er din tjener, din tjenestekvinnes sønn. Du har løst mine bånd. Jeg vil bære fram takkoffer til deg, og påkalle Herrens navn" (Slm. 116, 8,9,16,17).

For at dette desto bedre kan feste seg og gjøre inntrykk, så ber jeg dere - fordi denne tid jo skal anvendes til åndelige betraktninger, - at dere i dag anvender en halv time på betraktningen av, hvordan Guds kjærlighet, godhet og langmodighet og Jesu Kristi nåde har fulgt dere hele deres liv igjennom, og av hvor mang en nød den har reddet dere, i hvor mang en stor fare den har beskyttet dere, hvor mange Satans bånd og rep den har sønderrevet, hvor mange synder den har tilgitt dere og holdt dere til gode, hvordan den over alt har fulgt dere ute og hjemme, og jeg kan ikke ta feil, deres hjerte må svulme, deres øyne fylles med tårer, deres munn prise Gud, og dere må elske Ham og beflitte dere på å aldri mer fortørne Ham.
Hans godhet må drive dere til omvendelse.
.

Til toppen

 

Av Lorenz Christoffer Rezius 1745 - 1818


Men dere ville ikke.


Slik klaget Han over Jerusalem, - men la oss nå gå inn i oss selv og undersøke våre egne hjerter og hele vårt forhold, om ikke også vi fortjener disse tunge bebreidelser, om ikke Gud også hos oss finner denne motvilje og gjenstridighet, selv om Han så gjerne vil elske oss og gjøre oss salige. Mang en vil vel, dessverre, ved en slik oppriktig selvprøvelse finne seg skyldig. Og, kjære sjel! du som i din samvittighet føler deg slått og overbevist ved denne bekjennelse: "Ve meg min vantro hjertet så, som med en lås og lenke, tillukte, når Gud bankte på: jeg ville ei betenke at Jesu nådes minste flik mer enn all verden gjorde rik" - å, stans nå et øyeblikk ved det og tenk på hva du gjør, om du ennå blir ved på denne vei: Du tretter Guds tålmodighet, du nøder Ham til å ta sin nåde tilbake, til å overgi deg til din forherdelse og fullkomme sine trusler over deg, likesom over jødene: du slukker selv ut det evige livs lys for deg og styrter deg selv i en evig fortapelse. Jeg ber deg i Jesu navn: tenk nå på, hva som tjener til din fred! Kjenn din besøkelsestid! - bruk nådens stund mens du ennå har den! - benytt deg av Guds tålmodighet mens den ennå varer! La Ham ikke forgjeves vente på din omvendelse, men tenk heller slik: "Skulle jeg da ikke tenke på min salighet og elske min egen sjel? Skulle jeg da ikke unne Gud den glede, at Han kan handle med meg etter sitt hjerte, da Han jo elsker meg så høyt? Hvordan kan jeg nå gå med et så kaldt og bortvendt hjerte mot Ham, som har meg så kjær? Hvordan kan jeg nå finne fornøyelse i et så verdslig, kjødelig og ugudelig vesen, som er Ham imot, som bedrøver Ham og hindrer Ham fra å gjøre med meg, det Han så gjerne ville, å gjøre meg salig. Å, jeg vil gi slipp på hele mitt onde vesen, jeg vil forlate alle mine skammelige, dårlige og fordervelige veier og vende meg om til Ham!"
Akk, om noen tenkte slik i dag! - hvilken glede skulle det ikke bli for Guds hjerte, om Han slik fikk et av sine tapte barn tilbake! - og hvilken salighet skulle det ikke bli for sjelen selv, som så visselig ville tenke på, det som tjener til dens fred!
Verdige Hellige Ånd! - bøy våre hjerter til Gud! Bøy dem til vår frelser, det lille barn Jesus, som ligger i krybben for vår salighets skyld, slik at vi kan motta Ham og slik bli den kjære Guds elskede barn!
.

