2 pinsedag

Det er vanskelig å tale tydelig og oppbyggelig om guddommelige og himmelske ting, især om Guds kjærlighet og godhet og om den indre, skjulte herlighet og salighet som de troende har i Kristus. Årsaken til dette ligger for det første hos forkynneren selv.

Alle forkynnere, - selv de som har mottatt mange gaver, mye lys, mye Ånd og kraft av Gud, - er mennesker. Deres forstand er for svak, deres hjerte for lite - de kan ikke etter ønske og vilje fatte det himmelske - hjertet er for barnaktig og tåpelig, og det kan ikke begripe rett Guds kjærlighets store hemmeligheter og undere.

Det viser seg i denne henseende helt uforstandig og tåpelig, lik et barn man vil undervise i stjernevitenskapen og om himmelens løp. Det har for mye jordisk og kjødelig ved seg og forstår ikke tilbørlig å vurdere de åndelige ting. Og om enn Gud utøser sin Hellige Ånd og dennes søte gaver rikelig over det, så er det likevel likesom en flaske med en trang hals, slik at det knapt fanger opp noen få dråper av disse rike strømmer. Den som da lite har, han gir også lite - hva man selv ikke besitter i overflod, kan man heller ikke overflødig meddele andre.

En Guds ords forkynner bør derfor uavlatelig be Gud om at Han av nåde vil skjenke ham et stort og vidt og mottagelig hjerte, som det står at den høyeste ga Salomo, - be Ham om at Han ved sin Hellige Ånd vil utrydde av hans hjerte alt som er jordisk, kjødelig og verdslig, så det må kunne romme desto mer av de himmelske gaver og igjen rikeligere dele disse ut til andre.

Man må da ofte si med hin gudfryktige mann: "Akk, Herre, siden din kjærlighet og miskunnhet er så stor og ubegripelig, - men du allikevel vil at vi skal elske deg og predike om din kjærlighet, - hvorfor har du da bare gitt oss ett hjerte og det til og med et så lite?

I tillegg til dette kommer, at hva en forkynner ved Guds nåde har fattet, formår han ikke etter ønske å si ut og fremstille. Han har bedre for å tenke og smake, enn for å tale.

Da Paulus var henrykket inntil den tredje himmel, hørte han uutsigelige ord, og de som har smakt noe av Guds kjærlighet og fornemmet troens kraft, vet ikke å finne tilstrekkelige ord til å skildre sitt hjertes tilstand. Det går dem likesom hint barn som faren ga å smake en søt vin, og spurte det så: "Hvordan smaker det?" Det svarte: "Søtt," og da han videre spurte det: "Hvor søtt?" Svarte det: "Søtt, søtt," og visste ikke noe mer å si.

Guds nåde er jo søt for hjertet - Guds barns herlighet, forsikringen om syndenes forlatelse, hjertets fred, sjelens hvile i Gud, samfunnet med Kristus, Den Hellige Ånds trøst og indre vitnesbyrd er liflige over all liflighet, - men hvem formår tilbørlig og etter ønske å tale om hva han ved føler det? Stamme kan vi jo saktens, men tale kan vi ikke.

- Dernest ligger vanskeligheten også hos tilhørerne, som for størstedelen er kjødelige og jordisksinnede og ikke i stand til å bedømme åndelige ting åndelig.

Verdsligsinnede mennesker er meget slue og kløktige i verdslige ting, i regjeringsanliggender, i handel og vandel, i rettergangssaker og lignende, men når man taler til dem om himmelske ting, så går det dem som om man sang en vise for dem på et fremmed språk - de finner vel behag i den yndige melodi, men ordene forstår de ikke.

Blant tilhørerne har likevel Gud stadig noen som føler lengsel etter Hans ord - som higer etter Jesu Kristi kunnskaps uforfalskede melk. Det finnes alltid nådehungrige og tørstende sjeler som har fattet lede ved verden, og søker sin største glede i betraktningen av himmelske og guddommelige ting, - som ønsker å vokse og tilta stadig mer og mer i gudserkjennelse og i å bli mette og drukne av Hans kjærlighet og miskunnhet.

Om det så bare fantes én eneste slik sjel i en stor menighet, så var likevel den sjel alene verd at man for dens skyld opplot hele Guds skatt og bar frem for den det søteste og beste for å vederkvege og glede den.