Til toppen

 

Av Martin Luther 1438 - 1546


Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!


Se, huset deres skal bli liggende øde! Å en forferdelig straff, det ser vi på jødene. De har stått så lenge imot den guddommelige nåde og drept Hans profeter, at Gud ikke vil sende dem flere, men har nå latt dem gå 1800 år uten preken og uten profeter, har tatt sitt ord fra dem og trukket vingene til seg.
Og slik er deres hus øde, ingen arbeider på deres sjel, Gud bor ikke mer iblant dem, de har fått det som de ville: De ville ikke begjære velsignelsen, derfor skal den også bli langt fra dem. De ville gjerne ha forbannelsen, den skal også komme over dem (Slm. 109,17).
På denne måte kommer alt det blod over dem, som er utgytt på jorden, og denne tekst er oppfylt på dem. Det må vi hedninger tenk vel over. Vi er ikke bedre enn jødene. Vi har også forfulgt Kristus og er ikke blitt bestandige i troen. Derfor er også vårt hus blitt øde og våre vingårder forlatt. Vi har ingen troens erkjennelse mer, ikke noe kristelig levnet, ingen kjærlighet, ingen Åndens frukt, men idel torn og tistel, det er øyentjeneste og hykleri.
Herre Gud, alle ting er helt revet ned, og tredes nå under føtter! Herre Kristus, vi elendige mennesker er i disse siste vredesdager alt for mye øde og forlatte! Våre hyrder er ulver, våre vektere er forrædere. våre beskyttere hater oss, våre fedre er mordere, våre lærere er forførere. Akk! Akk! Når? Når? Når vil din strenge vrede holde opp?

Endelig får dog jødene den trøst: Dere skal ikke se meg før den tid kommer da dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!
Disse ord har Kristus talt på tirsdagen etter palmesøndag og er avslutningen av Hans preken her på jord: Derfor er de ikke oppfylt ennå, men må ennå oppfylles. De hadde vel engang tatt imot Ham på palmesøndag, men dermed er det ikke nok. For disse ord: Dere skal ikke se meg før den tid kommer, - er ikke å forstå slik, at de ikke skulle se Ham legemlig mer deretter, for de så Ham jo, da de korsfestet Ham. Men Han mener, at de ikke skulle se Ham mer som en forkynner og Messias, som Han var sendt og kommet til; Hans embete og Han i sitt embete skulle ikke ses mer iblant dem. Denne preken skal være den siste; nå ville Han avslutte det embete, som Han var sendt til.
Det vill da bli visst, at jødene ennå skal si til Kristus: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Det har også Moses forut forkynt, der han sier: "I de siste dager, da skal du omvende deg til Herren din Gud og høre på Hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han skal ikke slippe deg og ikke la deg gå til grunne. Han skal ikke glemme pakten med dine fedre som Han stadfestet med ed" (5 Mos. 4,30-31).
Så også profeten Hoseas: "For i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder. Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David, sin konge (det er Kristus). Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager" (Hos. 3,4-5).
Og Asarja: "Dersom dere forlater Ham, skal Han forlate dere. I lange tider var Israel uten den sanne Gud og uten prest som lærte dem, og uten lov. Men i sin trengsel omvendte de seg til Herren, Israels Gud. De søkte Ham, og Han lot seg finne av dem" (2 Krøn. 15,2-4).
Disse ord forstås ikke om andre enn de nærværende jøder; for tidligere hadde de ikke vært noen tid uten fyrste, uten profeter, uten prester, uten lærere og lov. Paulus stemmer overens med dette, idet han sier: "Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst" (Rom. 11,25-26).
Gud gi, at den tid snart måte komme, hvilket vi vil håpe. Amen. .

Blodig var den vantros brøde,
Syndeskålen mer enn full,
Var de enn som purpur røde,
Kan du to den hvit' som ull.
Gå ennå i ørken ut,
Bær det tapte får tilbake,
Himlens glede deg ledsage!


Til toppen