Slike sjeler har ofte liten glede i verden - skulle de da ikke finne glede i menigheten, - i sin Guds ord? Gi dem det livsens brød, Kristus, og Guds søte nådes gledesvin - sett frem for dem de lekre retter: den sønnlige utkårelse, formælingen med Kristus, Den Hellige Ånds iboen, de troendes salighet her i verden, håpet om det evige liv, slik at de kan bli mette og drukne av Guds kjærlighet og mer og mer glemme all trengsel, alle lidelser og all verdenskjærlighet.

De andre som ennå er utenfor nådestanden, kan vel ikke i en slik tilstand begripe den himmelske herlighet og Kristi rikes hemmeligheter, - men ikke desto mindre er dog denne lære et middel, som deres hjerter kan beredes og gjøres mottagelige ved. .

Med disse ord fører Han oss likesom inn i Faderens hjerte, så vi skal se og vite at det fra evighet av har vært Guds høye og forunderlige råd, at denne Sønn skulle hjelpe oss. Derfor måtte det også oppfylles, så at Guds sannhet - som slik forut hadde lovet det i Skriften, - kunne stå fast.

Av dette skal vi nå tydelig se og vite, at Gud ikke har i sinne å fordømme og forkaste oss for våre synders skyld, men vil at vi først skal forskrekkes for Guds vrede over synden, og da åpenbare oss denne evige, guddommelige vilje, til stadig tro, at vi for denne frelsers og mellommanns skyld har Guds nåde og det evige liv.

La oss her betrakte disse rike, trøstefulle ord, som foreholder oss denne Guds store gjerning og uutsigelige skatt som blir oss tilbudt og gitt.

For det første er giveren intet menneske, ingen keiser eller konge, ei heller en engel, men den høye majestet, Gud selv, mot hvem alle mennesker, hvor rike, mektige og store de enn er, ikke er annet enn støv og aske. Og hva kan man mer si om Ham? Han er ubegripelig, umålelig og uransakelig, en rik og evig kilde som veller opp med nåde og alt godt, så Han virkelig må kalles den rette giver.

Hva er alle konger og keisere med deres gaver, deres gull og sølv, deres land og folk mot Ham? Her må hjertet begjære, ønske og vente på, hva nå denne Herre og Gud vil gi. For det må sannelig være noe stort, som kan anstå denne høye majestet, og så rik en herre. Imot denne giver og Hans gaver må sannelig alt som er i himmelen og på jorden være lite og smått å akte.

For det annet: Hva beveger Ham vel til å gi? Intet annet enn lutter, usigelig kjærlighet. For Han gir ikke av skyldighet eller fordi noen har bedt Ham om det, men fordi Hans egen godhet beveger Ham til det. Han er en herre som gjerne gir, og hvis lyst og glede alltid er å gi uforskyldt og uten fortjeneste.

Og likesom Gud da er den største giver, så er også kjærlighet den største dyd både i Gud og menneskene. For for dens skyld, som man elsker, setter man gjerne liv og velferd til. Derfor skal hjertet igjen reise seg mot all bedrøvelse, idet vi ser denne Guds grunnløse kjærlighets rikdom. Han gir av et faderlig hjerte, og det veller ut av den ypperste dyd, som er en kilde til alt godt, og som gjør gaven så ypperlig og kostbar.

Se for det tredje på gaven i seg selv - for den må uten tvil være stor og uutsigelig, når den av hjertelig stor kjærlighet gis oss av en slik rik giver. Hva gir Han da? Ikke store kongeriker, - ikke en eller flere verdener fulle av sølv og gull, - ikke himmel og jord med alt som i dem er, - ikke all skapningen, men sin Sønn som er så stor som Han selv. Det er en evig, ubegripelig gave, likesom giveren og Hans kjærlighet er ubegripelig, - Han som er en kilde til all nåde, godhet og velgjerning, ja som innbefatter Guds evige goder og skatter. Det er en kjærlighet, ikke med ord, men med sannhet som bevises i høyeste måte med den aller kosteligste gjerning som Gud selv formår. Hva skal eller kan Han vel mer gi? Da Han gir Sønnen, hva beholder Han da, som Han ikke gir? Ja Han gir dermed seg selv helt og fullt som Paulus sier: "Han som ikke sparte sin egen Sønn,... hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?"

Alle ting må sannelig gis med denne som er Hans enbårne, aller kjæreste Sønn, all skapningens arving og Herre. Alle skapninger må være oss underlagt, det være seg engel eller djevel, død eller liv, himmel eller jord, synd eller rettferdighet, det nærværende eller det tilkommende, som Paulus sier: "Alt er deres. Og dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud." For i denne Sønn er alle ting.

- For det fjerde: Hvordan og på hvilken måte gis Sønnen? Betrakt hva Han gjør og lider. Han blir for vår skyld et menneske, lagt under loven, - det er under Guds vrede for våre synders skyld og under døden - dessuten blir Han ved den mest forsmedelige død opphøyet på treet. Han henger i luften som et fordømt menneske, - Han påtar seg djevelens og hele helvetes vrede og forbitrelse og strider mot det, så det i høyeste grad må kalles å gis for oss, - likevel slik, at Han dermed treder djevelen, synden, døden og helvete under sine føtter, og hersker ved sin oppstandelse og himmelfart, og gir oss dette alt sammen til eiendom, så vi skal ha både Ham selv og alt hva Han har gjort. Og denne gave regner Han ikke som en lønn eller fortjeneste - den skal ikke lånes, borges eller gjengjeldes, men gis og skjenkes av lutter mild nåde, så mottageren ikke skal eller kan gjøre mer enn å lukke opp hånden, holde den frem og motta det som blir gitt ham av Gud, med kjærlighet og takksigelse.

- For det femte beskrives også her mottageren som dette blir gitt. Han kalles med ett ord: Verden. Det er en underlig kjærlighet og gave. For det er ingen likhet mellom den som elskes, og den som elsker. Hvordan passer seg denne Guds kjærlighet på verden? Hva finner Han hos den som beveger Ham til slik å elske den?

Ja, dersom det ble sagt at Han hadde elsket englene - så var nå de herlige og edle skapninger dog kjærlighet verd. Men hva er verden annet enn en stor hop mennesker som verken frykter, elsker eller takker Gud, - som misbruker alle skapninger, bespotter Hans navn, forakter Hans ord, er ulydige, mordere, horkarler, tyver, skjelmer, løgnere, forrædere, fulle av svik og onde renker, alle buds overtredere, gjenstridige i alle stykker, venner av djevelen, Guds største fiende. Denne behagelige frukt, denne skjønne og elskverdige brud og datter gir Han sin kjære Sønn, og med Ham alle ting, skjønt Han hadde mer årsak til, - når Han bare hørte verden nevne, - i et øyeblikk med torden og lyn å sønderknuse den til en støvhaug, og kaste den i helvetes avgrunn. .

Her ser vi nå, hvorfor og til hvilken ende Han gjør dette, og hva Han mener med det. Han gir det sannelig ikke, for at jeg ved det skal ha øl og mat, eller verdslig nytte, rikdom, ære og makt. Han gir det heller ikke til skade eller gift, for Hans ord, dåp og sakrament er ikke skadelige, men for at vi skal ha den høyeste og beste nytte av det, at nemlig mennesket ikke skal fortapes, men ha det evige liv.

Det er ikke det det er om å gjøre, at jeg ved det skulle få gylne kroner og kongeriker, ved hvilke jeg likevel ble under synden og døden, men at jeg skulle forløses fra døden og helvete og evinnelig bli frelst. Det skal denne gave virke, at helvetes ild skal slukkes ut, djevelen kastes under føtter, og et forskrekket, bedrøvet, sønderknust hjerte bli til et glad og levende hjerte, - et evig uforgjengelig liv, i stedet for evig fordervelse og død.

Her er oppmuntring nok til å få sitt hjerte levende og brennende. For hva kan vel sies herligere og bedre for et hjerte, enn at et evig liv skal gis og skjenkes det, - hvor døden ikke skal sees, hvor ingen mangel eller nød, bedrøvelse eller anfektning skal møte det, men derimot idel glede og alt godt, idet vi er forvisset om, at vi har en nådig Gud. For av det kan man se, at Guds tanke og mening ikke er å drepe eller forskrekke menneskenes barn, - som djevelen vil innskyte i de engstelige hjerter, idet han i lovens speil stiller frem for dem deres egen uverdighet, - men at Han vil gi livet, og det et slikt liv, som kalles evig liv og glede.

Til pant på det gir Han sin eneste Sønn, hvilket Han sannelig ikke gjorde, dersom Han ikke elsket oss, men hadde i sinne å fordømme oss. Men her må bes, at Den Hellige Ånd vil trykke dette riktig inn i hjertet. Vi må daglig tenke på det, så vi sover og våker med disse ord. Men på den måte, som vi nå akter dem, kan de ikke bringe den frukt de skulle, men må rope akk og ve over verdens utakknemlighet, som lar dem gå hjertet og ører forbi, og imidlertid søker etter forgjengelig gods, ære og berømmelse og derfor mister denne evige skatt, som den evinnelig må fordømme og forbanne seg selv i helvete for.

På hvilken måte skal man nå ta imot denne skatt og gave, eller hva skal man legge den i? Det er nå alene troen, - som Kristus her sier, - at hver den, som tror på Ham, ikke skal fortapes. Troen holder hendene frem, og lar seg kun gjøre godt. Likesom Gud gir alt dette av kjærlighet, så tar vi imot det ved troen, og gjør ikke annet, enn å motta gaven. For vi kan ikke fortjene det ved våre gjerninger, det er allerede gitt og tilbudt. Du skal bare lukke munnen, - eller meget mer hjertet - opp og holde deg stille og la deg fylle.

Det kan ikke skje på noen annen måte enn at du tror disse ord, for du hører, at Han her fordrer troen, og tilegner den helt og fullt denne skatt og gave.

Her ser du også hva troen er og kalles, nemlig ikke blott en tanke om Kristus, - at Han er født av en jomfru, korsfestet, oppstanden og fart opp til himmelen, - men et hjerte, som går inn i seg selv og omfatter Guds Sønn etter som disse ord lyder, og som holder for sannhet, at Gud har gitt Ham hen for oss, og slik elsket oss, at vi for Hans skyld ikke skal fortapes, men ha et evig liv.

Derfor sier Han også tydelig: Hver den, som tror på Ham, - og av det sees, - at det er en slik tro som ikke ser etter sine gjerninger, - heller ikke etter sin tros styrke og verdighet, og hva for en medfødt dyd som ligger i hjertet, men holder seg til Kristus alene, og inneslutter Ham i seg som sitt eget gode, forvisset om å være elsket av Gud for Hans skyld, ikke for sine gjerningers verdighet eller fortjeneste.

For hva er vel det å tro på Ham? Det er jo ikke å søke det evige liv ved vår egen fortjeneste og gjerning, men å holde for sannhet og tro av ganske hjerte, at Gud slik har elsket deg, - som jo også er et stykke av verden, - at Han har gitt sin enbårne Sønn hen, for at du ikke skal fortapes.

Blir du nå funnet i denne tekst: Hver den som tror på Ham, så må også sannelig det annet stykke følge, at du ikke skal fortapes, men ha det evige liv - for disse ord kan ikke slå feil eller lyve. .

O søte Gud, din kjærlighet
Den haver ingen like,
Min sjel, min munn, min tunge vet
Den ikke ut å sie!
Jeg i en bunnløs avgrunn er,
Når jeg vil det beskue,
Hvordan du kunne få meg kjær,
Som intet kunne due.

Men du har elsket verden så,
At før den skulle blive
Fordømt og ganske undergå,
Din Sønn du ville give,
Som døden led i alles sted,
For alles synd å bære,
Jeg derfor er i tallet med,
Dess skje deg evig ære!

Til toppen

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.

Det er ikke lenge siden, ja det forekommer meg, som om det hendte forleden dag, at min dyrebare venn Dr. Mathieson, - nå hjemme hos Herren, - fortalte meg en liten fortelling, som han på en misjonsreise i Skottland hadde hørt av en predikant der. Denne hadde iblant sine tilhørere flere ganger sett en liten fjantet gutt, som han ikke visste hva han skulle gjøre med. Han hadde flere ganger forsøkt å tale til ham, men til ingen nytte - gutten sa bare disse ord: "De må vente til en annen gang, så vil jeg fortelle dem en historie og synge en sang, - men de må vente, skjønner de." En tid etter fikk han imidlertid høre, at gutten var døende og han besøkte ham da og spurte ham: "Sandy, du lovte at du ville fortelle meg en historie og synge en sang for meg - vil du gjøre det nå?" "Ja," svarte gutten:

den var det.
Mine venner! Jeg vil langt heller være en stakkars idiot og vite dette enn å være en av de mektigste og såkalte klokeste menn i verden og ikke kjenne den treenige Gud og at Jesus trådte i mitt sted og døde for meg på Golgata.

Evangeliet er så enkelt og lettforståelig. Her er jo en arm synder, og Gud har sagt at den som synder, skal dø, - men Gud elsket så høyt denne usle synder, at Han ikke kunne bære over sitt hjerte å la ham dø. Han hadde en eneste Sønn, og denne sendte Han fra himmelen for å dø for våre synders skyld på Golgata. Nå tror jeg dette, mine synder er tatt bort, og jeg er frelst.

Ønsker du, min venn, å bli frelst i dag? Jesu blod fløt for din synds skyld. Han tok bort din synd da Han ofret seg selv. Hva må jeg gjøre for å bli frelst? Tro. Kan troen frelse meg? Nei, Jesus døde for å frelse meg. Det er ikke min tro, som frelser meg, men det er gjennom den jeg mottar Kristus som min frelser, og i samme øyeblikk jeg tror på Ham, vet jeg også, at Han for over 1800 år siden led og døde for å gi meg et evig liv.

Da jeg engang hadde et møte i et kulldistrikt i England, kom en svær og storlemmet kullgruvearbeider opp til meg og sa i sin Yorkshiredialekt: "Vet de, hvem som var på møtet i kveld?" "Nei," svarte jeg. "Jo," og han nevnte navnet på en meget beryktet kullarbeider, en, som ifølge egen og andres erklæring var den verste mann i hele Yorkshire, "han kom på møtet og erklærte at de ikke preket rett, for de talte bare om Kristi kjærlighet, og det kunne ikke gå an til fordrukne kullgravere - de måtte rystes over helvetes avgrunn, og man måtte rope dem inn i ørene, at de aldri ville komme opp av den."

Han trodde ikke, jeg talte noe om helvete noen gang, - men merk dere, mine venner, jeg tror på en evig fordømmelse, jeg tror på en brennende avgrunn, hvor ilden aldri slukner, og ormen aldri dør, like så visst som jeg tror at Jesu Kristi kjærlighet er den magnet, som kan dra opp endatil den dypest sunkne synder.

Nåvel, jeg ventet ikke å se hin mann mer, men han kom igjen den følgende kveld iført sin arbeidsdrakt og med uvasket ansikt. Han satte seg ned på en benk, hvor barn i alminnelighet pleide å sitte, og kom så nær til meg som mulig.

Prekenens innhold var kjærlighet fra først til sist. I begynnelsen satt han stille og lyttet til med ufravendt oppmerksomhet, men snart så begynte han å tørre sine øyne med sitt lasete erme. Etter prekenen hadde vi et møte for søkende, og det varte ikke lenge før han begynte å rope høyt: "Å, Herre frels meg, jeg er fortapt! Jesus, ha barmhjertighet med meg!" Han fant fred ved troen på Jesu blod og forlot møtet som et nytt menneske. Hans hustru fortalte meg om hans hjemkomst den kvelden: Barna kjente alltid hans tunge skritt på avstand, og som sedvanlig kom de også den kveld løpende hen til moren og skjulte sine ansikt i hennes kjole ved den velkjente og fryktede lyd. Han åpnet imidlertid døren sakte -- ellers rev han den alltid opp. Mine venner, når et menneske blir omvendt til Gud, sporer man det også i den minste ting, f.eks. i måten å lukke dørene på. Den som før pleide å slå dem i vil lukke dem sakte etter seg.

Nåvel, da mannen kom inn og så barna klynge seg fryktsomt til moren, bøyde han seg ned, tok den yngste lille pike i sine armer og sa, idet tårene trillet ned over hans ansikt: "Min lille pike, Gud har sendt pappa hjem til deg," og kysset henne. Slik løftet han opp det ene etter det annet av sine barn, talte kjærlige ord til dem og kysset dem. Endelig kom han hen til sin hustru. "Gråt ikke, kjære!" sa han, idet han tok henne i sine armer: "Gud har sendt din ektefelle hjem til deg som et annet menneske, gråt ikke kjære!" Hun kunne intet annet gjøre enn slynge sine armer om hans hals og hulke. Deretter sa han: "Eier vi en Bibel i huset, min kjære?" Nei, de hadde ingen. "Nåvel," sa han, "så må vi be." De knelte begge ned, og alt hva han kunne si, var:

for Jesu skyld. Amen."
Det var en enfoldig bønn, men Gud hørte den. Mens jeg oppholdt meg i Barret noen tid etter dette, kom en venn til meg og sa: "Jeg har gode nyheter å bringe deg - hin kullgraver, som du husker, er en meget varm kristen og forkynner evangeliet over alt hvor han kommer -- i gruven og hvor som helst - han har ett mål for øye -- å kunne vinne sjeler for Jesus."

Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Den som tror på Ham, den, som tror, at Guds enbårne Sønn er gitt hen for ham i dødens og fordømmelsens dom, han "blir ikke dømt" - for det som hos ham er skyldig til dommen, nemlig synden, det er allerede dømt og dødet på Hans kors, som gikk i borgen for oss. Men den som ikke tror, - den, som forsmår den Kristus som er gitt hen for ham, enten fordi han ikke vil være en fattig synder, eller fordi han vil bli ved å være en frekk synder, han er allerede dømt - for Guds vrede og lovens gamle forbannelse blir over ham. Han har felt dommen over seg selv til den evige død ved det, at han har utelukket seg selv fra det evigsalige liv, som alene leves i troen på Guds enbårne Sønns navn.
"Ved den ytterste dom," sier Schemnitz, "vil det ikke behøves noen lang inkvisisjon, - men dommerspråket vil enkelt og likefremt lyde: Fordi du ikke har trodd, derfor er du allerede dømt."
Hva som på den ytterste dag venter de vantro, det bor allerede på jorden i deres sjels øde og mørke, bare at følelsen av den pine, å ikke ha den levende Gud til trøst, vil bli skjerpet og være ublandet, når det ingen avgud og ingen verdens fortryllelse, som sjelen, om så bare for noen minutter, kan tilfredsstille sin kvelende tørst ved, ikke mer er å finne.
- Omvendt: Det som vil gjøre de troende salige i all evighet, det er allerede i tiden deres liv og deres salighet, bare at gleden i Guds kjærlighet i Kristus vil gå over til ublandet fryd, når ikke mer noe annet navn enn Guds enbårne Sønns saliggjørende navn helt og aldeles vil oppfylle de saliges sjeler. - Den som tror, blir frelst - den, som ikke tror blir fordømt - å, hvordan er det mulig at noen ikke tror, ja at bare få tror? Forhen forundret Nikodemus seg over, at mennesket kunne bli født på ny - forstår vi ham ellers rett, så har han nå forundret seg over, hvordan noensinne et menneske ikke kan bli gjenfødt, og hans sjel har spurt: Herre, hvordan kan det gå til, at det finnes slike, som ikke tror og derfor allerede er dømte? .

Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.

Det går jo ikke slik til for Jesus å finne et tapt menneske, som det går for meg og deg å finne en tapt krone. Du og jeg tar et lys og leter etter den tapte kronen, og så snart lyset faller på den tar vi den opp, og kronen gjør ingen vanskelighet eller innsigelse; men slik er det ikke med et tapt menneske. Om også Jesus ser: der ligger et tapt menneske, så kan Han likevel ikke ta og gripe det, uten å ha menneskets tillatelse, uten at mennesket vil la seg gripe og ta av Jesus. Derfor, når Jesus leter her ved Ordets lys etter tapte mennesker, så kan det bare skje ved at Ordet lyser inn i det tapte menneskets sjel, at Guds Ånd bærer Ordet inn i menneskets sjel, slik at det kommer til å stå klart for din sjel: jeg er et tapt menneske, tapt for Jesus, slik at det kommer til å lyde med Åndens klare røst i din sjel: jeg er tapt, og blir jeg ved å være slik jeg er, så er jeg et fortapt menneske! slik at din sjel blir urolig, slik at din sjel begynner å spørre: "Hva skal jeg gjøre for å komme til å høre Jesus til igjen?" slik at din sjel kommer til å be og si: "ta meg Jesus, ta ditt tapte menneske igjen og gjør meg til et frelst menneske!" slik at din sjel kommer til å be: "grip meg Jesus, grip meg før det er for sent, før jeg blir et evig fortapt menneske!" Bare slik kan et tapt menneske bli et frelst menneske igjen. Men når dette ikke skjer med så mange mennesker iblant oss, som blir ved å være tapte mennesker, så kommer det av det som Jesus selv sier til oss i dag, at "menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde." Det kommer av, at "menneskene hater lyset og ikke vil komme til lyset, fordi de ikke vil overbevises om, at deres gjerninger er onde." Dette er grunnen til at det er så mange mennesker, også her hvor vi bor, som aldri kommer dit hvor Ordet og Ånden lyser, og hvor Jesus leter etter tapte mennesker. For hvorfor blir de vel hjemme? fordi de er redde for lyset, fordi de er redde for å bli overbeviste om, at de ligger i syndens skarn, eller at de vandrer på verdens brede vei. De elsker den pøl som de ligger og velter seg i, alle disse horkarler og horkvinner, alle disse drankere og fråtsere, alle disse løgnere og snytere og bedragere, de elsker deres urene veier og vil ikke overbevises om, at de er i en fortapt tilstand, - og de elsker sine brede, bekvemme landeveier, de elsker deres selvrettferdighets støv, som de ligger tapte i, og derfor er de redde for lyset, de vil ikke overbevises om, at de går tapte på den vei som fører til helvete.
Disse mennesker som nå ikke vil komme til lyset, men vil vedbli å ligge som tapte mennesker, inntil de blir evig fortapte mennesker, inntil Satan tar dem, de behøver sannelig ikke å gå daglig og be Satan ta dem, - han gjør det sannelig nok, uten at de behøver å rope så høyt på det.
Men også mellom de mennesker, som kommer hit hvor Ordet og Ånden lyser, er det jo sikkert atskillige som likevel vedblir å ligge som tapte mennesker, som Jesus ikke kan få lov til å gripe og sette seg i besittelse av igjen, og likevel er jeg overbevist om, at de mennesker som stadig kommer hit, de kan ikke unngå at lyset mang en gang gjennomlyser deres sjel, at Ånden, Herrens Ånd, mang en gang viser dem det: du er et tapt menneske og blir du ved å være hva du er, så blir du et evig fortapt menneske!
Men hvorfor gir de da ikke Jesus lov til å ta dem, gripe dem? Ja, det kommer av det, som Herren sier, at "de hater lyset, fordi deres gjerninger er onde."
De ser det nok en gang imellom, når lyset faller inn i deres sjel, at de ligger tapte i synd og elendighet; men så skynder de seg å jage lyset bort, skynder seg å få overdøvet Åndens røst, fordi de elsker deres synd, og de vil ikke overbevises om, at de er i en høyst elendig tilstand. Eller de kan ikke unngå å se det mang en gang, når lyset faller inn i deres sjel, at de går på den brede landevei til helvete med all deres selvrettferdighet, men så jager de lyset bort og overdøver Åndens røst, fordi de elsker den brede vei, elsker deres egen rettferdighet, elsker deres egne store tanker om seg selv, de vil ikke overbevises.
Ja, slik går det til at så mange tapte mennesker, til tross for at de kommer dit hvor Ordet og Ånden lyser, allikevel vedblir å være tapte mennesker. Og så kommer det visst av en ting til: det går mange mennesker, når de hører Åndens forkynnelse, som det gikk en mann, som engang hørte apostelen Paulus forkynne, og lyset falt inn i den mannens sjel, og Guds Ånd rørte veldig opp inneni ham; men så sa han til Paulus: "Gå bort for denne gangen! Når jeg får tid, skal jeg sende bud på deg igjen." Han skubbet det altså fra seg og trøstet seg med, at det jo kunne skje en annen gang.
Slik går det sikkert en mengde mennesker iblant oss, som stadig kommer her i Herrens hus og hører Herrens ord, at lyset faller inn i deres sjel, at Ånden rører opp inneni dem, men så sier de: "nei, en annen gang"; og det trøster de seg med. Selv om de vet at de er tapte for Jesus slik som de har det, trøster de seg likevel med, at det jo kan skje en annen gang.
Å, ta deg i vare, kjære menneske, denne annen gang kom visst aldri for det menneske, som den gang hørte apostelen Paulus forkynne, og jo lenger du blir ved å skyve kallet fra deg og sier "en annen gang," desto vanskeligere vil det bli for deg å noensinne la Jesus gripe deg. .

For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.

Verden ligger i det onde, sier Johannes. Den onde har den i sine rep. Verden elsker det onde og vil ikke tilstå, at den er ond, at synden er ond, og at det som den utøver og elsker er ondt. Den vil være uskyldig og likevel gjøre og handle som den lyster.
Verdens barn frykter for at Kristus, at lyset, evangeliet skal avsløre deres ondskap og straffe deres synd som synd og åpenbare deres skam og stille dem frem i deres nakenhet; derfor vil de verken se eller høre noe om Kristus og Hans evangelium. De vil ikke tro, men evig bli ved å være onde og arge. De tror kanskje på en Gud, men da på en slik Gud som ikke straffer synden, men bærer over med den og overser den som svakhet. På Kristus derimot, som vil gjøre dem fri fra synden, kan og vil de ikke tro.
Den som engang har levd seg slik inn i synden og er blitt så fortrolig med det onde, at han tror, at det ikke finnes noen høyere lyst, ingen skjønnere himmel enn syndens lyst, og at det ville være utålelig, umulig, ja et helvete å høre opp med å synde, han kommer visstnok ikke til lyset, til Kristus, fordi han vet, at ved solens lys, ved den klare dag, kan han ikke drive sine mørkets gjerninger. Derfor elsker han den evige natt, det evige mørke, mer enn lyset.

Å, mine kjære venner! - da vi nå vet, at det å gjøre det onde og synde er et helvete, og det å vandre i lyset er himmelen, så la oss, så ofte som noe ondt rører seg i oss, straks trede frem for lyset med det, vende oss til Kristus, slik at det kan bli åpenbart, og vi kan bli forløst fra det.

Man blir ikke kvitt det onde, før man har vist Kristus det, - men så snart man bringer det for lyset til Ham, så er det borte, og man er fri og salig.

Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud.

Den som vandrer redelig og oppriktig for Herren, behøver ikke å sky Hans øyne, men han søker dem meget mer og lar gjerne den altseende skue inn i hans hjerte; han bringer alle sine tanker og sinnsbevegelser for Herren, for at de kan bli prøvd der, antatt eller forkastet.
Helt ren blir han likevel aldri; men nettopp av den grunn fremstiller han seg gjerne for Ham; han ønsker å befries fra all urenhet og utroskap og sier med salmisten: "Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!"
Vi vet vel, at vi i oss selv ikke duger noe noe for ildslueøynene; men man kan likevel ikke unnvike dem, og vil det heller ikke; man stiller seg heller frem for dem, for at de kan brenne bort, det som ikke hører til, og ber om at de må forvandle seg til barmhjertighetsøyne, ber om, at Gud vil se til oss i nåde og ikke gå i rette med oss, men rense oss fra all åndens og kjødets besmittelse.
Den som gjerne vil bli salig og derfor også vil bli ren og velbehagelig for Herren, han kan jo ikke fly fra Hans øyne. Han vet jo, at Han prøver nyrer og hjerter, og at alt ligger klart og åpenlyst for Ham.
Oppriktige mennesker ønsker jo, at deres hjerter hadde vinduer, slik at enhver kunne se dit inn, - hvorfor da ikke, at Herren fremfor alle skulle gjøre det?

- Å, hvor godt det er, at vi har en Gud og frelser, som ser og skuer inn i vårt hjerte; hvor stort, at vi har en lege, som utforsker vårt innerste for grundig å helbrede oss! Hvor lykkelige er vi ikke, at Gud har sendt oss et lys i vårt mørke, som vi kan erkjenne oss selv og Ham og den, som Han har sendt oss i!
Vi var alle i mørket og dødens skygger, da kom i det samme lyset og gjorde alt åpenlyst og klart, - viste oss sykdommen og legen og førte oss ut av mørket og på livets vei.
I dette lys vil vi vandre, inntil vi ser Hans ansikt. Amen. .